19. februar 2015

Skirenn i Kollen

Man er jo nordmann og født med skitupper stikkende ut på de unevneligste steder.



Så da må man til Kollen, det er obligatorisk i denne byen, og siden jeg ikke er så tøff i kulde og derfor ikke kan stå i en snøhaug med trynet malt i norske farger mens jeg ser skieliten dandere ansiktshuden med slimhinnene sine, blir jeg plent nødt til å gå selv. Dette er reglene.



Vi er på det ene fristilsrennet i året i OBIK-karusellen. Og konkurrentene virker ikke så glade for at de skal skøyte, noen har lånt skøyteski, noen planlegger å gå klassisk. For disse menneskene forakter skøyting, fristil er noe vulgært som de skitne dopingsvina fra Utlandet har funnet på, de som har gitt oss svartedauen, AIDS, pestrotter, skiskøyting og Justin Bieber.


Jeg, derimot. Jeg skjønner ikke greia med klassisk. Stavre seg frem i en suboptimal stilart, pålegge seg selv og andre begrensninger i sin utfoldelse, klamre seg til fortiden som smeden klamret seg til hesteskoene og svenskekongene til unionen. Klassisk er den døende broren til saksehopp, kongsbergknekk og dinosaurer. Hadde det ikke vært for sentimental sondre nordheim-romantikk kunne vi like gjerne lagd skirenn hvor alle er festet med kjetting til traktordekk. Men jeg holder kjeft.



Jeg spiller eplekjekk før start. I det grumsete dypet av min sjel vet jeg at jeg har papir på at jeg ikke kan gå på ski, jeg strøk i samtlige stilarter. Jeg har angst for å bli seriøst gruset.

Løpet er på ti kilometer. Starten går, jeg starter samtidig som en herre iført kondomdress, jeg planlegger å slippe ham med en gang. Men når vi setter oss i bevegelse dundrer konkurranseinstinktet som en full mann inn gjennom døra i hjernebarken og jeg glemmer alle gode intensjoner.




Problemet mitt er at jeg kan smelle meg opp korte bakker i hoppende padling. Vedlagt bildebevis 1, hvor jeg er løper nummer to inn i bildet. Det er for gøy å gjøre det der til å la være, samtidig som det forlanger alt for meget av min begrensede kondisjon.

Som motvekt har jeg terpet en lett dobbeldans, hvor jeg pigger med stavene i kraftløse kyllingstavtak og glir så mye jeg kan på skiene, ikke én muskel i kroppen jobber hardt, dansen lar meg restituere på flatene uten å tape så veldig mye tid.

Strategien er altså å hvile på flatene og svi av kruttet oppover.



Flatene. Det er søtt. En gang trodde jeg at det fantes flater. Det gjør det ikke. Det fins hemningsløse mengder mördarbakker. Jeg er fange i en skitur som intet vettugt menneske ville valgt seg gjennom dette terrenget, vi skal rett opp alt øyet ser.

For dette er konkurranselangrenn, og konkurranselangrenn vil deg ikke noe godt, den unner deg ikke kvikklunsj og appelsin og langstrakte snødekte vidder, den vil se deg gå opp og ned og opp og ned som stempelet i en bilmotor til du har smerte i hver celle i kroppen. Spanske inkvisisjonen kan ta seg en bolle, det er norske skiforbundet som kan tortur.

Fordi jeg tror 10 kilometer skitur ligner på det jeg til nå har kjent som en 10 kilometers skitur, feiler planen min kapitalt. Jeg har disponert kreftene mine som en akvariefisk disponerer maten sin. 

Er det noen som husker Erik Vea. Fra NM i skøyter i syttitre.




Jeg sprekker i den lange bakken opp åsen som hoppbakken er bygd i. Det er etter drøyt tre kilometer. Deretter er jeg en zombie, det ser ut som jeg beveger meg, men jeg er død. Samtidig, man kan jo ikke gi seg heller, jeg har passert folk, de er et sted bak meg, jeg vil for alt i verden slippe å se dem igjen på denne siden av målstreken. 

Jeg må helt ned i kjelleren. Jeg lar pusten gå i takt med padlingen, puste ut når jeg hogger stavene ned, puste inn når jeg løfter lungene. Og nå kommer pusten borti stemmebåndene, jeg begynner å stønne rytmisk, taktfast lar jeg meg voldta av min egen angst for å havne nederst på en resultatliste. Disse lydeffektene er en sak under o-løp, når jeg er alene, men her er det konkurrenter og publikum over alt. Pinlig affære.




Nesten alle som deltar suser forbi meg, det er sjukt hvor mange i dette landet som går på ski som ville dyr, men i havet av skikonger finner jeg meg en kar som skøyter like stakkato som en Ivo Caprino-figur. My main man. Ryggen hans blir en frihavn, jeg forsøker å hvile, komme meg ut av stønnesonen. Det fungerer til neste nedoverbakke, jeg klikker ned i hockey bak ryggen hans og lar ham ta all vinden, men han har ski som er smurt av engler og feer, han glir rett fra meg og får en en femti meters luke helt gratis. Sånne ski har mange andre også, jeg parkeres av fem stykker bare i nedkjøringen til stadion. Det skal ikke være fysisk mulig å ha så god gli, hadde det vært middelalderen ville skiene deres vært brent som hekser.

Jeg går på tjue år gamle planker som ikke vet hva glider er. Mens disse folkene kliner årslønna og farsarven under skiene. Langrenn er like rettferdig som Candy Crush Saga, og grunnen til at pay-to-win-spill kunne sive motstandsløst inn i nasjonen, vi er hjernevasket til å tro at det er greit å kjøpe seg suksess.

Men altså. Det er jo kult å gå fort på ski. Jeg ser den. 


Jeg har overlevd mine ti kilometer, jeg har reist så langt inn i Anaerobia at det prikker av oksygenmangel over hele huden, men selvskadingen er endelig over og vi får lov til å legge oss ned i vårt eget mageinnhold.

Når jeg krysser målstreken presenterer speakeren meg, deadpan, som representant for Kari Pekka Kyrö import.


Flott at OBIK ikke sensurerte denne hyllesten til Kari Pekka Kyrö som i sin tid ga oss så mye oppbyggelig underholdning.

Tempoet jeg har gått i ville gitt meg tykke bunker OL-gull på tjue og tredvetallet, med respekt for de knepent vanskeligere preppeforholdene de levde under er det et faktum at jeg går fortere enn helter som Johan Grøttumsbråten, Torleif Haug og Einar Gerhardsen. Likevel har jeg 182 kæill foran meg der jeg hviler på en pute av fattige sju mann på resultatlisten. Vinneren, Magnus L'abée-Lund, ville rukket å dusje, kle seg og spise treretters middag før jeg var i mål.



Dette har gått av hengslene, folkens. Det er ikke riktig det som skjer i dette landet.

Take it away, Kari.



(*) Musikken til filmklipp to er Decaptivity, Tekst/vokal Trine Jensegg, melodi/gitar, Esquil. Filmklipp tre er Kari Pekka Kyrö, alt hjemmelagd

14. februar 2015

Ut av Mørket: Turnéen

Det fins sikader som ligger som larver i 17 år nedi jorda. Så får de en sommer hvor de spretter rundt på markene og er gresshoppe. Deretter følger nye 17 år nedi jorda.

Sånn er det å skrive en bok. År med kokongliv, mens man venter på lanseringen og sine minutter i lyset.

Det vil si, jeg trodde det var planlagt noen minutter i lyset. Jeg tok feil.

Samtalen med forlaget lød ca sånn, fritt oversatt til røling:

- Hei forlaget.
- Hei Eskil.
- Hva skjer med lanseringsfest?
- Det skjer ikke.
- WTF?
- Det koster mer penger enn det smaker.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Nei.
- Da arrangerer jeg lanseringsfest sjøl og later som om dere står bak.
- OK da, du kan få en lansering.
- Kult! Jeg vil ha bokbad på lanseringen. Kan du bokbade meg?
- Nei.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Spør noen andre. Spør dommerne fra Forfatterfight.
- Egeland, Uri, Wiig, Sibeko, Anne B Ragde?
- Jepp.
- Som, i denne vakre fantasiverdenen din, lengter etter å bruke en frikveld på Eskil Nobody Whatshisname.
- Ja.
- Kanskje jeg skal ringe JK Rowling også i samme slengen. Som kan jodle i et hjørne av scenen mens jeg bokplasker rundt med Murakami, Rushdie og liket av Hemingway.
- Det var et seriøst forslag.

Jeg greide å manne meg opp til å spørre Tom Egeland. Jeg vet fra blogging at han er en fin fyr som svarer folk med respekt uansett hvem de er. Så jeg antok han ikke kom til å hånle.

