24. februar 2006
Hvorfor jeg ikke er redd for pandemi
Skremselet er pandemien, altså at fugleviruset skal utvikle seg slik at det smitter mellom mennesker. Det var slik vi fikk Svartedauen. Vi har hørt flere eksperter si at det ikke er et spørsmål om det skjer, men når det skjer. Bøøøhh.
Vel. Det er heller ikke spørsmål om sola blir en supernova og sluker jorda. Det er også bare et spørsmål om når. Et laaangt tidsspørsmål.
En pandemi må oppstå via tilfeldige mutasjoner i dette viruset. Alle vesener muterer litt, du har anslagsvis sju mutasjoner i forhold til dine foreldres gener. Men genene dine har også ca åttiseks millioner basepar, og mest sannsynlig er alle mutasjonene dine i basepar som ikke betyr noe. Derfor er det så få av oss som muterer på seg vinger eller hale.
Virus har færre gener enn oss. Men oppgaven ligner likevel på å gjette rett på en minibankkode med så mange siffer at displayet fyller en hel vegg av banken, og hvor viruset har ett forsøk hver gang det smitter et menneske. Til nå har veldig få mennesker blitt smittet av fugleinfluensa, ca 10 har dødd. Mens sikkert hundre millioner smittes hvert år av vanlig influensa uten at den muterer seg dødelig.
Vi vet jo ikke en gang om det er mulig for dette viruset å mutere seg smittsomt blant mennesker. Anthrax for eksempel har ikke greid det.
En annen ting som gjør meg trygg er at fuglene dør av viruset. En parasitt som dreper vertsorganismen er mislykket. Den sager over greina den sitter på. Når de fuglene som kan smittes er smittet, vil dette viruset mest sannsynlig dø ut av seg selv.
Og om viruset muterer seg smittsomt vil det neppe mutere seg hypersmittsomt med en gang. Da greier vi å stoppe det slik vi stoppet SARS (det imponerte meg forresten at vi greide). Vi har mye mer kunnskap om og kontroll på epidemiene nå enn i middelalderen. Jeg føler meg temmelig trygg på at Europa hverken blir rammet av pandemi eller slukt av sola i vår levetid.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar