Øyvind og Håkon

Øyvind var en av mine beste venner. Han var særlig viktig for meg i tenåra og tidlig tjueåra, etterhvert havnet vi i hver våre land. Så kom ti år hvor jeg var for sjuk til å treffe han, og så kom ti år hvor han typisk var for sjuk til å treffe meg.

Han var veldig god i langrenn, jeg husker at han hadde 5, 6, 7, 7 som plasseringer i ski-Norgescupen, dette er i årsklasse med Alsgaard, Estil og Anders Aukland, 3/4 av stafettlaget som vant OL 2002, Alsgaard var alltid tungslått, men de to sistnevnte var han minst jevngod med. Øyvind fikk skadetrøbbel som stoppet ham fra å ta steget som senior, men havnet på landslaget i ski-orientering, og var på sitt beste nr 5 i verdenscup.

Han hadde en bror som nok ble enda et hakk bedre, Håkon. Mitt sterkeste minne om han er da Jan Jacob på Strindheims førstelag ble syk før NM-stafetten i 1999. Håkon ble da hentet opp fra 2.laget, og siden han hadde bedre spurt enn de andre på laget, ble han satt inn på sisteetappe. Strindheim var medaljekandidater, men Byåsen var favoritter og hadde Tor Arne Hetland på siste, dette var mens Hetland var i sin prime og verdens beste skisprinter. I tillegg var han såpass utholdende at han fikk VM-gull i stafett et par år senere. Håpet til Håkon var å gå ut godt foran Hetland. Men det motsatte skjedde, Byåsen vekslet foran og Håkon måtte gå ut et stykke bak. De gikk forbi de andre lagene og jeg tenkte, kult, dette kan faktisk bli sølv.

Men Hetland var seig og Håkon var fresh, da det gjenstod noen kilometer hentet Håkon også inn Hetland. Man skulle ikke tro det hadde noe å si, Hetland hang seg på og, vel, du vil ikke nærme deg et stadion med Hetland på ryggen. Men like før de kom inn på stadion slo Håkon til med en langspurt. Og olympisk- og trippelverdensmester Hetland hentet ikke inn reserven til Strindheim. Så det ble NM-gull på Håkon. For meg som ikke akkurat var nøytral var det fantastisk bra underholdning.

Han ble en god løper på nivået rett under landslag. Han deltok en del i kontinental-cup-renn (nivået under verdenscup,  tilsvarende skandinavisk cup) og vant ihvertfall ett sånt, i Japan. Både han og Øyvind bodde flere år i USA hvor de var en slags semi-proffer ved amerikanske universiteter. Her beskriver Håkon hverdagen i USA. Håkon fikk kone og to barn i USA, de bor der ennå. 

Øyvind traff også en jente i USA, langrennsløpersken Katka fra Slovakia. Rett etter de møttes skulle Øyvind og jeg kjøre en rundtur i Vest-USA, en del av bildene i denne bloggposten er fra den turen. Jeg ville til Los Angeles, men Øyvind hadde altså truffet en jente, og jo lenger vi kom fra Boulder, jo sterkere ville han tilbake. Vi snudde fire timer fra LA, og den siste natta nektet han å stoppe for den planlagte overnattingen i Vail eller Aspen, og kjørte hele natta for å komme hjem. 

Det var like greit at jeg ikke insisterte på Los Angeles. For Katka og Øyvind ble gift. De flyttet til Nederland, deretter Finland og så Slovakia, hvor de fikk to barn som nå er 15 og 17 år. 

Så ble han sjuk. Han fikk benmargskreft, rundt 2006. Og han snakket ikke om det i det hele tatt. I de tretten siste årene jeg kjente Øyvind, visste jeg ikke at han hadde kreft. I tillegg sviktet nyrene, det visste jeg. Han fikk operert inn farens nyre, men den sviktet også. Så han levde først med hyppige turer til sykehuset, etterhvert fikk han et dialyseapparat hjemme, det stod et surklende bråkende monster av en maskin i stua hans som han renset blodet sitt med. 

Vi likte vel å kjøre fort med bil, jeg og han. Det var noe han fortsatt greide, så han kjøpte seg en Porsche 944. Vi hadde en langsiktig plan om at vi skulle til Nürburgring og kjøre racerbilen til Øyvind der. Til han innså at det ikke kom til å bli plass i Porschen til både meg og dialyseapparatet. Istedet dro vi til Rudskogen, hvor jeg ødela bilen.

Bil-interessen startet før vi hadde lov til det. Vi var seksten år og kunne ikke å kjøre. Det måtte læres. Mamma og pappa sine biler stod etter hverandre i oppkjørselen vår, med kanskje en meter mellom støtfangerne. Vi startet opp Hondaen til mamma med å vri rundt nøkkelen, men å trampe på kløtsjpedal var ikke et konsept vi kjente til. Bilen stod i gir, så den gjorde et froskehopp fremover mot BMW-en til pappa, og ble kvalt. Da var det kun ti centimeter mellom bilene. Øyvind gikk ut for å dytte bilen bakover så vi kunne prøve igjen. Mens Øyvind dyttet hadde jeg skjønt hva som var galt med det første forsøket. Trodde jeg. Jeg vred rundt tenningen, og det samme skjedde igjen, bilen gjorde et froskehopp fremover mot BMWen. Bare at nå var Øyvind mellom støtfangerne. 

Han kom seg i trening igjen etter en uke, men han mistet kretsmesterskapet i langrenn den helgen. 

Så jeg kostet han kanskje et kretsmesterskap. Forhåpentligvis betalte jeg tilbake ved å mase ham med på skiorientering. Jeg mente han kom til å gjøre det bra i den idretten fordi han var god i orientering og langrenn. Han var ikke overbevist om at det var så enkelt, pluss, ski-o-løpene kolliderte med langrennene. Så jeg tok affære og tvangspåmeldte ham til NM i 1991. Han vant med ni sekunder.

Øyvind pleide å trene intervall opp slalåmbakker, med skigang. Jeg mobbet Øyvind hardt for at han gikk intervall. Intervall skal løpes. Det er bare gamle damer med Nordic Walking Sticks som går intervall. 

Øyvind responderte med at han gikk fortere oppover de bakkene enn jeg kunne løpe dem. Det bare lo jeg av, for på den tiden løp jeg (knepent) fortere enn ham på flatmark. Det endte med at vi veddet. Vi dro til slalåmbakken, Sørumen, som er ganske nært Granåsen. Jeg løp og han gikk, og han fikk rett, han gikk rett fra meg, i ekstremt lange klyv oppover mens han veivet vilt med armene for å flytte tyngdepunktet. Slik lærte jeg å respektere fremkomstteknikken skigang. Den hendelsen for cirka tretti år siden sitter fortsatt i, hver gang jeg kommer til en bakke som jeg er usikker om jeg skal gå eller løpe.

