Intimtyrannen 2013: Geografiaften

Man står opp fra sitt nattlige sengeleie, myser gjennom kameraet og ser verden med nye øyne. Jeg har mange tannkoster til å være bare en mann. Det har jeg ikke tenkt over før.

Og du kan si, fysjogfy, dette er forbrukersamfunnet, dette er bruk-og-kast-mentalitet. Men neineinei sier jeg da. Det er det motsatte. Det er bruk-og-ikke-kast-mentalitet.

Jeg legger et tynt lag hjemmedesignet t-skjorte på torsoen.

Så går jeg ut i verden. Jeg har opparbeidet meg en del avspaseringstid på jobben, så jeg avspaserer nedover Gronlans Leire. I bakgrunnen ser du Gronlan kristenmoské, bak den er Toyen.

Planen er å skrive min tredje roman på Kafékontoret. Kafékontoret deler ikke mitt syn på saken, de åpner klokken fjorten. Det blir å sitte på en noe mindre behagelig stol rett over gata, på Stockfleths. 

Når man bestiller kaffe på et sted som driter i kaffe, tar det kort tid. Når man bestiller på et sted som tar kaffe på alvor, derimot. Jeg må spesifisere konsentrasjonen av kaffe, størrelsen på koppen, hvilket land jeg vil at kaffeplantene skal være dyrket i, været på plukketidspunktet, biorytmen til plukkeren. Jeg går for de colombianske bønnene og bøndene. 

Romanen tar form under fingrene mine. Jeg har en god dag, ordene kommer lett, jeg føler meg trygg i de fortellertekniske vurderingene. Av og til kan jeg vakle i timesvis om jeg skal pælme ut et enkelt avsnitt eller ikke.

I det flyten er som størst, griper hungerens klamme neve fatt i meg. Som mange andre på Gronlan må jeg hjem og få tak i pulver. Idiotisk. Jeg kan ikke basere meg på å gå hjem hver gang jeg blir sulten. Jeg må faktisk begynne å gå med pulveret på meg.

Pulveret skal ristes ut i skummet melk.

SHAIKKA LAIKKA POLAROID PICTURE!

Etter pulverdosen følger fremstøt nummer to inn i kreativitetens landskap. Det skjer på Evita kaffebar Vaterland Bro. Hvis du trodde Stochfleth tok kaffe på alvor, prøv Evita. Her tar de kaffe såpass seriøst at de ikke har kaffe i det hele tatt. "Kaffe?? WTF?? Du går ikke inn i en bilforretning og bestiller ´bil´, gjør du?" Jeg må bestille americano, som er the closest thing.

Fortsatt flyt. Jeg har 42000 ord. Dette begynner å lukte roman.

Historien suger meg inn. Den mystiske gutten som reddet mange folk og deretter brant til døde på Scandinavian Star.  Hvem var han egentlig? Dette må vi til bunns i. Jeg jager heltinnen min til telefonen, hun får værsågod ringe rundt til hun finner det ut. 

Jeg glemmer tiden.

Jeg kommer meg til Majorstuen, Sognsvannsbanen samarbeider ikke, jeg er sent ute. Ivar og Egil venter. 

Det fins sære grupperinger i nasjonen som samles og diskuterer ølbriketter, gamle donaldblader og rundetider i skøyter på sekstitallet. Dette er litt i den gata. Vi skal ha geografi-nerde-kveld. Jeg kommer til å bli lettvekter, Egil og Ivar kan en del geografi. Men de har ikke møtt hverandre før. Jeg gleder meg til å se samspillet. 

Vi skal møtes over en kaffe på Idrettshøyskolen. Men kaféen er stengt. 

Egil løser det ved å ta oss videre, hjem til seg. 

Det er et godt trekk. Egil bor idyllisk. Ivar sjekker en påstand om hvilke fem land som har det høyeste laveste punktet i verden. Vi har kontroll. Leshoto, Rwanda, Burundi, Andorra, Uganda. 

