Ta fra politiet ansvaret for redningsaksjoner

I høst forsvant to damer i Østmarka. En i juli og en i september.

Begge ble funnet døde, den første ved Lutvann, den andre ved Haukåsen. Det vil si i det samme skogsområdet, men det er neppe en morder løs. Dødsfallene er ikke mistenkelige og sakene har vært sparsommelig dekt av media. Jeg er heller ikke ute etter å gå inn på detaljer rundt hva som har skjedd, eller hvem de var.

Jeg forholder meg til at man lette etter personer, og hvordan det ble gjennomført.

Den første aksjonen tok lang tid, og fordi hun ble funnet såpass nær byen mistenker jeg at den var suboptimal, men jeg har ikke innsideinfo nok til å kritisere den bastant.

Den andre aksjonen gikk for seg slik:

- Kvinnen ble sist observert 15.43 på mandag.
- Hun ble etterlyst, hun var på tur i Østmarka og hadde med seg hengekøye og hvit elsykkel. Bilder av henne, sykkel og køye gikk viralt.
- Tirsdag formidddag, ved Haukåsen, ser en tur-o-løper hengekøyen, og med en hvit sykkel ved siden av. Han tar bilde av hengekøyen, man ser på bildet at det ligger en kropp i den. Og han varsler politiet klokken 12 tirsdag.
- Politiet er observert letende på Haukåsen denne dagen. Men tipseren har ikke blitt kontaktet for flere opplysninger. Og politiet finner ikke kvinnen. Frivillige søkelag burde vært pumpet inn i dette området på tirsdag, men de blir sendt i hytt og pine over hele Østmarka, selv om man har et tips som er så godt at alle som ser både tipset og ettersøkningen, med den samme grelle fargen på hengekøyen, skjønner at det er dama som ligger der.

- Når tur-o-løperen poster bildet sitt i gruppen til de frivillige søkemannskapene onsdags ettermiddag, skjønner alle hvor hun er, og folk prøver å dra til Haukåsen. Der har politiet sperret av terrenget, så letemannskapene blir bedt om å snu.

- Denne kvelden finner da i det misnte politiet henne, trolig fordi de etter ca tretti timer fant det fornuftig å snakke med tur-o-løperen.

Jge vet ikke at denne sendrektigheten fikk fatale konsekvenser. Men hun lå trolig i køya gjennom hele tirsdagen og onsdagen, og politiet greide altså ikke å finne hengekøya på bildet. En hengekøye i grell rosafarge, i glissent skogterreng. Det er himmelropende grensesprengende elendig innsats, og det er beste scenario, for hvis de ikke fant henne i køyen, var hun i live tirsdag formiddag, og i så fall,  j'accuse.

Det er sensitive saker, og sårt å kritisere folk som prøver, men denne dama burde og skulle ha vært funnet på tirsdag. Jeg kjenner ikke detaljene innad i politiet, men med de faktakunnskapene jeg har om denne saken, har jeg dekning for å si:

- Hun ble funnet tretti timer for sent.

- En god del andre instanser enn politiet hadde greid å koordinere og løse dette raskere, hvis de var den sentrale instansen i aksjonen. Et orienteringslag, raudekrossen, en barnehage, et kor, blindeforeningen.

Provokativt, ja, men få andre instanser ville hatt dette behovet for eierskap til aksjonen, og de ville hatt ydmykhet nok til å spørre turoløperen om hvor de skulle finne kvinnen, o-løpere vet typisk hvor de har vært. Istedet prioriterte de droner og helikoptere. Politiet er seg selv nok.

I juni 2015 forsvant en mann under turorienteringen til min egen klubb, Trollelg, på nordsiden av Vassfjellet. Klubbens løpere ville ut i marka for å lete, men politiet lot ikke orienteringsløperne få lov, de skulle lete selv. På tirsdag lette politiet med helikopter, Røde Kors og Sivilforsvaret, men uten å ta imot hjelp fra orienteringslagene eller andre frivillige.

Hele tirsdagen gikk uten at de fant mannen. På onsdag 3. juni slapp endelig o-løperne til, og etter en drøy time fant vi ham liggende mellom post 84 og 85, to poster som var naturlig å ta etter hverandre, og på et naturlig veivalg mellom postene.

Han hadde blitt funnet på tirsdag hvis o-løperne hadde fått lov å lete på tirsdag. Det er hundre prosent sikkert. Vi så ikke noen synlig ytre påvirkning, så han hadde trolig fått slag eller illebefinnende. Han ville ha vært reddet hvis han hadde blitt funnet raskt nok.

Det var irriterende til langt inn i ryggmargen den gangen, og dette veltet opp igjen da jeg opplevde den provoserende dårlige aksjonen nå i høst.

Det burde være åpenbart at en orienteringsløper er godt skikket til å finne en annen orienteringsløper. Åpenbart at en fuglekikker er godt egnet til å finne en annen fuglekikker. Åpenbart at en sopplukker lettest finner en annen sopplukker. Og så videre. Men dette er ikke åpenbart for politiet.

Redningsaksjoner i Norge er feil organisert.

Politiet gjør ikke alltid en god jobb og tar ikke alltid de riktige hensynene. De fokuserer på bevisforspillelse. Om det ligger i deres kultur eller i retningslinjene fra justisdepartementet vet jeg ikke, men når man deltar som frivillig i leteaksjon, og gang på gang sitter igjen og ønsker at man hadde begått sivil ulydighet, da er det noe feil.

Når noen er borte i et skogsområde, og man ikke vet om de er død eller levende, så må det å finne dem fortest mulig være ikke bare det første hensynet, men det eneste hensynet. Men ved at politiet organiserer disse aksjonene kommer dette hensynet til evidensforspillelse inn. Det hensynet koster sekunder, minutter, timer eller dager. Det hensynet kan drepe folk.

Hva ville du ønsket, hvis du brakk foten og ble liggende i skogen uten mobil. Ville du ønsket at politiet sperret av skogen og lette alene, eller at alle frivillige som kunne krype og gå kom seg inn i skauen fortest mulig?

Det er ikke til å unngå at politietater utvikler misantropi, så mye dårlige 'vanlige' folk de treffer i hverdagen. Men nettopp derfor er politiet feil instans for å koordinere og organisere søk etter savnede i skogsterreng. Frivillige søkelag består av skikkelige mennesker og skal brukes som en ressurs. 

Det er stor vilje til å hjelpe, og sosiale medier gjør det mulig å få aktivert mange som ikke er medlem av røde kors, folkehjelpen og andre organisasjoner, men som bor i nærheten og kan komme seg fort ut i terrenget.

Selv om man ikke vet hvor og når neste person forsvinner, er skogsterrenget gitt, så leteaksjonene kan planlegges godt på forhånd. Skogene kan deles inn i søkelinjer som tilsammen utgjør et fullstendig søk, som i en manngard, men uten at alle i manngarden nødvendigvis er ute samtidig.

Manngardslinjene kan legges inn i en app, hvor man ser hvor man er og hvor man skal. Da vil man ikke trenge særlig med kartkunnskaper, hvem som helst kan følge en manngardslinje, det blir ikke vanskeligere enn å finne pokemons i Pokemon Go.

De samme linjene legges ut på kart på en nettside, for orienteringsløpere og andre kartkyndige som foretrekker gamlemåten. App og nettside benytter den samme databasen, de synkroniseres, sånn at appen vet det hvis en fyr med papirkart er ute på akkurat denne linjen.

Noen av linjene vil være lange, andre korte, noen i lett terreng, noen i tyngre. De vil og skal variere, akkurat som de som skal delta i søket vil variere i kapasitet. Linjene bør starte på utfartsparkeringer og andre naturlige startsteder. 

Søkene vil da fungere slik:

Med en gang aksjonen settes igang sendes mail og meldinger til alle som har meldt seg interessert i å delta i slike søk. Man forsøker også å få ettersøkningen til å gå viralt, med link til app og nettside.  En slik etterlysning har stort potensialt til å gå viralt i sosiale medier.

