31. januar 2007

Og i dag ser MSM på bloggen til ...

Avisen i denne byen ('avisen' i entall er så nær korrekt at det må vi godta), Adresseavisen, googler hver dag en tilfeldig søkestreng, velger ut et av treffene, og trykker utdrag fra det utvalgte nettstedet på selveste sistesiden. Jeg har ventet og lengtet og bevret, og i dag skjedde det endelig. Men ikke med meg. Med en blogger på linkelista mi.

Dagens søkestreng var "bare et rykte". Og den utvalgte nettsiden ble selvfølgelig Vampus Verden. Alltid Vampus. Den eneste medieaksepterte bloggeren. Hun hadde sikkert hjelp av at treff nummer to var et Leveraas-intervju med henne. Heldig med sitatet var hun også:

"Muttern begynner å oppføre seg som en full brudepike bare hun får ett lite glass hvitvin innabords, at hennes far hadde vondt i hodet etter 40-års laget sitt er antakeligvis bare et rykte, mens Mormor begynner å fortelle vitser bare man viser henne etiketten på en sherryflaske."

Såh. Skal man bli grønn og stikke nåler i dukker fordi Vampus får alt rampelyset? Nope. Vampus gir bloggingen et ansikt, miljøet er mye mer tjent med at media lager tredve vampusartikler enn en om hver av tredve bloggere. Det drar lesere til bloggen hennes, som har den nest lengste linkelisten i bloggebyen, slik at leserne blir spredd godt utover i samfunnet. Bra for alle.

(men den dagen googleduellen googler sitt eget navn ... oh la la ... da blir jeg outet som wannabee i lokalavisen. sukk.)

29. januar 2007

Anmeldt


Som liten, da jeg dagdrømte om å bli forfatter, var anmeldelsene min store skrekk. De så så brutale ut, og jeg husker bl.a. John Michelets historie om sin første anmeldelse, som han taklet med å trøstedrikke seg snydens og sovne utendørs. Jeg er ikke skapt for kritikk, det er et av mine dårligste karaktertrekk, jeg er tander som en frossen rose.

Men nå har jeg fått min første anmeldelse. Og jeg overlevde. Det er en stor lettelse å ha vært igjennom det. Den anmeldte boken er novellesamlingen "Det er bare å lukke øya" hvor jeg har to av de fjorten bidragene. Siterer:
Det kan likevel virke som om ett av de signalene som Ungdomssignaler 2006 sender ut er at en ny korttekstgenre har gjort sitt inntog i ungdomslitteraturen. Dette inntrykket oppstår allerede i den første teksten, Paco Abels "Berømte første ord" beretter om en sjel som blir sendt til jorden. Han blir utstyrt med den ene menneskelige egenskapen etter den andre før han til sist skal utstyres med en ulempe, tilfeldigvis blir det en hjerneskade. Abels sorte fantasy er et stemningsfylt anslag til en nyskriving av skapelsesberetningen, men slutten er ingen slutt, den fungerer som en åpning mot noe som ikke kommer.
Nå vet ikke jeg om det er god kutyme å svare på sine egne anmeldelser. Men siden det er jomfruanmeldelsen har jeg bestemt at jeg er unnskyldt.

Historien min har berget tålelig bra i en anmeldelse som for boken som helhet var ganske negativ. Anmelderen heter Kristin Ørjaseter, som er intet mindre enn doktor i litteratur, og som har vært forlagsredaktør i Damm. Hun har altså lest bok en vinterdag før. Ørjaseter virker mest opptatt av form, og poenget hennes om at "slutten er ingen slutt" er ment å passe inn i et resonnement om at denne novellesamlingen knapt inneholder noveller.

Jeg vil forsøke å analysere hvordan teksten ble til. "Berømte første ord" er en filosofisk idé presentert i form av fiksjon, noe jeg har gjort flere ganger. Tankerekken bak:

Det meste av det et menneske foretar seg kan forklares ut fra Darwins teorier om naturlig utvalg, 'survival of the fittest'. Grusomt nok er for eksempel mobbing logisk, mobberen forsøker å knekke de som har gener mest annerledes enn sine egne, og sterke individer som prøver å knekke svake lykkes bedre enn de svake som eventuelt skulle prøve seg på sterke, noe som fører til at veien mot naturlig utvalg begynner allerede i barneskolen.

Vår sans for rettferdighet, derimot, er vanskelig å begrunne med Darwin. Hvorfor holder så mange av oss med underdogs, hvis målet er at de beste individene skal formere seg videre?

Tendensen til mobbing eksisterer fordi naturlig utvalg eksisterer som en naturkraft. Ut fra dette har jeg antatt at vår idé om rettferdighet eksisterer fordi rettferdighet eksisterer som naturkraft. Men den verden vi observerer er ikke rettferdig. Vonde ting skjer med gode mennesker. "Hvorfor meg", spør mange seg når ulykken rammer dem, og finner ikke svar.

"Berømte første ord" bygger på tanken om at rettferdigheten skjer sammenlagt over mange liv, noe som innebærer reinkarnasjon, altså at sjelen gjenfødes. I novellen har sjelen en karma som han kan bruke omtrent som penger, han kan kjøpe seg suksess i dette livet men må da forvente mange liv som gjødselbille senere.

