Mora di

Regnet pøser ned mens vi varmer opp. Kaldt høstregn ødelegger effekten av oppvarminga, kaldt høstregn ødelegger banen, kaldt høstregn ødelegger humøret mitt. Og restene av humøret forsvinner da jeg ser hvem jeg skal spille mot.

Andor.

Andor er venstreback på det andre laget i dag. Jeg vil heller spise glass enn å spille mot Andor. Ikke det at jeg har prøvd å spille mot Andor før. Jeg har bare hørt ryktene. Ikke det at Andor er spesielt diger. Han er nesten et hode lavere enn meg og ser mer søt enn skummel ut. Ikke det at Andor er spesielt rask. Han har en lett lubben fremtoning av den typen du bare finner i forsvarsleddet i de lavere divisjonene.

Det er bare det at Andor er Andor. Det fins bare en av ham.

Jeg ser etter Gjeller'n, min venn blant publikum. Litt støtte hadde vært greit. Men Gjeller'n har fått et gult flagg. Dommeren har utpekt ham til linjemann. Sånn er livet her nede i sjette divisjon, det er sjelden det møter opp ekte linjemenn. Og som linjemann kan Gjeller'n naturligvis ikke heie på meg.

Dommeren blåser i gang kampen.

5 minutter: Frispark på motsatt side av banen, til oss. Jeg står alene med Andor ute ved hjørneflagget og venter mens det krangles langt unna oss.

- Heisann, heter ikke du Arvesen? Andor her, sier Andor i en hyggelig tone og vil riste neve. Jeg tar i mot håndtrykket på refleks, selv om de har advart meg.

- Jeg tror jeg kjenner mora di, fortsetter han.

Jeg svarer ikke.

- Mora di heter Aud, ikke sant? spør han. Han smiler høflig oppmerksomt, mannen ser ut som en svigermorsdrøm med den lyse luggen. Jeg svarer fortsatt ikke. Jeg fokuserer på et punkt langt borte.

17 minutter: Hjørnespark til dem. Jeg står igjen på midbanen og venter i tilfelle vi får ut ballen kjapt. Andor står ved min side. Til min smule overraskelse stikker mannen hånda ned i shortsen sin, på fremsiden. Han trekker opp et passfoto og viser meg. Det er mamma.

- Se her, det er mora di, ikke sant? sier han.

Jeg svarer ikke. Det er mora mi.

- Jadda. Jeg oppbevarer henne her nede, sier han og trykker bildet ned i shortsen igjen. Fortsatt på fremsiden.

- Nær pikken min. Det er der hun trives best.

Mannen har gjort forarbeidet sitt godt. Jeg må gi ham det. Jeg innser at det kan bli en lang kamp.

32 minutter. Mitt lag triller ball i forsvar. Andor og jeg står for oss selv ute på vingen.

- Mora di er et dyr i senga. A total slut. Hun pleier å ha seg med onkelen min, men onkelen min er ikke nok for Aud Arvesen, neida, Aud må ha mer. Det hender jeg stiller opp, sammen med resten av gjengen. Det må et helt arbeidslag til for å få pult mora di skikkelig. Og som hun roper og bærer seg, sier Andor.

Jeg veksler blikk med Gjeller'n på sidelinja som hører det meste. Men han kan ikke dømme annet enn innkast og corner.

Gjeller'n former "Hold ut" med leppene.

- Hardere, hardere, piper Andor med tilgjort stemme.

36 minutter.

- Sånn er det vettu. Får ikke nok kuk hjemme. Mora di sier at faren din praktisk talt ikke har pikk.

49 minutter.

- Men det er ikke lett å komme. Hun er ikke akkurat noe fruktfat, mora di. Du har ikke noen triks, har du det? Du har pult a, ikke sant? Klart du har, jeg ser det på deg.

Jeg teller inni meg og biter tennene sammen.

64 minutter.
Jeg fører ballen ned langs høyresiden, Andor følger meg. Jeg løper nesten like raskt med ball som han gjør uten. Nesten, sa jeg. Andor når meg igjen og klipper meg ned bakfra.

Jeg ligger i grusen. Jeg håper på at Andor blir vist ut. Men Andor var såvidt borti ballen da han felte meg. Da har han lov. Jeg blør fra begge knærne. Det er små grussteiner under huden i håndflata mi.

Andor sier unnskyld og sorry med høy stemme. Andor forsøker å hjelpe meg opp med en omsorgsfull mine. Andor hvisker i øret mitt.

- Nå har jeg tatt halve familien Arvesen bakfra. Like godt hver gang.

Jeg reiser meg brått. Et par av lagkameratene mine må holde meg igjen. Jeg slår ikke, men bevegelsene mine røper voldslyst.

Dommeren fikler i brystlomma. Dommeren bruker tid. Dommeren virker sjaber.

Bak ryggen på dommeren står Andor og makter ikke skjule sin lykke. Det er disse øyeblikkene mannen lever for. For ham er det dette fotball handler om.

Til hans skuffelse slipper jeg med gult kort. Andor prøver å prate det rødere. Det går ikke.

72 minutter.
Vi går opp i hodeduell inne i feltet. Andor plasserer albuen sin i mellomgulvet mitt på vei opp. Jeg stønner i det han treffer meg.

- Jøss. Du stønner helt likt som mora di. Ahh. Akkurat sånn, sier Andor.

74, 77, 82 minutter.
Andor imiterer stønning hver gang han er i nærheten. Ahh. Ahh. Ahh.

Regnet høljer ned nå. Jeg kommer ikke over at psykopaten går rundt med et bilde av mamma nede i shortsen sin. Han har meg på randen. Og jeg merker det. Andor eier meg nå.

85 minutter
Dommeren brekker seg på sidelinja. Dette har jeg aldri sett før.

85 minutter
Dommeren overlater fløyta til linjemannen de siste minuttene. Dommeren går i garderoben.

Gjeller'n er plutselig dommer. Jeg holder ut hånda for å sjekke om det regner oppover.

Gjeller'n viser meg hardt ansikt, tommel opp. Jeg forstår.

86 minutter
Andor faker ikke lenger stønning når jeg er i nærheten. Andor savner nok dommeren. Andor gjør tegn til at han vil bli byttet ut.

Benken hans ser ham ikke.

Jeg roper aktivt på gutta mine. Jeg trenger en real løpeball på vingen. Bare en. Det ville gjøre dagen.

87 minutter
Backen min forstår meg. Som en gave fra oven flyr ballen over oss og daler ned i skjul bak Andor. Andor nøler, han har motvilje i bevegelsene. Lagkameratene hans roper irritert. Endelig løper Andor det han er god for.

Jeg nyter det mens jeg nærmer meg. Jeg elsker hvert sekund mens jeg i kraftige kliv opparbeider meg en brutal fart. Skyggen min klatrer på ryggen hans. Jeg er en kongeørn sekundet før den lander på byttet.