Mesterskap i quiz

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Og jeg tenker, jeg kan ikke dette, kan det være snooker? Nei, det ville vært Sheffield. Surrey, Englands gokk, aldri hørt om noen sport som har storstua si der, og jeg er blank igjen, det er klart, jeg har jo aldri vært særlig smart, jeg har satt meg selv sjakkmatt, pugget meg vekk fra det normale uten å nå det briljante, blant vanlige mennesker er jeg en frik, et Trivial Pursuit-monster man må unngå å be hvis man skal ha en hyggelig kveld, mens her på Norgesmesterskapet i quiz er jeg en pinlig kunnskapsløs organisme som i store perioder klarer like mange spørsmål som substansen du har i dusjsluket, snart kommer vakten og sier, Esquil, vi har sett over svarene dine i runde en, og du har dessverre ikke noe her å gjøre. Ser du firkanten på veggen der? Det er utgangsdøren. Nå, Esquil, vet du noe om hvordan man bruker en dør …

Frimley Green.

Jeg pleide å uttale det Firmley. Det tok meg en stund å lære at r’en kom foran i’en. Det falt meg ulogisk. Men seriøst, det kan da ikke være …

Lakeside Country Club.

Lakeside Country Club, sa jeg til Taxisjåføren. Han ba meg om å sette meg i førersetet, på venstre side i bilen, selv satt han i passasjersetet, hendig nok hadde han et ratt, praktisk ordning siden han var taxisjåføren, det er mye av greia med England, de sitter i passasjersetet og kjører.

Jeg skal delta på verdensmesterskapet, forklarte jeg videre.

Jeg kom inn i den ærverdige hallen preget i rødt og brunt, konkurrentene var i ferd med å finne plassene sine, mange av verdens beste utøvere samlet i samme rom.

Jeg fant et bord og tok frem konkurransepennen. Mitt våpen. Så begynte jeg skulingen på konkurrentene.

Tohundreogførti spørsmål sittende. Jeg krotet ned det jeg kunne.

Chris Jones leser opp svarene. Jeg har mine øyeblikk. Jeg er i et rom med bare engelskmenn og en og annen ire og skotte, de andre menneskene som deltar sitter i andre land, og jeg vet om et land hvor ganske mange kan kjenne igjen Prekestolen på et bilde, men akkurat her, akkurat nå, er jeg kongen av Lakeside Country Club. Vunnet mange veem dua, sju, jaha, men Prekestolen har du ikke hørt om, neivel. You don’t have many steep mountains do you, in England. Difficult topic. 

 

På VM i Oslo fyller man ut svarene, hører fasiten og går deretter enten hjem eller på fylla. Her i Lakeside Country Club er det tung organisert post-quizzing mens vi venter på at resultatene skal tikke inn fra Kuala Lumpur og Bandar Seri Begawan. På bildet er vi gang med musikkquiz, vi er delt inn i lag, jeg er blant annet på lag med David Lea som har vært rundt tiendeplass i VM.

David jublet forøvrig høyt da han naglet det tradisjonelle Ole Einar Bjørndalen-spørsmålet. Jeg lettet så vidt på øyelokkene. Skamløs planke. You don’t have many biathletes in England, do you? Difficult topic.

Musikkquizen kjører på og vil oss bare vondt. Skjermen viser spørsmål med fire svaralternativer. Vi må bli enige om hva vi skal svare.

Når vi er enige om svaret trykker David på knappen og vi beveger oss opp og ned på resultatlisten, som også vises på skjermen. Den internasjonale profilen er lagt bort, det er særengelske ting. I England er man for eksempel ganske opptatt av hvem som toppet hitlista deres hver jul. Jeg kan ikke tilby David særlig luftstøtte, og der ute i felten har David heller ikke hovedfokus på kommunikasjon. Laget degenererer til singlequiz med tilskuere som ikke aner hva laget har svart.

Så skal vi leke 15 til 1, samme konsept som det svenske programmet Vem Vet Mest. Vi pælmer spørsmål på hverandre og når du har svart tre feil er du ute. Jeg er ikke noen stor stjerne i muntlig engelsk, jeg er lett tunghørt, og quizmaster har en potet mellom tunga og ganen. Men jeg overlever en stund på rene gjettinger. What number is blblblbblb on the Beaufort blblb, og jeg svarer 12 fordi jeg vet at Beaufort har en skala med tall på og at denne skalaen går til 12. Det er, sykt nok, rett.

Så kommer spørsmålet WjhosiblblblblbTheSimpsonsblblblbl, og jeg ber om å få spørsmålet om igjen, for jeg har sett hver simpsons-episode et par ganger i snitt, så dette skal jeg klare, men spørsmålet er fortsatt WjhoisblblblblblblbTheSimpsonsblblblb. Jeg svarer Marge, svaret er Nelson. Etter de brutale spørsmålene blblblblblbllb og blblblbHöÖlblblbblblbb ryker jeg ut. Men jeg klarte ihvertfall alle spørsmålene jeg skjønte, det gjorde ikke de andre nørdsa.

Jeg er ute og må forlate sirkelen. Den atletiske herren nærmest kamera er "chaser" på Englands versjon av Jaget. Alle de fire jægerne fra ITV var i rommet. Han overlevde lengre enn meg i 15 til 1, men jeg lever lenge på at jeg fikk skalpen hans i selve VM. At han holder frem en hånd betyr at han har en bom til nå.

