MEME! Bloggingen, hvor var du, hvor går du.

Allerede nå, kun femseks år siden forrige MEME skjer det altså igjen. Jeg har fått en pris, av typen som deles ut mer frekvent enn skiskyttermedaljer, og får svare på noen spørsmål. Men takk, Avil!

Spørsmålene er lagd av Avil.

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Den har ligget brakk, frem til i fjor. Nå er det litt mer action her igjen.

2. Var alt bedre før?

Nei.

Å, du mener blogg?

Ja.

Eller, forresten. Bloggelitedebattene til Radiohode er jo borte.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei, jeg oppdaget Esquils regel som tjueårig journalistspire, og den har bare sjelden blitt brutt:

Jo mer betalt man får for å skrive den, jo kjedeligere er teksten.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Venner. Sikkert halvparten av vennekontakten jeg har i dag er med bloggere.

Jobben, som jeg har hatt i fem år (og nå har sagt opp) kom også fra blogging.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Jeg har lært å prostituere meg selv med ord.
nei, det var flåsete. Med 1100 tildels lange bloggposter er jo mye av min utvikling som skrivende menneske nedfelt her.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Facebook.

Før var bloggene noder på hovedveien, nå er de blindveier som noen av og til kjører inn i før de surfer ut på facebook autostrada igjen.

7. Har blogginga hatt en pris?

Jeg har fått mest positivt tilbake.

Men det har generelt sett ikke boostet jobbsøknadene mine. Selv ikke Tordenblogg-prisen gir noe kred. Mens vi i Bloggebyen var stolte av det vi produserte, det intellektuelle nivået på diskusjonene og det digitale nybrottsarbeidet, er bloggere for folk flest de skamløse, PR-kåte krypene som kravlet ut av bakdøra til Temptation Island-kvalifiseringen fordi de var for schtøgge. Tusen takk for det, blogg.no.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Med hva, tenker jeg, og innser at det ikke spiller noen rolle.

Nei, jeg har aldri vært "der".

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Jeg kommer til å juge og si at vi var navet i samfunnshjulet.

Men det er for tidlig å si, bloggosfæren siver jo inn i det etablerte nå, inn i aviser, forlag, stortinget og whatnot.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Perfekt oversettelse av alle nettsider, slik at alle cyberspacemessig snakket samme språk. Pluss ingen sensur. Fri, uhindret kommunikasjon med alle i Nord-Korea, Russland, Kina, et cetera.

Jeg er et raust menneske og vil gi liebster awards 2014 til Espen Iversen, Prinsesse Lea, Just Thomas, Sonja, Sinnadamen, Vandahl  og Sotengelen. Supre bloggere hele gjengen.

Og da får jeg stille ti spørsmål. Spørsmålene er litt fra meg, og noen er greatest hits fra bakover i MEME-tråden:
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Er du der nå? Var det dette du ville?
Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Hva gir deg angst?
Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der
Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Napoli

De kan dessverre ikke å lage samfunn i Sør-Italia. Mens Nord-Italia er sånn noenlunde på stell, er Sør-Italia et U-land.

Infrastrukturen er et svart hull, trafikkulturen er gyselig, farligst i Europa, det er en inngrodd kultur for å bryte regler. Sikkerhetsseler, hjelmer, malingsstrekene mellom filene og trafikklys, alt det er bare bullshit, bilene bryr seg ikke engang om kjøtt på vei over fotgjengerfelt, de kjører på.

De kan ikke kollektivtransport heller, de kan ikke tog, sist jeg var i Sør-Italia tok vi flytoget til flyplassen i Roma og ble oppbevart på diverse sidespor i noen timer så hele flytoget misset flyet sitt. Det var toget sitt med stemning i, det, dresskledde tyskere dundret på vinduene og hadde langsom nuclear meltdown i midtgangen.

Har du sett kamera-motorsyklene under Tour de France? Her kjører alle sånn, i trange gater pakk fulle av fotgjengere, du kjenner lufttrykket fra motorsyklene som dundrer forbi ti centimeter fra kroppen din. 

Når man skal ta toget fra Pompeii til Napoli, og Pompeii er en tegneserieby, dimensjonert som Levanger, så tenker man jo at det er en jernbanestasjon i byen. Men heldigvis sjekker man jo og det er tre stasjoner, må vite, av en eller annen grunn. Man finner ut hva som er stationa prima bravissimo, og sleper kofferten tvers gjennom hele byen over brusteinsfortau, asfalt blir i overkant, hvis brostein var bra nok for de gamle romerne er det nok for oss også, så kommer man til stasjonen hvor det å stå i en kort billettkø tar usannsynlig lang tid, mye på grunn av køsniking inn fra sidene, og når man kommer frem til skranken viser det seg at neida, toget til Napoli går ikke i dag, problemer på linja, men det går et tog til Napoli fra den andre stasjonen, på andre siden av byen. Allerede nå er man drevet til det punktet hvor man skjønner at buss for tog er luksus, man nærmer seg de mørke sjelelige avgrunnene hvor man savner NSB. Så sleper man kofferten tvers gjennom byen nok en gang, dunkdunkdunk over brostein, til den andre stasjonen, hvor man venterventerventer på toget.

Selv om gatene er knøttsmå og stappfull av gående, er det lov å kjøre bil i dem, hardt og fort. Sikkerhetsseler er bullshit, hvis du prøver å ta dem på blir taxisjåføren personlig fornærmet.

Går dette toget til Napoli Centrale Statione, spør man når man kjøper billetten, jaja svares det, og man spør igjen, for hva var vitsen med at hotellet sendte en til den andre stasjonen hvis alle stasjonene sender togene sine til Centrale Statione, men neida, her skal vi til Centrale Statione, nemo problemo turistissimo, relaxissimo.

Napoli er 2800 år gammel, grunnlagt av grekerne i god tid før romertida, veiene var aldri bygd for motorkjøretøyer, men da bilen ble populær satte man ikke opp noe forbudsskilt, for hva er vitsen, sør- italienere reagerer på runde røde veiskilt som okser på røde kluter.

Og det er viktig, for når man kommer til Napoli har man lagt en plan, man vet hvilket hotell man vil til, man vet hvor man skal gå, og denne ruten starter på Napoli Centrale Statione. Så man går av på stasjonen, og følger planen, følger retningen, men i stedet for å få se den brede Via Garibaldi åpenbare seg går man seg  rett inn i en labyrint av trange gater stinkende av fiskehandler og kjøtthandlere som lar maten ligge til full forråtnelse i gatene, og man skjønner ganske kjapt at man har blitt sendt til en annen stasjon enn man skulle, lurt opp i stry på Pompeii reservejernbanestasjon, og hvis Pompeii har tre togstasjoner må jo Napoli ha tohundre, og det er fint at man endelig vet at man ikke er der man tror man er, problemet er at man vet ikke hvor man er. 

Vespasian og de andre i romertida hadde ikke pupiller, de ble funnet opp på tolvhundretallet.

Men greit, man får ta et annet hotell da, man ser et skilt med HOTEL på i det fjerne, så så man sleper kofferten over dit bare for å finne at hotellet er nedlagt. Man fortsetter etter samme teknikk, slepe koffert, se etter hotell, ratioen koffertsleping per hotell er uhyggelig stor, og det fins jo ikke operative hoteller i byen, så man begynner å spørre folk, man blir da pekt til hotell, og hotellene er fortsatt stengt, alle som en.

Til slutt går man på restaurant og trøkker i seg mat man egentlig ikke har lyst på bare for å få ladet mobilen så man kan få roamet ned kartet over Napoli, og da finner man ut at man ikke er for langt unna det hotellet man opprinnelig skulle til, og etter en kilometer koffertsleping over brustein på overfylt mage er man endelig fremme, dette hotellet viser seg nesten umulig å finne, bare markert med et navn på en ringeklokke i en blokk, og det aner en hvorfor det var så vanskelig å finne hoteller når man lette etter dem i gatebildet, napolitanerne har gravd ned hotellene sine, gjemt dem for staten og mafiaen, men man greier da tilslutt å finne hotellet og trykker på ringeklokken. Ingen svar. Man ringer, fortsatt svarer denne ingen, man ber naboene om hjelp til å ringe på, kanskje det er et knep man ikke begriper, men det nytter ikke, ingen svarer.

Jeg er en av de heldige overlevende, jeg fant et åpent hotell til slutt. Jeg var eneste gjest der, som jeg også var i Pompeii. Greit at jeg traff litt skjevt på turistsesongen, men hvor var businessfolka?

I Pompeii var rommet mitt iskaldt. Det var ovn på rommet, men den slo seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Deilig da med portieren som stod der i tykk ullgenser og var fullstendig uforstående til at det var kaldt. Men hotellet kunne uansett ikke slå på ovnen min, den var en del av et sentralt anlegg, og byen rasjonerte med varmen. Jeg lå fullt påkledd gjennom natten.

Hotellene ble rengjort av vakre unge damer av den typen som får jobb i barer og restauranter i Oslo og derfor ikke vasker hotellgulv. Men her er det ikke særlig sysselsetting i utelivet. Klokken ti om kvelden i Napoli spør jeg portieren om han vet om en åpen bar eller pub i nærheten, og han bare går no such thing. Særlig, tenker jeg, jeg så jo en vinbar tildigere på dagen, så jeg går til den. Stengt. Han har faktisk rett, det er ingen åpne puber. Vi er midt i Italias tredje største by.

I 1989 bodde Maradona i byen, man vant UEFA-cupen (1989) og Serie A (1989-90). Siden da, lite moro. Trist som en LSK 1989-grafitti i Lillestrøm.

Man går på metroen, eller, man prøver å gå på metroen, men for å gå på metroen er man jo oppdratt til at det er lurt å ha billett, og i billettautomaten har all strømmen gått, men det har de tatt høyde for at kan skje, så de har en manuell billettluke. Bak luken ser man en tom, hvit stol og det aner en at det skulle sittet noen i den stolen, men det gjør det ikke, for dette er Sør-Italia, det er absolutt ingenting som funker eller virker som det skal. Man gir opp å få billett, man går ned i dypet, til skinnene, tvunget til å snike. Displayet som skal vise ventetiden til neste tog melder at, joda, det kommer tog, men akkurat den der ventetiden er litt i det blå, du. Perrongen fylles opp med mennesker, perrongen er like frustrert som oss, den får ikke ejakulert inn i noe transportmiddel.

