Quit Your Day Time Job Manifesto

Jobben min var bra. Kollegene var hyggelige. Lokalene var flotte. Lønna var god. Gratis mobiltelefon, gratis forsikring, subsidiert lunsj, firmamiddager, fester og reiser.

Jeg sa opp for å bli forfatter uten bokkontrakt eller lønn.

Da jeg kom til Software Innovation i 2009 hadde jeg tappet ned idébanken min, jeg hadde skrevet i flere år og trykt ut av meg femti noveller, hundre sanger, tusen bloggposter, Blodføre og Trygdesnylterboken. Idé-trykket innenfra hadde dalt. Og da jeg kom dit trengte de meg virkelig. Jeg hakket ut tekniske dokumenter om hvordan folk (våre ansatte, partnerne og kundene) skulle tilpasse programmene vi lagde for å fungere i forskjellige bedrifter. Jeg startet med å skrive de viktigste dokumentene, etter hvert som jeg fylte opp biblioteket ble dokumentene jeg jobbet på mindre brennviktige og mer luksuspreget. Parallelt som den indre idébanken fylte seg opp igjen. Etter noen år sprengte det på av egne ideer. Summen av de to faktorene var at jeg følte at jeg brukte tiden min på ting som ikke spilte noen stor rolle for verden, og at prosjektene jeg ikke hadde tid til å utføre ville spilt større rolle.

For de fleste, meg også, er penger en sentral faktor når de gjør valgene sine. Jeg prøvde, teoretisk, å fjerne penger fra ligningen. Hva ville du gjort hvis du ikke trengte å skaffe penger? Ville du ligget på en strand i Syden? Nei, det ville du ikke, ikke i lengden. Du ønsker å bidra, det ligger instinktivt, som maur og bier bidrar til fellesskapet uten noen pengeøkonomi. Men du oppdager ikke nødvendigvis at det ligger en annen drivkraft enn penger der, for i teorien, for kapitalistiske samfunn, er det et sammenfall mellom samfunnsbidraget man gjør og lønna man får, slik at det å styre i retning av mer lønnsinntekt også er altruistisk riktig. 

Jeg mistet troen på at det gjelder for min del. Når jeg sluttet i softwarebedriften min finner de seg nok en inder som kan gjøre noenlunde det samme til lavere lønn. Men hvis jeg ikke iverksetter ideene mine kommer de ikke inn i verden. Og jeg tror de har noe der å gjøre. Historiene er en del av det,  Norgescupen i Quiz, Kaffeklubben og Wordfeud League of Honour ville heller ikke eksistert hvis jeg skulle profittmaksimert livet mitt. 

I praksis er det himla vanskelig å velge bort lønna si. I 2012 forsøkte jeg å løse det med en lengre permisjon. I 2013 forsøkte jeg å skifte jobb internt, til programmerer. Ikke noe av dette stoppet gnålet fra innsiden. Etter hvert slo det seg på helsa. Jeg måtte ta ME-sykemelding for første gang på fire år. Som om magefølelsen valgte å spre seg til hele kroppen når jeg ikke hørte på den. I 2014 sa jeg opp for godt. Jeg sluttet 1.mars. 

Så nå skriver jeg. Jeg greier ikke å jobbe fornuftig hjemme, det er for mange distraksjoner, særlig internett. Jeg må være offline. På dagene går jeg på kaféer og skriver, og holder for ørene hvis noen prøver å fortelle meg wifi-passordet. Det er en nomadetilværelse hvor jeg skifter kafé hver dag slik at det fort går et par uker mellom hver gang jeg jobber samme sted. Nå sitter jeg på Evita på Sørenga, tjue minutters gange hjemmefra. Jeg har akkurat fullført et romanmanus, Fuzz, og er i starten på det neste, romanversjonen av Viktor Vektor og de Gale Grenseverdiene. En fantasyroman som skal fungere slik at når du har lest den skal du også kunne bestå matematikkeksamen i videregående.

