Intimtyrannen 19: Leaving Bergen

Jeg våkner opp i et rom jeg ikke gjenkjenner. Foran meg står en ung kvinne med bustete hår. Jeg gripes av stundens alvor og begynner nesten å gråte, det er ikke rett at mennesker i år nitten...ehhvilket år er dette? Uansett, det er ikke rett at mennesker skal behøve å ha bustete hår, ikke rett at unge mennesker skal bli frarøvet en skikkelig hårsveis så tidlig i livet, og det aner meg at jeg burde gjenkjenne denne kvinnen, dette stedet, men hjernen er en betongblokk som nekter å samarbeide.
Jeg er på stuen, i et fremmed hus, i en fremmed by, kvinnen finner seg selv på bildene på veggen, av samtalen skjønner jeg at det er hennes onkel og tante hun sitter imellom. Bor hun her? Hvor er vi? Hvorfor virker ikke hjernen min?

De fremmede menneskene fører meg gjennom den ukjente byen og ned i grottene. Og jeg tenker, hvis det altså er slik det skal ende, med fangenskap på ubestemt tid i en mørk gruvegang, så håper jeg at jeg har fortjent min skjebne. Jeg håper jeg var et skikkelig svin. Jeg håper jeg hadde det gøy mens det stod på.

Jeg konsulterer hjernen min. Det eneste som skallefyllet mitt vil opplyse meg om er at Wilhelm Tell-ouvertyren var skrevet av Rossini. Fucking Rossini. Jeg overveldes av en bitterhet ved dette faktum, som om jeg intenst ville at den skulle ha vært skrevet av en annen.

Hvorfor skulle jeg bry meg om det? Er jeg syk? Hva er det som feiler hjernen min? Og hvorfor føles den som en utvasket, sammenballet klut?
En taubane tar oss opp av grottene. Jeg skulle likevel ikke sperres inne der nede.

Det regner, og jeg forsøker å resonnere, jeg har hørt om en by hvor det alltid regner. På høydene får vi utsikt over byen, dette burde hjelpe meg, og jeg forsøker å spørre hodet hvor jeg er. Hjernen er tydelig på at Palau skiftet hovedstad i 2006, til en liten husklynge som heter Melekeok, at den største byen heter Koror, og at den nest største byen heter Airai. Og det er alt hjernen har å si om den saken.

Hvorfor har jeg lært meg slike ting? Er jeg på Palau? Jo, det må være forklaringen.
Palau er vakkert, men været er surt.
Kvinnen er også vakker, og virker vennligsinnet. Og med ett demrer det. Jeg har sett de øynene før. I går, i et forsamlingslokale.Jeg får et tydelig flashback. Vi satt i en stor sal med mange mennesker. Og jeg husker det tydelig nå, kvinnen heter Tannlaus.
Mens solen glinser i de regnvåte hustakene på Palau, forsøker jeg å huske flere detaljer. Jeg er sikker på at jeg befant meg i det lokalet for å bekjempe en nemesis, en ond mann som en gang hadde påført meg grusomme lidelser.

Jeg forsøker å presse frem flere flashbacks, jeg må huske hvordan min nemesis ser ut før jeg treffer ham, hva om han renner et samuraisverd gjennom meg?Var det ham der til venstre i minnet? Var det Danseren?

Neiii ... jeg husker Danseren som en venn. En våpenbror i en felles, desperat kamp mot en overmakt så alt for stor.Tannlaus og hennes slektninger, som viser seg å hete Geir og Eli, fører meg gjennom de eldre delene av Palau, på baksiden av Palaus brygger. De forteller at Palau ble grunnlagt i 1070, og jeg føler en merkelig skadefryd ved dette, en lykke over at Palau bare er 900 år og ikke 1000, jeg kjenner at det hadde vært greit om Palau var grunnlagt i 998 eller senere, men grusomt om den var grunnlagt i 996 eller før. Hvorfor skulle jeg bry meg? Er jeg syk?

Min nemesis kan ligge på lur bak hvert hjørne. Jeg forsøker å huske gårsdagen.
Jeg husker mannen med pølsa. Er han min nemesis?

Nei ... Mannen med pølsa er på et annet nivå. Jeg vet bedre enn å yppe med mannen med pølsa.
Geir forteller om det lokale fotballaget på Palau, om deres kamp for triumfer som har gitt et mesterskap på førtifem år, og igjen siger denne merkelige skadefryden inn over meg, jeg får en tydelig følelse av at Palau har tapt både 0-9 og 0-10 mot et lag i hvite overdeler. Hvorfor skulle det minnet glede meg slik? Har Palau gjort meg noe?

Smugene er trange, og hva vet jeg, kanskje min fiende er ninja? Jeg forsøker igjen å huske hvem han er.

Med ett demrer det. Min nemesis heter Iversen. Jeg husker ikke om han heter Steffen eller Odd. Men jeg husker at han har en munn som spruter ild og svar på de umuligste ....
... filmspørsmål.

Min skuffelse er stor. Iversen ligger ikke på lur med et samuraisverd. Vi er bare en gjeng nerder.

Palau har Rema 1000. Det demrer at jeg ikke er på Palau. Jeg er i Bergen. Hjernen er kake etter tretten omganger quizspørsmål, jeg er prylt, skamslått og ydmyket, og alle jeg kjenner er norgesmestere.

Trøndere skal ikke være i Bergen. Det blir veldig feil. Vi tar første fly hjem.


Jeg finkjemmer den mentale baklomma etter trøst. Der ligger det noe hårete. Noe blodig.

Jeg smiler kaldt.

Det er skalpen til Iversen.

Intimtyrannen 16

Sjå, en ny dag e din
som en gave
(Joern Hoel)

Det er grytidlig, og James og jeg jobber med det melankolske øyenbryntrikset. Jeg erkjenner at James har kommet lengst. Men han har stagnert.

Anlaug har hele tiden vært tydelig på at hun slår opp hvis jeg anlegger trønderbart. Det er fair og forståelig. Men Anlaug er borte noen dager, og jeg har gjort ting jeg ikke har lov å gjøre. Jeg har barbert om skjegget til en dugelig skurkebart med smak av lærhomse og trailersjåfør.

Skjegget mitt har noe rødskjær, så jeg gjør et forsøk på å bli mer svartmusket og skummel før jeg skal på trikken. Det eneste jeg har å farge skjegg med, er en gjenglemt mascara.

Mascaraen tåler ikke vann særlig bra, men hjalp litt. Her trener jeg på skumle ansikter, mens jeg lager frokost.

Merk at jeg steker eggene oppå brødskivene. Dette er et triks jeg har funnet på selv. Helt genialt når brødet er gammelt og du ikke har brødrister. Drømmen er å bli omtalt i VG som "Drillos brødskivegeni".
Dagens arbeidsantrekk blir solbriller og en T-skjorte fra Death Valley Choppers. Hvis du har lært engelsk av de som tekster amerikanske filmer, tror du kanskje at en chopper er et helikopter. Feil feil feil. Det er en motorsykkel med usaklig langt styre.

Jeg opplever at denne T-skjorten får ut det beste i min nye bart.


Jeg er så gjennomtøff på trikken til jobb at ingen tør å se på meg en gang.

På plass på jobb, for å skrive teknisk dokumentasjon for dataprogrammer. På vei til jobb tenker jeg på hvor heldig jeg er som har en jobb. Det er fint å ha noe å gå til på dagene, være et sted hvor man føler at man bidrar.


Noe skjer på jobben. Da jeg kommer inn i kontorlandskapet er det øde og forlatt. Vi er to mann og seksti tomme stoler. Den andre mannen sier at jeg skal bli med på allmøtet som plutselig har oppstått i etasjen under. Jeg værer dårlige nyheter.

Jeg tør ikke ta med kamera.

Jeg kommer inn i kantina, den er full av et par hundre ansatte. I det jeg kommer inn i rommet dropper sjefen nyheten. Finanskrisen har omsider fått tak i oss, og nitten folk skal permitteres.

Jeg er fersk her. Følger de ansennitetsprinsippet, er jeg ferdig mann.

Tilbake fra allmøtet. Merk angsten i øynene.

De som får sparken skal innkalles til møte per mail.


Jeg prøver å mekke de tekniske dokumentene ...
.. men mailboksen tar mye oppmerksomhet.

Jeg rekker å angre en del på barten, på at jeg kom for sent akkurat i dag, og på enhver useriøs manual jeg har skrevet.

Tjue minutter etter allmøtet kommer sjefen min og kaller meg inn til møte. Hjertet stopper. Jeg dør innvendig.


Møtet med sjefen er over, og arbeidsdagen er over, jeg tar meg hjem gjennom de vernede våtmarksområdene like ved jobben. På dette tidspunktet vet jeg hvorvidt jeg er arbeidsledig eller ikke.


Men menneskene på Nationalteateret stasjon vet ingenting, og jeg vet ingenting om dem, vi er bare skall for hverandre, vi kan ikke se stormvindene som herjer inne i hverandres sjeler.


Resten av dagen blekner selvfølgelig, spenningsmessig sett. På en kafe ved Nationalteateret kommer jeg ut for en obsternasig bagel. En kamp på liv og død følger. Jeg vinner og spiser motstanderen, slik store hårete dyr har gjort i millioner av år før meg. Men det var aldri spennende. Bagelen var sjanseløs fra start. Jeg ville ikke fått 1,01 på oddsen engang.