Ivar og Egil går overens som om de er gamle bekjente. De har lest hverandres geografibøker og har gjensidig respekt.

Egil vil vite hvilke fire fjelltopper som er høyest i to land (noe som kan inntreffe når en høy fjelltopp ligger på en grense). 

Ivar og jeg fyrer av en fjelltopp hver umiddelbart, han sier Mount Nimba (Elfenbenskysten og Guinea) og jeg går for Margaritha Peak i Ruwenzori (DR Kongo og Uganda). Den tredje kommer også rimelig kjapt, Korab/Korabit på grensen mellom Albania og Makedonia. 

Den fjerde må vi jobbe lenge med. Beinhardt. Hvilken obskur knaus er det vi har oversett.

Egil må hjelpe oss. Det dreier seg om en bortgjemt steinhaug som heter Mount Everest (Kina, Nepal).

Egil har tatt frem NAF-boka. Vi er inne på norsk geografi, her skal Ivar herje. Ivar kan kommunene sine, og blant annet det høyeste fjellet i hvert fylke i landet. Men det holder ikke. Det viser seg at Egil har kontroll på høyeste fjelltopp i hver enkelt bykommune. Egil leker ikke geografi.

Egil og Ivar får kaker, kaffe og hvitvin. Jeg pimper pulver.

Solen har gått ned bak taket til Egil. Ivar setter oss fast med et spørsmål: Du starter i Bjerkreim kommune, og fra du forlater kommunen skal du gå en sammenhengende tur igjennom sju kommuner som alle slutter på de samme tre bokstavene. Hvor ender du opp? Her sliter Egil og jeg, mens kona til Egil, Siggen, viser seg å ha mest peiling. Ikke helt inn i fotballfrue-klisjéen der, altså. 

Mandal var svaret.

Jeg forsøker å diskutere litt FIFA-ranking innimellom geografien. Vi må slutte med disse bortekampene mot gode lag, Egil. 

Egil sier at det er ikke så lett å velge motstandere og arenaer fritt. Mange hensyn å ta. Og jeg vet jo egentlig det. 

Hjem og ta hvitvasken. Jeg er trøtt, å bare spise pulver tar på. Sulten gnager halve døgnet, den varierer i styrke litt uavhengig av hvor lenge det er siden jeg har spist. Det motmiddelet som funker best er å drikke masse vann og legge seg på magen i senga. 

Det blir en rolig kveld.

Intimtyrannen 2013: Quiz

 Dagen møter meg med en liflig odør jeg ikke umiddelbart drar kjensel på.

 Fordi jeg bare spiser pulver tømte jeg i går kjøleskapet for all mat. Del to av planen, legge maten i søppelkassen, glemte jeg imidlertid. Det står tre poser med gamle matvarer og godgjør seg i gangen.

Posene ekspedert og mannen er på vei til jobb. 

Jeg lykkes i å sikre meg det eneste setet på bussen som betyr noe, det innerste bakerste. 

Dette er arbeidsstokken. Du trodde kanskje arbeidsstokken var en stokk? Neida neida neida. 

Arbeidsplassen min venter på nye gullkorn fra technical writer man.

 Og dette er utsikten. En herlig gjeng med nerder.

Fornebu flyplass er borte, men spisesalen lever videre. Det er her vi spiser lunsj. Jeg skal ikke spise lunsj, jeg greier fint å lepje i meg pulveret mitt mens jeg sitter foran maskinen. Men jeg tar likevel en tur for å få min daglige dose Bjørn Stærk, som er den eneste andre bloggeren i firmaet, og som i praksis headhuntet meg gjennom bloggen du leser nå.

Hver eneste dag i fire år, bortsett fra den katastrofale dagen da kantina var tom for brunost, har Bjørn  trykt i seg tre brødskiver med brunost i lunsjen. Likevel nekter han for at han alltid spiser brunost. Han hevder at han hver dag går til lunsjbordet med et åpent sinn, gjør en vurdering av det som finnes, og tar et valg. At valget hver dag blir brunost overrasker ham dypt.

