Jeg var forelsket i deg

- Jeg var forelsket i deg. Merket du det? spurte jeg henne.
Et brøkdels sekund senere registrerte hjernen hva munnen hadde sagt. Red alert. Alt blodet til hodet. Idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot idiot.

Hver gang en setning dukker opp som vil få konsekvenser, en det-må-du-ikke-si, så ramler den ut av kjeften før jeg får stoppet den. Som om jeg er en sosial basehopper, disse vanlige samtalene om vær og unger gir meg ikke nok spenning lenger, hver gang jeg kjenner suget fra fallhøyden må jeg bare hoppe for å se hva som skjer.

Kanskje tenkte jeg at det vil være en hyggelig ting for henne å vite. Kanskje tenkte jeg at en slik opplysning ikke spilte mye rolle nå ti år etter, nå som vi likevel tilbringer tiden i hvert vårt hus i denne ganske store byen sammen med hver vår kjæreste, nå som vi ikke går ut mer og ikke treffes.

Eller kanskje tenkte jeg ikke. Knowing me, mest sannsynlig det siste.

Jeg røpet denne gamle forelskelsen på ti-års-gjenforeningen for ungdomsskolen. Ingen av vennene mine hadde blitt med, jeg gikk dit alene av sosialantropologisk nysgjerrighet, for å se hvordan de største dustene hadde utviklet seg. Planen var å sitte i et mørkt hjørne med en drink, betrakte spillet, kontrollere det.
Men jeg er ikke Morgan Kane. Øl inn, kjeften går av seg selv og hele verden er min venn. Jeg havnet ved et bord med to jenter. Vi satt i mørket i en sliten gymsal med noen plaststoler og plastbord, magene fulle av billig lapskaus spist med plastbestikk, ørene fulle av alt for høy musikk fra en overivrig innleid amatør-DJ.
Og jeg tilsto at jeg hadde vært forelsket i henne. Og spurte om hun hadde merket noe til det.
- Nei! Det merket jeg aldri. Når da? sa hun. Hanne smilte bredt, ikke noen sjenerthet. Hun tok det på strak arm, det skulle hun ha.
- I sjuende.
Jeg følte behov for å ro meg ut av situasjonen, senke trykket som hadde oppstått. Min ølsmurte hjerne lette febrilsk etter en genial løsning, og den fant ut at en ketsjupflekk kan fjernes ved å dekke den med mer ketsjup.
- Jeg var forelsket i de fleste jentene i klassen i løpet av skoletida. Jeg var forelsket i deg også, sa jeg til den andre jenta ved bordet.
Hun reagerte helt motsatt av Hanne. Hun ble pinlig berørt og vred på seg. To jenter, samme input, to helt forskjellige reaksjoner. Der og da tolket jeg det som at Hanne var brisen og hun andre edru.
OK. Alle katter ut av sekken, alle gullegg lagt, ingen ting igjen å tape. Jeg vendte meg mot Hanne igjen.
- Husker du at bussbilletter med tverrsum 21 betød "du har draget på meg?"
- Ja!
- Jeg la en sånn i lomma di. På heimkunnskapen, jeg la den i jakken din mens den hang i gangen. Følte meg som en omvendt lommetjuv. Fant du den?
- Nei ... jeg fikk aldri en sånn bussbillett.
- Jeg tegnet et hjerte med pil igjennom for at du ikke skulle kaste den.
- Jeg må ha gjort det likevel.
- Nesten synd.
- Skrev du navnet ditt på den?
- Nei.
Skrive navnet på den? Er du gal? Da jeg var fjorten var jentene et uløselig mysterium. Det holdt lenge å være avstandsforelsket. Jeg hadde lett rundt bussholdeplassene, men jeg fant ikke noen bussbillett med tverrsum 21. Jeg måtte låne en av Frank for å fullføre idéen. Og Frank var stor i kjeften, så jeg kunne ikke fortelle ham hvilken jente jeg skulle gi den til.
Frank var også veldig nysgjerrig. I tiden som fulgte forhørte han jentene i klassen om de hadde fått en slik billett, han sirklet meg inn som en privatdetektiv. Den en gang så gode bussbillett-planen føltes nå som en bombe som bare ventet på å gå av.
Men Frank avslørte meg aldri, og forklaringen hadde jeg nå fått. Hanne så aldri lappen.

I gymsalen ble Hanne mer interessert i å prate med meg. Hanne jobbet i samme bygg som en kompis av meg, og hun ville at jeg skulle stikke innom neste gang jeg var i området. Det hørtes ut som en glimrende idé da hun sa det, hun var allerede gift, jeg var forlovet og med bryllupsplaner, klart vi måtte møtes og fortsette denne samtalen.

Neste morgen var verden en annen. Og jeg visste det. Der har du en dame jeg aldri igjen kan se i øynene.