Så begynte Øyvind å snakke om at neste år, da skulle han vinne den såkalte Nær-O-karusellen, som var en sammenlagtkonkurranse i orientering. Også det lo jeg av. Slik jeg så det var det i hvert fall fem-seks som kom til å slå ham, heriblant meg selv. Det var bare for cocky å melde av ham, og jeg sa at hvis han vant sammenlagt skulle jeg sleike rent o-tøyet hans etter det siste løpet. Det satte han opp en kontrakt på, hvor han presiserte at det dreide seg om o-tøyet med særlig vekt på skoene.

Da de andre gode løperne hørte om denne avtalen valgte de å løpe senior i stedet for junior. Så det ble mye opp til meg selv å stoppe Øyvind. 

Det gikk ikke så bra, han tok ledelsen, og før det nest siste løpet ble jeg syk og var avhengig av å slå ham. Det gikk mye prestisje i dette, og for å gjøre en lang historie kort, jeg forsøkte noen skitne triks og tapte velfortjent.

Før det siste løpet hadde Øyvind seieren i boks, og han tok en ekstra runde mellom siste post og mål, hvor han fant en skikkelig gjørmete myr. Deretter måtte jeg sleike ren skoene hans.

Fra skoledagboka mi, Øyvinds skrift.

Øyvind hadde en helt ekstrem tilnærming til sykdommen, både den jeg visste om og den jeg ikke visste om. Han jobbet så mye han greide, det var ikke snakk om å trygde seg eller noe sånt, bare stå på. Jeg sa til ham at han burde jobbe mindre, men han mente han ikke ble sjukere av å jobbe. Det var en villet og maksimal fortrengning av kreft.

Broren Håkon ble landslagstrener for Kinas skiskytterlandslag. De skal arrangere neste vinter-OL, og vil være god i alle idrettene, også de de ikke har peiling på, så de har hentet inn norske trenere for å trene skiskytterne og langrennsløperne. Håkon fikk ansvaret for langrennsdelen til skiskytterne. 

Mens Håkon var i Kina fikk han ME. Samme sykdom som jeg har og som holdt meg sengeliggende i nesten ti år.

I fjor høst ringte Øyvind meg og fortalte om dette. Håkon hadde flyttet hjem, først til Øyvind, så til barndomshjemmet i Trondheim, hvor han nå ble pleid av sin mor. Mye slik jeg ble i 1999-2008, altså, jeg ble ikke pleid av moren til Håkon, men, øh, dere skjønner.

Jeg ble kontaktet som ekspert på dårlige tider. Jeg ringte moren, men kanskje viktigere fikk jeg mamma til å invitere henne hjem i Trondheim. Moren min kan langt mer om ME enn jeg gjør, jeg kunne jo knapt ta inn info de årene. 

Håkon var sengeliggende, men ikke så immobil som jeg var på det verste, han kom seg fortsatt opp av senga for det mest nødvendige. Han var i ferd med å miste muligheten til å dusje, og jeg kunne betrygge moren med at det går helt fint å ikke dusje på noen år. Jeg anbefalte en lang antibiotikakur, for jeg gikk på antibiotika i tre år og jeg tror det endret noe, selv om jeg var sengeliggende i fire år etter kuren også. De forsøkte, men Håkon greide etter et par uker ikke å få i seg pillene. Det var forsåvidt slik min kur sluttet også, ved at kroppen sa no more, men da altså etter tre år.

Mens dette skjedde havnet Øyvind på sykehus med et benbrudd, som oppstod av seg selv, uten at beinet ble utsatt for noe. Moren hans fortalte meg om det, og hun sa, det er jo sånt som kan skje med benmargskreft. Jeg holdt på å dette av stolen. Slik fikk jeg vite at Øyvind hadde kreft. Få visste dette, ikke engang arbeidsgiveren, det hadde også gått lang tid før foreldrene selv fikk vite det.   

Jeg fikk ikke snakket mer med Øyvind. Blodtrykket hans ble så lavt at dialysen ikke lenger virket, og han døde den 11.januar.

Jeg visste ikke at han kunne forsvinne, jeg trodde jeg skulle ha ham til vi ble gamle. Tvert imot, det ble sagt at han hadde overlevd flere år lenger enn man kunne vente.  

Da jeg holdt tale i begravelsen fortalte jeg noen av historiene jeg fortalte nå. Det siste jeg fikk sagt var

... og så likte jeg humoren hans veldig godt. Det var ikke så mange som la merke til hvor morsom han var, for du måtte kjenne ham godt før han begynte å spøke. 

Jeg ble veldig glad i den mannen. Jeg kommer til å savne han...

På dette punktet begynte jeg å sipe. Og istedet for å snufse meg igjennom resten lot jeg som om talen var over, takket for meg og satte meg ned.

Fin slutt, fikk jeg høre. Men det var ikke slutten. Jeg hadde tenkt å si noe om hvor bra konsept begravelse er. Faktisk vurderte jeg å sjokkstarte begravelsestalen med 'jeg har sett frem til denne dagen', men fant ut at det ble for drøyt. Poenget var at fra han døde til begravelsen så jeg frem til begravelsen, fordi jeg nå lever i miljøer som ikke kjenner Øyvind, og begravelse er en anledning til å dele med andre som er på samme sted og kjenner på de samme tingene, synce inn, se flere som tar det hardt, og den sjansen kommer ikke igjen. Skulle du treffe på sorgen senere, skulle minnene poppe opp om noen år og gi meg et behov for å mimre og syte, så er verden på et annet sted, og det gir ikke det samme å snakke med noen som ikke kjenner det du kjenner.

Jeg har lært dette fordi i de ti årene jeg lå sjuk med ME mistet jeg en del begravelser. Begge bestemødrene mine døde uten at jeg kunne snakke med noen. Da lærer du poenget med begravelsesritualet. 

Håkon lå hjemme med ME mens broren ble begravd, uten sjanse til å delta, og jeg ville minne dem på at Håkon kan trenge noen samtaler med innlevelse når han blir sterk nok til å samtale. 

Helgen etter begravelsen av Øyvind dro foreldrene på hytta, de trengte antagelig en time-out fra alt det vanvittig traumatiske. Det er en ekstrem påkjenning de har vært igjennom, jeg blir helt redd av å tenke på det. 

Denne helgen tok Håkon livet sitt.

Han etterlot seg et brev, hvor han blant annet skrev at han ikke ville ha blomster i begravelsen, men bidrag til ME-forskning. 

Da jeg først hørte om dødsfallet tenkte jeg at det var utløst av den akutte sorgen etter brorens død, men det virker så godt planlagt at det kanskje heller handlet om at han sparte broren og ventet til etter han dro. Jeg vet ikke. Jeg har enorm respekt for Håkon, alt han fikk til, og kampen han måtte kjempe. 

Og den er kanskje ikke min historie å fortelle, den om Håkon, men når jeg snakker om det, er det fordi ME er min historie å fortelle.

