21. april 2016

Teksten

Teksten har stått opp før meg. Den sitter klar i sitt hjørne av ringen, morgenfrisk og slem. Jeg knytter hanskene, knytter skoene, skyggebokser litt i luften og gjør meg klar for første runde, uggen og mørbanket etter i går.

Vi åpner rolig, danser rundt i ringen med tette guarder. Jeg slår noen prøvende slag iblant, de blir parert og kontret. Teksten får inn en skikkelig kjatring, jeg smeller i canvasen og blir hengende i tauene.

- Du bør finne deg noe annet å gjøre. Spill et dataspill i stedet, sier teksten.

Gongongen går, jeg hviler, venter på neste runde. Teksten skuler på meg. Den har ikke tenkt å gi ved dørene. Ikke i dag heller.

Jeg går hardere på. Langer ut mine beste slag, teksten parerer lett og sender knallharde støt tilbake. Jeg går ned for telling. Nede for telling i andre runde og har ikke fått til noe. Enda en sånn dag. Jeg sleper meg til hjørnet.

- Stikk av. Dette gamet er for tøft for deg, sier teksten.

Jeg svarer ikke. Rundene går. Tredje, fjerde, femte, sjette, jeg mørbankes, grisebankes, jeg får knapt inn et slag.

I sjuende runde kaster teksten hanskene og avdekker de lange klørne sine. Den graver seg inn i brystkassen og går for hjertet mitt. Den river ut hjertet, spiser det, slurper i seg hjerterøttene som om de var spagetti. Jeg lider.


Men mens den spiser er garden dens nede. Jeg kan hamre løs på teksten, jeg får inn slag etter slag, jeg dundrer inn alt jeg eier og har, jeg får til det jeg skal. Mens hjerteblodet pulserer ut av brystkassen. 

31. mars 2016

Hendelsene i Litauen

Det virker ikke som at denne historien er fortalt på norsk før, ikke på internett ihvertfall, så jeg tar ansvar.

Diplomaten Chiune Sugihara fikk sparken fra den japanske utenrikstjenesten i 1947. Offisielt var det nedbemanninger i utenrikstjenesten. Men de lot ham forstå at det hadde med hendelsene i Litauen å gjøre.


Det må ha vært en nedtur. Da freden kom i 1945 ble han og kona tatt som krigsfanger av de sovjetrussiske styrkene som kom for å frigjøre Øst-Europa fra nazismen. I atten måneder satt de i russisk fangeleir, før de ble sendt hjem til Japan på den transsibirske jernbanen. Vel hjemme fikk Chiune altså sparken. Han fikk aldri utøve yrket sitt igjen.

For i 1939, da Sempo ble visekonsul i Litauen gikk det over stokk og stein. Det kostet ham karriéren. Han ble senere spurt om hvorfor han gjorde det han gjorde, og svarte:
Myndighetene i Tokyo opererte ikke som en enhet. Noen støttet nazistene, andre var ambivalente. Jeg følte det ble dumt å kontakte dem. Så jeg bestemte meg for ikke å vente på deres svar. Jeg visste at noen sikkert ville klage på meg i fremtiden. 
Livet etter krigen ble trangt, han bodde i Fukusawa med kone og tre barn, og livnærte seg blant annet som dørselger av lyspærer. Den ene sønnen døde i 1947.

Så det var ikke lett i Japan. Kanskje var det skamfullt også, å miste jobben, kanskje han bare ikke ville snakke, han var en stille mann. Ihvertfall var det praktisk talt ingen i Japan som visste noe om hendelsene i Litauen. Selv ikke naboene.

Sempo valgte i 1960 å dra fra Japan og ta jobb i Russland, siden han kunne språket fra sin tid som diplomat. I femten år var han fremmedarbeider i Moskva, mens han brødfødde familien i Japan.

