Når man blir gammel er det viktig å holde hjernen i trim, ellers legger det seg gult snerk på hypofysen og man går i loop om hvor vakre kastanjene var under Gerhardsen. Noen holder sin Alzheimer utenfor porten ved å løse kryssord og sudoku, min tilnærming har vært orientering uten kart. Så langt har det gått i normale orienteringsløyper, men orientering uten kart er som andre droger, man må gå til stadig større doser for at kicket skal slå inn. Jeg vil ha tre gram når jeg er ute for det holder ikke med to.
En dag hang Jørgen Baklid i sin store godhet ut en løype med hundre poster.
Postene dinglet fristende der ute i skogen, men jeg kom meg ikke ut, for problemet med denne løypa, hvis du ikke er Jørgen Baklid eller tilsvarende, er at den sliter deg helt ut. Og mitt liv som småbarnsfar minner om antilopers liv på savannen, hvis man har styrke i kroppen går det greit, men hvis man blir svak er man i fare, da kommer rovdyrene. Blir jeg liggende i ro mottar jeg rause mengder vold i nære relasjoner. Jeg blir en trampoline av kjøtt.
Men mor og barn skulle ut av huset, og det ga meg en luke på en enkelt mandag hvor det var mulig å være dødssliten. Jeg bestemte meg 36 timer på forhånd for å pugge løypa. Ved å ekstrapolere fra tidligere erfaring billet jeg meg inn at det var nok.
Lørdags kveld var hjernen fin og klar, den sugde inn o-postene som en uttørket svamp som ble kastet i vann. Førti poster gikk rett inn før natten og jeg trodde fortsatt at dette skulle gå greit.
En hjerne oppleves som et spesielt godt egnet organ for å pugge en o-løype. Bedre enn milt og lever, åpenbart, men mer enn det. Genene våre er jo stort sett utviklet i de mange tusen årene mellom at mennesket ble oppfunnet og kartet ble oppfunnet. Steinalderfolka som skulle fra A til B, måtte enten pugge ruten eller hogge ruten inn i stein og tape seriøse mengder tid i sammendraget mens de slepte steintavlene med seg. Forfedrene spesialiserte dermed DNA-settene våre mot å huske orienteringsløyper.
Sånn opplevde jeg verden på lørdag.
På søndag var verden ganske annerledes. Hjernen var mettet. Svampen var full av vann. Stemningen der inne når jeg tok frem kartet var 'å nei ikke enda et fokkings orienteringsstrekk'. Jeg husket hvordan eksamensperioder pleide å være. Hjerneversjonen av å ligge på spygrensen men fortsette å spise. Jeg havnet stadig lenger bak skjema.
Noe kunnskap ble sådd på steingrunn i denne fasen. Det var strekk som bare ikke ville sitte, selv om jeg repeterte og repeterte. Som førtiåttendestrekket. Jeg visste jeg ikke kunne det, men jeg greide ikke å lære det likevel.
Et annet problem jeg burde ha forutsett, men ikke forutså, var at jeg begynte å blande sammen strekk. Det skjedde ikke da jeg pugget normale o-løyper, men hundre poster i den samme skogen, hvorav førtini poster under skrent, er mye variasjon over samme tema. Postene gikk i surr. Etterhvert måtte jeg lage meg huskeregler, jeg ga skrentene egennavn, søkket på post 73 ble Jørgensøkk siden Jørgen er født i 1973, steinen på post 74 ble Aslestein fordi bror min er født i 1974, og så videre. Det hjalp forsåvidt på problemet, men jeg lå enda lenger etter skjema.
Behovet for repetisjon ble også større enn jeg var vant til. Med vanlige løyper kunne jeg hyle postene inn i korttidsminnet og gunne ut i skauen mens alt var ferskt, men her var de første strekkene glemt før de siste var lært inn.
Det er altså ikke bare ti ganger verre å pugge hundre poster enn ti poster, det er enda ganske mye verre. Jeg hadde undervurdert prosjektet. Jeg hadde trengt en dag til. Men jeg hadde ikke en dag til.