Jeg husker også hvor sterke selvmordstankene kan bli når man ligger sånn alene i mørket, hvordan de helt tar over hjernen. Jeg klarte ikke tenke på annet enn selvmord, hvert eneste ord som går gjennom hjernen handler om det. Jeg kjempet mot noe som ville drepe meg. Jeg lette i minnet etter broer som var høye nok og nær nok, tenkte gjennom medisinene jeg hadde, hjernen min messet drikk batterisyre om og om igjen. Jeg hadde ikke samme spillerom, for jeg kunne ikke gå og musklene var borte, men også opplevde jeg tydelig disse tankene som en fiende, noe jeg måtte bekjempe. Jeg fikk mamma til å fjerne alt skarpt fra rommet, men det ble jo verre, og jeg skal ikke heve meg over noen, jeg er redd at jeg til tider bare overlevde fordi jeg ikke kunne gjøre noe med det. Jeg kunne bare få dø hvis noe eller noen hjalp meg, hvis jeg kjente kuler under huden ble jeg glad i håp om at det var kreft. 

Det har neppe vært helt likt for Håkon. Jeg synes Håkon tok feil valg, jeg vil nok alltid mene, uansett situasjon, at selvmord er feil valg. Men jeg kan ihvertfall love at denne sykdommen er en mørk og mektig motstander. 

Foreldrene mistet begge sønnene sine med en ukes mellomrom. Det var de to barna de hadde. Det er helt vilt brutalt. Og, barna deres igjen ...

Som faren sa i begravelsen til Øyvind, du ga oss mye, Øyvind, men det fineste du ga oss er to barnebarn. 

Det er vondt å tenke på hvordan dette er for etterkommerne. Samtidig ligger det en trøst i at de finnes. Det er særs flotte folk, denne familien. Noe som slo meg i begravelsen er styrken de utviser i denne ekstreme situasjonen. 

Den samme styrken som får en mann til å leve tretten år med beinmargskreft uten å fortelle det.

--

Jeg avslutter med et par dikt jeg lagde for femten år siden:

PRAYER TO A PILOT

Hey mister pilot, I can hear your plane up in the sky

I’m laying here and I’m no longer ‘fraid to die

My God won’t listen to my prayers

I do really think you should

You can help me

Hope your parachute is good

See mister pilot, I can tell you tales about despair

I can show you how my body crumbles everywhere

My God won’t listen to my prayers

Maybe you can see me right

You can help me

I’m so tired of this fight

Hey pilot, you’re my hope you know

I’m so sick and tired

Of being sick and tired

I know I’m leaving but I move so slow

You can help me

Throw away your doubt

Crash your plane in me

Be my easy way out

INSIDE WAR

Everyday

I beg I pray

I yearn

Waiting for

my inside war

to turn

Time goes by

I freeze I fry

I burn

Waiting for

my inside war

to turn

Will I exist

when this mist

is gone?

survive these fights

through endless nights

alone?

or die before

my inside war

is won?

Avisand

Dagbladet har påvist at norske damer gjør det dårligere i idrett enn norske menn. For tiden kjører de kampanjejournalistikk og pumper ut artikler med bakgrunn i denne "sannheten":

https://www.dagbladet.no/…/storst-ulikheter-i-verd…/70294149

https://www.dagbladet.no/…/tysk-varsko-til-norge-k…/70298689

https://www.dagbladet.no/…/selv-marit-bjorgen-har-…/70472829

https://www.dagbladet.no/…/norsk-ol-hap-foler-seg-…/70326561

https://www.dagbladet.no/…/norges-nye-snodronning-…/70409359

For å få til denne konklusjonen misbruker de statistikk på det groveste. Og det er jeg dessverre nødt til å bruke en del ord på å vise.

Argumentasjonen deres hviler tungt på gull i OL, de fleste av illustrasjonene handler om vinter-OL. Det er et faktum avisene med jevne mellomrom kommer tilbake til, ca 80% av OL-gullene våre er tatt av menn.

En slik statistikk hviler tungt på noen få enkeltindivider, hvor én god utøver kan ha absurd stor innvirkning på resultatet, Northug har for eksempel flere gull i vinter-OL enn hele Afrika. Noen idretter har medaljeinflasjon. Når Bjørndalen er i form i to uker i Salt Lake City overgår det alt som teoretisk kan oppnås i andre idretter i to tiår. Bjørndalen og Dæhlie har åtte gull hver, for å matche de to måtte damehåndballaget ha vunnet samtlige OL i seksti år, og i damefotball er det ennå ikke utdelt åtte gull i historien. Er da en råopptelling av antall OL-gull et godt mål på nivået?

Dagbladet presenterer en liste over de største gullgrossistene våre vinterstid, for å vise hvor langt mellom damene det er. Listen er korrekt den, og viser fire damer og tjuesju menn. Den inkluderer Fred Børre Lundberg, Bjarte Engen Vik, Torleif Haug, Ivar Ballangrud, Johan Grøttumsbråten, Birger Ruud, Magnar Solberg og Jørgen Graabak. Alle tok OL-gullene sine i idretter som på den tiden ikke hadde kvinneklasse. Den inkluderer Harald Grøttumsbråten, Hallgeir Brenden og Pål Tyldum, som hadde flere øvelser de kunne ta gull i enn datidens kvinnelige skiløpere hadde. Damelaget på den tiden, aka Jentutten, vant VM- og OL-stafetten, men er ikke på lista. Overbevisende statistikk, eller misbruk av statistikk?

I 1928 tok vi seks gull i vinter-OL, fem tatt av menn og en av kvinner. Så, 83% mannsdominans der altså, omtrent på snittet. Men det var jo bare en kvinneøvelse på programmet. Norge, ved Sonja Henie, tok 100% av kvinnegullene. I 1932 øker mannedominansen til 86% i Dagbladets måte å regne på. Igjen tar Norge det ene kvinnegullet som var mulig å ta. Skal man vrenge det andre veien kan man si at det var total norsk dominans i et tiår i kvinneidrett, mens mennene fra Norge jevnlig fikk pryl. Men tidligere damedominans drukner i statistikken fordi kvinnene nesten ikke fikk sjanser. For at Sonja Henie teoretisk kunne ha tatt åtte OL gull måtte hun ha holdt på til 1964, og siden hun døde i 1969 måtte vi ha gravd henne opp og fortsatt meldt henne på OL for å gi henne like mange sjanser til å vinne gull som Bjørndalen hadde (26). I 2030 kunne hun endelig fått hvile for godt. Så, gir det en rettferdig sammenligning å bare telle OL-gull?

Det skal de ha, Dagbladet har i noen av statistikkene sine regulert for at menn og kvinner ikke har hatt like mange sjanser. Så kampanjen varierer mellom uredelig fremstilling, og redelig fremstilling av et hårreisende tynt grunnlag.