 Kommer metroen? Nei. Kommer den nå da? Nei. Hva med nå? Nei. 
Jeg vet ikke om det noensinne ble action. Da han rutinerte duden som står rett bak meg på bildet ga opp å vente, fulgte jeg etter ut i dagslyset. De andre står der kanskje ennå.

Så man forsøker å finne en kafé med et bord og en stol, innendørs, man er tross alt i Napoli for å skrive Romanen. Det burde være et oppnåelig mål, der jeg bor i Oslo fins det kanskje tjue sånne innenfor en radius på 200 meter hjemmefra. Men i Napoli er alle bulene bittebittesmå, tomteprisene må være vanvittige, en kafé her består av en kiosk og noen plaststoler på fortauet. Det er februar og tolv grader, sitte på fortau, tror ikke det. Jeg begynner å gå vekk fra gamlebyen, jeg tenker, det er bare her tomteprisene er sjuke, men jeg går vestover i samfulle en og en halv time, forbi myriader av mikrosjapper og hauger av søppel, søppelkasser har man knapt hørt om, søppel lempes i små pyramider på fortauet,  før jeg finner en tysk kneipe i en kjeller som har dimensjoner nok til å huse mer enn ett bord. Det er halv sju på kvelden og de åpner halv åtte, men jeg har gått så langt at jeg faktisk venter utenfor kneipa i en time på at den åpner.

"Hva skal vi bruke til å beskytte fotgjengerne fra bilene? Rekkverk eller steindildoer. Hmm."

Så slipper man inn i kneipa, og man merker ganske fort at det er noe merkelig med stemningen, på de andre stedene har man blitt behandlet som manna fra himmelen, se, en kunde, bare fire år siden forrige, men her behandles man ikke høflig, man får ikke lov å sitte der man opprinnelig har satt seg, det bordet er for fire, man blir plassert på et dårligere bord som faktisk også er for fire. Så man bestiller en flaske vin, og drikker sakte mens man forsvinner inn i verket. Et par ganger avbryter betjeningen med spørsmål om det skal være noe mer, fortsatt med denne anklagende minen, og man peker på vinflasken som fortsatt er mye igjen i og signaliserer at man har det bra, takk. Imens fylles stedet opp og det er en lang kø utenfor, køene utenfor restaurantene på Grünerløkka er bare blåbær, vi snakker den lengste køa man har sett utenfor et utested klokken åtte på kvelden. Selvfølgelig. Det er vitterlig det eneste stedet i Napoli med innendørs sitteplasser.

Her står Roger'n, vikingen som forsynte seg med Napoli i 1122. 

Endelig kommer selveste utkasteren til bordet og babler på italiensk. Man har ikke utagert i noen retning, men man skjønner hva han vil, man sitter alene på et firerbord, det er kø utafor. Man prøver på engelsk og tysk å fortelle ham at han må plassere folk på de ledige plassene rundt bordet så de slipper å stå ute. Man forstår ikke hinanden.

Napolibukta. Ved denne bukta ble Peer Gynt og Gengangere skrevet. Utenfor høyrebilledkant ligger Capri, haugen er Vesuv som venter tålmodig.

Til slutt assisteres utkasteren av en servitrise som kan nok engelsk til å forklare at man bare kan sitte ved et bord i en time. En regel som er usynlig i lokalet, og et tall som er tilpasset tiden man har vært der, folk som kom dit før en sitter uberørt. Vinflasken blir stående halvfull på bordet, selv blir man vist ut. Og når regningen betales er det restauranten som drikser kunden, som en symbolsk kompensasjon. Å kaste ut enkeltgjestene er rasjonelt, man må fylle opp bordene når det fins ti innendørs bord i en by med noen millioner folk. Men det er en kundebehandling som neppe drar skokker av turister til byen.

Hvem har skylden for at Napoli er føkka opp? Ikke vet jeg. 

Men Camorra er den napolitanske mafiaen. Merda er ikke et kompliment.

Napoli som skrivestue betraktet har et klokkerent terningkast én. Noe har gått skikkelig galt siden Ibsens glansdager. Og hvis du har aksjer i Sør-Italia ville jeg sagt Selg. Alt. Nå.

Pompeii

Det er ikke så rart Norge er så gode i idrett. Hemmeligheten er "trøndermetoden". Den ser sånn ut:

Hvis man i New Zealand eller Australia følger trøndermetoden, fryser man ihjel på vei inn mot Sydpolen. Hvis man bor i nærheten av ekvator og følger trøndermetoden, blir treningsturen på fem meter.

Men la oss prøve den i Norge og se hva som skjer. KALDT, Esquil?

Tror det.

Da er det, i henhold til metoden, på med treningstøyet.

Ivar? KALDT?

Jaggu. Hva om du og jeg tar en tur til Køben sammen?

Bare å begynne å løpe sørover.

Fortsatt kaldt, Ivar?

IVAR?

HUN ER AV STEIN, IVAR!

Forhekset av sirenenes sang blir Ivar igjen i Køben. Jørgen og Sigurd henger på til Paris.

Men i Paris hevder gutta at det er varmt nok. De har nådd STOPP i flytskjemaet.

Jeg forholder meg derimot til den modifiserte trøndermetoden.

Stå på, trykk ned i underlaget, spark fra med tåballene, trekk opp med lårmuskulaturen, jobbe jobbe jobbe.

Den modifiserte trøndermetoden ser sånn ut i sin fulle lengde.

Jeg har nådd sitrusfrukter og får lov til å stoppe.

I bakgrunnen, Vesuv. 

Vesuv, som begravde Pompeii i lava og aske i år 79. 

Pompeii er gravd ut igjen i vår tid. En hel by bevart under lava i nesten to årtusener. Et unikt historisk dokument.

Du kan fortsatt ane hjulspor i gatene fra romernes hestekjerrer.

Dette er noe annet enn et arkeologisk museum med noen mynter og flintspisser i glassmontere. Her står alt der det ble funnet, du får inntrykk av dimensjonene og sammensetningen av byen. Husene er for det meste små, noen luksushus innimellom, men egentlig uten noe rikmannsstrøk. Det er dårlig plass til ghettoer innenfor bymurene, her må det pakkes tett, for man må bo innenfor bymuren så ikke tjuver og lillestrømfans kommer rekende inn fra bygda.

Skiltene sier det samme som de kunne gjort i dag, det er vokt dem for hunden, det er rom til leie. Pompeii er et snapshot av dagligliv for to tusen år siden. Fascinerende hvor sivilisert de var, og så likt oss de tross alt levde.

Noen av rikingene har malt veggene sine, akkurat som meg.

Følelsen er som et museum, man tar ikke helt innover seg katastrofen som skjedde her før man kommer til menneskekroppene. Der snur stemningen.

Noen ser ut til å ha dødd brått, man kan tilogmed se de forvridde ansiktsuttrykkene.

Andre har forberedt seg på døden og lagt seg i stabilt sideleie.

Jeg blir litt satt ut her. Det føles som gravrøveri, for intimt, selv om det ikke egentlig er lik vi ser, det er avstøpninger, sement som ble fylt inn i hulrom i lavaen.

Jeg er ute igjen, og på markedsplassen. Nordover fra markedsplassen i Pompeii er Vesuv omtrent det eneste man ser i horisonten. Rundt den er det flatt. Det skulle egentlig ikke vært fjell der, men sånn blir det etterhvert når man skal flotte seg med et hull rett inn i jorda.

Vesuv ligger der uskyldsren og fredelig. "Jeg? Drept noen? Neineinei. Jeg gjør ikke sånn. Kom nærmereee ..."

Vesuv regnes for aktiv vulkan, men har ikke hostet på 70 år, og den gangen, i 1944, var det nok ikke vulkanen man var mest redd for. Bare enda en ting som smeller, liksom, join the f'cking queue, will yah? Det var nok det at den fikk så lite oppmerksomhet i 1944 som gjør at den holder igjen nå. Den er snurt. Den samler opp til et seriøst fyrverkeri.

De har bygd en ny Pompeii mellom den gamle og havet. Den har klart seg bra i 1935 år. Trolig stort sett befolket av dypt skuffede suicidale.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i utgravningsområdet er dette. Tenk deg da de fant det.

- Kom og se! Det er en uskadet pizzeria her! 

- Nei?

- Og den er ÅPEN!

Og tenk deg lettelsen for personalet. Etter å ha stått der i nesten totusen år og ventet på kunder.

Selv nærmer jeg meg målet, trøndermetoden fullbyrdet.

Inn maratonporten på Pompeii stadion.

På tribunene er det dødt.

usj den var bløt

unnskyld

Den dagen Jon Bing døde

Den dagen Jon Bing døde, gikk jeg til favorittpuben hans.

Jeg så han ofte der, men jeg snakket aldri med han. Jeg hilste aldri på ham. Jeg antar at han ville ha det sånn. Han pleide å komme innom på dagtid, bestille en øl og en dram samtidig, og det var det han bestilte. Han satt alene ved et bord og leste avisene. Så gikk han de femti metrene hjem.

Jeg kjente ikke Jon Bing, men Blindpassasjer er en del av oppveksten, jeg var ikke uberørt da han døde. Så jeg gikk til puben. Jeg tror jeg hadde forventet en form for markering, et eller annet temporært minnesmerke, men der var det nada. En stamgjest hadde dødd, nyheten var på forsiden av alle nettavisene. I puben var det business as usual.

Jeg spurte damen bak kassen om hun var klar over at en stamgjest var død. Hun var svensk, fersk, hadde aldri hørt om Jon Bing. Jeg foreslo at hun kunne åpne forsiden på hvilkensomhelst norsk nettavis, kanskje hun kom til å kjenne ham igjen. Det skjedde ikke. Lite fånig kund där, jatta med nu, snart har grabben druckit sin bajs och glömt hela grejen.

Poenget er ikke at damen i baren var svensk. Det er ikke pubens jobb å leke begravelseskontor, du ser ikke bilder av døde stamgjester på bardiskene. Men det hadde vært sabla stilig med ettellerannet som bare sa, «takk, Jon Bing, lykke til på reisen», akkurat den dagen, akkurat i den puben.

Og når en slik stillhet kan skje en mann som ham, vel, det minnet meg om hvor lett vi forsvinner. Alle disse stedene vi er tusenvis av ganger, i uformelle sammenhenger, de er der uavhengig av oss, har ikke noen hukommelse, vil bare fortsette uberørt når vi er borte.

