28. mars 2014

Hva er sannheten om Krim?

Det russiske forsvaret står solid plassert på Krimhalvøya. Og de har hatt en folkeavstemning, hvor 96,7% stemmer for å bli en del av Russland.

Det er ikke greit for oss i Vesten. Tallet 96,7% beviser hvor rigget dette var.

Det britiske forsvaret står solid plantet på Falklandsøyene. Og de har hatt en folkeavstemning, hvor 99,8% stemmer for å forbli en del av Storbritannia.

Dette er ukontroversielt i Vesten. Tallet 99,8% beviser hvor selvfølgelig det er at Falkland hører hjemme under britisk flagg.


Det er ikke så mye det Russland gjør, som det at det er Russland som gjør det, som initierer all denne vestlige fordømmelsen. Utenriksrapportene blir verdiløse for meg, for de er så farget av hva vi er programforpliktet til å mene. Jeg finner ikke en nøytral nok kilde, det er ingen jeg kan stole på.


Det jeg er opptatt av er å finne ut hvor drøyt det er, det Putin har gjort. Er det på linje med Hitlers annektering av Sudetenland, ser vi det første leddet i noe virkelig skummelt? Eller er det like rettferdig som NATOs invasjon av Afghanistan, som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring? Like rettferdig som NATOs invasjon av Kosovo (med påfølgende folkeavstemning og løsrivelse) som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring? Like rettferdig som NATOs invasjon av Libya, som selvfølgelig ikke var et ledd i videre erobring?

Like rettferdig som Irak ...


Så, hvor drøyt, hvor aggressivt, Putin? Mye koker ned til hva befolkningen på Krim faktisk mener om å bli russisk. Media kan ikke svare meg på det, for våre media og politikere roper valgfusk, de på den russiske siden hyller det samme valget, og ukrainske kilder er splittet på de to leirene og går gjerne lengst ut mot kantene.

Faktakilder forteller at de som bor der i stor grad er russere. 96,7%, jeg vet ikke, men at det er flertall på Krim for å bli russisk ser faktisk plausibelt ut. Hvis vi synes det er OK at falklenderne er britisk, trass i beliggenheten rett utenfor Argentina, eller for at Kosovo løsriver seg fordi de er albanere og ikke serbere, går det da også an ha forståelse for et ønske på russiske Krim om å bli russisk? Er det plass til noen nyanser? Eller er vi nødt til å totalfordømme?


Det argumenteres med at valget på Krim ikke teller fordi det stod russiske soldater i gatene under valget. For meg skurrer det argumentet. Hvis russerne hadde plassert soldater i gatene våre, ville du da gått til valglokalet og stemt for å bli en del av Russland? Jeg vet jeg ikke ville. Militærmakt får ikke folk til å stemme for. Da vi stemte oss ut av union med Sverige, med 99,9% flertall, stemte våre oldeforeldre mot en overlegen militærmakt som stod rett over grensa.


Utenriksrapportene, politikeruttalelsene og avstemningene i FN er fortsatt veldig preget av den blokkpolitiske tenkningen fra den kalde krigen. Kan vi ikke bryte det tankemønsteret snart? Går det ikke an å utarbeide universielle regler for hva som er greit og ikke, og stå på det, uansett når det er Russland eller vi som gjør det? Jeg har ikke troverdig input, men jeg syns det Putin har gjort er skikkelig ukult, fordi militærmakt er en skikkelig ukul måte å løse problemer på.




Det er påfallende at jeg kan sitte i den frie verden, hvor vi velter oss i ytringsfrihet nok til å tegne Muhammed hvis vi vil, føler at jeg for å få et riktig bilde av hva som skjer på Krim måtte ha reist dit og spurt dem som bor der.

14. mars 2014

Pensum i skolen

Som skrivende menneske har man en del drømmer. En av dem ble trigget av novellene i norskboka på skolen. For mange er det de eneste novellene man leser. Noen av dem var ganske kule, jeg husker fortsatt en som het Black&Decker om en mann som gikk amok med drill. Jeg skrev på den tiden bare noveller, og jeg tenkte, det hadde vært konge å fått inn en tekst i norskboka.

Men det er nåløyet sitt det, for det er ikke så ofte norskverkene oppdateres, og når de gjør det skal litteraturhistorien representeres, det holder ikke å fosse forbi Fosse, man konkurrerer mot Ibsen og Dostojevski. I fjor ble det utgitt en ny norskbok, og de satte sammen en ny slik novellesamling for analyse av første videregående. Hemingway var med, og Turgenjev, og en del norske, som Tor Åge Bringsværd og Frode Grytten. 

Det var i fjor. I februar i år, på bussen hjem fra min brors bursdag, ringte Cappelen Damm. De hadde noen penger liggende til meg, for en novelle om en sinnssyk kjøretur gjennom Østerdalen som jeg utga på forlaget deres i 2006. Men de hadde ikke funnet meg, for telefonen min var registrert på Software Innovations adresse, og sender du noe med mitt navn og den adressen kommer det i retur.

Men i januar så de meg på QuizDan, og fant dermed ut, formodentlig via NRK, hvor jeg var blitt av. Så jeg skulle få pengene mine. 6000 kroner. Hyggelig overraskelse.