Deltagerne velger oppgaven sin, i appen eller på nettstedet, ut fra hvor de befinner seg og egen kapasitet, og kommer seg ut i skogen. Manngarden vil være igang i løpet av minutter. Med dette systemet kommer folk til å være ute i skogen før politiet rekker å komme dit. 

OG. DET. ER. EN. BRA. TING.

Svakheter med demokratiske prosesser

La oss si at de som har en mening om temaet fordeler seg slik:

45% - Train er ikke et one hit wonder.
30% - Train er et one hit wonder, og hiten er Drops of Jupiter (2001)
25% - Train er et one hit wonder, og hiten er Hey Soul Sister (2009)

Meningene i seg selv motbeviser at Train er et one hit wonder, siden de som mener at bandet er et one hit wonder, ikke er enige om hvilken hit det er.

Likevel kan man arrangere en avstemning over spørsmålet "Er Train et one hit wonder". Da vil utfallet bli:

55% - Train er et one hit wonder.
45% - Train er ikke et one hit wonder.

Konklusjonen er logisk feil, men demokratisk riktig.

En klar svakhet med demokratiske prosesser der altså, og du kan si, det er ikke så relevant med folkeavstemninger om hvorvidt band er one hit wonders, nei, det er det ikke, men det er relevant at det er slik landet vårt styres. Dette er slik KrF havnet i dagens regjering, i en prosess som også kunne ført til regjeringsskifte og Jonas Gahr Støre som statsminister.

Grovt sett ville en tredel i KrF samarbeide om med venstresiden, en tredel samarbeide med høyresiden, og en tredel ikke samarbeide. Samarbeide betyr her, 'danne regjering sammen med'. Man kunne da sagt, siden dette partiet er diamentralt uenig med seg selv om hvilken side man skal samarbeide med, at den logiske konklusjonen er å ikke samarbeide. Istedet arrangerte de avstemninger i denne rekkefølgen:

- Skal vi samarbeide?

Både de i KrF som liker Siw Jensen og de som liker Audun Lysbakken kunne stemme ja på dette. Så det ga ja.

Deretter, etter å ha forkastet det logisk korrekte alternativet, stemte de over hvem de skulle samarbeide med.

Og sånn styres dette landet.

Drar man teknikken langt, så kan man med demokrati og meningene i det norske folk i dag, forutsatt at mer enn 50% mener deres eget parti bør styre landet, ha en serie med avstemninger som gir dette resultatet:

- Er det best at et parti styrer Norge alene (Ja/Nei)? JA!
- Skal Arbeiderpartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal Høyre styre Norge alene? NEI!
- Skal Venstre styre Norge alene? NEI!
- Skal Fremskrittspartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal MDG styre Norge alene? NEI!
- Skal Senterpartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal KrF styre Norge alene? NEI!
(... etc.)
- Av de to partiene som gjenstår, Stopp Islamiseringen Av Norge og Det Norske Kommunistpartiet, hvilket skal styre Norge alene?

Vinneren vil bli et parti nesten ingen støtter, men som med full rett kan hevde at de er demokratisk valgt til å styre landet.

Det er mulig det burde finnes en sperre i lovverket mot å gjennomføre så antilogiske demokratiske prosesser.

I Norge

I Norge spiser vi svin. Vi synes det er kjempefestlig at muslimene ikke spiser svin. Det er dritgøy at koranen er så dustete.

I Norge spiser vi ikke hund. Øst i Asia spiser de hund. Det synes vi er barbarisk og primitivt.

Av de firbente pattedyrene hund og gris, spiser muslimene ingen, og øst-asiatene begge. Norge vet at det er en tydelig skille mellom disse dyrene. Det har å gjøre med dyrets sjelelighet og intelligens.

I Norge spiser vi hval. Det er det nesten ingen som gjør. Når man spør utlendingene hvorfor det ikke er greit å spise hval, viser det seg at det har å gjøre med dyrets sjelelighet og intelligens.

I Norge er det lov å tegne Jesus. Vi synes det er kjempefestlig at muslimene ikke har lov å tegne Muhammed. Det er dritgøy at Muhammed er så hellig at han ikke kan tegnes.

I Norge er det ikke lov å hete Jesus. Navnet er så hellig at det ikke er riktig at et vanlig menneske heter det. Muslimene har lov å hete Muhammed.

I Norge er vi stolte av at nesten all energien vår er vannkraft. Vi slipper ut mindre CO2 enn kullkraftlandene. Vi er et klimaland.

Norge lever av å hente olje opp av sjøbunnen som vi selger til andre land. Når de brenner oljen slipper de ut CO2. Det har ikke noe å si for vår status som klimaland, Norge bare selger stoffet. Det er ikke den som selger stoffet som har ansvaret, men den som bruker det.

I Norge er det strengt forbudt å selge narkotika. Det straffes med mange års fengsel. Det er ikke forbudt å bruke narkotika. Det er ikke den som bruker stoffet som har ansvaret, men den som selger det.

Mer orientering uten kart

I fjor høst startet jeg med den til da ukjente idrettsgrenen orientering uten kart. Jeg løp tre turer hvorav to ble blogget og en ble filmet. Jeg måtte totalt se tre ganger på kartet på disse turene, alle var i det samme løpet.

I år planlegger jeg å gjennomføre hele sesongen uten kart. Det vil si rankingløpene i Oslo, som er den turneringen hvor denne øvelsen er mulig. I tillegg er målet en pallplassering sammenlagt, i den midterste løypa. Det er en hårete målsetning, men jeg kan ikke tillate meg å bruke hele natten på å kløne meg rundt disse løpene, det skal jo være flyt.

Prolog

Før sesongstart varmet jeg opp med tur-orientering. Jeg forsøkte å ta OlaDilt-postene ved Haukåsen i Oslo. Haukåsen er kollen i Østmarka som har en radar som ser ut som golfballen til Godzilla.

Da jeg kom ut i dom stora skogarna oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen kompasset hjemme. Dermed ble det orientering uten både kart og kompass. Det gikk forbausende greit uten kompass, jeg brukte terrengformasjonene og stienes retning til å sette retningen jeg skulle løpe i.

Men ned fra Haukåsen var planen min å telle lyktestolper langs veien. Jeg skulle løpe seks stolper og deretter ta rett vest. Det viste seg imidlertid at stolpene på kartet ikke skulle tolkes bokstavelig. De symboliserte konseptet lyktestolper, de frigjorde seg fra alt håndfast og tolket inn menneskenes lenges etter å bære elektroner gjennom eter, og i møte med denne abstrakt non-figurative innstillingen fra karttegneren, og uten en plan B, ble jeg nødt til å gå enmanns-manngard parallellt med veien. Jeg fant posten uten kart, men det kostet minutter. Som forsåvidt er betydningsløst i turorientering.

Denne blunderen til tross, å komme igjennom uten både kart og kompass ga en betydelig lykkefølelse.

Det er bra jeg har dame, for dette ville blitt for spesielt interesserte.

- ... men nok om min fallskjermhopping, hvordan får du kickene dine? sa hun og lente seg over rødvinen med et slørete blikk.
- Jo, nå skal du høre ...

Første etappe

Første løp, sesongen 2019, gikk fra Brekkekrysset 7.mai, og løypa så sånn ut:

Nok poster å leke med, men snill natur, mye stier. Jeg brukte en drøy time på å pugge. Jeg merker at det går fortere å pugge o-løyper enn da jeg startet, alt kan trenes opp, og jeg er ikke like utslitt i hjernen når jeg starter løpet. 

Til første post valgte jeg et veivalg sikkert som Alcatraz, jeg fulgte sti frem til kanten av bebyggelsen før jeg tok meg inn i det store ukjente. Jeg ville intenst gjerne slippe bom i starten av løpet, det er så demotiverende. Det gikk da også fint å finne posten.

