(Opprinnelig tittel; Kvinnekamp: god sak blåst ut av proporsjonene)
Saccarina kommer her med "en oppfordring til andre menn om å komme på banen når det gjelder likestilling. Kvinner kan nok ikke nå frem alene. Jeg etterlyser litt action fra de opplyste og likeinnstilte menn som blogger."
Jeg er blant de spesielt nevnte. Saccarina og jeg er rimelig enige i babeposting-debatten, men hun synes jeg lager for lite lyd. Jeg tror hun har rett i at likestillingens mannevenner er ganske stumme. Hvorfor? Jeg kan bare snakke for meg selv:
Jeg er ikke SÅ glad i politikk, og jeg synes mye norsk debatt blir vannglasstorm i det store bildet. Så jeg har en pick-your-battles-strategi, jeg vil helst diskutere de sakene som engasjerer meg.
Det som engasjerer meg mest er unødig død og unødig lidelse. Jeg kjenner smerten fra dødsfall langt unna, og krig plager meg særlig. Det merket jeg da Stortinget sendte oss enstemnig til krig mot Serbia i 1999. Jeg hadde få gode argumenter mot krigen, men jeg følte med hele kroppen at dette var feil feil feil. Oppfølgeren i Irak plagde meg enda mer.
Andre saker jeg føler sterkt er at vi i vesten må bruke mye mindre olje. Dels på grunn av drivhuseffekten, men mye også på grunn av konfliktene med muslimene. Mennesker dør og skal dø for den oljen vi bruker nå.
Jeg føler at vi bør satse mer på genforskning istedet for å bremse med syt om konstruerte etiske problemstillinger, fordi å helbrede sykdommer er så veldig mye viktigere enn ulempene med metodene.
Jeg føler sterkt engasjement i forbindelse med katastrofer og akutt nød.
I konkurranse med unødvendig død og lidelse når norsk kvinnekamp bare sjelden opp i kampen om mitt engasjement. Sist det skjedde var da Thorbjørn Yggeseth nektet Anette Sagen å hoppe på ski med grumsete argumentasjon. Det var et gufs fra fortiden som jeg ikke likte.
Jeg er imponert over engasjementet kvinnesakskvinnene i bloggosfæren legger for dagen, men føler at det blir overdimensjonert i forhold til det store bildet. Dere lar det gå kvinnekamp i veldig mye, og jeg er redd kvinnesakskvinnene skal rope "ulv, ulv" så ofte at de svekker troverdigheten sin til viktige likestillingssaker kommer opp.
For the record, mine fem øre i babepostingdebatten: Jeg tror bloggere er mindre lettpåvirkelige i snitt enn TV-publikum, og at stupide møkkaprogrammer som Ekstrem Forvandling og Shopoholic har 10000 ganger større påvirkningskraft enn Peter Andrejs blogg.
Men jeg liker ikke mengden av babepostingene og tonen i en del av dem, jeg synes det er mer enn nok utseendepress i samfunnet, og mitt syn er at vanlige mennesker, kvinner og menn, bør bruke tiden sin på sjelelig utvikling fremfor å perfeksjonere fasade og emballasje. Objektifisering av damer kan bli ganske ape.
20 kommentarer:
Nå er overskrifta litt mer tabloid enn innlegget her. Men OK.
Da jeg postet om at journalister ansettes dels på utseende, gikk det kvinnekamp i det, selv om jeg mente begge kjønn. Det overrasket meg at det var en kvinnesak. Men jeg kan ha vært uheldig med billedutvalget.
Saccarinas protester på TV-tilbudet var et annet eksempel. Jeg er ikke enig i at TV-tilbudet er en god sak for kvinnekampen.
Kvinnesaken fikk egen godt besøkt blogg, 0803. Kvinnesaken er kanskje den saken som vekker mest engasjement her i bloggpolis, og jeg ønsker altså å dirigere mitt engasjement til saker jeg synes har større proporsjoner og får mindre .. eh.. spalteplass? bytes?
