6. november 2018

Orientering uten kart

For et par uker siden begynte jeg å løpe orientering uten kart. Her er bloggposten om de to første forsøkene. Forsøk nummer 1, med kort lett løype, gikk bra. Forsøk nummer 2, med lang og vanskelig løype, gikk galt.

Jeg ville ha revansj. Så i helga prøvde jeg meg på vond og vanskelig løype igjen.

Løpet gikk i Østmarka. Jeg kjøpte kartet klokken 11, det ga meg tre timer til å lære oppgaven utenat før siste tillatte start. Det var for kaldt for utendørspugging, så jeg dro til Rustadsaga,


Her kjøpte jeg en kaffekopp og begynte innlæringsprosessen. Helt normal lørdagskos der altså. Halvparten av de andre gjestene sitter sikkert og blodpugger også.



Etter halvannen time var jeg lei, sliten i hodet, skallen nådde metningspunktet. Pluss at jeg følte meg utlært. Jeg ville ikke pugge mer, jeg ville ut og løpe.


Jeg løp med GoProkamera på hodet. Jeg har lagd video av hele løpet, men det er en god del fast forward. Microsoft bestemte at jeg måtte dele videoen i to:

Her er første halvdel av løpet:



Og her er andre del:


Her er resultater fra løpet, og link til Livelox

20. oktober 2018

Pugge seg en solskinnsvenn

Leksikon sier:
Orientering er en idrett hvor man navigerer i terreng ved hjelp av kart (..)
Og jeg spør. Er vi nødt til å ha det sånn? Er dette noe vi må finne oss i, svelge ned med taus aksept? I verdens rikeste land?

Hæ, sier du.

Kartet, sier jeg. Dette forvokste papirflaket genererer syke mengder luftmotstand. Trær må hugges for å lage kartet, trykksverte produseres, gjerne giftig, av palmeolje, av barnearbeidere, gråtende, med sarte fingre, og så puttes det i plast med sine konsekvenser for sjølivet, klimakrise, krig, sult, nød og ubeskrivelige lidelser.

Noen må ta tak. For barna. Verden trenger orientering uten kart.

Denne idretten har jeg begynt med denne uka.

Jeg startet på torsdag med turorientering i Ski kommune. Det er det de kaller skiorientering. Tror jeg.


Det var en myk start, seks poster, snille som teddybjørner.




Før start måtte kartet pugges. Pugge ting gjør jeg best når jeg knoter med en penn, så jeg tegnet en del i prosessen. Tegningen ble igjen hjemme, og i skallen.



Jeg dro ut i skogen, nervøs som aldri før under tur-O. Som riktignok er en lite nervepirrende aktivitet. Øreklokkene betyr ikke at noen sufflerer meg hjemmefra, jeg er ikke Stein Bjørnsen heller, jeg hører bare på musikk.


Jeg hadde pugget at jeg skulle følge en sti, men høsten hadde dekt stiene godt til. Det var skummelt, for mistet jeg stien min hadde jeg ikke noen plan B.




Men jeg fant posten


Og ble griseglad. Som en unge igjen, det minnet meg om hvor stort kick det var å finne orienteringsposter da jeg var elleve. Endorfinsenteret er fortsatt klart for å jobbe, bare oppgaven oppfattes vanskelig nok.


Jeg brukte kompass, og pugget retningen jeg skulle i. Sjøkapteiner har flere hundre tall de deler inn kompassretninger i men jeg kan ikke sånne, jeg er en primitiv livsform. Den oransje nord-pilen er klokken 12, og her løper jeg i retningen 'klokken 7'.


Jeg ble veldig glad for hver post jeg fant, jeg ble jo det, for jeg så for meg at dette kunne bli komplett fiasko.

Slik forløp turen:


Det eneste problemet jeg støtte på var på vei til post 90, i stikrysset etter at innsjøen var passert. Der hadde jeg pugget at jeg skulle ta stien som førte opp på åsen. Jeg trodde da jeg la planen at jeg skulle se åsen fra stikrysset, men det gjorde jeg ikke, det var jo tett skog. Men jeg hadde 50/50 sjanse til å gjette rett, og gjorde jo det, så det ser pent ut på opptaket.

Dette var en lett o-løype, med mye sti, typisk B-nivå. Men jeg kom igjennom uten å tafse på kartet, og følte at jeg hadde kvalifisert meg til neste level.




Konkurranseorientering, nivå A, uten kart. Sjekk angsten.

I mange o-løp er dette umulig, fordi du får ikke se kartet før du løper ut i skauen. Men i rankingløpene i Oslo får man kartet før start. De begynner å selge kart klokken 12 og siste tillatte start er 14, så hvis man makser det ut har man to timer på seg til å pugge kart og løype. Det er hvis man kommer presis 12, men det greide jeg jo ikke.



Det var kaldt, så jeg satte meg i bilen for å pugge, tegne og fortelle. Løypa var 6 kilometer i luftlinje, og hadde 14 poster. De tre første gikk greit å pugge, men 4. og 5. var skråliposter som virket så nådeløse at jeg hadde lyst til å gi opp prosjektet. Hvis jeg bommet uti der ville jeg bare drifte videre  i terreng som var pregløst og likt, som en romsonde som har utspilt sin rolle og glir stødig ut av solsystemet.