Jeg klarte bare å lære meg åtti poster før jeg sluknet på søndagen, de siste tjue postene måtte tvinges inn i korttidsminnet med brekkjern på mandags morgen. Null repetisjon av de, jeg antok at det la godt grunnlag for fiasko. Men jeg trøstet meg med at jeg neppe nådde så langt som til post åtti.
Jeg fikk ikke tid til å pugge vinklene mellom strekkene og skrittall. Som nevnt før er ikke tallpugging hverken en utfordring eller det som gjør det å pugge o-løyper morsomt. Så jeg hadde med postbeskrivelse påført siffer. Jeg ville hatt fordel av å notere ned huskereglene på postbeskrivelsen også, men jeg ga meg ikke selv lov til å skrive ord på den. Med det fulgte jeg de samme reglene som i den sesongen jeg løp uten kart.
Det startet dårlig, stien til den første posten så ikke likedan ut i terrenget som på kartet, så jeg forkastet den og løp videre til neste sti. Da tilsa skrittallene at jeg var kommet for langt. Jeg satset på å skrå tilbake gjennom terrenget til der posten cirka burde være, det gikk sånn måtelig, og jeg fikk en bom allerede på første post.
Stier er kjekke for orientering med kart, men de er foranderlige, svikefulle slanger, de er gift for et prosjekt som dette. Jeg forbannet hver sti jeg hadde pugget. Bedre å pugge elendige veivalg basert på stabile terrengformasjoner.
De neste ti postene gikk greit, men jeg merket at jeg var uvanlig nervøs. Postene var tynne plastremser, jeg så ofte postdetaljen uten å se posten, og i tiden fra man fant steinen/skrenten/høydepunktet til man oppdaget snora var hjertet langt oppi halsen.
Jeg hadde ikke med meg noe kart over skogen som livline hvis ting gikk galt. Jeg hadde kompasset, og hvis jeg måtte gi meg ville E6 alltid ligge et sted i vest, men merket på angsten at jeg hadde ekstremt lite lyst på den canossagangen.
Post tolv var en nybegynnerpost, bare å følge en bekk. Jeg vet at jeg har den svakheten at jeg undervurderer de enkle postene når jeg pugger, jeg legger for lite informasjon på harddisk. Likevel undervurderte jeg posten. I dette tilfellet så jeg riktig skrent uten å se plastbåndet, og fortsatte bare videre ut i et diffust landskap, hvor grøfta jeg fulgte bare disintegrerte.
De to bommene så langt var på et par minutter hver, det jeg vanligvis tenker på som stor bom. Men den målestokken skulle få kjørt seg.
Post tjue satt for dårlig i minnet, jeg husket strekket men ikke hvordan detaljen så ut. Jeg visste at jeg var nært riktig, men måtte snuse på irrelevante, feilvendte skrenter i området et par minutter før jeg fant riktig skrent.
Så opplevde jeg flyt i noen poster, og rundt post 25 begynte nervene å roe seg. Jeg var i siget.
Post 29 var enda en enkel post som jeg hadde lært inn for dårlig. Det kom to ganske like koller, og jeg hadde ikke brydd meg med å memorere den første, den skulle bare flagres forbi. Jeg lette på den første, deretter den andre, fullt klar over at det måtte være en av dem.
Etter lang tids leting bestemte jeg at posten var borte, avgjorde hva som var riktig skrent, og orienterte videre til post 30. Den fant jeg ikke, siden utgangspunktet var feil. Men jeg sideforskjøv meg i terrenget rundt post 30 som om posten 29 var på den andre kollen, og slik dumpet jeg over post 30. Derfra gikk jeg tilbake til 29 ved å følge puggingen min baklengs, og da gikk jeg rett i post 29. Jeg hadde ikke vært langt nok ut på baksiden av den siste kollen.
Det var vondt for stoltheten å bomme så solid. Jeg var gjennom tretti poster uten kart, lenger enn jeg hadde gjort før, men selvtilliten var mørbanket som på mine villeste bærturer i H10-12N, glansdagene før jeg skjønte at nordpilen på kartet skal peke mot nord.
