28. mars 2006

Blodet flyter, bensinen flyter, Solberg jubles videre


Nå har de kjørt ihjel enda en kartleser i rally-VM, den andre på under ett år. Det er ikke mange som deltar, så oddsen for å dø som kartleser i denne råkjøringskonkurransen er på flere prosent. I tillegg drepes og lemlestes sjåfører, tilskuere og dyr iblant. Også i Norge døde en av våre få rallyførere i fjor. Unge mennesker med livet foran seg.

Og hvem har skylden? I siste instans: vi som ser på. Det er vår oppmerksomhet som driver hele sirkuset. Når du zapper innom rally-VM har du blod på hendene.

I tillegg til drapene er jeg skeptisk til den vanvittige ressursbruken i motorsport. Noen sa på TV at du kan kjøpe deg en leilighet i Oslo for samme pris som et par runder på sjøen i båt-VM. Rally-VM er ikke mye billigere. All sløsing med bensin gir feil signal. Oljeforbruk er et problem med veldig farlig potensial på litt sikt. I tillegg til klimaforandringene ser jeg mørkt på den tiden da brønnene går tørre i Vesten. Når amerikanerne en dag skal velge mellom å parkere bilene eller drepe arabere for olje, har jeg en mistanke om hva valget blir. Det haster å forandre tankegangen vår rundt oljeforbruk. Motorsport bør ikke være kult lenger.

Jeg er instinktivt interessert i rally-VM og er mer idealistisk i kjeften enn i praksis, men nå skal jeg jaggumeg prøve å holde meg unna når råkjørerne dukker opp på skjermen.

R.I.P. Jörg Bastuck

Bilde: Statsministeren har vært ivrig forkjemper for å få rally-VM til Norge. Tenk en gang til, Jens.

23. mars 2006

TV-intervju på russisk arbeidsplass

Som du skjønte på forrige posting prøver Rølerbloggen å styrke sin utenriksprofil, slik at du, kjære leser, kan få utvidet din horisont. Derfor har jeg vært i den svenske bloggen idiot.se, (jeg var i målgruppa, bloggen er "av idioter, for idioter") og derfra anbefaler jeg denne geniale filmsnutten fra russisk fjernsyn. Det er sant som de sier, den er bare FOR bra!

20. mars 2006

Kongo? Hvor er det?

Ingen vet sikkert. Vi vet bare at det ligger et sted inni jungelen i Afrika. Der nede ligger et land som har hett Kongo så lenge jeg har levd. Offisielt Kongorepublikken. Og dette er en demokratisk republikk, ihvertfall på papiret. Hvor demokratisk den er i praksis er ikke like lett å finne ut.

For på andre siden av elva, som for sikkerhets skyld også heter Kongo, ligger landet som en gang het Belgisk Kongo, deretter Zaïre, og som nå er kjent som Kongo. Offisielt navn Den Demokratiske Republikken Kongo, for å skille landet fra den demokratiske republikken som også heter Kongo.

I utenlandsk media blir gamle Zaïre nå kalt Kongo D.R. eller Kongo-Kinshasa. Kinshasa er hovedstaden. Det andre Kongo blir kalt Kongo Rep. eller Kongo-Brazzaville, Brazzaville er hovedstaden. I Norge brukes forskjellige varianter av den offisielle benevnelsen (den demokratiske republikken Kongo) på gamle Zaïre. Selv om rett benevnelse brukes er det fort gjort å gå i surr. Og når noen sier bare "Kongo" har du situasjonen i overskriften. Du vet ikke hvilket land det er snakk om (selv om gamle Zaïre er et hett tips, siden Kongorepublikken når norsk media omtrent like mye som Suriname gjør det).

Begge Kongoene har slitt mye med borgerkrig, og ellers handler nyhetene derfra om kjøttetende virus som får deg til å blø under huden, og om diktatorer som plasserer statsbudsjettet på personlige konti i Europa. Det er altså ikke så festlig å holde til i Kongoene. Det minste vi kunne gjøre for dem er å omtale landene deres skikkelig.

Situasjonen er den samme som da Tyskland delte seg. Da funket det fint å si Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Jeg synes UD bør ta ansvar og gi Kongolandene faste benevnelser. I det minste så vi vet hvilken plass det snakkes om neste gang UD nicknamer en afrikansk diplomat "Bongo fra Kongo".