Men slik løp de andre. Det var bare en annen person som løp rundt,. Jeg tapte et helt minutt til teten, han andre tapte nesten to. Vi har ingenting uti der å gjøre, veivalget var feigt og patetisk. Det er et kyllingveivalg.

På dette tidspunktet lå jeg på 43.plass av 65, uten bom.

På de fire neste strekkene avanserte jeg til 17.plass. Men så kom sjettestrekket. Jeg hadde pugget at jeg skulle løpe 130 skritt på en sti, til det kom en hårløs kolle, deretter et søkk, og så en post. Jeg forutså ikke noen problemer her, så jeg brukte lite tid på puggingen.

Problemet ble at det meste terrenget var blitt hårløst, siden storbonden hadde gått bananas med motorsaga etter at kartet var tegnet. Pluss, tykk som jeg er brukte jeg opp de 130 skrittene for fort. Da stod jeg på en kolle og så på et annet, større søkk som jeg burde ha pugget men ikke gadd. Dermed hadde jeg en fullblown parallellfeil på gang. Jeg gresset i siksak som en ku uten hjerne noen minutter mens andre løpere i samme situasjon spurte meg om hjelp. Jepp, spør mannen uten kart, god plan.

Til slutt kom Jon Lahlum inn i klynga som den eneste med kontroll. Jeg hang meg på ham som et skittent ufyselig snyltedyr, som lus i håret, som telefonselger på syre lot meg inspirere av bevegelsene hans, og da vi kom til det søkket jeg egentlig skulle til innså jeg parallellfeilen, så jeg fant posten før ham, og han meldte, "slått av en mann uten kart". Jeg følte det ikke akkurat sånn. Jeg ble nummer 63 på strekket og var tilbake på 40.plass.

11-12 var et komplisert strekk hvor jeg fant ut at det ble kompleksitet langs alle veivalg og derfor  enklest å bare holde kompassretningen. Jeg hadde en del sjekkpunkter, kolle til venstre (som jeg aldri så), krysse sti, og deretter skrent til høyre. Den skrenten kom som en skikkelig livbøye inne i skogen da jeg var dypt usikker. Deretter over to fingeraktige små åser, touche en sadel og i post. Sadler er ganske unike greier, Slartibartfast delte ut bare en sadel per norsk skog, så de er fine å jobbe med.

Slik løp de andre menneskene. Linjen jeg fant var 366 meter, kortest i feltet. Dette er noe jeg finner stolthet i, jeg kan ikke løpe raskest lenger, men jeg kan løpe kortest, 22 personer banket meg på strekket men jeg løp kortest, de griseknuste meg og var halvveis på neste strekk da jeg nådde posten, men, jeg løp kortehehehulk hulk snufs

Jeg kom meg igjennom løpet uten noe mer tull og dilldall, og endte på 27.plass. Som ikke akkurat lukter pallplass når sammendraget skal gjøres opp. Men det er mange løp, sesongen går til desember, så dette er som flatetappene i starten av Tour de France, du har skummelt masse folk foran deg, men ikke så mange som er en faktor i sammendraget.

Andre etappe

Løp 2 gikk rett ved Tryvann.



Løypa virket vanskeligere, mer skogsterreng og færre små stier. Jeg brukte en time og ti på puggingen. En konkurrent meldte at ti minutter pugging bør holde. Vel, null minutt pugging holder jo hvis man henger som et slips, men skal man ta seg gjennom selvstendig med førti sekunder pugging per strekk, ohh la la, da kjenner jeg lukten av bikkjer, manngard og svett raudekross.

Var det en ting jeg ikke skulle gjøre denne gangen, så var det å feige rundt til første post. Jeg la linja rett på fra stikrysset. Før løpet hadde jeg dessuten sjekket hva som var blåmerkede stier i området, og det krysset er mellom to blåmerkede stier, noe som økte trygghetsfølelsen, jeg visste hvor jeg var da jeg kom dit. Jeg dundret rett i til en foreløpig tredjeplass.

Strekket gikk nedoverbakke. Neste strekk gikk oppover. Jeg bevegde meg perfekt, gikk rett i posten, noterte 51.plass på strekket. Tredje strekk gikk nedover, det ga en ny tredjeplass.

Spotter du et mønster?

Det har blitt mye mann å dra opp bakkene. Det har mye å gjøre med at jeg ble far i mars. Under graviditeten ble spisemønstrene i heimen endret, mye mcDonalds på nattestid, og jeg har med årene fått en metabolisme du ikke ville unnet din verste fiende, jeg går opp i vekt av å lukte på mat, jeg går opp i vekt av å snakke om mat, tenke på mat, og gikk de facto mer opp i vekt i løpet av graviditeten enn mora gjorde. Fra 85 til 105 kilo spekk. Jeg tenkte at det gjør jo ikke noe, hun går jo også opp i vekt, terrorbalansen i forholdet er stabil, så, 28.mars fintet hun meg ved å BOOM levere et vekttap ingen mann kan matche uten å amputere foten, og nå er jeg bare en feit fyr som er sammen  med en slank dame, jeg kjenner på angsten for at hun skal stikke av med en hunk og etterlate meg til å fortelle tinderdaitsene mine om den perverterte måten jeg tilbringer onsdagskveldene på, så etter at jeg har kjøpt kartet da lizzm setter jeg meg i bilen i en time og pugger da lizzm, jadda pugger, ja, sånn som på skolen ... hei hvor skal du ...

Men, nok om mine samlivsproblemer, tilbake til mine veivalgsproblemer.

Femtestrekket var det mest utfordrende i løypa, sett fra et innlæringsperspektiv. Her skjer det mye uansett veivalg, så jeg falt ned på at det beste var å gå rett på. 

Over en kolle, vei, over en ny kolle med vei på toppen, deretter passere langs en stor myr som har tre fingre, den siste fingeren går rett nordover, fra denne 63 skritt og når du passerer en sti er det 30 skritt igjen ... 

... og sånn ser det ut i ord, det jeg lærer inn, men det fantastiske med dette er at når jeg har glant på kartet en stund så suger hjernen inn mer enn det jeg prøver å få inn, og jeg ser terrenget i 3D, puggingen gir mye mer input enn bare ordene jeg formidler, og det er derfor jeg gidder, jeg er quizzer og scrabbler, to sporter som i praksis innebærer at jeg har vært konkurransepugger i mange år, jeg har pugget mye unødvendig, trebokstaversord i det engelske språk, kongerekker, nest største by i alle land, burmesiske mangroveskoger, geologiske perioder på Merkur, been there, done that.

Men kart-formen for pugg fascinerer meg, det skiller seg ut, hvordan hjernen går rundt det bevisste og plasserer info i skallen, så når jeg kommer ut i terrenget ser jeg kartet i hodet selv om jeg ikke hadde det som ambisjon, det jeg forsøkte å pugge var bare en plan som kan formuleres i ord. Det er overnaturlig, kanskje kommer jeg nær universets kjerne, det som passer på oss og klistrer et kart til innsiden av hjernebarken når vi står ensomme i skogen og trenger det som mest, kanskje er det chakra i huet og ræva og mulig å lande Martha Louise på dette,

eller kanskje jeg er bare enda mer nørd enn jeg liker å tro.

Slik løp de andre løperne dette strekket. Min linje var kortest, 529 meter, nest kortest var 551. Riktignok er det få som er stut nok til å gå rett opp den andre åsen, men også, muligens, er det en fordel, hvis du vil løpe kort og rett på, å bare kjøre skylappfokus på kompass istedet for dette distraherende kartflaket. 

Jeg er på 12.plass her. Det er lungt. Jeg er bak fjorårsvinneren i sammendraget, Løken, og det er han det er viktigst å slå. Men han er ikke feit.

7. posten går egentlig galt. Ikke bare for meg, Løken er raus og gir hjertevarmt fra seg fire minutter på dette strekket.