Jeg skal ta for meg de største idrettene i det norske idrettsforbundet:

Langrenn er en viktig idrett både i folkesjela og i denne statistikken. Det er riktig at vi har tatt flere langrennsgull for menn, men det er også litt merkelig. Jeg er opplært til at det er motsatt, for da jeg begynte å følge med, på åttitallet, var norske langrennsdamer klart sterkere enn mennene våre. De dominerte flere verdensmesterskap. Likevel ble det null individuelle OL-gull tilsammen på verdensmesterne Berit Aunli, Anette Bøe, Grete Ingeborg Nykkelmo, Anne Jahren og Trude Dybendahl. Kanskje fordi noen nasjoner på åttitallet hadde større muligheter i OL-forberedelsene. På nittitallet falt muren, dopingprogrammene i øst falmet, dopingtestene økte, i denne perioden var mennene våre bedre enn skidamene og dominansen deres kunne materialisere seg i en helt uvirkelig mengde OL-gull. På 2000-tallet er det ikke åpenbart at herreskiløperne har vært bedre. På herresiden, bak Petter Northug, var det virkelig tynt i mange år. Skal jeg oppsummere langrenn, norske menn vs norske damer gjennom tidene, virker det ganske likt, det svinger hvilket kjønn som er mest konkurransedyktig i en gitt epoke. Teller man verdenscuppoeng ser man det. Men teller man opp bare OL-gull får man en helt vill overvekt i favør menn.

Flere av de største idrettene våre er lagidretter, uten at jeg har telt opp tipper jeg at flere driver med lagidrett enn individuell idrett, men lagidrett forsvinner nesten når det skal telles OL-gull, for lagidrettene kjemper typisk om ett gull hvert fjerde år. Så la oss telle norske OL- og VM-mestere bare i lagidrett, hva får vi da? For OL-idretter: En lang rekke norske fotballjenter og håndballjenter. Null menn. Det samme gjelder for verdensmesterskap, i lagidrettene som er store nok for OL. Det står 100%-0% til damene, og dette kunne Dagbladet like gjerne presentert, trykket ut de lange listene med damenavn, trykk bilde av våre sikkert femti damer som har VM- og/eller OL-gull i håndball eller fotball, og kjør kampanje med vinklingen 'hvorfor er norske menn så ubrukelige i idrett'. Urettferdig det også, men cirka like urettferdig.

Golf er en av verdens største idretter og nesten usynlig i OL-statistikk, den har stort sett vært ute av programmet fordi utøverne blir for rike. Teller man opp antall bragder i golf, mastersseiere 100%-0%, mastersdeltagelser, tja, ca 97%-3%, selvfølgelig i favør damene. Mye takket være Tutta Pettersen. , men også de nest beste norske damene biter ruver over de beste mennene. Tennis er i samme klasse, der har det skjedd lite for begge kjønn, men vi har da OL-medalje i 1912 til Molla Bjurstedt, som senere tok åtte US Open-seiere for et annet land.

Friidrett er en annen av våre, og verdens, største idretter. Her kan vi telle opp OL-gull og få den vanlige noenogåtti prosent mannsdominans. Teller vi derimot opp verdensrekorder får vi motsatt bilde. De ni siste norske verdensrekordene er satt av kvinner. Ingrid Kristiansen holdt som muligens den eneste i verdenshistorien tre verdensrekorder i OL-øvelser samtidig, Grete Waitz satte to rekorder på 3000 meter og fire på maraton, og Trine Hattestad satte tre spydrekorder.

Fotball er verdens største idrett, den er mye større enn hele vinter-OL. Jeg har sett en del kåringer av verdens hundre beste fotballspillere for menn gjennom tidene, jeg har til gode å se et norsk navn der. På tilsvarende for kvinner er vi godt representert. Og, Ballon d'or, det har ikke noen norsk mann vært i nærheten av.

Gratulerer til Ada Hegerberg, og Dagbladet, cut the crap.

----

Epilog:

Etter noen oppfordringer sendte jeg dette til Dagbladet.

Dagbladets kronikkredaktør, som er Amanda Schei, vikar for Martine Aurdal, svarte meget positivt, hun ville trykke artikkelen, men ba meg om å redigere den ned til 3600 tegn inklusive mellomrom.

Jeg redigerte, men overså den siste detaljen og sendte henne 3600 tegn eksklusive mellomrom.

Amanda svarte rimeligvis at jeg måtte fjerne flere ord. Men i mellomtiden hadde hun også snakket med sportsredaksjonen. De mente jeg måtte ha feillest dem, de påstår at de bare bruker statistikker fra de siste tretti år og har regulert all statistikken for at det ikke er kvinneklasse i en del idretter og epoker. Begge disse påstandene er lett beviselig tullprat.

Jeg redigerte til antallet ord hun ville ha. Kommenterte at, ja, jeg har lest den første artikkelen, har Dagblad-sporten lest den selv?

Det totale redigeringsstyret tok for mange timer. Mye fordi poenget mitt er mengden av statistikk som motsier Dagbladets konklusjon, så nedredigering er en prosess som svekker saken.

Seks dager senere svarer hun at de må gå videre til andre artikler fordi jeg ikke har svart. Dette svaret ligger i min google mailboks rett under mailen jeg sendte henne seks dager før.

Jeg viser til at jeg har svart seks dager før, og forwarder om igjen,

Ingen respons.

Jeg ser forskjell på det elektroniske sporet til en mail som har gått ut og en som ikke har det. Mailen gikk ut, tro du meg, men uansett burde det ikke spille noen rolle, for Dagbladet trykker fortsatt artikler i kvinnemysteriet-serien sin, så motsvaret er fortsatt like aktuelt. At de må gå videre til andre innlegg fordi det går seks dager er bare bullshit.

Så min konklusjon er at hun snakket med kollegene sine i sporten, de vil ikke ha motsigelser på trykk, og hun vil ha fred i kantina.

No shit.

Denne tildragelsen inntraff på en Starbucks i Malaga, Picassos fødeby, hvor stor kunst har blitt til. Jeg hadde bestilt en Americano og funnet meg til rette, da indre organer opplyste meg om at det var på tide å skape noe selv. Jeg gikk på toalettet.

Toalettet hadde skyvedør og bestod av ett enkelt stort rom, med servant og med en sentrert hvit porselensstol. Jeg satte meg til rette, for planen min var av en type som de fleste normale mennesker, også menn, utfører sittende.

Døren hadde en lufteluke helt nederst, så mens jeg ruget på porselensstolen kunne jeg følge med på skoene til de som befant seg på utsiden av døren.

Først kom en person med hvite joggesko, og han forsøkte å komme inn.

For, og det visste jeg ikke, men når døren var låst var det ingenting som hintet om at døren var låst, ingen merking med rødt eller grønt, så mannen der ute hadde ikke noen annen måte å finne ut om det var opptatt på enn å riste i døren.