Jeg ble helt satt ut da han sa ja.

Fortsatt i rus etter Egelandkicket spurte jeg Anne B om hun ble med på lansering i Trondheim.

Hun sa jaggumeg også ja.



Forlaget spanderte honorarer og plakater.

Krimforfatter Roar Sørensen fylte facebookeventen med bittert oppgulp, og oppfordret folk til å møte opp for å vise sin avsky. Alt var helt perfekt.

OSLO - Last Train

This is your Solar Plexus speaking. We run full power on all engines. Have a pleasant flight. MOHOHAHA.



Ååååh NERVØS!

Og sjukt opptatt av alle små detaljer. Som hvem som kommer og ikke kommer og om de som må stå er bitre for at de må stå.



Jeg lovte Egeland at det skulle komme så mange at det ville tyte kjøtt ut av dørsprekken. Tomt skryt for Tom, men vi fylte Last Train.

Arve Juritzen startet showet med å ønske velkommen. Deretter ga redaksjonssjef Nanna Baldersheim en presentasjon av "Ut av mørket".

Så stavret jeg meg opp på scenen og kjørte Berømte første ord, novellen som tok meg helskinnet gjennom delfinalen i Forfatterfight. Den er safe. Ikke engang nervetråder som hoppetau klarer å ødelegge den.



Artisten vår spilte sin første låt.

Jepp, artist. Jeg ville ha et show, og musikk og tekst kan på en god dag gå opp i en høyere enhet. Jeg husket en singer/songwriter på Elvelangs forrige høst, googlet alle artistene derfra og satset på at den som var blondest på bildene også hadde vært blondest på elvelangs. Jeg hadde funnet Ida Sofie Holmen.

Etter sangen leste jeg første kapittel fra Ut Av Mørket, og Ida spilte Follow You Into The Dark.


Det ble flott. Sangen ble themesong for lanseringene, jeg tok med den videre til Trondheim og Stavanger også.



Tom var veldig rolig og trygg på scenen. Jeg fant roen et sted under bokbadet. Tom er opprinnelig journalist, og ga meg gode spørsmål som ga rom for å snakke. Noen av spørsmålene hadde jeg fått hint om på forhånd, andre kom helt overraskende. Kombinasjonen funket. Jeg fortalte om åtte års ekstremsjukdom i kjelleren til mamma mens romanen ble odlet frem på mystisk vis i en ikke-fungerende hjerne.

Etter seansen mente forlaget at det var TV-materiale, og prøvde å få meg inn på Lindmo. Lindmo hadde fullbooket sesongen.



TRONDHEIM - Bokbaren på Antikvariatet

Vi gjorde tingene våre i Trondheim på en fredags kveld. Det var et sjakktrekk.





Programmet var mye det samme som i Oslo, men bare jeg var begge stedene. Artisten i Trondheim, Vegard Tingstad, stakkars mann, fikk et døgn på seg til å lære Follow You Into The Dark. Men han naila den.



Anne B Ragde kjørte en annen stil enn Tom, mindre journalist og mer forteller. Hun hadde ikke bare lest boka, hun hadde gjort grundig research på hvem jeg var, og fortalte om QuizDan og Wordfeud League of Honour, hvor hun selv spilte tredve sesonger. Jeg satt mest og sa "ja det stemmer".



Til slutt ga Anne B meg kjeft fordi jeg snakket for lite. Så fikk jeg igjen lov å prate om årene jeg lå sjuk i kjelleren til mamma. Anne B hadde lagt merke til mora mi i salen, og ga henne kred for å ha pleid meg i åtte år. Det var et flott øyeblikk, veldig rørende. Det ble en helt vilt fin stemning.


Vi satt ikke på en scene, vi satt på samme nivå som tilhørerne, og det harmonerte med showet, Anne Be snakker med alle, og hever seg ikke over noen. Rommet var fylt av folk og bøker. Det var som om alle i rommet var venner og glade i hverandre. Beklager ostefaktoren, men det var en magisk kveld.


Og under slike forhold er man nødt til å huske hva man heter.



STAVANGER - Stokkavannet

If there's no-one beside you when your soul embarks,
Then I'll follow you into the dark.




 Femti-seksti speidere og foreldre satt kranset rundt høyttalerne og vi skulle starte med theme-sangen. Men jeg fikk ikke Spotify til å virke.