Jeg skal gå rett på etter kompasskurs. Men som GPS viser glir jeg trygt og stødig ut mot periferien.

Men her har jeg pugget at hvis jeg går for langt til høyre kommer jeg på en åpen myr uten skrenter, og kommer jeg til venstre havner jeg på en åpen myr med skrenter.

Så da jeg kom ut av skauen og stod på en myr med en skrent foran seg var det bare å dreie løpet til høyre.

For jeg ble ikke født orienteringstekniker, jeg lærte det jeg kan ved å traske villrådig i timesvis og ukesvis rundt i skauen uten å vite hvor jeg var mens sekundene rant ut i lyngen ett for ett som hjerteblod, mens gull ble til gråstein og NM-titlene jeg hadde selvsuggesert meg kapabel til tok til vingene og fløy mot horisonten.

Orientering uten kart ikke en sport for de som aldri bommer. Den er for de som har trynet så mange millioner ganger at de har lært seg ettertrykkelig hvordan de tryner.

Man rekker bare å lage få av dem, så man trenger å plassere de mentale sikkerhetsnettene der de trengs.

Strekk 13, og fortsatt har det gått bra, jeg snuser på topp ti, fortsatt er Løken under kontroll. Her er det førti meter klatring opp fra Heggehølet. Jeg har memorert at jeg skal følge bekken, men kompasset leder meg ikke til noen bekk etter at jeg krysser veien. Det går greit, jeg lukker øya og lytter etter lyden av vannet oppover, føler meg frem, er i ett med naturen, lyden av sildrende vårbekk gir meg trygghet.

Også dette ga meg korteste linje av alle. Det ga ikke beste tid, nitten stykker løp fra meg, men altså, vi skulle førti høydemeter oppover, og som sagt, spekk happens.

Og de som har fulgt det jeg sier om orientering har sikkert lagt merke til at jeg snakker usexy mye om vekta mi, vi førtiser skal helst være godlubben og stolt av det, litt Tony Soprano, selvtillit og ister kombinert, det er alternativet i vår alder, men, ikke min vei.

For dette er min teknikk for å holde vekten, hvis jeg greier å overbevise meg om at jeg er tohundre kilo så klarer jeg kanskje å ta tak og slutte å trykke dritt inn i burgerjuvet, og denne prosessen hvor Esquil overtaler seg selv til at han er obskønt smellfeit er det mange som blir ufrivillig vitne til, du er ett av dem akkurat nå, og når jeg setter igang denne maskinen i selskapslivet har jeg mange ganger fått høre at, jammen Esquil, du er da ikke feit, du ser jo bra ut, og tusen takk for det, men det er ikke det det handler om, nittiognoe prosent av de som slanker seg gjør det for utseendet, fint for dem, for min del anerkjenner jeg at jeg ser ok ut med litt pondus og er schtøgg hvis jeg er radmager, men hva skal jeg med utseende i min alder, jeg har formert meg, forholdet er stabilt, pærra tar ikke inn førtisjuåringer, ikke ex on the beach heller, og yrkeslivet mitt er kontakt per mail med utlendinger som aldri ser meg, jeg har ikke noe jeg kan bruke et godt utseende til, det jeg trenger er sekunder i sammendraget, deilige sekunder i sammendraget, jeg vil se ut som en belsenfange med øynene stikkende ut av øyehulene og suge til meg sekunder i sammendraget, det er bare en ting jeg heller vil ha enn sekunder i sammendraget, og dessverre, det er

Bearnaisesauspizza har det greit, pizza trenger ikke vinne denne kampen sju av sju dager, ikke tre av sju heller. Med mitt stoffskifte holder det med ett svakt øyeblikk per uke, så øker bruttotonnasjen.

Nok om det.

Oppsummering, jeg kom meg igjennom løp 2 uten kart og uten bom, ble nummer 11 av 74, jeg har en poengsum jeg kan bruke, og viktigst, Løken var BAK. Prosjektet lever.

Da Brisk ble født

Hei Brisk!

Dette handler om dagen du ble født. Og jeg vet at du var der sjøl, men det er jo ikke sikkert at du husker alt.

Det startet den 27. mars 2019, klokken 7 om morgenen, og for oss er klokken 7 veldig tidlig, det er vel strengt tatt midt på natta. Mamma fikk rier, som er perioder med smerter i underlivet, det er kroppen som begynner å presse deg ut.

Og så gikk vannet noen timer etterpå og jeg ringte til sykehuset, mamma ville komme dit fortest mulig. Vi hadde en anelse om at du skulle komme de neste dagene, det er sånt som far kan si ut fra hvordan fuglene flyr, hvordan skyene ser ut i horisonten og hva jordmødrene sier om terminen, så vi hadde pakket, det stod to bagger med trusebluser til deg klart i gangen. Mor har gått bananas på internett og kjøpt hundreogfemtisju trusebluser til deg, selv om du bruker hver trusebluse bare en gang kommer du ikke til å rekke å bruke alle før du vokser ut av dem.

Vi kjørte til sykehuset, det var min jobb å kjøre, og dette var en kjøretur jeg hadde tenkt mye på og helst ville at skulle gå bra. Mor hadde rier hvert femte minutt i passasjersetet.

I den siste rundkjøringen rett før sykehuset kom det en trailer inn fra siden. Det gikk også et par skoleklasser over fotgjengerfeltet bak rundkjøringen, så trailersjåføren hadde konkludert med at jeg uansett måtte stoppe for skoleklassen, og at det derfor passet fint for alle, og kanskje særlig han, at han brøt vikeplikten og kjørte inn i rundkjøringen.

Begge kjørte rett mot det samme punktet, vi i mammas lille Peugeot og han i en gedigen trailer. Det sammenstøtet ville vi ha merket. Men både jeg og han hogg in bremsene. Vi stoppet, ble sittende og glane på hverandre, og så spottet jeg skoleklassene og viftet han frem. Og i stedet for å takke for at jeg avstod fra min forkjørsrett, satt denne illeluktende gjørmedyret av en trailersjåfør og ristet på hodet gjennom rundkjøringa. Dette møkkamennesket, dette slimete ormekrypet kjørte en tjue tonns semitrailer rett mot kroppen til en gravid kvinne i rier rett foran fødestua, og ristet til alt overmål på hodet da vi ikke umiddelbart stoppet bilen og lot ham gjennomføre lovbruddet sitt. Trykkokeren i hodet nådde rød sone og instinktet mitt sa meg at jeg skulle følge etter dette utskuddet i samfunnet, kjøre etter ham til han gikk tom for bensin, få ham ut av førerhuset, gjerne etter håret, feste et hundehalsbånd på ham, lenke ham til bakken slik at hodet var helt nedi grusen og rektum høyeste punkt på kroppen, deretter anskaffe en tung ståløse fra en beholder av flyende nitrogen som jeg kunne dunke mot testiklene hans. Blytungt iskaldt metall mot testiklene om og om igjen til han hadde hostet opp alle unnskyldningers mor.

Jeg overstyrte dette instinktet. Og jeg kunne latt som det var i stoisk ro denne viktige dagen, men jeg overstyrer egentlig alltid instinktet mitt mot å slå kalde ståløser mot genitialene til folk. Far er litt feig sånn. Det gjorde i det minste at jeg fikk oss trygt frem til fødestuen, i stedet for at mor måtte føde deg i en veikant foran en kuet yrkessjåfør.

På fødestuen fortsatte riene i en uhyggelig mengde timer. Jordmødrene og sykepleierne gikk av og på av skiftene sine, og alle som skulle av skiftet skulle sjekke åpningen, og alle nye pleiere skulle inn og sjekke åpningen, leger og overleger skulle inn og sjekke åpningen, alle som gikk tilfeldig forbi i gangen skulle inn og sjekke åpningen, jeg mistenker at noen der ute solgte billetter. Pappa kan styre sin begeistring for at mamma har vaginal trafikk, men igjen overstyrte jeg alt og forholdt meg rolig.

