Ny Musikk XXIX (meme)

Som man tagger andre skal man selv bli tagget. Sorgenfri vil vite hvilke fem sanger jeg har hørt mest på i det siste.

1. For å forstå hvilke sanger jeg hører på, må man først forstå hvordan jeg har brukt tiden i de ukene Truls gjesteblogget. Konseptet var at jeg skulle skrive litteratur. Det jeg istedet gjorde var å spille meningsløse mengder scrabble inne på ordspill.no.

Sist jeg pratet om dette var jeg i utkanten av topp hundre-listen. Sommeren ble investert i å klatre til 6.plass av de i følge Marty 22.000 spillerne der inne. Tragisk nok. Først hvis noen gjør scrabble til jobben min blir det kanskje mulig å skrive bok.

Poenget i denne sammenhengen er at en av scrabblespillerne heter Marte Heggelund. Hun utga en CD for et par år siden, og utgir en til nå. Og jeg har hørt en del på Scratching The Stitches:


2. Mariah Carey har lagd en ny sang, Bye Bye, som ligger greit i øret.

3. For kontrastens skyld: Jeg kjøpte T-skjorte med et ankh-motiv på internett. På ryggen stod bandnavnet 69Eyes. Jeg lånte øre til bandet, og de tok godt vare på det. Never Say Die:

4. Truls foreslo en gang at jeg skulle delta på John Lennon Song Contest. Det har jeg ikke nok ballekjøtt til, men jeg har hørt litt på en som har vunnet den. David Choi - Love.

5. Sist men ikke minst. Jeg har plagd deg en del med å legge ut min egen høyst menneskelige synging. Nå har jeg endelig funnet noen med sangstemme. Litt av tiden Truls frigjorde brukte jeg til å mikse min egen låt Life Has Just Begun med Annka på vokal. Den sangen ligger her.

Hvordan Britney-fans dør før tiden

En natt på nett kom jeg over en statistisk undersøkelse. De snakket om den på ME-forum og den lå ute på YouTube. Undersøkelsen slår fast at man får levealderen sin redusert med 25 år hvis man har ME. Siden jeg har ME var det ikke helt hæla i taket. Utdrag fra undersøkelsen:

Average age of Cancer deaths:
-----------------------------

ME/CFS - 47.8 Years * Avg population - 72.0 Years

Average age of Heart Failure deaths:
------------------------------------

ME/CFS - 58.7 Years * Avg population - 83.1 Years

Average age of Suicide deaths:
------------------------------

ME/CFS - 39.5 Years * Avg population - 48.0 Years
======================================== ===

[*These 3 causes of death above accounted for 60% of all ME/CFS deaths in the study*]

Think about that for a second.

Altså, de som dør av kreft og også hadde ME, dør 25 år tidligere enn de som dør av kreft og ikke hadde ME. De som dør av hjertefeil og hadde ME, dør 25 år tidligere enn de som dør av hjertefeil og ikke hadde ME.

Jeg fulgte oppfordringen, og tenkte på det. Gamle ME'ere er riktignok sjeldne. Men er nå egentlig grunnen at ME'ere dør unge? ME er en ny diagnose. Det fins knapt nordmenn som fikk den før 1995, og en stor tyngde av dem fikk den etter 2000. Dessuten er det en sykdom som typisk rammer i 20- og 30-årsalderen.

Befolkningsgrunnlaget i gruppen ME har derfor lavere snittalder enn befolkningen forøvrig. Dermed vil også de som dør og har ME, i gjennomsnitt være yngre enn de som dør og ikke har sykdommen.

For å forstå hva jeg mener kan man undersøke om Britney Spears- konserter forkorter levealderen. Ved å sammenligne de som dør av kreft og har vært på Britney Spears-konsert (dvs masse unger), mot de som dør av kreft og aldri har digget Britney (gamle folk), vil man ut fra denne logikken, o sjokk, oppdage at Britney Spears-konserter forkorter livet noe kolossalt.

Det gjør de neppe i praksis, Britney-fansen er simpelthen yngre enn folkesnittet.

Wikipedia kjenner til to undersøkelser av levealder for ME'ere. Den jeg har nevnt, samt en som fulgte pasienter over en ni-årsperiode. Det høres mer ut som rett måte å gjøre det på. Den andre undersøkelsen konkluderte med at ME ikke forkorter livet.

25 års forskjell på de to undersøkelsene, altså. Så grovt kan du bløffe med statistikk.


--

Merk hvordan jeg greier å illustrere en artikkel om noe så usexy som ME, kreft og død med et bilde av Britney Spears. Jeg skulle helt klart hatt jobb i Dagbladet.

Hvilken post i bloggen din ... (meme)

Man har da tradisjoner. Når solen står høyt på himmelen og været er varmt, snekrer Rølerbloggeren sammen et meme, sender det ut i verden, og sporer opp hvor det reiste. Sommeren 2006 nådde Klassiske-spørsmål-memet ut til 28 blogger, sommeren 2007 nådde bildememet ut til 67 blogger.

Årets meme består av ti spørsmål som alle starter med "Hvilken post i bloggen din..." Hensikten med meme't er å gjøre det lettere for nye lesere å bli kjent med bloggen.

Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

Det må være Utvidet kart over bloggeliten. Den er nok kommentert mye fordi mange er nevnt der.

EDIT:
Jeg kan godt lage en liste jeg, for deg som liker lange kommentarfelt:
1. Utvidet kart over bloggeliten, mars 08
- the neverending bloggelitedebatt
2. Påminnelse (Truls), mars 08
- om at jeg skulle fremvises på NRK
3. Vær med og kår norges beste blogg, sept 07
- bloggekåringen Gyldne Q
4. Se Radiohode steke i sitt eget fett, jan 08
- the neverending bloggelitedebatt
5. Kart over bloggeliten, mars 08
- the neverending bloggelitedebatt
7. Takk, sept 07
- Etter utgivelsen av Blodføre
9. Andra Chansen, mai 08
- fra BloggeUngkaren 2008
10. En Hjelpende hånd (Truls), okt 07
- om ekstrajobbing en yrkesfaglært må gjøre
12. Fiktive Bloggers Historie, apr 08
- Fra da Aftenposten skrev om bloggen
15. Rølerbloggen Cribs, jan 07
- Video hvor jeg viser frem min luksuriøse bolig

Hvilken post i bloggen din var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?

Jeg husker ikke helt. Jeg ser at den første over ti kommentarer var novellen Voldtekt og Revansj. Den første over både 20 og 30 var krangelen etter Tone Brødstuen på kokainkjøret i april 2006. Det må nok ha overrasket meg litt. Fra den tidlige bloggetiden husker jeg best at jeg ble overrasket av lesertallene da Vampus roset en novelle, men det ga ikke uttelling i mye kommentarer.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?

Generelt, alt jeg har skrevet om at vi ikke skal delta i kriger og ikke bruke for mye olje. Kanskje hadde jeg et lyst øyeblikk da jeg skrev Om Demokrati.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?

Sist jeg traff en dame, besøkte hun bloggen mens posten om brus med kuksmak lå på topp. Dårligere førsteinntrykk enn det kan man vanskelig gjøre. Men, tja, brudarna så ut til å like Til Min Neste Kone.

Hvilken post i bloggen din har best bilder av deg selv?

Umulig for meg å vurdere, men det ligger en bønsj med bilder her.

Hvilken post i bloggen din har de beste kommentarene?

Kommentarene på ME-postene mine pleier være gode å lese. Det vil si postene Leger uten grenser og Annus Horriblis, og serien om å bli gradvis friskere, som heter Ut Av Mørket.

Dessuten har jeg veldig sans for kommentaren til Kenneth under posten om SUV-mann. I posten driter jeg ut de som kjører tunge biler, og faren til Kenneth har Hummer. Det måtte jo bare bli kjærlighet.

Hvilken post i bloggen din har kommentar fra den mest kjente personen?
Rölerblogg er ikke noen kjendismagnet. Miss Blogg 2007 fikk besøk av Line Victoria fra TV2-sonen, jeg kommer ikke på noen andre kommentatorer jeg har hørt om gjennom media, bloggekjendiser unntatt.

Hvilken post i bloggen din ligger på toppunktet i leseutviklingen?