Ikke et merke.

Det gjorde meg trist.

Den dagen Jon Bing døde, hilste jeg på Are Kalvø.

Jeg kjenner ikke Are Kalvø. Men jeg ser ham ofte, på butikken, på barer, restauranter, jeg har lest bøkene hans og det meste av bloggen, men snakker aldri med ham, jeg hilser aldri på ham, jeg tar den norske attityden når jeg treffer en kjendis, sjå kor eg bryr meg, til en viss grad er det jante, men det er også det som gjør at Michael Schumacher har hytte på Tynset. Kjendiser kan gå relativt uplaget rundt i gatene i Norge.

Denne dagen traff jeg ham i et fotgjengerfelt da jeg gikk hjem fra Jon Bings pub. Jeg slengte opp hånda og sa hei. Kalvø bare så på meg. Han har sett ukjente som hilser på ham før. 

Det jeg prøvde å si var, hør nå Are. Du og de andre mediatrynene. Vi spiller kule. Men vi ER glade i dere.

Ja, sigøynere har fått nytt navn, men det er ikke pakk!

...ooog du kommer rett inn i en diskusjon jeg har med en venn. Han har lest denne historien; 150 båter nedgriset av ubudne gjester, og han har akkurat kalt romfolk pakk, pluss brukt et par ord av den typen jeg ikke gjengir i denne bloggen.

Og det er helt kult for meg at vi sitter her med hue og ræva full av penger og millionhus og millionhytter og store biler og båter, men hvis vi i tillegg skal omtale andre mindre bemidlede mennesker som pakk, så begynner det å smake av fransk kongehus anno 1788. Det er ikke greit hvis noen uansett etnisitet flytter inn i andres privatbåter, men det er ihvertfall sånn at politiet i Oslo jager dem fra sted til sted og det er kaldt ute. Det må gå an å ha respekt for at noen lever i en virkelighet som er betydelig mye hardere enn vår.

Alle folkeslag består av en del bra og en del dårlige folk, men hvis en dårlig nordmann gjør noe dritt så er han en drittsekk, og hvis en dårlig rom gjør noe dritt så er han en representant for sitt folk. Nød gjør ganske bra folk til tjuver. Tar du husene fra folkene i Holmenkollåsen skal du ikke se bort fra at en del av dem heller hadde lagt seg i en båt enn å sove ute, heller.

Romfolk er en samlebetegnelse på tildels vidt forskjellige folkeslag som i likhet med germanerne, altså oss, utvandret fra Asia, type Nord-India og deromkring. Romfolket kom hit senere enn oss, da de kom hit hadde vi allerede drevet vekk kelterne og tatt over Europa. Romfolket ble i stor grad slaver, i Romania ble de holdt som slaver til cirka 1860. 

Skal man forstå hvordan romfolk agerer, må man forstå måten de har blitt behandlet på i århundrer. Det er en dyp kløft av mistillit mellom våre kulturer. Løsningen som foreslås oftest er at de sender ungene sine til våre skoler, men det er like forståelig at de ikke vil som at vi neppe vil sende våre barn i lære hos dem. Kanskje er det bedre å tilegne seg et minimum av aksept og respekt for livsstilen deres og ta det derfra. Istedet for å forby dem å sove der de sover og forby lovlige måter (tigging) som de kan skaffe seg mat på.

Vi er et av de få folkene i historien som har greid å bli griserike uten å undertrykke andre folkeslag. Det er ingen grunn til å begynne nå.

Den fortærende mangelen på massegraver

De sier at havnen her i Rotterdam er Europas største. Jeg antar at metallskogen av heisekraner bare fortsetter og fortsetter utover langs fjorden. Avsindig stygge lagerbygninger i ubehandlet grå betong smulder sakte bak rustne containerfjell. Dette er ikke hus, det er likene av hus.

Jeg sitter på huk ved vannkanten, måkeskrik, bryggesjauernes rop, sveiselyder, vinsjer, dumpe smell og biltrafikk danner et summende bakteppe. Stedet lukter sjø, men mer friskt enn salt. Jeg reiser meg og fjerner meg fra vannet, går innover sementmoloen og søker etter nærmeste pub. Jeg må ut av havneområdet og når grensen for pen bebyggelse før et reklameskilt for Heineken fenger oppmerksomheten min. Skiltet henger på en hvit bar med mørke lister og karmer, jeg ser bord og stoler på fortauet utenfor, snirklete skrift på et skilt forteller at baren heter Rijters. Jeg krysser gaten og tar meg inn i lokalet.

Puben har selvfølgelig maritimt tema. Inventaret er i mørkt, røft tre, taket er støttet opp av solide bjelker. I taket henger en TV, solid bygd inn i mørkt tre som om den var på et skip og trengte stabilisering. Med skipsklokke hengende over bardisken, ror på veggene og fiskegarn i taket leker baren flyvende hollender strandet i asfalt.

Det slutter aldri å forbause meg. Dette er en pub på en havn. Hit kommer fiskerne etter døgn på sjøen. Det første de får se er grønne glasskuler innhyllet i fiskegarn. De ser garn på jobb hele dagen, garn sliter opp hendene deres, de drømmer garn om natten, er det noe de er lei av må det da være garn. Kan ikke de stakkars fiskerne få slippe å se garn når de går i land?

Men neida. Mennesker er vanedyr, når nordmenn reiser til syden drikker vi på norskebaren, amerikanere reiser verden rundt og spiser på macDonalds, vi velger det vi er vant til, og fiskerne trekker hit ikke på tross av garnene, men på grunn av dem. Hvis ikke ville de ikke vært her.

Den orientalske skjønnheten bak bardisken tapper en øl til meg. Jeg beundrer arbeidet wonderbraen hennes utfører, men uten å innlede noen samtale. Jeg finner heller en avis og senker meg ned ved et ledig bord. Mellomgulvet legger seg til ro. Tiden kan gå.

Baren er nylig åpnet, det er lyst ute, men et par-tre av bordene er opptatt. Det ene okkuperes av to businessmenn kledd omtrent som meg, i lyseblå skjorter, slips, blazer og press i buksene diskuterer de på for meg uforståelig nederlansk. Kanskje snakker de business, kanskje snakker de om det fine været, for alt jeg vet planlegger de hvordan de best skal partere likene den ene har liggende i kjelleren. Sånt ser man ikke på folk.

Ved neste bord ser jeg rett i et rødmussete ansikt innrammet i uflidd skjegg, klærne er grå og skitne, de blasse øynene jeg møter har det nedlagte blikket til en mann som har gitt opp, han har en sky av ulykke rundt seg, en uteligger, en alkoholiker, jeg trekker til meg øynene og lar dem løpe til mannen på det innerste bordet.

Han er av en annen kaliber, høyreist og med holdning i ryggen, jeg aner på måten han holder ølglasset at han er vant til finere selskaper enn det han har på nabobordet. Han drikker Clausthaler, alkoholfritt, kanskje er han strengt religiøs avholdsmann, kanskje skal han på jobb, kanskje har han skrumplever.

Det slår meg i et glimt at det er noe kjent med ham. Jeg rister det av meg, det er usannsynlig at jeg kjenner en tilfeldig mann på en bar i Rotterdam. Jeg har levd livet mitt i det ytterste havgapet hjemme i Trøndelag, jeg har knapt vært utenlands, jeg kjenner ikke en eneste nederlender. Men for sikkerhets skyld dekker jeg ansiktet med avisen. Jeg vil kontrollere situasjonen, jeg vil kjenne igjen ham før han kjenner igjen meg.

Jeg forsøker å tolke meg gjennom en engelsk avis. Forsidesaken handler om ransbølgen som ruller nedover kontinentet denne sommeren. Ranerne reiser fra by til by, og de raner ikke bare en bank i hver by, nei, de raner de fem-seks største bankene i byen synkront, lenser dem for midler samtidig, før de forsvinner sporløst. Ranerne har vært i Dublin, Liverpool, Edinburgh, London, Hamburg, Amsterdam, Haag, listen over ransbyene ligner turnélisten til store artister. Bare ett slikt ran burde medføre stor risiko for å bli tatt, men disse ranerne har knekt førti storbanker og er som sunket i jorden. Artikkelen fascinerer meg, og jeg er ikke den eneste som lar meg underholde, ranerne har reddet agurktiden for mediene over hele Vest-Europa denne sommeren.

Etter noen minutter oppdager jeg at jeg holder avisen for lavt, jeg ser opp og merker at han glaner uhemmet på meg. Jeg unngår øyekontakt, men dekker meg ikke med avisen. Han reiser seg, og tar med seg Clausthaleren. Mens den store mannen krysser lokalet med stø kurs for mitt bord kjenner jeg stressnivået stige. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvem han er.

- Takk for sist, sier han, og strekker ut hånden. Ordene røper at han er norsk. Tankene spinner, hva gjør jeg nå, en gang i livet spurte jeg rett ut "kjenner jeg deg?" i en slik situasjon, og det gjør jeg ikke igjen, det ødela fullstendig forholdet til den personen.

- Jo, takk, mumler jeg og byr på et håndtrykk.

- Jasså, så du er i Nederland? sier han og setter seg ned.

- Ja, svarer jeg. Uansett hvem han er kan ikke det bli feil, jeg er åpenbart i Nederland.

- Hva gjør du her? spør han.

- Jeg kom nedover for å se Feyenoord.

- Feyenoord? Bydelen?

- Nei, fotballklubben.

- Ah, det stemmer, det står et skilt til Feyenoord Rotterdam Stadion rett utenfor hotellet mitt, ...

- de Kuip.

- Jeg burde fattet at det var en fotballklubb.

- Det kan du si.

- Hva sa du?

- de Kuip? Ingen sier Feyenoord Rotterdam Stadion, banen heter de Kuip, sier jeg.

- Åja.

Jeg ser på ølglasset hans, jeg studerer vinduskarmen, jeg glaner på skulderen til uteliggeren to bord unna. Han ser kontinuerlig rett på meg.

- Utrolig å treffe kjentfolk her, sier han.

- Ja, ikke sant, sier jeg.

- Du husker meg ikke, gjør du? spør han, og jeg innser at han ser ikke på meg, han ser gjennom meg. Men tonen er ikke fornærmet, mer ertende, han virker ikke å ta det personlig.

