30. oktober 2014

Varme følser

Jeg har et problem med denne måten å tenke på:

I’ve looked at love from both sides now, from win and lose
I’ve loved and lost
Bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket

Populærkulturen er pakk full av dette. Å vinne i kjærlighet er synonymt med å dumpe/avslå noen, og å tape er synonymt med å bli dumpet. 

Hvis det i en relasjon mellom to mennesker er bare en som kan tilby den andre kjærlighet, hvordan kan man si da at dette er en taper? Og at den andre er en vinner? Det er en fullstendig på trynet måte å tenke på og en måte som degraderer den beste følelsen som fins.

Jeg burde få satt kjærlighetslivet mitt under administrasjon, jeg er uskikket til å styre det, men dermed har jeg også vært på begge sidene både i fjor og i år. Knuser og knuses annenhver gang. Jeg konkurrerer også alt for mye og vinner og taper til stadighet. Jeg mener meg kvalifisert til å sammenligne de fire følelsene:

Å vinne vs å dumpe


Å vinne gir glede, ofte også et element av lettelse, og ofte en del utmattelse fra innsatsen som er lagt ned for å vinne. Det kan være et kick som får det til å ryke i sikringsboksen. Det er heroin.

Å avslå kjærlighet er angstfylt når det skal gjøres, trist i de første dagene, følelsen er ikke helt ulik en kjærlighetssorg i smak, men langt mindre altoverskyggende. Og det er melankolsk på sikt.

Dårlig samvittighet er også vanskelig å unngå. Skulle man ha avbrutt det på en annen måte? Var man oppriktig nok? Holdt man på den andre lengre enn man hadde trengt?

Etterhvert mildt vonde følelser blandet med fine minner, vakker-trist som vintersolnedgang og høstskog.

Konklusjon: Å vinne og å ikke gjengjelde kjærlighet har ingenting til felles.

Å tape vs å bli dumpet


Å tape er sterkt irrierende, på det verste som å få noe revet ut av sjelen, svarte tordenskyer driver inn over humøret. Men det går fortere over. Det kommer nye muligheter. Det er noe triggende og aktiverende i følelsen, et ønske om revansj.

Det kan også føles pinlig å tape. Det gir, gjerne irrasjonelt og avhengig av hvor høyt man har spent selvbildet sitt, en følelse av offentlig ydmykelse.   

Ugjengjeldt kjærlighet kan få en til å ønske å slutte å leve. Mens man fortsatt er inne i forelskelsen er det bare ett menneske som teller i verden. Kan man ikke få den personen er heller ikke verden noe verdt.

Det er for så vidt bra for monogamien at kjærlighetsfølelse er eksklusivt forbeholdt en person. Men baksiden av medaljen er infam.

Hvis tape er som mørke skyer er ugjengjeldt kjærlighet som atombomber.  

Rett og slett en mye sterkere kraft.

Hvor tape kan avføde ønsket om revansj er det i ugjengjeldt kjærlighet ingen å revansjere seg på.

Noen er kanskje i stand til å snu kjærlighet til hat, de gjør seg i såpeserier og i nyhetene, men jeg har aldri kjent noen som er sånn. Jeg tror de fleste fortsatt det beste for noen man har elsket. Kanskje slippe å se dem daglig med den nye kjæresten, men utover det, et best mulig liv.

Og hvor tape er pinlig har man etter ugjengjeldt kjærlighet en følelse av rakrygghet.

Om ikke annet, har man gjennomført en relasjon til et annet menneske hvor man gjorde alt man kunne, hvor man tenkte masse på den andre, og hvor ens tilnærming var motivert av et oppriktig ønske om å dele resten av livet.

Konklusjon: tap og dump er, trass i overfladiske likhetstrekk, helt forskjellige ting.

Kjærlighet er ikke en individuell konkurranse. Måten å vinne på er å bli sammen.

9. oktober 2014

Toaletikette II

Så har man altså forbrutt seg mot toaletiketten og må erkjenne sin brøde.

Først, en kort oppsummering av Toaletikette I.

* To menn skal ikke behøve å stå tett ved siden av hverandre foran et pissoir.

* Dette gir seg en del matematiske konsekvenser, som at hvis du er først inn på et toalett og det er et odde antall pissoirer, bør du alltid velge et oddetallspissoir.