Det var det eneste som gikk galt.



Speiderleder Rune i Stavanger har kjent meg en halv mannsalder og påstod at livshistorien min kunne bære et show alene. Så etter den faste innledningen med Berømte første ord, lirte jeg av meg et lysbildeshow på en halv time hvor jeg fortalte om alt det jeg har gjort som ikke har vært A4.



Det ble enda en fantastisk aften. Herregud. Vi var utendørs i en lysning ved skogen, det var mørkt, bare opplyst av noen fakkellys, et bål, og storskjermen som viste bildene. Jeg snakket om FIFA-ranking, wordfeud-verdensrekorder, hacking av TV-konkurranser, quizpugging i møtene på jobben, ME-sykdom, nær-døden-opplevelser og bøker jeg har skrevet.



Speiderne satt stille og hørte på.

Det regnet, det var kaldt, de satt stille og hørte på. De gjør vanligvis ikke det.

For mange foreldre fortalte meg det etterpå. Det var en spesiell kveld for flere enn meg.


Synes vi burde gi en liten tilbakemelding på flott møte.
Hans historie hadde gjort sterkt inntrykk og hadde vært kjempeinteressant. Vanligvis er det ikke lett å få dem til å fortelle noe, men i går «bobla de over».

Det var sterkt fordi jeg eksponerte meg så totalt, fortalte om hele livet mitt, innimellom alt tullballet er det en hel del vonde og personlige ting, og historien ble tatt så ubetinget godt imot av mennesker som ennå ikke har lært å forestille seg. 


STAVANGER - Cardinal

Konseptet i Stavanger kan beskrives som strikk og drikk mens du hører en forfatter lese. En stor seksjon av puben var holdt av til strikkende damer, strikkeklubben satte deltagerrekord denne kvelden, så det ble trangt.


Jeg leste Berømte Første Ord og kapittel 16 fra Ut av Mørket.

De strikkende damene var lydhøre, men puben var breddfull av andre og fullere folk, og jeg hadde ikke mikrofon, så jeg måtte rope i konkurranse med fyllerøl og latter. Jeg var ikke forberedt på hva falsettstemmen jeg bruker på Gauders replikker i Berømte første ord var villig til å gjøre med stemmebåndene når jeg ropte den.


Det ble bra likevel, vi solgte ut de få bøkene vi hadde og jeg får lov å komme tilbake i november på kulturhuset deres.


TAKK 

Det som så ut til å bli ingenting ble en hel turné. Det er ikke alle som får en turné. Ihvertfall ikke blant oss forfattere i familien Nobody Whatshisname som bokhandlene bare flirer av.

Jeg er veldig takknemlig. Det har vært utrolige opplevelser. Tusen takk til de som arrangerte, de som var med meg på scenene, de som torde å tenke større enn meg da vi planla, de som hørte på, klappet, lo, kjøpte bok og ba om signatur.

Jeg er ikke noen rockestjerne. Jeg misliker ikke rampelyset, men jeg er full av sjenerthet og jantelov, jeg har da ikke noe med å snakke mer enn de andre i rommet.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det funker. Men dikteren Kjetil Almelid sa dette:



då du byrja

litt stille, litt shaky, litt lavt

tenkte eg

åja, nok ein slik ein ja!

eg ser godt, veit du
ja.

og blikket mitt hekta seg i eine foten din

den var ikkje heilt, laus og ledig, ok?

og foten gjorde at orda dine byrje sildre ned og eg vart dratt inn i hist

stemma kom seg, volumet heva

det vart betre og betre

bilen , personen, stemma, bevegelsane
det hang i hop

men foten hang litt igjen
foten skalv jo som om jeg stod ned kuleløypa i en alpinbakke

som den sa:

faen, skal me glede oss no?
sku kje me vere sammen om dette?

mens orda sildra nedover, nedover.....
mot meg, inni meg...

og kort fortalt eskil

i løpet av novella gjekk du

frå å vere, kva er det for ein tullebokk

til å vere, han der vil eg gjerne bli kjent med

Bildene er knabbet fra Anniken Sjonsti, Lars Klemetsaune, Rigmor Haga, Anette Musum, Mari Moseid, far min og forlaget.

5. januar 2015

Sjakktrekk, bønder og småunger

Hvis du er lur og sjakkspiller vil du før eller siden stille i sjakk-NM.