En ny dustebom kom på post 39, og her hadde jeg egentlig nok info til å klare oppgaven, men satte den ikke sammen. Da jeg tenkte igjennom hva jeg skulle gjøre til post 40, innså jeg at jeg var på feil side av stien.
Strekk førtiåtte, som jeg aldri greide å få til å sitte i minnet, satt ikke når jeg kom ut i skogen heller. Som med strekk tjue husket jeg strekket, men ikke selve posten. Som å forsvinne inn i det store ukjente. Men jeg visste det var skrent, og terrenget var ikke ennå fylt av skrenter, så jeg ble reddet.
Stemningen var dyster inn mot post femti. Jeg var sliten, hadde forlengst spist all nisten, tømt drikkebeltet, og de neste postene lå i et terreng som var fylt av skrenter, med gode muligheter for å bare forsvinne i skråli.
Post femtien ble den største bommen min, på mange tiår. Jeg husket strekket, men ble fintet av en kolle før kollen som kartet ikke kommuniserer godt. Og etterhvert som jeg ikke fant posten ble jeg mindre og mindre sikker på alt jeg husket. Jeg gikk videre til neste post, trikset som reddet inn post 29 for meg, men denne gangen funket det ikke, jeg fant ikke noe der. Jeg gikk tilbake to trekk til post femti og skrittalte hele strekket med blikket låst på kompasset, men det førte bare til den samme 'falske' kollen.
Jeg mistet motet og bestemte meg for å gi opp prosjektet. Femti poster er bra det også. Men da måtte jeg ta meg ut av skogen. Jeg hadde ikke oversikt over hvor resten av verden lå. Det hjalp ikke særlig å gi opp, jeg ville fortsatt gå rundt i villrede ganske lenge. Så istedet begynte jeg å saumfare terrenget i konsentriske sirkler fra denne falske kollen. Slik dumpet jeg over posten, ikke veldig langt unna, lenger borte på en skrent jeg allerede hadde sett på.
Game on, igjen. Det var et bra trekk å ikke ta med kart, med det tilgjengelig ville det vært over.
Jeg ble slitnere og slitnere. Men etter post 56 krysset jeg veien, det var stor lykke, både fordi terrenget jeg forlot var grusomt, og fordi jeg kunne fylle vannflaskene i Sølvdobla.
I terrenget sør for veien var det bedre sikt, og det gikk rett og slett bedre, selv om dette var de postene jeg hadde repetert minst. Det ble seksti, sytti, åtti og nitti poster uten de helt enorme bommene. På nittisjettestrekket burde det ha gått galt, for kompasskursen min var feil. Men jeg skjønte at noe var galt siden strekket skulle krysse åttiendestrekket. Hver gang løypen krysset seg selv scannet jeg skauen etter karakteristika jeg kunne bruke når jeg kom tilbake, og jeg så ikke noe av det. Så jeg bøyde av, fant terreng jeg kjente igjen, og deretter posten. Jeg er litt stolt av at jeg torde å overprøve kompasset.
Jeg jublet høyt hver gang jeg fant en post på slutten. Jeg var dødssliten, ikke et fiber i kroppen ville mer, og en storbom til ville ha knekt meg. Dette var postene som lå i korttidsminnet og var repetert null ganger, men på merkelig vis satt de ganske godt.
Men en tendens med de siste postene var at bildet av strekkene i hodet demret sent. Mange av strekkene startet med at jeg husket ingen verdens ting, startet på strekket likevel, fikk hint av terrenget, og så smalt det inn. Når jeg først husket de, husket jeg de tydelig, det var all or nothing.
Snor nummer hundre var godt gjemt på baksiden av en stein. Det var et betydelig kick å finne den.
Jeg pugget hundre poster, men glemte å pugge veien til mål. Jeg husket bare at det var et veikryss, så jeg måtte innom de tre veikryssene i området for å være sikker på at jeg hadde fullført.