Det viser seg at ikke alle leser bloggen min, ihvertfall befant jeg meg nylig atter igjen i klemme mellom en flisvegg og en annen mannekropp.

O er ledig pissoir, og X er opptatt pissoir. Jeg stilte meg forbilledlig opp til venstre, da så det sånn ut:

XOOO

Det kom en herremann inn rett etter meg, og har valget mellom alt dette ledige, men jaggu havnet vi her igjen:

XXOO


Hva er greia, gutter? Hvorfor skjer det aldri på bussen at en broder plasserer seg inntil en annen broder når det fins dobbeltseter ledige, mens på offentlige toaletter skal man til stadighet klynge seg sammen som pingviner i snøstorm?

Jeg kunne konkludert med galskap eller total frigjørelse fra sosiale normer. Men i høyre øyekrok registrerte jeg at han hadde rosa skjorte. Dette ledet, pinlig nok, tankene mine dithen at trekket hans var det første nølende steget på vei mot en vakker dans med nakne kropper i rytmisk harmoni. Det er fordomsfullt, jeg vet, forkastelig, siviløkonomene har gjort så mye for å erobre den rosa fargen, og likevel, jeg kan ikke noe for det, i mitt forskrudde tankelandskap dundret han allerede inn kjøkkeninngangen min i rytmiske støt. Og jeg unner alle gutter den moro de kan oppnå, kanskje spesielt de som vil ha moro med andre gutter, de er jo ikke konkurrenter. Men stilt overfor muligheten til å bli involvert i moroa selv har jeg et Pondusaktig reaksjonsmønster.



Jeg hadde ikke innledet min skyting på skive 1, så jeg la børsa tilbake i bagen og flyttet meg til skive 4:

OXOX

Jeg fullførte mitt ærende, og gikk tilbake til baren. Her fortalte jeg om insidenten til mine venner, men møtte bare fordømmelse. De følger meg på at han har gjort et overtramp, men mitt trekk er også brudd på kutyme. For ved å flytte seg fornærmer man den andre personen.

Selv menn med intimsoner tandre som pupiller er tydelig med meg her, så jeg må bare innrømme at jeg har gjort feil. Beklager til mannen med rosa skjorte.

Det finnes teknikker for å utholde at andre menn nærmest står oppå en mens en skal drenere nyrene, Randall Monroe leter etter mønstre i flisene på veggen, andre lukker øya og tenker på damer. Det er slike trekk man må ty til. Det er det som definerer det vakre i mennesket, vi har vokst fra øye for øye og tann for tann, man skal se gjennom fingrene med andres småfeil og unngå dem selv.

Vi har i denne serien holdt oss til situasjoner som bare gjelder for ett kjønn, men i tilfelle noen av det andre fortsatt henger med, avslutter jeg med litt universiell toaletikette:


Generelt i verden er det sånn at hvis man går inn en dør og en annen person er på vei ut, er det høflig å gi døra et dytt så den holder seg åpen. Sik at din neste slipper å bruke energi på å åpne døra fra scratch. Men hvis denne situasjonen oppstår på et toalett, og personen som er på vei ut kommer rett fra et avlukke, skal man ikke gi døra dette dyttet. Det er å insinuere at 'Ah, jeg ser det nok på deg, du er en sånn som ikke vasker hendene'. Så man må modifisere autorefleksen som alltid dytter til døra, så den kan gjøre unntak for disse situasjonene.

I blant er det helt åpenbart at din neste ikke har tenkt seg innom vasken, men er på vei rett ut i verden med never fulle av festlige småkryp. Og altså helt sikkert skal ut av døra. Det spiller ingen rolle, for dette er en allmengyldig regel: Det er feil å gi toalettdøren et dytt når personen på vei ut ikke kommer fra servanten. Det er et prosjekt du ikke vil støtte.


4. oktober 2014

Plantekonsert

Så har man havnet på enda en plantekonsert. Vi har reist nedover til Berlin for å få med oss Plants and Empire. For dem som ikke har fått det med seg ennå, plantene er altså koblet til forsterkere og så mikses lyden fra forskjellige planter og sendes ut i høytalerne.



