Sent første natten vi møttes

Da har jeg lagt meg ut med store folkegrupper som harryene (ca 30% av folket), FrP (30,9%), dansebandfansen (30%), de homofile (9%) og dansebandene (0,09%), i sum 99,99%. Hvilket helt sikkert betyr at du og jeg, kjære leser, nok en gang er alene igjen her i bloggen. Hallo? Du er der, hva?

Først vil jeg si deg at jeg prøver å avprostituere meg, så jeg har slettet telleren. Du trenger altså ikke løpe rundt på alle de maskinene hele dagen og late som om du er mange, for jeg kan ikke se deg likevel.

Og så tenkte jeg vi skulle ta en diktkveld. Som du vet unner jeg deg en variert blogg, og jeg har knapt postet et dikt siden forrige gang jeg postet et dikt. Så slå av lyset, tenn et stearinlys og la tankene vandre inn i poesien:

Sent første natten vi møttes
Fulgte du trofast med meg
Opp til de helt store høyder
Vennene takket pent nei

Der vi satt søkte jeg dine øyne
Du blunket og virket litt spent
Så uforberedt her på kanten
Av en verden som ikke var kjent

Og stillheten knuget oss begge
For noe måtte du si
Jeg lengtet slik etter din stemme
Du slapp ikke ordene fri

Da vendte jeg blikket mot havet
Og himmelens rødmende skjær
Der gyldne små striper fortalte
At en ny morgen var nær

Fjell stupte loddrett i sjøen
Måker gled langsomt derfra
Med rusten røst spurte jeg ”Ser du?”
Og du svarte nydelig ”Ja”

Vår taushet lå brukket tilbake
Og motet steg voldsomt i meg
Jeg snakket om mine tre damer
Jeg så de ble mange for deg

Dine øyne ble fuktet av tårer
Men du reiste deg ikke derfra
Du slo ikke til meg i sinne
Og jeg, jeg var jublende glad

Og så ga du meg alt det du hadde
Med hender som skalv i mot meg
Og jeg takket stille vårherre
For å ha skapt en som deg

Følelser så voldsomt sterke
Fikk jeg kjenne en gang i mitt liv
Sent første natten vi møttes
Til ditt siste pokerparti