Kroppen til mor gjorde seg helt klar, men du ville ikke ut, du ‘fant ikke utgangen’, som en jordmor formulerte det. Mor mente at dette var o-teknisk svakt av deg og et tegn på at du ikke blir særlig til orienteringsløper. Det sier mamma fordi hun heller vil at du skal bli bassist i sortmetallband. Jeg mener at orienteringsteknikere skal slippe å bli dømt på det de gjør uten kart og kompass.

Etter tjuesju timer med tortur av mora di bestemte overlegen seg for å avslutte lidelsene med et keisersnitt. Så du ble operert ut. Mamma var nå helt utslitt, og hun er dessuten ikke så glad i å bli operert, så det kom noen tårer. Vi satt bak et grønt forheng for vi ville ikke se på operasjonen, men det gikk fort, og det første vi merket av deg var lyden av at du vrælte.

Det var magisk.

En pleier bar deg frem til oss så vi kunne hilse på deg, og mamma fortsatte jo bare på gråtingen, bare at nå gråt hun av glede, det så helt likt ut. Hun lå på ryggen og tårene kunne ikke renne nedover, de samlet seg så det ble en liten dam innerst på øyet. Du gråt jo også, og jeg ble så rørt og det var så store følelser at jeg begynte å gråte, dermed startet vår lille familie med at alle sammen gråt.

Mamma hang fast i en del ledninger, så det ble jeg som fikk æren av å klippe navlestrengen din. Og du gråt deg gjennom det. Så sang jeg referenget fra «Bilde ta’n Ivers» for deg. Det hadde jeg gjort mange ganger gjennom svangerskapet, inn i magen. Bortsett fra å indoktrinere deg til rosenborgpatriotisme, ville jeg at du skulle kjenne igjen sangen når du kom ut. Og det tror jeg du gjorde. For du sluttet å gråte. Du var tre minutter gammel og det var første gangen i livet ditt at du ikke gråt.

De sier at alle synes ens eget barn er vakrest i verden. Det må jeg si, gutt, da jeg så deg første gang, jeg følte ikke det, og jeg ble litt redd, er det meg det er noe galt med, for la oss være åpne om det,  du så jo ikke ut. Du hadde et veldig langt hode, mye som hodet til ET. Fingrene og tærne var blålilla og generelt var det mye blått, lilla og rødt. Jeg trodde det kanskje var noe galt med deg.

Det viser seg at alle nyfødte får dette alienhodet. Det tok ikke mange timer før du normaliserte deg og faktisk ble verdens fineste unge.

Pleierne ville vite hva du skulle hete. Og hvis du hadde vært indianer skulle jeg hentet navnet ditt fra omgivelsene. I indianerstammer funker det sånn at hvis far har observert noe uvanlig i naturen, for eksempel en sittende okse, den dagen sønnen ble født, er det et omen på at sønnen skal hete Sitting Bull. Så det er bra at vi ikke er indianere. For da hadde du hett Nedrige Patetiske Trailersjåførkryp.

I stedet fulgte vi norsk navnetradisjon, eller kanskje ingen tradisjon, for jeg ville at du skulle ha et fornavn som ingen andre har. Jeg kom opp med masse forslag, som Flytebørge og Flodbørge og Plastgeir og Fleinpuck, men mor nektet. Hun foreslo i stedet Brisk, som høres mye mer ut som et navn enn alle forslagene mine til sammen. Så da ble det det.

Mamma har en del bra humor og en del dårlig. En av de dårligste vitsene til mamma kommer typisk når hun lager mat til meg, da gjør hun ikke det av kjærlighet eller for å sementere quindens undertrykte plass i samfunnet, nei hun gjør det av samme grunn som en minkfarmer fôrer minkene sine, en dag skal hun flå meg og lage seg en lue av rumpeskinnet mitt. Når dette legges sammen med at mamma ser mye på seriemorder-dokumentarer, så er det ikke så behagelig å høre på for pappa. Han har prøvd å få mamma til å slutte, men da slår det inn noe som heter Streisand-effekten, hvis du forsøker å sensurere noen, så øker de volumet.

Men, takk skal du ha. Du ville jo ikke ut, så mamma fikk keisersnitt, som er en operasjon i magen, og det fører til at hun har skikkelig vondt når hun ler. Og det er jo synd på mamma, hun er en helt som gikk igjennom så mye for å føde deg, så jeg forsøker å holde det nødvendige gravalvoret. Bortsett fra, selvfølgelig, at jeg iblant sjekker hvor godt rumpeskinnet mitt er blitt til å holde på varmen. Dette er mammas kjernehumor, så da må mamma le, som utløser intense, velfortjente smerter, og det gir god utdannelse for mamma. 

Jeg har følt kjærlighet før men enten som en følelse som vokser gradvis ut av en forelskelse, eller kjærlighet som man har med seg fra man er liten. Dette var kjærlighet som bare blir slått på, BOOM.  Det er litt av en trøkk. Litt av en lykkerus. Jeg kommer til å elske deg alltid, jeg har ikke noe valg. Jeg håper at du blir god og ikke vond å elske.

Øyvind og Håkon

Øyvind var en av mine beste venner. Han var særlig viktig for meg i tenåra og tidlig tjueåra, etterhvert havnet vi i hver våre land. Så kom ti år hvor jeg var for sjuk til å treffe han, og så kom ti år hvor han typisk var for sjuk til å treffe meg.

Han var veldig god i langrenn, jeg husker at han hadde 5, 6, 7, 7 som plasseringer i ski-Norgescupen, dette er i årsklasse med Alsgaard, Estil og Anders Aukland, 3/4 av stafettlaget som vant OL 2002, Alsgaard var alltid tungslått, men de to sistnevnte var han minst jevngod med. Øyvind fikk skadetrøbbel som stoppet ham fra å ta steget som senior, men havnet på landslaget i ski-orientering, og var på sitt beste nr 5 i verdenscup.

Han hadde en bror som nok ble enda et hakk bedre, Håkon. Mitt sterkeste minne om han er da Jan Jacob på Strindheims førstelag ble syk før NM-stafetten i 1999. Håkon ble da hentet opp fra 2.laget, og siden han hadde bedre spurt enn de andre på laget, ble han satt inn på sisteetappe. Strindheim var medaljekandidater, men Byåsen var favoritter og hadde Tor Arne Hetland på siste, dette var mens Hetland var i sin prime og verdens beste skisprinter. I tillegg var han såpass utholdende at han fikk VM-gull i stafett et par år senere. Håpet til Håkon var å gå ut godt foran Hetland. Men det motsatte skjedde, Byåsen vekslet foran og Håkon måtte gå ut et stykke bak. De gikk forbi de andre lagene og jeg tenkte, kult, dette kan faktisk bli sølv.

Men Hetland var seig og Håkon var fresh, da det gjenstod noen kilometer hentet Håkon også inn Hetland. Man skulle ikke tro det hadde noe å si, Hetland hang seg på og, vel, du vil ikke nærme deg et stadion med Hetland på ryggen. Men like før de kom inn på stadion slo Håkon til med en langspurt. Og olympisk- og trippelverdensmester Hetland hentet ikke inn reserven til Strindheim. Så det ble NM-gull på Håkon. For meg som ikke akkurat var nøytral var det fantastisk bra underholdning.

Han ble en god løper på nivået rett under landslag. Han deltok en del i kontinental-cup-renn (nivået under verdenscup,  tilsvarende skandinavisk cup) og vant ihvertfall ett sånt, i Japan. Både han og Øyvind bodde flere år i USA hvor de var en slags semi-proffer ved amerikanske universiteter. Her beskriver Håkon hverdagen i USA. Håkon fikk kone og to barn i USA, de bor der ennå. 