Vi kommer tidlig for å sikre oss plasser på første rad. Her har vi et par filosofer fra Hedmark, en kunststudine og en rølerblogger. Danmarks Radio er der også og intervjuer meg på engelsk om mine forventninger før konserten, jeg engelsker med, syns det blir mer eksotisk for dem hvis jeg later som jeg ikke er skandinav, men blir avslørt da jeg må si navnet mitt. 


Geraniumen er i storform og pumper ut de pureste lyder fra start, ren sinus og humus til alle som vil ha. Det lover bra.



Men Hyasinthen virker litt humørløs i dag. Igjen. Det låter ikke harmonisk, surt er kanskje et sterkt ord, men den kommer ikke skikkelig i gang,


Jeg er skikkelig tett på bandet og venter på at det skal oppstå mosh-pit. Samtidig har jeg på meg pene klær og vil ikke ha jord på dem, så det er greit om bandet tar lett på stage-divinga i kveld.



Yuccapalmen er visstnok den mest notoriske på stage-diving, men han er heldigvis på soloturne som oppvarmingsbusk for Björk.


Man merker at bandets tilstedeværelse er høy. Plants and Empire er på nippet til å slå igjennom og få en stor plantekontrakt med et planteselskap. Når det skjer, og du sitter der med godlydene på spotify, kommer jeg for å fortelle deg at de var bedre før.


Bandet starter med hit'en. Den varer en time. Plantemusikk har mye til felles med black metal; det finnes ikke antydning til melodi og det er ganske vondt å høre på.



Etter den første timen er salen i hundre, vi aner at det kan gå mot en legendarisk konsert. Men på scenen er ikke alt som det skal være. Det blir med én låt, ingen ekstranummer. Det viser seg, ikke uventet, at det er hyasinten som har spredd dårlig stemning igjen.



  Denne konserten kommer nok til å blåse liv i debatten om hyasinter egentlig har noe i planteband å gjøre.






23. september 2014

Mesterskap i quiz

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Og jeg tenker, jeg kan ikke dette, kan det være snooker? Nei, det ville vært Sheffield. Surrey, Englands gokk, aldri hørt om noen sport som har storstua si der, og jeg er blank igjen, det er klart, jeg har jo aldri vært særlig smart, jeg har satt meg selv sjakkmatt, pugget meg vekk fra det normale uten å nå det briljante, blant vanlige mennesker er jeg en frik, et Trivial Pursuit-monster man må unngå å be hvis man skal ha en hyggelig kveld, mens her på Norgesmesterskapet i quiz er jeg en pinlig kunnskapsløs organisme som i store perioder klarer like mange spørsmål som substansen du har i dusjsluket, snart kommer vakten og sier, Esquil, vi har sett over svarene dine i runde en, og du har dessverre ikke noe her å gjøre. Ser du firkanten på veggen der? Det er utgangsdøren. Nå, Esquil, vet du noe om hvordan man bruker en dør …

Frimley Green.

Jeg pleide å uttale det Firmley. Det tok meg en stund å lære at r’en kom foran i’en. Det falt meg ulogisk. Men seriøst, det kan da ikke være …

Lakeside Country Club.

Lakeside Country Club, sa jeg til Taxisjåføren. Han ba meg om å sette meg i førersetet, på venstre side i bilen, selv satt han i passasjersetet, hendig nok hadde han et ratt, praktisk ordning siden han var taxisjåføren, det er mye av greia med England, de sitter i passasjersetet og kjører.

Jeg skal delta på verdensmesterskapet, forklarte jeg videre.


Jeg kom inn i den ærverdige hallen preget i rødt og brunt, konkurrentene var i ferd med å finne plassene sine, mange av verdens beste utøvere samlet i samme rom.


Jeg fant et bord og tok frem konkurransepennen. Mitt våpen. Så begynte jeg skulingen på konkurrentene.

Tohundreogførti spørsmål sittende. Jeg krotet ned det jeg kunne.



Chris Jones leser opp svarene. Jeg har mine øyeblikk. Jeg er i et rom med bare engelskmenn og en og annen ire og skotte, de andre menneskene som deltar sitter i andre land, og jeg vet om et land hvor ganske mange kan kjenne igjen Prekestolen på et bilde, men akkurat her, akkurat nå, er jeg kongen av Lakeside Country Club. Vunnet mange veem dua, sju, jaha, men Prekestolen har du ikke hørt om, neivel. You don’t have many steep mountains do you, in England. Difficult topic. 