Så begynte de å finne ham. Jehoshua Nishri var den første som greide å spore ham opp. Jehoshua var en israelsk attaché i Tokyo. I 1940 hadde Nishri vært jøde i Polen da nazistene kom. Han hadde flyktet men nazistene kom etter. Sammen med hundrevis av andre stod han utenfor det japanske konsulatet og dyttet mot jernporten i håp om å få komme seg inn. Hvor Sempo satt. Han spurte Tokyo om råd, ordren tilbake var å ikke utstede visa. 

Sempo brøt ordren, han jobbet 18-20 timer lange arbeidsdager med å utstede visaer, tilslutt var alle offisielle blanketter brukt opp, han utstedte på blanke ark med stempel og signatur. Han fikk bare noen dager før Tyskland annekterte Litauen, men fikk også en tidsfrist på å komme seg ut av landet, og brukte denne tiden godt. Han utstedte 2000 visaer til jøder og deres familier, og reddet derigjennom opp mot 6000 mennesker.  Fem ganger flere enn den noe mer berømte Oskar Schindler.

I 1985 fikk de han reddet skaffet han plass i  Righteous Among the Nations, æresklubben for de som reddet jøder under krigen, sammen med Schindler. Sempo er den eneste japaneren som har fått denne æren. På det tidspunktet var Sempo gammel, han var ikke frisk nok til å reise til Israel for å ta imot utmerkelsen. Han døde året etterpå.


Det har blitt litt post mortem-kred. I 1992 opprettet japanske myndigheter et minnesmerke i hjembyen, og senere har han fått et museum. Han har gater oppkalt etter seg i Kaunas og Vilnius og Tel Aviv, en park i Jerusalem, pluss en asteroide. Og en del priser, sånn ca søtti år etterpå.






29. februar 2016

Barneskirennopplevelsepåbrettet

Flere har gjort meg oppmerksom på at jeg dras inn i Stein Bjørnsen-saken. Stein Bjørnsen er en blind sjakkspiller fra Horten som mistenkes for juks.

I mattogpatt.no har sjakkforbundets rankingsjef Yggeseth presentert de største ratingfremgangene i Norge siden 2008. Det er barneskirenn:


Listen viser at Stein Bjørnsen har den nest beste fremgangen. Men i Bjørnsens tilfelle dreier det seg om ynkelige 263 poeng, mens jeg hopper 446 poeng.

Det er rett og slett ingen motstand. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang i søvne. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang sittende i en maurtue med et tubaorkester rundt meg. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang samtidig som jeg runddriblet rubiks kube med den ene hånden og brukte den andre til å telefonere med mora mi.

- nei, mamma, jeg sa europavei seks! hva? jeg sier, ulykken med han bonden skjedde på E6, hehey, nå løste jeg kuben ...

Morten Strand, tidligere visepresident i det internasjonale sjakkforbundet, uttaler:
Spørsmålet blir da om den fremgangen vi her står overfor lar seg forklare på naturlig vis. Mitt utgangspunkt er at en ratingfremgang på 560 poeng over 44 partier er i overkant av det mulige.
Han refererer her til hele Bjørnsens opptur, mens statistikken vi så på regner bare fremganger innen et halvt år. Uansett, 446 poeng frem på 9 partier er mye verre, så han sier det samme om meg.

Jeg ble først satt ut av juksebeskyldningene, men har nå fått kamplysten tilbake.

På bildet fra premieutdelingen kan man se utstyret jeg spilte med. Stripet dress.
Det er første bevis på at jeg er uskyldig, når har noen noensinne med en stripet dress gjort noe galt?




Det kan hevdes at man kan jukse med bluetooth-utstyr skjult i plaggene. Jeg har absolutt ingen peiling på bluetooth-utstyr og teknikk og sånt. Men dette er ikke en dress som inneholder bluetooth-utstyr, det er en gammeldags dress som er laget før bluetooth kom på markedet.

Hvis man ser på hva butikken sier om dressen, ser man absolutt ingenting om bluetooth:



Her er bordet jeg spilte på under NM. Jeg kunne ha bluet bordet fullt av tooth, men jeg aner ikke hvordan man bluer tooth, jeg aner ikke hvordan man slår på en datamaskin, og jeg tror at sjakkcomputer er et svarthvittrutet dyr i oksefamilien. Dette er uansett et helt vanlig respatexbord, laget før bluetooth kom på markedet




Hvis vi ser på hva forhandleren sier om det eksakt samme bordet, så er ikke bluetooth nevnt med ETT ord. 