Man har sine rutiner, siste del av lunsjpausen utarter ofte i en fussballduell mot Bjørn. Jeg tar ledelsen, jeg er på 8-6. Jeg lukter grønn og gulle skoger og begynner å tenke på hvordan jeg skal blogge denne formidable triumfen.

Jeg taper 8-10.

Klokken er 13 og jeg skal lage et teknisk dokument sammen med Barath.

Barath sitter i Bangalore, India. Jeg sitter på Fornebu, Bærum. Jobben min er å forstå hva jeg skal skrive gjennom indisk aksent, tunge tekniske forklaringer som ofte starter midt inne i noe som bare programmereren selv skjønner, og støy på linja.  

Det er viktig med en fengende tittel. Det sikrer lesere. Og det fremgår tidlig at tittelen på verket må bli spenstige howtoencryptdatabetweenappserveranddatabaseoracleandsqlserver. 

Jeg får en lite hyggelig facebookmelding. Nytt samlivsbrudd i vennekretsen. Det fjerde på en måned. 

Hodet blir tungt, ting må prossesseres, enkrypteringen vil ikke la seg beskrive. Jeg erklærer gymtime.

Jeg løp så lenge jeg klarte, men måtte over i gange på slutten. Vi er på Fornebu, de lagde flyplass her, ikke akkurat alpeterreng, hvor vanskelig kan det være å løpe hele veien da Esquil, spør du. Hvor vanskelig kan det VÆRE! Må vi JOBBE DA!

Men trene når man bare spiser pulver er beinhardt. Jeg går nesten i veggen.

Det er greit det.

Dette kunne gått fryktelig galt. Jeg kommer ut av dusjen med en litt latterlig hanekam. Jobben liker ikke sånt. Vi må se skikkelige ut i tilfelle det kommer kunder i nærheten. Hva om kundene får se hanekammen, da ryker kanskje en diger kontrakt, så må vi sparke folk, så begynner de sparkede folkene med narkotika, så begynner de å stjele for å få råd til dopet, og kanskje en dag rapper de lommeboka til styrelederen. Det kan vi ikke tillate.

Men takket være intimbloggingen må jeg se inn i et kamera iblant. Det gjør at jeg oppdager post-dusj-hanekammen før jeg er tilbake på arbeidsplassen. Bedriften er reddet.

Etter gymtimen løsner det skikkelig. I endorfinrusen hamrer jeg ned side på side. Riktignok knabber jeg mye fra internett, men likevel. Klokken 13.00 eksisterte ikke dokumentet, før 17.00 er det på 11 sider. Inkludert løpetur og dårlige nyheter.

Jeg går hjem med god samvittighet.

På bussholdeplassen værer jeg en krise under oppseiling. Mannen med den grønne veska er alt for hissig på grøten. 

Bussene som kommer hit er nesten tomme, det er ingen grunn til å sloss om sitteplass. Dette er en mann med ambisjoner som langt overstiger det å bare sitte. Denne mannen aksepterer ikke hvilket som helst sete.

Jeg har ikke en slik strategi. Den bakerste plassen skal tilfalle meg naturlig, fordi de andre passasjerene ikke føler seg tøffe nok for å sitte på bakerste rad. Hele greia med å sitte på bakerste rad er jo å være kul. Du er ikke kul hvis du brøyter deg vei inn dit.

He´s in my spot.

Det er greit, det.

På bussturen søker jeg tilflukt i Wordfeud. Nok en dag i mitt virke for å ødelegge andres glede. Jeg blokkerer for motstanderens K og håper at hun ikke spiller KYL før jeg får blokkert den også.