Ser man bort fra googlebobler, er måneden med mest reelle lesere september 2007, da jeg utga bok, kranglet med feminister, arrangerte gyldne Q og Ungkaren. Flest lesere i denne måneden hadde bloggen den dagen jeg la ut bite hodet av pikker.

Hvilken post i bloggen din blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?

Da internettet fikk tak i bilder av Vibeke Skofterud i dusjen, hadde jeg tilfeldigvis en post som inneholdt formuleringene "Vibeke Skofterud" og "i dusjen", uten noen sammenheng mellom de to. Det førte til at en middels norsk by søkte seg hit på 'vibeke skofterud' og 'vibeke skofterud i dusjen'. Posten de fant var den litt triste Esquil kårer århundrets babe.

Hvilken post i bloggen din er mest undervurdert?

Umulig spørsmål, selvfølgelig, men i bloggens barndom hadde jeg knapt lesere. Fra den tiden går det for eksempel an å nevne Så trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig, som er om personlig vendetta mot maur.

Hvem tagger du?

Jeg tagger Iversen og Virrvarr fordi jeg tror de eier meg på kjendisspørsmålet. Jeg tagger Mirakel, Kristin, Minneapolise, Sonja, Hjorthen, Røvis og Lizzie, siden de har blogget en stund fått for store arkiv for en ny leser å bla igjennom. Og så må memet forsøke å nå noen nye miljøer, så jeg tar sjansen på å tagge Ulrikke, Drea og Ida Wulff. Alle som leser oppfordres til å hjelpe til med å spre meme't, så vi slår fjoråret.

----

Her er spørsmålene i kortformat:


Hvilken post i bloggen din
- er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?
- var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?
- ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?
- ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?
- har best bilder av deg selv?
- har de beste kommentarene?
- har kommentar fra den mest kjente personen?
- ligger på toppunktet i leseutviklingen?
- blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?
- er mest undervurdert?

Hvem tagger du?

Bilen som brant...

I 1999 var jeg innleid som IT-konsulent hos NSB.

Jeg hadde kontor i Prinsens gate, og pleide å parkere på treperrongene på Tomtekaia - slik som alle NSB-ansatte gjorde.

En dag i mai - rett etter lunsj - kunne vi se en stor mørk sky utenfor vinduene. Det var tydelig at det brant et sted i nærheten av Oslo S.

Jeg tenkte ikke så nøye over det, men skyen var svært kraftig, så vi ble mer og mer oppmerksomme på skyen. Fra taket i Prinsens gate kunne vi se enda mer, og mye tydet på at det var ved Tomtekaia det brant.

Ganske riktig. I nettavisene så vi bilder av lagerbygningene på Tomtekaia. De sto i brann.

Da jeg skulle hjem den dagen, var jeg usikker på om jeg egentlig kunne få tak i bilen min. Var området avstengt? Eller var bilen en del av brannen? Sannsynligvis det siste.

Ved Tomtekaia var det fullt opp med brannmenn, og brannens omfang gjorde det helt klart at bilen min ikke ville være spesielt kjørbar. En brannmann stoppet meg og sa at området var avstengt, og at ingenting inne på plassen kunne reddes.

"Jaja, da får jeg ta bussen hjem i dag", tenkte jeg. Og så gjorde jeg det.

I dagene som fulgte sto det side opp og side ned i avisene om denne storbrannen. Over 40 biler hadde brent opp, og de store lagerbygningene var brent til grunnen.

De fleste kolleger på NSB hadde forsikret bilen sin, og tjente godt på å få forsikringsoppgjør og mulighet til å kjøpe ny bil.

Men jeg? Nei. Bilforsikring? Jeg driver ikke med sånt. Ihvertfall ikke kasko.

Det jeg fikk beskjed om fra politi og brannmenn, var at siden bilen sto på NSB sitt område, var det NSB sitt forsikringsselskap som skulle dekke skaden. Det kunne forsikringsselskapet bekrefte. De måtte bare få avklart hva som var brannårsaken, fikk jeg høre.

Unødvendig å si det, kanskje, men ingen var spesielt proaktive for å få betalt ut noen erstatning.

Etter et par ukers tid ringte jeg forsikringsselskapet for å høre etter hvordan det lå an:

- Hei, det gjelder bilen min som sto på Tomtekaia da det brant.

- Javel, var du forsikret hos oss.

- Nei, men NSB var.

- Ja, akkurat. Hva var det du lurte på?

- Har dere funnet ut hva som var årsaken til brannen?

- Ja. Konklusjonen vår er at noen hadde vært uforsiktige. Brannen ble startet av en sigarettglo.

- En sigarettglo?

- Ja.

- Jeg lurte på om det var noen mulighet for å få noen erstatning?

- Å, jeg må bare beklage, men det er ikke det.

- Hvorfor ikke?

- Det dekkes ikke av forsikringen.

- Hva dekkes ikke?

- Naturkatastrofer. Vi definerer denne brannen som en naturkatastrofe.

- Dekkes ikke naturkatastrofer av forsikringen?

- Nei.

- Nei vel. Men regner dere sigarettglo som en naturkatastrofe?

- Ja, vi har konkludert med det..

Nå er dette 9 år siden, så jeg husker ikke ordrett samtalen. Men poenget var ihvertfall at brannen var startet av en sigarettglo fra noen som hadde vært ute og røyket i lunsjen - og at det passet bra å regne dette som en naturkatastrofe siden forsikringen ikke dekket naturkatastrofer.

Det var en billig bil. Jeg har alltid billige biler. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å grave noe mer i dette. Jeg bare noterte meg i bakhodet at enkelte forsikringer er null verdt. Eller at enkelte forsikringsselskap kan definere de merkeligste ting hvis det kan spare dem for utlegg.

Etter enda noen uker fikk jeg en telefon fra det samme forsikringsselskapet:

- Hei, det var du som var eier av bil nr: XX00000..?

- Ja, det stemmer.

- Vi driver og rydder tomten nå. Og bilen din må fraktes vekk.

- Javel.

- Vi tenkte å tilby deg en byttehandel. Vi kjører bort bilen for deg og vraker den, så slipper du arbeidet med dette. Så aksepterer vi vrakpanten som betaling for dette.

- Så det betyr at dere tar vrakpanten min?

- Ja. Så slipper du å bry deg noe mer med bilen.

- Hmm.. javel. Jeg har jo ikke noe utstyr for å frakte den vekk.

- Nei, vi tenkte det.

- OK, så får vi vel si det, da.

Dermed sto jeg igjen uten bil - og uten engang å ha fått vrakpant for den brente bilen.

Jeg var ganske rask med å få ny bil igjen, så det var i grunnen ikke noe stort problem. Men jeg satt ihvertfall igjen med en snodig historie som kunne fortelles. Den historien er sikkert verdt mer enn bilen, så når jeg tenker på det, så gikk jeg egentlig i pluss... :)

Hare gra

Jeg har det med å mumle.

Ikke sånn uforståelig babbel som professoraktige typer med et snev av autisme går rundt og mumler for seg selv. Jeg mumler når jeg snakker med andre.

Det er ikke med vilje. Selvsagt er det ikke det. Jeg er bare født litt lat og med en lav stemme. Det er som om munnen ikke vil ta seg mer arbeid enn nødvendig. Som om stemmebåndene ikke vil ta seg arbeidet med å forme ordene. Og som om pusten ikke vil bry seg med å gi noe ekstra for å skape høyere lyd. Jeg lever i min egen lykkelige lille verden, og det gjør de nevnte kroppsfunksjonene også.

Oftest hører nok ikke folk hva jeg sier.

Hemmeligheten bak å mumle på denne måten er å si noe vettugt, men la ordene dø hen før de har kommet ordentlig ut av munnen. La konsonantene flyte sammen til en suppe, og la de late vokalene dominere lydbildet. De som lytter til meg hører noen lave lyder. Antakelig – hvis de er interessert i det – må de gjette seg til hva jeg sier. Og jeg er for lat til å gjøre noe med det.

Når jeg sier noe, velger munnen minste motstands vei. Det betyr at enkelte konsonanter etter hverandre ikke blir uttalt riktig. Et eksempel på dette er når noen spør meg hvordan jeg har det… og jeg skal svare ”bare bra”.

