22. april 2009

Intimtyrannen 11

Ny dag, og nok en overnattingsgjest skal fores. Leiligheten min må ha blitt et hotell. You can check out any time you like, but you can never leave, og det fins bare en rett på frokostmenyen.

Men jeg har det travelt. Jeg skal ut i Lier. Og i stresset gjør jeg et trekk. Jeg setter gjesten til å redigere bloggen.

Det fins sikkert en del bedre trekk jeg kunne gjort. Som å hoppe ut av vinduet eller skyte meg i foten.
Da vi besøkte min bror i går, var det for å låne nøklene til bilen som Virrvarrs søster har døpt pandaen. Jeg må notere om pandaen starter på første forsøk. Bror min vil nemlig heller ha nitten tusenlapper enn denne legendariske bilen, og han har tenkt å gi statistikk til kjøperen.Jeg starter på forsøk en, og ligger fint på veien mens jeg prøver å vurdere om mannen i speilet hever sin lønn i politiet.

Lierskogen åpenbarer seg.

For nye lesere; Jeg var ME-sjuk i mange år, jeg levde livet liggende i et mørkt rom uten sanseinntrykk og uten kontakt med menneskeheten. Det er litt over et år siden NRK sendte denne dokumentaren om hvor grisesjuk jeg var. Fortsatt for åtte måneder siden kom det folk fra Staten hjem til oss for å smøre brødskiva mi.

Så tok jeg et tredagerskurs i en teknikk som heter Lightning Process (LP) i august. Vi kunne si opp hjemmehjelpen omtrent tvert, og i september flyttet jeg til Oslo for å starte et nytt liv. Nei. Et liv.

Jeg er i Lier for å ta repetisjonskurs i LP, slik at alt er fresht når jeg skal begynne i jobb.
Dette er Lars Kvikstad. For noen år siden fikk Lars' samboer ME. Det er en slitsom opplevelse, plutselig er kjæresten pleietrengende og du kastes inn i en sykepleierrolle. Mange i denne situasjonen velger å hoppe ut av forholdet. Trust me, I know. Lars er av dem som valgte å bli.

Samboeren ble frisk, takket være LP. De har nå to barn, og Lars jobber som LP-coach.
Lars er flink. Jeg føler meg pigg når jeg går derfra.
Da jeg kommer hjem er jeg engstelig for hva Anlaug har skrevet om meg i bloggen min. Men ordene går bra, og jenta indikerer bloggetalent.

Bildene, derimot. Jeg tar sikkert hundre bilder av trynet mitt hver dag. Da blir man veldig lei av å se det samme ansiktsuttrykket hver gang. Så, OK, jeg skjærer noen grimaser innimellom. Slike bilder sletter jeg naturligvis etterpå, av omsorg for mine lesere. Denne nye redaktøren, derimot, viser seg å legge dem ut på nett. Her har jeg brukt år på å bygge opp et image som en noenlunde normalt utseende mann, og så legges alt i grus på sekunder.

Jeg kjeppjager gjestebloggeren gjenom halve Oslo.
Men tilgivelse er viktig. Vi setter strek over fortiden og havner hos East Sushi i Markveien. Jeg er på Fedon-kur og skal unngå karbohydrater, så jeg bestiller sushi. Det er lite karbo i fisk. Og resten av retten er skjult av fisken, så den teller ikke.

Det blir en del spising i denne serien merker jeg, så det er på tide å trille terninger. Maten på East Sushi er myk, fersk, god og billig. Håret Anlaug fant i maten var mørkt, eksotisk og spennende. Rangert på en skala fra Tufte IL til Manchester United er East Sushi en Tottenham.

Fra restauranten inviterer jeg et par folk til kveldens pub-quiz. Jeg får svar med en gang. Min teori er at et svar som kommer momentant, alltid er et avslag. Når du vet at du ikke kan, er det ingenting å fundere over. Jeg påstår at jeg ikke en gang trenger å se på SMS'en.

Jeg ser på SMS'en likevel. Den sier ' jeg er med'. Alle mine SMS-teorier kan skrotes. Og likevel leker livet.Gjestebloggeren føres til toget. Hun skal til Askim, jeg skal ut i skogen og leke med mine andre gjestebloggere.
Fedondietten er beinhard. Enhver is må spises med dårlig samvittighet.

Så er det å drive pandaen ut til Bredtvedt kvinnefengsel ...

... hvor det er klart for brødreduell i orientering. Her prøver vi å se innfule og bitre ut.
I starten henger jeg med. Fra første til sjette post løper vi som tvillinger, på akkurat samme tid.
Men så kommer det noen lange, hjernedøde strekk. Fortiden innhenter oss. Jeg har parkeringsbevis for handicappede, broderen har klistremerker fra Birkebeinerrenn. Han gruser meg.
Broderen løper på 19 minutter og jeg på 23. Differansen har økt siden løpet i forrige uke. Fedon virker ikke på noen nivåer.

I mål finner vi Truls. Han løper et halvminutt fortere enn broderen, og blir dagens raskeste Rølerblogger.