Sjelen eksisterer altså før kroppen. Handlingen i "Berømte første ord" foregår i perioden før fødselen hvor sjelen står på depotet og setter sammen personen den skal inn i. De valg sjelene foretar på dette stedet blir svaret på eventuelle "hvorfor meg" senere i livet.

I det jeg har etablert rammen for historien, har jeg allerede formidlet idéen. Derfra står jeg fritt i forhold til min målsetting med teksten. Jeg oppdaget at rammen ga gode kår for humor, fordi en rekke klisjéer får en annen betydning i denne settingen. Eksempel:
Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette mitt bredeste smil, spurte han skuffet.

Da jeg utformet historien forsøkte jeg å pakke slike poenger så tett som jeg klarte, på jakt etter effekten av en god latter rett etter en god latter. Dermed følger ikke historien reglene for novelle, mer reglene for revytekst eller sketsj. Og ut fra disse har teksten et sluttpoeng, slutten var såpass prioritert at teksten ble lagd baklengs (Det er normalt for meg å begynne med slutten når jeg skaper tekster.)

Jeg vet ikke hvor godt humorsjangeren er dekt i litteraturstudiet, humor er ikke lett å lære av bøker siden uforutsigbarhet er et viktig element. Kanskje kan man lære noe av Harald Eia og Bård Tufte Johansens kommentarspor på deres DVD'er, de har et analytisk forhold til humor. Jeg registrerer at Ørjaseter mener teksten ikke har slutt, men jeg føler meg trygg på at Eia og Tufte ville vært enige med meg i at Jo, det har den.

Samtidig ser jeg poenget til Ørjaseter, andre har også kommentert at de ønsker seg en fortsettelse. Da konkluderer jeg med at teksten som biprodukt også fungerer som novelle uten slutt.

Jeg savner synonymer for "morsom" i anmeldelsen. Men smak og behag kan ikke diskuteres. Jeg er takknemlig for at anmelderen gjorde en seriøs og grundig innsats, man føler seg ihvertfall tatt på alvor. Om kanskje i overkant mye.

26. januar 2007

På tide med selkritikk


Det blir stadig mindre torsk i nordområdene. Og vi skylder på klimaforandringer og russiske tjuvfiskere. Men antagelig er det selen som står bak. Disse sleipe spekksaccosekkene som kynisk kjørte frem ungene sine i media, slik at selkidsa kunne sette de store, bedende øynene sine i amerikanerne, slik at 'internasjonalt press' fikk oss til å slutte å drepe dem, slik at de istedet kunne drepe torsken. Og nå mangler både menneske og sel torsk, men hvem er det som sulter, hæ, hvem er det? Idioter ...

HM. OK da. Det var selvkritikk jeg skulle ta. Jeg beklager at jeg slo av kommentarfeltet. Jeg gjorde det for å stoppe stemmen i bakhodet som sier "må sjekke om det har kommet ny kommentar". Filosofen Elisabeth har sagt at hensikten med livet er å kjede seg mest mulig, og siden hun har forfatterambisjoner forstår jeg hva hun mener. Kjedsomhet er kreativitetens bensin. Så det er det jeg har prøvd disse to ukene, å kjede meg mest mulig. Det kan skje igjen, så det kan jeg strengt tatt ikke ta selvkritikk på. Det jeg tar selvkritikk på er at jeg slo av kommentarfeltet på en slik måte at det kunne oppfattes som om jeg skyldte på andre. Me so sorry.

Kan samtidig forhåndsvarsle at den neste teite tingen jeg skal gjøre med bloggen er å gjøre den passordbeskyttet i noen uker (om noen uker). Da blir den seende slik ut. Samtidig vil jeg blogge videre i en anonym blogg, med kommentarer og hele pakka. Poenget er at jeg trenger å gjøre en del førsteinntrykk i den perioden, og siden bloggen både er søkbar på navnet mitt og et par hakk mer hårete enn jeg ville opptrått i jobbintervju, på date, i slektsstevner etc. må jeg gjøre det slik.

Du kan få tilgang til den passordbeskyttede bloggen ved å sende meg en tom mail, da legger jeg inn mailadressa di blant de som har tilgang. Skal ikke bruke adressen til spam, stalking eller gi den videre. Jeg er grei sånn. Men altså, jeg blogger videre i en blogg du ikke trenger passord for å lese. Hvis livet går som planlagt. Noe det alt for sjelden gjør.

Rød Vrangallianse vs Arbeidernes Krangleparti

RV og AKP-ml diskuterer sammenslåing akkurat nå. Men de sliter med å bli enige. Et av problemene er om kommunisme skal være en målsetning for det nye partiet.

Men så skjerp dere da mennesker. Partier handler om å få valgt representanter inn på Stortinget, på Stortinget handler det om avstemninger hvor målet er å få flertall, dvs. minst 83 representanter, og dere skal vente lenge på den dagen noenogåtti stortingsrepresentanter vurderer å stemme for kommunisme. Når det nærmer seg kan dere ta opp temaet.