19. mars 2006

Heia Regjeringa / idiotpolitikk # 2

Nå har regjeringen tatt til fornuft og begynt å snakke om å forby spilleautomatene. Det samme forslaget postet jeg for noen måneder siden på tredjeplassen i min idiotpolitikk-kåring . Spilleslaveri for automater er ikke det største problemet i Norge i dag, men det er det største problemet med en enkel løsning. Kjør på!

Nå tror jeg ikke at regjeringen legger opp politikken sin etter hva jeg skriver i bloggen. Jeg tror ikke Jens åpner neste møte med å si "Hva står det i rølarbloggen i dag, Karita", så melder Karita "Han røler om de dragløses forening", og så sier Jens "Bjarne Håkon, kan du se på saken?" Eh, OK da, så liker jeg å tro at det er sånn landet styres, men jeg sier det ikke høyt. Jeg vil ikke du skal tro at jeg er innbilsk.

Men dette minner meg på at jeg glemte å fortsette idiotpolitikkserien.

Topp tre, idiotpolitikk: nr. 2

Nummer to på lista er de amerikanske bilavgiftene. USA har lavere avgift hvis du kjøper bil over en viss tyngde, av samme grunn som Norge introduserte biler med grønne skilter; for å gjøre livet lettere for firma. Dette fører til at "alle" kjøper seg tung bil. Annenhver bil som selges i USA nå er en SUV. Det vil si svære flertonns beist av biler med V8-motorer som suger i seg bensin som ørkentørste kameler. Så frakter amerikanerne tre og et halvt tonn metall til butikken for å kjøpe melk, og saksøker Norge på grunn av de høye oljeprisene. Så fylles atmosfæren med co2 slik at drivhuseffekten øker, ekstremværet øker og New Orleans havner under vann. Så tømmes oljelagrene til USA slik at de snart blir avhengige av arabisk olje når de skal tanke opp bombeflyene som skal bombe arabere. Det går ikke det, vet du. Snakk om å skyte seg selv i foten. Dette avgiftssystemet er så himmelropende idiotisk politikk at ingen ville trodd det hvis det ikke kom fra the Bush administration.

Jeg så nettopp Andy Rooney på 60 Minutes. Han harselerte over at USA outsourcer mye arbeid til 3.verden. Han lurte på om de ikke likesågodt skulle sette ut jobbene i Det Hvite Hus og Kongressen på anbud også, så folk i Dubai og India kunne styre landet for en billig penge. Rooney mente vel at det var et skremselsbilde. Det låt som musikk i mine ører.

15. mars 2006

De Dragløses Forening tar saken i egne hender


Da sier vi velkommen til Gunde Horekunde (bildet) fra De Dragløses Forening. Og Horekunde, dere har arrangert flere demonstrasjoner i det siste og gått hardt ut i media. Hva er det dere ønsker å oppnå?
- Vi vil ha.. uhm.. nærhet på det private området, altså, vi ønsker å gjennomføre habeas corpus...
- Dere vil med andre ord ha sex?
- Ja.
- Og da mener dere demonstrasjoner er veien å gå?
- Ja. Her pumper Norge tonnevis av olje opp av Nordsjøen hver dag, landet har milliarder på bok, men har alle det bra? Nei. Det er uverdig at menn i verdens rikeste land skal legge seg uberørt av kvinner hver kveld. Uverdig. Hører du?
- Det var også en måte å se det på. Men du nevner bare menns problemer. Hva med de dragløse kvinnene? Hører ikke de også hjemme i en forening for dragløse?
- Vi har prøvd å få med kvinner vi! I mange år! Jeg skal love deg vi har prøvd! De skyr oss som pesten.
- Ah.
- Uansett. Vi krever at regjeringen tar tak i saken umiddelbart.
- Tar tak i saken?
- Vi krever handling. Action. Det er mulig at saken ikke har vært oppe i Stortinget tidligere, men nå som saken tas frem er det på høy tid at makthaverne ser på den.
- Da er jo dette intervjuet en fin anledning for å legge frem saken.
- Ja. Et øyeblikk...
- Horekunde, hva er det du gjør? NEI! Få på deg buksa!
- Men du ville jo se på saken?
- Nei! Vi misforstår hverandre. Jeg vil at du fremfører problemstillingen.
- Problemhvafornoe? Åh, jeg skjønner, du skitne skitne mann, say no more!
- Nei! Få på deg buksa, har jeg sagt!
- Se så liten. Så harmløs. Kan du skjønne at ingen vil..
- JA! Dette intervjuet er over!