Kjenn litt på den.

”Bare Bra”. Spesielt B nummer to er litt ekstra anstrengende for munnen å uttale. Etter det første ordet står munnen åpen. Klar til nye bokstaver med åpen munn, men en B starter med lukket munn. Det er stress.

Munnen min velger enkleste utvei. Den sier ”Bare Gra” i stedet for ”Bare Bra”: Slik sparer den noen kalorier. I tillegg prater den lavt nok til at få hører feilen. Og de som faktisk lytter, ”perseptuerer” ”Bare Bra”, siden det var det de forventet å høre.

Egentlig er det genialt.

Men det stopper ikke der.

Den første delen av ordet kan også være litt anstrengende. Ofte blir det til at jeg sier ”Hare Gra” i stedet. Da slipper jeg også den første B-en. Enda flere kalorier spart.

Ordene jeg ender opp med er til forveksling lik ”Hare Gra”, som jeg sier når jeg skal ta farvel med folk. De sier ”Ha det bra”, og jeg gjentar ”Hare Gra” på en så mumlende måte at de tror jeg også sier ”Ha det bra”.

Jeg har også et problem med å lytte. Jeg går riktignok for å være en god lytter, men hørselen er ikke helt på topp. I forsvaret scoret jeg bare 2 på en skala fra 0 til 9, hvor 9 var best og 0 var døv. Jeg fikk beskjed om at jeg hørte de høye og de lave lydene, men at jeg ikke helt fikk med meg de i midten. Ørene mine er altså late, de også.

Ofte fører dette til at jeg svarer på det jeg tror folk spør om, uten at jeg helt har hørt hva de sier. Ofte tar jeg meg heller ikke tid til å tro, men svarer instinktivt. Det er det enkleste. Det blir veldig mye ”Hare Gra” av sånt. For når man tenker på det.. ”Bare bra”, ”Ha det bra”, ”Har det bra”, ”Det går bra”. Statistisk sett vil jeg tro at jeg får stor treffprosent hvis jeg svarer dette. Det tror i hvert fall instinktene mine.

Ofte er instinktene så på hugget at jeg nærmest er i ferd med å svare før jeg blir spurt. Typisk skjer dette i sosiale sammenhenger, hvor instinktene er vant til at folk spør meg hvordan jeg har det. Mange ganger går det bra.

Når den jeg håndhilser på derimot ikke spør om hvordan jeg har det, men spør om noe annet, så kan det føles litt merkelig med den ”Hare Gra” som allerede er på vei ut av munnen. Et ”Hare Gra” som jeg ikke får stoppet siden refleksene mine er for late til å reagere tidsnok når mitt late øre hører et annet spørsmål enn det jeg svarer på.

I ettertid skjønner jeg det. Ca. 5 sekunder senere. Piken på festen strakk ut hånden og sa ”Elisabeth”, og jeg var rask med å mumle ”Hare Gra” tilbake. Det skjer hele tiden.

Der og da kunne jeg korrigert meg selv, og sagt navnet mitt. Kanskje til og med et ”Unnskyld,,, jeg heter Truls”, for å være høflig. For jeg er da tross alt høflig. Men det blir sjelden til at jeg gjør det. Har munnen min gjort en feil tror den det er best å ikke grave for mye i det i ettertid. Den håper heller på at den jeg snakker med skal overse feilen. Kanskje til og med bli forledet til å tro at jeg ikke sa noe feil, men at de bare hørte feil. Som regel går det bra.

Om piken på festen mot formodning ønsker å videreføre samtalen, vil som regel noen nikk og et par hm og m-m gjøre nytten. Munnen trenger ikke engang å åpne. Hm uttaler jeg strengt tatt bare som h, med en innestengt gryntelyd etterpå uten at munnen åpnes. Men i blant ser jeg på min samtalepartner at hun venter på et litt fyldigere svar. Da er ”Hare Gra” lett å ty til. Instinktene velger for meg.

Jeg aner ikke på det tidspunktet om ”Hare Gra” er et godt svar. I grunnen vet jeg sjelden hva det har blitt spurt om. Men jeg sier det på en så mumlende måte at hun lett kan tro at jeg egentlig sa noe annet. Så jeg lar det stå til.

Ørene mine lytter. Absolutt, de lytter. De jobber bare litt sent. Først noen sekunder etter at mine lynraske instinkter har svart ”Hare Gra”, får ørene formidlet til hjernen hva samtalen dreier seg om. Og mens piken stirrer intenst på meg og lurer på hva jeg sa for noe, jobber hjernen på spreng for å vurdere om jeg skal korrigere det jeg sa. På en måte utdype det, for å være litt sofistikert. Eller om jeg skal stirre intenst tilbake og late som jeg egentlig sa noe fornuftig. Som regel blir det til det siste.

Når kvelden er omme, og hun sier noe sånt som at det var hyggelig å treffes, og lurer på om vi kanskje kommer til å ses igjen noen gang, svarer jeg gjerne ”Hare gra”… siden instinktene mine antar at hun sier ”Ha det bra”. For å avverge en merkelig situasjon griper jeg med en gang inn og svarer meg selv. ”Bare hyggelig”, svarer jeg. Eller ”Var yglig”, som det blir når det kommer ut av munnen min. Og så prøver jeg å smile meg ut av situasjonen. Enda mine smilemuskler er for late til å gjøre noen stor anstrengelse. For å unngå å komme enda mer ut på glattisen, velger jeg å forlate åstedet uten ytterligere kommentar.

Dette skjer noen ganger på jobb også. Jeg blir uventet spurt om noen ting, og svarer instinktivt ”Hare Gra”. Deretter retter jeg opp situasjonen ved å legge til ”var yglig” og forlater rommet. Slik redder jeg på en måte ansikt.

Er det noen som har det på lignende måte?

Esquil sa det...

I går skjedde et dramatisk fall på børsen i USA.

To av boliglånsgigantene går skikkelig dårlig for tiden, og falt med nær 50% i åpningsminuttene på børsen i går. 50% er ekstremt mye på én børsdag for så store bedrifter.

De to boliglånsgigantene, Fannie Mae og Freddie Mac, er ukjente for oss, men til sammen står de for bortimot halvparten av amerikanske boliglån. Man kan litt på fleip si at de utgjør den amerikanske husbanken.

Riktignok reddet de seg en del inn før børsen stengte, men fallet var likevel markert. Årsaken er at de har tapt mange milliarder dollar, og muligens trenger å reddes av det offentlige. På en eller annen måte. Annerledes, selvsagt, men ikke helt ulikt hva som skjedde her i Norge omkring det forrige boligkrakket i 1992 - som har blitt kalt norgeshistoriens største bankran. Myndighetene i USA har nå allerede tatt kontroll over én bank.

Dette er ikke et særamerikansk fenomen. Det samme skjer i store deler av verden akkurat nå. Så nær oss som i Danmark måtte nylig Roskilde Bank melde pass.

På kort sikt resulterer finanskriser i økende oljepriser - noe som gjør det enkelt for oss nordmenn å tro at vi faktisk tjener på dette. Men all erfaring viser at vi dras med ned og at også vårt forbruk må lide.

Synd for alle boligeiere. Undertegnede inkludert. Men ser man det i perspektiv er det kanskje sunt for samfunnet at det kommer et krakk en gang i blant - slik at folk stopper litt opp og reduserer forbruket sitt. Det tror jeg i det minste er bra for miljøet.

Esquil sa for et drøyt halvår siden at han trodde at vi sto foran en boligkrise. Alt tyder på at dette stemmer.

Esquil ville nok ikke benyttet sjansen til å hovere. Men han er ikke redaktør her nå. I Esquils fravær syntes det helt naturlig for meg å trekke frem denne nyheten og si at "Det sto i Rølerbloggen for et halvt år siden". Esquil sa det...

---------------

I en av mine kommentarer til den posten, linket jeg til en artikkel om det store tulipankrakket i Nederland på 1600-tallet. Jeg synes fortsatt tulipankrakket er en spennende historisk hendelse som det går an å kjenne seg igjen i. Når "markedsprisen" blir den eneste indikator man støtter seg på for å vurdere hvor mye en enhet (bolig, aksje, tulipan, samlerobjekt etc.) er verdt, så ligger det i sakens natur at ting kan gå av skaftet fordi tilfeldige stigninger gir forventninger om mer stigning.