Ikke ett eneste ord om bluetooth der altså. Go figure, mister vice president.

Det dras også inn hva man har gjort i andre idretter. Det fins jo diskusjoner og mistanker i andre sporter, som denne om hvordan jeg kan gå et skistadion på 11 sekunder når alle andre går på 14 eller mer. Men den saken er veldig uklar og jeg ønsker å være ekstremt diffus på hva som har foregått.

Jeg har riktignok gått ned for regelbrudd i sjakk før, jeg ble diskvalifisert i begge de to første NM-partiene mine, men det er ikke noe tegn på at jeg liker regelbrudd. Tvert imot blir jeg veldig sur når jeg blir tatt.

Fremgangen min kommer som følge av at jeg har studert ekstremt hardt. Jeg har nilest dette ruvende faglitterære verket fra perm til side tre, og det gir meg en enorm styrke siden jeg tror dette er et nivå i sjakkutdannelsen som de fleste av konkurrentene mine simpelthen hoppet over.


Dessuten, som min reportasje fra hurtigsjakk-NM viser, har jeg fokus på fiskeren. Det er en neglisjert brikke som rankingsinker som Bjørnsen eller Magnus Carlsen neppe bruker særlig tid på.



---

Litt seriøst til slutt. Med dette ønsket jeg ikke å legge sten til byrden for Bjørnsen. Voldtektsmenn slipper stort sett billigere unna i media enn Bjørnsen har gjort, og han har ikke brutt loven. 

Jeg tror at Stein Bjørnsen har jukset, men er ikke sikker. Der saken står nå krever sjakkforbundet en teoriprøve, mens Bjørnsen vil testes i det han har vist seg god til, sjakkturnering. Det høres ut som et rimelig krav fra Bjørnsen. Hvis ikke forbundet endrer seg kommer han bedre ut av dette enn forbundet gjør, i øynene til alle oss som ikke forstår sjakk godt nok til å skjønne at man kan se på trekkene fra et parti og si 'juks'. Vi utgjør kanskje 0% av forbundsstyret, men 99% av folket.

Fremgangen min handler forøvrig om at jeg pga svært liten sjakkrutine er håpløs i hurtigsjakk, som bloggposten sikkert viser. Men jeg var brukbar i langsjakk, når jeg fikk nok tenketid. For meg var forskjellen som sleggekast og synkronsvømming, men sjakkrankingen sauser bare disse sammen i samme rankingtall.

16. desember 2015

Stand-up-sesongen 2015: del 1

Etter forfatterfight i 2013 og 2014 fikk jeg lyst til å prøve stand-up. Jeg tok Reis Deg Komiker's kurs i vår, her er en nærmere titt på de første gig'ene:

Gig 1: 1. juni, Josefine, Oslo, 5
Lesbisk ekteskap - Tinder - Evolusjonsperspektiv på penislengder 

Debuten gikk bra, publikum på nykommerkvelder er ekstremt mottagelige. Sympatilatter til alle, også der det ikke er poenger. Man blir narret til å tro at man er morsom. Men på dette stadiet i karrieren er det det man trenger.


Jeg trodde på dette tidspunktet at jeg ikke kunne mislykkes som standup-komiker. Jeg hørte rutinerte komikere snakke om "bombing", at man ikke får latter i det hele tatt, og jeg tenkte, synd for deg, sucker, det der skjer ikke meg.

Det var tider, det.

Gig 3: 19. juni, Kasbah, Oslo, 1
Lesbisk ekteskap - Tinder - Penisevolusjon - Tinderdate

Jeg var nervøs som en bikkje som skulle skytes. Ingenting var lagt til rette da vi kom, ingen annonsering på utestedet, bartenderen visste nada om hva som skulle foregå, vi måtte rigge sjøl. Lokalet var like naturlig tilpasset standup som Sahara er tilpasset skigåing; det var ingen scene, vi stod på gulvet midt i puben, under halve lokalet kunne se oss, og hvis mer enn to trengte å bestille øl samtidig utgjorde man forlengelsen av barkøa.