Men supert at man tenker på sammenslåing, for fraksjonsvirksomheten på venstresiden er et problem. Du har SV, RV, NKP og AKP som ville stemt helt likt i sikkert 99% av stortingsavstemningene, men som likevel synes de andre er idioter. Innad i SV, som selv er en fraksjon utbrutt fra Ap har du en pragmatisk fraksjon og museumsvokternes fraksjon, innad blant kommunistene har du tradisjonelt bolsjevikfraksjonen og mensjevikfraksjonen, noen av disse røde partiene er så små at det nærmer seg en fraksjon per medlem. Mens andre partiers landsmøter til tider kan ligne vekkelsesmøter er SV-landsmøtene alltid en fotnotekrig.

Og problemet er at stemmer går til spille. Ved forrige valg så jeg en liste over hva partiene mente om de tredve mest aktuelle sakene, og RV og SV var enige i 30 av 30. RV, NKP, AKP får typisk to komma noe prosent ved stortingsvalg, stemmene ville gitt 4-5 ekstra stortingsrepresentanter hvis du la det oppå SV's stemmetall. Men siden RV og SV ikke makter å inngå valgteknisk samarbeid (stille felleslister) går RV-stemmene i dass ved hvert valg. Til glede for de på motsatt side.

Nå har jeg ikke tenkt å bli mer partipolitisk i bloggen enn å si at jeg ikke vil ha FrP-regjering. Jeg er ikke bekymret for FrP-regjeringen som sådan, jeg er bekymret for det som kommer etter. FrP har dekadanse på programmet, de vil bruke mer av oljefondet, og dekadanse har veltet mange kulturer gjennom tidene. Det er så veldig vanskelig å få et samfunn til å stramme inn livremma, så veldig vanskelig å vinne valg ved å love folk mindre penger. Romerriket gikk under ved at man brukte mer penger, gjorde seg avhengig av luksusvarer fra utlandet, de fikk underskudd på handelsbalansen, gikk bankerott, kunne ikke betale soldatene og smuldret opp. Spania og Portugal fant enorme gull- og sølv-mengder i Amerika på 1500-tallet, dermed ble det på moten å ikke arbeide (hidalgo-kulturen), og i stedet for å dominere økonomisk, som de kunne ha gjort, ble de blant Vest-Europas fattigste land da gullstrømmen stoppet. Norge er på mange måter et gruvesamfunn, og det fins mange nok eksempler på hvordan gruvesamfunn ser ut når gruva er tom.

Med mer samarbeid på venstresiden heves prosenttallet for hva FrP må oppnå for å ta makten. Det er dette som er realiteten i norsk politikk nå. Ikke om vi skal innføre kommunisme.

Paradoksalt for tiden, at de som kjemper for kollektivisme opptrer individualistisk, mens de som kjemper for individualisme opptrer kollektivt ...

24. januar 2007

Det 21. århundrets arkitektur plass 6-5

MAD Tower, Oslo, forslag

Hotell, Fornebu, forslag

Formatet i bloggen yter ikke alle disse arkitektbildene rettferdighet. Dobbelklikk på et bilde hvis du vil se originalutgaven.

20. januar 2007

Det 21. århundrets arkitektur plass 8-7

Kunsthøyskolen i Bergen, forslag, ferdig 2009 hvis vedtatt

Brann Stadion Towers, forslag, ferdig 2015 hvis vedtatt

Ellers:
- så lei av Vallasaken at jeg snart spyr hjernemasse ut av øra
- har begynt å savne kommentarfeltet

18. januar 2007

17. januar 2007

Det 21. århundrets arkitektur plass 12-11

Hanapiren, Sandnes, byggestart 2005


Kristiansand Stadion med høyhus, forslag

15. januar 2007

Den Ekte Gledes rekviem

Så, hva var ekte glede?

Ekte glede var uforbeholden, hundre prosent pur lykke som strakte seg ut i alle retninger, uten et "men", uten et "hvis", uten et "ikke ta av nå". Slik du følte glede som lite barn, for eksempel på julaften. Før du lærte hvor lett livet kan frata deg godene igjen.

Har jeg følt ekte glede siden jeg begynte på skolen? Jeg vet ikke.

Har noen?

Børt følger rett bak meg inn på toalettet, han er et par tre meter høy, han sier navnet mitt, jeg snur meg, spør, nei det var ikke noe, han stiller seg ved vasken, men gjør ikke noe der, bare står og ser i speilet, og ikke på seg selv, Tollefsson er på vei ut av toalettet og jeg går inn i et avlukke

Det kommer aldri fra dem du venter det fra, det kommer ikke fra pøblene, opprørerne, det kommer fra vennene dine, de som beundrer deg, og som kanskje har foreldre som slår, foreldre som har banket inn i dem at vold og kjærlighet ikke er motsetninger men to sider av samme sak, at den man tukter elsker man, og det kommer ikke fra de komplett talentløse, de gir blanke i hele greia, det kommer fra de som har noe talent og intenst ønsker seg ditt.

Det kommer aldri fra dem du venter det fra, tenker jeg og hører gjennom min egen påstand, stopper meg selv, den tanken er det perfekte utgangspunkt for komplett paranoia. Børt står fortsatt ved vasken, pusten min går for fort. Jeg kan ikke tillate meg å være redd for alle. Jeg er helt trygg, messer jeg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jegerhelttrygg. Jeg jakter positive tanker, jakter et lykkelig minne. Julaften da jeg var fem? Nei. Geografiprøven.

Vi visste på forhånd hva prøven gikk ut på, vi fikk blanke kart over asia, afrika, amerika og oceania, og jobben var å fylle inn så mange navn som vi greide.