Hjemme følger den daglige kampen mot streikende hvitevarer.

På kvelden trekker jeg ut mot skogene for å slepe mitt overvektige legeme gjennom halvannen times skogsgamping.
Oppe ved femtepost, lengst unna mål, vrikker jeg venstrefoten. Jeg ligger på ryggen noen minutter og synes synd på meg selv, før jeg reiser meg og fortsetter.

Jeg vet jo at man får et uheldig løpssteg av å vrikke en fot, man legger tyngden på den andre og det kan føre til belastningsskader. Etter kun femti meter velter jeg på ny ned i lyngen, og innser at jeg har vrikket andre foten. Rutinert gjort av kroppen min.

Som et såret dyr sleper jeg meg ned fra fjellet. Å vrikke alt man har av føtter tar tid, og klokken åtte slutter arrangøren å ta tiden på folk. Jeg har det travelt. Jeg kravler i mål to minutter på åtte, som nest siste løper.


Men det er godt å ha løpt. Noen vrikkede pailabber blekner mot problemene jeg til nylig var vant til. Jeg blir stort sett griseknust av konkurrentene når jeg løper o-løp, men det er ikke mange andre av bilene på parkeringsplassen som har handicapbevis.


Og jeg har ikke noe annet å syte over. For møtet med sjefen handlet om at ingen av oss i teamet ble berørt av permitteringen. Her puster jeg lettet ut.

Stemningen løsnet, en andaktig medfølelse med de nitten som brått mister inntekten ble blandet med en lettelse over at man fortsatt har jobb. Her er jeg med Frode og Bjørn. Bjørn blogger både her og for Dagbladet.
Arbeidslivet fortsetter, og jeg kan skrive flere useriøse manualer.

Intimtyrannen 12

Dagen starter fint. Jeg følger Sonjas tips, veie seg naken på morgenen, og det viser seg at vekta er tilbake på akkurat det samme som da jeg startet Fedon-kuren.

Merk at min venstre tå er annerledes enn den høyre. En sommerdag i 1993 skulle jeg klippe mine foreldres gressplen. Jeg trakk motorgressklipperen etter meg mens jeg rygget opp en bratt bakke. Jeg gled. Den brølende kjeften på gressklipperen løftet seg over gresset. Venstrefoten min gikk til øyeblikkelig invasjon. Kampen mellom kjøtt og skarpe stålkniver ble kort og brutal. Det var blod overalt, og jeg kunne ikke kjenne foten min.

Tåa ble sydd sammen til noe som så ut som det hørte til en alien, med en kompakt neglklump som ville vokse like mye inn i kroppen som ut av den. Jeg måtte klippe meg til blods hver gang neglen skulle klippes. Femten år senere fikk jeg operert vekk negleroten, og nå ligner tåa noe som henger på et menneske. Men det roterende stålbladet forsynte seg med litt av skjelettet mitt. Derfor vil den ene storetåa alltid være kortere enn den andre.

Høsten 1993 var situasjonen rimelig synlig, siden jeg måtte bruke sko med hull i, for å gi plass til den store bomullssaken jeg måtte ha rundt tåa. Dette var til stor forlystelse for mine omgivelser, og min brors dame døpte meg "Gressklippermannen". Hvis noen antar at novellen Gressklippermannen, som jeg brukte i novellegeneratoren, er noe inspirert av denne hendelsen, skal jeg ikke blånekte.


På bordet ligger tilgodelappen på vin fra Tamara Pub, premien for gårsdagens quiz-seier, og muntrer meg opp ytterligere.
I en by lenger nord skal et menneskeliv snart starte. En kvinne har vært gravid i mer enn ni måneder. Jeg ringer hennes mann for å snakke selvangivelse, og blir oppdatert på situasjonen. Jeg er for at bra folk formerer seg.

Det fins en del ting som er bra i livet. Å få unger skal være en av dem. Men det er velkjent. En av tingene som er bra i livet, men som jeg ikke visste om da jeg var 20, er den varmen som vokser frem i langvarige vennskap. Jeg hadde jo venner da jeg var 20, jeg trodde jeg visste da hva vennskap var. Men styrkegraden endres og båndene foredles når man har fulgt folks liv i et kvart århundre.
Jeg startet dagen med en kokt broccoli. Deretter småspiste jeg nøtter. Dette er lunsjen, bønder i tomatsaus. Bønder lager korn, og det er fy-fy-mat. Derfor er Fedon opptatt av at vi skal spise bønder.
Jeg er alvorlig ute og sykler. Jeg skal møte noen på Ulvøya halv tre, men jeg finner ikke sykkelveien som skal gå langs E18. Jeg stresser, jeg er kledd i jakke og genser, sola steiker, jeg jobber i bukken og nærmer meg overoppheting.