13. mars 2006

Så trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig

I dag har jeg bursdag. Bursdager var en del artigere for et kvart århundre siden, gitt. Da var hele poenget med mars måned at den inneholdt bursdag.

Men siden du holder ut, kjære leser, skal du få bursdagsgave av meg. I form av mer tung norsk samtidsprosa. Takk til min eneste fan som minnet meg på at denne kunne tåle mer oppmerksomhet.

Og for sarte amerikanere: Several animals were harmed in the making of this story.

---

En mørk og dyster aften i mitt tolvte år snek jeg meg ut i min fars garasje. Der la jeg mine klamme kleptomanpølser på hans velfylte bensinkanne. Deretter trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig.

Hva kan drive et barn i sitt beste alder til et så drastisk skritt? spør du forskrekket. Og jeg svarer MAUR.

Jeg hatet maur. Disse maksimalt stygge misfostrene som kryper og kravler og biter og pisser og som har fått alt for mange føtter for at de skal greie å slepe den feite ræva si gjennom skauen. Det er et mysterium hvordan noe så meningsløst heslig i det hele tatt greier å formere seg videre. Maur er bare enda ett av evolusjonen tragiske feilgrep. Det var min simple plikt å rette det opp.

De hadde vært etter meg hele livet. Fra jeg som forsvarsløs femåring ble med min mor på bærplukk og plasserte foten i en maurtue. Jeg merket ingenting før de var over hele meg, de var overalt og det var kroppen min de var ute etter, de forstod ikke barnegråt, de viste ingen nåde.

Slike barndomstraumer er alene nok til å prege et menneske. Men senere gikk det maur i takbjelken på hytta. Små svarte innendørsmaur dalte ned på puta mi om natta. Jeg våknet hver morgen i frykt for å snu meg i senga og se rett inn i noe grusomt stygt. Slik tok maurene fra meg min barndom så alt for tidlig. Menn skal ikke behøve å ha det sånn før de begynner å drikke og gå på byen.

Men var maurene ferdige med meg? Var det likt seg. Den sommeren hadde vi feriert på en campingplass på Sørlandet. Der var det en jente som jeg gjerne ville gjøre inntrykk på. Jeg visste ikke om noen fornuftig måte å starte en samtale med en ukjent jente, ikke da heller, så jeg satset på å oppholde meg i nærheten av henne. Hvis hun gikk i retning kiosken hadde jeg plutselig et ærend i kiosken, og så videre, du vet hvordan det fungerer.

Uheldigvis bodde vi langt unna toalettet og nær skogkanten, så jeg tok enkelte av de mer private ærend i skogen. Dette ble min bane. I køa til kiosken, med masse folk rundt meg og med yndlingsjenta bare fem meter unna, fikk jeg plutselig vondt i de mer avlange regioner av underlivet. Smertene var uutholdelige. Jeg måtte stikke hånda nedi shortsen og foreta feilsøk. Der stod jeg som en sprellemann med en hånd nedi buksa mens publikum gjorde store øyne. Ydmykelsen var total. Jeg krøket meg vekk i skam. Den jenta kunne jeg glemme.

Nedi buksa kjente jeg en utvekst på Massiva Ivar (mitt kallenavn på det aktuelle organet). Et sekund for alt jeg hadde hørt om kreft og pestbyller gjennom hodet, før svineriet løsnet seg fra kroppen min. Jeg hentet opp hånden, og hva åpenbarte seg mellom tommel og pekefinger? Selvfølgelig en maur.

Alle disse hendelsene var historie. Nå var det pay back time. Jeg tok meg ut i skogen og frem til en maurtue, passe langt unna bebyggelsen. De maurene som bodde her hadde riktignok aldri gjort meg noe. Men når begynte unge menn med fyrstikker og bensinkanne å ta slike smålige hensyn?

Bakken var lett fuktig, men skogsbunn i Trøndelag blir aldri helt tørr. Det er ikke noe argument for å la skadedyr leve. Jeg dynket maurtua i bensin, jeg søkte den fine balansen mellom å bruke nok til at tua brant skikkelig og likevel ikke så mye at faderen merket at bensinkannen hadde vært på skogtur. En bensinstripe langs bakken ble lunte og jeg bød på fyr.