Jeg trekker hjem via de vakre, antikke søylene i Markveien.
Jeg legger et tynt lag kylling i stekeovnen, men dyret blir ikke ferdig før jeg må på pub-quiz. Jeg slår av stekeovnen, men lar dem steke videre mens ovnen langsomt kjølner, i håp om at det blir fornuftig stekt kylling til jeg kommer hjem. Dette lure trikset har jeg funnet på selv.
Fedon eller ei, etter at man har trent er det viktig å fylle på med karbohydrater.

Jeg er på Tamara pub ved Birkelunden og venter på quiz-laget mitt.Kveldens lagoppstilling Dead Girls Don't Say No er fra venstre Yours Truly, Bjørn og Ivar.

Tamara har en koselig og intim quiz, statusen ved å vinne her er ikke så stor, stemningen er løsere.
Jeg vet ikke hva Iggy Pops egentlige navn er. Jeg vet ikke hvem som vant Oscar for den kvinnelige hovedrollen i filmen "Two Women" fra 1961. Jeg vet ikke når dronning Elisabeth ble dronning. Jeg vet ikke hva som er landets lengste tunnel eller lengste bro. Jeg vet ikke hvor i Oslo Bollywoodfestivalen holdes.
Jeg vet ikke hvem som er fortelleren i tusenogen natt, jeg vet ikke Andre Bjerkes psevdonym, jeg greier ikke å tvære frem den mannlige hovedrollen i 9 1/2 weeks.

Bjørn og Ivar, derimot, vet alt det der. Jeg er bimboen på laget.
Endelig får vi noe jeg kan. Hva er den første singelen til Tre Små Kinesere?

Dette bandet begynte jeg å høre på før de utga noe, jeg hadde opptak av demotapen de sendte til plateselskap. Demoen med Soleplassland-versjonen hvor Ulf synger gateadressa si på Byåsen istedet for "Soleplassland".

Jeg henter frem den første hit'en fra hjernen. Ingen blir igjen.
Quiz-master Elisabeth, i bakgrunnen, leser de riktige svarene. Jeg har bommet på mitt kjernedomene. Hei Verden, heter den første Tre Små-singelen.

Likevel. Dead Girls Don't Say No tar gullet og får en ny stjerne over logoen. Nærmere midnatt, på en vanlig hverdag, vinner vi en flaske vin i premie. Vinen må utsettes til neste quiz, da de to andre deltagerne skal hjem til ansvarsfulle liv. Det er bare søte jenter igjen på plassen, og lagets Andrew Ridgeley blir igjen i puben noen minutter i et forsøk på å flyte på statusen de andre gutta har skaffet ham.
Så er det å rusle hjem etter en lang dag. Hvor langtidssteking av kylling i kjølnende ovn har vist seg å gi dyret skosålekonsistens.

10 kommentarer:

Iversen sa...

Noen pinlige bommer der, Esquil. Du hadde vært bimboen på Times også med den innsatsen. Jeg har vikar til torsdag, forresten. Må til EU med jobben.

Virrvarr sa...

Esquil, da.

André Bjerkes pseudonym var Bernad Borge.
Fortelleren i 1001 natt var Sherazade.

Ellers tror jeg at jeg må donere deg en kokebok. Stakkars, stakkars kylling :D

Esquil sa...

OK, OK. Men jeg visste hva farang er. Og hovedstedene i Albania, Fiji, Guinea, Nepal og Senegal.

Du rømmer bare fra kameraet, Ivers. Men det er greit. Vi lå an til plassmangel, men nå kan det løse seg.

Det er helt riktig, Virr :) Du går rett inn på laget.

Kyllingen skal du ikke bekymre deg for, den har det bedre der den er nå.

Iversen sa...

Plassmangel, nei? Madammen stiller med vikar, sa jeg jo.

Jesper sa...

Men hvor bodde Ulf på Byåsen? Det er jeg veldig spent på, jeg bodde der på 70-tallet selv. TSK var ut lenge før Banksy med sin street art, forresten (Trondheim ca. 1990).

Esquil sa...

iversen, plassmangel får man av for mange.

jesper: stemmer, tsk malte ihvertfall kineserlogoen over halve byen :)

ulf bodde i stabells vei 7. samme antall stavelser:

sta- so
bells - le
vei - plass
sju - land

Truls sa...

Hei Verden hadde jeg klart. Men det er bare fordi jeg har den selv.

Husker hvordan det var tagget "Kineserne kommer" rundt på nesten hvert eneste gatehjørne i midtbyen i et halvt år før de slapp den første singelen. Uvanlig, men effektiv markedsføring.

Men jeg hadde ikke klart så mange andre av dem.

Dnort sa...

Iggy har et skikkelig posh navn. Er fra en overklassefamilie i Detroit. Men, ikke f..n om jeg kommer på hva han heter...

Cecilium sa...

James Jewel Ostenberg/Osterberg

Cecilium sa...

Newell, ikke Jewell.
(knekkebrødsmuler i tastaturet)