Å skrive romaner på fulltid er egentlig å leve ut drømmen, men det er ikke en drømmetilværelse. Når ordene flyter er det et privilegium, men før det skjer er det en tre ganger så lang fase hvor jeg ikke gjør noe, det føles som skrivesperre. Jeg mistenker at det foregår noe underbevisst i den fasen som er nødvendig for at jeg skriver etterpå. Men jeg avskyr prokrastineringsfasen, inaktiviteten gir meg  dårlig samvittighet, ord-per-dag-ratio er under enhver kritikk, en serieforfatter med min produktivitet ville sultet glugg i hjel. Jeg var ment å være i jobbmodus 8-4, men det viser seg at den nye sjefen min er en kukskalle. Det er sjelden jeg har vært flink nok til at jeg kan gi meg fri klokken 4, så jeg er i jobbmodus bortimot hele døgnet, å skrive etter midnatt er alltid en mulighet, ergo er det normale å frustreres også etter midnatt. Lykkefølelse dominerer ikke akkurat denne forfattertilværelsen, og særlig er det ikke behagelig når jeg må hente ut følelser fra sjelens avgrunner. Hverdagsdilemmaene har endret seg, før, hva vekker minst oppmerksomhet, lese vg.no i kontorlandskapet eller snike seg unna på et stillerom, nå, hva vekker minst oppmerksomhet, la tårene renne og satse på at de er gjennomsiktige, eller slepe en serviett rundt i trynet. 

Jeg har ikke valgt dette livet, det har valgt meg. Jeg ønsker iblant at jeg passet bedre inn i A4-livet. Dette er ikke enkelt, dette er ikke instant lykke. 

Men det gir dyp tilfredsstillelse. Det er som om livet har gått fra svarthvitt til farger.

Hva er sannheten om Krim?

Det russiske forsvaret står solid plassert på Krimhalvøya. Og de har hatt en folkeavstemning, hvor 96,7% stemmer for å bli en del av Russland.

Det er ikke greit for oss i Vesten. Tallet 96,7% beviser hvor rigget dette var.

Det britiske forsvaret står solid plantet på Falklandsøyene. Og de har hatt en folkeavstemning, hvor 99,8% stemmer for å forbli en del av Storbritannia.

Dette er ukontroversielt i Vesten. Tallet 99,8% beviser hvor selvfølgelig det er at Falkland hører hjemme under britisk flagg.

Det er ikke så mye det Russland gjør, som det at det er Russland som gjør det, som initierer all denne vestlige fordømmelsen. Utenriksrapportene blir verdiløse for meg, for de er så farget av hva vi er programforpliktet til å mene. Jeg finner ikke en nøytral nok kilde, det er ingen jeg kan stole på.

Det jeg er opptatt av er å finne ut hvor drøyt det er, det Putin har gjort. Er det på linje med Hitlers annektering av Sudetenland, ser vi det første leddet i noe virkelig skummelt? Eller er det like rettferdig som NATOs invasjon av Afghanistan, som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring? Like rettferdig som NATOs invasjon av Kosovo (med påfølgende folkeavstemning og løsrivelse) som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring? Like rettferdig som NATOs invasjon av Libya, som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring?

Like rettferdig som Irak ...

Så, hvor drøyt, hvor aggressivt, Putin? Mye koker ned til hva befolkningen på Krim faktisk mener om å bli russisk. Media kan ikke svare meg på det, for våre media og politikere roper valgfusk, de på den russiske siden hyller det samme valget, og ukrainske kilder er splittet på de to leirene og går gjerne lengst ut mot kantene.

Faktakilder forteller at de som bor der i stor grad er russere. 96,7%, jeg vet ikke, men at det er flertall på Krim for å bli russisk ser faktisk plausibelt ut. Hvis vi synes det er OK at falklenderne er britisk, trass i beliggenheten rett utenfor Argentina, eller for at Kosovo løsriver seg fordi de er albanere og ikke serbere, går det da også an ha forståelse for et ønske på russiske Krim om å bli russisk? Er det plass til noen nyanser? Eller er vi nødt til å totalfordømme?

Det argumenteres med at valget på Krim ikke teller fordi det stod russiske soldater i gatene under valget. For meg skurrer det argumentet. Hvis russerne hadde plassert soldater i gatene våre, ville du da gått til valglokalet og stemt for å bli en del av Russland? Jeg vet jeg ikke ville. Militærmakt får ikke folk til å stemme for. Da vi stemte oss ut av union med Sverige, med 99,9% flertall, stemte våre oldeforeldre mot en overlegen militærmakt som stod rett over grensa.

Utenriksrapportene, politikeruttalelsene og avstemningene i FN er fortsatt veldig preget av den blokkpolitiske tenkningen fra den kalde krigen. Kan vi ikke bryte det tankemønsteret snart? Går det ikke an å utarbeide universielle regler for hva som er greit og ikke, og stå på det, uansett når det er Russland eller vi som gjør det? Jeg har ikke troverdig input, men jeg syns det Putin har gjort er skikkelig ukult, fordi militærmakt er en skikkelig ukul måte å løse problemer på.