 

På VM i Oslo fyller man ut svarene, hører fasiten og går deretter enten hjem eller på fylla. Her i Lakeside Country Club er det tung organisert post-quizzing mens vi venter på at resultatene skal tikke inn fra Kuala Lumpur og Bandar Seri Begawan. På bildet er vi gang med musikkquiz, vi er delt inn i lag, jeg er blant annet på lag med David Lea som har vært rundt tiendeplass i VM.

David jublet forøvrig høyt da han naglet det tradisjonelle Ole Einar Bjørndalen-spørsmålet. Jeg lettet så vidt på øyelokkene. Skamløs planke. You don’t have many biathletes in England, do you? Difficult topic.


Musikkquizen kjører på og vil oss bare vondt. Skjermen viser spørsmål med fire svaralternativer. Vi må bli enige om hva vi skal svare.


Når vi er enige om svaret trykker David på knappen og vi beveger oss opp og ned på resultatlisten, som også vises på skjermen. Den internasjonale profilen er lagt bort, det er særengelske ting. I England er man for eksempel ganske opptatt av hvem som toppet hitlista deres hver jul. Jeg kan ikke tilby David særlig luftstøtte, og der ute i felten har David heller ikke hovedfokus på kommunikasjon. Laget degenererer til singlequiz med tilskuere som ikke aner hva laget har svart.


Så skal vi leke 15 til 1, samme konsept som det svenske programmet Vem Vet Mest. Vi pælmer spørsmål på hverandre og når du har svart tre feil er du ute. Jeg er ikke noen stor stjerne i muntlig engelsk, jeg er lett tunghørt, og quizmaster har en potet mellom tunga og ganen. Men jeg overlever en stund på rene gjettinger. What number is blblblbblb on the Beaufort blblb, og jeg svarer 12 fordi jeg vet at Beaufort har en skala med tall på og at denne skalaen går til 12. Det er, sykt nok, rett.

Så kommer spørsmålet WjhosiblblblblbTheSimpsonsblblblbl, og jeg ber om å få spørsmålet om igjen, for jeg har sett hver simpsons-episode et par ganger i snitt, så dette skal jeg klare, men spørsmålet er fortsatt WjhoisblblblblblblbTheSimpsonsblblblb. Jeg svarer Marge, svaret er Nelson. Etter de brutale spørsmålene blblblblblbllb og blblblbHöÖlblblbblblbb ryker jeg ut. Men jeg klarte ihvertfall alle spørsmålene jeg skjønte, det gjorde ikke de andre nørdsa.



Jeg er ute og må forlate sirkelen. Den atletiske herren nærmest kamera er "chaser" på Englands versjon av Jaget. Alle de fire jægerne fra ITV var i rommet. Han overlevde lengre enn meg i 15 til 1, men jeg lever lenge på at jeg fikk skalpen hans i selve VM. At han holder frem en hånd betyr at han har en bom til nå.






Finalen i 15 til 1 foregår på scenen, her har du Kevin Ashman, Olav Bjortomt, Pat Gibson og alle de andre kronluringene, flere av dem er kjendiser i England gjennom programmet Eggheads.

Jeg har mimret ferdig, jeg er tilbake i Statens Hus, Trondheim, og Kolden skal lese fasiten for spørsmålet 

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Milde skaper, tenker jeg, for et genialt spørsmål det er å putte inn i et quiz-NM. Selv de beste kommer til å ryke på dette. Jeg ser frem til å legge armen rundt Kolåsæter. You don't know a lot about quiz, do you? Difficult topic.

Kolden melder

Dart.

Darn. Jeg skulle lagt bedre merke til de små hullene i veggene. 

1. september 2014

Skyggen i enden av veien

I går kveld satte jeg punktum for boken som jeg må slutte å kalle Kim og Fuzz og begynne å tenke på som Skyggen i enden av veien. Det ble 95581 ord, 227 sider i Word. Det er den lengste teksten jeg har skrevet.