Jeg er ofte enig, men ikke rødglødende. Og jeg ønsker ikke å si "hold kjeft", men kanskje "hev blikket".
Egentlig et interessant synspunkt- men i og med at halvparten av jordas befolkning (ca) er kvinner, så blir kvinnesak egentlig et "cross cutting theme" i de fleste saker.
Etterhvert begynner saker også å bli så sammenflettet - jeg syntes det er utrolig vanskelig å engasjere meg i en sak uten at kvinnekamp blir en andel av det hele. Kan hende har det med holdningsarbeid å gjøre - så mye stammer fra holdninger at det er vanskelig å komme utenom.
F.eks, nåværende jobb; fokuserer på "youth at risk of social exclusion" . Det er umulig å jobbe med uten å også ta med kjønnsforskjeller. Eksempel; i et av områdene jeg jobber i er det en relativt stor andel jenter som blir holdt hjemme fra skolen fordi fordi de likevel skal giftes bort når de blir seksten og foreldrene syntes det er mer nyttig at de er hjemme og passer småsøsken og lærer seg å passe hus. Samtidig er jeg mentor for en femtenårig gutt som har tendenser til å havne i slosskamp med kniv og bli utvist fra skolen - vel, jeg tviler på at mentorforholdet kommer til å fungere - fordi jeg er jente og holdningen han har vokst opp med blir overført. Nå høres dette kanskje ut som om jeg jobber i Bangladesh, men dette er jo bare over pytten og bort til Øst London i bydeler hvor ungdommene sjeldent har vært utenfor sin egen kommune.
Jeg roter meg kanskje helt bort fra poenget nå. Men tror kommentaren er lang nok som den er, hehe. Sover du?
Det synes jeg var en ganske slapp begrunnelse, Esquil. Du refererer til to kommentarer blant en ganske stor mengde poster både her og der. Ja, det får en viss oppmerksomhet, men synes du virkelig det er ufortjent?
I forhold til poltisk engasjement, jeg vet ikke, men jeg føler virkelig at jeg gjør en innsats ift. å stimulere folk til å løfte blikket, tenke gjennom ting, revurdere endel stereotypier,osv. Jeg synes det er ****** viktig, faktisk!
Det faller kanskje igjennom målt opp mot ditt vakre engasjement mot krig og lidelse. (Ikke det at jeg har lest så mye om dette på bloggen din da, men den kan jo ha med å gjøre at folk som blogger også har andre interessefelt som de engasjerer seg i).
Rigmor: det du sier er nok det jeg føler, at dere jenter ser mange flere saker med kjønnsbriller på enn vi gutta gjør.
Når du snakker om kvinnesak i andre kulturer kjenner jeg også mer engasjement - og matthet. Det er vanskelig å se hva man kan gjøre.
Drusilla: du er som vanlig tung å imponere. Hadde du ventet førti eksempler på sparket?
Ikke skam deg over engasjementet ditt. For all del.
Men jeg får inntrykk av korrelasjon mellom kvinnesak og taleførhet, slik at kvinnesaken har overskudd på taleføre. Tenker på bloggene, AP-kvinnene, fittstim- og råtekstbøkene.
Så fins det andre saker som kan ha underskudd på taleføre, for eksempel AIDS-saken hvor de som er rammet ikke kan snakke både av helse- og tabu- årsaker.
Jeg har prøvd å stå opp for et par slike saker hvor jeg ikke tilhører gruppa som rammes; spillegalskap som følge av automatene, og ikke-praktiserende pedofile som tar selvmord når de blir arrestert.
Jeg føler min stemme kan gjøre mer nytte på de områdene enn i kvinnesaken akkurat nå.
Det er vel ikke så rart at menn i mindre grad en kvinner er opptatt av kjønnsproblemstillinger? Og faktisk så tror jeg det er en del som går menn hus forbi fordi de ikke bryr seg med det. Mange menn har ikke fått med seg at verden har utviklet seg siden 70-tallet, og får seg stadig vekk en på trynet av den grunn. Og jeg tror at menn må komme på banen i forhold til å definere sin egen rolle som mann, i mye større grad. Jeg er helt for mannskamp. Menn MÅ komme på banen.