Så står man der og ser ut som en gjøk som av uforståelige grunner er nødt til å pludre i en mikk mens han venter på ølen sin, og neste ølgjest lurer på hvilken side av denne gjøken han skal stille seg for å få pils. Det var cirka tjue som hørte på oss, men bare tre av dem lagde lyder som minnet om latter. 

Starten, om ekteskapet mitt, gikk egentlig greit. Men tinder-delen traff ikke noen av de tre støttepilarene, og da ble det dystert og taust som om noen hadde dødd. En rutinert komiker ville hoppet til neste tema, men jeg tenkte som en foreleser, "OK, så ingen syns dette er gøy, men la oss likevel gå kjapt igjennom disse punktene, kan jo være de kommer på eksamen". 

Jeg begynte å snakke for fort. Dermed ble det enda verre, jeg duret avgårde i monoton speedtrøndersk til et østlandspublikum, folk fikk ikke med seg hva jeg sa. Den første delen av showet gikk unna et helt minutt fortere enn på nykommerkvelden. Timingen var borte, videoen er vond å se på.

Noe av det som ga meg nerver var at det var nesten bare folk jeg kjente der. Man skulle kanskje tro det var beroligende, men det fungerer omvendt. 

Regner med ryktet spredte seg.

- Ser at Esquil skal ha stand-up igjen, er han morsom?
- Esquil, ja, jeg så ham på Kasbah.
- Er han morsom?
- Han er jo en hyggelig fyr
- Jojo men er han morsom?
- Veldig hyggelig fyr, Esquil. Veldig snill.

Siden Kasbah har jeg i stor grad snakket for ukjente.

Gig 4: 26. juni, Josefine, Oslo, 5
Kukost - Æksamen

Vi som tok RDK-kurset fikk to nybegynnerkvelder på Josefine, og siden den første gikk bra ville jeg ikke kjøre en da capo, men heller bruke den andre kvelden til å teste grenser.



Kukost-gigen er denne bloggposten skrevet om til stand-up. Jeg måtte gjøre hele gigen på nordlending, siden ordspillet ikke fungerer i min egen dialekt. Jeg sier ordet 'kukost' en hel mengde ganger i denne teksten, så for de som får emmen smak i kjeften av det ordet, er det mulig å få solid osteoverdose.

Gigen føltes som suksess, jeg fikk høy og ekte latter underveis, ros og skulderklapp etterpå. Men en del av publikum satt jo med hendene foran ansiktet. Og kurslederne i Reis Deg Komiker (RDK) var ikke særlig hæppy.


Settlisten. Å få siste spot kalles å være 'closer', og er ofte et kompliment. Får du den tilliten, ikke avslutt kvelden med et tykt lag smegma.

Gig 5: 19. august: Good Omens, Trondheim, 4
Lesbisk ekteskap - Tinder - Penisevolusjon

Publikum var nådeløst, de lo av reelle punchlines men lagde ikke noen lyd av andre jungeltriks, så de av komikerne som spilte på publikumsdialog, grimaser, artige stemmer etc. fikk lite latter. Jeg klarte meg relativt sett bra, tekstbasert som jeg er, men merket også at det var seigere enn på Josefine. 

Jeg husker en gubbe i salen, i femti-sekstiåra, midt i et hav av studenter. Han dro ikke på smilebåndet hele kvelden, han så ut som en FrP'er som satt på et SV-landsmøte og sugde på sitron.

Jeg lærte på kurset at hvis man ser sånne tryner i salen skal man late som de ikke fins og hvile blikket på noen som smiler. Men jeg maktet ikke. Etter hver punchline måtte jeg skule bort og sjekke om jeg traff ham. No such luck, han har ikke ledd siden holocaust.  