Etter å ha fått kjeft av fotografen for kyllingtendensene, pugget jeg resten av løypa, brukte all tiden jeg hadde, og startet uten kart rett før tidslimiten. Jeg hadde kartet i baklomma som sikkerhetsnett. Det er derfor jeg til nå har brukt sykkeldrakter i denne sporten, de har baklomme.

Skammens baklomme.

Her er videoen fra dette forsøket:



Og jeg poster et bilde fra startområdet her før jeg babler videre, slik at de som vil se videoen uten spoilers, kan gjøre det.

Dette forsøket er meningsløst hvis man skal henge på andre løpere eller flyte på lokalkunnskap, men jeg er ikke spesielt kjent i terrenget, og så heller ingen andre løpere underveis.








OK, på tide med konklusjonen.

Femten strekk, ti gikk bra uten kart, to gikk med tidstap men uten kart, men tre gikk skikkelig galt og tvang meg ned i skammens baklomme.

Og jeg vet at det jeg prøvde på var vanskelig, og at rutinen min på dette er null, men det føles som nederlag likevel. Jeg er skuffa.

På plussiden var pugginga. Det går faktisk an å pugge en hel o-løype slik at du aldri blir stående i skogen og lure på 'hva nå'. Jeg husket alle planene jeg hadde, blandet ikke sammen strekk eller stier eller sauset sammen retninger. Men man kan alltid pugge enda en stein, enda en myr, versjonen man får med halvannen times innsats er tynne greier. Det mentale kartet er en typisk solskinnsvenn. Når alt går bra er han der, men med en gang det butter mot, er han søkk borte og du må klare deg sjøl.



Tre steder gikk det altså skikkelig galt, og skal man bli bedre må man analysere hvorfor.

Her er det første stedet, før 3.post. Jeg har billet meg inn at jeg leter etter en splitt mellom to stier. Men den til høyre er ikke en sti, det er en såkalt uthogd linje, sikkert en skiløype som ligger brakk om sommeren. Kartet hinter om det, men jeg pugget feil og var forberedt på to stier. Bak meg fins et ekte stikryss som jeg klarer å koke en parallellfeil på. Parallellfeil er kryptonitt for orienteringsløperen. Ingen superkrefter virker da, du kan løpe så fort du vil.



Her, like ved feilen jeg gjorde, er det myr under stien, og hadde jeg lært meg den myra hadde jeg hatt et sikkerhetsnett. Mer pugging reduserer sjansen for feil.

Andre tabbe: På femte post satset jeg alt på å finne et åpent område i skogen, som jeg skled forbi på oversiden uten å se. En del slike åpninger er synlige fra avstand, sollys slipper ned og de blir som små soler på bakken, derav ordet lysning. Men ikke denne. Dermed klatrer jeg før jeg skal og mer enn jeg skal. Det kunne gått bedre med skrittelling.

Tredje feil: jeg kommer ut på en sti til høyre for der jeg skal, og jeg vet det egentlig, for jeg har pugget at hvis jeg gjør det, vil terrenget bak stien gå oppover. Til tross for det snur jeg ikke, jeg gjør som jeg ville gjort med kart, fortsetter i retning av posten og satser på å ta meg inn. Det skal noe til å lykkes med det uten kart.

Jeg registrerer at jeg var blitt langt mer nonchalant på post ti enn jeg var i starten av løpet.

For jeg har mange vaner fra orientering med kart som er skadelig i denne nye idretten. Jeg har vent meg til å løpe orientering som en sløvskalle, semi-konsentrert, for etter mange år med kart trenger jeg ikke hele hjernen for å finne postene. Det durer popsanger og analyser av hverdagen gjennom skallen. Jeg merket at dette slo inn til stadighet, selv om jeg ikke hadde råd til å glippe konsentrasjonen.

Hvis jeg skal holde en kompasskurs, vil jeg, når jeg har kart, gjøre små justeringer, velge beste rute gjennom skogbunnen og ikke krangle meg gjennom buskasene som kompasset sier at jeg skal igjennom. Kartet reddder meg inn.Men denne luksusen har jeg heller ikke råd til nå. Jeg må bli mer nazi på kompasskursene.

Nuvel. Nederlag der altså, men jeg har fortsatt en nullvisjon. A-løype, uten henging, med null bruk av kart.

25. september 2018

Glicko vs Tjukken 2

Da er det dags å trene Tjukken. Jeg har en versjon som jeg har kjørt på løpene i sommer, så den er trent på et OK nivå allerede. Men jeg aner ikke hvordan den vil prestere i den samme testen hvor Glicko klarte 64,3%. Dette første forsøket er veldig spennende.


Tjukken må opp i form. Problemet med Tjukken er at den bygger på informasjonen som man får av strekktidene i orienteringsløpene, altså, alle mellomtidene. Men ikke alle løp har mellomtider, og nå skal den slåss mot Glicko som forutsier resultater i alle løp. Så den må få gjort noe med denne svakheten sin. 