Selv har jeg en blogg som er dette og hint og alt mellom himmel og jord. Men likevel har jeg, de gangene jeg har skrevet om såkalte feministiske teamer fått stempel om feministblogg. Rart det, tatt i betraktning at det ikke er mange av mine poster. Men noen er på alerten, virker det som.
Iskwew said:
"Selv har jeg en blogg som er dette og hint og alt mellom himmel og jord. Men likevel har jeg, de gangene jeg har skrevet om såkalte feministiske teamer fått stempel om feministblogg. Rart det, tatt i betraktning at det ikke er mange av mine poster. Men noen er på alerten, virker det som."
Åå. Er det omtrent som å skrive 250 poster om alt mulig, men så blir kallt pornogris fordi man poster 3 bilder av Aylar Lie?
Jeg har innsett at jeg ikke kan kreve av andre hva jeg ikke gjør selv (nærmere definert i kommentarene til innlegget du linker til). Man har nok bare et visst ork til å diskutere og stå opp for forskjellige saker. Så på sett og vis må jeg gi deg rett.
Men en av uttalelsene dine her bekymrer meg (i tillegg til overskriften som du nå har sagt er litt tabloid, så jeg lar den fare): "Dere lar det gå kvinnekamp i veldig mye, og jeg er redd kvinnesakskvinnene skal rope "ulv, ulv" så ofte at de svekker troverdigheten sin til viktige likestillingssaker kommer opp."
Hva er det som er viktige likestillingssaker, og hva er det som er uviktige? Har ikke de viktige sakene kommet opp ennå? Jeg tror ikke du har skjønt helt i hvilken grad spørsmålet om likestilling infiserer nesten ethvert aspekt av de fleste kvinners hverdagsliv (og ja, jeg mener infisere, som i infeksjon). Rigmor har et veldig godt poeng når hun sier at det er vanskelig å engasjere seg i en sak uten at kvinnekamp blir en del av det.
Når feminisme er den saken som, i følge deg, engasjerer mest, så er det nok ikke uten grunn. Jeg skal ikke stille flere krav til menn om å engasjere seg der, jeg ser at jeg selv har mye jeg burde engasjert meg mer i. Men man bør heller ikke bagatellisere de sakene som til enhver tid kommer opp i påvente av mer vektige ting.
Peterandrej: Du har omfavnet antifeminismen, tungekysset den og småpult den litt. Hvorfor spille såret her over at feminismen så ikke vil ha deg?
saccarina: Angående denne lille tekstbiten (og ingenting annet, det er sjelden lurt å blannde seg inn i debatter når de nærmer sge slutten uansett):
- Men en av uttalelsene dine her bekymrer meg (i tillegg til overskriften som du nå har sagt er litt tabloid, så jeg lar den fare): "Dere lar det gå kvinnekamp i veldig mye, og jeg er redd kvinnesakskvinnene skal rope "ulv, ulv" så ofte at de svekker troverdigheten sin til viktige likestillingssaker kommer opp."
Du spør da hva Esquil mener er viktige saker, og for meg ser det ut som argumentering fra din side - jeg forstår riktignok ikke for eller mot hva.
Det er mulig Esquil vil bløgge meg for å snakke på hans vegne nå, men jeg vil påstå at hva han mener om hvilke saker som er viktige eller uviktige innen kvinnesak er revnende likegyldig her. Hans poeng var vel at sålenge "Anne/Per" tar ALT (også ting som kanskje egentlig ikke er kvinnesak) opp som en fanesak for feminismen - da er det klart at de viktige spørsmålene drukner i mengden, og jeg vil våge å si at "Anne/Per" gjør seg selv en bjørnetjeneste. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det kunne misforståes.
Iversen: Nei, jeg argumenterer ikke, jeg spør. Det hadde vært interessant å vite, og jeg synes det er veldig relevant ut fra sammenhengen her.