En like interessant artikkel, synes jeg, er Charles McKays stykke fra 1841 hvor han beskriver tulipankrakket. Der skriver han også om "dagens" priser for tulipaner - nesten 200 år etter krakket. På 1830-tallet var det nemlig på nytt et økende marked for tulipaner, ut fra "normale" priser som var lavere enn på 1630-tallet, men fortsatt hinsides enhver fornuft. Selv i England fant man dette fenomenet - hvor en enkelt tulipan på 1800-tallet normalt kostet 5-15 guineas, med enkeltpriser helt opp til 200 guineas. For å sette dette i perspektiv: En guinea er en gullmynt, og det gikk 252 pence i en guinea (21 shillings a 12 pence). For 1 penny kunne du kjøpe en bukett roser.

McKay skriver:

"In 1835, buyers had become so foolish that a bulb of the variety Miss Fanny Kemble was auctioned for seventy-five pounds in London. Even more astonishing was the price quoted for of a tulip owned by a gardener in the King's Road, Chelsea. In his catalogues, it was labelled at two hundred guineas!

So a flower that is less impressive than the rose - a small bunch of which might be purchase for a penny - was valued at a sum that could keep a hard-working labourer and his family in food, clothes, and lodging for six years! "

Prisingen var med andre ord fremdeles - etter 200 år - svært subjektiv og svært drevet av hva som var oppfatningen av "reell" markedspris. Man hadde ikke lært så mye av historien. Akkurat som vi neppe har lært så mye av forrige boligkrakk og forrige børsboble. Mye av argumentasjonen går på at "prisene er lave her i forhold til storbyer i andre land", "det er lite utbud", "prisene stiger jevnt og trutt - så på lang sikt tjener man alltid på det" og ikke minst "det lønner seg å låne penger for å komme inn på markedet".

Pass til besvær - del 2

Fortsatt fra del 1

Normalt når jeg ikke finner passet mitt, eller andre ting for den saks skyld, ligger det et sted hjemme. Ikke en gang på et lurt sted, men på gulvet eller kjøkkenbordet eller ved inngangen. Iblant på toppen av kjøleskap eller skap. Iblant på badet. Og veldig ofte i bager, sekker eller i lommen på jakker eller bukser. Jeg antok at dette var tilfelle nå også.

De som kjenner meg, vet at det å lete etter ting i min leilighet ikke er en triviell oppgave. Det er faktisk et stort prosjekt i seg selv. Ikke fordi leiligheten min er så stor, men fordi jeg har så mange.... tja.... la oss kalle det eiendeler. Som er spredt jevnt utover, liksom for å skape likevekt i leiligheten. Da jeg studerte i Trondheim ble jeg portrettintervjuet av Esquil, og Esquils kommentar var at om Moholt ble rammet av jordskjelv, ville mitt rom ha blitt ryddigere... fordi alt annet ville vært en fysisk umulighet. Esquil kan en del om fysikk, så den uttalelsen er man nødt til å stole på.

Etter å ha tatt en kikk rundt på overflaten i leiligheten og på de mest naturlige stedene, vurderte jeg det til å ta et dypdykk i alt jeg har liggende fremme ville være mer tidkrevende enn jeg hadde mulighet til. Så jeg prøvde ut noen andre alternativer først.

Det siste stedet jeg hadde brukt passet, var Rimi. Så jeg prøvde der først. Jeg mottar i perioder store mengder rekommanderte sendinger fra utlandet, og må gå i "post i butikk" for å hente disse. Siden passet var min eneste gyldige legitimasjon, pleide jeg å bruke dette. Det var stort sett det eneste stedet jeg hadde brukt passet den siste tiden.

På Rimi var det imidlertid ingen som hadde sett passet mitt.

Deretter prøvde jeg å lete på jobb. Pulten min er av begrenset størrelse, så den var det mulig å lete igjennom. Ikke noe hell der heller.

Mens jeg var på jobb og lette, hadde en kollega av meg funnet noe annet jeg hadde lett etter noen uker i forveien:

- Hei, Truls. Savnet ikke du skoene dine?
- Skoene?
- Ja, et par brune sko?
- Jo, det stemmer jo. De har jeg ikke sett på flere uker.
- De ligger i bastuen i kjelleren - under benken.
(red.anm. Når jeg sykler eller løper til jobb, pleier jeg å dusje i kjelleren.)
- Under benken? Jaja, jeg har vel satt dem pent fra meg der, da...
- Ikke helt. De ligger litt i hver sin retning, en meter fra hverandre. Men de ligger nå der ihvertfall.
- Så fint. Takk. Lå det et pass der også?
- Nei. Ikke noe pass.

Ikke noe pass i bastuen på jobb heller, altså.

Jeg slo meg etterhvert til ro med at når passet ikke var i bilen, ikke på jobb og ikke på Rimi, så kunne det bare ligge hjemme. Sannsynligvis lå det på kjøkkengulvet et sted. Der lå det trygt.

Jeg fortsatte å få rekommanderte sendinger, og tilegnet meg etterhvert en egen teknikk for å hente ut pakker uten gyldig legitimasjon. I stedet for å vise frem legitimasjon, så skrev jeg på førerkortnummeret selv i de feltene på utleveringsbilaget som postbetjeningen skulle ha fylt ut. De var strålende fornøyde med at de slapp å skrive noe, og leverte ut pakkene med et smil. Det skal sies at jeg er stamkunde der og de kjenner ansiktet mitt godt, så det skulle da bare mangle:) Men jeg fikk ihvertfall pakkene mine.

Dette kunne selvsagt ikke pågå i evigheter. Det nærmet seg etterhvert et tidspunkt da jeg skulle til Stockholm for å delta i et møte. Jeg trengte med andre ord legitimasjon.

Nå er det sånn at jeg har en tendens til å involvere meg i alt for mange arbeidsoppgaver på jobb, så jeg fikk aldri tid til å lete igjennom kjøkkengulvet mitt for å finne passet. Til slutt så jeg ingen annen mulighet enn å gå til politiet og kjøpe et nytt.

- Du skal ha nytt pass, ja?
- Ja.
- Har du det gamle?
- Nei, jeg finner det ikke.
- Er det stjålet?
- Nei. Jeg tror ikke det. Det ligger nok hjemme på kjøkkenet et sted.
- Men du skal ha nytt?
- Ja. Jeg skal ut og reise i morgen, og trenger et pass akkurat nå.
- Ja vel. Da blir det et hastepass, da. Skal du bestille et vanlig pass med det samme?
- Ja, det er kanskje like greit det.
- Fint. Har du legitimasjon.
- Nei.
- Ikke bankkort eller førerkort?
- Nei.
- Ingenting som kan bevise hvem du er?
- Nei. Men jeg tenkte dere kanskje ville trenge noe. Så jeg har med en papirkopi av et gammelt pass.
- Jaha... La meg se... Men dette er en fotokopi av et gammelt pass?
- Ja. Det er en bekreftet fotokopi som jeg hadde liggende.
- Det er ikke gyldig lenger.
- Nei. Men det er det eneste jeg har.

Damen i skranken ba meg vente mens hun diskuterte dette med noen kolleger. Etter 5 minutter kom hun tilbake og sa at det var OK under tvil - siden jeg fortsatt kunne identifiseres ut fra bildet. Både på fotokopien og på det passet de hadde liggende i sitt system.

Så jeg kjøpte like godt to nye pass, og fikk beskjed om å levere inn hastepasset etter første reise, så skulle jeg få det nye.

Reisen til Stockholm gikk fint, og jeg kom fint hjem igjen et par dager senere. For første gang på over tre måneder kunne jeg vise frem et gyldig legitimasjon.

En uke etter at jeg hadde fått mitt nye pass, var jeg igjen på Rimi og handlet. Jeg er der ganske ofte siden det er min nærbutikk. De holder til i samme bygning som meg.

Piken som satt i skranken sa plutselig noe til meg:

- Hei, Truls. Er dette ditt?

...og så tok hun frem det passet som jeg hadde savnet i over tre måneder.