Andre svakheter Tjukken har per nå:

Den overvurderer løp i korte løyper, slik at en som løper mest korte løyper blir overvurdert kontra en som helst løper lange. Effekten er ikke supertydelig, men jeg tror den gjør det.

Den antar at alle løyper skiller like mye, slik at løpere som er 20% bak teten i lette løyper også forventes å være 20% bak i tunge. Den burde justere for at løyper kan skille mer eller mindre enn normalt, uavhengig av kilometertiden til teten. Altså at teten kan ha hatt en mer-enn-vanlig fordel.


Og, igjen, hva gjør Tjukken hvis en god løper blir disket, eller enda vanskeligere, bruker konkurransen til å ta seg en joggetur. Per i dag stryker den alle diskløpene og regner med alle joggeturene.

Aii aiii.

Vi har første kjøring, og den kommer ut med 33,86%


 Full krise, langt under apenivå, og jeg reagerer med dyp skuffelse, er jeg så mye dårligere enn Glickman. Men det må jo være en feil her. Så tjukk i hodet kan ikke Tjukken være.

Ah! Feilen er banal.

Når Glicko rangerer, er en høy ranking bra. Men når Tjukken rangerer løpere, gjetter han kilometertiden deres, så derfor er LAV ranking bra. Jeg brukte samme test som for Glicko, som gjør at Tjukken konsekvent har gjettet det motsatte av det den mener.


Det burde bli 100% - 33,86% = 66,14%

Jeg kjører om igjen og får

Fitness 65,9261711892075

De 0,2% jeg mister er tilfellene der løpstiden til de to løperne er ulik og rankingen deres er lik, der får han jo ikke rett uansett hvilken vei han snur seg.

Men det er forstatt noe som ikke stemmer, for Tjukken har gjort 110000 vurderinger mens Glicko gjorde 86000. Maskinen skulle hoppe over å teste hvis en av løperne ikke har løpt før, men i Glicko-testen formulerte jeg det som standardavvik under 400, (start-usikkerheten), og løpere som ikek har løpt på lenge faller jo tilbake til 400. Så Tjukken har tatt med folk som har vært lenge borte fra sporten, mens Glicko ikke gjorde det. Jeg må teste dem på akkurat de samme 86000 for at det skal bli rettferdig.

Bekymring.

Jeg kjører om igjen, med bare disse, og får

Fitness 67,421090586342713



Med alle sine feil og mangler gjør Tjukken det 3,1 prosentpoeng bedre enn Glicko, i første forsøk. Det er knock out. Det er regelrett mord. Det er ikke noen vits å flikke videre på Glicko. Vi har en vinner.









Glicko vs Tjukken

Jeg vil lage en optimal ranking. En ranking som best mulig forutsier hvem av to konkurrenter som kommer til å prestere best i neste konkurranse. Jeg starter med orienteringsløp for det er det jeg kan best, men når jeg har laget rankingen kan arbeidet overføres til all annen idrett som handler om å komme seg fort fra A til B, være seg langrenn eller triatlon eller skiskyting eller galopp eller hundeveddeløp eller maraton eller sekkeløp eller telemark eller alpint.

Jeg har to konkurrerende algoritmer, veldig forskjellige, og bare en kan overleve. De må møtes i kamp.


Tjukken, som jeg har klekket ut selv. Tjukken baserer seg på å først sette et mål på hvor tøff løypen og konkurransen var, og deretter vurdere løpernes prestasjoner ut fra dette. Dette er iterativt som fy, fordi vurderingen av løypene baserer seg på vurderingen av løperne som baserer seg på vurderingen av løypene som baserer seg på vurderingen av løperne, og så kjører du denne karusellen til tallene ser fine ut. 

Tjukken har stor og tung kode, den er ikke like lett og smidig som sin motstander


... Glicko. Glicko er en versjon av ELO, som brukes i sjakk, utviklet av matematikeren Glickman.  Glicko er mindre kjent men bedre enn ELO,  til forskjell fra ELO vekter den forskjellig på en løper vi vet mye om og en vi vet lite om, og den ser forskjell på en klar seier og en knepen seier. For å bruke Glicko i orienteringsløp anser jeg ethvert løp som en mengde dueller mellom to og to løpere.

Disse to algoritmene skal slåss på liv og død. Den som vinner blir den nye rankingen, den som taper må dø.

Først må vi trene opp Glicko før kampen. Den gjør det veldig bra som ranking i norsk Scrabble, hvor den er implementert av Taral Seierstad. Jeg har testet den for Wordfeud League of Honour, hvor den gjetter rett i 64% av kampene. Den slo knock.out på ligaens nåværende rankingsystem, som klarer 57%.

Det er disse sterke resultatene som gjør at jeg vil teste den på nye oppgaver. Men det er en vesensforskjell, Glicko er god i sporter hvor to og to møtes. La oss se om den kan herje når mange møtes på samme utfordring.



Hva skal Glicko gjøre med diskvalifiserte løpere. En god løper som er disket vil jo få siste plass, men fortsatt være en god løper.

Som er to problemer:

Hva skal den diskvalifiserte løperen selv få i rankingeffekt for løpet.
Hva skal løperne få for å ha slått den diskvalifiserte.

