27. april 2009

Intimtyrannen 14


Jeg finner en svart skjorte i skapet. Den var sist i bruk andre juledag, og derfor ligger det et slips inni den. Slike omen skal man respektere, så jeg velger å ta på meg slips, før jeg mauler en bøtte reker slik at Fedon skal bli fornøyd.
Vår mann i Trondheim lander en kiddo. Bra start på dagen.
Men ellers er det en tung dag. Jeg dras inn i ørkesløse diskusjoner på internett, glir inn i tungsinn, jeg blir sittende og drøle bort tiden. Jeg svarer ikke på mail, chat eller SMS. Kjell Olav ber meg til drekkalag på Alexander Kiellands Plass. Jeg svarer ikke. Ingeborg ber meg til drekkalag på Alexander Kiellands Plass. Jeg svarer ikke.

Sukkersug tvinger meg ut på gaten for å kjøpe proteinkursjokolade.

Datamaskinen må forvises til entreen slik at jeg kan få avstand til verdensveven.
De lærde strides om hvorvidt Fedon har godkjent spaghetti, men jeg koker spaghetti til lunsj uansett.
Jeg gjør husarbeid og kommer mystisk nok i bedre humør.

Bra, for jeg må ut i verden. NAV vil se arbeidskontrakten min, og den ligger på Litteraturhuset.Ute i trafikken leker Oslobilene som vanlig med lydsignalene sine. Bilistene i denne byen tuter som snørrunger i et søttendemaitog, folk ligger på hornet ti ganger oftere her enn i Trondheim, og hvert tut varer dobbelt så lang tid. Taxiene fører an i koret. Jeg har telt, et typisk tall er 25 tilhørere for hver tut. De fleste tilhørerne er syklister og fotgjengere som hører lyden mye kraftigere enn bilisten som signalet er ment for. Hvor mange ville uten forvarsel brølt av sine lungers fulle kraft i et rom med 25 mennesker? Og ville de ikke da fort havnet på lukket anstalt?

Unødvendig tuting er symptomet, men årsaken griper djupere. Skal man eksempelvis skifte felt i Trondheim, blinker man først og skifter fil etterpå. I Oslo, hvis du blinker før du skifter, stjeler fyren i den andre fila luka di.

Oslotrafikken mangler kjærlighet.

Jeg forsøker å finne en optimal rute til Litteraturhuset ved å gå via Bislett stadion. Det er viktig for orienteringsløpere å finne optimale ruter til steder. Vi legger vår ære i sånt.
Hagen jeg passerer har egen fontene. Dette blir for posh, det lukter ambassadestrøk, jeg innser at jeg har tatt for mye høyde. Mitt orienteringshjerte gråter stille.Mitt orienteringshjerte må trøstes med is. Fedon overtar den stille gråtingen.

Jeg finner endelig posten.
Heisen i Litteraturhuset kjenner meg ikke igjen. Nøkkelkortet virker ikke. Jeg er her for å løse et problem med NAV, og istedet har jeg fått enda et problem. Jeg er lei av problemer.
Jeg går for å klage min nød til Aslak Sira Myhre. Aslak bor bak en glassdør i andre etasje. Men administrasjonen på Litteraturhuset har låst seg inne, klokken er for meget, de har fortjent helg.

Jeg ser mennesker der inne, men de ser ikke meg.
Jeg prøver heisen en siste gang. Mirakuløst står nøkkelkortet opp fra de døde. Grønn sol lyser opp dagen.

Jeg plyndrer skapet mitt for kontrakten ...
... og sjekker at ingen har stjålet pc-skjermen min. Jeg finner Alexander Kiellands plass, Kjell Olav, Ingeborg og resten av gjengen. De tilgir at jeg aldri sa at jeg ville komme.