Jeg elsker å lese kart, jeg kan sitte i timevis og se på elveløp, se hvordan grensene følger vannskillet, lete frem hvor vanndråpene som faller ned en plass renner ut i havet, se hvordan vanndråpenes reise bestemmer landegrensene, se vanndråpene diktere hvilket språk menneskene i Sveits snakker, se hvor menneskene bosetter seg, oppdage snodige detaljer, som at den vestligste byen i to europeiske land bærer samme navn.

I tillegg hadde jeg pugget inn enda mer enn jeg kunne, helt til rett før prøven, de siste navnene leste jeg da jeg gikk inn, gjentok dem som en regle i hodet og skrev dem ned, jeg kunne de stedene i ett minutt men det var nok, av dem husker jeg bare Bata nå, den nest største byen i Ekvatorial-Guinea.

Jeg gikk løs på hovedstedene, jeg kan dem alle, jeg kan alle landene, men det er ren pugg, jeg liker bedre de viktige byene som ikke er hovedsteder, slik som Omdurman, som ligger der den hvite og den blå Nilen møtes, sagnomsuste ørkenbyer som Timbuktu og Alice Springs, Belém ved utløpet av Amazonas, men jeg er tynn på Kina, det fins millionbyer i Kina jeg ikke aner navnet på, likevel kunne jeg nok til bynavn at jeg hadde brukt opp det meste av tiden da jeg kom til elvene, jeg liker de fleste elvene, Orinoco, Zambesi, Okovango, elvenavn er herlige, men igjen liker jeg ikke de i fjerne østen, Yang-Tsekiang, Indus, Mekong, derimot kan jeg noen fjell der, Annapurna er et kult navn, verdens tiende høyeste fjell -

Da læreren stoppet klokka etter førtifem minutter hadde jeg mengder av fjell igjen, jeg hadde ikke begynt på havene og alt som hørte dem til, som buktene og nesene, Lille og Store Syrte, Kapp det Gode Håp som alle tror er sydspissen av Afrika, Kapp Agulhas som faktisk er sydspissen, jeg var så godt i gang at jeg tok et ark og skrev ned femti ekstra navn i friminuttet.

Surt å ikke ha fått vist hva jeg var god for, surt å ha blåst femti poeng på tidsbruk. Likevel. Jeg elsker geografi. Og jeg elsker slike prøver, av samme grunn som Maradona elsker fotball og Bjørn Dæhlie elsker skigåing.

Alle syvendeklassene hadde den samme prøven, både A-klassen og C-klassen fikk karakterene sine før oss. Det gikk rykter om at noen hadde skrevet ned over 200 navn, den beste summen var 215, og 215 ga selvfølgelig toppkarakter. Særdeles Godt. Børt i min klasse likte nyhetene, han visste at han hadde 225, han hadde rukket å telle sine navn, han lå i løypa for Særdeles og han holdt ikke kjeft om det.

Vi fikk tilbake prøvene våre. Ganske riktig hadde Børt 225. Men uten et snev av Særdeles, han hadde fått Meget. Børt protesterte lydsterkt til læreren. Læreren stresset at det ikke bare var antallet navn som telte, men også at man viste kunnskap på flere verdensdeler og flere fenomener, at man hadde med både elver, fjell og hav.

Argumentet var meningsløst svada. Børt hadde en jevn og fin fordeling på navnene. Det hadde ikke jeg. Jeg rakk ingen hav. Jaja, tenkte jeg.

Argumentet var svada, så Børt ga seg ikke med protestene. Læreren svarte ikke. Ikke med ord. Istedet bladde han gjennom bunken sin og hentet frem papirark, la dem litt for demonstrativt på pulten min, som om han spilte ut trumfen, prøven min lå naken og forsvarsløs for blikkene rundt seg. 390 poeng lyste i rød skrift, Særdeles godt. Og lærerens kommentar om at han var like imponert over skrivehastigheten som kunnskapene. Jeg hadde 165 poeng mer enn Børt, enda mer avstand til resten. Børt ble stille.

Børt er tre meter. Hvem er disse syke menneskene som lager syvendeklassinger på tre meter? Han rager over meg med sultne øyne, jeg har sett det blikket før, hos andre, de øynene vil se lidelse. Jeg ser etter en annen utgang, den eneste døren er bak ham, krype under føttene hans? slå ham ihjel? å Gud som jeg skulle ønske jeg kunne løse disse situasjonene med å lempe opp nevene og la dem jobbe vekk problemet, men jeg kan ikke, jeg er for liten, for veik, og han forsyner seg, griper rundt meg, jeg gjør meg stiv i kroppen, yter passiv motstand i ett sekund, den nytter ikke, Børt bruker kroppstyngden sin og velter meg ned på det skitne badegulvet, trykker meg sammen som et trekkspill. Han smører ansiktet mitt i dritt og gammel urin langs kanten av porselenet.

Det kommer aldri fra de du venter det fra, tenker jeg, mens neseborene blir kloakk distanserer jeg meg, jeg vil ikke være her og nå, jeg flykter til julaften da jeg var fem, jeg får akkurat den gaven jeg ønsker meg, jeg åpner gaver mens han åpner dolokket og panikk og angst henter meg tilbake, som en klo griper meg i nakken og trykker hodet mitt ned i cisternen.