Jeg innfører to vekter for dette. "Egendisktyngde" og "andresdisktyngde", jeg skal justere dem med genetisk programmering, så vil evolusjonen vise hva som er rett å gjøre.

Dessuten må vi ha en maxkampverdi/minimum kampverdi. Slik at ekstreme resultater fra en enkeltløper, eller en feilregistrering i dataene, ikke får grenseløst stor effekt for rankingen til løperne som møter beistet.




Folk har gjort dette før meg, på formel 1. Hvor det er mye 'ikke fullført', og dermed ganske avgjørende hva man gjør med de dårlige løpene. Jeg heller mot at det riktige er å stryke disk/brutt-løpene, men jeg vil gjerne ha støtte fra AI på den teorien.

Jeg kjører dette gjennom genetisk programmering, metoden finner de beste valgene de stedene jeg er usikker. Jeg tester bare hva Glico forutsier om løpere som er ganske jevngode, for hver løper tester jeg mot de fem nærmeste konkurrentene som er dårligere, og de fen nærmeste konkurrentene som er bedre. De nivåene baserer seg på en ranking for 2018 som jeg ikke skal endre, slik at jeg kan bruke den på begge metodene.

Glicko gjetter i første runde rett i 62,8% av forsøkene. Ikke håpløst, men jeg hadde håpt på mer. Dette er verdiene den finner i de punktene jeg er usikker:

Fitness 62,86  B : 3 T 92 maxkampverdi: 3000 egendisktyngde: 0 andresdisktyngde 25

B og T er koeffisientene i glickoformelen. De er 5 og 90 for scrabble, så T er som forventet mens B overrasker. Null på egendisktyngde betyr at man ikke regner med de løpene hvor man blir disket. Det er som jeg forventet.



Vi må trimme. Finne forbedringsområder.

I blant underpresterer løpere kapitalt. Av og til betyr det at løperen tok løpet som trening. Jeg innfører variabler for det også, underpresteringlimit og egenunderprestering, som sier hvor mye rankingfall vi regner som underprestering, og hvor mye vi demper et sånt løp med.

Man ender jo med en ranking hvor det å gjøre et litt dårlig løp er mer ødeleggende for rankingen enn det å gjøre et veldig dårlig løp. Men vi får se, om det likevel gir en bedre ranking.

Fitness 62,97
B : 3 T 76
maxkampverdi: 2800 egendisktyngde: 75 andresdisktyngde 0
Egenunderprestering: 75 underpresteringlimit: 1

Det ser bedre ut, vi nærmer oss 63%. Dette er etter tjuende generasjon, og jeg holder meg med en befolkning på femti programmer som krysser hverandre. Jeg liker ikke at den har tatt inn disk-løpene i beregningen igjen. Maskinen er veldig tydelig på at B skal være 3. som er spennende, det er 5 som pleier å være standard. Den har ikke fått mulighet til å gå lavere enn 3, nå skal den få det.

Jeg lager en myk avrunding, slik at prestasjoner over max ikke blir bare satt til max, men til en verdi i nærheten av max som avhenger av hvor mye de har gått over grensa. Resultatene som kommer ut ser faktisk svakere ut.


63% er ikke profetisk nivå akkurat, en ape som kaster mynt vil jo klare 50%. Utfordringen er at løperne vi sammenligner er så like, men jeg føler at jeg må sjekke at det ikke er en feil et sted. Jeg endrer slik at alle løpere sammenlignes med alle andre i løpet. Det øker treffraten til 74%. Så det fungerer. Det er bare at testen er brutal fordi løperne som Glicko skal spå er jevngode. 

Hver test går over ni sesonger, nesten tusen løyper, maskinen gjør åttisekstusen tips som enten er rett eller feil. Treffer typisk 55000 ganger og bommer 31000.

Jeg endrer testen litt. Jeg har økt betydningen av løpere som løper i en annen løype enn de pleier, men dermed økte jeg også betydningen av en del folk som har deltatt veldig lite, så jeg demper ned disse.



Fitness 62,94  B : 2 T 76 maxkampverdi: 2950 egendisktyngde: 75 andresdisktyngde 0 Egenunderprestering: 75 underpresteringlimit: 1

Effekten er ikke magisk. Jeg liker ingen av disse tallene. B og T kryper lavt, langt under det jeg forventet, og egendisktyngde bør være null etter mitt skjønn. Pluss, den burde kunne treffe med mer enn 63%. Fitness må opp, ellers tror jeg at Tjukken kommer til å banke Glicko.


Den er så glad i underpresterings-demperen at det aner meg at den gjerne vil dempe alt, uansett, at effekten av et enkeltløp svinger rankingen for mye. Den er jo bygd for sjakk, hvor man kanskje spiller 10-12 enkeltoppgjør per turnering, men orienteringsløp kan jo fint inneholde 50 internoppgjør. Jeg innfører en sordin, pluss, jeg lar den teste B=1.

Fitness 64,15239539184269  B : 1 T 68 maxkampverdi: 3600 egendisktyngde: 50 andresdisktyngde 75 Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40

Sordinen velger å redusere effekten av hvert løp ned til 40%, vi beholder mer av løpernes gamle ranking, og skulle du sett, Glicko spretter et helt prosentpoeng opp i kvalitet. 