Viktige saker som kommer opp, det kan jo være noen prøver å reversere utviklinga. Hvis FrP får makt kan det skje mye som kvinnesaken ikke liker.
Når Rigmor, som har sitt hovedengasjement i amnesty, uttaler seg om kvinnekamp, kan hun ha større troverdighet enn bloggere som til daglig konsentrerer seg om kvinners rettigheter.
Samtidig må enhver sak ha frontkjempere som brenner bare for saken, også kvinnesaken, så det er ikke noen av de to som gjør feil.
sacc: jeg har registrert at damer ser kvinnekamp i de fleste sakene, men jeg har kanskje ikke skjønt at det må være sånn. På syttitallet OK men i dag? Jeg tenker, hva med å spørre seg selv, "Hvor var vi, hvor er vi? Har vi lov å være fornøyde, eller skal vi fortsette i samme tempo og lydvolum til 50% av bryggesjauerne er damer og 50% av jordmødrene er menn?" (satt på spissen der, du kjenner meg.)
Det er mulig jeg ser det sånn av to grunner, jeg er ikke den verste kvinnefienden selv, som du ser er sakene mine typiske venstresaker, og siden gjennomsnittkvinnen står til venstre for gjennomsnittsmannen er jeg tjent med høye kvinneandeler i maktstillinger. Jeg er mer positiv til kjønnskvotering enn mange høyrekvinner. Men jeg skjønner jo at alle menn ikke er like.
Jeg ville tro kvinnene hadde det bedre hvis de tenkte OK, fornøyd nå, og så sakene som jeg føler jeg selv gjør, dvs uten at dette med kjønn er så viktig. Men kanskje det ikke går an, kanskje vil de fysiologiske forskjellene gjøre at kvinner alltid føler seg på defensiven, uansett kvinneprosent i regjering? Det får jeg i såfall respektere.
paj: (hehe bra vits) jeg håper du tåler ertinga på SOLratings. Hvis det plager deg skal jeg ta det bort.
brigida: Takk, hyggelig å høre!
Peterandrej said...
Er ikke såret. Bare synes det var morsomt at enkelte (andre) blir utpekt som noe de kanskje ikke er bare utifra noen uskyldige poster.
Den gamle vitsen om sauer rinner meg i hu:
Jeg heter Gaute har satt opp tyve hus. Men, kaller de meg HusbyggerGaute av den grunn? Nei.
Jeg har også spilt fotball for landslaget. Men, kaller de meg fotballGaute av den grunn? nei.
Jeg har arbeidet på gård i nesten førti år. Men kaller de meg Gårdsgutten Gaute av den grunn? Nei.
Men: puler du én sau...
Drusilla said...
Det får'n si.
Jeg må si jeg er interessert i å høre om hvorfor jeg (som blogger om feminisme og kvinners rettigheter på ulike måter) har mindre troverdighet enn en person som har sitt hovedengasjement et annet sted.
Og ja, vi skal fortsette i samme tempo og lydstyrke til alle får det inn, at kvinner er individer som annet folk. Det var selvsagt verre før, men det er da ikke noe argument. *Litt* diskriminering og sexisme er greit, lissom? Hva med *litt* rasisme til kaffen? Det var da verre før, ro dere ned?
Fysiologiske årsaker: Hvor tar du det fra?
Men jeg har en seriøs anbefaling: Når man skal diskutere "kvinnesaks"-blogger (hvor mange er det egentlig?) så tror jeg man hadde kommet lenger i en felles forståelse dersom du hadde lenket og diskutert de temaene som gjerne tas opp der, istedenfor å komme med spissede påstander om hva vi er opptatt av.
75% av all banningen i bloggen har kommet i dette kommentarfeltet... Peter andrejs vits er flyttet noe lavere i rekkefølgen. Vennligst ikke bann her, folkens... :)
---
Drusilla: Vi kan jo la din agressive tone i denne debatten være et eksempel. Dette er en diskusjon om hvorfor jeg ikke engasjerer meg i mer i kvinnesaken. Vi to har antagelig mange sammenfallende synspunkter og jeg er ikke ute etter å kvele ditt engasjement. Prøv å ta dette som velmente råd istedet for kritikk.
