Når idrett blir vakkert

"Damelangrenn blir ikke spennende igjen før de finner kuken til Marit Bjørgen," hørte jeg noen melde i starten av sesongen. Da vant jenta alt, hun var suveren i alle typer renn. I OL var hun ventet å ta fire til seks gull. Som kjent endte det i siping og null gull.

Men i går var hun tilbake. Hun knuste feltet i Vasaloppet, hun vant med halvannet minutt til Gjermundshilde, det var tre og et halvt minutt ned til beste utlending. I et fellesstartløp i gjensnødde spor hvor det var stor fordel å ligge bak. Det var så brutalt, så rått, så vakkert.

Jeg vet ikke hvorfor det rørte meg sånn. Kanskje fordi jeg var redd for at hun hadde gått på en Elofsson, altså brent seg ut for godt. Eller kanskje fordi Bjørgens år minnet om min egen idrettskarriere. Jeg mislyktes i alle store mesterskap, men fikk mitt øyeblikk i en mindre konkurranse hvor jeg var bedre enn jeg trodde jeg kunne være. Alle skulle få prøve det, i stedet for at Bjørn Dæhlie får være Bjørn Dæhlie hele tiden skulle alle fått være Bjørn Dæhlie en dag hver. Følelsen av å være overlegent best, uslåelig, om så bare for en dag, den er så spesiell at jeg ikke er sikker på om jeg ville byttet den i en knepen, ufortjent mesterskapsseier. Marit Bjørgen kan batre la dem bare pusse de hullete OL-gullene sine, i Vasaloppet kunne alle med øyne se Sannheten. Best i de korteste løpene, best i det lengste, you do the math.

Andre vakre idrettsøyeblikk:

Det var noe vakkert over Didrik Markstens korte karriere i alpint. Han gikk ikke skrittene mot toppen. Han deltok i noen få world-cup-renn. Plutselig og uventet knuste han Tomba og alle andre. Deretter forsvant han like fort som han kom.

Det var vakkert da Ole Gunnar Solskjær puttet sine første mål på Old Trafford og var så sjenert at han ikke torde å juble, han stod heller med hendene ned i målgården og undret seg over oppstyret.

Det var vakkert da Carolina Klüft slo igjennom i sjukamp i friidretts-VM 2003. Hun var tjue år ung og med Skjeldal-moral, en sånn du bare VET ikke er dopet, og så banket hun alle konkurrentene, hun slo årsbeste i verden, hun slo alle poengsummene siden åttitallet og snuste til og med på den dopbefengte verdensrekorden. Det minnet litt om tegneseriefigurer som kan løpe i luften helt til de oppdager at de løper i luften og faller ned. Da Klüft skjønte hvor god hun hadde vært den dagen greide hun ikke gjenta det.

Det var vakkert da Arne Larsen Økland scorte hat-trick for Leverkusen mot Bayern München på åttitallet. Det var ikke hat-tricket som var vakkert. Det var da han la på til fire-null. Dommeren godkjente målet og ingen protesterte. Før Økland personlig gikk til dommeren og ba ham annullere målet fordi ballen gikk utenfor stanga og under nettveggen. Da er du konge.


Pavel Rostovsev er en russer som fortjener oppmerksomhet i en spalte som dette. En gang ble han nummer to i skiskytter-VM. Han kom fem sekunder bak Frode Andresen, som gikk løpet med usikret gevær. Andresen tilstod at det var overlagt juks for å spare tid. Rostovsev trengte bare å protestere for å få gullet. Men han nektet. Han mente Andresen var best den dagen.

I blant når konkurrentene det punktet hvor Carlsen eller Rike sier at nå kan bare et skibrekk ødelegge seieren. Og inni deg håper du svakt at det skal skje, så din mann kan vinne. Det skjer aldri. Nesten aldri. Pavel Rostovsev fikk oppleve det, da Frank Luck brakk skia rett foran øynene hans på en stafett. Rostovsevs eget lag Russland lå som nummer to, nå fikk han servert seieren på sølvfat. Men Rostovsev gjorde ikke som den norske smøreren under Lillehammer-OL som trakk seg vekk da Myllyla brakk staven, Rostovsev nølte ikke et sekund, han fikk av seg skia og ga den til Luck. Tyskland vant, Russland ble nummer to.
Bjørndalen får ha meg unnskyldt, i skiskyting er det Pavel Rostovsev som gjør idretten vakker.