Idiot Days 2: Min tid som politiker

Jeg var nestformann i FpU (Fremskrittspartiets Ungdom) i byen jeg bodde i fra 1992 til 1994. Jeg merker nå at jeg har lyst til å piske meg selv til blods foran dine øyne. Jeg skal begrense mine unnskyldninger til å si at jeg ville være ytterst, så det var enten FrP eller RV for meg, at jeg ikke tok politikk seriøst, at jeg har betalt min gjeld til samfunnet ved å stemme på andre partier i mange år nå, og at livet ville være ensomt hvis man ikke kunne møte seg selv i døra en gang iblant.

På det første FpU-møtet ble jeg valgt inn i styret. På det andre møtet valgte de meg til nestformann. Kométkarriere i starten, men deretter var det slutt på å slime seg opp stigen. Formannen min, som ikke var mann men dame (dette er FrP, remember), var dyktig. Hun ville nådd langt hvis hun ikke hadde blitt ekskludert til slutt. Folk i Fremskrittspartiet vil opp og frem, og da er det de dyktige det er mest prekært å kvitte seg med. Bortsett fra de få som trengs på TV-debatter.

Det indre partilivet bestod av møter i de fire lokallagene (byens og fylkets lag av FrP og FpU), møter med bystyregruppa og fylkestyregruppa, pluss dugnadsjobbing i lokalene. Det er dugnadene det er viktigst å møte opp på hvis du skal nå toppen. Dette fylket har aldri(!) fått frem en dyktig FrP-politiker, så veien til Stortinget herfra er å være med på mest mulig, smile og være blid, og tråkke færrest mulig på tærne.

Jobben min var å få opp partitopper fra Oslo som kunne holde kurs for oss. Jeg kontaktet partisekretær Eli Rally Hagen og fikk tak i en del storfint besøk.

Toppolitikere er som regel veldig karismatiske, den typen folk man blir glad i med en gang, den menneskelige ekvivalenten til listepop. Jan Simonsen var for eksempel veldig sånn. Også John Alvheim var en helt annen mann uten kamera på seg, han var en skikkelig trivelig bestefarstype. Den eneste toppolitikeren jeg har møtt som ikke er sprengkarismatisk er Børge Brende, (også ex-FpU'er), og det gir meg ekstra tro på ham, siden han må ha klatret veien på dyktighet alene.

Carl I. Hagen fikk jeg også oppover. Han var den som oppførte seg mest likt inntrykket fra TV. Tjuefire-timers-politiker den mannen, lite personlig touch selv blant kampfellene, selv om han sa ting mer rett ut enn han ville gjort til et kamera.

Min tid som nestformann sluttet offisielt da egoistene slo seg sammen og kastet liberalistene ut av partiet i 1994, deriblant de fleste i FpU, deriblant meg. FpU brente sine egne medlemslister som takk. Men før det hadde egoistene allerede foreslått å ekskludere meg personlig, fordi jeg marsjerte ut av nominasjonsmøtet i 1993 etter at de nominerte en skattesvindeldømt pornoimportør til Stortinget.

Vi hadde egoister i FpU også. Det lokallaget jeg var nestleder i slet med økonomien fordi kassereren hadde stukket av med kassa. Et par år etter jeg var ekskludert skjedde det igjen, da var det lederen som tok kassa.

Å oppdage FrP innenfra er som å løfte på en stein i skogen, den kan se pen og pyntelig ut ovenfra, men på undersiden kravler og yngler det som ikke tåler dagslys. Rasismen og egoismen var godt merkbar. Du kan få bakoversveis av å høre det disse folkene har å melde "off the record". Eksempel: "Samene kom kravlende opp av et hull på finnmarksvidda sammen med orm og andre krypdyr. Vi må finne det hullet og sende dem tilbake".

Det må bemerkes at de FrP'erne jeg snakker om nå kjente jeg bare overfladisk. De fleste mennesker har noe positivt med seg hvis man lærer å kjenne dem bedre. FpU'erne jeg ble kjent med var bra folk. Men så var FpU på den tiden bl.a. for fri innvandring, og ganske annerledes enn dagens FrP.

Vel, jeg skal ikke gå i politiske detaljer. Norge har gått til høyre, jeg har gått til venstre og the idiot days are over.