26. februar 2006

På tide å vurdere gullsjansene


Da er OL over og det er på tide å vurdere de norske gullsjansene.

  • Langrenn, Jaktstart menn, Jevgenij Dementiev, Russland.
Russerne er til å stole på. Doping under forrige OL (Lazutina, Danilova), og doping under dette OL (Pyleva). Vi anslår 70% sjanse for enda et gull i posten til Frode Estil.

  • Langrenn, 10 km kvinner: Kristina Smigun, Estland
Her er en feit mulighet for tredobbelt norsk. Kristina har vist seg som en positiv jente tidligere, men strøk da såvidt på B-prøven. Denne gangen bør det gå veien. 60%

  • Kombinert: Felix Gottwald, Østerrike
Østerriker på bortoverski. Say no more. Problemet er at bloddoping er vanskelig å spore etter lekene, og kombinertlaget slapp razzia. Likevel 50%

  • Skiskyting: Vincent Defranse, France
Hvis det var doping i hele den franske leiren ville skiskytterne holdt seg til sine egne like strengt som de gjør i langrenn, og Raphaël Poirée aldri lagt an på en norsk skiskytterdame. Men Vincent her kan jo ha eksperimentert litt på egen hånd. 15%

  • Skiskyting: Michael Greis, Tyskland
Tyskland er ikke det det var da det var de de err. Men Greis hadde bare en seier før han tok helt av i OL. 10%

  • Kulekjøring Kvinner: Jennifer Hail, Canada
Kanadierne har tapt seg stort siden Ben Johnsons glansdager. 10% sjanse.

  • Langrenn, Sprint stafett menn: Sverige
Fredriksson er etnisk norsk (fra Jämtland) og derfor uskyldsren og hvit som sne. Vi må stole på Bjørn Lind. Men svenskene har det med å skuffe. 5%

  • Skiskyting: Sven Fischer, Tyskland
Sven prater norsk. Ingen som prater norsk er dopet. 0%


Dette var sjansene for at norsk sølv blir til gull. I tillegg kommer mulighetene for at tredje, fjerde eller femteplasser transformeres til gull, slik Beckie Scott opplevde etter forrige OL. Noen eier jo ikke hemninger, på det italienske laget som vant langrennsstafetten knaskes det eksempelvis såpass med kapsler at en av dem faktisk heter piller til mellomnavn. Konklusjon: Det går mot et godt OL for Norge.

Vi støtter vurderingene våre tungt på et bredt utvalg norske sportskommentatorer, samt representanter for Fremskrittspartiet, Hvit Arisk Motstand og de faste innringerne til programmet Holmgang.

Bilde 1: Piller
Bilde 2: Piller

24. februar 2006

Hvorfor jeg ikke er redd for pandemi

Avisene og legemiddelindustrien gjør seg feite på å spre skrekk for fugleinfluensa for tiden. Roche eller hvem det er som pusher Tamiflu har sikkert slått verdensrekorden i antall solgte vaksiner per dødsfall.

Skremselet er pandemien, altså at fugleviruset skal utvikle seg slik at det smitter mellom mennesker. Det var slik vi fikk Svartedauen. Vi har hørt flere eksperter si at det ikke er et spørsmål om det skjer, men når det skjer. Bøøøhh.

Vel. Det er heller ikke spørsmål om sola blir en supernova og sluker jorda. Det er også bare et spørsmål om når. Et laaangt tidsspørsmål.

En pandemi må oppstå via tilfeldige mutasjoner i dette viruset. Alle vesener muterer litt, du har anslagsvis sju mutasjoner i forhold til dine foreldres gener. Men genene dine har også ca åttiseks millioner basepar, og mest sannsynlig er alle mutasjonene dine i basepar som ikke betyr noe. Derfor er det så få av oss som muterer på seg vinger eller hale.

Virus har færre gener enn oss. Men oppgaven ligner likevel på å gjette rett på en minibankkode med så mange siffer at displayet fyller en hel vegg av banken, og hvor viruset har ett forsøk hver gang det smitter et menneske. Til nå har veldig få mennesker blitt smittet av fugleinfluensa, ca 10 har dødd. Mens sikkert hundre millioner smittes hvert år av vanlig influensa uten at den muterer seg dødelig.

Vi vet jo ikke en gang om det er mulig for dette viruset å mutere seg smittsomt blant mennesker. Anthrax for eksempel har ikke greid det.

En annen ting som gjør meg trygg er at fuglene dør av viruset. En parasitt som dreper vertsorganismen er mislykket. Den sager over greina den sitter på. Når de fuglene som kan smittes er smittet, vil dette viruset mest sannsynlig dø ut av seg selv.

Og om viruset muterer seg smittsomt vil det neppe mutere seg hypersmittsomt med en gang. Da greier vi å stoppe det slik vi stoppet SARS (det imponerte meg forresten at vi greide). Vi har mye mer kunnskap om og kontroll på epidemiene nå enn i middelalderen. Jeg føler meg temmelig trygg på at Europa hverken blir rammet av pandemi eller slukt av sola i vår levetid.

18. februar 2006

Ofret på Den Hellige Ytringsfrihets alter

I dag har elleve dødd i Libya under demonstrasjoner mot Muhammedtegningene. Femten har dødd i Nigeria. Tjueseks menneskeliv på en dag. Tidligere har også asiater dødd av samme grunn. Synes dere fortsatt det er en god idé å publisere Muhammed-tegninger der ute i bloggebyen?