Dette blir enda verre med en skyvedør, hvor det ikke er et dørhåndtak, og det ikke er helt åpenbart hvordan ting funker, folk tror at døra lar seg åpne bare de finner riktig metode.

Mannen i de hvite skoene herjet verre, skyvedøra duret frem og tilbake i skinnene sine og jeg ble bekymret for om denne fyren var i stand til å rive døren. Uheldigvis er jeg avhengig av en smule arbeidsro i disse situasjonene, bare noen sekunders ro i starten av jobben, men det fikk jeg jo ikke, slik at jeg ble sittende uvirksom og se på de hvite joggeskoene, mens han forsøkte å komme seg inn til meg.

Jeg hadde begynt å formulere noe jeg kunne rope til ham. Please wait, opptatt, piss off, noe langs den skalaen. Men jeg hadde ikke lyst, det er kleint. Heldigvis ga han opp.

De hvite skoene forsvant og det var ingen der ute og alt var hyggelig og fint og jeg fikk mine tre sekunder med zen til å starte prosessen.

Så dukket et sett med grå joggesko opp. Nye sko, samme gamle historie, også han viste en enorm innsatsvilje i å få opp toalettdøra. Nå hadde de hvite joggeskoene fylt opp begeret, så da dette skjedde rant det over. Jeg ropte.

The reason the door won't open is that there is someone here, ropte jeg, det har jo ikke noe å si hvilke ord man velger i slike situasjoner, selve lyden av stemme inne fra toalettet skal være nok.

Dette hadde, tilsynelatende, ønsket effekt. Han sluttet å rykke i døra.  Skoene vendte, pekte vekk fra dodøren, og jeg antok at han hadde hørt meg og gitt opp prosjektet, som en fornuftig mann ville gjort. Det er ikke første gangen jeg har ropt til folk som bare ikke vil gi seg på å åpne en dodør, og min erfaring er at når du kommer ut etterpå er det ingen der, folk skygger banen, fordi det er kleint å se hverandre i øynene etter en slik situasjon.

De grå skoene gikk ikke vekk. Han ble stående i denne merkelige vinkelen.

Og jeg begynte å angre at jeg ropte, for nå skulle vi altså møtes og jeg hadde kanskje ropt litt mye litt tidlig, det var jo ikke hans skyld at jeg var blitt terget opp til dette punktet, det var jo mye han forrige gærningen.

Jeg kunne ha spart meg disse bekymringene. Det jeg har skjønt i ettertid er at han hørte ropet, men han skjønte ikke hvor lyden kom fra. Han konkluderte med at roperen befant seg bak ham, et sted inne i restauranten.

Så hørte jeg at han raslet med noe av metall, skoene snudde seg igjen mot døren og jeg tenkte, ai, kan det være at han jobber her, kommer han til å låse opp døren nå? Men det skjedde ikke, døren gikk ikke opp. Jeg hørte på lyder av metall mot metall, krafseaktig, og jeg antok at det var noe annet enn døråpning som foregikk, trafo eller noe, jeg var nesten helt sikker på at betjeningen ikke kom til å gå rett inn til en kunde på toalettet.

Det skulle tatt seg ut, det ville ikke bare sjenert meg, døren vendte rett ut i restauranten, med innsyn fra en god del av bordene. Foran dodøren, under ti meter unna, lå en sikkert tredve meter lang benk som gikk langs hele veggen i restauranten, og alle som satt på benken hadde hodet vendt i retning døra. Så mange folk som skulle presenteres for en trønder midt i morgentoalettet, restauranten ville aldri tillatt det.

Resonnementet holdt ikke. Plutselig åpnet døren seg, som i en skrekkfilm. Jeg var midt i jobben, så bokstavelig som det kan sies. Jeg bæljet en del uartikulerte lyder.

I døråpningen stod en gammel mann, lys i huden, en standard nord-Europeisk turist. I hånden holdt han nøkkelknippet sitt som hang i en lang snor.

Han hadde brukt nøklene som dirksett til å skru rundt den store skruen i skyvedøra. McGyver på tomgang, tjue år etter.

Han skvatt, sa 'sorry', skjøv døra igjen og stakk av. Han låste ikke. Døra var for langt unna til at jeg kunne få låst selv og jeg var som sagt på et punkt i prosessen hvor man ikke bare reiser seg.

Det var alle pinligheters mor, og etter at jobben var over gikk jeg umiddelbart fra restauranten. Jeg trengte en restart av dagen på en annen kafe. På vei gjennom uteserveringen så jeg ham, sittende ved et bord sammen med en eldre kvinne jeg antar er kona.

Og jeg gikk bare rett forbi. Det var jo ikke det jeg skulle gjort. Jeg skulle satt meg ned og snakket med ham, intervjuet ham, bevart ordene hans for ettertiden, for kommende generasjoner. For hvilket unikum av et menneske må dette være. Han finner en låst toalettdør på en restaurant, og den eneste hypotesen han har er at toalettet er klart for å ta ham imot, men at døren ikke vil åpne seg. Så hører han noen rope, og antar fortsatt at toalettet lengter etter å ta ham imot, bare han kan få opp døra. Hvorpå han dirker opp døra. Han DIRKET OPP DOEN PÅ STARBUCKS. Dette er en sjelden mann, det er ikke en prosent som gjør de valgene i den situasjonen, det er ikke en promille. Og jeg lot ham bare slippe ut av livet mitt.

Orientering uten kart

For et par uker siden begynte jeg å løpe orientering uten kart. Her er bloggposten om de to første forsøkene. Forsøk nummer 1, med kort lett løype, gikk bra. Forsøk nummer 2, med lang og vanskelig løype, gikk galt.

Jeg ville ha revansj. Så i helga prøvde jeg meg på vond og vanskelig løype igjen.

Løpet gikk i Østmarka. Jeg kjøpte kartet klokken 11, det ga meg tre timer til å lære oppgaven utenat før siste tillatte start. Det var for kaldt for utendørspugging, så jeg dro til Rustadsaga,

Her kjøpte jeg en kaffekopp og begynte innlæringsprosessen. Helt normal lørdagskos der altså. Halvparten av de andre gjestene sitter sikkert og blodpugger også.

Etter halvannen time var jeg lei, sliten i hodet, skallen nådde metningspunktet. Pluss at jeg følte meg utlært. Jeg ville ikke pugge mer, jeg ville ut og løpe.

Jeg løp med GoProkamera på hodet. Jeg har lagd video av hele løpet, men det er en god del fast forward. Microsoft bestemte at jeg måtte dele videoen i to:

Her er første halvdel av løpet:



Og her er andre del:


Her er resultater fra løpet, og link til Livelox

Pugge seg en solskinnsvenn

Leksikon sier:

Orientering er en idrett hvor man navigerer i terreng ved hjelp av kart (..)

Og jeg spør. Er vi nødt til å ha det sånn? Er dette noe vi må finne oss i, svelge ned med taus aksept? I verdens rikeste land?

