3. desember 2006

Leger uten grenser

I januar 1994 klappet jeg sammen, rett etter eksamensperioden, og under Lillehammer-OL ble jeg lagt inn på sjukehus. Jeg greide knapt å gå eller snakke. De gjorde en rekke morsomme tester på meg (skal du torturere noen, vurder gastroskopi) uten å finne noe galt. Alt var normalt bortsett fra at jeg ikke orket å bruke kroppen. Derfor ble jeg sendt inn i psykiatrien. Les videre før du trekker konklusjoner.

De to-tre første årene i psykiatri fleipet jeg mye med at jeg var "gal" (det hadde dere ikke trodd, suckers, at jeg hadde sjelelig dybde nok til å få depresjon). Den forrige bloggposten er et eksempel fra denne perioden. Jeg hadde lite problemer med at jeg var psykiatrisk pasient. På min første hjemmeside i 1995 la jeg ut sykdomshistorien og ba folk om å hjelpe meg å finne diagnosen.

Men jeg var altså offisielt psykotilfelle, svart på hvitt. It started to get to me. Jeg ble redd for mine egne tanker, de kunne jo gjøre meg sjuk. Psykoterapien endevendte min utmerkede barndom, og den som vil finne noe galt finner noe hos alle. Jeg ble skeptisk til å besøke foreldrene mine i frykt for at de skulle si mer til meg som gjorde meg sykere.

Jeg passet dårlig inn i diagnosene deres. Jeg kan ha vært temmelig deprimert, prøv selv å få sabotert livet på denne måten, men jeg var aldri i nærheten av psykoseland. Skuta seilte gjennom mørke farvann, men kapteinen stod på broen hele veien.

Psykiaterne synes også at jeg fremsto sane, men har likevel dratt de merkeligste konklusjoner før de pakket i meg aurorix, trilafon, surmontil, vallergan, fluanxol og flere piller jeg ikke husker navnet på. Saroxat. Cimetid. En del av dette er greier man gir til folk som er langt ute. Samtidig sier mappa mi: pasienten har god hukommelse, godt språk, er alltid i bra humør, har ikke fått frem noen suicidaltanker, ingen hallusinasjoner, ingen vrangforestillinger.

Jeg vil presisere at alle helsevesener jeg har truffet har vært gode mennesker med ønske om å hjelpe meg, at behandlerne stort sett arvet meg fra forrige psykiater, og at enkelte var forsiktigere med pillene enn andre. Jeg kan også selv ha bidratt til å lede de senere legene på jordet, fordi de første hadde overbevist meg om at sykdommen var psykosomatisk.

I 1998 ble jeg skrevet ut for tredje gang, men ble deretter dårligere, og skal du inn igjen tar det tid. Mens jeg ventet fikk jeg en enkelttime hos psykiatrisk sykepleier Ellen Bjørnholdt Stjern. Hun syntes historien min minnet om kronisk utmattelsessyndrom. En sykdom hun ikke var utdannet i, hun kjente diagnosen fordi noen i hennes omgangskrets hadde den, hun kunne ikke si mye.

Jeg kom inn i vanlig psykiatri igjen, terapeuten hadde ikke hørt om kronisk utmattelsessyndrom, og på det sterile hvite kontoret fortsatte vi i gamle spor. Samtidig ble jeg gradvis mer sikker på at sykdommen min var "somatopsykisk" og ikke psykosomatisk. Altså at deppingen skyldtes dårlig fysisk helse, ikke omvendt.

Jeg følte meg nå så sikker på at det fantes en fysisk forklaring at jeg kranglet meg ut av psykiatrien midt i 1999. De innrømte også til slutt at "vi har lett etter noe som ikke var der".

Høsten 1999 fikk jeg ett søketreff på internett på frasen Kronisk utmattelsessyndrom. (I dag gir søket 951 på eksakt frase og 10100 uten gåseøyne. Sykdommen har hatt en eksplosjonsartet utvikling de siste årene.)

Treffet var en artikkel om sykdommen skrevet av lege Sidsel Kreyberg i Oslo. Jeg fikk kontakt med henne på telefon i desember 1999. Da vi diskuterte symptomer var det som å snakke med en person som kjente meg bedre enn noen andre.

Takket være henne ble jeg diagnosert med ME. ME er det norske navnet på kronisk utmattelsessyndrom. (CFIDS er det amerikanske navnet). Diagnosen ble offisiell etter tester på St. Olavs i februar 2000, omtrent på dagen seks år etter at samme sykehus sendte meg inn i psykiatrien.

Men ME kan utløses/forverres av vaksine. Og jeg rakk å ta en vaksine i november 1999, en måned før jeg visste hva som feilet meg.

hm...

må stoppe her.....

25 kommentarer:

Undre sa...