Vi finpusser, leter nærmere rundt de tallene vi allerede har.

Fitness 64,30040088677534
B : 1 T 78
maxkampverdi: 4900 egendisktyngde: 100 andresdisktyngde 30
Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40

Ser om vi kan tjene noe på å endre startrankingen og -variansen til noen som aldri har deltatt, og c, som er tidsfaktoren på foreldingen av prestasjoner. Jeg lar den jobbe hele natta, hundre generasjoner, uten at evolusjonen kommer opp med noe bedre. Mystisk mange (4) varianter gir samme fitness ned til ørtende desimal, som betyr at alle disse gjetter 55978 rett, og ingen klarer 55979. Men det er jo ikke helt uavhengig av hverandre, disse gjettingene, slik at dette tallet vil bevege seg i kvantesprang, i ordets egentlige betydning, (hopper over verdiene imellom opp til neste nivå).


Fitness 64,30040088677534
B : 1 T 78
maxkampverdi: 4925 egendisktyngde: 100 andresdisktyngde 32
Egenunderprestering: 62 underpresteringlimit: 3  sordin: 40
C: 10 startvarians : 300  startranking: 1500

Vi har hatt en del fremgang, men nå kommer jeg ikke lenger. Glicko holder samme nivå som i WLoH, tre tester der, på tre forskjellige sesonger, ga 64,2%, 64,9% og 64,6%. Det er ikke direkte sammenlignbart, det kommer jo an på hvor jevngode konkurrentene er.

Jeg har brukt dager på å trene Glicko, men jeg håper den får skikkelig juling av Tjukken. En sak er at jeg har laget Tjukken selv, fra scratch, en annen sak er at jeg er sugen på å nå et høyere nivå enn 64,3%. Det blir et spennende oppgjør.

19. september 2018

Den tentative avlivningen av Esquil


Jeg kjørte på en skogsvei, i skumringen, og du kan si, hva er spesielt med det, for det har jo du gjort en del tusen ganger uten at du trenger å informere internettet om det,  men denne kritikken din faller på steingrunn, for det har jeg også, det er ikke det som er greia her, la meg fortelle historien nå da, djeeezz.

Skumring altså, trær og asfalt, og brått ser jeg for mitt indre øye et dyr, mørkt grått, løpe ut fra den høyre siden, rett foran bilen, og dette skjer meg, ikke ofte, men noen få ganger i tiåret, jeg ser ting, som å drømme, bare våken, av og til veldig tydelig men alltid distinkt forskjellig fra å faktisk se ting gjennom øyet, jeg vet at tingene jeg ser ikke er virkelige. Jeg har snakket om det før, da jeg nesten døde, hvordan jeg ‘så’ erfaringsbilder fra livet mitt, liggende i hauger oppå hverandre. Denne gangen var jeg ikke syk i det hele tatt, alt var fint, men jeg ‘så’ tydelig et dyr løpe ut fra høyre side av veien.

Jeg roet ned bilen, eller, unnlot å øke farten, man blir jo minnet på at noe kan skje, selv om dette bare er tegneseriehodet mitt på tomgang.

Cirka ti sekunder senere løp et dyr ut fra høyre veikant. Mørkt, gråaktig, noe lysere bak på stjerten, ikke til å skille fra dyret jeg 'så' inni hodet. Men nå altså i virkeligheten, og dyret passerte foran bilen min, men i god avstand foran. Dyret pilte inn i skogen på den andre siden. Ikke vet jeg hva det var, det hadde størrelse og fart som en hund, men det oppførte seg som et villdyr, så, mest syntes jeg det lignet en en ulv, men mer sannsynlig var det et lite dyr i hjorteslekten farget grått av skumringen.

Uansett, veldig likt det jeg ‘så’ inni hodet.

Og jeg tenker, WTF er dette, er jeg synsk nå, var det noe som forsøkte å advare meg, reddet denne åpenbaringen livet til dyret, men nei, det gjorde jo ikke det, det var bare noen sekunder mellom visjonen og den faktiske hendelsen, og dyret var så langt foran støtfangeren at jeg måtte ha gasset dugelig på om det skulle blitt en krasj. Jeg kunne påberopt englevakt og alskens, men jeg er ikke i tvil om at dyret ville ha overlevd den kvelden uansett hva jeg så inne i hodet mitt.

Likevel. Man blir jo en del satt ut. Jeg har aldri før sett en ting noen sekunder før den skjer. Men jeg så det jeg så, skal jeg ljuge om det for å virke normal, nei, for vi lever i tolerante tider, broder, ihvertfall later vi som om vi er tolerante, og når prinsessen din kan starte engleskole kan da vel jeg ha lov å se et løpende dyr inni hodet et sekund? Uansett. Jeg gjorde det, og merksnodig var det.