Hvis du er lur, men ikke sjakkspiller, skjønner du at det å stille på sjakk-NM vil bli en dypt fornedrende opplevelse.

Hvis du ikke er noen av delene vil du før eller siden stille i sjakk-NM. (*)

Ivar tilhører den første kategorien mennesker, jeg tilhører den siste. Sammen dro vi til sjakk-NM i Drammen.

(*) for bevis henviser jeg til Murphy's lov.



Jeg meldte meg inn i arrangørklubben ved inngangsdøren, man må være medlem av noe for å kunne delta. Jeg spurte hvorfor det var så få deltagere fra min nye klubb (Konnerud), var vi kanskje en liten tegneserieklubb? Nei, sa han, stor klubb, men de fleste syntes det holdt med klubbspill.

Sjakkspillere stiller altså typisk ikke i NM selv når klubben deres arrangerer. De er lure og kjenner igjen en dypt fornedrende opplevelse når de ser en. Jeg burde tatt et hint.



Som fersk spiller er jeg rangert aller dårligst i NM, og da starter man mot en god spiller. 

Antagelig er han vant til å spille sjakk mot folk som kan å spille sjakk. Jeg spiller i hvert fall ikke som han forventer. Tidlig setter jeg ham i en knipe hvor han er nødt til å miste en offiser. Han endrer spillestil, blir veldig offensiv, havner i enda en slik knipe, og i forsøket på komme ut mister han selve dronningen. Jeg kvester unna noen bønder og fiskere, og kommer ut med dronning, tårn og springer, mot hans tårn. Tretten poeng overvekt. Det er game over, selv for en så god spiller. Jeg bruker overmakten til å skremme monarken hans opp mot et hjørne, det er bare kontorarbeid igjen. Innimellom i prosessen setter jeg ham sjakk, og da sier jeg ‘sjakk’, som jeg har lært at man skal. 

Folk på nabobordet snur seg. Det er ikke noe annen hørbar sjakking på sjakk-NM. Det burde vært et hint.

Utviklingen er totalt uventet, jeg er eksaltert, ultragiret, klokket opp, hjertet går i hundre, jeg lener meg over bordet, kongen min er plassert under brystkassa mi, ute av syne. Den er trygg, han har ingen andre offiserer å kombinere med. Men han flytter likevel tårnet sitt slik at kongen min er sjakk. Jeg vurderer ikke muligheten av at jeg er i sjakk, for jeg tror man må si fra om sånt. Det må man ikke. Ivar forteller etterpå at dette er et triks de kjører på ferskinger.

Jeg gjør mitt neste trekk, og klasker på klokka.

Vips er jeg disket. Når du står i sjakk må du først komme deg ut av sjakken, og jeg flyttet en annen brikke. Det er greit, jeg gjør et trekk som jeg ikke kan gjøre. Men jeg ante ikke at man disker folk for det.  

Andre regler er også ganske nazi. Hvis mobilen din ringer under spillet, har du tapt. Snakker du med motspiller under partiet skjer et eller annet grusomt. Tar du deg en øl under konkurransen, slik scrabblere gjør, og quizzere tilogmed er forventet å gjøre, har du brutt dopingreglementet. Du blir disket fra turneringen, og potensielt utestengt fra all idrett.

Tøffe tak, men en mulig årsak til at sjakkmiljøet er en påfallende mye slankere gjeng enn quizmiljøet.

Humøret mitt når en kort, men svært dyp dal etter det første partiet. Det føles bloddryppende urettferdig. Motstanderen trøster meg med at hvis jeg fortsetter å spille på dette nivået kommer jeg til å vinne turneringen. Jeg tenker mitt om det, det er cirka hundre sjakkspillere i klassen, men han beviser det indirekte, han blir nummer to.



Jeg fortsetter på samme måte all right. Parti to ender som parti en, jeg blir diskvalifisert for feiltrekk. Her har jeg i stresset flyttet kongen min fra B1 til A2, hvor jeg står i sjakk. Jeg godtar nederlaget, men motspilleren vil gjerne ha litt offentlig ydmykelse i tillegg, han rekker opp hånda og påkaller turneringsledelsen slik at mine nye klubbfeller kan få se hva som har kommet rekende inn i klubben.



Over fra de dårligste til de beste spillerne. Han der guttungen stiller ikke opp, så på bord 1 regjerer Simen Agdestein. Han tiltrekker seg det meste av publikum, når gutta er ferdige med partiet sitt går de for å se på Simen. 

