22. juli 2014

Vannlegemer debatterer tiggeforbudet

Presidenten A: Vi mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at vannlegemene Geirangerfjord, Romsdalsfjord, Herslefjorden og Storfjord vil møte til muntlig spørretime. De annonserte vannlegemer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De innsjøer som i tillegg ønsker å stille hovedspørsmål, bes bølge. Bølg nå.*
Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Kobberhaugtjern.


Representanten Kobberhaugtjern:


President, jeg har et spørsmål til Minister Storfjorden om tiggeforbudet som skal innføres. Er ikke det noe galt med systemet vårt, når vi nektes å gi folk direkte hjelp i våre gater, hvor en krone fra oss blir til en krone i hånden deres, mens vi lenser ut millioner i u-hjelp til land langt unna, hvor mye går bort i administrasjon og noe i korrupsjon, slik at en krone fra oss utgjør bare noen øre for den trengende?

Minister Storfjorden:




Dette dreier seg ikke om en innføring av et nytt tiggeforbud men en gjeninnføring av løsgjengerloven som ble strøket i 2005 etter å ha vært aktiv i 100 år. Forbud mot tigging er en normaltilstand i Norge historisk sett. Det blir opp til hver enkelt kommune å avgjøre om man innfører tiggeforbud eller ikke.

Representanten Lille Tryvann:


President, jeg har et spørsmål til Minister Geiranger. Har fjorden reflektert noe over hvordan Norge fremstår utad, når vi kombinerer materiell overflod med nådeløshet overfor fattige? Internasjonale medier har fanget opp tiggeforbudet, Financial Times kaller det ondskapsfullt. Mennesker har en innebygget rettferdighetssans, det gjelder våre fiender, det gjelder våre venner. Da Al Quaida angrep WTC i USA var det mye lettere for bin Laden å bygge opp en organisasjon når det i den arabiske verden regjerte en dyp følelse av at USA hadde fortjent det. Norge har vært tryggere på noe så enkelt som godt rykte, min påstand er at Bin Laden i 2001 hverken ønsket eller hadde greid selge inn en henrettelse av tretusen sivile nordmenn. En side av saken er beskyttelse mot terror gjennom anstendighet, men vi har heller ikke et godt nok forsvar til å klare oss alene, vi har siden svartedauden vært avhengig av den gode viljen hos større nasjoner. For Norge er anstendighet et sikkerhetspolitisk spørsmål.

Minister Geiranger: 



Vi er ikke unike i verden her, tiggeforbud er ikke uvanlig. Vi støtter oss på internasjonal forskning. Europeiske forskere mener tigging skal anses som tvangsarbeid og kriminaliseres som menneskehandel. Tiggere opererer sjeldent alene. Tiggingen er ofte organisert med bakmenn som administrerer tiggingen. 

 Representanten Bjordammen:



Det er imponerende av minister Geiranger å finne forskere som anvender så polariserende terminologi. Hvis du gir en vanlig nordmann ekstra penger, går de til å betale huslån. Det kan fint fremstilles som at bankene er organiserte bakmenn som tvinger nordmenn til å jobbe. Tiggerne har gjeld, de som vi, og når de får penger kan det hende pengene ender hos en kreditor. Det hjelper likevel tiggeren.

Minister Geiranger:


psss...

Representanten Bjordammen:


IKKE TA DEN FOSSEN DER TIL MEG!

Minister Geiranger:

pssss...

Presidenten: Minister Geiranger klubbes for uanstendig bruk av fosser. Jeg må minne debattantene på hvilket forum vi er i. 

Vi skal ha et oppfølgingsspørsmål fra representanten Kobberhaugtjern.

Representanten Kobberhaugtjern:



Jeg må få spørre ministerne: Når dere går forbi et menneske i nød, når dere ser dem i øynene, føler dere ingenting? Eller er det nettopp det dere gjør? Føler dere stikk av dårlig samvittighet? Skam fordi dere er født inn i et rikt folk og de i et fattig, og dere likevel gjør ingenting for å utjevne den blodige urettferdigheten? Handler tiggeforbudet om å skåne dere selv for daglige, velfortjente drypp av skam?
Minister Romsdalsfjord:

Jeg skal ha meg frabedt snakk om skam. Våre forfedre bygde opp dette landet, stein for stein, vår rikdom har vi nordmenn skapt selv, mens disse folkene stjal og tigget. Hver øre vi har, har vi fortjent. Hvis noen skal gå med hodet høyt hevet, er det vi.