Jeg ble shaky, kjørte videre, men hadde fått en del å prosessere, og det gikk ikke veldig radig unna. Jeg kom fra Svartskog og nærmet meg bebyggelsen ved Kolbotn, nordover langs Gamle Mossevei, vest for Gjersjøen, der veien skifter navn til Ljansbrukveien. Før man kommer til bebyggelsen gjør veien en slags dobbel sving, som en kamelrygg med to pukler, og da jeg kom ut på denne strekningen, i den første svingen, så jeg to par billykter i den andre svingen. Åpenbart en forbikjøring på gang, men den hadde akkurat startet, lysene på den raske bilen var bak lysene på den langsommere. Bilene var ikke langt unna, og det selvfølgelige nå var at han som hadde startet på forbikjøring skulle hogge inn bremsene, for det var over førerkort dristig å gjøre det uten biler til stede. Nå som jeg hadde entret scenen var det galskap.

Men han bakket ikke, han var batshit crazy, kjørte på, og jeg kjente et streif av den samme følelsen som man får av komikk, for det er så uventet og uvirkelig, at han fortsetter å gi gass i mitt kjørefelt, front mot front rett mot meg, jeg har sett forutsigbar adferd i så mange år og så skjer noe helt annet, usedvanlig festlig du, om det ikke var for at jeg var i akutt livsfare, jeg hogg inn bremsene og vrengte bilen av veien og ut på veiskulderen, grøfta og skogen var tett på, jeg hadde nada spillerom, og jeg hadde gjort det jeg hadde å gjøre, bremsen var helt inn, og jeg ventet på dommen, front mot front eller ikke, og jeg rakk å kjenne på at jeg kunne dø her og nå, og jeg var overrasket, rammen var så ordinær, skogen, veien, det var ikke sånn jeg så for meg slutten.

Den tredje involverte billisten stod også på bremsene, og takk for det. Gærningen smatt inn mellom støtfangerne våre, ikke mange metrene foran min, og fortsatte villmannsferden.

Det er det soleklart mest hasardiøse jeg har sett i det kvarte århundret jeg har hatt førerkort. Det var virkelig ikke en dristig forbikjøring, det var langt forbi det, langt forbi hasardiøst, langt og godt og bastant inn i suicidalt. Et menneske som ønsker å leve kjører ikke sånn.

Ljansbrukveien. Den fortsetter, blir til riksvei 155, skifter navn til Ljabruveien, hvor det tar av en vei til Bjørndal, vi er kommet en drøy kilometer unna nå, i retningen jeg kjørte, og i dette krysset, bare noen uker senere, skjedde en frontkollisjon. En døde. En ble kritisk skadd.

Visjonen fikk meg til å roe ned. Da jeg kom inn på denne strekningen hadde jeg lavere fart enn jeg ellers ville hatt. 

Hadde jeg kjørt som jeg vanligvis pleier, ville jeg dødd.



 .

31. mars 2018

Du kan også få din egen Iversen


Hva blir det neste store?




Porgs?


Flossing?



Nah. Vi tror, Iversen.



Rosenborg satset tidlig på Iversen. Det ble suksess.


Foppall-landslaget hadde Iversen. Også gunstig.


Skilandslaget, og vi nevner i fleng, det bare fortsetter,





Den Iversen vi har tenkt å lodde ut her i bloggen heter Espen. Det jeg prøver å si er at vi har myndighet til å booke daits med Espen som den ene parten, forutsatt at den andre parten er en ung og sinnssykt attraktiv kvinne. Men det er du jo. Du trenger kanskje ikke være SÅ ung eller SÅ sinnssyk heller.



Også Iversen har dette foppallgenet som følger med navnet, han var et av Sørlandets største talenter. Så god var han at et managerspill (Championships Manager?) tok inn ham i spillet sitt, slik at du kan  kjøpe Espen Iversen og sette ham inn på ditt fiktive fotballlag.


Vi snakker altså om å date en dataspillkarakter her. Og hvis du først skal gjøre det, kan du gjøre det verre. Tenk deg en date med Pacman, for eksempel, mens han pakker innpå piller i et rasende tempo og legger ut om sin hemningsløse angst for spøkelser. Eller en dait med en Angry Bird, som bestiller store mengder skinke og syltelabb på pur eff, og når regninga kommer, sier, nei nå må jeg fly.

Espen Iversen derimot er dannet, stuerein og tar regningen.



Vi kan ikke utlove turer i skog og mark, han liker heller å se på skjermer, typisk filmer og TV-serier. Men det praktiske er at han kommer utstyrt med masse hjerne, slik at han husker det han ser. Han kan sinnssyke mengder ting, som gjør det til en behagelig opplevelse å ta med sin Iversen på quiz.



Dessuten er han et godt menneske. I glansdagene hadde han rykte som Norges mest joviale blogger. Han er en av de få som har gått viralt for å fremsnakke noen, hans facebook -oppdatering om hvor bra folka på Oslo legevakt var gikk så viralt at han ble intervjuet av riksmedia. Da arbeidsgiveren hans bortviste to personer som Iversen ikke kjente, med en begrunnelse som var så tynn at det så ut som det dreide seg om hudfarge, og det fremkom at fyren sympatiserte med suspekte facebookgrupper av typen 'nei til innvandring', 'nei til sharialov i Norge og 'Strømsgodset Fotballklubb', hadde Iversen integritet nok til å si opp jobben, uten å ha noe nytt å gå til. Jeg vet hvor stor grad han satte prinsippene foran egen økonomi den gangen, så det var imponerende, og hvis du ikke synes det er kult, og synes at et etnisk renset Norge er det beste, er kanskje ikke dette en dait for deg. Men for oss andre er Espen faktisk så mye helt at selv tannkosten hans er superhelt.