- Ja. Hvor fant du det?
- Du har glemt det igjen her.
- Ja... det kan sikkert stemme det. Men jeg har ikke funnet det på mange måneder.
- Nei, det har vært her lenge.
- Men jeg har spurt etter det hos de andre medarbeiderne her?
- Jeg har holdt det av til deg. Jeg så at det var ditt, så da tenkte jeg at jeg skulle gi deg det personlig neste gang du var og handlet her.
- Takk, det var jo snilt.
- Men du har jo ikke vært her på veldig lenge.
- Jeg handler her nesten hver dag om kvelden. Men jeg har ikke sett deg på lenge heller.
- Nei. Jeg jobber på dagtid.

Så enden på visa var at jeg fikk tilbake passet mitt etter over tre måneder... bare én uke etter at jeg hadde kjøpt meg et nytt. Takket være at en hyggelig pike i skranken på Rimi bestemte seg for at hun ville yte meg en personlig ekstratjeneste - siden hun så at det var mitt pass. Det må jeg jo - om ikke annet - ta som en kompliment :)

Pass til besvær - del 1

Jeg mistet passet mitt i februar.

Eller tidligere.

Jeg merket det en dag jeg måtte vise legitimasjon.

Siden førerkortet mitt er rent og pent etter å ha vært i vaskemaskinen, kan jeg ikke lenger identifiseres med det. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er skitten, men at bildet ikke ligner så mye. Problemet er at det bare kan identifisere meg som den usynlige mannen. Det er helt hvitt, og man kan bare ane konturene av hårkanten som omkranser det punktet hvor ansiktet mitt en gang var. Riktignok er jeg blek, men ikke så blek. Tror jeg.

Uten førerkort, og uten bankkort, er det bare passet igjen som er gyldig legitimasjon.

En dag jeg ble stoppet av politiet for å ha kjørt med åpent bensinlokk, ble jeg bedt om å vise frem vognkort og førerkort. Jeg lette og lette i bilen - og fant omsider vognkortet. Førerkortet hadde jeg ikke med meg.

Neivel, sa politimannen. Har du noen annen legitimasjon?

Et vanskelig spørsmål. Jeg fant ikke passet heller. Jeg sa at jeg nettopp hadde vært ute og trent, og at jeg ikke hadde med meg noe som kunne identifisere hvem jeg var. Sånn er det jo som regel når man er ute og trener.

- Ikke bankkort eller pass?
- Nei.
- Lånekort på biblioteket? Medlemskort noe sted?
- Nei.

Politimannen ringte flittig til hovedkontoret.

"Ja... En Ford Sierra... Stasjonsvogn... Føreren sier han heter Truls .... i 30-årene..."

Jeg prøvde å tenke... Kanskje jeg hadde et visittkort et sted? Jeg hadde greid meg med visittkort sist gang jeg ble stoppet. Politiet stoler som regel på en mann som kan vise seg som velutdannet.

Men uten visittkort... og uten noe som helst annet... så fremsto jeg ikke som veldig velutdannet. Ikke som så dannet i det hele tatt, kan jeg tenke meg. Fem dager gammelt skjegg, bilen i sitt sedvanlige kaos med kart og plastposer og sko og matrester og klær spredt utover. Jeg så for meg at min eneste utvei var å bli eskortert til noen som kjenner meg og la dem gå god for at jeg er meg.

Men så kom jeg på noe. Jeg hadde jo på meg orienteringsdrakten min. Den fine drakten i gult og blått som luktet gammelt myrvann og svette. De nye modellene vi har hatt i Bækkelaget i noen år nå har navnet vårt på ryggen.

Det var løsningen.

Jeg snudde meg i bilen og viste frem baksiden av drakten min.

Se her, sa jeg. Navnet mitt står på baksiden av drakten. Det er all legitimasjon jeg har.

Politimannen trakk på det, og lot det holde.

- Egentlig kunne jeg gitt deg bot for å ikke ha med førerkort, men jeg skal la det gå for denne gang. Neste gang husker du det, ikke sant?

- Ja, klart det.

Da jeg kom hjem begynte jeg å lete etter passet mitt. Men fant det ikke. Jeg var sikker på at det lå ett eller annet sted i leiligheten. Det gjorde som regel det. Men jeg fikk ikke øye på det.

Det skulle vise seg at jeg gikk uten legitimasjon i lang tid.

Fortsettelse følger.

Bilen som ble borte - del 5 (siste del)

Fortsatt fra del 4

Så var jeg altså i Holmestrand for å hente bilen.

Bingo. Der var bilen. Litt istykkerkjørt, men den levde fortsatt.

Jeg fant raskt ut at det stemte som politiet hadde sagt: Sideruten bak var knust, og eksospotten var løs.

Vinduet var lappet med sorte plastsekker. Det var fortsatt glasskår noen steder på gulvet, men det meste var ryddet vekk. Eksospotten hang og slang såpass mye at den nærmest skrapet i bakken.

Støtfangerne var løse. Både foran og bak. De hang litt skjevt, og jeg kunne fint dra dem 10 cm ut av stilling uten å bruke krefter. Det var tydelig at bilen hadde vært rånekjørt.

Jeg fikk betalt bilbergeren, og startet på den lange turen hjem.

Jeg fant ganske raskt ut at bremsene ikke var i helt tipp topp stand. De virket, men var svake. Jeg måtte planlegge noen sekunder i forveien når jeg skulle bremse. Normalt med en sånn bil ville jeg brukt håndbrekket aktivt, men da jeg prøvde å dra i håndbrekket ble det sittende igjen i hånden. Det var enda løsere enn bremsene. Jeg forsto at jeg måtte kjøre forsiktig og holde lav fart.

Turen hjemover gikk i rundt 40 km/t, og faren min fulgte i bil bak for å fange meg opp hvis bilen skulle streike. Utrolig nok skjedde det ikke noe spesielt på hjemturen, så noen timer senere sto jeg hjemme i leiligheten min i Oslo. I garasjen sto en bil som ikke hadde mange månedene igjen før den skulle vrakes. (Jo da – jeg hadde behov for bil litt til, så jeg beholdt den en stund før jeg vraket den. Det er kanskje den perioden i livet jeg har kjørt mest forsiktig.)

Jeg hadde tatt meg tid til å lete igjennom bilen og rydde opp litt. Rydding er for så vidt ikke min sterkeste side, men til gjengjeld er jeg svært nysgjerrig. Det hjelper når bilen er full av skrot fra folk som har stjålet bilen min. Jeg lærte litt om tyvene.

I bilen fant jeg piller skrevet ut på resept – med navn. Jeg fant personlige brev som lå i hanskerommet. De var av typen: ”Kjære … jeg elsker deg, men var ikke så glad for at du knuste ruten i bakdøren der jeg leier rom. Huseieren ble veldig sinna på meg. … og jeg liker ikke at dere bruker leiligheten min til å ryppe etc..” Jeg aner ikke hva det vil si å ryppe – men en kamerat av meg antok at det hadde noe med rohypnol å gjøre.

Jeg fant en verktøykasse. Ikke en liten puslete en heller… Det var en solid kasse med solide verktøy. Og jeg fant en sekk full av bøker. Bøker om healing, astrologi og alternativ behandling. Her var det tydelig at noen var interessert i det mer åndelige.

I bagasjerommet fant jeg to fulle esker med proteinpulver. Kostholdsbevisste folk dette, altså. Og så… kanskje det morsomste funnet: Et balltre. Et 52 cm langt, kraftig balltre. Laget i tre. Med reklamepåskrift.

"Inkassobyrået som ikke tror på rettslig inkasso..."

Jeg tenkte det kunne være en god idé å ringe politiet og fortelle at jeg hadde fått bilen. Jeg kunne også fortelle om observasjonene mine i bilen.