Representanten Store Tryvann:


Romsdalsfjord, velt deg i mengder av skam, bær skam herfra til nordpolen og tilbake igjen, hver dag hver natt, for dette sviket mot de svakeste.
 
Minister Storfjord:



President, dette er langt over streken fra representanten. Disse menneskene driver en næring som ikke bidrar til noe godt hverken for dem eller oss og som låser dem til en passiv situasjon, vi vil med forbudet motivere dem til å skaffe seg en annen og mer samfunnsnyttig inntektsvei.

Representanten Kopperhaugtjern:


De kan ikke velge det! Ingen ville levd slik hvis de ikke måtte! Du og alle andre som kan velge er ikke i nærheten av å satse på en karriere innen tigging. Dette er mennesker i dyp nød! De har ikke noen utdannelse, de har ingenting som samfunnet etterspør, deres folk ble holdt som slaver til 1860-tallet og har aldri blitt tatt inn i varmen siden, de har en dyp og historisk sett godt begrunnet skepsis til alle samfunnsinstitusjonene, de går ikke på skole. Måten å nå frem til dem og få barna deres inn i skoleverket er å bygge ned mistroen mellom dem og oss. De er Europas pariakaste, hundset i århundrer, unn dem et minimum av anstendighet. Unn dem i det minste å kunne be om hjelp.

Minister Herdlefjorden:




Enhver som har sett hvordan de administrerer sine ekskrementer, vil se hvor blåøyd der er å tro at man kan assimiliere dette folket inn i samfunnsstrukturene våre. Det har mislyktes av alle land i Europa i mange hundre år. Her trengs det klare rammer og regler for å begrense den negative konsekvensen av å ha vår kultur filtret inn i denne. 
 
Representanten Kobberhaugtjern:
 
President, ærede ministere, hvordan kan dere, hvordan makter dere rike bleikfeite gjøre noe så hjerterått, så grensesprengende urettferdig som å forby mennesker i nød å be om hjelp? Hvor blinde, døve og syke har dere blitt? Jeg har vært i dette landet siden de første vanndråpene siklet ned i bunnen av meg, jeg har alltid oppfattet de norske som the good guys, plutselig går halve landet bananas og er med på de sjukeste vedtak. Hva er det som har skjedd, er dere blitt ravende gale hele gjengen? Hvem skrudde av hjertevarmen?  Det er ikke debatt dere trenger, dere trenger ren, skjær barneoppdragelse. Sånt gjør man bare ikke! DET ER HIMMELROPENDE KNALLPATETISK, DERE GJØR DERE SELV OG HELE NASJONEN TIL KRYPDYR. Dere har sluppet inni dere den samme kulde og kynisme man så i de glassaktige øynene til de marsjerende, blonde hjernevaskede ungdommene i ...


Presidenten: Hvor er representanten på vei nå?

Representanten Kobberhaugtjern:




Æh ...

Minister Storfjord:




Jeg vil si det var en soleklar hitling.

Presidenten: Støttes. Også denne debatten er hitlet. Referatet makuleres.  

Representanten Kobberhaugtjern:




Latterlig. Med denne regelen kommer ingen noengang til å få vite at vannlegemer diskuterer politikk.

Presidenten: Sånn er loven. Dagsorden for neste ukes spørretime blir publisert av minister Ålesundet senest mandag. Møtet er hevet.



* 'Bølg' brukes gjerne som et eksempel på verb i imperativ (ordreform) som er tillatt i Scrabble og Wordfeud, men som aldri ville forekommet i en tekst. In your face.

Alle bilder: tatt selv, sommeren 2014

25. juni 2014

Wordfeud World Record

A while ago, I beat the Norwegian record in Wordfeud, by playing the word VOKSAVSTØYPING for 18022 points. That encouraged me to go for the world record.

I filmed the record attempt. The first four minutes is about methods and preparations, then the record is set, and from 4.27 you can see the entire game, one move per second.




The record progression
The first really impressive World Record was the Swedish BENTACKLINGARNA for 14296 points. Before that, there was a number of four-digit world records, mostly in Dutch. The Swedish record triggered a record race between Norway and Denmark, as papers in these countries wrote about the record. The Danes took the record, then followed a series of world records with the Norwegian word CIRKUMPOLÆRESTE, all at 15000-something. Danish papers offered money to those who could bring the record back to Denmark, and a Danish record was set at 16955 with the word UDPARCELLERINGS by Andreas Lund. It was later beaten by the Norwegian word VOLLEYBALLAGENE at 17888. (The very Norwegian record that I improved to 18022). Then Lund set the world record of 20048 by playing PHOTOZINCOGRAPH in English Wordfeud. This record was later improved to 20083 by the users Disinger and Cardical.