Det startet som en kjempesuksess. Tua brant som Ålesund malt med nitroglyserin. Flammene varmet meg i både bokstavelig og overført betydning. Men brannen tapte seg fort, og ganske raskt bare ulmet det. Bakken var nok våtere enn jeg hadde trodd. På dette tidspunktet skulle jeg ha nytt synet av forkullede maurlik, men det var ingen å se. Krypene hadde ant faren og rømt ned i tua. Her måtte det spanderes mer bensin.

Jeg aner ikke hva jeg tenkte. Sannsynligvis tenkte jeg ikke. Jeg holdt bensinkannen rett over den fortsatt brennende maurtua og lot det renne en tynn stripe bensin ned i flammene.

Nøyaktig det gjorde jeg.

Brannen lot seg ikke be to ganger. Den tok strake veien opp langs bensinen og inn i kanna. Jeg kastet fra meg kanna og løp i dekning. Man har jo lært på film at bensintanker eksploderer bare man puster på dem, så jeg forventet et dugelig smell. Det kom heldigvis ikke. Bensinkanna hadde landet i stående stilling nedi lyngen. Med en beskjeden flamme ut av åpningen stod den der og brant stille for seg selv og oss som var til stede.

I mitt sarte barnesinn så jeg allerede min far fly i flint og hundre ukelønner fly mot evigheten. Jeg satte all energi inn på å berge bensinkanna. Jeg prøvde å skyve på plass lokket over åpningen for om mulig å kvele flammene. Lokket var av plast og i møtet med varmen antok den en mer abstrakt form. Panikken kom sigende. Her måtte det en endring til litt kjapt før også kanna ble ødelagt. Nok en gang valgte jeg å ikke tenke. Jeg tok tilløp som om jeg skulle ta straffespark i fotball, og polte grundig til bensinkanna.

Litt teori for de som vil prøve dette lure trekket etter meg: Fotballer er runde og ser derfor ut som om de bare beveger seg fremover når man sparker til dem. Hvis man sparker til en gjenstand som ikke er rund vil man tydelig se at den også roterer. Hvis gjenstanden i tillegg er fylt med brennende bensin, vel, da får man en dusj man sent glemmer.

---

Samtidig hadde brannen i maurtua dødd ut, og de modigste maurene kravlet opp til utgangene. En gammel og en ung maur var to av de første som så dagslys.

"Hva er det maksimalt stygge misfosteret?" spurte den unge.

"Det er et menneske, gutten min" svarte den eldre.

"Hvorfor satte han fyr på tua vår?"

"Sånt kan man aldri vite. De er bare dyr som handler på instinkt. De kan ikke tenke. Du kan ikke være sint på han."

"Hvorfor har han satt fyr på seg selv? Og hvorfor hopper han rundt og brøler?"

"Si det. Jeg tror det er en parringsdans. Han er et pattedyr, gutten min. Pattedyr lager gjerne litt leven når de vil tiltrekke seg en make."

"Hvorfor prøver han å ta av seg skallet sitt?"

"Det er ikke skallet, de går med plagg utenpå skallet. Jeg har hørt at de tar dem av før de parer seg. Dette er ytterst interessant, jeg tror faktisk vi skal få se menneskeparring. Det er en meget sjelden naturopplevelse. Hold deg i ro så vi ikke skremmer ham."

"Hvorfor ruller han seg rundt i lyngen?"

"Mennesker gjør det når de parer seg. Men dette er da merkelig. Jeg tror de må være to for å formere seg."

"Kanskje han ikke er så lur."

"Kanskje ikke." De to maurene holdt kjeft og betraktet det store dyret velte seg rundt på bakken en tid. Deretter ble det liggende helt stille. Før det sakte reiste seg, tok med seg en utbrent klump som engang hadde vært en bensinkanne, og forsvant duknakket inn mellom trærne.

"Når de er så stygge, og ikke vet hvordan de skal pare seg, hvordan har de egentlig overlevd?" spurte den unge mauren.

"Vel, gutten min, disse dyrene har vært på jorden en ganske kort tid. Mye kortere enn oss. De er nok bare enda ett av evolusjonens tragiske feilgrep."

11. mars 2006

Kluss på tråden mellom Hovedstaden og oss andre

Egentlig liker jeg folk fra Oslo. Det er mange flinke folk der, og jeg liker flinke folk. Jeg liker mangfoldet av butikker, jeg liker at folk kan å kle seg, jeg liker klimaet, Nordmarka, kulturtilbudet og T-banen. Dessuten er det større forskjeller på folk i Oslo enn på folk andre steder i Norge, så det er mange som faller utenfor den kategoriseringen som nå følger.