Etter at jeg hadde fått fortalt om bilbergerfirmaet, hentingen og så videre, dreiet samtalen inn på skadene på bilen og utleggene mine. Samtalen var omtrent slik:

- Jeg måtte betale 1500 kroner for å hente ut bilen min, og det blir nok dyrt å få reparert bilen også. Om jeg ikke vraker den, da. Men da må jeg jo kjøpe ny.
- Jo da, men sånt dekkes jo av forsikringen din.
- Jeg har ikke forsikring.
- Har du ikke?
- Nei. Det er jo en gammel bil.
- Ja, det er jo det.
- Jeg har ansvarsforsikring. Men det dekker jo ikke sånt.
- Nei.
- Så da blir det nok jeg som må ta kostnadene.
- Ja…Det er klart… eller så må gjerningsmannen betale. Du har jo anmeldt tyveriet, og da er det han som blir erstatningspliktig.
- Ja, det høres jo fornuftig ut. Det skjer kanskje automatisk, det?
- Vel… det er jo sjelden det skjer i det hele tatt. De har sjelden penger å betale med. Og så forutsetter det jo at gjerningsmannen blir funnet.
- Er han ikke funnet?
- Nei. Det er vanskelig å finne noen i sånne tilfeller. Om de ikke melder seg da – og tilstår. Da blir de erstatningpliktige.
- ..men bilen ble jo stoppet av politiet to ganger. Føreren ble jo også meldt inn til avhør for å ha kjørt uten førerkort. Da må det vel være registrert et sted hvem det var?
- Ja.. Vi vet hvem som kjørte rundt i bilen.
- Men hva er da problemet?
- Du skjønner. Det eneste vi vet er at de kjørte rundt i bilen. Vi vet ikke om det er de som har stjålet den.
- Nei vel?
- Med mindre de tilstår å ha stjålet den, da. Men det har de ikke gjort.
- Så det er ikke godt nok bevis at de kjørte rundt i den.
- Nei. Vi kan ikke ta dem for tyveriet. Men vi kan tiltale dem for heleri for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.
- Og?
- Hvis vi gjør det, så kan de ikke tas for hærverk på bilen. For det kan de hevde var gjort før de overtok bilen. Vi vet heller ikke om det var de som satt den igjen på et jorde i Holmestrand slik at du fikk kostnader knyttet til det.
- Så da er det ikke håp om noen erstatning, da?
- Nei. Ikke hvis de ikke tilstår. Og selv da er det nok tvilsomt. Det er avhengig av om de har penger å betale med.
- Ja vel. Men jeg fikk i hvert fall bilen tilbake. Det var da noe.
- Ja, du var heldig der.

Så hørte jeg ikke noe mer fra politiet før jeg fikk en lapp i posten etter noen uker: ”Det gjelder din anmeldelse fra xx/xx-02 om en stjålet bil. Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling.”

Det skal altså litt til før man blir tatt for tyveri her i landet.

Slik endte historien. Jeg hadde fått totalt 61 bøter i posten – fordelt på bomringpasseringer, fartsbøter etc. over hele sør-, øst- og vestlandet. Kjøringen frem og tilbake til Stavanger var i tiden før Nokas-ranene, så jeg har hatt noen artige tanker i ettertid om at kanskje bilen hadde vært innblandet på en eller annen måte. Arendal var vel også tilholdssted for enkelte involverte der? Men det er bare spekulasjoner.

Det positive var at da jeg hadde fått igjen bilen, fant jeg ut at tyvene hadde installert CD-spiller i bilen. Det var digre høyttalere i bakvinduet og i baksetet – og ledningene var trukket tvers igjennom bilen. Over skulderen på passasjersetet. Det var ikke det mest estetiske anlegget man kan tenke seg, men det var første gang noen sinne at jeg hadde CD-spiller i bilen. Det fikk jeg glede av på mange kjøreturer frem til bilen skulle vrakes.

Bilen som ble borte - del 4

Fortsatt fra del 3

Ukene gikk uten at jeg hørte noe mer fra politiet. I blant ringte jeg for å høre om det var noe nytt – men det var aldri noe nytt.

…og bøtene fortsatte å ramle inn hos meg. For det meste ulovlige bomringpasseringer.

Det var etter hvert gått over to måneder siden bilen ble stjålet… og jeg ringte politiet igjen. Denne gang Oslo Politidistrikt hvor jeg hadde meldt bilen min stjålet. Kanskje de hadde hørt noe?

Nei. De fortalte meg at det ikke var noe nytt i saken.

Neste dag ringte telefonen. Det var et bilbergingsfirma i Holmestrand som ringte. Samtalen gikk omtrent slik:

- Ja, hallo, det er Truls.
- Hei. Er det du som eier bil nr …. ? En toyota?
- Ja. Det stemmer, det. Hvordan det?
- Du… når har du tenkt å komme og hente den?
- Hente den?
- Ja. Nå har den stått her i 14 dager alt. Jeg tenkte jeg skulle ringe og purre på deg. Det blir j*vla dyrt for deg med all den døgnleien, vet du. Du må få opp farten litt.
- Døgnleie? Mener du at du har bilen min?
- Ja, klart det. Den står her fortsatt, den.
- Og den har stått der i 14 dager?
- Ja. Den tar opp plass. Det koster penger for hver dag, vet du.
- Oj… men jeg visste ikke at den var der. Bilen har vært stjålet, skjønner du.
- Ja, jeg antok jo det.
- Hvordan havnet den hos deg?
- Den sto midt ute på et jorde her i Holmestrand. Jeg måtte bare taue den inn.
- For to uker siden?
- Ja.
- Men hvorfor har ikke jeg fått vite dette før nå?
- Visste du det ikke?
- Nei.
- Altså… jeg ga beskjed til politiet med en gang, jeg. Det er to uker siden nå.
- Men de har ikke sagt noe til meg. Jeg ringte dem i går, og de sa at det ikke var noe nytt i saken.
- Hmpf… politiet. Det er ikke første gang dette skjer.
- Men må jeg virkelig betale døgnleie for 14 dager når jeg ikke har fått beskjed om at bilen var der?
- Hm…Noen må jo betale for at den har stått her, da. Jeg driver ikke gratis butikk heller.
- Ok, jeg skjønner.
- Men la gå. Siden du ikke visste om bilen, så kan jeg jo ikke belaste deg for alt dette. Det er politiet som ikke har gjort jobben sin.
- Så jeg slipper døgnleie, da?
- Ja… du skal få slippe døgnleie. Men fort deg litt da. Når kan du komme og hente den?
- Jeg kan komme i morgen.
- Fint. Da sier vi det.

… og så forklarte han meg veien. Hyggelig fyr tross alt – som lot meg slippe å betale for politiets feil. Det eneste jeg trengte å betale for var inntauingen og et døgn fra han ringte meg til jeg hentet bilen. Rundt 1500 kroner.

Neste dag fikk jeg med meg faren min som sjåfør ned til Holmestrand for å hente bilen.

Fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 3

Fortsatt fra del 2

Jeg hadde nå fått telefonnummeret til politiet i Arendal.

I utgangspunktet er det ikke mitt bord å ringe rundt til diverse politidistrikt for sånt, men jeg var interessert i å få vite om det var noen fremdrift i saken. Nå hadde jeg vært uten bil i over en måned.

Jeg åpnet samtalen med å fortelle om hvordan bilen hadde blitt stjålet, bøtene i posten og telefonen fra bensinstasjoneieren. Så fikk han bilnummeret mitt. Samtalen derfra gikk omtrent slik:

- Å. Den bilen, ja… Er den din, den?
- Ja. Har dere funnet den?
- Vi har stanset den to ganger.
- To ganger?
- Ja. Det er noen som kjører rundt i den her nede.
- Men dere stanset den?
- Ja. De kjørte rundt uten førerkort.
- To ganger?
- Ja.
- Hvor står bilen nå, da?
- Det vet jeg ikke. De har den vel fortsatt, tenker jeg. Vi vet hvor de bor.
- ??
- Den er ikke i så veldig god stand. Da vi stanset den var det ene sidevinduet bak knust, og eksospotten var helt i stykker.
- Eh…ja vel.. Men hvordan får jeg tak i bilen, da?
- Ja, du vil gjerne ha den tilbake ja?
- Ja.
- Føreren skal inn til avhør hos oss for å ha kjørt uten førerkort. Vi kan godt spørre ham om bilen mens han er her.
- Ja vel. Det er kanskje det beste jeg kan håpe på.
- Ja, det er nok det.
- Når er det avhør, da?
- Jeg er litt usikker. Men vi skal spørre ham når han kommer.
- Ok. Vi får vel si det sånn, da.
- Ja. Ha det bra, og takk for at du ringte.

Dermed var jeg ett steg nærmere å finne bilen.