I've checked, and there is no word that can beat PHOTOZINCOGRAPH in the English wordlist. So setting the record is about finding better combinations of vertical words that can add to the score when you play PHOTOZINCOGRAPH.

This is the board shown in the video. 



This is my second best attempt:


The two last world record holders has claimed that their records couldn't be beaten. I will not go that far, but I am pretty confident that this is closer to the perfect solution than it is to the previous record. Meaning it is the last time anyone improves the SOWPODS record with more than 100 points.

*SOWPOD is the English word list. 

1. juni 2014

Forfatterfight, finale


desember skrev jeg om at jeg vant en delfinale i Forfatterfight, også kalt forfatter-Idol og forfatternes Grand Prix. Det sendte meg til finalen, 28. mai.



Jeg fulgte planen fra sist, siden den funket. Forberedelsene starter med å plukke ut en tekst. Det måtte bli en novelle igjen. Jeg tok et dykk i Rølerbloggens arkiv, og kom opp med seks kandidater.

Så lokket jeg på vennene mine for å få hjelp til å velge. På grunn av labert oppmøte sist, lovet jeg denne gangen at halvparten av min eventuelle Nobelpris i litteratur skal fordeles på de oppmøtte. Det viser seg at planeten inneholder åtte fantastiske sjeler som ikke anerkjenner hva oddsen min for Nobelpris er. Eller som bare vil høre meg lese.

Jeg bød på hummus og høytlesning, og vi kjørte avstemning Grand Prix-style. Det slo ut slik:

1. MAUR! 13p
2. Sjåføren og Vitnet 11p
3. Viktor Vektor og de Gale Grenseverdiene 10p
4. Houseparty 7p
5. Voldtekt og revansj 5p

6. En helt grei plass å være død 2p

Viktor Vektor kan ha vært den egentlige vinneren, det var flere som sa at de egentlig ville gitt den mer poeng. Espen forklarte, den ville vært en smash hit på årsmøtet i matematikerforeningen, men ikke på Forfatterfight. Jeg så poenget.

Vi kokte det ned til et valg mellom topp to. Etter en ny avstemningsrunde ble stemmetallene 4-4 mellom MAUR! og Sjåføren og Vitnet.

Uavgjort, altså. Etter alt det slitet.

Maurene er bedre stand-up. Sjåføren og vitnet er ikke like sprengmorsom, men den er norskpensum i videregående, den er sjukt nok i tekstsamlingen som dagens ungdom må analysere. I følge norskboka har den sirkelkomposisjon, som sikkert er noe kunsterisk bra noe. Jeg greide ikke velge, latter vs orginalitet, og da tekstene skulle sendes inn, drylte jeg avgårde begge for å kjøpe meg tid.

Viktigere valg stod for døren. Alle vet hva som avgjør sånt som dette, og kjole og skjegg var nylig blitt passé.
Wednesday 4:48pm
sliter med buksevalget. bør jeg gjøre dette i curlingbukser eller en nøytral svart bukse?
Anlaug 

nøytral
Sonja 

Enig med Anlaug (jeg har hatt en lang diskusjon med meg selv om dette.)
Lea 

Jeg, da, er uenig.
Espen 

Jeg er også litt uenig. Men bare litt, da. Risikoen er jo at det tolkes som en litt sliten gimmick.
mine venner, spesialister i split decisions
Lea

Sonja

Oi. Nå er det to som mener noe annet. Da vil jeg heller være enig med dem!


Jeg møter opp klokken seks og treffer mine konkurrenter. Vi henger i baren og det er ingen som spiller mind games, dette er fine, velformulerte mennesker, de fortjener da ikke at jeg prøver å ta fra dem en bokkontrakt. Fukk, hør her nå arrangør, jeg vil ikke ha disse, de er defekte, gi meg fem kukskaller.


Backstage, en time igjen. Dette er det mest A-kjendistette rommet jeg har vært i siden Drillo tok meg med på lunsj med landslaget. Hele juryen er synlig her, Øystein Wiig, Helene Uri, Tom Egeland, Anne B Ragde. Hans Olav Lahlum sitter ca der jeg holder mobilen, og Mariann Thommasen rett bak ham. Bertine Zetlitz er også et sted i kulissene.