Men det har ikke kommet noe kick, det er hverken opptur eller nedtur men helt flatt, som å rulle i land fra en ferje, en overgang men til samme nivå. Gleden og sorgen ved å være ferdig nuller ut hverandre. Jeg elsker denne boka og har elsket å jobbe med den. Jeg har blitt glad i Kim, Fuzz og Jesper, og har ikke hatt lyst til å slippe dem fra meg.

Idéen kom i mai 2002. Da var jeg syk med ME, jeg kunne ikke snakke, tålte ikke lyd, lys eller berøring og lå kontinuerlig i et mørkt og stille rom. Skyggen i enden av veien flashet inni hodet mitt som film over en måned. Det er kanskje fantasien som oppfører seg annerledes når man blir så syk, men for meg føltes det som at det kom utenfra. Mine egne tanker gikk tregt som lim, en stavelse per hjerteslag, mens denne underlige historien fløt lett gjennom hodet. Jeg har aldri fått en historie på denne måten. Jeg tenkte, det må være noe spesielt med denne. Så jeg tok vare på den.

I 2007, da jeg avsluttet Blodføre, begynte jeg på Skyggen i enden av veienJeg skrev 42000 ord frem til 2009. Da stod jeg bom fast. Det skjedde ingenting i fire år.

Jeg hadde en stor, blå plansje, en meter bred og halvannen høy, hvor jeg hadde limt en postit-lapp for hvert kapittel. Den ble liggende oppå skapet mitt, først som min dårlige samvittighet, etterhvert bare som det mest støvete objektet i huset.

I 2013 diskuterte jeg skriving med min kollega Bjørn Stærk. Vi var to bloggere som jobbet i samme softwarebedrift, men mens min skriving hadde totalkoagulert, poppet han ut bloggposter og bøker på fritiden. Jeg fortalte om den halvferdige romanen som lå og støvet ned. Bjørn sa at det har en verdi å avslutte den, helt uansett. Selv om det er for å legge den i en skrivebordsskuff etterpå.


Det endret måten jeg tenkte på. For jeg hadde jo forsøkt å skrive ROMANEN. Jeg tok frem teksten og bladde igjennom den igjen. Det som var usynlig i 2009, da jeg måtte ha en svær blå plansje for å få oversikten over boken, var helt tydelig i 2013. Jeg hadde begynt på en sidehistorie som ikke fantes i originalhistorien fra 2002, om ånden Barron som hadde gått fra kropp til kropp gjennom verdenshistorien i over tusen år. Jeg hadde lagt ned et formidabelt arbeid med research på onde personer gjennom historien, og satt opp 'stamtavle' over menneskene Barron hadde besatt. Barron, og hans gode motpart, skulle forklare hva som skjer med Fuzz. Men Barron var nesten blitt en egen bok, og dessuten mindre troverdig enn resten av historien. Jeg tok ham helt ut, et darling-mord av en dimensjon som ville vært umulig i 2009. Det fjernet proppen. Derfra og til nå har ordene flytt som en liflig vårbekk.

Da jeg var ferdig med førsteutkastet satte jeg Barron inn igjen i et kapittel, som en teori en fange i fengselet har om hva som foregår. Nå ikke som en fasit. Leseren, og jeg også, velger selv om de skal tro på teorien om Barron. Men det er ikke noe annet kapittel i boka som har så mye research bak seg.

Det har vært mye research. Jeg har blant annet vært på isolatet i Ila Landsfengsel, det gjorde inntrykk. Jeg husker også da jeg kjørte tilfeldig forbi en branntomt, og stoppet fordi jeg trengte å beskrive brannruiner. Det var et ektepar der, og de lot meg gå fritt rundt i ruinene da jeg fortalte at jeg skrev bok.

Men deres historie gjorde mye mer inntrykk enn å se branntomta. Det var faren hans som hadde bodd i huset. Faren hadde dødd i brannen. Og politiet mente at han hadde tent på selv, med overlegg. Det hadde vært mye krangling i slekta, og faren var alkoholiker. Det var ikke mye verdier i familien, men de hadde ihvertfall hatt barndomshjemmet. Som faren nå hadde valgt å brenne ned, med seg selv inni, uforsikret. For, slik sønnen oppfattet det, å vise en siste finger til arvingene.