Det er påfallende at jeg kan sitte i den frie verden, hvor vi velter oss i ytringsfrihet nok til å tegne Muhammed hvis vi vil, føler at jeg for å få et riktig bilde av hva som skjer på Krim måtte ha reist dit og spurt dem som bor der.

Pensum i skolen

Som skrivende menneske har man en del drømmer. En av dem ble trigget av novellene i norskboka på skolen. For mange er det de eneste novellene man leser. Noen av dem var ganske kule, jeg husker fortsatt en som het Black&Decker om en mann som gikk amok med drill. Jeg skrev på den tiden bare noveller, og jeg tenkte, det hadde vært konge å fått inn en tekst i norskboka.

Men det er nåløyet sitt det, for det er ikke så ofte norskverkene oppdateres, og når de gjør det skal litteraturhistorien representeres, det holder ikke å fosse forbi Fosse, man konkurrerer mot Ibsen og Dostojevski. I fjor ble det utgitt en ny norskbok, og de satte sammen en ny slik novellesamling for analyse av første videregående. Hemingway var med, og Turgenjev, og en del norske, som Tor Åge Bringsværd og Frode Grytten. 

Det var i fjor. I februar i år, på bussen hjem fra min brors bursdag, ringte Cappelen Damm. De hadde noen penger liggende til meg, for en novelle om en sinnssyk kjøretur gjennom Østerdalen som jeg utga på forlaget deres i 2006. Men de hadde ikke funnet meg, for telefonen min var registrert på Software Innovations adresse, og sender du noe med mitt navn og den adressen kommer det i retur.

Men i januar så de meg på QuizDan, og fant dermed ut, formodentlig via NRK, hvor jeg var blitt av. Så jeg skulle få pengene mine. 6000 kroner. Hyggelig overraskelse.

Pengene kom, og med dem en sånn autogenerert lapp fra banken som jeg sjelden åpner. Den har ligget på kjøkkenbordet siden februar sammen med annen uåpnet post. I dag ryddet jeg til bursdagen min, og jeg skulle kaste lappen.

Men jeg åpnet den først. Der stod det ikke en puck om Ungdomssignaler 2006.

Det stod Signatur 1, 2013. Mystisk. Jeg gikk til bokhandelen og ba om å få se i nyeste Signaler. Jeg åpnet boken spent, leste listen over forfattere sju-åtte ganger. Jeg fantes ikke der. Selvfølgelig ikke, latterlig av meg å tro at denne gamle teksten var utgitt på nytt. Cappelen hadde åpenbart skrevet feil.

Men jeg hadde ikke bedt om ‘Signatur’ men ‘Signaler’, Cappelens årlige novelleantologi for uoppdagede og ukjente forfattere, som for meg var et logisk sted å forvente at teksten havnet.  

Signatur er norskboken for første videregåendetrinn, pensum for yrkesfagene, 75000 i førsteopplag. No effing way.

Den stod der i hyllen med en tittel nesten lik den jeg husket. Og jeg måtte jo sjekke. Brått stod jeg og gjorde jubelgester inne i en bokhandel en vanlig hverdag. Kjære, hold for øynene på kiddio, vil du? Gud så upassende, full midt på dagen, også inne i en kristen bokhandel. Tsk.

Hemingway, Turgenjev, Bringsværd, Grytten, en bønsj andre kjente navn, og lille meg. Representert med Sjåføren og Vitnet, som rett og slett er en bloggpost fra denne bloggen. Novellen ble utgitt under psevdonymet Paco Abel, så ingen som har sett den har varslet meg om at jeg har vært pensum i skolen det siste året.

Føler meg som Rodriguez i Searching for Sugar Man. For all del, det fins større ting man kan oppnå, men det koster meg lite å ta fullstendig av for sånt som dette. Det er like greit at jeg rakk å fullføre det nye romanmanuset uten å vite noe, fortsatt som uoppdaget, ulvesulten underdog.

Lurer på hvor mye Hemingway fikk.


---


Les Sjåføren og Vitnet.
Hvorfor kan man si at novellen har sirkelkomposisjon?
Finnes det skjult samfunnskritikk her, i så fall hva?
Hvilken effekt har det at "Sjåføren" og "Vitnet" skrives med stor forbokstav?
Drøft it away baby. Drøft.