Jeg ligger på flisene, alene, det nytter ikke å åpne luftgaver, jeg kan ikke gjenskape om så bare en flik av den gode følelsen. Lykken fra da en god ting bare var en god ting er frastjålet meg. Gi meg suksess og jeg venter på straffen.

14. januar 2007

Bloggrevolusjonen tar nye skanser

Radiohode klager fordi "eliten", bl.a. jeg, ikke linker til ham. (Vel, det kommer IKKE til å skje på den måten). Maren oppfordrer til boikott av "elitens", bl.a. mitt, kommentarfelt. Jeg oppfatter henne ikke helt seriøs, men kanskje gjør andre det, Betty følger opp med:
Så dukker kremen opp og kommenterer/forsvarer seg og så forsvinner de igjen, og det er jo greit det, fordi alle kan ikke følge med på alt. Jeg leser ikke blogger hver dag jeg helder. Men det er noe med den interne greia kjernen har. "Koser" ihverandres kommentarfelt og driter gjerne ut andre med "read between the lines". Så er det denne kommentar ignoreringen deres.
Peter Andrej fortsetter bloggrevolusjonen med å trakassere Vampus fordi han har falt ut av linkelisten hennes. Anja47 og til en viss grad Sexy Sadie støtter Bettys tanker. Både Anja og Betty teller nå antall kommentarer i kommentarfeltet mitt.

---

Jeg følger vantro med på debatten, dette er jo folk jeg liker, jeg tenker vær så snill da kjære mennesker ikke drit dere sånn ut, ikke gjør dere selv så små, ikke vær så grisepatetiske.

Å være "bloggelite" må være like digert som "Lagerbaron" og "Fusakonge". Som å krone noen til keisere av dassrullen. Blogging er frivillig ubetalt arbeid som ikke gir makt, penger eller posisjoner. Sorry, men skal vi på liv og død rangere, så er blogging skrivingens tredjedivisjon. Du snakker ikke om en elite i tredjedivisjon.

Selv om majoriteten beholder fornuften ligger debatten i bakhodet. Hva vil folk tenke hvis jeg sier noe hyggelig til Iversen? Bør jeg være småslem i denne kommentaren til Tine så ingen tar oss for fraterniserende arrogant elite? Kommentarene i bloggen min har jeg plutselig plikt til å svare på, ellers "ignorerer" jeg folk. Jeg ante ikke at mennesker tenkte på denne måten. Jeg kan få uvenner av å gjøre ingenting, og det passer meg fantastisk dårlig.

(Vedrørende kommentarer er sjakktrekket, både her og hos andre, å kommentere postene mens de er så unge som mulig, hvis du kommenterer med eneste mål å få svar fra bloggeren. Selv finner jeg nytteverdi i å kommentere selv om jeg ikke får respons hver gang.)

Jeg setter veldig pris på kommentarene jeg får, mange av dere lyser opp dagen min. Men fra midnatt stenger jeg for kommentarer i en periode. Jeg har levd uten kommentarer i store deler av min tid som blogger, jeg klarer fint noen dager til. Samtidig oppfordrer jeg til å besøke disse menneskene som føler seg neglisjert, gi dem en sjanse og prat hyggelig med dem, slik at de kanskje kan utvikle varmere følelser i forhold til verden rundt seg.

Bloggrevolusjonens første triumf

Radiohode surmuler fordi "eliten", bl.a. jeg, ikke linker til ham. (Vel, det kommer IKKE til å skje på den måten). Maren oppfordrer til boikott av "elitens", bl.a. mitt, kommentarfelt. Jeg oppfatter henne ikke helt seriøs, men kanskje gjør andre det, Betty følger opp med:
Så dukker kremen opp og kommenterer/forsvarer seg og så forsvinner de igjen, og det er jo greit det, fordi alle kan ikke følge med på alt. Jeg leser ikke blogger hver dag jeg helder. Men det er noe med den interne greia kjernen har. "Koser" ihverandres kommentarfelt og driter gjerne ut andre med "read between the lines". Så er det denne kommentar ignoreringen deres.
Peter Andrej fortsetter bloggrevolusjonen med å trakassere Vampus fordi han har falt ut av linkelisten hennes. Anja47 og til en viss grad Sexy Sadie støtter Bettys tanker. Både Anja og Betty teller nå kommentarene i kommentarfeltet mitt.

---

Jeg følger debatten nesten vantro, dette er jo folk jeg liker, jeg tenker vær så snill da kjære mennesker ikke drit dere sånn ut, ikke gjør dere selv så små, ikke vær så grisepatetiske.

Å være "bloggelite" må være like digert som "Lagerbaron" og "Fusakonge". Som å krone noen til keisere av dassrullen. Blogging er frivillig ubetalt arbeid som ikke gir makt, penger eller posisjoner. Sorry, men vi er skrivingens tredjedivisjon. Du snakker ikke om en elite i tredjedivisjon.

Selv om majoriteten beholder fornuften ligger debatten i bakhodet. Hva vil folk tenke hvis jeg sier noe hyggelig til Iversen? Bør jeg være småslem i denne kommentaren til Tine så ingen tar oss for fraterniserende arrogant elite? Kommentarene i bloggen min har jeg plutselig plikt til å svare på, ellers "ignorerer" jeg folk. Jeg ante ikke at mennesker tenkte på denne måten. Jeg kan få uvenner av å gjøre ingenting, og det passer meg fantastisk dårlig.