Det er mulig problemet vårt er at du ikke tror på min oppriktighet. I såfall kommer vi ingen vei.
Troverdighet: det jeg mener er at jeg er interessert i å støtte de sakene som handler om menneskeverd og rettferdighet, men styrer unna det som smaker ren kvinneegoisme. Når jeg skal skille hva som er en god og dårlig sak spiller det en rolle hvem som fremfører den og hva personen har sagt før. For eksempel ville jeg mye lettere latt meg overbevise av Heidi Sørensen, som har vunnet min respekt via miljøkampen, enn jeg ville hørt på Ingvild Yssen, som er det første navnet som renner meg i hu når jeg snakker om å rope "ulv, ulv". Yssen hadde mange utspill på TV i den perioden hun var likestillingsdirektør, og mengden og styrken i agitasjonen gjorde at hun i mine øyne fremsto som kvinnesjåvinist. Rosemarie Köhn derimot, er et godt eksempel på at man kan markere seg i kvinnesak med en mer neddempet og tillitvekkende stil.
Det er 50% kvinner, og i demokratiet trengs det mer enn 50% for å vinne en sak, slik at dere trenger å få med dere noen sånne som meg. Og mitt råd er: Tenk på det når dere skriver.
Og med Ingvild Yssen mener jeg selvfølgelig Ingunn Yssen.
Vel, du opplever meg som aggro, jeg oppfatter deg som nedlatende. Vi kommer kanskje ikke så mye lenger. Allivel:
Jeg reagerer på ditt innlegg fordi du skriver om at *bloggene* som handler om kvinnsak har et "overdimensjonert engasjement", "roper ulv, ulv" osv.
Det synes jeg er en merkelig oppfatning av de bloggerne jeg kjenner til som skriver om dette per idag. Det er vel ikke overraskende? Jeg var derfor interessert i å vite mer om hva du legger i det.
Jeg er selvsagt enig i at det spiller en rolle hvem som fremfører den og hva personen har sagt før. Det gjelder vel uansett, folk med dårlig underbygde argumenter har vel lite å bidra med uansett om de *bare* jobber med likestilling eller om de er prester eller miljøvernspolitikere. Veldig rart om det skulle diskvalifisere å jobbe med *bare* likestilling i seg selv.
For øvrig: Jeg er ikke politiker så jeg trenger ikke tenke på at jeg må overbevise alle. Noen liker min stil, andre gjør det ikke. Sånn er det vel meg deg også vil jeg tro :)
Beklager hvis jeg har virket nedlatende. Jeg føler meg ikke "over" deg på noen som helst måte. Jeg sliter jo ennå med å skrive aggressiv riktig.
Det er ALLTID noe som er viktigere. SELVFØLGELIG er sultkatastrofer og millioner sivile drepte i krig verre enn at for få kapitalistdamer styrer norske millionbedrifter.
Og selvfølgelig er enhver form for kamp mot undertrykking viktigst for de som selv rammes av undertrykkingen.
Likevel; er det nødvendig å rangere sånn? I så fall burde vi i Norge holde kjeft, og aldri klage på noen av filleproblemene vi har her i landet, sant?
Jeg er dessuten enig med Rigmor i at alt henger sammen med alt, rett og slett.
Ja, jeg mener det er nødvendig å rangere viktigheten av saker.
Men ser ikke den logiske linja derfra og til å holde kjeft og aldri klage. Derimot reagerer jeg ofte på styrken av klagene på norske problemer, det gjelder ikke kvinnesaken spesielt. Når man leser "Si det i VG" ser det jo ut som om folk pines levende. Og når folk er i mot noe er ALT feil med det. Merkelig, synes jeg.
Jge mener ikke kvinnesaken skal nedlegges og håper du ikke har lest meg sånn.
Legg inn en kommentar