MEME! Bloggingen, hvor var du, hvor går du.

Allerede nå, kun femseks år siden forrige MEME skjer det altså igjen. Jeg har fått en pris, av typen som deles ut mer frekvent enn skiskyttermedaljer, og får svare på noen spørsmål. Men takk, Avil!

Spørsmålene er lagd av Avil.

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Den har ligget brakk, frem til i fjor. Nå er det litt mer action her igjen.

2. Var alt bedre før?

Nei.

Å, du mener blogg?

Ja.

Eller, forresten. Bloggelitedebattene til Radiohode er jo borte.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei, jeg oppdaget Esquils regel som tjueårig journalistspire, og den har bare sjelden blitt brutt:

Jo mer betalt man får for å skrive den, jo kjedeligere er teksten.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Venner. Sikkert halvparten av vennekontakten jeg har i dag er med bloggere.

Jobben, som jeg har hatt i fem år (og nå har sagt opp) kom også fra blogging.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Jeg har lært å prostituere meg selv med ord.
nei, det var flåsete. Med 1100 tildels lange bloggposter er jo mye av min utvikling som skrivende menneske nedfelt her.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Facebook.

Før var bloggene noder på hovedveien, nå er de blindveier som noen av og til kjører inn i før de surfer ut på facebook autostrada igjen.

7. Har blogginga hatt en pris?

Jeg har fått mest positivt tilbake.

Men det har generelt sett ikke boostet jobbsøknadene mine. Selv ikke Tordenblogg-prisen gir noe kred. Mens vi i Bloggebyen var stolte av det vi produserte, det intellektuelle nivået på diskusjonene og det digitale nybrottsarbeidet, er bloggere for folk flest de skamløse, PR-kåte krypene som kravlet ut av bakdøra til Temptation Island-kvalifiseringen fordi de var for schtøgge. Tusen takk for det, blogg.no.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Med hva, tenker jeg, og innser at det ikke spiller noen rolle.

Nei, jeg har aldri vært "der".

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Jeg kommer til å juge og si at vi var navet i samfunnshjulet.

Men det er for tidlig å si, bloggosfæren siver jo inn i det etablerte nå, inn i aviser, forlag, stortinget og whatnot.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Perfekt oversettelse av alle nettsider, slik at alle cyberspacemessig snakket samme språk. Pluss ingen sensur. Fri, uhindret kommunikasjon med alle i Nord-Korea, Russland, Kina, et cetera.

Jeg er et raust menneske og vil gi liebster awards 2014 til Espen Iversen, Prinsesse Lea, Just Thomas, Sonja, Sinnadamen, Vandahl  og Sotengelen. Supre bloggere hele gjengen.

Og da får jeg stille ti spørsmål. Spørsmålene er litt fra meg, og noen er greatest hits fra bakover i MEME-tråden:
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Er du der nå? Var det dette du ville?
Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Hva gir deg angst?
Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der
Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Napoli

De kan dessverre ikke å lage samfunn i Sør-Italia. Mens Nord-Italia er sånn noenlunde på stell, er Sør-Italia et U-land.

Infrastrukturen er et svart hull, trafikkulturen er gyselig, farligst i Europa, det er en inngrodd kultur for å bryte regler. Sikkerhetsseler, hjelmer, malingsstrekene mellom filene og trafikklys, alt det er bare bullshit, bilene bryr seg ikke engang om kjøtt på vei over fotgjengerfelt, de kjører på.

De kan ikke kollektivtransport heller, de kan ikke tog, sist jeg var i Sør-Italia tok vi flytoget til flyplassen i Roma og ble oppbevart på diverse sidespor i noen timer så hele flytoget misset flyet sitt. Det var toget sitt med stemning i, det, dresskledde tyskere dundret på vinduene og hadde langsom nuclear meltdown i midtgangen.

Har du sett kamera-motorsyklene under Tour de France? Her kjører alle sånn, i trange gater pakk fulle av fotgjengere, du kjenner lufttrykket fra motorsyklene som dundrer forbi ti centimeter fra kroppen din. 