Jeg snakker litt med Anne Be, jovial dame. Ordkunsten hennes begrenser seg ikke bare til bøker, hun har tredve sesonger bak seg i Wordfeud League of Honour. Men jeg er mest fokusert på det som skal skje. Nervene svinger og er frekvent innom rød sone, jeg er for nervøs til å være starstrukk. 


Det nærmer seg showtime. Surferosa-Mariann er DJ.


Anette Garpestad og Tiger Garté er konferanisérer, og Tom Egeland er i juryen, alt dette er likt som det var da jeg vant delfinalen. Jeg tar det som et godt tegn. 


Jeg hadde mest lyst til å lese MAUR! og surfe på latteren. Men jeg innså at hvis jeg tapte med maurene, kom jeg til å være bitter fordi jeg ikke kjørte Sjåføren og Vitnet. Mens hvis jeg tapte med Sjåføren og Vitnet, kunne jeg krølle meg i fosterstilling rundt norskboka og hulke, de tar feil feil feil! Den er der inne! Hylvrælsutrsnufs.

Så jeg leser Sjåføren og Vitnet, og jeg leser først. Jeg har forventet litt mer stemning. Det var mer latter under Berømte Første Ord i desember, og jeg har glemt at jeg valgte bort stand-up'en denne gangen. Den avvendende stemningen gjør meg nervøs. 

Venstrefoten får den store skjelven igjen. Jeg lærte på Blaker Skanse at spasmene er usynlig for publikum, men når møkkafoten kommer borti mikrofonstativet og ristingen forplanter seg, blir jeg alvorlig stresset. Forfatteren jeg er her for å fighte mot er meg sjøl. Mot slutten løsner det. Det siste halvminuttet med defekt logikk høster mer stemning. 

Jeg er totalt sett litt skuffet, det var ikke det tre minutters sammenhengende kicket som Berømte Første Ord var. Jeg er redd for at jeg bare varmet opp salen for konkurrentene.


 Torkil Torsvik leser som nummer fire, og leser ræva av oss. Torkil er vokalist i Nullskattesnylterne, som var et kjent band for oss trøndere midt på 2000-tallet. Han har et stort register å spille på når han skal produsere lyd.
 

Dessuten kan han å vinne. La oss ta et sprang tilbake. Her har jeg nettopp vunnet delfinale 1. Smilet går nesten rundt, og skjer det vil øvre delen av hodet falle av. Det er ikke bra.


Her har Torkil nettopp vunnet delfinale 2. Han tar det mye kulere. På denne måten kan man signalisere, selvfølgelig vant jeg, dette er så god jeg er, og det er da ikke loddtrekning heller.

Hvis jeg noengang vinner noe sånt igjen skal det bli med samme coolness.


Anna Kolstad avslutter runden. De fem konkurrentene mine har lest knallgodt. Finalen kan fort ryke for min del. De jeg snakker med i pausen har samme holdning, dette er jevnt mellom minst fire stykk. Pausesamtalene høres helt annerledes ut enn i pausen i desember, da alle var ubehagelig bombastiske på at jeg kom til å vinne.


Ragde formidler juryens dom ved å beskrive den første teksten som har gått til finalen. Ordet absurd dukker opp igjen, som i desember, det trigger håpet. 

Joda, Anne snakker om Sjåføren og Vitnet. Jeg har en rar reaksjon, jeg er nesten like skuffet over å lese først igjen som jeg er happy for å være videre.

Men jeg går opp på scenen, tar mikrofonen, og angriper fra start. Det siste minuttet går som en drøm. Dette minuttet er dels grunnen til at jeg valgte denne teksten. Publikum byr på rause 101,2 dB, og jeg går tilbake i salen med en mye bedre følelse enn sist. Jeg er takknemlig for å få avslutte Forfatterfight på denne måten. Uansett resultat, jeg har gjort mitt beste.  

Desibelmålingen av publikums jubel er poengsummen vi får. Det føles som en plagsomt tilfeldig måte å avgjøre hvem som skal få bokkontrakt på. 

 


Ingebjørg er nummer to. Det er ikke noen bombe, hun har lest bra.

Hun gjennomfører stødig igjen. Jubelen står i taket. Men jeg har fortsatt trua.

Thomas kan fort være den siste som leser. I så fall er han en potensiell vinner, ryktene sier at han har mange og offensive fans til stede. Jeg håper nok på Torkil, som jeg syntes leste så bra. Men Thomas har en god tekst.