Hæ, sier du.

Kartet, sier jeg. Dette forvokste papirflaket genererer syke mengder luftmotstand. Trær må hugges for å lage kartet, trykksverte produseres, gjerne giftig, av palmeolje, av barnearbeidere, gråtende, med sarte fingre, og så puttes det i plast med sine konsekvenser for sjølivet, klimakrise, krig, sult, nød og ubeskrivelige lidelser.

Noen må ta tak. For barna. Verden trenger orientering uten kart.

Denne idretten har jeg begynt med denne uka.

Jeg startet på torsdag med turorientering i Ski kommune. Det er det de kaller skiorientering. Tror jeg.

Det var en myk start, seks poster, snille som teddybjørner.

Før start måtte kartet pugges. Pugge ting gjør jeg best når jeg knoter med en penn, så jeg tegnet en del i prosessen. Tegningen ble igjen hjemme, og i skallen.

Jeg dro ut i skogen, nervøs som aldri før under tur-O. Som riktignok er en lite nervepirrende aktivitet. Øreklokkene betyr ikke at noen sufflerer meg hjemmefra, jeg er ikke Stein Bjørnsen heller, jeg hører bare på musikk.

Jeg hadde pugget at jeg skulle følge en sti, men høsten hadde dekt stiene godt til. Det var skummelt, for mistet jeg stien min hadde jeg ikke noen plan B.

Men jeg fant posten

Og ble griseglad. Som en unge igjen, det minnet meg om hvor stort kick det var å finne orienteringsposter da jeg var elleve. Endorfinsenteret er fortsatt klart for å jobbe, bare oppgaven oppfattes vanskelig nok.

Jeg brukte kompass, og pugget retningen jeg skulle i. Sjøkapteiner har flere hundre tall de deler inn kompassretninger i men jeg kan ikke sånne, jeg er en primitiv livsform. Den oransje nord-pilen er klokken 12, og her løper jeg i retningen 'klokken 7'.

Jeg ble veldig glad for hver post jeg fant, jeg ble jo det, for jeg så for meg at dette kunne bli komplett fiasko.

Slik forløp turen:

Det eneste problemet jeg støtte på var på vei til post 90, i stikrysset etter at innsjøen var passert. Der hadde jeg pugget at jeg skulle ta stien som førte opp på åsen. Jeg trodde da jeg la planen at jeg skulle se åsen fra stikrysset, men det gjorde jeg ikke, det var jo tett skog. Men jeg hadde 50/50 sjanse til å gjette rett, og gjorde jo det, så det ser pent ut på opptaket.

Dette var en lett o-løype, med mye sti, typisk B-nivå. Men jeg kom igjennom uten å tafse på kartet, og følte at jeg hadde kvalifisert meg til neste level.

Konkurranseorientering, nivå A, uten kart. Sjekk angsten.

I mange o-løp er dette umulig, fordi du får ikke se kartet før du løper ut i skauen. Men i rankingløpene i Oslo får man kartet før start. De begynner å selge kart klokken 12 og siste tillatte start er 14, så hvis man makser det ut har man to timer på seg til å pugge kart og løype. Det er hvis man kommer presis 12, men det greide jeg jo ikke.

Det var kaldt, så jeg satte meg i bilen for å pugge, tegne og fortelle. Løypa var 6 kilometer i luftlinje, og hadde 14 poster. De tre første gikk greit å pugge, men 4. og 5. var skråliposter som virket så nådeløse at jeg hadde lyst til å gi opp prosjektet. Hvis jeg bommet uti der ville jeg bare drifte videre  i terreng som var pregløst og likt, som en romsonde som har utspilt sin rolle og glir stødig ut av solsystemet.

Etter å ha fått kjeft av fotografen for kyllingtendensene, pugget jeg resten av løypa, brukte all tiden jeg hadde, og startet uten kart rett før tidslimiten. Jeg hadde kartet i baklomma som sikkerhetsnett. Det er derfor jeg til nå har brukt sykkeldrakter i denne sporten, de har baklomme.

Skammens baklomme.

Her er videoen fra dette forsøket:

Og jeg poster et bilde fra startområdet her før jeg babler videre, slik at de som vil se videoen uten spoilers, kan gjøre det.

Dette forsøket er meningsløst hvis man skal henge på andre løpere eller flyte på lokalkunnskap, men jeg er ikke spesielt kjent i terrenget, og så heller ingen andre løpere underveis.

OK, på tide med konklusjonen.

Femten strekk, ti gikk bra uten kart, to gikk med tidstap men uten kart, men tre gikk skikkelig galt og tvang meg ned i skammens baklomme.

Og jeg vet at det jeg prøvde på var vanskelig, og at rutinen min på dette er null, men det føles som nederlag likevel. Jeg er skuffa.

På plussiden var pugginga. Det går faktisk an å pugge en hel o-løype slik at du aldri blir stående i skogen og lure på 'hva nå'. Jeg husket alle planene jeg hadde, blandet ikke sammen strekk eller stier eller sauset sammen retninger. Men man kan alltid pugge enda en stein, enda en myr, versjonen man får med halvannen times innsats er tynne greier. Det mentale kartet er en typisk solskinnsvenn. Når alt går bra er han der, men med en gang det butter mot, er han søkk borte og du må klare deg sjøl.

Tre steder gikk det altså skikkelig galt, og skal man bli bedre må man analysere hvorfor.

Her er det første stedet, før 3.post. Jeg har billet meg inn at jeg leter etter en splitt mellom to stier. Men den til høyre er ikke en sti, det er en såkalt uthogd linje, sikkert en skiløype som ligger brakk om sommeren. Kartet hinter om det, men jeg pugget feil og var forberedt på to stier. Bak meg fins et ekte stikryss som jeg klarer å koke en parallellfeil på. Parallellfeil er kryptonitt for orienteringsløperen. Ingen superkrefter virker da, du kan løpe så fort du vil.

Her, like ved feilen jeg gjorde, er det myr under stien, og hadde jeg lært meg den myra hadde jeg hatt et sikkerhetsnett. Mer pugging reduserer sjansen for feil.

Andre tabbe: På femte post satset jeg alt på å finne et åpent område i skogen, som jeg skled forbi på oversiden uten å se. En del slike åpninger er synlige fra avstand, sollys slipper ned og de blir som små soler på bakken, derav ordet lysning. Men ikke denne. Dermed klatrer jeg før jeg skal og mer enn jeg skal. Det kunne gått bedre med skrittelling.

Tredje feil: jeg kommer ut på en sti til høyre for der jeg skal, og jeg vet det egentlig, for jeg har pugget at hvis jeg gjør det, vil terrenget bak stien gå oppover. Til tross for det snur jeg ikke, jeg gjør som jeg ville gjort med kart, fortsetter i retning av posten og satser på å ta meg inn. Det skal noe til å lykkes med det uten kart.