Når man skal ta toget fra Pompeii til Napoli, og Pompeii er en tegneserieby, dimensjonert som Levanger, så tenker man jo at det er en jernbanestasjon i byen. Men heldigvis sjekker man jo og det er tre stasjoner, må vite, av en eller annen grunn. Man finner ut hva som er stationa prima bravissimo, og sleper kofferten tvers gjennom hele byen over brusteinsfortau, asfalt blir i overkant, hvis brostein var bra nok for de gamle romerne er det nok for oss også, så kommer man til stasjonen hvor det å stå i en kort billettkø tar usannsynlig lang tid, mye på grunn av køsniking inn fra sidene, og når man kommer frem til skranken viser det seg at neida, toget til Napoli går ikke i dag, problemer på linja, men det går et tog til Napoli fra den andre stasjonen, på andre siden av byen. Allerede nå er man drevet til det punktet hvor man skjønner at buss for tog er luksus, man nærmer seg de mørke sjelelige avgrunnene hvor man savner NSB. Så sleper man kofferten tvers gjennom byen nok en gang, dunkdunkdunk over brostein, til den andre stasjonen, hvor man venterventerventer på toget.

Selv om gatene er knøttsmå og stappfull av gående, er det lov å kjøre bil i dem, hardt og fort. Sikkerhetsseler er bullshit, hvis du prøver å ta dem på blir taxisjåføren personlig fornærmet.

Går dette toget til Napoli Centrale Statione, spør man når man kjøper billetten, jaja svares det, og man spør igjen, for hva var vitsen med at hotellet sendte en til den andre stasjonen hvis alle stasjonene sender togene sine til Centrale Statione, men neida, her skal vi til Centrale Statione, nemo problemo turistissimo, relaxissimo.

Napoli er 2800 år gammel, grunnlagt av grekerne i god tid før romertida, veiene var aldri bygd for motorkjøretøyer, men da bilen ble populær satte man ikke opp noe forbudsskilt, for hva er vitsen, sør- italienere reagerer på runde røde veiskilt som okser på røde kluter.

Og det er viktig, for når man kommer til Napoli har man lagt en plan, man vet hvilket hotell man vil til, man vet hvor man skal gå, og denne ruten starter på Napoli Centrale Statione. Så man går av på stasjonen, og følger planen, følger retningen, men i stedet for å få se den brede Via Garibaldi åpenbare seg går man seg  rett inn i en labyrint av trange gater stinkende av fiskehandler og kjøtthandlere som lar maten ligge til full forråtnelse i gatene, og man skjønner ganske kjapt at man har blitt sendt til en annen stasjon enn man skulle, lurt opp i stry på Pompeii reservejernbanestasjon, og hvis Pompeii har tre togstasjoner må jo Napoli ha tohundre, og det er fint at man endelig vet at man ikke er der man tror man er, problemet er at man vet ikke hvor man er. 

Vespasian og de andre i romertida hadde ikke pupiller, de ble funnet opp på tolvhundretallet.

Men greit, man får ta et annet hotell da, man ser et skilt med HOTEL på i det fjerne, så så man sleper kofferten over dit bare for å finne at hotellet er nedlagt. Man fortsetter etter samme teknikk, slepe koffert, se etter hotell, ratioen koffertsleping per hotell er uhyggelig stor, og det fins jo ikke operative hoteller i byen, så man begynner å spørre folk, man blir da pekt til hotell, og hotellene er fortsatt stengt, alle som en.

Til slutt går man på restaurant og trøkker i seg mat man egentlig ikke har lyst på bare for å få ladet mobilen så man kan få roamet ned kartet over Napoli, og da finner man ut at man ikke er for langt unna det hotellet man opprinnelig skulle til, og etter en kilometer koffertsleping over brustein på overfylt mage er man endelig fremme, dette hotellet viser seg nesten umulig å finne, bare markert med et navn på en ringeklokke i en blokk, og det aner en hvorfor det var så vanskelig å finne hoteller når man lette etter dem i gatebildet, napolitanerne har gravd ned hotellene sine, gjemt dem for staten og mafiaen, men man greier da tilslutt å finne hotellet og trykker på ringeklokken. Ingen svar. Man ringer, fortsatt svarer denne ingen, man ber naboene om hjelp til å ringe på, kanskje det er et knep man ikke begriper, men det nytter ikke, ingen svarer.

Jeg er en av de heldige overlevende, jeg fant et åpent hotell til slutt. Jeg var eneste gjest der, som jeg også var i Pompeii. Greit at jeg traff litt skjevt på turistsesongen, men hvor var businessfolka?

I Pompeii var rommet mitt iskaldt. Det var ovn på rommet, men den slo seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Deilig da med portieren som stod der i tykk ullgenser og var fullstendig uforstående til at det var kaldt. Men hotellet kunne uansett ikke slå på ovnen min, den var en del av et sentralt anlegg, og byen rasjonerte med varmen. Jeg lå fullt påkledd gjennom natten.