De korte møtene man har med ukjente i løpet av dagen inneholder mindre varme enn andre steder. Man kan forstå at det er sånn. Oslo er den største ansamlingen av nordmenn du ikke kjenner, også om du er fra byen. I forhold til resten av landet møter Oslofolk flere ukjente i løpet av en dag, og da blir hvert møte av mindre verdi.

Jeg sliter med kodene i startfasen, sjargongen når du blir kjent med dem. Til nå har jeg snakket om tilfeldige møter, damen i kiosken eller mannen ved siden av deg på bussen. Når du møter folk du kanskje skal ha med å gjøre senere, nye studiekamerater, naboer, sjekking på byen, er det en annen situasjon. Og i Oslo, en helt annen situasjon.

Oslofolk er så utrolig sjarmerende, de gjør så flotte førsteinntrykk. Når jeg blir kjent med et Oslomenneske første gang, for eksempel på en fest, tenker jeg gjerne; 'dette er jo en fantatisk person som liker meg spesielt godt'. Men neste gang vi treffes er oslomennesket mindre oppmerksom på meg og mer oppmerksom på andre han/hun ikke har sett før. Dermed starter et forhold til en osloperson ofte på topp og utvikler seg nedover. Mens forhold til folk fra andre deler av landet gjerne starter nølende og forsiktig, og utvikler seg i positiv retning etterhvert som man blir trygge på hverandre.

Det er klart man blir god på førsteinntrykk i en by hvor man møter nye folk hele tiden. Men de sender signalet 'hyggelig å møtes' og jeg tolker 'du er det mennesket jeg har drømt om å treffe i hele mitt liv'. Samtidig sender jeg den trondhjemske versjonen av signalet 'hyggelig å møtes' og de mottar sikkert 'jeg vet ikke om jeg liker deg'. Eller 'hei, jeg er en fjordbonde rett fra fraukjelleren'. Det har lagd en del kluss opp igjennom årene. Men nå er jeg mer vant til det.

Er det bare jeg som har det sånn?

6. mars 2006

KlimaHAHOHOHAHAforandringer

Jeg har klart meg uten bil i seks år. Derfor føler jeg at jeg ikke yter nok til det vakre solidaritetsprosjektet vi i Vesten har gående med ihvertfall en del av muslimene. Denne reklameplakaten er alt jeg kan bidra med.

5. mars 2006

Når idrett blir vakkert


"Damelangrenn blir ikke spennende igjen før de finner kuken til Marit Bjørgen," hørte jeg noen melde i starten av sesongen. Da vant jenta alt, hun var suveren i alle typer renn. I OL var hun ventet å ta fire til seks gull. Som kjent endte det i siping og null gull.

Men i går var hun tilbake. Hun knuste feltet i Vasaloppet, hun vant med halvannet minutt til Gjermundshilde, det var tre og et halvt minutt ned til beste utlending. I et fellesstartløp i gjensnødde spor hvor det var stor fordel å ligge bak. Det var så brutalt, så rått, så vakkert.

Jeg vet ikke hvorfor det rørte meg sånn. Kanskje fordi jeg var redd for at hun hadde gått på en Elofsson, altså brent seg ut for godt. Eller kanskje fordi Bjørgens år minnet om min egen idrettskarriere. Jeg mislyktes i alle store mesterskap, men fikk mitt øyeblikk i en mindre konkurranse hvor jeg var bedre enn jeg trodde jeg kunne være. Alle skulle få prøve det, i stedet for at Bjørn Dæhlie får være Bjørn Dæhlie hele tiden skulle alle fått være Bjørn Dæhlie en dag hver. Følelsen av å være overlegent best, uslåelig, om så bare for en dag, den er så spesiell at jeg ikke er sikker på om jeg ville byttet den i en knepen, ufortjent mesterskapsseier. Marit Bjørgen kan batre la dem bare pusse de hullete OL-gullene sine, i Vasaloppet kunne alle med øyne se Sannheten. Best i de korteste løpene, best i det lengste, you do the math.

Andre vakre idrettsøyeblikk:

Det var noe vakkert over Didrik Markstens korte karriere i alpint. Han gikk ikke skrittene mot toppen. Han deltok i noen få world-cup-renn. Plutselig og uventet knuste han Tomba og alle andre. Deretter forsvant han like fort som han kom.