Det blir Thomas. Og han scorer en helt vanvittig jubel. Det er over. Jeg ser på Espen, han er mine egne tanker formulert i et ansikt. 

 Sonja sier at hun trodde jeg skulle vinne helt fra jeg meldte meg på og til hun hørte den lyden. 

"Det var det", sier Espen og trekker på skuldrene.

Jeg vet at jeg har tapt.  


Lahlum leser fra den nye boka si. Jeg vet at jeg har tapt.


Bertine gjør en nydelig minikonsert. Jeg vet at jeg har tapt.

Musikken dør hen, jeg må opp på scenen for offentlig henrettelse av drøm. Fokuset mitt er å ikke se for sønderknust ut når de leser opp Thomas sitt navn.

Jeg følger med på munnbevegelsene til Anette Garpestad, hun leser vinneren, tiden blir sirup, hun har sagt "vinneren er", munnen hennes skal nå lukke seg litt igjen for å lage en T, 
men hun tar seg god tid, 
fortsatt er munnen åpen, 
whattafokk, 
det der er ikke en konsonant i forming, 
det er .. 
en ... 

E


Jeg har vunnet Forfatterfight. 

Heldigvis er jeg mentalt forberedt på hvordan jeg skal takle dette. Med den samme stoiske roen som Torkil vant delfinale 2.




Jeg tar imot pokalen med utenomjordisk sinnsro, det er knapt mulig å lese noen følelser i pokeransiktet mitt.


Særlig.

IQ'en har momentant droppet til 62.



 Blodet forlater gradvis hodet, jeg husker at det var noe bra med å vinne, men jeg har glemt hva.


Pallen, Ingebjørg Liland og Thomas Espedal, en halv decibel fra bokkontrakt. 101,2 dB vs 100,7 dB. Flinke tøffinger som får velfortjente intensjonsavtaler.



Nervene har blokkert fordøyelsesorganene hele dagen, jeg har ikke spist på mange timer. Jeg går backstage for å ete. Gjennomsnittsstemningen i rommet er høy. Alle andre har forduftet.



Snorre fra Juritzen ofrer himmelspretten på kunstens alter slik at vi får underskrevet før jeg drar til fremmede land.



Fuzz er ikke helt som andre bøker. This much I know.






 Her ligger Fuzz og godgjør seg på stuegulvet. Som alle vet, en god tekst skal lagres i romtemperatur, nært treverk, i minst tre måneder for å utvikle den nødvendige sødme og fylde. Deretter tappes den inn mellom permer, skipes ut til butikkene og gjør Arve Juritzen groteskt søkkrik.


Annen omtale av finalen:

Bok365
Framtida
Debutantbloggen

Alle bilder med hvit tekst i hjørnet er tatt av John Andresen.




28. mai 2014

Å drepe en Porsche

Så ville skjebnen det slik at jeg fikk bli med Porscheklubben på grisekjøring på Rudskogen.

 
  
  Her har jeg bommet kapitalt på dresskoden. Nålestripet dress og hvitskjorte er IKKE sånn du kler deg på motorsportsstevne i indre Østfold. Det hjelper ikke at det heter Porscheklubben, Indre Østfold trumfer alt, det blir ikke posh, klubben kunne hett Klubben Av Gullbelagte Ferrarier Med Fabergé-egg Som Girspaker, de ville gått kledd slik uansett:



Dette er My Main Man Loe. Han er kjent for Rølerbloggens lesere fra før, fra historiene om da jeg måtte sleike orienteringsskoene hans, og da jeg nesten knakk bena hans på min første kjøretur. 

På vei til banen får jeg kjøre bilen hans så jeg kan bli vant til den før banekjøringen. Det er en markant forskjell å ha Loe som baksetesjåfør og ha mora si, dama si, etc. Det er ikke så mye "Nå må du være forsiktig", "kjører du ikke litt fort nå." Han er riktignok også skuffet over kjøringen, men sier ting som  "Du var ikke i nærheten av grensa i den svingen der".

Grensa i den setningen er ikke fartsgrensa, men punktet hvor man mister veigrepet og begynner å hogge trær med fronten. 

Baksetesjåfør Loe er også mannen bak det legendariske sitatet "Han tar du". Sagt midt på natten, på en øde trefelts motorvei, da en bil dundret forbi oss i en hemningsløs fart.

Jeg tok han, all right.