Øyvind traff også en jente i USA, langrennsløpersken Katka fra Slovakia. Rett etter de møttes skulle Øyvind og jeg kjøre en rundtur i Vest-USA, en del av bildene i denne bloggposten er fra den turen. Jeg ville til Los Angeles, men Øyvind hadde altså truffet en jente, og jo lenger vi kom fra Boulder, jo sterkere ville han tilbake. Vi snudde fire timer fra LA, og den siste natta nektet han å stoppe for den planlagte overnattingen i Vail eller Aspen, og kjørte hele natta for å komme hjem. 

Det var like greit at jeg ikke insisterte på Los Angeles. For Katka og Øyvind ble gift. De flyttet til Nederland, deretter Finland og så Slovakia, hvor de fikk to barn som nå er 15 og 17 år. 

Så ble han sjuk. Han fikk benmargskreft, rundt 2006. Og han snakket ikke om det i det hele tatt. I de tretten siste årene jeg kjente Øyvind, visste jeg ikke at han hadde kreft. I tillegg sviktet nyrene, det visste jeg. Han fikk operert inn farens nyre, men den sviktet også. Så han levde først med hyppige turer til sykehuset, etterhvert fikk han et dialyseapparat hjemme, det stod et surklende bråkende monster av en maskin i stua hans som han renset blodet sitt med. 

Vi likte vel å kjøre fort med bil, jeg og han. Det var noe han fortsatt greide, så han kjøpte seg en Porsche 944. Vi hadde en langsiktig plan om at vi skulle til Nürburgring og kjøre racerbilen til Øyvind der. Til han innså at det ikke kom til å bli plass i Porschen til både meg og dialyseapparatet. Istedet dro vi til Rudskogen, hvor jeg ødela bilen.

Bil-interessen startet før vi hadde lov til det. Vi var seksten år og kunne ikke å kjøre. Det måtte læres. Mamma og pappa sine biler stod etter hverandre i oppkjørselen vår, med kanskje en meter mellom støtfangerne. Vi startet opp Hondaen til mamma med å vri rundt nøkkelen, men å trampe på kløtsjpedal var ikke et konsept vi kjente til. Bilen stod i gir, så den gjorde et froskehopp fremover mot BMW-en til pappa, og ble kvalt. Da var det kun ti centimeter mellom bilene. Øyvind gikk ut for å dytte bilen bakover så vi kunne prøve igjen. Mens Øyvind dyttet hadde jeg skjønt hva som var galt med det første forsøket. Trodde jeg. Jeg vred rundt tenningen, og det samme skjedde igjen, bilen gjorde et froskehopp fremover mot BMWen. Bare at nå var Øyvind mellom støtfangerne. 

Han kom seg i trening igjen etter en uke, men han mistet kretsmesterskapet i langrenn den helgen. 

Så jeg kostet han kanskje et kretsmesterskap. Forhåpentligvis betalte jeg tilbake ved å mase ham med på skiorientering. Jeg mente han kom til å gjøre det bra i den idretten fordi han var god i orientering og langrenn. Han var ikke overbevist om at det var så enkelt, pluss, ski-o-løpene kolliderte med langrennene. Så jeg tok affære og tvangspåmeldte ham til NM i 1991. Han vant med ni sekunder.

Øyvind pleide å trene intervall opp slalåmbakker, med skigang. Jeg mobbet Øyvind hardt for at han gikk intervall. Intervall skal løpes. Det er bare gamle damer med Nordic Walking Sticks som går intervall. 

Øyvind responderte med at han gikk fortere oppover de bakkene enn jeg kunne løpe dem. Det bare lo jeg av, for på den tiden løp jeg (knepent) fortere enn ham på flatmark. Det endte med at vi veddet. Vi dro til slalåmbakken, Sørumen, som er ganske nært Granåsen. Jeg løp og han gikk, og han fikk rett, han gikk rett fra meg, i ekstremt lange klyv oppover mens han veivet vilt med armene for å flytte tyngdepunktet. Slik lærte jeg å respektere fremkomstteknikken skigang. Den hendelsen for cirka tretti år siden sitter fortsatt i, hver gang jeg kommer til en bakke som jeg er usikker om jeg skal gå eller løpe.

Så begynte Øyvind å snakke om at neste år, da skulle han vinne den såkalte Nær-O-karusellen, som var en sammenlagtkonkurranse i orientering. Også det lo jeg av. Slik jeg så det var det i hvert fall fem-seks som kom til å slå ham, heriblant meg selv. Det var bare for cocky å melde av ham, og jeg sa at hvis han vant sammenlagt skulle jeg sleike rent o-tøyet hans etter det siste løpet. Det satte han opp en kontrakt på, hvor han presiserte at det dreide seg om o-tøyet med særlig vekt på skoene.

Da de andre gode løperne hørte om denne avtalen valgte de å løpe senior i stedet for junior. Så det ble mye opp til meg selv å stoppe Øyvind. 

Det gikk ikke så bra, han tok ledelsen, og før det nest siste løpet ble jeg syk og var avhengig av å slå ham. Det gikk mye prestisje i dette, og for å gjøre en lang historie kort, jeg forsøkte noen skitne triks og tapte velfortjent.

Før det siste løpet hadde Øyvind seieren i boks, og han tok en ekstra runde mellom siste post og mål, hvor han fant en skikkelig gjørmete myr. Deretter måtte jeg sleike ren skoene hans.

Fra skoledagboka mi, Øyvinds skrift.

Øyvind hadde en helt ekstrem tilnærming til sykdommen, både den jeg visste om og den jeg ikke visste om. Han jobbet så mye han greide, det var ikke snakk om å trygde seg eller noe sånt, bare stå på. Jeg sa til ham at han burde jobbe mindre, men han mente han ikke ble sjukere av å jobbe. Det var en villet og maksimal fortrengning av kreft.

Broren Håkon ble landslagstrener for Kinas skiskytterlandslag. De skal arrangere neste vinter-OL, og vil være god i alle idrettene, også de de ikke har peiling på, så de har hentet inn norske trenere for å trene skiskytterne og langrennsløperne. Håkon fikk ansvaret for langrennsdelen til skiskytterne. 

Mens Håkon var i Kina fikk han ME. Samme sykdom som jeg har og som holdt meg sengeliggende i nesten ti år.

I fjor høst ringte Øyvind meg og fortalte om dette. Håkon hadde flyttet hjem, først til Øyvind, så til barndomshjemmet i Trondheim, hvor han nå ble pleid av sin mor. Mye slik jeg ble i 1999-2008, altså, jeg ble ikke pleid av moren til Håkon, men, øh, dere skjønner.

Jeg ble kontaktet som ekspert på dårlige tider. Jeg ringte moren, men kanskje viktigere fikk jeg mamma til å invitere henne hjem i Trondheim. Moren min kan langt mer om ME enn jeg gjør, jeg kunne jo knapt ta inn info de årene. 

Håkon var sengeliggende, men ikke så immobil som jeg var på det verste, han kom seg fortsatt opp av senga for det mest nødvendige. Han var i ferd med å miste muligheten til å dusje, og jeg kunne betrygge moren med at det går helt fint å ikke dusje på noen år. Jeg anbefalte en lang antibiotikakur, for jeg gikk på antibiotika i tre år og jeg tror det endret noe, selv om jeg var sengeliggende i fire år etter kuren også. De forsøkte, men Håkon greide etter et par uker ikke å få i seg pillene. Det var forsåvidt slik min kur sluttet også, ved at kroppen sa no more, men da altså etter tre år.

Mens dette skjedde havnet Øyvind på sykehus med et benbrudd, som oppstod av seg selv, uten at beinet ble utsatt for noe. Moren hans fortalte meg om det, og hun sa, det er jo sånt som kan skje med benmargskreft. Jeg holdt på å dette av stolen. Slik fikk jeg vite at Øyvind hadde kreft. Få visste dette, ikke engang arbeidsgiveren, det hadde også gått lang tid før foreldrene selv fikk vite det.   