Jeg trodde de drøye delene av teksten, som penislengde-sekvensen, skulle gå hjem i hjembyen. Men det var som å snakke i bibelbeltet, de lo mest av de minst vulgære poengene. 

Gig 6: 20. august: Nattergalen, Trondheim, 4
Lesbisk ekteskap - Tinder - Penisevolusjon

Konseptet i Trondheim er at samme gjeng gjør samme show to dager på rad på to forskjellige steder. Andre dag føltes lettere, jeg trengte å bruke mindre energi på å huske ordene, og kunne bruke mer på innlevelse.


Det luksuriøse livet backstage på Nattergalen, vi ser Mats Ballari, Marie Jacobsen og opptil flere av Lars Berrums kroppsdeler.


Sonja satte sammen denne videoen av mine første gigs:


Så ble jeg stand-up-komiker

OK da, bloggen har vært litt dau etter at jeg ble standup-komiker. Jeg kanaliserer all rølingen inn i såkalte gigs istedet.

Jeg har gjort 26 gigs i 2015, og lirt av meg 17 tekster (i forskjellige versjoner). Her er tekstene med hvor ofte jeg har lest dem:

A: Gift med en lesbe (16)
B: Tinder (14)
C: Evolusjonsperspektiv på penislengder  (14)
D: Historie om en date (1)
E: Kukost (2) (basert på bloggpost)
F: Eksamen (2)
G: Langdistansetrening (2)
H: Mislykket forfatter (7)
I: Er vi født? (1)
J: Shit happens (1)
K: Foreldre på facebook (9)
L: Facerape (9)
M: Donald Trump (5)
N: Babybilder (2)
O: Arbeidsledighet (1)
P: Johannes 3:16 jedi-mind-triks (1)
Q: Quizzer-stereotyper (1)

... og her er de 26 gigene.

Dato, tekster, sted, by, eget terningkast

1. juni: ABC, Josefine, Oslo, 5
6. juni: ABC, 40-årslag, Oslo, 4
19. juni: ABCD, Kasbah, Oslo, 1
26. juni: EF, Josefine, Oslo, 5
19. august: ABC, Good Omens, Trondheim, 4
20. august: ABC, Nattergalen, Trondheim, 4
12.september: AGHJ, Josefine, Oslo, 5
5. oktober: ABC, The Western, Leicester, 6
11. oktober: ABC, Ophelia, Oslo, 1
12. oktober: ABC, Stopp Pressen, Oslo, 3
20. oktober: AH, Cafe MIR, Oslo, 5
25. oktober: KHL, Ophelia, Oslo, 4
26. oktober: KHL, Stopp Pressen, Oslo, 5
5. november: ABC, Union Scene, Drammen, 3
7. november: ABCMKHL, Det Røde Sjøhus, Stavanger, 3
7. november: ABCMKHL, Cafe Sting, Stavanger, 4
8. november: EF, Ophelia, Oslo, 3
9. november: KHL, Stopp Pressen, Oslo, 4
20. november: QABC, Tempest, Oslo, 4
22. november: ABC, Ophelia, Oslo, 3
23. november: ABC, Stopp Pressen, Oslo, 2
29. november: KHL, Cafe MIR, Oslo, 5 
5. desember: INP, Julebord, Oslo, 3
6. desember: KGML, Ophelia, Oslo, 6
7.desember: KNML, Stopp Pressen, Oslo, 4
11. desember: KOML, Lillekampen, Oslo, 6

Det er et fascinerende tidsfordriv. Blant annet hvordan samme tekst kan fungere så vidt forskjellig med forskjellig publikum. Her har jeg skrevet mer inngående om noen av gigene.


27. april 2015

Another beautiful Coca-Cola advert


 Coca-Cola has graced the billboards of my hometown with these lovely posters:


We get to see Marilyn Monroe, Elvis Presley, AVICII and other successful, beautiful human beings drink coke.

The bottles are recycleable, so you may in theory have kissed Marilyn, indirectly, by drinking from the same bottle as her.

But what are the odds? With that figure, how much coke did Marilyn drink?