Hotellene ble rengjort av vakre unge damer av den typen som får jobb i barer og restauranter i Oslo og derfor ikke vasker hotellgulv. Men her er det ikke særlig sysselsetting i utelivet. Klokken ti om kvelden i Napoli spør jeg portieren om han vet om en åpen bar eller pub i nærheten, og han bare går no such thing. Særlig, tenker jeg, jeg så jo en vinbar tildigere på dagen, så jeg går til den. Stengt. Han har faktisk rett, det er ingen åpne puber. Vi er midt i Italias tredje største by.

I 1989 bodde Maradona i byen, man vant UEFA-cupen (1989) og Serie A (1989-90). Siden da, lite moro. Trist som en LSK 1989-grafitti i Lillestrøm.

Man går på metroen, eller, man prøver å gå på metroen, men for å gå på metroen er man jo oppdratt til at det er lurt å ha billett, og i billettautomaten har all strømmen gått, men det har de tatt høyde for at kan skje, så de har en manuell billettluke. Bak luken ser man en tom, hvit stol og det aner en at det skulle sittet noen i den stolen, men det gjør det ikke, for dette er Sør-Italia, det er absolutt ingenting som funker eller virker som det skal. Man gir opp å få billett, man går ned i dypet, til skinnene, tvunget til å snike. Displayet som skal vise ventetiden til neste tog melder at, joda, det kommer tog, men akkurat den der ventetiden er litt i det blå, du. Perrongen fylles opp med mennesker, perrongen er like frustrert som oss, den får ikke ejakulert inn i noe transportmiddel.

 Kommer metroen? Nei. Kommer den nå da? Nei. Hva med nå? Nei. 
Jeg vet ikke om det noensinne ble action. Da han rutinerte duden som står rett bak meg på bildet ga opp å vente, fulgte jeg etter ut i dagslyset. De andre står der kanskje ennå.

Så man forsøker å finne en kafé med et bord og en stol, innendørs, man er tross alt i Napoli for å skrive Romanen. Det burde være et oppnåelig mål, der jeg bor i Oslo fins det kanskje tjue sånne innenfor en radius på 200 meter hjemmefra. Men i Napoli er alle bulene bittebittesmå, tomteprisene må være vanvittige, en kafé her består av en kiosk og noen plaststoler på fortauet. Det er februar og tolv grader, sitte på fortau, tror ikke det. Jeg begynner å gå vekk fra gamlebyen, jeg tenker, det er bare her tomteprisene er sjuke, men jeg går vestover i samfulle en og en halv time, forbi myriader av mikrosjapper og hauger av søppel, søppelkasser har man knapt hørt om, søppel lempes i små pyramider på fortauet,  før jeg finner en tysk kneipe i en kjeller som har dimensjoner nok til å huse mer enn ett bord. Det er halv sju på kvelden og de åpner halv åtte, men jeg har gått så langt at jeg faktisk venter utenfor kneipa i en time på at den åpner.

"Hva skal vi bruke til å beskytte fotgjengerne fra bilene? Rekkverk eller steindildoer. Hmm."

Så slipper man inn i kneipa, og man merker ganske fort at det er noe merkelig med stemningen, på de andre stedene har man blitt behandlet som manna fra himmelen, se, en kunde, bare fire år siden forrige, men her behandles man ikke høflig, man får ikke lov å sitte der man opprinnelig har satt seg, det bordet er for fire, man blir plassert på et dårligere bord som faktisk også er for fire. Så man bestiller en flaske vin, og drikker sakte mens man forsvinner inn i verket. Et par ganger avbryter betjeningen med spørsmål om det skal være noe mer, fortsatt med denne anklagende minen, og man peker på vinflasken som fortsatt er mye igjen i og signaliserer at man har det bra, takk. Imens fylles stedet opp og det er en lang kø utenfor, køene utenfor restaurantene på Grünerløkka er bare blåbær, vi snakker den lengste køa man har sett utenfor et utested klokken åtte på kvelden. Selvfølgelig. Det er vitterlig det eneste stedet i Napoli med innendørs sitteplasser.

Her står Roger'n, vikingen som forsynte seg med Napoli i 1122. 