Det var vakkert da Ole Gunnar Solskjær puttet sine første mål på Old Trafford og var så sjenert at han ikke torde å juble, han stod heller med hendene ned i målgården og undret seg over oppstyret.

Det var vakkert da Carolina Klüft slo igjennom i sjukamp i friidretts-VM 2003. Hun var tjue år ung og med Skjeldal-moral, en sånn du bare VET ikke er dopet, og så banket hun alle konkurrentene, hun slo årsbeste i verden, hun slo alle poengsummene siden åttitallet og snuste til og med på den dopbefengte verdensrekorden. Det minnet litt om tegneseriefigurer som kan løpe i luften helt til de oppdager at de løper i luften og faller ned. Da Klüft skjønte hvor god hun hadde vært den dagen greide hun ikke gjenta det.

Det var vakkert da Arne Larsen Økland scorte hat-trick for Leverkusen mot Bayern München på åttitallet. Det var ikke hat-tricket som var vakkert. Det var da han la på til fire-null. Dommeren godkjente målet og ingen protesterte. Før Økland personlig gikk til dommeren og ba ham annullere målet fordi ballen gikk utenfor stanga og under nettveggen. Da er du konge.


Pavel Rostovsev er en russer som fortjener oppmerksomhet i en spalte som dette. En gang ble han nummer to i skiskytter-VM. Han kom fem sekunder bak Frode Andresen, som gikk løpet med usikret gevær. Andresen tilstod at det var overlagt juks for å spare tid. Rostovsev trengte bare å protestere for å få gullet. Men han nektet. Han mente Andresen var best den dagen.

I blant når konkurrentene det punktet hvor Carlsen eller Rike sier at nå kan bare et skibrekk ødelegge seieren. Og inni deg håper du svakt at det skal skje, så din mann kan vinne. Det skjer aldri. Nesten aldri. Pavel Rostovsev fikk oppleve det, da Frank Luck brakk skia rett foran øynene hans på en stafett. Rostovsevs eget lag Russland lå som nummer to, nå fikk han servert seieren på sølvfat. Men Rostovsev gjorde ikke som den norske smøreren under Lillehammer-OL som trakk seg vekk da Myllyla brakk staven, Rostovsev nølte ikke et sekund, han fikk av seg skia og ga den til Luck. Tyskland vant, Russland ble nummer to.
Bjørndalen får ha meg unnskyldt, i skiskyting er det Pavel Rostovsev som gjør idretten vakker.

3. mars 2006

Har du noen gang sett avisene anmelde aviser?


Avisene anmelder alt mulig, fra soveposer til reisemål. Men har du noen gang sett dem anmelde aviser? Eller har du sett dem trykke lister over hvor mye de mest kjente avisjournalistene tjener? Har du sett dem rulle terning og bedømme antrekket til journalistene i andre aviser? Se det for deg: "Harald Stanghelle i gårsdagens Holmgang: korrekt men kjedelig antrukket i sin nostalgiske lektorbrune dress, terningkast tre. Se og Hør-Nelvik i Tabloid: kledd som om han har trukket klær på måfå opp av en haug, terningkast to. Trygve Hegnar i Redaksjon 21: Som alltid elegant homoerotisk i sin rosa skjorte, terningkast fem."

Har du sett noe sånt? Det har ikke jeg. Avisene i Norge er for snille med hverandre. Et hederlig unntak er økonomipressen. Dagens Nærligsliv og Kapital spiller hardball, og det tjener begge på. Konflikt drar oppmerksomhet i seg selv. Og kanskje har det bidratt til at økonomipressen i Norge faktisk har meget høy kvalitet. Hvis jeg ble avisredaktør ville jeg øyeblikkelig grunnlagt en fast spalte for grov latterliggjøring av konkurrenten. Deretter ville jeg ringt konkurrenten og bedt ham gjøre det samme mot meg.

Men avisene gjør ikke det, og slik etterlater media en nisje for sånne som oss. Altså bloggerne. Hvis media er maktas vaktbikkje, kan vi være medias vaktbikkje.