- Jo, jeg husker deg, men jeg sliter med å plassere deg.

- Ah. Så morsomt, sier han, og smiler bredt.

- Jeg er dårlig på å koble ansikter og navn.

- Så du husker ikke at du kalte meg sinnssyk?

- Gjorde jeg? Når?

Han holder på spenningen, som om han nyter dette. Ikke bare er han norsk, han er like mye trønder som meg. Men han snakker ikke like bredt som vi gjør ute i havgapet, han snakker fint bymål. Trondhjemsk for de mer sostifikerte strøk av byen. Jeg kjenner ingen rike trondhjemmere.

- Sist jeg snakket med deg høljregnet det.

- OK, sier jeg, det ringer ingen bjeller.

- Du var kledd i svart dress.

Jeg har ikke ofte svart dress. Kanskje en konfirmasjon, er han en fjern slektning? Nei, umulig, det stemmer ikke med hva jeg føler.

- Så du vil ikke bare si hvem du er? sier jeg.

- Vi stod foran en kirke. Jeg hadde uniform. Begynner det å demre? sier han.

Jeg ser ham nå, i et glimt fra fortiden, som et tankefotografi. Uniformen han snakker om er en politiuniform. Han sperrer grusveien for meg på baksiden av Fagerøy kapell. Jeg er i begravelsen til Den Ukjente, og angrepet av et usannsynlig drittvær, likevel forsøker han å forhøre meg mens vannet renner av kjakene våre. Han er desperat og overivrig, en del år yngre og enda flere kilo magrere enn den robuste personen som sitter foran meg. Dagens utgave beveger seg roligere og virker kulere, de ekstra årene kler politimannen.

- Halvor ... sen? nøler jeg frem.

- Halvorsli.

- Beklager, Halvorsli. Jeg husker den samtalen. Men ikke at jeg sa at du var sinnssyk. Jeg mente at du hadde fått sinnssyke opplysninger.

- Ja, vi ble grundig stjelt opp. Mellom oss sagt, du var i din fulle rett til å reagere.

- Takk.

Noen hadde lurt i Halvorsli et fullstendig latterlig vitnemål, hvorpå han dukket opp i en begravelse og stilte hårreisende spørsmål. Det var selvfølgelig de misunnelige menneskene på Halskjær som stod bak, våre kjære naboer, de hadde sittet med kikkertene sine og glant over bukta. Det er en kilometer sjø mellom stedene, likevel mente de å ha sett oss slepe kropper ute på Fagerøy. Hadde det i det minste vært en eller to, men nei, de fordrukne degenererte tullingene på Halskjær hadde sett oss slepe i alt tjueni lik gjennom synsbildet. Tjueni døde mennesker. Det er halve befolkningen på Fagerøya.

Det er ikke utrolig. Du finner alle slags rare folk ute i havgapet. Det utrolige var at konstabel Halvorsli faktisk trodde nok på vitnemålet til å komme og forhøre oss. Det manglet ikke en sjel på Fagerøy, ikke ett menneske var nylig savnet noe annet sted i fornuftig rekkevidde, men Halvorsli ga seg ikke. Noen dager etter begravelsen kom han tilbake i helikopter og sirklet over øya. På søk etter massegraver. I havgapet på Trøndelagskysten.

Mennesker har en tendens til å overdrive sin egen betydning, plassere seg selv i sentrum for begivenheter. Noen dager etter at Osama Bin Ladens menn veltet skyskrapere i New York, dukket det opp en ukjent pakke på Førde Rutebilstasjon. Hittegods har man funnet der til alle tider, men denne dagen fikk de full panikk. Anti-bombe-skvadronen ble innkalt fra Oslo, åtte timers reise unna, og bombehundene fikk gleden av å avsløre at nei, heller ikke dette hittegodset var en terroristbombe. Sett fra verden virker det ganske usannsynlig at Al Qaidas neste naturlige trekk etter World Trade Center og Pentagon var Førde Rutebilstasjon. Sett fra Førde var det fullstendig logisk.

Og sett fra konstabel Halvorsli var det fullstendig logisk at det fantes massegraver på Fagerøy. Fullstendig logisk at han, unge lovende Halvorsli, jobbet med historiens største kriminalsak på norsk jord.

Det tok ham en god del etterforskning før det egentlige problemet demret. Ikke massegraver. Misunnelse.

Vi som bor på Fagerøy eier en fabrikkbåt på spleis, en båt som sløyer og pakker fisk til havs. Pengene har strømmet inn til det lille samfunnet vårt, og vi er ikke for mange til å dele dem, vi har blitt et mini-Holmenkollåsen på en forblåst øy. Vi er millionærer alle som en. Husene er større og mer moderne, vi har yachter, skjærgårdsjeeper og seilbåter, og inne i husene finner du ny teknologi og designermøbler. Jeg skal ikke påstå at stil og klasse dominerer, skalaen går fra dyr kitsch til ren idioti, men noe må man bruke pengene på.

På Halskjær er livet like patetisk som det alltid har vært. Halskjær er bare enda et i rekken av forblåste fiskevær på norskekysten. På Halskjær diskuterer de fortsatt været og fisket, på Fagerøy diskuterer vi børsen. Slikt får naboer til å se ting som ikke er der. Beskyldningene har haglet fra naboene, de mener at det ikke går an å tjene så mye penger på bare en båt, som om de vet noe om fabrikkfiske. Og til slutt begynte de altså å se lik.

Nå som jeg har plassert politimannen kan jeg ikke dy meg for å strø litt salt i de gamle sårene.

- Si meg, da du satt i helikopteret, hvor forestilte du deg at massegravene lå? Hvor følte du det var mest sannsynlig?

- Jasså, var det slik dere tolket det. Helikopterturen var først og fremst et søk etter forliste skip.

- Å, men forliste skip ser du ikke fra helikopter. De ligger under sjøen. Det er mye det som er greia med forliste skip.

- Vi så etter vrakrester, drivved og livbøyer. Det ligger noen stygge undervannsskjær utenfor Fagerøy, det er ikke så usannsynlig at dere får et forlis der en gang.

- Jo, egentlig. Skipene går over skjærene. Det har de gjort i hundrevis av år, og etter det jeg hører blir det ikke mindre vann i havet.

- Uansett var det et forlis vi så etter.

- Men jeg syns da tydelig å huske at helikopteret sirket rett over hustakene våre.

- Ja, hvis vitnemålene stemte burde det være spor i vegetasjonen etter kropper som ble slept opp fra fjæra.

- Se der. Hvis du så etter slike spor, så du også etter massegraver. Bare innrøm det.

- Jeg vet ikke om vi direkte så etter massegraver. Men det var jo vitterlig et mystisk dødsfall der ute. Det var ikke så usannsynlig at det kunne ha vært flere.

Halvorsli snakker om Den Ukjente. Jeg smiler ikke like bredt.

Det første glimtet av Den Ukjente fikk jeg en morgen da jeg gikk ned til verkstedet. Verkstedet er en brygge i fjæra på Fagerøy som vi har bygd om til verdens beste motorsykkelverksted, og der møtes vi karene i MC-klubben både på dag- og kveldstid. På dagen er det mekking og på kvelden drekking.

Bortenfor verkstedet, gjemt bak et nes, ligger Stripa. Den er en pillråtten steinstrand dandert med stinkende tang og tare, men likevel den eneste fornuftige stranden på utsiden av Fagerøya, og det hender desperate mennesker soler seg der i mangel av noe bedre. Denne morgenen så jeg Den Ukjente ligge alene på stranden, han lå på magen rett på steinene, i bare badebuksa. Riktgnok var det sol, men det var ikke særlig varmt, og jeg kan ikke si jeg misunte ham særlig i det jeg låste meg inn til min gode venn Harley Davidson.

Da jeg gikk opp fra fjæra flere timer senere for å få tak i VG og noe brødvarer, så jeg ham igjen. Han lå fortsatt på magen. Det var så fjernt å ligge halve dagen på Stripa at jeg luktet tysk turist. Jeg er ikke for begeistret for den lukten, så jeg tok meg ned til stranden. Historieboka sier at vi vant verdenskrigen og banket Hitler, likevel er tysk et like vanlig språk som norsk der jeg bor. Tyskerne eier halvparten av hyttene ute i havgapet. Da er noe feil, alle skjønner jo det.

Jeg tenkte ikke sparke til ham eller bruke vold, jeg tenkte bare bjeffe litt, si raus raus og verboten verboten, mye det samme som de sa til oss under krigen. Jeg trenger aldri bruke vold. Jeg er en røslig mann, og jeg gikk ned på stranden i svart MC-skinnjakke, mørkt kraftig skjegg og med svart smørefett i ansiktet og på fingrene. Det løser hundre av hundre situasjoner.

Jeg bjeffet, fyren reagerte ikke. Han behandlet meg som luft. Jeg gikk helt bort til ham og oppdaget at badebuksen var en underbukse. En småpløsen, blek, ekkel tysker lå på Stripa i bare underbuksen. Jeg ga ham et lite spark i skulderen, ikke for å gjøre ham vondt, bare for å vekke ham. Flesket hans disset, men han reagerte ikke.

Da jeg tok tak i ham for å velte han rundt, skjønte jeg det. Huden hans var den kaldeste jeg hadde kjent på en badestrand.

Den Ukjente var stein død. Mannen var ikke veldig gammel, kanskje tredve, og jeg så etter en grunn til at han skulle være død, skudd eller slag, men huden var hel. Det første som slo meg var at Den Ukjente var skylt i land etter et båtforlis. 

Jeg ringte rundt til gutta, det ble rene MC-treffet nede på stranda utover dagen. Mange av karene hadde aldri sett et lik før, og jeg tror gutta satte pris på at de fikk se Den Ukjente før jeg ringte politiet. Vi lekte etterforskere, sjekket etter merke i underbuksa, men den hadde ikke vaskelapp, den var bare grønn og stygg. Ellers var mannen naken, og det lå ingen gjenstander rundt han, bare skjell, stein og tang. Det eneste det gikk an å identifisere ham på var at han hadde en tatovering på skulderen. Det var et klassisk maorimønster dandert rundt en H og en speilvendt R.

- Jordbærplukker, fastslo Hårfagre med en gang han fikk se tatoveringen.