Ytterligere fortsettelse følger…

Bilen som ble borte - del 2

Fortsatt fra del 1

De fleste bileiere har forsikret bilen sin med kasko. Sånt driver ikke jeg med. Alle som kjenner meg vet at jeg bare kjøper brukte biler i 5-10.000-kronersklassen, og da er kasko en dårlig investering. Altså fantes det ikke noe forsikringsselskap som kunne rydde opp. Det måtte jeg gjøre selv.

Å få trafikkbøter i posten for en stjålet bil er i starten morsomt, men kan bli litt slitsomt etter hvert. Jeg måtte ta kontakt med avsender for hver enkelt bot – og forklare at bilen var stjålet og at det ikke var meg som var føreren. Etter hvert begynte det å komme en bot nesten hver eneste dag. Og jeg fikk forklaringen i retur fra bomselskaper etc. om at jeg måtte dokumentere at bilen var meldt stjålet.

Dokumentasjon på at bilen var meldt stjålet fikk jeg hos politiet. Jeg forklarte da politiet at det var registrert bompasseringer i Drammen og i Agder-fylkene for bilen. Mye så ut til å være konsentrert rundt Arendal. Jeg tenkte at den slags informasjon kunne være interessant for politiet å vite når de lette etter bilen. I den grad dette hadde noen som helst prioritet hos dem.

Bøtene fortsatte å tikke inn. Ulovlige bomstasjonpasseringer og parkeringsbøter. Noen av bøtene hadde til og med bilde av bilen med sjåfør, og jeg kunne følge riktig godt med på ferdene frem og tilbake mellom Arendal og Stavanger – og noen ganger til Oslo.

Tiden gikk. Jeg ringte iblant politiet for å høre om det var noe nytt i saken. Svaret var negativt. Ingen nyheter.

Etter en måneds tid ble jeg oppringt av en bensinstasjoneier i Arendal. Han hadde sett seg lei på at jeg (eller bilen min) hele tiden svingte inn på bensinstasjonen hans, fylte bensin, og stakk av uten å betale. Han hadde meg på video, og gjennom en bekjent hadde han fått sporet opp hvem som eide bilen med det registreringsnummeret. Nå ringte han meg for å ta saken i egne hender. Skjelle meg ut. True meg. Få meg til å forstå at dette ikke var noe jeg burde gjøre igjen. Politiet hadde ikke gitt ham mye hjelp.

Jeg fikk forklart den sinte bensinstasjoneieren at det ikke var meg som hadde vært der. At bilen min hadde vært stjålet i en måneds tid, og at den var meldt stjålet. Jeg fortalte om alle bøtene jeg hadde fått. Og mannen ble overbevist. Han stolte på meg da jeg sa at jeg var i Oslo, og ikke kunne vært på hans stasjon i Arendal for 5 minutter siden.

Bensinstasjoneieren fortalte meg at bilen stadig svingte innom, og at han visste hvilken bygd den holdt til i. Han var enda mer oppsatt på å få tatt synderen enn jeg var.

Den nye informasjonen jeg satt med nå kunne være til hjelp for politiet, tenkte jeg. Så jeg ringte politiet igjen. Denne gang foreløp samtalen omtrent slik:

- Hei, jeg har nye opplysninger om bilen min. Den er i Arendal.
- .???
- Ja… bilen som er stjålet. En bensinstasjoneier har sett den i Arendal – hvor føreren fylte bensin uten å betale. Han har dem på video.
- Er bilen din stjålet igjen?
- Hva mener du? Den har jo vært stjålet hele tiden.
- Den saken står som oppklart i datasystemet vårt. Bilen kom til rette for to uker siden.
- Kom til rette? Hvor da?
- Ved bomstasjonen i Drammen.
- Nei… nei, den var observert ved bomstasjonen i Drammen. Det var jeg som meldte fra om at bilen hadde vært der, siden jeg hadde fått bot for ulovlig bompassering.
- Så den fortsatt stjålet, da? Det står i IT-systemet vårt at den ikke er det.
- Ja, den er fortsatt stjålet.
- Er du sikker?
- Ja.
- Hmm… ok, da får vi vel si det, da. Jeg noterer den som fortsatt stjålet.
- Men Arendal, da?
- Hva med Arendal?
- Den var jo observert der.
- Og?
- Er ikke det nyttig i etterforskningen? Bensinstasjoneieren har anmeldt det til politiet, og har dem på video.
- Å, sånn å forstå, ja… Da tror jeg du må snakke direkte med politiet i Arendal. Det er de som har mottatt den anmeldelsen.
- Ok, har du telefonnummeret?
- …

Så fikk jeg telefonnummeret til politiet i Arendal.

Ytterligere fortsettelse følger...

Bilen som ble borte - del 1

For noen år siden opplevde jeg at bilen min var borte. Det har for øvrig skjedd flere ganger, men den gangen jeg skal fortelle om nå førte med seg litt mer plunder enn vanlig.

Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.

Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.

Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.

Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.

Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:

- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.

Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.

Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.

På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.

Fortsettelse følger...

En lang ferd mot bussholdeplassen

Dette er en sann historie.

Trine hadde jobbet sent den dagen, og måtte gå hjem i mørket. Hun skulle ikke gå langt. Bare noen hundre meter nedover hovedgaten før hun kom til bussholdeplassen. Bussene som gikk hver halvtime på kvelden ville frakte henne trygt hjem.

Trine gledet seg ikke. Hun hadde gått hjem i mørket før, og visste hva som ventet henne. På en kveld som denne, når klokken nærmet seg midnatt, visste hun at hun kom til å treffe på mange av dem. Ti, tyve, tretti… Kanskje flere. Men hjem måtte hun.

Hun hadde bare så vidt svingt inn på hovedgaten da den første av dem dukket opp. Hun så flere av dem, men det var en som henvendte seg til henne.

”Hey…” sa han. Trine prøvde å overse ham.

”Hey…” sa han igjen og lagde kysselyder med munnen. ”Sweetie…” la han til.

Trine gikk bare videre i det samme tempoet. Hun ville ikke gi ham blod på tann. Men mannen ga seg ikke.

”Hey…” sa han på nytt. Nå gikk han etter henne. Tett. Hun kunne nesten kjenne pusten hans i nakken. ”Hey, come on…” sa mannen, ”where are you going? Won’t you come with me?”.

Trine snudde seg ikke. Hun ville ikke gi ham øyekontakt. Hun økte tempoet litt, og prøvde å riste ham av seg.

Flaks. En annen single kvinne kom motsatt vei. Mannen stoppet opp, og fulgte ikke etter Trine lenger. ”Hey…” sa han. Nye kysselyder. Men denne gangen var kysselydene rettet mot den andre møtende kvinnen. Han begynte å følge etter henne i stedet.

Trine snudde seg og så hvordan den litt slitne, smålubne mannen elget seg inn på sitt nye offer. Hun måtte dra litt på smilebåndene. I grunnen var det ganske komisk.

Men så sto han der. Nestemann. Da hun hadde snudd seg hadde hun senket tempoet nok til å være fritt vilt for alle de andre mennene som sto tett nedover hovedgaten.

”Hi, sweetie”, sa mannen og gliste tomt til henne. Han sto foran henne og sperret veien. Og enda verre: Han hadde fått øyekontakt.

Trine hadde lyst til å brøyte seg vei og komme seg videre. Det hadde vært det mest fornuftige. Hun visste hva mannen var ute etter, og ville ikke prate med ham. Men var for godt oppdratt til å bare skjære igjennom. Hun var ikke kynisk nok. Han hadde fått øyekontakt, og hun klarte ikke å la være å svare.

”Hi”, svarte hun, og viste at hun ville komme seg videre.

”Sweetie… where are you going?” spurte mannen.

”Home”, svarte hun kort. Hun ville ikke innby til noen lang samtale.

”Won’t you come with me?” sa mannen. Den samme klisjéen hadde hun hørt et halvt minutt tidligere.

“No”, svarte Trine kort igjen. Hun prøvde å se vekk. Mannen hadde nå tatt tak i jakken hennes, så hun kom seg ikke videre.