(Vedrørende kommentarer er sjakktrekket, både her og hos andre, å kommentere postene mens de er så unge som mulig, hvis du kommenterer med eneste mål å få svar fra bloggeren. Selv finner jeg nytteverdi i å kommentere selv om jeg ikke får respons hver gang.)

Jeg setter veldig pris på kommentarene jeg får, mange av dere lyser opp dagen min. Men fra midnatt stenger jeg for kommentarer i en periode. Jeg har levd uten kommentarer i store deler av min tid som blogger, jeg klarer fint noen dager til. Samtidig oppfordrer jeg til å besøke disse menneskene som føler seg neglisjert, gi dem en sjanse og prat hyggelig med dem, slik at de kanskje kan utvikle varmere følelser i forhold til verden rundt seg.

10. januar 2007

Rølerbloggen Cribs


Det kom noe overraskende på meg at jeg tilhørte eliten. Jeg prøvde å nekte, men det blir brukt som bevis mot meg.

Så OK da. Jeg inngår i et hemmelig elitenettverk med, som Maren sier, Drusilla, Fjordfitte, LordX, Vampus og noen til. Vi har en øm og kjærlig tone mens vi ifølge betty "Koser i hverandres kommentarfelt" og legger våre onde planer for hvordan vi skal undertrykke almuen.

Eliten har visse fordeler. Den som har sett MTV Cribs vet at de bedrestående har det privilegium å vise frem sine svømmebassenger, walk-in-closets, (klesskap som ser ut som mindre klesbutikker), kjøkken som dekker hele etasjer, himmelsenger som kan tas inn på satellittbilder, osv.

Men selv om man er elite, er det et stykke til man kan være med på Cribs. Programmet avslører at det er harde krav til å få flekke huset sitt på den måten:
- Du må være så dum at den ene hjernehalvdelen din rett og slett mangler.
- Og den andre hjernehalvdelen er ute og leter etter den første.
- Du må være så tett i nøtta at lys bøyer seg rundt deg.
- Du må være så himmelropende stupid at ... øh... nå mistet jeg tråden..

... ehm.. hva snakket jeg om?

øhhh...jo, cribs. Her er mitt cribs-bidrag:

En blaa blogg med brune prikker

Resultatet fra 'valget' i margen:

SV 21,6% HØYT
AP 18,1% LAVT
SP 2,2% LAVT
KrF 2,2% LAVT
V 12,5% HØYT
H 15,9% NORMALT
FrP 18,1% LAVT
NS-DAP 9,1% HØYT
--
Sofavelgere 8% LAVT

95 stemte.

NS-DAP gjorde et brakvalg, tatt i betraktning av at de hadde utrydding av homofile, jøder og handikappede, invasjon av Polen og verdenskrig på programmet, og at spørsmålet var 'hva stemmer du' mens det ikke har gått an å stemme på NS-DAP siden førtitallet. Vi har tre teorier om dette:

- Min teori om at det er en del spøkelser på internett.
- Kristins teori om at folk trekkes mot det mest absurde alternativet.
- Swazis teori om at en del FrP'ere helst ville stemt NS-DAP, siden FrP pluss NS-DAP fikk omtrent det samme som FrP får i meningsmålinger.

Selv om SV fikk flest stemmer, vant høyresiden valget* og ville fått statministeren. Hvem det ville blitt er ikke selvsagt, siden viljen til å forhandle med FrP og NS-DAP sikkert er lav i V. Trolig ville Erna Solberg blitt statsminister i Rølerbloggen. Til min smule overraskelse (men jeg kan egentlig leve greit med alt fra Erna og vestover.)

* Forutsetter at NS-DAP ikke støtter en statsminister fra SV. NS-DAP ville nok ikke likt Erna heller. Mest sannsynlig ville de ikke møtt opp i det hele tatt, men heller prøvd å sette fyr på Stortinget for deretter å skylde på Erik Solheim.

Sp og KrF bukker under for sperregrensa. Mystisk at denne bannefrie bloggen ikke appellererer til kristne.

Få sofavelgere, men dette var et dustete alternativ siden en som ikke stemmer i politisk valg heller neppe tiltrekkes av en politisk poll.

Ellers merker jeg meg at FrP kom sterkt på slutten, mens SV og V åpnet sterkest. Jeg vil anta de faste leserne mine er ofte innom og derfor stemte tidlig, og at andelen googlere økte sent i valget. Googlere er de som søker seg hit via søkemotorer, og de mest brukte søkeordene hit er i rekkefølge p*le, kn*lle, f*tte, gamle damer, k*k.

Regulert for dette, fratrekk for absurditet, og sett i forhold til valgresultatet:

Leserne liker best:
V
SV
H
Leserne liker ikke:
Sofavelgerne
FrP

De som scorer best på NRK's 'test nasjonen' IQ-test:
V
SV
H
De som scorer dårligst på IQ-testen:
Sofavelgerne
FrP

Dette tar jeg som et tydelig tegn på at leserne mine (du ja) er mer intelligente enn gjennomsnittet :)

---

PS: En artig avstemning jeg nettopp hørte på radio:

Hva vil du helst:
Se Henrik Ibsens Vildanden oppført på teater: 26%
Bli slått i hodet med en hammer: 74%

Noe dataekspertise der ute?