I dag skal jeg være en hyggelig kjøter. Både fordi jeg har vært slem før, og fordi jeg har svoret å være god i år. Så her er min liste over

Norges ti beste avisjournalister

  1. Niels Chr. Geelmuyden, Kapital: Portrettør som ikke akkurat duller med intervjuobjektene. Har et digert ordforråd som han bruker kreativt.
  2. Arne Hole, Aftenposten: Mannen bak "Bak mål"-spalten. Artig og smart.
  3. Are Sende Osen, Adresseavisen: Har forlengst lagt opp som kulturjournalist, og var ujevn, men helt enorm på sitt beste.
  4. Trygve Hegnar, Kapital: Enig eller uenig, du kan ikke ta fra ham at han skriver geniale ledere
  5. Per Egil Hegge, Aftenposten: Har en fin kombinasjon av visdom og humor
  6. Gunnar Evensen, Adresseavisen: Morsom sportsjournalist, særegen stil
  7. Kristine Moody, Dagbladet: Geelmuydens arvtager
  8. Tom Stalsberg, Dagbladet: Enda en artig sportsjournalist
  9. Kari Hovde, Adresseavisen: Et friskt pust i nyhetsavdelingen
  10. Arild Sandven, Aftenposten: Smart mann som har stålkontroll på sportsrankingene


EDIT: Folk jeg nå husker at jeg glemte: Trine Eilertsen, Bergens Tidende, Svein Egil Omdal, Stavanger Aftenblad, Anders Giæver, VG. Marie Simonsen, Dagbladet har også sine stunder, samt flere i dagbladet fredag og kulturdelen til adressa.
Bilde: Trygve Hegnar, terningkast fem

2. mars 2006

VamPus - bloggebyens Oprah Winfrey

Det hender Oprah Winfrey anbefaler bøker hun liker i showet sitt. Salget av en slik bok sier deretter KA-BOOM (derfor blir Oprah dynget ned med gratis bøker fra håpefulle forfattere).

Noe av det samme skjer i bloggeverden. På tirsdag anbefalte VamPus brått og uventet en av mine historier i sin prisbelønte blogg. La oss se på statistikken for den bloggen du leser nå, på begge sider av tirsdag. Tallene er henholdsvis antall treff og unike brukere:

Wednesday 327 224
Tuesday 300 190
Monday 51 43
Sunday 26 22
Saturday 22 12

Det vil si 1386% økning, eller nært en femtendobling, på fem dager!
Det er artig til meg det, og jeg presterte å lire av meg den avskyelige klisjeen "jeg er ydmyk". Men det er enkleste måte å forklare det i et ord, her føler du deg som en rotte i tusmørket i utkanten av scenen, hvor du gnager i fred på en likbit eller noe, og plutselig settes rampelyset på deg og du tenker "Er all denne oppmerksomheten til meg? Jeg som nettopp kravlet opp av kloakken? I'm not worthy."

Men nok om det. Siden nesten alle leserne mine akkurat i dag er VamPus' fans må jeg møte markedet og blogge videre om VamPus istedet for meg selv. Sorry, slekt og venner. Jeg har glemt dere allerede.

Dette fikk for alvor øynene mine opp for hvor store de største norske bloggene er. 300 per dag er 2100 i uka. Over tredve norske aviser har lavere gjenomsnittlig opplagstall enn 2100 (riktignok per nummer, men slett alle disse kommer ut daglig). Og dette tallet stammer nesten bare fra lesere som trykker på en av linkene i bloggen til VamPus på en vanlig hverdag. Dama må ha parkert de minste avisene forlengst.
De største amerikanske bloggene er i følge Eirik Newth på størrelse med Aftenposten. Vi er bare i starten av en utvikling. Du, kjære bloggleser, er hip som bare det.

VamPus har klart seg uten pressestøtte, uten lønn og uten en rik eier i ryggen. Bloggverden er helt demokratisk. Her er det ikke et par personer på et jobbintervju som avgjør hvem som skal få en stemme, her er det oss alle. Det finnes sikkert gode blogger med få lesere, men det finnes neppe dårlige blogger med mange lesere.

Samtidig mister tabloidavisene lesere som juletrær mister nåler i januar. Avisene vil nok leve godt videre, men de blir presset til å tenke kvalitet. De kan ikke tillate seg å ansette folk på utseende (TV2-modellen) eller gå for hyggelige folk som skaper et trivelig arbeidsmiljø (NRKsporten-modellen), da taper de i lengden for skribenter som faktisk har noe å si. Jeg aner et mønster av at substans vinner terreng. Jeg synes det er vakkert.

Internet killed the newspaper star. Lurer på hvor veien går videre. De største norske bloggene slår seg sammen og blir utgitt i papirutgave?