Hårfagre, som egentlig heter Geir, er en slags sjef for MC-gjengen vår. Han er mannen med hjernen, det er Hårfagre vi sender hvis kommunen vil prate med oss. Han kan å kle og barbere seg slik at han ser ut slik samfunnet vil at menn skal se ut. Så tar han dress av og skinnjakke på med en gang han er tilbake på Fagerøya. Det er Hårfagre som har lært meg å bære dagens skjorte-og-slips-antrekk med en ikke alt for tydelig motvilje.

- Hvordan vet du det? sa jeg.

- Tyskerne har ikke omvendte bokstaver, sa han og pekte på den speilvendte R'en. - Det er øst-europeerne som bruker sånne. Jeg tipper han er polakk. Polakkene kommer hit i buss, later som om de plukker jordbær, og så drar de hjem i stjålet BMW. Han her har vel knabbet en cabincruiser og kjørt seg på et skjær.

- Men hvorfor har han ikke klær på?

- Kanskje han er pervers og får kicka sine av å stjele båter. Så står han på dekket splitter naken og drar håndtralla så det klasker hvitt skum ikke bare mot båtripa.

- Fakta? Fins det sånne?

- Aner ikke. Men polakker er ikke helt gode.

Sirener fra utrykningskjøretøy river meg ut av fortiden. Jeg er tilbake hos ølglasset mitt i Rijters og hører flere ulende lydkilder på avstand, en av dem vokser i styrke og blir høy og tydelig. En politibil suser forbi barvinduet i stor fart. Sirenene danner et kor, det høres ut som en Hollywoodbiljakt der ute, Rotterdam er mer actionfylt enn man skulle tro. Halvorsli lener seg mot vinduet og forsøker å se bedre.

Jeg oppdager at duggen på ølglasset mitt har rent ned og at glasset lager vannringer i bordet. Jeg prøver å få en viss orden i ringene. Halvorsli sjekker mobiltelefonen sin, finner lite, glaner mer ut av ruta, men synker til slutt ned i stolen igjen og kommer til ro. Sirenene er ikke lenger hørbare.

- Du er overraskende pent kledd, sier han og peker mot skjortekraven min. 

- Takk.

- Har du sluttet å omgås fascister?

Jeg rygger mot stollenet og himler med øyenbrynene.

- Hva snakker du om?

- Jeg prøver å si at en del av fyrene du omga deg med der ute på øya ikke gjorde noe videre inntrykk.

- Hvem mener du?

- Hele kulturen i motorsykkelklubben. Holdningene var ikke akkurat flowerpower.

- Kanskje ikke, men seriøst, fascister? Mener du nynazister? Da er du helt på villspor. Vi er det motsatte av nazister. Det er ingen som liker nazister mindre enn vi gjør.

- Nasjonalistisk, da. Dere hadde Vikings MC på ryggene, dere brukte vikingnavn på hverandre, jeg så tatoveringer med runeskrift og vikingeskip, det virket som om dere levde i vikingetiden.

Jeg må gi Halvorsli noe rett. Norge er et stolt land, nordmenn er et stolt folkeslag, en gang var det vi som satte premissene i Europa. En gang var vi fryktet, respektert og beundret. En gang skalv europeerne når de så en nordmann, en gang skalv de bare nordmenn ble nevnt. Men et sted på veien har det gått galt, vi har blitt slappe blautfisker, folkene lenger sørfra har tatt over, de bygger de største husene, de har de flotteste bilene, de tyter inn over landegrensene og kjøper hyttene våre. Vi, som en gang var Europas herrefolk, ligger på trynet i gørr, vi ligger med ræva i været og lar oss ta bakfra. Om og om igjen. I århundrer har europeerne trykt oss ned i søla, er det noe galt i å ønske at man skal reise seg? Vi trenger ikke en ny vikingetid, vi trenger ikke å drepe utenlandske menn og voldta utenlandske kvinner. Men er det for mye forlangt at vi prøver å ta tilbake vår selvrespekt?

Jeg sier ikke noe av dette til Halvorsli. Jeg vet hvor hårsåre mine politisk korrekte landsmenn er. Og hvis Halvorsli tolker gode norske holdninger som nazisme, skjønner jeg bedre at han trodde vi hadde massegraver ute på øya. Han forventet vel å finne gasskamre og konsentrasjonsleire også. Folk er idioter, de ser ikke den enorme differansen mellom nazisme og vikingekultur, de putter alt inn i en bås merket nasjonalisme. Det er vanskelig å snakke folk fra å være idioter, det er bedre å ligge lavt med sine meninger. Jeg nikker og kamuflerer meg bak et

- Skjønner hva du mener.

Vi trenger ikke ende dette i krangel. Jeg sperrer for videre samtale rundt nasjonalisme ved å spørre om han skal ha noe i baren. Deretter entrer jeg bardisken og sender den mørke skjønnheten på en kort lettøljakt. Tilbake ved bordet satser jeg på et mindre kontroversielt tema.

- Fant dere noen gang ut hvem Den Ukjente var, spør jeg Halvorsli.

Jeg vet strengt tatt svaret, vi begravde han som ukjent, og Fagerøy er ikke større enn at jeg ville visst det om noe hadde forandret seg.

- Nei.

- Hvem tror du han var? Polakk?

- Hvorfor tror du det?

- Nei, vi tenkte på polakker på grunn av den omvendte R'en i tatoveringen. Mange polakker tar seg jobb på gårdene der ute om sommeren.

- Jeg tror bokstaven er et villspor. Han ble grundig etterlyst i EU-området. Enten har han kommet mer langveisfra ...

- Men han var jo hvit?

- Ja, enten langveisfra, eller så er det noen som har spesiell interesse i at han ikke skal bli identifisert.

- Hva mener du?

- Jeg vet noe som dere ikke vet. Du tror han druknet, ikke sant?

- Ja, sa jeg, og tenkte på den vasne, kalde kroppen.

- Men obduksjonen viste at det ikke var en dråpe vann i lungene. Og ikke oksygen. Han var gasset ihjel med nitrogen, CO2 og en del andre ufarlige gasser.

- Nitrogen? Kan man dø av det?

- Nitrogen kalles jo kvelstoff. Alle gasser blir farlige når de fortrenger oksygenet du skal puste inn, akkurat som vann kan drepe deg hvis du får hele hodet under.

- Så han druknet ikke?

- Nei.

- Men hvis han ikke ble skylt i land fra sjøen, hvordan kom han seg til Stripa?

- Han kan ha blitt skylt i land, men han var død før han ble lagt i bølgene. Alt tyder på at det var mord.

Jeg blir ettertenksom. Jeg vet også ting som Halvorsli ikke vet, men jeg hadde faktisk sett for meg at Den Ukjente druknet i vill kamp for å overleve havet utenfor Fagerøy.

Den solid innbygde TV'en i barens tak surrer på lavt volum bak ryggen min. Momentant som en soldat smeller i grunnstilling reiser Halvorsli seg, går bort til apparatet og skrur opp lyden. Det pludres nederlandsk, jeg skjønner ikke et ord. Skjermen viser stillbilder av banker i Rotterdam.

- Endelig, utbryter Halvorsli. Han vipper frem mobilen og ringer.

Skjermen viser fantombilder av ranerne, jeg har sett lignende bilder fra andre byer før, skjermen viser kornete kameraopptak av bankran, man ser et menneske stå ved en bankkasse, men kan knapt fastslå hvilken rase han er.

Halvorsli har fått napp i andre enden av mobilnettet, han snakker engelsk, forteller hva baren vår heter og ber om å bli hentet. Han får tydeligvis negativt svar, men kjefter, Halvorsli stresser at disse ranene er selve grunnen til at han er i byen. Han kan hjelpe dem, sier Havorsli, og det neste han sier er takk.

- Du får skyss? sier jeg.

- Ja, om noen minutter.

- Hva skjer?

- Det har vært fem bankran samtidig i byen. Grundig koordinert, perfekt utført, alle ranerne ser ut til å ha unnslippet. Samme historie om igjen.

- Ah, jeg har hørt om den gjengen!

- Ja. Hvis jeg ikke var politi ville jeg sagt det var imponerende. Det er ikke vanskelig å rane en bank. Enhver neddopet uteligger med et våpen greier å få penger ut av en bankkasse. Det vanskelige er å unnslippe med pengene. Sjansen for å bli tatt det første kvarteret etter å ha ranet en bank i en bykjerne er nær femti prosent. Hver gang. Oddsen for å lykkes med førti slike bankran er så høy at de kunne tjent ransbeløpet om igjen ved å gått til en bookmaker og veddet på at det var mulig.

- Er de her? Nå?

- Ja. Og denne gangen blir de her. Politiet bygger jernring rundt bykjernen mens vi snakker.

- Jernring?

- Ja. Vi stenger av alle veier og jernbanelinjer, stopper alle skip og ransaker alle kjøretøy på vei ut fra bykjernen. Vi er forberedt til fingerspissene. Ranerne har nylig vært i Amsterdam og den Haag, det lå i kortene at de kom til å ta Rotterdam. Det er derfor jeg er her i dag. Vi er så forberedte som vi kan bli. Denne gangen vinner den gode siden.

- Er ikke det drastisk. Det må da gi forferdelige køer og trafikk-kork.

- Jo. Men disse ranerne skal stoppes en gang for alle. Politiet mislyktes med veikontrollene i Amsterdam og Dublin, jernringene var halvhjertede og skurkene slapp unna. Men Interpol samarbeider tett om saken, vi lærer av feilene som blir begått i andre land. Denne gangen blir sperringene så tette at byen knapt får puste.

 Halvorsli virker nær euforisk, som en fotballspiller fem minutter før en viktig kamp. Det må være fint å være så opptatt av jobben sin, tenker jeg. Politimannen legger en mynt på bordet, driks for en øl han allerede har betalt, jeg fullfører de olympiske ringene med ølglasset mitt. Han reiser seg.

- Hvilken av bankene er nærmest? spør jeg.

- Det er ikke noe å se. Politiet vil helst at publikum holder seg unna.

- OK.

- Finn på noe som ikke krever at du må ut av bykjernen på en stund. Denne byen blir kaos, sier han. En olivengrønn militærpoliti-bil bremser ned og stopper utenfor vinduet, Halvorsli nikker et farvel i min retning. Jakken hans sleper mot skulderen min i det han passerer. Sannelig har de satt inn hæren mot ranerne.