Jeg registrerer at jeg var blitt langt mer nonchalant på post ti enn jeg var i starten av løpet.

For jeg har mange vaner fra orientering med kart som er skadelig i denne nye idretten. Jeg har vent meg til å løpe orientering som en sløvskalle, semi-konsentrert, for etter mange år med kart trenger jeg ikke hele hjernen for å finne postene. Det durer popsanger og analyser av hverdagen gjennom skallen. Jeg merket at dette slo inn til stadighet, selv om jeg ikke hadde råd til å glippe konsentrasjonen.

Hvis jeg skal holde en kompasskurs, vil jeg, når jeg har kart, gjøre små justeringer, velge beste rute gjennom skogbunnen og ikke krangle meg gjennom buskasene som kompasset sier at jeg skal igjennom. Kartet reddder meg inn.Men denne luksusen har jeg heller ikke råd til nå. Jeg må bli mer nazi på kompasskursene.

Nuvel. Nederlag der altså, men jeg har fortsatt en nullvisjon. A-løype, uten henging, med null bruk av kart.

Glicko vs Tjukken 2

Da er det dags å trene Tjukken. Jeg har en versjon som jeg har kjørt på løpene i sommer, så den er trent på et OK nivå allerede. Men jeg aner ikke hvordan den vil prestere i den samme testen hvor Glicko klarte 64,3%. Dette første forsøket er veldig spennende.

Tjukken må opp i form. Problemet med Tjukken er at den bygger på informasjonen som man får av strekktidene i orienteringsløpene, altså, alle mellomtidene. Men ikke alle løp har mellomtider, og nå skal den slåss mot Glicko som forutsier resultater i alle løp. Så den må få gjort noe med denne svakheten sin. 

Andre svakheter Tjukken har per nå:

Den overvurderer løp i korte løyper, slik at en som løper mest korte løyper blir overvurdert kontra en som helst løper lange. Effekten er ikke supertydelig, men jeg tror den gjør det.

Den antar at alle løyper skiller like mye, slik at løpere som er 20% bak teten i lette løyper også forventes å være 20% bak i tunge. Den burde justere for at løyper kan skille mer eller mindre enn normalt, uavhengig av kilometertiden til teten. Altså at teten kan ha hatt en mer-enn-vanlig fordel.

Og, igjen, hva gjør Tjukken hvis en god løper blir disket, eller enda vanskeligere, bruker konkurransen til å ta seg en joggetur. Per i dag stryker den alle diskløpene og regner med alle joggeturene.

Aii aiii.

Vi har første kjøring, og den kommer ut med 33,86%

 Full krise, langt under apenivå, og jeg reagerer med dyp skuffelse, er jeg så mye dårligere enn Glickman. Men det må jo være en feil her. Så tjukk i hodet kan ikke Tjukken være.

Ah! Feilen er banal.

Når Glicko rangerer, er en høy ranking bra. Men når Tjukken rangerer løpere, gjetter han kilometertiden deres, så derfor er LAV ranking bra. Jeg brukte samme test som for Glicko, som gjør at Tjukken konsekvent har gjettet det motsatte av det den mener.

Det burde bli 100% - 33,86% = 66,14%

Jeg kjører om igjen og får

Fitness 65,9261711892075

De 0,2% jeg mister er tilfellene der løpstiden til de to løperne er ulik og rankingen deres er lik, der får han jo ikke rett uansett hvilken vei han snur seg.

Men det er forstatt noe som ikke stemmer, for Tjukken har gjort 110000 vurderinger mens Glicko gjorde 86000. Maskinen skulle hoppe over å teste hvis en av løperne ikke har løpt før, men i Glicko-testen formulerte jeg det som standardavvik under 400, (start-usikkerheten), og løpere som ikek har løpt på lenge faller jo tilbake til 400. Så Tjukken har tatt med folk som har vært lenge borte fra sporten, mens Glicko ikke gjorde det. Jeg må teste dem på akkurat de samme 86000 for at det skal bli rettferdig.

Bekymring.

Jeg kjører om igjen, med bare disse, og får

Fitness 67,421090586342713

Med alle sine feil og mangler gjør Tjukken det 3,1 prosentpoeng bedre enn Glicko, i første forsøk. Det er knock out. Det er regelrett mord. Det er ikke noen vits å flikke videre på Glicko. Vi har en vinner.

Glicko vs Tjukken

Jeg vil lage en optimal ranking. En ranking som best mulig forutsier hvem av to konkurrenter som kommer til å prestere best i neste konkurranse. Jeg starter med orienteringsløp for det er det jeg kan best, men når jeg har laget rankingen kan arbeidet overføres til all annen idrett som handler om å komme seg fort fra A til B, være seg langrenn eller triatlon eller skiskyting eller galopp eller hundeveddeløp eller maraton eller sekkeløp eller telemark eller alpint.

Jeg har to konkurrerende algoritmer, veldig forskjellige, og bare en kan overleve. De må møtes i kamp.

Tjukken, som jeg har klekket ut selv. Tjukken baserer seg på å først sette et mål på hvor tøff løypen og konkurransen var, og deretter vurdere løpernes prestasjoner ut fra dette. Dette er iterativt som fy, fordi vurderingen av løypene baserer seg på vurderingen av løperne som baserer seg på vurderingen av løypene som baserer seg på vurderingen av løperne, og så kjører du denne karusellen til tallene ser fine ut. 

Tjukken har stor og tung kode, den er ikke like lett og smidig som sin motstander

... Glicko. Glicko er en versjon av ELO, som brukes i sjakk, utviklet av matematikeren Glickman.  Glicko er mindre kjent men bedre enn ELO,  til forskjell fra ELO vekter den forskjellig på en løper vi vet mye om og en vi vet lite om, og den ser forskjell på en klar seier og en knepen seier. For å bruke Glicko i orienteringsløp anser jeg ethvert løp som en mengde dueller mellom to og to løpere.

Disse to algoritmene skal slåss på liv og død. Den som vinner blir den nye rankingen, den som taper må dø.

Først må vi trene opp Glicko før kampen. Den gjør det veldig bra som ranking i norsk Scrabble, hvor den er implementert av Taral Seierstad. Jeg har testet den for Wordfeud League of Honour, hvor den gjetter rett i 64% av kampene. Den slo knock.out på ligaens nåværende rankingsystem, som klarer 57%.

Det er disse sterke resultatene som gjør at jeg vil teste den på nye oppgaver. Men det er en vesensforskjell, Glicko er god i sporter hvor to og to møtes. La oss se om den kan herje når mange møtes på samme utfordring.



Hva skal Glicko gjøre med diskvalifiserte løpere. En god løper som er disket vil jo få siste plass, men fortsatt være en god løper.

Som er to problemer:

Hva skal den diskvalifiserte løperen selv få i rankingeffekt for løpet.
Hva skal løperne få for å ha slått den diskvalifiserte.