Endelig kommer selveste utkasteren til bordet og babler på italiensk. Man har ikke utagert i noen retning, men man skjønner hva han vil, man sitter alene på et firerbord, det er kø utafor. Man prøver på engelsk og tysk å fortelle ham at han må plassere folk på de ledige plassene rundt bordet så de slipper å stå ute. Man forstår ikke hinanden.

Napolibukta. Ved denne bukta ble Peer Gynt og Gengangere skrevet. Utenfor høyrebilledkant ligger Capri, haugen er Vesuv som venter tålmodig.

Ingen i den tyske kneipa kan tysk, men til slutt assisteres utkasteren av en servitrise som kan nok engelsk til å forklare at man bare kan sitte ved et bord i en time. En regel som er usynlig i lokalet, og et tall som er tilpasset tiden man har vært der, folk som kom dit før en sitter uberørt. Vinflasken blir stående halvfull på bordet, selv blir man vist ut. Og når regningen betales er det restauranten som drikser kunden, som en symbolsk kompensasjon. Å kaste ut enkeltgjestene er rasjonelt, man må fylle opp bordene når det fins ti innendørs bord i en by med noen millioner folk. Men det er en kundebehandling som neppe drar skokker av turister til byen.

Hvem har skylden for at Napoli er føkka opp? Ikke vet jeg. 

Men Camorra er den napolitanske mafiaen. Merda er ikke et kompliment.

Napoli som skrivestue betraktet har et klokkerent terningkast én. Noe har gått skikkelig galt siden Ibsens glansdager. Og hvis du har aksjer i Sør-Italia ville jeg sagt Selg. Alt. Nå.

Pompeii

Det er ikke så rart Norge er så gode i idrett. Hemmeligheten er "trøndermetoden". Den ser sånn ut:

Hvis man i New Zealand eller Australia følger trøndermetoden, fryser man ihjel på vei inn mot Sydpolen. Hvis man bor i nærheten av ekvator og følger trøndermetoden, blir treningsturen på fem meter.

Men la oss prøve den i Norge og se hva som skjer. KALDT, Esquil?

Tror det.

Da er det, i henhold til metoden, på med treningstøyet.

Ivar? KALDT?

Jaggu. Hva om du og jeg tar en tur til Køben sammen?

Bare å begynne å løpe sørover.

Fortsatt kaldt, Ivar?

IVAR?

HUN ER AV STEIN, IVAR!

Forhekset av sirenenes sang blir Ivar igjen i Køben. Jørgen og Sigurd henger på til Paris.

Men i Paris hevder gutta at det er varmt nok. De har nådd STOPP i flytskjemaet.

Jeg forholder meg derimot til den modifiserte trøndermetoden.

Stå på, trykk ned i underlaget, spark fra med tåballene, trekk opp med lårmuskulaturen, jobbe jobbe jobbe.

Den modifiserte trøndermetoden ser sånn ut i sin fulle lengde.

Jeg har nådd sitrusfrukter og får lov til å stoppe.

I bakgrunnen, Vesuv. 

Vesuv, som begravde Pompeii i lava og aske i år 79. 

Pompeii er gravd ut igjen i vår tid. En hel by bevart under lava i nesten to årtusener. Et unikt historisk dokument.

Du kan fortsatt ane hjulspor i gatene fra romernes hestekjerrer.

Dette er noe annet enn et arkeologisk museum med noen mynter og flintspisser i glassmontere. Her står alt der det ble funnet, du får inntrykk av dimensjonene og sammensetningen av byen. Husene er for det meste små, noen luksushus innimellom, men egentlig uten noe rikmannsstrøk. Det er dårlig plass til ghettoer innenfor bymurene, her må det pakkes tett, for man må bo innenfor bymuren så ikke tjuver og lillestrømfans kommer rekende inn fra bygda.

Skiltene sier det samme som de kunne gjort i dag, det er vokt dem for hunden, det er rom til leie. Pompeii er et snapshot av dagligliv for to tusen år siden. Fascinerende hvor sivilisert de var, og så likt oss de tross alt levde.

Noen av rikingene har malt veggene sine, akkurat som meg.

Følelsen er som et museum, man tar ikke helt innover seg katastrofen som skjedde her før man kommer til menneskekroppene. Der snur stemningen.

Noen ser ut til å ha dødd brått, man kan tilogmed se de forvridde ansiktsuttrykkene.

Andre har forberedt seg på døden og lagt seg i stabilt sideleie.

Jeg blir litt satt ut her. Det føles som gravrøveri, for intimt, selv om det ikke egentlig er lik vi ser, det er avstøpninger, sement som ble fylt inn i hulrom i lavaen.