Mellom meg og sjøen ligger Norges største samling av togskinner. NSB ser ikke ut til å ha omsorg for en trønder på villspor. Jeg må over i t-skjorte.
Jeg finner endelig sykkelveien, og får lagt noen kilometer mellom meg og byen. Situasjonen kommer under kontroll.Ute på Ulvøya møter jeg "Geir-Anne". Nicket indikerer ikke androgynitet, bare at det kan dreie seg om hvem som helst, en mann elller en dame.

Noen mennesker vi møter i denne serien syns det er helt kult at jeg legger ut bilder av dem på internett. Andre blånekter å delta. "Geir-Anne" er et sted imellom de to polene. Dette kan bli ja, det kan bli nei, så jeg tar to serier med bilder, en med ansikt og en hvor bare føttene til Geir-Anne synes.
Vi har utendørs lunsj. Jeg er fra Trøndelag, og dette naturfenomenet er nytt og ukjent for meg. Det ligner på det vi hjemme kaller sommer. Men jeg er nesten helt sikker på at det var april da jeg dro hjemmefra.Geir-Anne leser denne bloggen, har en del mer peiling på hva Fedon liker enn jeg, og har lagd en genial, gresk salat. Til å ha et 50% mannsnavn har Geir-Anne ganske små føtter. Det er 9 skonummer mellom oss.
Jeg redegjør for fordelene ved å være eksponert på nett. Jeg fikk jo nettopp jobb via denne bloggen. Og Geir Anne blogger jo selv. Geir Anne er på glid. Vi kan få vite hvem Geir Anne egentlig er.
Geir Anne er en dame som du har møtt før. En tøff dame som ikke lar seg skremme av badevannet.
Det er fokkings april. I Norge. En årstid når min nakne hud og sjøvann ikke skal ha noe som helst med hverandre å gjøre. Jeg blir overrasket. Innerst i fjæra er vannet så varmt at det er helt kult å bli stående. Geir Anne gikk ut i vannet. Og opp av sjøen stiger Tornerose78.

Jeg har ti dager igjen. Det er dagtid en vanlig hverdag, solen varmer oss i fjæra, ved min side har jeg en pen blondine og god mat. Inne i byen løper lønnsslavene i marsvinhjulene sine.

Hvis du er gal, gir samfunnet deg lov til å gå på stranden akkurat når du vil. Hvis du så velger bort dette livet og tar deg jobb, er du ikke gal lenger. Da er du åndsfrisk.

Syke verden.
Dagen på stranden nærmer seg kveld, solen har annet å gjøre enn å henge over oss. Vi må inn til Byen.

Før vi drar hjem byr Tornerose på olje til mitt gjennomrustne sykkelkjede.
Vi skal til Youngstorget. Jeg sykler fra Ulvøya, Tornerose kjører. Men Oslo er ingen by for biler. Etter jeg har parkert sykkelen må jeg vente i ti minutter på følgebilen.
Er det rødt eller grønt her ... hvor er trafikklyset? ... er lyskrysset slått av ... er det veiarbeid? .. nei... det kjører jo biler her ... hallo, HVOR ER TRAFIKKLYSET?? ... ahhha.

Jeg sniker sykkelen diskret opp på fortauet og håper at ikke Staten har sett meg dundre løs mot enveiskjøring.


Etter dusjen prøver jeg eiendomsmeglermidtskill, med pannehår som henger ned som gardiner på begge sidene. Jeg er ikke helt der jeg skal være. Må vente en stund med å entre selgerstanden.
Jeg går på badevekta og veier inn til 82,0. Fedon er endelig i ferd med å ta makten over spekket.Slankesuksessen må feires.åh gid, så deilig! iiih!
Det blir en onsdagskveld med nerding foran PC. Jeg har fortrengt og negjisjert bloggens leserstatistikk de siste månedene ettersom den har styrtet langsomt mot døden. Men nå tar jeg en titt. De lange søylene er dager med poster i Intimtyrannen. Den dårligst besøkte dagen med reality banker den beste uten, nakenblogging virker, og jeg kommer til å bli statcounterjunkie igjen.
Jeg melder meg på en scrabbleturnering på ordspill.no. Jeg starter bra og vinner den første kampen. Deretter følger to seiere og to tap.

Jeg noterer ting som må gjøres i morgen. Selvangivelse og påmelding til orienteringsløp.

Konvolutten jeg noterer på, har penger inni. Det er ikke mine penger. Jeg innser at jeg aldri har sett denne konvolutten. Men som Anlaug sa da hun bodde her, hun har mistet så mange lommebøker at hun nå må gå med pengene sine i konvolutt. Noe sier meg at hun ikke lenger går med konvolutt.