Hun startet spillet med å utrope meg til Veldig Stor Favoritt. Det passet meg litt dårlig, jeg har ikke så veldig fokus på Wordfeud om dagen, jeg bare flytter brikker. Så jeg forsøkte å snu bordet. Ingen kan forvente at Kutrapahli klasker ned bingoer på norsk.

Det dømrade profilbildet mitt knuser planen.

Jeg har satt dagens tredje pulverdose, og slapper av hjemme med musikkvideoer før jeg skal dra på quiz.

Jeg beslutter å sykle til Quiz.

Det er en varm sommerdag +

Fra Grønland til Sagene er det masse oppover +

Jeg har trent tidligere i dag, porene er i beredskap

=

SVETT! OG EKKEL!

- Så hvordan har du forberedt deg til Quizen i dag, Ivar?

- Nei jeg har gått over noen av de europeiske kongerekkene og sett litt på flatemål.

- Og hvordan har du forberedt deg da, Esquil?

- Jeg har stått inne på dassen og vasket meg med dasspapir.

Vi blir spurt om hvor mange Leopolder som har vært konge av Belgia. Ivar mener det er tre. 

Vi andre mener det er to Leopolder. Espen, Tia og jeg, jooo, to Leopolder, Leopold I ooog ... hm... Leopold II, det må vel stemme. 

Vi har en tre-mot-en- situasjon.

Ivar skriver ned hele den belgiske kongerekka, fra Belgia ble et land, med navn, nummer, årstall for innsettelse, årstall for død. 

Eid. 

Vi svarer 3. Og får rett.

Espen Iversen og Tia velger å benytte pulverkuren min til å spise et fullt måltid med dessert foran øynene mine. Jeg lurer på om man får i seg kalorier av å kjenne lukten av burgerdressing.

Espen er også den som har taklet mitt siste samlivsbrudd etter den mest harde og kalde linjen. Han sier det er en bevisst strategi for å få meg fortere tilbake til hverdagen.

Vi diskuterer retteregler på quiz. Iversen er hard og kald der også.

Espen: Jeg er ikke så veldig menneskelig når det gjelder retteregler.

Jeg: Du er ikke så veldig menneskelig punktum.

Espen: Vel. JEG klarer å holde på dama mi.

Svararkene. Vi er på pallen etter første, men ender på fjerdeplass.

De andre på laget mitt går hjem, jeg blir igjen og henger med QM Tom og Larsan og de andre som slo oss. Larsan fikk dermed revansj på meg etter finalen i QuizDan. Den gangen hadde de med en fyr som het Thomas, denne gangen var de uten ham. Alt tyder på at de må sette han fyren ut av laget. Vi kan godt overta ham.

Jeg skal sykle hjem i den lyse sommerkvelden. Sykkelen min står ubesudlet og venter på meg, ikke engang setet har de stjålet. Hva driver de med på Sagene? Late tiltaksløse drog.

Jeg sykler hjem langs Akersbekken. Noen kaller dette en elv. Men er man vokst opp med Nidelva rennende gjennom byen kan Akersbekken aldri bli noe annet enn en unnskyldning for en elv. 

Men av og til er det fint nede ved bekken. Det skal de ha. Og det er ikke noe galt i å ha en bekk, men Oslo vil gjerne kalle det elv. Det er ikke noe galt i å ha et gult trepalass heller, men Oslo vil gjerne kalle det slott.

Det er greit det.

Når jeg kommer hjem finner jeg svaret fra fylkesmannen. Jeg søkte om støtte til trossamfunn, overskriften på brevet var, som bloggposten viser, ´søknad til støtte for trossamfunn´. Fylkesmannen svarer at det synes uklart om jeg søker om støtte til trossamfunn eller livssynssamfunn. Og slipper derfor å behandle søknaden. Rock On, fylkesmannen.

De burde ha et standard svarbrev for slike situasjoner, og det burde se slik ut:

Vedrørende søknad om støtte til trossamfunn

MohohohahahahhaHA!

Med hilsen 

Fylkesmannen