Jeg kommer inn i garderoben på jobben. Jeg har vært på det jeg liker å kalle løpetur og som Strava nådeløst dømmer til 'walk'.
En naken mann er på vei inn i dusjen. Jeg har sett han i gangene før, bedriftene våre er i samme kontorbygg, men jeg vet ikke hva han heter, vår relasjon er på dette stadiet:
- Hei!
- Hei!
Dusjen på jobben er nesten alltid tom. Ofte når jeg kommer inn fra løpetur, må jeg kjøre den i flere minutter for å få noe varme i den. Så, uvant som det er, setter jeg forsåvidt pris på at det er en annen fyr her som kan dra i gang varmtvannet.
Det er tre dusjer. Han velger den midterste. Jeg tar den innerste, stamdusjen min. Det er en opak skillevegg mellom oss, vi kan ikke se hverandre. Og jeg tenker ikke veldig over at han er der, jeg er på autopilot, gjør ting jeg har gjort mange ganger før, såpe, shampoo, gnikk og gnu.
Som et ledd i den vakre renselsesprosessen jeg er i gang med, harker jeg opp noe gørr fra halsen og slever det ned på gulvet. Det kommer mer enn forventet, vinterens forkjølelser var tydeligvis ikke helt over, vi får hele vårkolleksjonen fra pusterøret, det går i lysegrønt slim og bittelitt blod i en seig uformelig klump som legger seg på badegulvet.
Det er nå jeg legger merke til en festlig arkitektonisk detalj som jeg, trass i alle gangene jeg har stått her, aldri har reflektert over.
Dusjen min har ikke noe eget avløp.
Avløpet er i hans dusj.
Vannet fra min dusj renner derfor under skilleveggen og inn til han. Den grønne guffa har strakt seg ut i avlang form, tykk på midten og tynnere på kantene, som en tyrkisk pide av blodblandet slim, og er på vei over til naboen. Jeg rekker akkurat å stoppe monsteret med foten og sparke det tilbake i min dusj.
Jeg greier å sparke slimet halvveis inn i mitt avlukke, men guffa tar ikke hintet, den vil tilbake under skilleveggen. Jeg må sparke til den en gang til. Og en til. Jeg stiller meg med den ene foten inntil skilleveggen, som en forsvarsfirer klar for å absorbere angrepsbølgene.
Og innser at jeg må fortsette og fortsette så lenge han dusjer.
Jeg begynner å tråkke på den mellom slagene, forsøker å få den til å løse seg opp nok til at den blir usynlig, eller ihvertfall redusert til noe som man ikke hever øyenbrynene av eller underholder kollegene sine med. Det nytter ikke, den antar en mindre klumpete og mer flisete fasong, og om den er delt opp holder dem seg fortsatt i et konglomerat av guffe som insisterer på at alt skal over til nabodusjen. Om det noen gang var et alternativ å ta opp slimet med hendene, paradere naken forbi han med en manetaktig ting og bli kvitt den i søpla, så er den døren nå lukket, prøver jeg å fange den kan fort halvparten forsvinne under skilleveggen.
Jeg trenger at han blir ferdig. I stedet kommer en fyr til inn i garderoben, og de kjenner hverandre, de starter å snakke om jobbgreier.
Jeg kan ikke se noen av dem, men jeg skjønner at den nye fyren holder på å kle av seg og også har tenkt å dusje. Så nå må jeg vente ut begge to mens jeg sparker til en slimklump hvert tiende sekund. Dette kommer ikke til å ta slutt, noen har konstruert mitt personlige helvete, for alt jeg vet er hele firmaet hans i treningsstudioet og skal dusje i stafett til solen går ned.
Gutta jabber avgårde, og ut fra hvor lyden kommer fra vurderer jeg min dusjnabo til å stå langt fremme i avlukket sitt. Jeg antar også at hodet hans er vendt i retning av fyren han snakker med. Hvis begge antagelsene er rett, og sluket er sånn noenlunde sentrert i dusjen hans, bør han i så fall ha ryggen mot sluket.
Dette er fort den beste sjansen jeg får på en stund. For jeg kan ikke stå og sparke slim i ubegrenset tid, jeg må tilbake på kontoret, staten flytter ikke på fristen for næringsoppgave fordi man harket opp noe uggent i en dusj uten avløp. De har ikke lagd skjema RF1266 hvor du skal krysse av for veldig grønn, grønn, ubetydelig grønnskjær. Dette må ta slutt, og det er bedre å slippe svineriet kontrollert igjennom mens det er bare ett vitne, enn å begå en grov forsvarstabbe mens de er to. Jeg tar sjansen, dribler det grønne uhyret så langt opp mot veggen jeg klarer og lar det gli under skilleveggen.
I garderoben etterpå kler vi på oss i stillhet, og jeg innser, jeg kan ikke vite om han har sett noe, temaet er ikke kosher for relasjonen vår. Jeg har møtt mennesker i mitt liv, i folkeskolen og militæret, som ville adressert saken, som kunne ha meldt, "SERIØST, mann, hvilken kroppsåpning kom det fra", og vi hadde kunnet renset luften. Pluss, hadde disse karene ikke sagt noe, ville jeg visst at Green Goblin hadde passert checkpoint uten å bli sett. Men denne upolerte, direkte mennesketypen er ikke samme type som glir gjennom jobbintervjuer i seriøse kunnskapsbedrifter. Denne karen må forventes å se rimelig likens ut uansett om han har sett eller ikke sett.
Jeg møter ingen øyne resten av dagen.