”Do you like sex?” spurte mannen. Trine ble perpleks. Hva svarer man på et sånt spørsmål? Hun burde svart nei, men det ville være å lyve. Trine likte sex, bare ikke med tilfeldige lugubre typer på hovedgaten som elget seg innpå i mørket. Trine var for godt oppdratt til å lyve… så hun svarte ikke.

“You can come with me… Won’t you come with me?” sa mannen. “No”, sa Trine igjen. Mannen holdt fortsatt fast i jakken hennes.

”I can lick your pussy…” sa han. ”I looove to lick pussy”. Hun hadde bare ventet på at noe sånt ville komme. Hun hadde vært utsatt for dette før. Hun bare ristet på hodet.

”I lick pussy so good…” sa mannen, og viste med tungen hvordan han gjorde nettopp det. ”Come”, sa han… og prøvde å dra i henne.

Men Trine strittet imot. Hun var på vei hjem, og hadde definitivt ikke lyst til å bli besudlet av denne mannen.

Hun så på ham. Han var en av våre nye landsmenn. Øynene hans var tomme og uttrykksløse. Han hadde noen tatoveringer. Noen valker på siden var synlige selv om han hadde boblejakke på, men han var ikke feit. Han så sliten ut, men huden i ansiktet avslørte at han fortsatt var i tyveårene. Glatt hud. Sårene i munnviken var dekket over av… var det en slags dekkstift? Håret var fullt av stylingprodukter, og rundt halsen hadde han de obligatoriske gullkjedene. Han hadde gigolo-looken.

Han var ikke blant de mest attraktive beilerne på hovedgaten, men heller ikke blant de verste. Under andre omstendigheter kunne kanskje Trine ha blitt tiltrukket av en av disse, men ikke på denne måten. Ikke her. Ikke ham. Og ikke med denne type henvendelse.

”Won’t you come with me?” sa mannen igjen. ”It’s only a few blocks”. Han holdt fortsatt tak i jakken hennes.

“No”, sa Trine bestemt. Igjen. Hun var utålmodig etter å komme videre, og prøvde å løsne seg fra grepet.

Mannen dro hånden oppover og befølte brystene hennes. ”Ooohh, nice titties… I looove big titties.” Trine visste det ville komme. Han fortsatte å beføle henne – nå i skrittet: ”Are you horny? I think you are a horny girl…”

”No”, sa Trine igjen. Dette begynte å bli ubehagelig.

”You come with me?” sa han igjen. “I can lick you and fuck you all night. Only 1000 kroner because you are so sweet girl… Special price for you. I looove to fuck”

“No”, sa Trine. Hun visste det ville komme.
”Are you sure?” sa mannen.

“Yes,” sa Trine. “I will not pay for… that!”

“How about 800?” sa mannen… “I lick pussy really good.” Igjen prøvde han å vise med tungen hvor flink han var.

”How much money do you have?” sa mannen. “We can do it in the park for only 500.”

“No” sa Trine igjen. “I don’t have any money… and I won’t pay for…that.” Nå slet hun seg løs, og prøvde å komme videre.

”Sweetie… ” sa mannen, og fulgte etter henne noen meter. ”Come on…Don’t you think I’m sexy? I know you want to…”

Trine svarte ikke. Hun bare fortsatte. Ville ikke oppnå øyekontakt igjen. Etter noen flere ”Hey” og ”Sweetie” skjønte mannen at det ikke ble noen nattlige eventyr for ham med Trine.

”Well, that’s your loss”… ropte mannen. “You fucking bitch!” Mer sa han ikke til Trine. Han fant seg umiddelbart et nytt offer, og begynte på nytt igjen.

Trine var lettet, og fortsatte videre. Men etter ti-tyve meter dukket tilropene opp igjen. ”Hey… ”, ”Sweetie” og kysselyder. En ny mann fulgte etter henne.

”Hey, sweetie… where are you going? Won’t you come with me?”

Mannen fulgte henne. Tett. “Do you like sex?”

Trine økte tempoet. Stirret stivt rett frem. Ville ikke la ham oppnå øyekontakt.

Det var fortsatt et par hundre meter igjen til bussholdeplassen. Nok til å bli forfulgt av et titalls beilere som ham.


Etterord:

Som sagt i innledningen: Dette er en sann historie. Med unntak av at Trine var en mann, og at beilerne var prostituerte afrikanske jenter på Karl Johans Gate i Oslo. Er du mann, og går alene nedover hovedgaten, så får du mange tilbud du ikke vil ha. Slik var det i hvert fall inntil forrige uke.

Jeg er en av de som jobber i sentrum, og som jobber sent. Før jobbet jeg ved Stortorvet. Jeg har mange ganger gått alene nedover Karl Johans Gate i mørket, og har selv opplevd hvor aggressive de prostituerte kan være. Det er ikke like ille nå som for et par år siden. Den gang fulgte de etter meg, grep tak i ”juvelene” og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøpe noe. Nå nøyer de seg med ”Hey”, ”Sweetie” og kysselyder, og lar meg fortsette så lenge jeg ser en annen vei.

På en tilfeldig kveld tidligere i år telte en kamerat av meg antall prostituerte på den 300 meter lange strekningen fra Oslo S til Egertorget. Tallet var 42. Det er nesten én for hver niende meter. Dette er Oslos hovedgate.

I forrige uke hadde politiet en razzia hvor de tiltalte en rekke involverte i prostitusjonsmiljøet. Dagen etter var gatene nesten renset for prostituerte. Det er ikke sikkert det vil vare så lenge, men det er tydelig at bakmennene (bakkvinnene) som er arrestert trakk i tråder for mange av kvinnene som vanket i sentrum.

Jeg er ikke tilhenger av å moralisere mot kjøp og salg av sex, men jeg er tilhenger av at bakmenn/halliker skal forhindres fra å tvinge piker til prostitusjon. Og jeg er tilhenger av at Oslos hovedgate skal være et sted man skal kunne gå uten å bli ”angrepet” av desperate prostituerte.

Jeg synes politiet skal ha honnør for at de gjør en innsats. Uansett om motivet er edelt eller bare for å tekkes sommerturistene.

Neste steg er det politikerne som må ta. Mitt råd ville vært å opprette offentlige eller offentlig regulerte tjenester som kan utkonkurrere gateprostitusjonen. Fordi de prostituerte da ville fått ordnede arbeidsforhold med normale arbeidstakerrettigheter og lovfestet jobbsikkerhet. Bakmennene (hallikene) ville på grunn av konkurransesituasjonen ikke lenger kunne tjene penger her, og ville dermed slutte å tvinge unge piker til å prostituere seg her. Cash is king for dem. Og ikke minst: De prostituerte ville være innendørs. Ikke i en så desperat situasjon at de ser seg nødt til å plage folk på gaten.

Men dette er et følsomt tema for mange. Det ligger i ryggmargen vår at prostitusjon er fy-fy og at det aldri bør legaliseres på noen måte. Det er et verdivalg.

Nytt design

Nytt design, ja...

Denne gangen blir ikke Rølerbloggen rosa, og logoen blir ikke endret. Faktisk er det ingenting som endres i Rølerbloggens design. Derimot er det Lerums Eplejus som i år har fått nytt design - i følge emballasjen deres.

At "Lerums eplejus" trolig blir lest som "Luremus" av landets dyslektikere, er ikke noe jeg skal harselere med nå. La oss heller se på designet.

Internt i Lerum kan jeg tenke meg at det var en stor sak å få et nytt design. Vel verdt å annonsere på deres eget intranett. Kanskje til og med noen kunder velger å kjøpe jusen på grunn av det fine bildet på pappkartongen. Folk liker fin emballasje, og denne er finere enn den forrige. Det skal de ha.

...men at man skal annonsere "Nytt Design" på kartongen, og dermed fremheve at designet skal være den store grunnen til å kjøpe billigjusen...? " Da fornærmer man nesten kundene. At designet er nytt klarer vi å se på egen hånd.

Nå venter jeg bare på:

- "Shell - nå med batikkmønstrede bensinpumper!"

- "PC fra Dell - nå emballert i pappesker med fire farger!!"

eller denne som ville vært noenlunde i samme gate:

- "Kjøp en bolig til overpris - for vi har varme boller i ovnen på visningen"

(Boller er flittig brukt, men jeg skulle likt å se det presentert på denne ærlige måten)