Pengene kom, og med dem en sånn autogenerert lapp fra banken som jeg sjelden åpner. Den har ligget på kjøkkenbordet siden februar sammen med annen uåpnet post. I dag ryddet jeg til bursdagen min, og jeg skulle kaste lappen.

Men jeg åpnet den først. Der stod det ikke en puck om Ungdomssignaler 2006.
Det stod Signatur 1, 2013. Mystisk. Jeg gikk til bokhandelen og ba om å få se i nyeste Signaler. Jeg åpnet boken spent, leste listen over forfattere sju-åtte ganger. Jeg fantes ikke der. Selvfølgelig ikke, latterlig av meg å tro at denne gamle teksten var utgitt på nytt. Cappelen hadde åpenbart skrevet feil.

Men jeg hadde ikke bedt om ‘Signatur’ men ‘Signaler’, Cappelens årlige novelleantologi for uoppdagede og ukjente forfattere, som for meg var et logisk sted å forvente at teksten havnet.  

Signatur er norskboken for første videregåendetrinn, pensum for yrkesfagene, 75000 i førsteopplag. No effing way.

Den stod der i hyllen med en tittel nesten lik den jeg husket. Og jeg måtte jo sjekke. Brått stod jeg og gjorde jubelgester inne i en bokhandel en vanlig hverdag. Kjære, hold for øynene på kiddio, vil du? Gud så upassende, full midt på dagen, også inne i en kristen bokhandel. Tsk.

Hemingway, Turgenjev, Bringsværd, Grytten, en bønsj andre kjente navn, og lille meg. Representert med Sjåføren og Vitnet, som rett og slett er en bloggpost fra denne bloggen. Novellen ble utgitt under psevdonymet Paco Abel, så ingen som har sett den har varslet meg om at jeg har vært pensum i skolen det siste året.

Føler meg som Rodriguez i Searching for Sugar Man. For all del, det fins større ting man kan oppnå, men det koster meg lite å ta fullstendig av for sånt som dette. Det er like greit at jeg rakk å fullføre det nye romanmanuset uten å vite noe, fortsatt som uoppdaget, ulvesulten underdog.

Lurer på hvor mye Hemingway fikk.


---


Les Sjåføren og Vitnet.
Hvorfor kan man si at novellen har sirkelkomposisjon?
Finnes det skjult samfunnskritikk her, i så fall hva?
Hvilken effekt har det at "Sjåføren" og "Vitnet" skrives med stor forbokstav?
Drøft it away baby. Drøft.

2. mars 2014

MEME! Bloggingen, hvor var du, hvor går du.

Allerede nå, kun femseks år siden forrige MEME skjer det altså igjen. Jeg har fått en pris, av typen som deles ut mer frekvent enn skiskyttermedaljer, og får svare på noen spørsmål. Men takk, Avil!

Spørsmålene er lagd av Avil.

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Den har ligget brakk, frem til i fjor. Nå er det litt mer action her igjen.

2. Var alt bedre før?

Nei.

Å, du mener blogg?

Ja.

Eller, forresten. Bloggelitedebattene til Radiohode er jo borte.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei, jeg oppdaget Esquils regel som tjueårig journalistspire, og den har bare sjelden blitt brutt:

Jo mer betalt man får for å skrive den, jo kjedeligere er teksten.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Venner. Sikkert halvparten av vennekontakten jeg har i dag er med bloggere.

Jobben, som jeg har hatt i fem år (og nå har sagt opp) kom også fra blogging.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Jeg har lært å prostituere meg selv med ord.
nei, det var flåsete. Med 1100 tildels lange bloggposter er jo mye av min utvikling som skrivende menneske nedfelt her.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Facebook.

Før var bloggene noder på hovedveien, nå er de blindveier som noen av og til kjører inn i før de surfer ut på facebook autostrada igjen.

7. Har blogginga hatt en pris?

Jeg har fått mest positivt tilbake.

Men det har generelt sett ikke boostet jobbsøknadene mine. Selv ikke Tordenblogg-prisen gir noe kred. Mens vi i Bloggebyen var stolte av det vi produserte, det intellektuelle nivået på diskusjonene og det digitale nybrottsarbeidet, er bloggere for folk flest de skamløse, PR-kåte krypene som kravlet ut av bakdøra til Temptation Island-kvalifiseringen fordi de var for schtøgge. Tusen takk for det, blogg.no.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Med hva, tenker jeg, og innser at det ikke spiller noen rolle.

Nei, jeg har aldri vært "der".

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Jeg kommer til å juge og si at vi var navet i samfunnshjulet.

Men det er for tidlig å si, bloggosfæren siver jo inn i det etablerte nå, inn i aviser, forlag, stortinget og whatnot.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Perfekt oversettelse av alle nettsider, slik at alle cyberspacemessig snakket samme språk. Pluss ingen sensur. Fri, uhindret kommunikasjon med alle i Nord-Korea, Russland, Kina, et cetera.

Jeg er et raust menneske og vil gi liebster awards 2014 til Espen Iversen, Prinsesse Lea, Just Thomas, Sonja, Sinnadamen, Vandahl  og Sotengelen. Supre bloggere hele gjengen.

Og da får jeg stille ti spørsmål. Spørsmålene er litt fra meg, og noen er greatest hits fra bakover i MEME-tråden:
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Er du der nå? Var det dette du ville?
Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Hva gir deg angst?
Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der
Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!