Darren Jones sucks down fortytwo liters of coke a week. If statistics mattered, this would be a much more relevant campaign.


But coke don't seem eager to remind us of all the average Joes who has been drinking from the bottle you buy.


We're not always clean ...


... we're not always human ...


... and while Elvis, at least in the original ad, aims for an adequate body opening ...


... we sometimes miss.

Sorry you had to see that. But Coke really should not point us to ask "who used this bottle before me?"

To be fair, we live now, and the campaign is based on famous people from history. 
So let's go back in time.

I did not draw this, it is real

Coca-Cola had close relations with Nazi Germany. When the war broke loose and the dark beverage that everyone knew was American had to go home, they even invented Fanta so the company could stay with the Volk in the Reich.

Neither is this picture photoshopped. But OK, look close...

It was a good match. They both admired beauty and perfection. Even today some Coke bottles carry sore, subtle signs of this lost love.


OK, so I hitled another debate. But Coke really should not point us to history either.

23. april 2015

Skarverennet

På slutten av skisesongen går et skirenn som heter Skarverennet, fra Finse til Ustaoset. For oss skøytere som mener at klassisk skigåing er suspekt som konkurranseaktivitet er dette eneste mulighet til å gå et skikkelig turrenn i Norge.


Her er det skiløperne avslutter sesongen. Det er ikke mye fyll i langrennsmiljøet, seriøse skiløpere er avholds og pietistiske elleve måneder i året.




Den tolvte måneden forsøker de å ta igjen all drikkingen som charter-Svein og resten av folket fordeler jevnt på hele året. De drikker som uttørkede svamper. Denne lange hardøkten, som tilsvarer det vi o-løpere kaller whiskey- og cigarsesongen, starter for de fleste på målstreken på Skarverennet.


Jeg generaliserer veldig nå, det er selvfølgelig ikke alle av disse finstemte langrennsmaskinene som begynner å pimpe alkohol når kommer i mål på Skarven.



Mange klarer ikke å vente og begynner å pimpe på Jägertoppen, åtte kilometer før målgang. Herfra går det bare nedover på alle tenkelige måter. Jägertoppen er oppkalt etter et alkoholmerke som er imponerende synlig til at Jägertoppen ligger i et land med reklameforbud.



Så fester man hele dagen og utover natta, og dundrer sponsorbilene sine inn i lyktestolper så man kan få nye til neste sesong, og alt er hysjhysj, lensmannen på Geilo ville aldri gått til media og fortalt at han slepte en sørpe full Marit Bjørgen ut av en AUDI mens Therese Johaug løp ustøtt inn i skogen. De hadde bare tatt en prat på kammerset. Må slutte nå, Marit, blir så mye glasskår i veibanen, folk kan punktere.

OK. Nå overdriver jeg. Men det er mye VIP-behandling og kontinental kultur.



Men det er ikke bare fyll, det er mye vakkert å se.


Heidi Weng. Jobber på spreng. Tjener masse peng. Heidi Heidi Weng.



Jeg var på Skarverennet med Rune og faren hans, og Øyvind, som var arbeidskompis med Runes pappa. Og Øyvinds barnebarn, Simen, og kompisen hans, Jørgen. Vi hadde fint hotell og fikk mye god mat. Her er vi i hagen til Øyvind på Kongsberg.



Løperne tar tog til start, og det toget er overfylt som indiske tog. Folk sitter på taket og henger ut av vinduene.

OK. Nå overdriver jeg igjen. Men toget er ganske fullt, greit?




Jeg trodde jeg var teknisk finslepen og kom til å herje. Dessverre var Rune teknisk bedre i alle terrengtyper og i mye bedre form.

I forrige århundre, da jeg bevegde meg fortere enn ham, kan jeg ha kommet i skade for å grunnlegge en relativt brutal intern sjargong. Å først kommunisere på en måte som ville fått Petter Northug til å fremstå som empatisk og fintfølende, og deretter få ME, er taktisk svakt. Nå får jeg igjen med renter. Mil etter mil med ydmykelse.