Å, guri! Det var litt av en historie!

Men ikke rent utypisk for pasienter med ME, har jeg en anelse om.

Esquil sa...

du har peil. jeg er ikke alene om den runden nei.

tonemor sa...

Tror absolutt at din ME ble utløst av vaksinen, - men det er mange med ME som aldri har vært utsatt for vaksinen, - så formuleringen din skulle kanskje heller vært "..kan utløses av vaksine.."

Så bra at du klarte å komme deg opp av myra, - at du fikk en grein å dra i.

Og takk for at du skriver så bra.

Rigmor sa...

Det er en trist historie, men bra at folk har mer kunnskap om ME i dag. 94-99 - det er en lang ventetid...!

André sa...

Tøfft av deg å skrive om dette. Håper det kommer en fortsettelse...

Esquil sa...

stemmer, tonemor, dårlig formulering der. og takk (men det er kanskje ikke jeg som skal takkes for det).

rigmor, sånt skjer når man velger seg en in-sykdom

sant, andré, det var ikke lett. men jeg skal prøve å finne en måte å fortsette på.

Cassanders sa...

hmmmmmm,
Det er ikke meningen å ironisere over din lidelse, men fremstår ikke vaksine som noe i overkant skummelt her? Om jeg forstår deg rett gjorde den deg syk i -94, ca 5 år før du tok den?

For at hjernehinnebet.-vaksinen skal ha noe for seg, må vel de 19 "på blokka hittil" være toppen av et isfjell. 19 av 180', altså 0.1 ppt.
Nå kan jeg selvfølgelig ikke utelukke en sammenheng med vaksiner _a priori_ ,men jeg regner med at du har fått med deg at den populære Wakefield-smørja (MMR-Autisme) for lengst er skutt ned?

mvh
Cassanders

Anonym sa...

Jeg synes det er veldig tøft av deg å skrive om det, selv om det er en trist historie:(

Esquil sa...

Cassanders, du misforstår. Det er det som skjedde etter vaksinen i 99 som gjorde det vanskelig å skrive videre. Skal prøve å forbedre opp formuleringene på slutten der.

Esquil sa...

takk, maren!

og gratulerer med avansementet i bloggkåringen :)

Rockette sa...

Veldig bra skrevet, Esquil. Og takk for at du skriver om det.

Selv fikk jeg beskjed av en legevaktlege som kom på hjembesøk til meg at jeg hadde panikkanfall. Da hadde jeg ligget og ristet i over en uke.


Jeg lurer på hvor mange det finnes med psykiatrisk diagnose som egentlig har et somatisk betinget problem?

Esquil sa...

Takk :) enig.

en uke panikkanfall ja ... og ligger man i fosterstilling i en sykehusseng blir man mistenkt for å ha angst, uansett hva man sier selv.

Jeg mistenker at mangelen på kapasitet i psykiatrien skyldes overpsykologisering av samfunnet, pluss overdreven tro på hva en psykolog/psykiater kan gjøre.

Hvis pasienter med problemer som legene ikke forstår blir måket inn i psykiatrien er det ikke rart det blir ventelister.

Beate sa...

Cassandra - i forhold til meningokokkvaksinen er det nå faktisk 180 stykker som står på "blokka".

Esquil: Hva skal man si. Annet enn at det skulle vært godt å møte deg en dag. Om noen år. Jeg husker replikken fra den legen jeg kom til da jeg ikke lenger var i stand til å gå opp 10 dtrappetrinn uten å hvile: "Sånne problemer kan ikke en 20-åring ha. Var det noe mer?"

Esquil sa...

gjerne det, men det må vel noen år til ja...

prøvde forresten å kommentere tre dører-gåten din, men jeg tipper spamfilteret ditt tok meg...

Anonym sa...

Skjønner godt at du blei dårlig under OL på Lillehammer!
Sjøl er jeg døds-sliten nesten hele tida-orker ikke lenger skrive blågg engang...
Hilsen Anja
Slutt

Sexy Sadie sa...

*Klemmer forsiktig på Esquil en godnattklem*

Tine - evil dentist sa...

Er det ikke ofte også at ME utløses etter virussykdom? Og er forresten en stor artikkel i Henne nå, om en dame med ME. Veldig "in"sykdom ja,bare kjipt at det ikke er kult å ha den allikevel ;)

Beate sa...

Jammen var du i spamfilteret - dit har ellers bare jeg kommet, så vidt jeg har sett. (Nå er de på plass.)

Kanskje det er et skjult ME-filter?

Iskwew sa...

Min søster fikk det av en kraftig influensa. Heldigvis vet de mer nå enn de gjorde da du fikk det, for hun fikk, ved hjelp av en vanvittig innsats fra foreldrene, diagnosen relativt tidlig.