Jeg fikk ikke snakket mer med Øyvind. Blodtrykket hans ble så lavt at dialysen ikke lenger virket, og han døde den 11.januar.

Jeg visste ikke at han kunne forsvinne, jeg trodde jeg skulle ha ham til vi ble gamle. Tvert imot, det ble sagt at han hadde overlevd flere år lenger enn man kunne vente.  

Da jeg holdt tale i begravelsen fortalte jeg noen av historiene jeg fortalte nå. Det siste jeg fikk sagt var

... og så likte jeg humoren hans veldig godt. Det var ikke så mange som la merke til hvor morsom han var, for du måtte kjenne ham godt før han begynte å spøke. 

Jeg ble veldig glad i den mannen. Jeg kommer til å savne han...

På dette punktet begynte jeg å sipe. Og istedet for å snufse meg igjennom resten lot jeg som om talen var over, takket for meg og satte meg ned.

Fin slutt, fikk jeg høre. Men det var ikke slutten. Jeg hadde tenkt å si noe om hvor bra konsept begravelse er. Faktisk vurderte jeg å sjokkstarte begravelsestalen med 'jeg har sett frem til denne dagen', men fant ut at det ble for drøyt. Poenget var at fra han døde til begravelsen så jeg frem til begravelsen, fordi jeg nå lever i miljøer som ikke kjenner Øyvind, og begravelse er en anledning til å dele med andre som er på samme sted og kjenner på de samme tingene, synce inn, se flere som tar det hardt, og den sjansen kommer ikke igjen. Skulle du treffe på sorgen senere, skulle minnene poppe opp om noen år og gi meg et behov for å mimre og syte, så er verden på et annet sted, og det gir ikke det samme å snakke med noen som ikke kjenner det du kjenner.

Jeg har lært dette fordi i de ti årene jeg lå sjuk med ME mistet jeg en del begravelser. Begge bestemødrene mine døde uten at jeg kunne snakke med noen. Da lærer du poenget med begravelsesritualet. 

Håkon lå hjemme med ME mens broren ble begravd, uten sjanse til å delta, og jeg ville minne dem på at Håkon kan trenge noen samtaler med innlevelse når han blir sterk nok til å samtale. 

Helgen etter begravelsen av Øyvind dro foreldrene på hytta, de trengte antagelig en time-out fra alt det vanvittig traumatiske. Det er en ekstrem påkjenning de har vært igjennom, jeg blir helt redd av å tenke på det. 

Denne helgen tok Håkon livet sitt.

Han etterlot seg et brev, hvor han blant annet skrev at han ikke ville ha blomster i begravelsen, men bidrag til ME-forskning. 

Da jeg først hørte om dødsfallet tenkte jeg at det var utløst av den akutte sorgen etter brorens død, men det virker så godt planlagt at det kanskje heller handlet om at han sparte broren og ventet til etter han dro. Jeg vet ikke. Jeg har enorm respekt for Håkon, alt han fikk til, og kampen han måtte kjempe. 

Og den er kanskje ikke min historie å fortelle, den om Håkon, men når jeg snakker om det, er det fordi ME er min historie å fortelle.

Jeg husker også hvor sterke selvmordstankene kan bli når man ligger sånn alene i mørket, hvordan de helt tar over hjernen. Jeg klarte ikke tenke på annet enn selvmord, hvert eneste ord som går gjennom hjernen handler om det. Jeg kjempet mot noe som ville drepe meg. Jeg lette i minnet etter broer som var høye nok og nær nok, tenkte gjennom medisinene jeg hadde, hjernen min messet drikk batterisyre om og om igjen. Jeg hadde ikke samme spillerom, for jeg kunne ikke gå og musklene var borte, men også opplevde jeg tydelig disse tankene som en fiende, noe jeg måtte bekjempe. Jeg fikk mamma til å fjerne alt skarpt fra rommet, men det ble jo verre, og jeg skal ikke heve meg over noen, jeg er redd at jeg til tider bare overlevde fordi jeg ikke kunne gjøre noe med det. Jeg kunne bare få dø hvis noe eller noen hjalp meg, hvis jeg kjente kuler under huden ble jeg glad i håp om at det var kreft. 

Det har neppe vært helt likt for Håkon. Jeg synes Håkon tok feil valg, jeg vil nok alltid mene, uansett situasjon, at selvmord er feil valg. Men jeg kan ihvertfall love at denne sykdommen er en mørk og mektig motstander. 

Foreldrene mistet begge sønnene sine med en ukes mellomrom. Det var de to barna de hadde. Det er helt vilt brutalt. Og, barna deres igjen ...

Som faren sa i begravelsen til Øyvind, du ga oss mye, Øyvind, men det fineste du ga oss er to barnebarn. 

Det er vondt å tenke på hvordan dette er for etterkommerne. Samtidig ligger det en trøst i at de finnes. Det er særs flotte folk, denne familien. Noe som slo meg i begravelsen er styrken de utviser i denne ekstreme situasjonen. 

Den samme styrken som får en mann til å leve tretten år med beinmargskreft uten å fortelle det.

--

Jeg avslutter med et par dikt jeg lagde for femten år siden:

PRAYER TO A PILOT

Hey mister pilot, I can hear your plane up in the sky

I’m laying here and I’m no longer ‘fraid to die

My God won’t listen to my prayers

I do really think you should

You can help me

Hope your parachute is good

See mister pilot, I can tell you tales about despair

I can show you how my body crumbles everywhere

My God won’t listen to my prayers

Maybe you can see me right

You can help me

I’m so tired of this fight

Hey pilot, you’re my hope you know

I’m so sick and tired

Of being sick and tired

I know I’m leaving but I move so slow

You can help me

Throw away your doubt

Crash your plane in me

Be my easy way out

INSIDE WAR

Everyday

I beg I pray

I yearn

Waiting for

my inside war

to turn

Time goes by

I freeze I fry

I burn

Waiting for

my inside war

to turn

Will I exist

when this mist

is gone?

survive these fights

through endless nights

alone?

or die before

my inside war

is won?

Avisand

Dagbladet har påvist at norske damer gjør det dårligere i idrett enn norske menn. For tiden kjører de kampanjejournalistikk og pumper ut artikler med bakgrunn i denne "sannheten":

https://www.dagbladet.no/…/storst-ulikheter-i-verd…/70294149

https://www.dagbladet.no/…/tysk-varsko-til-norge-k…/70298689

https://www.dagbladet.no/…/selv-marit-bjorgen-har-…/70472829

https://www.dagbladet.no/…/norsk-ol-hap-foler-seg-…/70326561

https://www.dagbladet.no/…/norges-nye-snodronning-…/70409359

For å få til denne konklusjonen misbruker de statistikk på det groveste. Og det er jeg dessverre nødt til å bruke en del ord på å vise.

Argumentasjonen deres hviler tungt på gull i OL, de fleste av illustrasjonene handler om vinter-OL. Det er et faktum avisene med jevne mellomrom kommer tilbake til, ca 80% av OL-gullene våre er tatt av menn.

En slik statistikk hviler tungt på noen få enkeltindivider, hvor én god utøver kan ha absurd stor innvirkning på resultatet, Northug har for eksempel flere gull i vinter-OL enn hele Afrika. Noen idretter har medaljeinflasjon. Når Bjørndalen er i form i to uker i Salt Lake City overgår det alt som teoretisk kan oppnås i andre idretter i to tiår. Bjørndalen og Dæhlie har åtte gull hver, for å matche de to måtte damehåndballaget ha vunnet samtlige OL i seksti år, og i damefotball er det ennå ikke utdelt åtte gull i historien. Er da en råopptelling av antall OL-gull et godt mål på nivået?