Og til slutt må vi nevne mannens fremste fortrinn, humoren. Og dette gir deja vu, tenker du, dette har vi vært borti før, for dem sier at de har humor, og så treffer du dem og får høre groviser og fyllehistorier og rasehat og HØHØHØ, og du ser etter kameraet for å se om du er med i en candid-camera-versjon av Mot i Brøstet, men det er ikke sånn humor vi snakker om her, vi snakker finesse, kvalitet, klasse, han kommer ikke til å kleine deg ut, og humoren er til en viss grad synlig i bloggen, men i liveversjon kommer i tillegg en kvikkhet, han tar greia på kornet på et nanosekund.



Jeg synes du skal prøve en dait. Det koster kanskje en time eller to, nedsiden er gratis kaffe eller øl, oppsiden er enorm.

7. mars 2018

Surrealisme på Økern, kubisme på Carl Berner


Vi må snakke om Økern.

Jeg har ventet lenge på at noen andre skulle snakke om Økern, for jeg mener, seriøst, kødder du med meg, men det har ikke skjedd, og jeg innser nå at de som burde snakke om det, beboerne, kan ikke, for de er utryddet, hvis ulven kan være utryddet i Norge, kan menneskeheten være utryddet på Økern, etnisk renset, ekspropriert, kall det hva du vil, det er bare vei igjen, et asfaltorama, et gigantisk utendørsmuseum for rundkjøringer.



Økern er et kryss på Ring 3, avlastingsveien rundt Oslo. En gang var det et normalt kryss der. Det fungerte sånn at når menneskene som bodde innenfor veien skulle hjem, kunne de kjøre av veien slik:



Veibeskrivelse: ta av fra ring 3.

Så ble veiene stengt i mange år mens veifolkene bygde et veimirakel for det 21. århundre, og når alle kjeglene og sperringene og var borte, oppstod denne nyskapningen uten sidestykke i historien. Når noen som nå bor innenfor Ring 3 skal ta av fra Økern, må de kjøre sånn:


Veibeskrivelse: ta av ring 3, og ja, vi vet du vil vestover, men vent litt nå, du kommer til å elske dette, nyt som forrett en asfaltbelagt sjikane, en 180 graders piruett nordover, deretter, uthogd i den lekreste granitt, en tunnel som umerkelig, lekent krummer deg 135 grader til du kjører sørøst, vend nok en gang i en dristig piruett bilen 180 grader nordvest, så kommer hovedretten, på en seng av asfalt, dandert med timotei, fire av de rundeste rundkjøringerne du kan tenke deg, i den fjerde, drei 90 grader sør-sørvest og så kommer desserten, mye likt hovedretten, vi skal innrømme det, det er rundkjøring, deretter rundkjøring, deretter rundkjøring, deretter rundkjø ... hva sa du, du ville egentlig bare rett hjem, Gud, så nittenhundretalls.

Å prosjektere høyresvinger i et høyrekjørt land er det aller mest basale, men her skal man igjennom samtlige himmelretninger og ÅTTE rundkjøringer! Dette krysset er helt sikkert verdensrekord med flere rundkjøringers margin.

Og dette er ikke provisorisk, det er permanent, og det er ikke noe som rammer nokon som bur der ingen trudde nokon skulle drive snøscooteren sin til, for innenfor ring 3, hva finner vi der, jo der ligger sentrum i hovedstaden, Norges tetteste ansamling mennesker. Det kjøres nok ekstra kilometer her til at det gjør utsalg i CO2-regnskapet.

La oss se på hva som skjer når de skal ut på veien igjen. Før var det sånn cirka slik, etter husk:



Nå gjør vi så når vi kjører vår bil:


De har enten glemt eller gitt blanke i å lage en løsning. Bilen kommer så nær Ring 3 at føreren kan lese bilnumrene på bilene der ute, men den slipper ikke ut på ringveien, den skal bare ertes litt før den føres tilbake inn i boligfeltene. Vil man seriøst ut på Ring 3 må man bruke neste kryss, Sinsenkrysset, noen kilometer unna. 

I motsetning til den forrige piruetten er denne lite brukt, for folk er ikke så stokk dumme at de kjører ut til Økernkrysset bare for å bli avvist av det. Det som i stedet skjer er at trafikken fra indre Oslo øst som skal nordover, kjører via Carl Berners Plass.



Jepp. The very.


Her holdt de også på med veiarbeid i hemningsløst mange år, jeg tror det var tohundre, for å bygge rundkjøring, og det som kom ut av prosjektet var en firkant.

Hensikten med det er å bremse trafikken, altså samme logikk som en fartshump. Firkanten funker på den måten at trekkspillbussene sliter med hjørnene slik at de iblant blir stående og stange mot hverandre og låser av hele krysset. Selv uten firkant har man tatt aldri trengt å bremse trafikken over Carl Berner, det er en permanent trafikkaos der. Du kan tegne inn trafikkorken på kart, så stabil er den. 