Jeg tar et overblikk over lokalet. Den rødmussede slitne mannen har også reist seg, han forsøker å bomme penger av de to jappene på nabobordet. Børsguttene rister på hodene som om de ikke har sett penger siden de ble født. Bardøra klapper igjen bak Halvorsli. To tyrkiske unggutter og en som kunne vært faren deres henger rundt bardisken. Tyrkerne kikker i min retning og flirer, ikke aner jeg hva de har snakket om, og ikke bryr jeg meg. Jeg reiser meg og forlater Rijters før tiggeren får tak i meg.

Rotterdamgatene ser ut som før, bilene flyter greit langs den brede firefelts gaten inn mot havneområdet, trafikkorken som Halvorsli forventer har ikke materialisert seg ennå. Jeg har fortsatt noen timer å slå ihjel, jeg ser et kinoskilt og bestemmer meg for at det er et godt trekk.

Kroppen min flytter seg inn i et trangt, folketett kinolokale, først i minibankkø og deretter i billettkø, men tankene er bare halvveis til stede, hjernen har begynt å bearbeide morgenens hendelser. Rundt meg snakker folk bare nederlandsk, ingen ser på meg, min lyseblå skjorte og dressbukse gjør meg til en del av bakgrunnsbildet.

Trygt på plass inne i kinomørket puster jeg endelig ut. Jeg har gått anspent rundt hele dagen. Jeg sitter bak en potetgullposeterrorist, to plasser til høyre er en hoster. Filmen fenger meg ikke, jeg faller fortsatt ut, tankene vil tilbake.

Jeg startet ikke denne dagen glattbarbert, jeg startet med et respektabelt mullaskjegg. Jeg startet heller ikke dagen i skjorte og slips, jeg startet ikledd antrekket som kalles treningsdrakt av de som bærer den og grilldress av de som ser den.

I treningsklær og skjegg gikk jeg inn i en 7-11-butikk, det var det første huset jeg besøkte i Rotterdam. Jeg kjøpte cornflakeskartonger og vaskepulver, store, brede gjenstander som visste å fylle ut sin bærepose.

Med disse posene i hånden tok jeg meg ned til byens finansstrøk. Jeg fant Rotterdamer Sparkasse lett, jeg kjente igjen bygningen fra bildene, en beige metallmonolitt som gjorde sitt beste for å se stor og mektig ut. Dette var selve målet for reisen. Jeg gikk inn i banken.

Du kan skru opp temperaturen i en bankfilial så mye du vil, en bank er et kjølig sted. Metall på veggene, stein på gulvet, fargeløse, minimalistiske møbler. Det er som om pengene suger sjelen ut av rommet og de som jobber der. Selv plantene vantrives. Det fins bare en måte å vekke til live bankens frosne hjerte.

Jeg så sikkerhetsvakten i øynene på vei inn og smilte, ikke oppsiktsvekkende, bare et kontinentalt høflighetssmil. Jeg liker sikkerhetsvakter. Jo flere sikkerhetsvakter, jo færre kameraer og alarmer. Jeg fant kølappboksen og trakk et nummer i lotteriet om å få riktig kasse. Tiden gikk, jeg begynte å bli lett stresset. Fem ganger gikk jeg frem og trakk nye nummer. Da jeg satt med tre lodd og hadde latt to kasser passere, vant jeg endelig. En deilig ro senket seg over meg da jeg gikk mot kassen innerst i banken, inne ved veggen. I det jeg ankom skranken løftet jeg bæreposene som rovfuglvinger mens jeg senket meg ned over byttet. Jeg plasserte bæreposene på skranken slik at de dannet skillevegger mellom oss og verden.

Bak kassen satt en lyshåret, glattslikket bankmann i finansuniformen sin, en sånn som du kan svelge ned hel medhårs uten å merke motstand. Mannen i kassen snakket til meg i en høflig tone på uforståelig nederlandsk, det ante meg at budskapet var at han ikke foretrakk å ha cornflakes og vaskepulver stående på skranken sin, men jeg forsøkte ikke å forstå. Jeg fant frem en stor konvolutt og la den på skranken, med samme overlegne ro som man bretter ut det første geniale vinnerkortet i et pokerparti. Konvolutten var åpen, han kjente igjen bildene av sin sønn og datter som stakk ut av åpningen. Hendene hans kom automatisk opp mot disken.

- Jeg trenger å se hendene dine hele tiden, sa jeg, mens jeg lente overkroppen frem til bæreposen og lirket frem mitt neste kort fra jakken. Min gode venn Magnum. Jeg holdt Magnum tett inntil posen og rett mot hodet til kassereren. På den andre siden av bæreposene så banken uberørt ut, ingen så hva som foregikk. 

- Ikke lag en lyd. Vi har ungene dine. Hvis du lager bråk, skyter vi dem, sa jeg i samme tonefall som man ber om en kontoutskrift.

En dårlig bløff, selvfølgelig, jeg hadde aldri sett ungene hans, og hvis han så nærmere på bildene ville han kanskje ha spottet at de var photoshoppede, speilvendte versjoner av bilder han hadde sett før. Men det skjedde ikke, for en Magnum er et genialt våpen. Det er ren skrekk presset i metallform. Bankansatte tenker ikke med en Magnum rettet mot hodet, ikke de bankansatte jeg har lært å kjenne.

Denne fyren snakket heller ikke, kjevemusklene jobbet og han så trassig opp på meg. Jeg liker å se bankierøyne mindre sinte og mer redde, men han holdt ihvertfall kjeft.

Det skal ikke være nødvendig, i vår opplyste tid, at en bevæpnet mann i en bank skal behøve å forklare sitt ærend i detaljer.

- You know the drill, sa jeg og ga ham en pent sammenbrettet, tom 7-11-bærepose. Bankmannen gjorde seg da heller ikke dum, han fant behagelig store seddelbunker i kassen sin og fylte opp. Min nye venn forsøkte seg først med å tømme bare kassen, han ga meg bæreposen og lot som om han trodde showet var over. Magnum kommuniserte min misnøye med rykkende bevegelser. Mannen måtte tømme den åpne safen han hadde stående på fotnivå. Mens han gjorde det følte jeg på stemningen i banken. Alt var rolig, alle bevegelser i bankhallen gikk i rutinespor. Jeg tok sjansen på å sende ham på tur til den tomme nabokassen.

Jeg fulgte hendene hans med øynene gjennom hele ekspedisjonen. Han trykket aldri på noen alarm. Takk til barnebildene.

Han la endelig bæreposen på disken, den var uanstendig full av euro.

- Du slipper ikke unna med dette, sa han. Han forventet vel at jeg skulle stikke av, og så skulle han trykke alarmen sin og sende politi etter meg. Istedet trakk jeg frem det siste kortet i pokerhånden.

I hendene holdt jeg en avlang stålsylinder med runde kanter, en metallhylse opprinnelig bygd for å skjule en eksklusiv king-size-sigar. Vaselinen på utsiden av sylinderen gjorde hendene mine lett klissete, men det var jeg forberedt på. Jeg ga ham sigaretuiet og ba ham om å pakke en bunke av de største sedlene ned i etuiet. Han plukket en bunke fra bæreposen og rullet sedlene, deretter pakket han dem så tett ned i sigaretuiet som han greide. Han var dyktig, etuiet tok sedler nok til å kjøpe en Mercedes. Slik dyktighet betaler seg. Han lukket den lille vaselininnsmurte banken og rakte meg den. Jeg tok ikke imot.

- Up yours, sa jeg.

Han slo ut med håndflaten og signaliserte "hva??"

- Stikk denne opp i endetarmen, sa jeg og satte harde øyne i ham for at han skulle skjønne at jeg mente alvor.

- Mener du dette seriøst?

- Ja.

Jeg lagde en ring av tommel og pekefinger og trødde Magnum igjennom i talende bevegelser fro å demonstrere. Han så på sigaretuiet og svelget.

- Den er for stor, sa han.

- Du vil bli overrasket over hva du kan ta, svarte jeg.

Bildene av barna hans lå fortsatt på skranken, endelig gikk alvoret opp for ham. Tålmodig så Magnum og jeg på mens mannen løsnet beltet, lettet skinken fra kontorstolen og penetrerte seg selv med metallfallosen.

Jeg har sett dette synet i en del banker nå. I Amsterdam, Dublin og Edinburgh. Det er stor forskjell på grimasene folk skjærer. Hos noen glir etuiet rett inn, andre må kjempe. Denne mannen var åpenbart jomfru. Kjøkkeninngangen hans hadde neppe vært brukt av noe større enn termometre. Han stønnet, lente seg fremover og måtte ta pauser.

- Må metallet være så kaldt? mumlet han.

- Kjøp varme for pengene, sa jeg.

Han ba om å få slippe. Jeg viste ingen nåde. Metallet skulle inn. Endelig satte han seg bakover på stolen og spiddet seg selv på stålet. Det gjorde resten av jobben. Bankmannen festet beltet, fortsatt mer passiv-aggressiv enn redd.

- Jeg må gå nå, sa jeg.

- Bra.

- Jeg trenger femten minutter før du slår alarm. Når du slår alarm blir det veldig leven. Jeg liker ikke leven.

- Neivel, sa han.

- Det er alt du trenger å gjøre for å bli rik. Vente femten minutter. De kan ta oss, men de vil aldri finne din andel. Dette er min og din hemmelighet.

- Jeg stoler ikke på deg.

- Tenk deg om. Har du noen gang lest om denne metoden?

- Nei.

- Og likevel fins den altså. Tror du du er den første i verden som får et sigaretui opp tarmen? Det hender at bankansatte stikker unna noe når de ranes og kassen likevel ikke stemmer, det er politiet forberedt på. Men de kommer ikke til å lete i skyggenes dal. Du er rik nå.

- Men hva skjer når de spør hvorfor jeg ventet femten minutter?

- Du venter fordi jeg lover å drepe ungene dine hvis alarmen går for tidlig. Du kan beholde konvolutten med bildene. Oppfattet?

- Ja.

- Pene unger.

Mannen i kassen nikket svakt.

- Femten minutter. Starter nå.

Gulrot og pisk. Uslåelig kombinasjon. Ranene våre kan slå feil på mange punkter, ofte blir ikke riktig kasse ledig til riktig tid, i noen banker ser området bak skranken ut som et åpent kontorlandskap der det sitter folk som kan se det som foregår, av og til er kameraene eller sikkerhetsvakten plassert for nære kassen vi vil ha. Men ikke en eneste gang har alarmen gått før tiden.