1. Hvordan tar man en blogger-blogg av nettet på en slik måte at man har mulighet til å legge den ut igjen senere? Jeg har tuklet med delete-knappen, men det ser ut som om den sletter alt for alltid.

2. Er det flere som sliter med å skifte fra old blogger? Bloggene mine kommer ikke opp i new blogger, selv om brukernavnet mitt (esquil) gjør det. Jeg har ikke samme brukernavn i blogger og google.

3. Jeg har kjøpt ny bærbar pc fra HP og tastatur med integrert mus fra IBM som kobles til USB-porten. Tastaturet nekter å virke. Maskina påstår at enheten virker som den skal. PC-en ser ut til å bruke samme driver som for standardtastaturet, fra Microsoft, selv om jeg har installert IBM-driveren en hel del ganger. Jeg eksploderer snart.

7. januar 2007

Bryter sammen og tilstår

Fasit:

- Da Norge sist var i fotball-VM ringte landslagstreneren og ville ha meg med nedover. Jeg avslo.
Det er faktisk sant. Men heldigvis for alle parter var det tribunen og ikke banen Drillo ville plassere meg på. Jeg sa nei fordi kampen (mot marokko i frankrike-VM) kolliderte med eksamen.

- Volleyballserven min er det som i boksing kalles en rett høyre
Korrekt. Noe som er veldig praktisk, for når ballen en sjelden gang går over nettet fyker den langt forbi banen, slik at jeg slipper å bli god i volleyball, slik at jeg slipper å havne i nudistmiljøet, hvor jeg slipper å treffe en feit regissør som heter Helmut, som kunne dopet meg og ledet meg inn i hard tyske homseporno. Jeg føler jeg har serven min å takke for at jeg ikke er en kokainavhengig sashagaborkopi.

- Jeg har aldri vunnet en tennis- eller squash-kamp, selv når jeg har spilt mot småjenter.
Korrekt. Jeg behandler en racket følsomt som løpsk moskus og treffsikkert som fulle flaggermus

- Men jeg har vunnet klubbmesterskap i fjellklatring.
Dette er løgnen. Hvis du flytter meg over bakken vil jeg fortsatt prøve å se ut som en mann, men jeg er ikke det vettu, inni meg er jeg en gråtende kjøttklump i fosterstilling.

- Under OL og VM i friidrett hender det at løps-heat vinnes på dårligere tider enn ungdomsskole-pers'en min på distansen.
Korrekt. Som Truls var inne på snakker vi om de stakkars tikjemperne, som etter ni øvelser på to dager må slepe seg gjennom en 1500-meter som de ikke tør å trene på, fordi det vil svekke dem i de andre grenene. Truls nevnte Daley Thompson. Han ville vært en halv langside bak meg da han vant OL i 1984 på ny verdensrekord. Så, var jeg veldig god? Nææh, jeg har løpt en 1500 meter i mitt liv, og jeg ville nok vært minst like langt bak som Daley hvis jeg hadde prøvd å bli kretsmester på distansen.

Dere var flinke til å gjette. Poengene går til Røverdatter, Lenemor, Truls og et halvt til Rondesyn. Dessuten fikk Tine tannlege fullscore på første runde.

Molde og andre byer

For å bli akseptert i Rosenborgsupporternes brorskap er det min dystre plikt å skrive tekster som denne:

Norge vil med tiden bli delt inn i regioner i stedet for fylkene vi har nå. En region vil få sentrum i Bergen og en annen får sentrum i Trondheim. Problemet er hvem som skal få Midtmøre aka Romsdal.

Jeg foreslår en løsning a la Tysklands deling etter andre verdenskrig. Del Romsdalen på langs med piggtrådgjerde. Og del Molde med en seriøs Berlinmur. Bergen og Trondheim vil neppe bli enig om hvem som skal ha Røkkeløkka, så muren må gå tvers over banen langs midtstreken.

Dette vil løse alle Moldes forsvarsproblemer. Samtidig vil de finne det vanskelig å gå i angrep. Mye mulig vil alle hjemmekampene ende 0-0. Mye mulig blir det meget vanskelig å rykke opp fra Adeccoligaen helt uten hjemmeseire.

Planens klare fordel er altså at Molde FK får et evig liv i Adeccosumpa. Man kan innvende at kampene blir kjedelige med en høy mur tvers over midtbanen. Men jeg mener at underholdningsverdien burde bli omtrent som nå.

Statsråd Trond Giske fikser nok dette greit


Jeg vet du ikke tror meg, men det smerter meg å skrive sånt. Jeg har likt alle moldensere jeg har møtt. Jeg liker byen, den er vakker, både på grunn av utsikten til de cirka sytti fjelltoppene, og nå har de også fått på plass noe av landets stiligste arktitektur, som sjølinja med Hotell Seilet og Røkkeløkka (Molde stadion). Når ingen andre RBK-fans ser meg heier jeg glatt på Molde FK.