Mens vi snakket kom broren hans med en gjeng arbeidskarer, dialogen vår ble mindre åpen, stemningen generelt trykket til det nivået at det var ubehagelig å være der, og jeg gikk opp til riksveien igjen.

Det er mange harde liv der ute.

Jeg hadde skrevet ca 60.000 ord da jeg meldte meg på semifinalen i Forfatterfight, som hadde bokutgivelse som premie. Den gode responsen jeg fikk i semifinalen var katalyserende på skrivingen min. Før finalen hadde jeg 85.000 ord, og da var boken såpass ferdig at jeg ikke trengte den blå plansjen med postit-lappene lengre. Så jeg klippet opp plansjen og holdt den i hendene under finalen.



 Skyggen i enden av veien kommer i januar 2015.



18. august 2014

Trene til Natt-NM

Jeg har meldt meg på Natt-NM 5.september i Trondheim. Og jeg må trene. Jeg må opp på et annet konsentrasjonsnivå enn om dagen.

Natt-NM i hva, spør du og jeg sier at det er quizteknisk svakt av deg, de har ikke NM i nattscrabble eller nattlangrenn eller nattboksing. Det fins bare ett natt-NM.

Etter at du har lagt deg trekker jeg ut i de store skogene. Og for at du ikke skal gå glipp av noe, limer jeg min iPhone til hodelykta og filmer seansen. Skulle bare mangle.

Post 1:




Esquil følger stien fra den røde pilen og klatrer opp på åsryggen inn i posten.



Post 2:




Esquil løper seg rett på skrenten etter stikrysset. Mister sekunder som på det tidspunktet er irriterende men etterhvert blir betydningsløse.



Post 3:



Esquil tryner mildt ut av posten, deretter løper han 180 grader feil når han finner den første stien. Å løpe 180 grader feil er ganske ille, 360 er for eksempel mye bedre.



Begrepet "gratis sti" må kanskje forklares. Det fins en del stæsj som ikke står på kartet men som eksisterer i skogen. Hvis man dumper over en sti som ikke stod på kartet blir veivalget man har tatt bedre enn det så ut som, og da stiger humøret. Man får mer sti enn man betaler for. Trær som har veltet, såkalte vindfall, er i den andre enden av skalaen, de står heller ikke på kartet og kan føkke opp et genialt veivalg fullstendig.

Post 4:























Strekk 4 starter med stigamping, men videoen følger Esquil etter at han tar av fra stien og må gjennom et skikkelig trollterreng. Han passerer mellom skrenten og høydepunktet, og følger skaret nedover mot post 23.




Post 5:



I denne episoden skal Esquil fra post 22 til 53, og holder på å dø av skrekk når han løper seg på en stein som er malt som et monster.



  Post 6:


Esquil skal finne post 55, mister kontakt med stien han løper på og alt går galt. Mye av problemet er at det fins en sti som ikke står på kartet, som går langs flaten under posten. Turorienteringen han er ute på, Oladilten, er så populær at den lager sine egne stier, og det har ikke Esquil skjønt.






 Og hvis du ikke er lei nattorientering etter dette, en av mine mer vellykkede noveller, Nattens Ørn, behandler temaet.

11. august 2014

Moving the Wordfeud World Record to 20236

A while ago, I sat a new world record in Wordfeud. 20204 points.

It was beaten by this Danish guy eight days later, with 20210.

This is all I want to say about that:




As usual, we made a short film about it:


28. juli 2014

Kan Eskil hjelpe Norge til et nytt mesterskap?

Trønderavisa ringte for å mimre i forbindelse med sommerens fotball-VM. Det ble en hyggelig og flatterende artikkel. Den handler om at jeg på nittitallet fant formelen bak FIFA-rankingen, slik at Drillo og jeg kunne samarbeide om å sikre Norge toppseeding. Som vi lyktes med hver gang, men som i ydmykhetens navn kunne skjedd uten meg også.

Jeg fikk med min venn Knut i avisen. Det kan se ut som enda en trønder med avslappet forhold til ansiktsbehåring, men husk da at cupfinale og movember er i samme måned. Dette er en mann med et stort hjerte for kreftsaken.

Artikkelen er antagelig best lesbar hvis du åpner bildene i eget vindu (via høyreklikk), og trykker forstørrelsesglass.