Må være fint, alltid hvor du går følger det en sverm av nerder. Jeg vil også ha min egen nerdesverm.

I blå skjorte nær kamera sitter Ivar. Når du sitter så nær Simen er du god. Bordsettingen i sjakk-NM følger logikken fra spillet boms, med Simen som presidenten. Jeg er boms i de fire første partiene, trehundre gubb unna bord 1.



 Ivar herjer, se så redd kongen og dronningen er. Han klatrer så høyt at han kan nyte kroppslukten til Agdestein.

Det deltar noen Magnus Carlsen-miniatyrer anno inneværende århundre. De spiller lynfort og rutinert, og alle verdensmester-faktene sitter som støpt, de lener seg ut av stolen, støtter hodet med hånden så halve kinnet blir med oppover, kjeder demonstrativt ræva av seg mens den trege motspilleren tenker. Det er en dårlig deal å måtte spille mot en sånn Mozart, en 42-åring mot en 8-åring, cirka to meter mot en, du kan ikke skryte av å ha slått et barn, du kan ikke oppnå annet enn den dypeste fornedrelse hvis du taper, og så blir maktforholdet snudd komplett på hodet med en gang man begynner å spille. 

En småjente jeg møter spiller alle trekkene sine på et par sekunder, stålsikkert hver gang. Hun spiller ikke geniale kombinasjoner, men hun gjør ikke tabber og bruker ingen tid. Et par ganger tar hun seg en tur rundt i lokalet, finner venninnen sin, de står og hvisketisker ved siden av bordet mens den gamle mannen grubler.

Etter at jeg har brukt opp nesten all tiden min og hun knapt ett minutt av sin, får jeg endelig en løper mer enn småjenta. Da er det for sent. Jeg har ikke tid nok til å avgjøre. Dette er NM i hurtig sjakk og jeg kan ikke å spille sjakk hurtig. 



Den rutinerte damen i rødt har nettopp prylt meg. 

I halvparten av NM-kampene hadde jeg minst en offisers ledelse underveis. Sjakkspillere gir seg vanligvis når de ligger såpass under mot en toppspiller. Men mot meg kan de miste alt de har av lemmer og kjempe like intenst videre, som ridderen i Holy Grail. Jeg slutter å brife motspillerne på at jeg antagelig ikke kan alle reglene. Når de absolutt skal bruke det mot meg får de heller finne ut det selv.

E4 og D4 er statistisk sett de lureste åpningstrekkene, så jeg har aldri spilt noe annet. Men jeg innser at de jeg møter har spilt ekstremt mange kamper med E4 eller D4. Når de slutter å trekke på ett sekund og begynner å tenke vet jeg at de endelig er i ukjent farvann. Men fordi jeg kjører så mainstream og er så treg selv starter de gjerne med ti trekk i vill fart.

Jeg går over til noe som kalles Stonewall. Som er suboptimalt, gjør du dette mot Simen spiser han deg levende og snyter beina dine ut gjennom nesen. Men Stonewall er en sekvens av trekk man kan kjøre kjapt uten å se på hva motspiller gjør. Dermed kunne jeg kjøre på, trekke på ett sekund, og gi et førsteinntrykk av å være sjakkspiller.

Så nå er det Stonewall på brettet og Stoneface utenfor. Den unge mannen jeg møter i femte parti får ikke høre noe om at jeg meldte meg inn i sjakklubb ved inngangsdøren. Vi spiller en ganske jevn kamp, jeg får et lite overtak på brettet, men i bytte mot mye tenketid, og jeg aner ikke hvordan jeg skal omsette overmakten i seier.

Plutselig rekker han ut hånden og gratulerer meg. 

Han viser meg deretter hvordan jeg kan sette ham i matt i fire trekk. En plan jeg ikke var i nærheten av å se. Jeg nikker hensynsfullt og later som om det var noe sånt jeg planla. Vil jo ikke ødelegge dagen hans helt heller.




Sjakk-NM er over og Simen kvitterer ut kongepokalen sin.


Ivar blir nummer 26 i A-klassen, lekkert iført lagdrakten til den legendariske scrabbleklubben Brikkemajorene. I bakgrunnen, til høyre, skimtes en globus. Dette er Ivars liv fanget i ett bilde.


Jeg tumler ut i Drammens natteliv med to seiere og en remis på ti kamper. Det betyr nummer 91 av 98. Det er juling man kjenner.