Jeg er ute igjen, og på markedsplassen. Nordover fra markedsplassen i Pompeii er Vesuv omtrent det eneste man ser i horisonten. Rundt den er det flatt. Det skulle egentlig ikke vært fjell der, men sånn blir det etterhvert når man skal flotte seg med et hull rett inn i jorda.

Vesuv ligger der uskyldsren og fredelig. "Jeg? Drept noen? Neineinei. Jeg gjør ikke sånn. Kom nærmereee ..."

Vesuv regnes for aktiv vulkan, men har ikke hostet på 70 år, og den gangen, i 1944, var det nok ikke vulkanen man var mest redd for. Bare enda en ting som smeller, liksom, join the f'cking queue, will yah? Det var nok det at den fikk så lite oppmerksomhet i 1944 som gjør at den holder igjen nå. Den er snurt. Den samler opp til et seriøst fyrverkeri.

De har bygd en ny Pompeii mellom den gamle og havet. Den har klart seg bra i 1935 år. Trolig stort sett befolket av dypt skuffede suicidale.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i utgravningsområdet er dette. Tenk deg da de fant det.

- Kom og se! Det er en uskadet pizzeria her! 

- Nei?

- Og den er ÅPEN!

Og tenk deg lettelsen for personalet. Etter å ha stått der i nesten totusen år og ventet på kunder.

Selv nærmer jeg meg målet, trøndermetoden fullbyrdet.

Inn maratonporten på Pompeii stadion.

På tribunene er det dødt.

usj den var bløt

unnskyld

Den dagen Jon Bing døde

Den dagen Jon Bing døde, gikk jeg til favorittpuben hans.

Jeg så han ofte der, men jeg snakket aldri med han. Jeg hilste aldri på ham. Jeg antar at han ville ha det sånn. Han pleide å komme innom på dagtid, bestille en øl og en dram samtidig, og det var det han bestilte. Han satt alene ved et bord og leste avisene. Så gikk han de femti metrene hjem.

Jeg kjente ikke Jon Bing, men Blindpassasjer er en del av oppveksten, jeg var ikke uberørt da han døde. Så jeg gikk til puben. Jeg tror jeg hadde forventet en form for markering, et eller annet temporært minnesmerke, men der var det nada. En stamgjest hadde dødd, nyheten var på forsiden av alle nettavisene. I puben var det business as usual.

Jeg spurte damen bak kassen om hun var klar over at en stamgjest var død. Hun var svensk, fersk, hadde aldri hørt om Jon Bing. Jeg foreslo at hun kunne åpne forsiden på hvilkensomhelst norsk nettavis, kanskje hun kom til å kjenne ham igjen. Det skjedde ikke. Lite fånig kund där, jatta med nu, snart har grabben druckit sin bajs och glömt hela grejen.

Poenget er ikke at damen i baren var svensk. Det er ikke pubens jobb å leke begravelseskontor, du ser ikke bilder av døde stamgjester på bardiskene. Men det hadde vært sabla stilig med ettellerannet som bare sa, «takk, Jon Bing, lykke til på reisen», akkurat den dagen, akkurat i den puben.

Og når en slik stillhet kan skje en mann som ham, vel, det minnet meg om hvor lett vi forsvinner. Alle disse stedene vi er tusenvis av ganger, i uformelle sammenhenger, de er der uavhengig av oss, har ikke noen hukommelse, vil bare fortsette uberørt når vi er borte.

Ikke et merke.

Det gjorde meg trist.

Den dagen Jon Bing døde, hilste jeg på Are Kalvø.

Jeg kjenner ikke Are Kalvø. Men jeg ser ham ofte, på butikken, på barer, restauranter, jeg har lest bøkene hans og det meste av bloggen, men snakker aldri med ham, jeg hilser aldri på ham, jeg tar den norske attityden når jeg treffer en kjendis, sjå kor eg bryr meg, til en viss grad er det jante, men det er også det som gjør at Michael Schumacher har hytte på Tynset. Kjendiser kan gå relativt uplaget rundt i gatene i Norge.

Denne dagen traff jeg ham i et fotgjengerfelt da jeg gikk hjem fra Jon Bings pub. Jeg slengte opp hånda og sa hei. Kalvø bare så på meg. Han har sett ukjente som hilser på ham før. 

Det jeg prøvde å si var, hør nå Are. Du og de andre mediatrynene. Vi spiller kule. Men vi ER glade i dere.