Jeg har holdt rimelig kjeft i debatten til nå, men jeg greier ikke se på at folk dør for dette. Jeg fatter ikke argumentene for å trykke disse Muhammedtegningene. Ytringsfriheten står ikke og faller med dette, vi har ikke full ytringsfrihet i Norge uansett. Vi har forbud mot å kringkaste rasistiske ytringer, injurier og kjønnsorganer i bevegelse. Det er sunt for oss.

Pressens Faglige Utvalg er like fundamentalistiske som muslimene som demonstrerer, og de har greid å gjøre ytringsfriheten til en hellig ku som rusler fritt rundt og lager kaos uten at det er lov å røre den. Begrunnelsen for ytringsfriheten er at avisene må ha mulighet til å passe på makthaverne, men her i landet er makthaverne valgt av folket, mens redaktørene er valgt av noen få menn med makt og penger. Ytringsfriheten er i praksis pengemaktas rett. Selvfølgelig skal vi ha den, men må den være hellig? Sett heller fornuften først!

Jeg stemmer for å forby illustrasjoner av Muhammed og Allah. Lovparagrafen fins der allerede, under tykke lag av støv. Det er dommernes jobb å bruke den.

17. februar 2006

Berømte første ord

Denne novellen er fjernet fordi den ble utgitt på Cappelen 15.sept. 2006.

Takk til dere som linket til den. Det betydde mye for at jeg torde å sende den inn til Cappelens konkurranse.

9. februar 2006

Jeg liker ikke golf


Jeg liker de golferne jeg kjenner. Men jeg sliter med selve sporten.

Det skyldes naturligvis mest misunnelse fordi golferne er så rike, vellykkede, solbrune og har så fine damer, mens vi andre som bruker marka mer er på linje med mudderet inni undersjøiske kloakkrør. Men misunnelse er ikke politisk korrekt, så her kommer mine vikarierende argumenter:

I Trondheim har golferne tatt seg godt til rette. De kom til Bymarka i 1985 ved at de sikret seg en meeget gunstig leieavtale for en flott kommunal gård i marka med tilliggende herligheter som nå er ni-hulls golfbane. Deretter fikk de via tvilsomme regeltolkninger bygd sin egen parkeringsplass bak den røde strek. Det hjelper godt å ha sine folk i bystyret.

Andre markaidretter er langt mer nøysomme, orientering i Bymarka har vært drevet fra telt siden krigen, uten egne klubbhus og langt mindre egne parkeringer bak streken. Langrenn, skiskyting, hopp og orientering deler på anleggene, golfen krever eksklusivitet.

Sist jeg var ved golfbanen, riktignok lenge siden, hang det skilter rundt den store gressplena. Teksten husker jeg ikke, men det var ikke lov å gå der, essensen var noe sånt som "fuck off, min bane, bare min, my presciousss." En ting er at forbud mot å gå der bryter med friluftsloven, en annen ting er at golfbanen er kommunal grunn som vi alle eier. Selvfølgelig skal man ikke gå og forstyrre golfspillet, men det er ikke SÅ ofte det spilles golf der, golfspillere går jo i oppløsning hvis det regner.

Folk som ferdes i marka er vant med å bruke hodet. Og i marka omgås man hverandre, når man møtes hilser man gjerne på ukjente. Golfkulturens egoisme og klasseskilletenking bryter totalt med resten av markakulturen.

Noen vil pælme idretten ut av marka igjen, men jeg er ikke der, jeg er egentlig bare stor i kjeften. Og apropos det, mye kan forklares ved å se på hvordan golfidretten ble til.

Golfens opprinnelse


Golfen ble funnet opp på 1400-tallet av den skotske Jarlen av Golfshire. Jarlen var en rik og mektig mann. Han hadde bare et problem, han hadde så forferdelig liten tissefant.

Mangelen på skikkelig utrustning ga ham mindreverdighetskomplekser. Under styremøtene i firmaene sine torde han knapt si en eneste ting, enda han eide selskapene. Men en dag under et styremøte begynte han, rent tilfeldig, å vifte med en linjal foran skrittet. Jarl Golfshire oppdaget at det hjalp, nå torde han plutselig ta ordet.

Problemet var at dette ga de andre styremedlemmene mindreverdighetskomplekser. Dermed begynte også de å veive linjaler foran skrittet under møtene. Jarl Golfshire svarte med en lengre linjal, styremedlemmene så og høynet, og slik eskalerte det hele ut av fornuftige proporsjoner. De veivet med kjepper og stokker. De veltet vannkarafler og knuste lysekroner. Slik kunne det ikke fortsette.

Jarl Golfshire hadde heldigvis en stor hage. Dermed ble styremøtene flyttet ut i friluft, hvor det ikke var noe som kunne knuses. Men hagen var ikke stor nok, for vanlige folk som gikk forbi kunne se styremedlemmene der de stod og viftet med kjeppene. Og vanlige folk lo og moret seg, for da som nå så det ganske teit ut å vifte en kjepp foran skrittet på den måten.

Styremedlemmene var alvorlige folk og de plagdes av all latteren. Men inn kunne de ikke gå, for de var blitt avhengige av å veive disse trekøllene sine. Da fant Jarlen ut at man kunne bruke kjeppene til å slå på en liten hvit ball mens de hadde styremøtene, slik at det så ut som om man drev sport.

Slik ble golfen født. Og fortsatt er den en aktivitet for folk som trenger penisforlenger.