Dette minner meg på at jeg bør balansere trøndersskrytet i bloggen med å si pene ting om andre plasser også, so here goes. Den peneste dialekten i Norge snakkes etter min smak oppover Helgelandskysten og t.o.m. Lofoten. Jeg syns bergensere og siddiser er lette å bounde med, det er lite kulturforskjeller, kanskje på grunn av at bystørrelsene ligner på Trondheims. Bergen og Trondheim kan mobbe hverandre uten at noen part blir hårsår, det er et godt tegn.

Sørlandet, og Larvik/Stavern er deilig om sommeren, de har et snev av dansk laidback-attitude der nede og det kan jeg sgu lige. Folk i Hedmark/Oppland oppleves spesielt ærlige og oppriktige, kanskje er det effekten av tusen år uten fiskefusk. Norges deiligste skogsterreng er dessuten i Nord-Østerdal. Jeg syns Bærum får ufortjent tyn, i forhold til velstanden er de lite snobbete der, sammenlignet med rike strøk i norske og særlig utenlandske byer hvor du finner høye gjerder og vaktbikkjer og generell avstandstagen til folket, Asker og Bærum minner meg egentlig om bydelen Ugla i Trondheim, hvor mange takler velstanden uten særlig klyseri. Fredrikstad er en herlig plass på jorden, og Østfold har en trønderaktig kultur, slik at hvis jeg blir tvangsdeportert kunne jeg tålt å flytte dit.

6. januar 2007

Rettelse, ny feil følger

Siden jeg ble tagget to ganger har jeg lov å ta meme't to ganger. Det er ikke noe jeg kan noe for, reglene er bare sånn. Denne gangen gjør jeg det som alle andre, en og bare en av de fem setningene under er løgn og bedrag:

- Da Norge sist var i fotball-VM ringte landslagstreneren og ville ha meg med nedover. Jeg avslo.

- Volleyballserven min er det som i boksing kalles en rett høyre

- Jeg har aldri vunnet en tennis- eller squash-kamp, selv når jeg har spilt mot småjenter.

- Men jeg har vunnet klubbmesterskap i fjellklatring.

- Under OL og VM i friidrett hender det at løps-heat vinnes på dårligere tider enn ungdomsskole-pers'en min på distansen.

Palindrom

Palindromer er ord som kan leses begge veier, som bob og rotor. Jeg synes det er for dårlig, når de først skulle lage seg et ord for begrepet palindrom, at de ikke da valgte et palindrom. Palinilap, for eksempel. Eller Mordrom. Tungt ondskapens-hotell-inspirert ord.

Men man kan kanskje ikke vente seg mye tilpasningsdyktighet når det gjelder ord som beskriver ord. "Palindrom" er sikkert klekket ut av samme type folk som kom opp med presens partisipp og pluskvamperfektum. Jeg ser dem for meg. "Hva skal vi kalle disse tegneserieordene som enhver snørrunge forstår, skal vi gå for "ag"? Eller "onomatopoetikon"? Hva sier dere gutter, er vi i form i dag?"

Beklager. Det var palindromer vi skulle snakke om. Jeg har ikke alltid hatt et liv, så jeg har hatt god tid til å klekke ut palindromer. I følge Guinness rekordbok er norgesrekorden for enkeltord ordet regninger, altså 9 bokstaver.

Til det vil jeg bemnerke følgende:

russerdressur (13)
ressursrusser (13)
rabarbrabar (11)
rokokkokor (10)
etterrette (10)
revelever (9)

Du burde også finne nynorskrekorden her. Reikningar er ikke engang et palindrom.

Har man meningsløst god tid kan man også lage palindromer av lengre tekster, som for eksempel:

Ni fromme dagleger moser Otta, Etna og Eidsivating.
Os regner Ted som regent etter René.
Negre biter Åsm*l.
Hadde min ravn løk?
Vil Sanna at laks skal ta Annas liv?
Skal varg ete Musum eller grelle Musum ete gravlaks?
Vil Sanna at laks skal ta Annas liv?
Køln var ni med Dahlum såret i Bergen.
En er rett.
Et negermos, De!
Trenger Sogn IT-avis?
Diego ante at Tore som regel ga dem morfin.


Håper de påfallende glimrende menneskene som heter Musum der ute skjønner at grellheten kun skyldes "kunstneriske" årsaker.

Til slutt en oppgave for deg. Hva er spesielt med følgende setning:

Da han så at alle saueøynene var stjålet satte saueøyeeieren i et angstskrik.

Rage against the machine

Hvorfor finne seg i at ditt gamle treskverk av en PC lager masse trøbbel, når du kan kjøpe deg en splitter ny som lager like masse trøbbel?

Argh. Hvis folk der ute synes jeg har vært elendig til å svare på mail i det siste, er det ihvertfall ikke bare min skyld. Ikke nå.

4. januar 2007

Løgn og sannhet

Iversen og Røverdatter har synkrontagget meg. Jeg skal skrive noen setninger om meg selv, og en setning er løgn. Din jobb er å finne ut hvilken.

- På ungdomsskolen hendte det jeg ble kalt "enballe" (mest "gamle enballe") fordi jeg bare har en testikkel.

- Jeg er jomfru.

- Jeg har sonet en fengselsstraff på 60 dager ubetinget (satt 46).

- Jeg er langsynt på det ene øyet og nærsynt på det andre.

- Puggeevnene mine ville holdt til en topp-20-plassering i VM i hukommelse.

- Jeg har silikon i begge rumpeballene.