Jeg har fortalt henne om Paco-bloggen. Hun synes noen av bildene du brukte er veldig gode. Er det slik at den ligger ute igjen nå?

Helge Samuelsen sa...

Så utrolig bra at du tar opp slike tema. Har selv liknende symptomer, men det skyldes sannsynligvis en årelang eksponering for olje, hydraulikk og støv. Lungene er litt skutt, for å si det slik.

Ble også forsøkt prakket på endel medikamenter. Nektet å ta dritten mer enn noen få ganger. Mest fordi jeg ikke lenger brydde meg om noe lenger, så mye "dempet" medikamentene følelsene. Endte opp med psykolog som sa at depresjonen nok skyldtes en årelang kamp mot trygdekontor og helsevesen.

Nå, sju år etter jeg først ble syk, og takket være en flink fastlege som aldri gav opp, selv om "ekspertene" var aldri så mye på jordet, er jeg i nærheten av å kunne få en reell diagnose! But I'm not holding my breath, for å si det slik.

Har diagnostisert overfølsomhet mot kjemikalier, men til tross for eksponering i mer femten år for nettopp slikt, mente ekspertisen først at det var "mefødt", subsidiært at "det ikke hadde så mye å si"!!!

Hvem som trenger piller mest kan være opp til øyet som ser...

Uansett, takk for en fin blogg som jeg leser ofte.

Esquil sa...

Sterk historie, helge.

Det gjør det sikkert ikke lettere å få en fysisk diagnose hvis den innebærer erstatningssummer. Her har du i det minste bevis på at en lang rekke leger, psykiatere og psykiatriske sykepleiere kan ta feil hele gjengen.

Esquil sa...

Iskwew, det er bare nøytrale greier som ligger der nå. får se om jeg kanskje tar noen poster i reprise her i bloggen. men dette er egentlig ment å være en lett, humoristisk blogg.

god bedring til helge, iskwews søster, beate, og mer energi til anja. mane mane mane gann gann gann.

Anonym sa...

Tusen takk for at du deler din historie. Jeg kjenner meg på mange måter igjen. Selv ble jeg syk etter kyssesyken i -99, men først i år fikk jeg diagnose M.E. Den er ennå ikke "godkjent" ettersom den ble gitt av Kavli. Veien går videre... utredningen tar forhåpentligvis slutt et lite stykke ut i det nye året.

I de fleste årene av sykdommen har jeg også trodd det var psykisk. Jeg var lenge sikker på at jeg hadde angst, men jeg var aldri redd. Det var bare de andre symptomene som passet. Legene (det har vært en del av dem) mente jeg var deprimert og forsøkte prakke på meg piller jeg nektet ta. Dermed fikk jeg påskriften "vanskelig" i journalen min. Dårlig lytter var jeg også, fordi jeg nektet ta antidepressiva. ;)

Om man ikke er "gal" i utgangspunktet, skal det ikke så mye til å føle man blir det når man er i så elendig form uten å forstå hva det er. Redningen for meg var ME-forumet, der jeg fant svar på alt dette snodige som jeg følte meg så alene om å oppleve.

Det her ble langt.. men altså: tusen takk for at du skriver om dette. Vi begynner å bli en del ME-bloggere nå. Det er bra! :)

Hilsen Bente

Helge Samuelsen sa...

Takk for omtanke.

Glemte å nevne noe av det vanskeligste å forholde seg til, nemlig at å IKKE ville ta antidepressiva lett kan bli oppfattet som "behandlingsnekt" i forhold til aetat. Heldigvis gikk jeg klar av den, men trusselen var der.

Skyldig til det motsatte er bevist!

I tillegg ble barnevernet koblet inn av en overivrig "terapeut" fra kommunens lavterskeltilbud. På den bakgrunn at jeg som "depressiv" ikke hadde evne til å ta meg av et barn.

At jeg er gift, og altså ikke er aleneforsørger, at ingen avvik var registrert i barnehage eller skole i forhold til barnet, var ikke et tema.

Ikke før barnevernet henla saken tre måneder etter, kort og kontant etter en halv times samtale (min eneste kontakt med dem). Det fantes ingen avvik, og ingen omsorgsvikt. De påpekte imidlertid at trygden var for lav til å opprettholde en normal sosial aktivitet.

Resultatet: Vi fikk et gratis klippekort til en svømmehall fire mil unna. Som jeg igrunnen ikke har råd å reise til. hahaha

Tenkte litt på å gi etter for pillepresset der og da, ja.

Betty Boom sa...

Takk for at du deler og gir oss andre mulighet til det også.

Vi oppdager at vi ikke er aleine om å slite innimellom, og da blir en ikke så unormal.

Bit livet i låret!!!!

Betty