Rune har rykket for førtitredje gang og venter oppi bakken. - Jeg kom hit for å gli på skiene, ikke stabbe meg fram, sier Rune.


Jeg skylder på skiene. Vi bytter ski. Det endrer ingenting.

Men det er fint på fjellet. Det skal fjellet ha. Og heldigvis er det ingen som bryr seg om sluttiden.

21. april 2015

Barcelona


I Norge, selv i Bergen, hvis du ser et flagg, så er det ofte det norske flagget. I Barcelona ser du nesten ikke det spanske flagget. Det katalanske flagget, derimot, er over alt. På dette styrkerommet, for eksempel, leker de at Katalonia har tatt sølv og bronse i OL:



Jeg tenkte at jeg kom til å merke de dårlige tidene i Spania, selv her i Norge ser vi jo spanjoler på jakt etter jobb, men Barcelona var strøken, den fremstod like velstående som Oslo.


Riktignok så man jo en og annen som hadde hengt seg.


OK da, han hadde ikke hengt seg, det var en klatrer. Hele denne undergangen på Montjuïc var innredd som en klatrehall.


Jeg gikk på pubquiz på Black Horse og fant meg et lag. De forklarte at arbeidsledigheten var rundt 25% i Spania, men bare 11% i Barcelona. Ganske stor forskjell, også resten av Katalonia gjør det bedre enn landet. Mønsteret ligner på Italia, rikt i nord, fattig i sør, og så stor forskjell at det er som to forskjellige land.

Jeg spurte om flaggene og Katalonias selvstendighet. Den delen av samtalen ble fleipet bort. Men i røykepausen, på tomannshånd, tok duden opp temaet igjen og forklarte at det er ikke noe jeg kan snakke om mens hele laget er samlet. Selv var han katalaner og for selvstendighet, mens damene ikke var katalanere, hvis han hadde snakket om temaet ville det blitt uggen stemning. 

De var en fin gjeng, IT-folk som jobbet på Nissans spanske fabrikk. Quizen var på både engelsk og spansk, fire omganger med ti spørsmål i hver, og en joker som kunne doble en omgang.  


Det avgjørende spørsmålet var "What color is the female blackbird". Jeg nevnte at de fleste hunnfugler er brune, men sa også at jeg ikke hadde filla snøring på hva en blackbird er.* Det var tidlig i quizen og de visste ikke at nordmannen var quiznerd. Så de svarte hvit. Brun ville vunnet quizen, vi ble nr 2.

(*Jeg tror fortsatt at det er stær, men det er trost.)

Av bedre øyeblikk husker jeg: "hvilket land er 21 km langt, 6 km bredt og har store deler av inntektene sine fra tannindustri".

Foreslo Liechtenstein, siden jeg visste at de produserer mye gebiss.


Jeg følte at katalonerne så mer nordeuropeiske ut enn resten av Spania. Lysere hud og lysere hår. Jeg blendet inn greit visuelt, bortsett fra at mine antydninger til rødtoner fant lite resonnans i populasjonen.

Man har ikke nøyaktig kunnskap om folkevandringstiden, men mainstream teori går: Katalonia er samme ordet som Gøtaland og Gotland, altså goternes land. Visigoterne som flyttet inn da romerriket smuldret på 400-tallet kom østfra, men stammer fra stammen Thervingi, skandinaver som utvandret i retning dagens Ukraina på 200-tallet. 

Jeg tipper at den nord-europeiske utvekslingen med de britiske øyer tok av senere enn 200, slik at de skandinavene som bidro til den katalanske genpoolen der ikke hadde like mye irsk og keltisk blod i seg som det dagens skandinaver har. Bare en teori, altså.




Byrådet i Barcelona bruker en freshere språkdrakt en mange andre statlige organisasjoner.

Jeg fornekter andre hypoteser, jeg vil gjerne tro at dette er genuin offentlig kommunikasjon.



Her leter jeg etter den høye bygningen som heter Torre Agbar.




Fant den til slutt.



Forøvrig er det mye obligatorisk Gaudi.