Jeg grep mine bæreposer og ruslet ut av banken. Pengeposen dasket mykt mot kneet mitt, lett skjult av cornflakesposen. Jeg planla å smile til sikkerhetsvakten, men han så ikke engang på meg.

Rotterdamgatene var støvete og bråkete, jeg ruslet rolig rundt hjørnet av banken og fant en container som jeg foret med cornflakes-posene. Et minutt. Jeg slo over i lett jogg. Det var deilig å løpe, det nøytraliserte adrenalinet i kroppen. Jeg jogget tvers gjennom Rotterdam sentrum og ned til rutebåtstasjonen nede på havnen. Fem minutter. Herfra gikk det katamaraner både innover i landet og utover i fjorden, rene passasjerbåter uten biler ombord. Jeg slo over til gange foran inngangsdøren, og ruslet forbi en aviskiosk, ned en trapp, og passerte en fotoautomat. Området var nesten folketomt, et par backpackere satt i den andre enden og skravlet på nederlandsk, ekkoet ga metallisk gjenklang i rekkene av oppbevaringsbokser. Jeg fant igjen oppbevaringsboks 321. Seks minutter. Jeg tok ut en stresskoffert og en bag, og gikk inn i fotoboksen. Der skiftet jeg fra joggedress til blå skjorte, slips, blazer og bukse med press. Jeg rev løs det store løsskjegget og la alt i bagen. Posen med pengene og min Magnum la jeg ned i en vanntett pose, og presset det hele inn i stresskofferten. Bagen gikk tilbake til oppbevaringsboksen. Håndtaket på stresskofferten var surret inn i fisketråd, jeg måtte bruke noen ekstra sekunder på å sørge for at all tråden var dekt av håndflaten.

Ti minutter. Jeg ruslet jeg vekk fra hurtigbåtkaien, kledd som en hvilken som helst salgsansvarlig i økonomiavdelingen, komplett med koffert. Ute var det flere mennesker enn inne, det vrimlet av folk som gikk i alle retninger, turister, arbeidsfolk, bryggesjauere og matroser. Jeg gikk ut på en kort molo for lystyachter og cabincruisere og satte meg helt ytterst mellom to skjærgårdsjeeper. Hendene mine støttet seg på et lavt gjerde som skulle hindre meg fra å falle i vannet, føttene hang i luften over bølgene. Det var tolv minutter siden ranet, jeg skuet over sjøen med tusenmetersblikk. Det var nok av skip på vannet, det nærmeste tankskipet lå bare hundre meter unna, jeg hørte en dansk turistfamilie et sted bak skulderen med en unge som maste om is. Jeg kunne ikke hoppe på sjøen ubemerket. Dette var Dublin og Liverpool om igjen. Det måtte bli plan B.

Jeg la stresskofferten mellom bena og firte den forsiktig ned i bølgene. Det tunge våpenet dro den under, kofferten sank i Rotterdamfjorden, jeg bød på stadig mer line. Da jeg ikke hadde mer fisketråd i hånden dro jeg lina opp og ned som om jeg pilket etter fisk. Ingenting skjedde, sekundene kjentes som uker. Stresset steg, det lå en million euro i kofferten, jeg trengte ikke trøbbel nå. Jeg glante ned i det grumsete vannet og håpte å se bevegelse, havet var mørkt og hemmelighetsfullt.

Femten minutter. Seksten. Det gikk mot plan C, og plan C var trøbbel. Endelig kjente jeg de to velkjente rykkene. Jeg svarte med to rykk - Plan B - og slapp fiskesnøret.

Jeg reiste meg og fjernet meg fra vannet, gikk innover sementmoloen, lokaliserte nærmeste pub. Det tok ikke mange sekundene før et reklameskilt for Heineken fenget oppmerksomheten min. Puben het Rijters.

Filmen er over, potetgullmannen reiser seg, hosteren reiser seg, vi må alle ut i dagslyset igjen. Utgangen fra kinosalen leder oss ut av en annen dør enn vi kom inn, jeg plirer med øynene og roterer for å finne ut hvor jeg er. Noe er annerledes, bilene beveger seg knapt, de står på tomgang i gatene. Biltakene står tett i tett så langt øyet kan se, rett foran meg forsøker en mann å tute seg gjennom bilene i den andre filen. Jeg har aldri før sett rushtrafikken i Rotterdam, men det aner meg at den ikke skal være like tettpakket som dette.

Jeg går, og det tar ikke lang tid å finne tilbake til vannet, byen er bygd rundt det, og jeg følger havnemiljøet i retning moloen. Her nede flyter trafikken bedre, det er en avkrok av trafikksystemet. Svære rustne containere i forskjellige farger står stablet i alle retninger, som om heisekranene bygger lego med den estetiske rutinen til en seksåring. Det er fortsatt en time til jeg kan hentes.

Jeg setter meg på en benk med utsikt til moloen med cabincruiserne. Nederlenderne har bygd inn fjorden sin solid med moloer, brygger, bruer, demninger og kaier, jeg ser en mosaikk av små havstykker mellom betong, plantede trær, heisekraner og seilbåtmaster. Jeg vil se mer av sjøen. Jeg leter til jeg finner en benk med overblikk, herfra ser jeg hele fjorden, jeg kan skue lukt ut i Atlanterhavet. Mellom meg og vannet er det bare en gressbakke og noen digre steiner. Optimalt. Himmelen er en aning mørkere, skumringen har begynt. Jeg venter på natten mens jeg gjør små kastebevegelser med neven i forsøk på å bløffe duene rundt meg til å tro at jeg har brødbiter.

En bil stopper noen meter bak benken, den blir stående på tomgang. Jeg snur meg halvirritert, jeg trodde asfaltstripen bak meg var gangvei og ikke en bilvei. Det er en taxi, jeg antar han kan reglene bedre enn meg. Jeg vender oppmerksomheten mot duene igjen. Neste gang jeg snur meg får jeg sjokk. En høy mann er på vei ut av taxien, og denne gangen gjenkjenner jeg ham på brøkdelen av et sekund.

Halvorsli.

Den norske politimannen kommer rett mot meg, han har med kikkert. Han smiler og tar plass ved siden av meg på benken. Jeg er mer stresset enn da jeg traff ham i baren. Jeg trenger å være for meg selv nå.

- Se her var det endelig litt utsikt, sier han, og tar et symbolsk titt i kikkerten.

- Har dere fanget ranerne? spør jeg ham, noe annet ville vært unaturlig.

- Nei. Vi har ransaket titusenvis av bilister, togpassasjerer og fergepassasjerer, de er søkk borte. Samme historie som før. De er som spøkelser. Men nå har vi satt inn virkelig tungt skyts.

- Hva da?

- Vel, du får vente og se.

- Så det er fortsatt trafikkork?

- Ja. Ranerne er fortsatt i bykjernen, vi gir oss ikke før vi har dem.

Trass i at han er en del av operasjonen ser Halvorsli ut som om han har god tid. Han lener seg mot benken og ser utover fjorden.

- Hvordan går det med deg da? sier han.

- Bra. Jeg dro på kino.

- Hva så du?

- En Jason Bourne-film uten Jason Bourne i.

- Var den bra?

- Ja, men eneren var nok bedre.

- De er som regel det.

- Sant.

Jeg studerte moloen. Den var våt langt oppover, en bred stripe av fukt fortalte at vannet trakk seg ut, det var fjære på gang. I så fall har vi dårlige opplysninger, jeg skal plukkes opp ved høyflo, og høyflo skal være om en knapp time. Jeg er ikke sikker på om jeg tolker moloen riktig.

- Tror du det er fjære på gang, sier jeg og peker på moloen.

- Fjære?

- Ja, det ser ut som om det var mer vann her for litt siden.

- Det er ikke fjære her, sier Halvorsli.

- Tror du ikke vannet synker?

- Jo, men det er ikke fjære. Dette er ikke havet.

Det var det dummeste jeg hadde hørt Halvorsli si siden sist han forhørte seg om massegraver.

- Dette er havet. Dette er en fjordarm, du kan jo se rett ut på Altlanterhavet, sier jeg.

- De har ikke fjorder her. Fjordene ble lagd av isen under istiden, og det lå aldri is over Nederland i den perioden.

- Kall det hva du vil, jeg kjenner igjen en fjord når jeg ser den, sier jeg.

- Åpenbart ikke, for dette er en elv.

- En elv?

- Rhinen, Vest-Europas største vannåre.

- Den er lenger oppe. Det er ikke elv her vi sitter, det er for dypt, slipper det ut av meg.

Halvorsli spør heldigvis ikke hvordan jeg vet det.

- De graver den dyp for å kunne ta de største båtene helt inn, sier han.

- Da er det ikke elv lenger. Det blir en definisjonssak om det er elv eller fjord.

Vi snakker om løst og fast, vi blir stille, politimannen gjør ingen mine til å gå. Samtidig er det ingen ting som tyder på at han har mistanke til meg, han behandler meg med respekt og høflighet, han er mest opptatt av å titte på fjorden i kikkert. Det virker vanskelig å komme seg ut i sjøen så Halvorsli ikke ser det. Jeg vurderer å stikke av, men beslutter å vente ham ut.

- Har du tid til dette da? spør jeg ham.

- Ja, jeg er på jobb nå.

- Hva gjør du?

- Jeg ser på elven.

- Fjorden, sier jeg.

- Se der, sier Halvorsli, og peker på moloen. Jeg skvetter.

Vannet har sunket synbart på minutter. Prosessen går fortere enn noen fjære jeg har sett.

- Hvordan er det mulig? sier jeg.

- Det kan jeg svare på. Lenger oppe i elven ligger en demning. Politiet har bedt kraftverket om å sperre av vannet helt. Det kommer til å bli temmelig grunt her, sier Halvorsli.

- Hva er poenget med det?

- De vil se om det skjuler seg noe under vannflaten. Opprinnelig kom ideen fra meg personlig, så det føles spesielt. Jeg er nervøs for å ha tatt feil.

- Din ide?

- Ja. Det var faktisk du som satte meg på ideen.

- Å?