Det var en politibil i sivil.

Vi mimrer over den historien på vei til banen. Han begriper ikke at han kan ha sagt det. Og jeg begriper ikke at jeg kan ha gjort det. En del har heldigvis endret seg siden vi var 18.

Men "Han tar du" har overlevd som en running gag, som videoen vil vise.

Dette er bilen. En Porsche 944 som er over tredve år, og derfor ekstra billig å registrere. Biler blir også pensjonister med honnørrabbatt.




Vi har den billigste bilen på banen, men også den langsomste. Nesten alle har Porsche 911 i forskjellige varianter. Turbovariantene går fortest. 911 står i forhold til 944 som Usain Bolt står i forhold til morra di, vi kommer til å være rundingsbøye uansett hvor bra vi kjører.

Gutta sjekker hjultrykk og olje flere gaanger i løpet av en sånn dag. De sier ting som 'det sitter seks bolter der og alle skal alltid være strammet med 81 newton', og diskuterer om 2,3 bar lufttrykk er riktig for nye dekk eller bare gamle.



Det er harde tider for motorsportsentusiaster. Hvordan forsvarer man en hobby som handler om å hurtigoverføre karbo til atmosfæren? Man starter kanskje med "Vi kjører jo ikke SÅ mange runder", "vi står mesteparten av tiden i depot". Etterhvert som man merker at argumentene ikke har grobunn, glir man ut på et langt og smertefullt retorisk skråplan mot mørke statements av typen "Drivhuseffekten er vel ikke egentlig BEVIST, er den?"



Ikke rart om det renner over for noen.
Loe forteller at de fleste i miljøet er generelt positivt innstilte til miljøtiltak, men vil være sterkt negative hvis det kommer restriksjoner som rammer utøvingen av hobbyen deres. Så logisk og så inkonsekvent som det høres ut.


Rudskogen har to punkter hvor man stirrer døden i hvitøyet. Begge består i å dure full pinne ned en bratt bakke og deretter dreie hardt til høyre, noe som gir G-kraft-bonanza i hele bilen. Den første svingen, som jeg markerer på bildet, heter Angsten. Den andre heter Slaktern.


Porschene kjører i max tjue minutter og venter i førti. Men mange bruker ikke de tjue minuttene, man må holde konsentrasjonen på topp hele tiden, man blir fort sliten. Loe nøyer seg med åtteminutters-pass.

Førerne er delt inn i tre grupper etter erfaring, gruppene er køene som du så på det første bildet. Loe kjører i den midterste puljen, hvis jeg får låne rattet blir det i nybegynner-puljen.

Loe kjører som engler triller på gummihjul, men er selvkritisk, han har hatt for stor fart, vi hørte skrenselyder i noen svinger. Det koster viktig tid i sammendraget. Man skal ikke være for hard på gassen.
 Det sa Göhring også.
Å sitte på ligner på berg-og-dalbane uten høyden. Det er veldig gøy, jeg flirer hele første runde.



Andrefører Esquil tar over. Jeg er nervøs for Slakter'n, Angsten og alle Porsche 911'ene som skal forbi. Men det snur til pur kjøreglede med en gang jeg er på banen. Steike så gøy!

Her er et minutt med videoklipp fra kjøringen, Vi ser Slakter'n flere ganger, det er svingen som starter med Bridgestone-reklamen.


Som videoen viser, med en 944 på Porscheklubben handler det om å bli forbikjørt av 911'er. Jeg fikk passert en siden jeg kjørte nybegynner, Loe som kjørte mye bedre fikk ikke passere noen. Så man føler seg ikke som Schumacher, men det er alt for gøy likevel. I den femte runden i Slakter'n gir jeg jernet. Et enormt trykk havner på vårt venstre bakdekk når jeg vender for å ta oss opp av svingen. Vi hører et gedigent KLONK.



Stemningen har snudd. Moroa er over. Hjemturen går i 30 med varselsblinklys og grusomme lyder fra venstre bakhjul. Loes fokus ligger på skaden og hvor mye kronasj dette ligger an til å bli. Jeg ligger lavt og kjenner igjen følelsen fra i fjor sommer da jeg var kartleser i broderens racerbåt og loset oss trygt og stødig rett på et undervannsskjær.

Hitler delte inn mennesker i kulturskapende, kulturoppholdende og kulturødeleggende. Inndelingen passer nok bedre for voksenleketøy, og jeg er notorisk voksenleketøyødeleggende.