Gaudi er en genial arkitekt. Jeg har sett La Sagrada Familia på bilder før, men å se den live la bokstavelig talt til en dimensjon. Det er mye snurrepiperier der som dette bildet ikke kan formidle, og som det er imponerende at en hjerne har greid å tenke ut.




Gaudis hus er så langt fra mainstream at de neppe ville blitt vedtatt i noe kommunestyre fra scratch. Demokratiske byråkratprosesser ender gjerne i mer konforme bygg. Gaudi lagde noen lyktestolper og mer streite privathus, og de så jo bra ut de, så kom søkkrike Güell og sponset mange av de sjukeste og flotteste prosjektene. Litt samme utvikling som Picasso, dyktig streithet -> anerkjennelse -> vill genialitet. 

Jeg lurer på hvor mange andre Gaudier verden har gått glipp av fordi det er for høy terskel å kanalisere inn millioner i byggverk som ligger langt utenfor normen. Sju av prosjektene hans er på verdensarvlista, det er like mye som hele Norge, og jeg skal ikke påstå at det er feil. 


For to år siden var jeg kaptein på Trondheims lag i QuizDan. Vi nådde finalen, hvor vi utrolig nok slo ut de regjerende mestrene El diablo, Thomas Kolåsæters lag. Vi stod igjen med Bodø, og hvem av oss som skulle få den store sekken lisenspenger skulle avgjøres med fem spørsmål i geografi. Meg i mann-mot-mann-duell mot Bodø-kaptein Sneve.

Jeg fikk spørsmålet "ved hvilken by ligger Montjuïc."

Jeg svarte Lisboa.


Jeg drar opp på Montjuïc og forsøker å se Lisboa. Det er klarvær, men det går ikke. Jeg har ingen sak.



Jeg finner mange av OL-anleggene fra 1992, og ellers mye park og skog. Ved en borg går jeg rett i posten, jeg visste ikke engang at de løp o-løp her.


Jeg dro til Barca alene for å få ro til å skrive, men jeg greier ikke holde meg unna quizzing vettu, jeg gjør ikke det. Denne herlige gjengen møtte hverandre på en i Spania svært populær app som heter MeetUp, hvor du finner folk som du kan finne på ting sammen med. De er tre katalonere pluss en franskmann, vi har sportsjournalist, mikrobiolog og kjemiker. De sier at jeg skal foreslå lagnavn. Det går som på QuizDan 2011, Dead Girls Don't Say No blir for lite prippent for laget, vi tar det uskyldsrene Basket Full of Puppies.

Pub-quiz i Barcelona passer nordmenn godt, for (i følge quizmasteren) det fins ikke en egen spansk quizkultur, den er importert fra de britiske øyene. Quizmastrene er typisk engelskmenn og irer, deltagerne er i hovedsak spanske. Og nordmenn er mer anglifiserte enn katalonerne. Denne kvelden på Michael Collins tar vi ledelsen etter å ha svart alt rett i første omgang og doblet den. Vi ligger rett foran det lokale mesterlaget gjennom omgang to og tre. Ledelsen ryker i spørsmål 32 av 40, da vi bommer på et spørsmål om hvilke to golfere som delte andreplassen i årets US Masters. Anglosaksisk nok det også, men alas. Jeg foreslår McIlroy, men han ble nr 4. Motstanderne har full kontroll.

Vi er et halvt poeng bak, men rett før slutt spiller quizmaster 'I'm an Albatroz' og vil vite hvem vi hører. Jeg greier å tvære ut Aronchupa av skallen. Det gjør ikke de andre.



Mine nye spanske venner er skikkelige arbeidsfolk som må opp neste morgen, de donerer premien til meg. En helflaske Whiskey, cirka det man får for å vinne hele sesongen i Norge. 

Du kan skimte noen av svarene på kladdearket under, Atomic Kitten måtte eksempelvis gjenkjennes fra deres cover av Eternal Flame. 

Konklusjon, sabla bra by. Helt i andre enden av skalaen enn fjorårets skrivetur-by, Napoli.