- Jeg lager navn på folk for å huske dem bedre, og navnet ditt er ubåtmatrosen. Du var egentlig stasjonert på en ubåtbase i den tiden jeg traff deg, ikke sant?

- Jo, men det er lenge siden nå. Det var jo bare verneplikten min.

- Ja jeg skjønner det, ikke legg vekt på navnet. Men det fikk meg til å tenke på ubåter. Jeg kan jo høre med deg som er fagmann. Tror du en ubåt kan komme seg helt inn hit?

- Nei, definitivt ikke hit, sier jeg.

- Men kan den komme så nær at dykkere kan ta seg inn hit?

- Ikke hvis det er en elv.

- Dette er en elv som er så dyp at supertankere kan gå på den.

- Tja. Jeg vet virkelig ikke. Vi har ikke slike elver i Norge.

- Jeg tror bankranerne unnslipper i ubåt.

- Det er bare regjeringer som har ubåter. Det finnes ikke et privat marked for sånt. Så da snakker du om en stat som raner banker, og det er ikke veldig sannsynlig, sier jeg. Argumentet ser ikke ut til å feste seg hos Halvorsli.

- Hvis det ligger en ubåt et sted her ute, så ligger den ikke langt under overflaten?

- Nei, det er ihvertfall sikkert, sier jeg og vrir på meg. Benken er plutselig ubehagelig, ryggen verker.

Plan B tørker ut foran øynene mine, hjernen min er ikke klar nok til å se neste trekk, minuttene går, Halvorsli går ikke. Langt ute på sjøen ser jeg en kystvaktbåt på et sted jeg helst ikke vil se kystvakt. Halvorsli følger med i kikkerten, kommer med et overrasket utbrudd og fortsetter i latter.

- Se her, har du sett noe så utrolig, sier han, og rekker meg kikkerten.

Jeg har sett noe så utrolig. Mange ganger.

Over bølgene er et dragehode av svart jern knapt synlig, en kopi av gallionsfiguren på Osebergskipet. Jeg vet også hva som kan skimtes inne i kjeften på dragehodet, hvis man kommer nærmere. Periskopet på en ubåt. Jeg mente alltid det var idioti å støpe et vikingskiphode rundt periskopet, men Hårfagre fikk viljen sin. Vi kunne ikke dra i Vesterled uten et skikkelig dragehode. Og det har hjulpet oss, dragehodet ble sett både på Shetlandskysten og ved Man, uklare bilder ble trykt i lokalpressen, men folk var mest fokusert på at de hadde sett en sjøorm. Ingen koblet sjøuhyret med ransbølgen.

Vi har ranet og spredd skrekk, vi har gjenreist Norges stolthet, vi har tatt tilbake den gamle tiden. Så var det en av våre egne landsmenn som skulle bli vår bane. Jeg kunne ikke se på Halvorsli, jeg var ikke trygg på at øynene skjulte min bitterhet. Da jeg ga tilbake kikkerten forventet jeg at håndjern skulle smelle over underarmen. Men Halvorsli gjorde ingen mine til å arrestere meg. Mannen hadde sett vikingsymbolikken på Fagerøy, han visste at jeg kunne min ubåt, det eksisterte ingen grunn til ikke å arrestere meg. Han kunne ikke ha lagt bitene i puslespillet sammen. Jeg hadde ikke tenkt å sitte her og vente på det.

- Gratulerer, ser ut som om du hadde rett! Du må vel dra og delta i operasjonen nå? sa jeg.

- Nei, dette må jeg virkelig se, sa han og stirret i kikkerten.

 Ved kystvaktbåten var en gummiflåte kommet på vannet. Snart kom Halvorsli til å dra kjensel på Viking MC's medlemmer.

- Jeg tror jeg må dra, sier jeg. - På tide å stikke på hotellet. Jeg forventer at han skal si «godt forsøk».

- God tur, svarer politimannen, uten å ta øynene fra scenariet ute på elven.

Jeg har flaks i uflaks. Halvorsli må ha en veldig selevktiv resonneringsevne. Jeg letter fra benken, setter bena i bevegelse. Jeg trenger ikke å gå langt, det står en taxi rett bak benken, på det som fortsatt ser ut som en gangsti for meg.

Det er dobbeltmoralsk av Norge. Vi sender soldatene våre til Afghanistan, Kosovo og Irak, politikerne snakker pene ord, men de gjør det fordi de vil se det norske flagget vaie over oljeinstallasjoner og fabrikker. Om natten drømmer statsrådene om norske flagg på utenlandske regjeringsbygg, vi sender våre bombefly og spesialtropper til Bagdad, Kabul, Pristina, Tripoli, land som aldri har gjort oss fortred. Men når vi vil ta igjen på landene som virkelig har skadet oss, som utarmet oss, kolonialiserte oss, som herjet med oss i middelalder, napoleonskriger og verdenskriger, når vi vil kreve tilbake vår rett, så sender staten vårt eget politi etter oss. Det er dobbeltmoralsk, det er patetisk, det er gjennomfeil.

 Jeg hopper inn i baksetet på taxien. Jeg er tjue meter unna Halvorsli. Jeg trenger tjue mil.

- Kjør. Vekk herfra, sier jeg.

Taxisjåføren snur seg ikke, han reagerer ikke.

- Kjør da mann, roper jeg. Jeg ser fortsatt bare bakhodet til mannen, en lys nakke. Jeg flytter meg til siden for å få sett ham i ansiktet, men han vrir hodet vekk. Sladrespeilet er ute av stilling. I passasjerseter står en bøtte is, en slik man avkjøler champagneflasker i, men i bøtten er det ingen flaske, bare is. Noe skurrer med denne taxien. Dette er bare en gal mann som har parkert på en gangvei.

Jeg griper døren for å gå ut av bilen. En bevegelse skjer på utsiden, en skygge sperrer lyset, døren glipper ut av fingrene og åpner seg av seg selv, Halvorsli står rett foran meg.

- Kan du flytte deg lenger inn, spør han.

- Jeg tenkte å ta en annen taxi, sier jeg og reiste meg halvt. Han legger hånden på skulderen min og dytter meg tilbake i setet.

- Jeg er redd jeg må insistere, sier han, og presser seg inn i bilen.

Jeg lystrer og flytter meg. Jeg skjønner at spillet er over.

- Hvor var massegraven, spør Halvorsli.

- Er jeg arrestert? spør jeg.

- Ikke ennå. Jeg vil vite hvor dere begravde likene.

- Det var aldri noen massegraver, sier jeg.

- Du er ikke så dum at du tror du kan slippe unna? spør han.

- Jeg aner ikke hva du snakker om, sier jeg.

- La meg gjette. Dere har ranet førtiseks banker fra en ubåt. Ubåten fant dere fordi den havarerte av seg selv, den gikk seg fast i undervannsskjærene ved Fagerøy.

- Tull.

- Men svar meg på dette, du som har kompetanse. En hel del ubåter i nedsenket stilling greier ikke å kommunisere med omverdenen, ikke sant?

- Det stemmer, sa jeg.

Mange ubåter har forsvunnet på den måten. De norske ubåtene under krigen senket seg selv da tyskerne kom. Med et unntak, passende nok båten som het Uredd. Den tok opp kampen, dro til England og oprererte derfra. Den rakk å torpedere et tysk lasteskip i Trondheimsfjorden, deretter forsvant den sporløst. Ingen vet hvor den ligger.

- Dere fant ubåten fordi det begynte å flyte iland lik, ikke sant? Den Ukjente var bare den første. Og hvis han hadde en kyrilllisk tatovering, antar jeg at vi snakker om en russisk ubåt. Polsk jordbærplukker var alltid en latterlig teori dere prøvde å selge inn, Polen har ikke engang kyrillisk skrift. Og russerne er ikke for glade i å lage blest rundt ubåtulykkene sine. Særlig etter Kursk-ulykken, som nesten kostet Putin jobben. Hvis bildet av Den Ukjente ble sendt til russiske myndigheter, og noen i departementet gjenkjente ham som ubåtsoldat, var det hende så langt bildet kom. Derfor fikk vi aldri identifisert mannen.

- Du sa jo selv at Den Ukjente var kvalt, ikke druknet.

- Eksakt det som skjer når en ubåt går tom for oksygen. Selv en deodorant kan forbruke oksygenet i en ubåt. Enig?

- Jo.

- Så dere må ha slept lik, og dere ble sett. Dere tømte båten for lik og fikk satt den i stand igjen, det er imponerende, jeg skal gi deg det. Dere kan mer enn motorsykler der ute. Men alt det spiller liten rolle, jeg vil vite hvor dere gjorde av likene. Jeg tok lange helikopterturer over filleøya deres, jeg saumfarte hver sten både fra bakken og fra lufta, dere ydmyket meg, jeg ble til latter for alle jeg arbeidet med. Og dette lover jeg deg, før jeg slipper deg skal jeg vite hvor gravene lå, sier Halvorsli.

- Det fins ingen graver, sier jeg, og lurer på formuleringen hans. Planlegger han å slippe meg?

- La meg reformulere. Hvor ble det av likene? sier han med et truende skjær i stemmen. Halvorsli prøver å spille tøff. Men hva kan han gjøre meg? Skal en norsk politimann banke opplysninger ut av meg? Skal han krøste meg til jeg forteller ham at russerne ble grisefor, at vi foret dem til husdyra på tre forskjellige gårder, at grisene åt tvers gjennom bena, skal han få meg til å gråte ut navnene på gårdeierne, I don't think so. Jeg sukker som svar.

- Greit. Driver, He's all yours, sier Halvorsli.

Mannen i førersetet snur seg. Jeg trenger et sekund for å kjenne ham igjen, jeg har sett ham i en helt annen sammenheng. Dette er den glatte bankfunksjonæren jeg ranet i morges. Det går med ett opp for meg at jeg sitter i den samme taxien som Halvorsli ankom havnen i.

- Dette er Hein. Han har vært til stor hjelp i denne saken. Vi har innrømmet ham en motytelse, sier Halvorsli.

Hein sier ikke et ord. Han løsner sikkerhetsselen, han beveger kroppen sin inn mellom førersetet og passasjersetet, som om han er på vei rett mot meg i baksetet. Men han stoppet og strekker armen ut til passasjersetet, der isbøtten ligger. Han tar hånden ned i isbøtten og fisker opp en gjenstand. Den er så kald at det ryker. Det er en metallhylse. Et sigaretui.