Jeg ser The Late Show med David Letterman ganske ofte. Særlig den første halvdelen, før intervjuene. De driter ut Bush i nesten hvert program og det gjør godt for sjelen min.
Men jeg husker den første gangen jeg så programmet. Det var midt på nittitallet. TV-en var da full av søppelkanaler som fikk Hallmark til å fremstå som høybudsjetts. En kveld i kjedsomhet zappet jeg meg gjennom infokanaler og snø, og kom over denne gamle mannen som satt og snakket foran en billig pappkulisse med skyskrapere på. Jeg oppfattet at han prøvde å være morsom, og det har jeg sympati for, så jeg lot min telecomando hvile og ble på kanalen.
La oss innse det, David kan ha perioder på mange minutter uten et eneste godt poeng, og jeg traff i en slik fase. Jeg så på og ble mer og mer sikker på at dette var et skikkelig C-show, en bestefar som hadde slengt opp et kamera inni stua si og betalte kanalen for å vise det.
Etter at han hadde servert en lang rekke elendige vitser kom plutselig en herlig selvironisk en. Han sa: "Etter pausen skal vi ha besøk av Luciano Pavarotti". Yeah right, bestefar. Hvorfor ikke med det samme si at han blir bært inn av Michael Jackson og Paven. Jeg lo meg nesten fordervet.
Letterman var digert da som nå, Pavarotti dukket selvfølgelig opp i studio, og Esquil måtte ta en alvorlig reality check.
3 kommentarer:
Nå var vel du noen år tidligere ute enn meg, men jeg hadde omtrent samme introduksjon til Letterman. Bytt ut Pavarotti med Michelle Pfeiffer, bare.
Du har sikkert sett Oscarshowet hans? Nydelige greier.
se der ja!
nei, ikke sett oscarshowet. hva skjedde?
Hehe, det var en ganske artig affære. Veldig mange har jo heller begrensa sans for Letterman, og han var litt ekstra Lettermansk den kvelden.
Det var vel også da han gjorde seg til ikkeverdensbestevenner med Oprah. Jeg har den på VHS hjemme, for fullt referat skal det marginalt med googling til. :) Enjoy.
Legg inn en kommentar