14. mars 2014

Pensum i skolen

Som skrivende menneske har man en del drømmer. En av dem ble trigget av novellene i norskboka på skolen. For mange er det de eneste novellene man leser. Noen av dem var ganske kule, jeg husker fortsatt en som het Black&Decker om en mann som gikk amok med drill. Jeg skrev på den tiden bare noveller, og jeg tenkte, det hadde vært konge å fått inn en tekst i norskboka.

Men det er nåløyet sitt det, for det er ikke så ofte norskverkene oppdateres, og når de gjør det skal litteraturhistorien representeres, det holder ikke å fosse forbi Fosse, man konkurrerer mot Ibsen og Dostojevski. I fjor ble det utgitt en ny norskbok, og de satte sammen en ny slik novellesamling for analyse av første videregående. Hemingway var med, og Turgenjev, og en del norske, som Tor Åge Bringsværd og Frode Grytten. 

Det var i fjor. I februar i år, på bussen hjem fra min brors bursdag, ringte Cappelen Damm. De hadde noen penger liggende til meg, for en novelle om en sinnssyk kjøretur gjennom Østerdalen som jeg utga på forlaget deres i 2006. Men de hadde ikke funnet meg, for telefonen min var registrert på Software Innovations adresse, og sender du noe med mitt navn og den adressen kommer det i retur.

Men i januar så de meg på QuizDan, og fant dermed ut, formodentlig via NRK, hvor jeg var blitt av. Så jeg skulle få pengene mine. 6000 kroner. Hyggelig overraskelse.

Pengene kom, og med dem en sånn autogenerert lapp fra banken som jeg sjelden åpner. Den har ligget på kjøkkenbordet siden februar sammen med annen uåpnet post. I dag ryddet jeg til bursdagen min, og jeg skulle kaste lappen.

Men jeg åpnet den først. Der stod det ikke en puck om Ungdomssignaler 2006.
Det stod Signatur 1, 2013. Mystisk. Jeg gikk til bokhandelen og ba om å få se i nyeste Signaler. Jeg åpnet boken spent, leste listen over forfattere sju-åtte ganger. Jeg fantes ikke der. Selvfølgelig ikke, latterlig av meg å tro at denne gamle teksten var utgitt på nytt. Cappelen hadde åpenbart skrevet feil.

Men jeg hadde ikke bedt om ‘Signatur’ men ‘Signaler’, Cappelens årlige novelleantologi for uoppdagede og ukjente forfattere, som for meg var et logisk sted å forvente at teksten havnet.  

Signatur er norskboken for første videregåendetrinn, pensum for yrkesfagene, 75000 i førsteopplag. No effing way.

Den stod der i hyllen med en tittel nesten lik den jeg husket. Og jeg måtte jo sjekke. Brått stod jeg og gjorde jubelgester inne i en bokhandel en vanlig hverdag. Kjære, hold for øynene på kiddio, vil du? Gud så upassende, full midt på dagen, også inne i en kristen bokhandel. Tsk.

Hemingway, Turgenjev, Bringsværd, Grytten, en bønsj andre kjente navn, og lille meg. Representert med Sjåføren og Vitnet, som rett og slett er en bloggpost fra denne bloggen. Novellen ble utgitt under psevdonymet Paco Abel, så ingen som har sett den har varslet meg om at jeg har vært pensum i skolen det siste året.

Føler meg som Rodriguez i Searching for Sugar Man. For all del, det fins større ting man kan oppnå, men det koster meg lite å ta fullstendig av for sånt som dette. Det er like greit at jeg rakk å fullføre det nye romanmanuset uten å vite noe, fortsatt som uoppdaget, ulvesulten underdog.

Lurer på hvor mye Hemingway fikk.


---


Les Sjåføren og Vitnet.
Hvorfor kan man si at novellen har sirkelkomposisjon?
Finnes det skjult samfunnskritikk her, i så fall hva?
Hvilken effekt har det at "Sjåføren" og "Vitnet" skrives med stor forbokstav?
Drøft it away baby. Drøft.

3 kommentarer:

sotengelen sa...

KULT! Gratulerer!

Esquil sa...

Takk :) det var en höydare

abre sa...

Skjønner godt at du tar av. Grattis!