Etter 27 år i Orienteringslaget Trollelg har jeg for ti dager siden meldt overgang til Nydalen Skiklubb. Disse folkene er mine nye lagkamerater.Marte dukker også opp. Jeg har kjent både Marte og Ingeborg i over 20 år. De er mine klipper i dette hav av ukjente mennesker.
Jeg er svett av syklingen, solen går lavere, luften blir kaldere, svetteperler fryser til is på ryggen. Marte mener at jeg ser ut som en tuberkulosepasient.
Vi tar til fornuft og trekker inn.

Jeg er urutinert, kan ikke skikkene i den nye klubben, snakker ikke språket, går ikke gangen, leser ikke signalene. Jeg bestiller noe i baren rett før feltet drar til neste pub. Disse to barmhjertige kvinnene blir igjen for å holde meg med selskap og lose meg trygt over til Grünerløkka.
Vi når målet, Club 33, men de andre ligger fortsatt en bar foran i løypa. Vi får SMS om hvor de er.
Her er det kø. Utkasteren bak meg mener at det er 53 primater inne i baren, og at brannforskriftene tillater bare 40.Når vi endelig slipper inn, må jeg rett ut igjen. Jeg må hente vinneren av SAAB vs. Anlaug-avstemningen som vi arrangerte i Intimtyrannen 10.
I Birkelunden finner jeg fjordbonden fra Senja. Hun har vunnet 31-11. Anlaug er eldre enn SAABen, men mangler en fordelaktig legitimasjon, og jeg bekymrer meg for at muskelmenn i døra skal nekte henne å komme inn. Det skjedde oss en gang med Maren, og det var en traumatisk og vanskelig opplevelse. Anlaug påstår hun aldri blir stoppet av slike. Men her brukte selv vi godt voksne en halvtime på å komme forbi dørvokteren. Det er spennende å se hvordan Anlaug mestrer denne utfordringen.
Anlaug har Kraften. Hun drar noen jedi-mind-tricks, og glir forbi dørvakten på to sekunder.

Jeg vil ha med Ingeborg på nachspiel. Ingeborg sier "DE BLI ITJ NÅ NACHSPIEL, ESKIL!"
Og Pernille tør jeg ikke spørre.Kjell Olav sitter sammen med Anders. Jeg sitter sammen med Anlaug. Kjell Olav mener at jeg har trukket det lengste strået.
Og det lengste strået blir med hjem på nach.Hvor alt jeg kan by på er kald spaghetti.

8 kommentarer:

Ana sa...

Denne posten gjorde meg usigelig godt, men jeg kan ikke fortelle hvorfor. Kan bare si at våre verdener har krysset hverandre. ;) Fnis!

Vidar sa...

Hehe, stadig gamle kjente som dukker opp her... og de ser ikke ut til å ha forandret seg mye de siste 10-20 årene heller. Marte var det jo mulig å kjenne igjen bare på bildet av øyet.

Dnort sa...

Kald spaghetti skal ikke undervurderes. Kanskje til og med han Fedon slepp den gjennom nåløyet. E jo en av få matvarer som faktisk har muligheten til å gjøre det bokstavelig talt, ihvertfall...

PS. Du må ha en usedvanlig god sofa som får så mange overnattingsbesøk.

Anlaug sa...

Kjempegod!

Frøken Makeløs sa...

Det røde huset ligger i Homansbyen? I så fall kjenner jeg de som bor der. Og moren min vokste opp i huset ved siden.

Jeg derimot, måtte ta til takke med tomannsbolig i Suburbia. Det går nedover med familien vår gitt.

Anonym sa...

Nydalen?
Smistad, Forseth, Odd Musum og hele klubben gråter.....

Esquil sa...

Klubben har tynt med stafettlag i oslo ...

man, this hurts.

larsklem sa...

Det er bare én KLUBBEN - men kan ikke slakte stafettargumentet... Vil ikke si jeg har gjort den helt store innsatsen rent sportslig i det siste, men det er alltid comebackmuligheter for gamle helter!

Lundmarka er kledd i sort