Dagbladet presenterer en liste over de største gullgrossistene våre vinterstid, for å vise hvor langt mellom damene det er. Listen er korrekt den, og viser fire damer og tjuesju menn. Den inkluderer Fred Børre Lundberg, Bjarte Engen Vik, Torleif Haug, Ivar Ballangrud, Johan Grøttumsbråten, Birger Ruud, Magnar Solberg og Jørgen Graabak. Alle tok OL-gullene sine i idretter som på den tiden ikke hadde kvinneklasse. Den inkluderer Harald Grøttumsbråten, Hallgeir Brenden og Pål Tyldum, som hadde flere øvelser de kunne ta gull i enn datidens kvinnelige skiløpere hadde. Damelaget på den tiden, aka Jentutten, vant VM- og OL-stafetten, men er ikke på lista. Overbevisende statistikk, eller misbruk av statistikk?

I 1928 tok vi seks gull i vinter-OL, fem tatt av menn og en av kvinner. Så, 83% mannsdominans der altså, omtrent på snittet. Men det var jo bare en kvinneøvelse på programmet. Norge, ved Sonja Henie, tok 100% av kvinnegullene. I 1932 øker mannedominansen til 86% i Dagbladets måte å regne på. Igjen tar Norge det ene kvinnegullet som var mulig å ta. Skal man vrenge det andre veien kan man si at det var total norsk dominans i et tiår i kvinneidrett, mens mennene fra Norge jevnlig fikk pryl. Men tidligere damedominans drukner i statistikken fordi kvinnene nesten ikke fikk sjanser. For at Sonja Henie teoretisk kunne ha tatt åtte OL gull måtte hun ha holdt på til 1964, og siden hun døde i 1969 måtte vi ha gravd henne opp og fortsatt meldt henne på OL for å gi henne like mange sjanser til å vinne gull som Bjørndalen hadde (26). I 2030 kunne hun endelig fått hvile for godt. Så, gir det en rettferdig sammenligning å bare telle OL-gull?

Det skal de ha, Dagbladet har i noen av statistikkene sine regulert for at menn og kvinner ikke har hatt like mange sjanser. Så kampanjen varierer mellom uredelig fremstilling, og redelig fremstilling av et hårreisende tynt grunnlag.

Jeg skal ta for meg de største idrettene i det norske idrettsforbundet:

Langrenn er en viktig idrett både i folkesjela og i denne statistikken. Det er riktig at vi har tatt flere langrennsgull for menn, men det er også litt merkelig. Jeg er opplært til at det er motsatt, for da jeg begynte å følge med, på åttitallet, var norske langrennsdamer klart sterkere enn mennene våre. De dominerte flere verdensmesterskap. Likevel ble det null individuelle OL-gull tilsammen på verdensmesterne Berit Aunli, Anette Bøe, Grete Ingeborg Nykkelmo, Anne Jahren og Trude Dybendahl. Kanskje fordi noen nasjoner på åttitallet hadde større muligheter i OL-forberedelsene. På nittitallet falt muren, dopingprogrammene i øst falmet, dopingtestene økte, i denne perioden var mennene våre bedre enn skidamene og dominansen deres kunne materialisere seg i en helt uvirkelig mengde OL-gull. På 2000-tallet er det ikke åpenbart at herreskiløperne har vært bedre. På herresiden, bak Petter Northug, var det virkelig tynt i mange år. Skal jeg oppsummere langrenn, norske menn vs norske damer gjennom tidene, virker det ganske likt, det svinger hvilket kjønn som er mest konkurransedyktig i en gitt epoke. Teller man verdenscuppoeng ser man det. Men teller man opp bare OL-gull får man en helt vill overvekt i favør menn.

Flere av de største idrettene våre er lagidretter, uten at jeg har telt opp tipper jeg at flere driver med lagidrett enn individuell idrett, men lagidrett forsvinner nesten når det skal telles OL-gull, for lagidrettene kjemper typisk om ett gull hvert fjerde år. Så la oss telle norske OL- og VM-mestere bare i lagidrett, hva får vi da? For OL-idretter: En lang rekke norske fotballjenter og håndballjenter. Null menn. Det samme gjelder for verdensmesterskap, i lagidrettene som er store nok for OL. Det står 100%-0% til damene, og dette kunne Dagbladet like gjerne presentert, trykket ut de lange listene med damenavn, trykk bilde av våre sikkert femti damer som har VM- og/eller OL-gull i håndball eller fotball, og kjør kampanje med vinklingen 'hvorfor er norske menn så ubrukelige i idrett'. Urettferdig det også, men cirka like urettferdig.

Golf er en av verdens største idretter og nesten usynlig i OL-statistikk, den har stort sett vært ute av programmet fordi utøverne blir for rike. Teller man opp antall bragder i golf, mastersseiere 100%-0%, mastersdeltagelser, tja, ca 97%-3%, selvfølgelig i favør damene. Mye takket være Tutta Pettersen. , men også de nest beste norske damene biter ruver over de beste mennene. Tennis er i samme klasse, der har det skjedd lite for begge kjønn, men vi har da OL-medalje i 1912 til Molla Bjurstedt, som senere tok åtte US Open-seiere for et annet land.

Friidrett er en annen av våre, og verdens, største idretter. Her kan vi telle opp OL-gull og få den vanlige noenogåtti prosent mannsdominans. Teller vi derimot opp verdensrekorder får vi motsatt bilde. De ni siste norske verdensrekordene er satt av kvinner. Ingrid Kristiansen holdt som muligens den eneste i verdenshistorien tre verdensrekorder i OL-øvelser samtidig, Grete Waitz satte to rekorder på 3000 meter og fire på maraton, og Trine Hattestad satte tre spydrekorder.

Fotball er verdens største idrett, den er mye større enn hele vinter-OL. Jeg har sett en del kåringer av verdens hundre beste fotballspillere for menn gjennom tidene, jeg har til gode å se et norsk navn der. På tilsvarende for kvinner er vi godt representert. Og, Ballon d'or, det har ikke noen norsk mann vært i nærheten av.

Gratulerer til Ada Hegerberg, og Dagbladet, cut the crap.

----

Epilog:

Etter noen oppfordringer sendte jeg dette til Dagbladet.

Dagbladets kronikkredaktør, som er Amanda Schei, vikar for Martine Aurdal, svarte meget positivt, hun ville trykke artikkelen, men ba meg om å redigere den ned til 3600 tegn inklusive mellomrom.

Jeg redigerte, men overså den siste detaljen og sendte henne 3600 tegn eksklusive mellomrom.

Amanda svarte rimeligvis at jeg måtte fjerne flere ord. Men i mellomtiden hadde hun også snakket med sportsredaksjonen. De mente jeg måtte ha feillest dem, de påstår at de bare bruker statistikker fra de siste tretti år og har regulert all statistikken for at det ikke er kvinneklasse i en del idretter og epoker. Begge disse påstandene er lett beviselig tullprat.

Jeg redigerte til antallet ord hun ville ha. Kommenterte at, ja, jeg har lest den første artikkelen, har Dagblad-sporten lest den selv?

Det totale redigeringsstyret tok for mange timer. Mye fordi poenget mitt er mengden av statistikk som motsier Dagbladets konklusjon, så nedredigering er en prosess som svekker saken.

Seks dager senere svarer hun at de må gå videre til andre artikler fordi jeg ikke har svart. Dette svaret ligger i min google mailboks rett under mailen jeg sendte henne seks dager før.

Jeg viser til at jeg har svart seks dager før, og forwarder om igjen,

Ingen respons.

Jeg ser forskjell på det elektroniske sporet til en mail som har gått ut og en som ikke har det. Mailen gikk ut, tro du meg, men uansett burde det ikke spille noen rolle, for Dagbladet trykker fortsatt artikler i kvinnemysteriet-serien sin, så motsvaret er fortsatt like aktuelt. At de må gå videre til andre innlegg fordi det går seks dager er bare bullshit.

Så min konklusjon er at hun snakket med kollegene sine i sporten, de vil ikke ha motsigelser på trykk, og hun vil ha fred i kantina.