Hvis firkantet rundkjøring var en fornuftig veiløsning, da ville vi sett dem overalt. Hvor mange vet du om? 

Jeg vet at vi lever i en tidsalder hvor vi skal kludre det til for biltrafikken slik at folk velger andre løsninger. Men hvis vi skal redusere fremkommeligheten på veier på random, skjønner jeg ikke hvorfor vi må utføre sabotasjen via veiprosjekter som tar mange år og milliarder, når vi bare kunne sprengt veiene. Billigere, raskere og morsommere. 

En annen ting jeg ikke forstår, når man først skal trøble til veiene, hvorfor velger man avlastningsveier? Jeg er for fremtiden, heia fremtiden, men vi lever ikke i den ennå, mange kommer til å kjøre bil til vi tar fra dem bilen, og det er bedre at de gjør det på ringveien enn inni trettisonene. Carl Berner og Økernkrysset ligger på Ring 2 og Ring 3. Poenget med disse ringene er å drenere trafikk vekk fra nabolagene, slik at barna kan leke i boligområdene uten å få hodet under et trailerhjul. Noen veiplanleggere må ha forstått disse prinsippene en gang, noen lure folk brukte masse ressurser på å bygge tre ringformede avlastningsveier rundt Oslo. Så kommer det inn nye sjefer som åpenbart ikke forstår hva en avlastingsvei er, og bruker like mye ressurser på å plugge igjen ring 2 med en firkant og slå en knute på Ring 3 som blokkerer tilgangen til veien.

Jeg er ikke veiingeniør, men Økern er ikke så spesiell, det kommer noen veier inn og går noen veier ut, det er ikke teoretisk mulig at beste løsning består av åtte rundkjøringer, en tunnel og to og en halv helomvending. Jeg kunne forstått det hvis man skulle omgå hekkeplasser for vadebekkasin og Ibsens barndomshjem, men det fins ingenting annet i området enn veier og atter veier. Løsningen er ikke bare åpenbart feil, det er forbi feil, det skulle ikke være mulig at folk med lønn og utdanning har klekket ut dette. Hver gang jeg kjører ringdansen på Økern, og det siger som regel inn over meg etter den sjette rundkjøringen, der jeg kjører kloss inntil veistrekket hvor jeg noen minutter tidligere kjørte i motsatt retning, hver gang lurer jeg veldig på hva som har gått galt. 

Kanskje hadde de veibudsjett til hundre kilometer vei det året, og så oppdaget de i starten av desember at, gosh, vi har bare bygd nitti kilometer vei, regjeringen kommer til å kutte i budsjettene våre neste år hvis vi ikke bygger mer, hva skal vi gjøre? Hvor har vi plass? Fins det et stort jorde et sted hvor vi bare kan bygge masse veier frem og tilbake? Ah! 

Mer trolig sitter det, i en mektig posisjon dypt inne i styresmaktene, en Salvator-Dali-sjel som har havnet på feil hylle i livet. Som føler at veinettet på Økern bør symbolisere menneskets indre lengsel og higen, som vil at de skal gi et signal, vi er ikke bare kalde maskinsjeler, vi har en fantasi som strekker seg forbi rasjonalitet, som med base i realisme tør å utforske det sinnssyke. 

Åtte rundkjøringer må være lite for en slik mann, jeg ser for meg at han ønsket å utvide krysset til et sammenhengende veiportrett som strakte seg hele veien til Carl Berners, men som der kom i konflikt med en Pablo Picasso-sjel som også havnet på feil hylle i livet, og jeg ser for meg at det gikk en kule varmt i møtene mellom de, Økern-planleggeren reiser seg ved skrivebordet og roper, «vi trenger å symbolisere menneskesjelens uhåndgripelige irrganger, veinettet i Oslo sitrer og bever etter mer surrealisme,» og Carl Berner-planleggeren roper tilbake, «Neinei, lytt til veiene, legg øret inntil, de små sprekkene i asfalten, det er tårer fordi veiene lengter etter kubisme, mer KUBISME».

Til slutt ga han seg, Økern-mannen bøyde seg for kubismens grå periode, begrenset veifloken sin til et hundre fotballbaner stort område på Økern, men i et siste forsøk

-        -  Kan jeg få litt av Tøyen? En liten flik?
-         - Tøyen? Der ligger jo Munchmuseet, Munch var ekspresjonist! Surrealisme på Tøyen, er du gal, mann?
-         - Ja.

Jeg gjetter her. Jeg vet ikke akkurat hvordan veiplanlegging i Oslo foregår, jeg er ikke veiingeniør. Faren min derimot, han var det. Nå og da, når vi var ute og kjørte på det som for meg var nye steder, kunne han droppe meldinger av typen, denne veien, gutt, den har jeg prosjektert. Og jeg så en vei som gikk rett frem og tenkte, ja ha, en vei som går rett frem, snorrett frem fra A til B, fêtt, pappa, way to go, pappa, hva blir det neste, har du tegnet en rockering som er helt rund?

Jeg anerkjente aldri geniet hans.