Jeg innfører to vekter for dette. "Egendisktyngde" og "andresdisktyngde", jeg skal justere dem med genetisk programmering, så vil evolusjonen vise hva som er rett å gjøre.

Dessuten må vi ha en maxkampverdi/minimum kampverdi. Slik at ekstreme resultater fra en enkeltløper, eller en feilregistrering i dataene, ikke får grenseløst stor effekt for rankingen til løperne som møter beistet.

Folk har gjort dette før meg, på formel 1. Hvor det er mye 'ikke fullført', og dermed ganske avgjørende hva man gjør med de dårlige løpene. Jeg heller mot at det riktige er å stryke disk/brutt-løpene, men jeg vil gjerne ha støtte fra AI på den teorien.

Jeg kjører dette gjennom genetisk programmering, metoden finner de beste valgene de stedene jeg er usikker. Jeg tester bare hva Glico forutsier om løpere som er ganske jevngode, for hver løper tester jeg mot de fem nærmeste konkurrentene som er dårligere, og de fen nærmeste konkurrentene som er bedre. De nivåene baserer seg på en ranking for 2018 som jeg ikke skal endre, slik at jeg kan bruke den på begge metodene.

Glicko gjetter i første runde rett i 62,8% av forsøkene. Ikke håpløst, men jeg hadde håpt på mer. Dette er verdiene den finner i de punktene jeg er usikker:

Fitness 62,86  B : 3 T 92 maxkampverdi: 3000 egendisktyngde: 0 andresdisktyngde 25

B og T er koeffisientene i glickoformelen. De er 5 og 90 for scrabble, så T er som forventet mens B overrasker. Null på egendisktyngde betyr at man ikke regner med de løpene hvor man blir disket. Det er som jeg forventet.

Vi må trimme. Finne forbedringsområder.

I blant underpresterer løpere kapitalt. Av og til betyr det at løperen tok løpet som trening. Jeg innfører variabler for det også, underpresteringlimit og egenunderprestering, som sier hvor mye rankingfall vi regner som underprestering, og hvor mye vi demper et sånt løp med.

Man ender jo med en ranking hvor det å gjøre et litt dårlig løp er mer ødeleggende for rankingen enn det å gjøre et veldig dårlig løp. Men vi får se, om det likevel gir en bedre ranking.

Fitness 62,97
B : 3 T 76
maxkampverdi: 2800 egendisktyngde: 75 andresdisktyngde 0
Egenunderprestering: 75 underpresteringlimit: 1

Det ser bedre ut, vi nærmer oss 63%. Dette er etter tjuende generasjon, og jeg holder meg med en befolkning på femti programmer som krysser hverandre. Jeg liker ikke at den har tatt inn disk-løpene i beregningen igjen. Maskinen er veldig tydelig på at B skal være 3. som er spennende, det er 5 som pleier å være standard. Den har ikke fått mulighet til å gå lavere enn 3, nå skal den få det.

Jeg lager en myk avrunding, slik at prestasjoner over max ikke blir bare satt til max, men til en verdi i nærheten av max som avhenger av hvor mye de har gått over grensa. Resultatene som kommer ut ser faktisk svakere ut.

63% er ikke profetisk nivå akkurat, en ape som kaster mynt vil jo klare 50%. Utfordringen er at løperne vi sammenligner er så like, men jeg føler at jeg må sjekke at det ikke er en feil et sted. Jeg endrer slik at alle løpere sammenlignes med alle andre i løpet. Det øker treffraten til 74%. Så det fungerer. Det er bare at testen er brutal fordi løperne som Glicko skal spå er jevngode. 

Hver test går over ni sesonger, nesten tusen løyper, maskinen gjør åttisekstusen tips som enten er rett eller feil. Treffer typisk 55000 ganger og bommer 31000.

Jeg endrer testen litt. Jeg har økt betydningen av løpere som løper i en annen løype enn de pleier, men dermed økte jeg også betydningen av en del folk som har deltatt veldig lite, så jeg demper ned disse.

Fitness 62,94  B : 2 T 76 maxkampverdi: 2950 egendisktyngde: 75 andresdisktyngde 0 Egenunderprestering: 75 underpresteringlimit: 1

Effekten er ikke magisk. Jeg liker ingen av disse tallene. B og T kryper lavt, langt under det jeg forventet, og egendisktyngde bør være null etter mitt skjønn. Pluss, den burde kunne treffe med mer enn 63%. Fitness må opp, ellers tror jeg at Tjukken kommer til å banke Glicko.

Den er så glad i underpresterings-demperen at det aner meg at den gjerne vil dempe alt, uansett, at effekten av et enkeltløp svinger rankingen for mye. Den er jo bygd for sjakk, hvor man kanskje spiller 10-12 enkeltoppgjør per turnering, men orienteringsløp kan jo fint inneholde 50 internoppgjør. Jeg innfører en sordin, pluss, jeg lar den teste B=1.

Fitness 64,15239539184269  B : 1 T 68 maxkampverdi: 3600 egendisktyngde: 50 andresdisktyngde 75 Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40

Sordinen velger å redusere effekten av hvert løp ned til 40%, vi beholder mer av løpernes gamle ranking, og skulle du sett, Glicko spretter et helt prosentpoeng opp i kvalitet. 

Vi finpusser, leter nærmere rundt de tallene vi allerede har.

Fitness 64,30040088677534
B : 1 T 78
maxkampverdi: 4900 egendisktyngde: 100 andresdisktyngde 30
Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40

Ser om vi kan tjene noe på å endre startrankingen og -variansen til noen som aldri har deltatt, og c, som er tidsfaktoren på foreldingen av prestasjoner. Jeg lar den jobbe hele natta, hundre generasjoner, uten at evolusjonen kommer opp med noe bedre. Mystisk mange (4) varianter gir samme fitness ned til ørtende desimal, som betyr at alle disse gjetter 55978 rett, og ingen klarer 55979. Men det er jo ikke helt uavhengig av hverandre, disse gjettingene, slik at dette tallet vil bevege seg i kvantesprang, i ordets egentlige betydning, (hopper over verdiene imellom opp til neste nivå).

Fitness 64,30040088677534
B : 1 T 78
maxkampverdi: 4925 egendisktyngde: 100 andresdisktyngde 32
Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40
C: 10 startvarians : 300  startranking: 1500

Vi har hatt en del fremgang, men nå kommer jeg ikke lenger. Glicko holder samme nivå som i WLoH, tre tester der, på tre forskjellige sesonger, ga 64,2%, 64,9% og 64,6%. Det er ikke direkte sammenlignbart, det kommer jo an på hvor jevngode konkurrentene er.

Jeg har brukt dager på å trene Glicko, men jeg håper den får skikkelig juling av Tjukken. En sak er at jeg har laget Tjukken selv, fra scratch, en annen sak er at jeg er sugen på å nå et høyere nivå enn 64,3%. Det blir et spennende oppgjør.