Finalen i 15 til 1 foregår på scenen, her har du Kevin Ashman, Olav Bjortomt, Pat Gibson og alle de andre kronluringene, flere av dem er kjendiser i England gjennom programmet Eggheads.

Jeg har mimret ferdig, jeg er tilbake i Statens Hus, Trondheim, ikke lenger på VM i quiz men på NM, og Kolden skal lese fasiten for spørsmålet

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Milde skaper, tenker jeg, for et genialt spørsmål det er å putte inn i et quiz-NM. De andre norske reiste ikke til Frimley Green, de beste quizerne i landet kommer til å ryke på et spørsmål hvor svaret er quiz. Jeg ser frem til å legge armen rundt Kolåsæter. You don't know a lot about quiz, do you? Difficult topic.

Kolden melder

Dart.

Darn. Jeg skulle lagt bedre merke til de små hullene i veggene. 

Skyggen i enden av veien

I går kveld satte jeg punktum for boken som jeg må slutte å kalle Kim og Fuzz og begynne å tenke på som Skyggen i enden av veien. Det ble 95581 ord, 227 sider i Word. Det er den lengste teksten jeg har skrevet.

Men det har ikke kommet noe kick, det er hverken opptur eller nedtur men helt flatt, som å rulle i land fra en ferje, en overgang men til samme nivå. Gleden og sorgen ved å være ferdig nuller ut hverandre. Jeg elsker denne boka og har elsket å jobbe med den. Jeg har blitt glad i Kim, Fuzz og Jesper, og har ikke hatt lyst til å slippe dem fra meg.

Idéen kom i mai 2002. Da var jeg syk med ME, jeg kunne ikke snakke, tålte ikke lyd, lys eller berøring og lå kontinuerlig i et mørkt og stille rom. Skyggen i enden av veien flashet inni hodet mitt som film over en måned. Det er kanskje fantasien som oppfører seg annerledes når man blir så syk, men for meg føltes det som at det kom utenfra. Mine egne tanker gikk tregt som lim, en stavelse per hjerteslag, mens denne underlige historien fløt lett gjennom hodet. Jeg har aldri fått en historie på denne måten. Jeg tenkte, det må være noe spesielt med denne. Så jeg tok vare på den.

I 2007, da jeg avsluttet Blodføre, begynte jeg på Skyggen i enden av veien. Jeg skrev 42000 ord frem til 2009. Da stod jeg bom fast. Det skjedde ingenting i fire år.

Jeg hadde en stor, blå plansje, en meter bred og halvannen høy, hvor jeg hadde limt en postit-lapp for hvert kapittel. Den ble liggende oppå skapet mitt, først som min dårlige samvittighet, etterhvert bare som det mest støvete objektet i huset.

I 2013 diskuterte jeg skriving med min kollega Bjørn Stærk. Vi var to bloggere som jobbet i samme softwarebedrift, men mens min skriving hadde totalkoagulert, poppet han ut bloggposter og bøker på fritiden. Jeg fortalte om den halvferdige romanen som lå og støvet ned. Bjørn sa at det har en verdi å avslutte den, helt uansett. Selv om det er for å legge den i en skrivebordsskuff etterpå.


Det endret måten jeg tenkte på. For jeg hadde jo forsøkt å skrive ROMANEN. Jeg tok frem teksten og bladde igjennom den igjen. Det som var usynlig i 2009, da jeg måtte ha en svær blå plansje for å få oversikten over boken, var helt tydelig i 2013. Jeg hadde begynt på en sidehistorie som ikke fantes i originalhistorien fra 2002, om ånden Barron som hadde gått fra kropp til kropp gjennom verdenshistorien i over tusen år. Jeg hadde lagt ned et formidabelt arbeid med research på onde personer gjennom historien, og satt opp 'stamtavle' over menneskene Barron hadde besatt. Barron, og hans gode motpart, skulle forklare hva som skjer med Fuzz. Men Barron var nesten blitt en egen bok, og dessuten mindre troverdig enn resten av historien. Jeg tok ham helt ut, et darling-mord av en dimensjon som ville vært umulig i 2009. Det fjernet proppen. Derfra og til nå har ordene flytt som en liflig vårbekk.

Da jeg var ferdig med førsteutkastet satte jeg Barron inn igjen i et kapittel, som en teori en fange i fengselet har om hva som foregår. Nå ikke som en fasit. Leseren, og jeg også, velger selv om de skal tro på teorien om Barron. Men det er ikke noe annet kapittel i boka som har så mye research bak seg.

Det har vært mye research. Jeg har blant annet vært på isolatet i Ila Landsfengsel, det gjorde inntrykk. Jeg husker også da jeg kjørte tilfeldig forbi en branntomt, og stoppet fordi jeg trengte å beskrive brannruiner. Det var et ektepar der, og de lot meg gå fritt rundt i ruinene da jeg fortalte at jeg skrev bok.

Men deres historie gjorde mye mer inntrykk enn å se branntomta. Det var faren hans som hadde bodd i huset. Faren hadde dødd i brannen. Og politiet mente at han hadde tent på selv, med overlegg. Det hadde vært mye krangling i slekta, og faren var alkoholiker. Det var ikke mye verdier i familien, men de hadde ihvertfall hatt barndomshjemmet. Som faren nå hadde valgt å brenne ned, med seg selv inni, uforsikret. For, slik sønnen oppfattet det, å vise en siste finger til arvingene.

Mens vi snakket kom broren hans med en gjeng arbeidskarer, dialogen vår ble mindre åpen, stemningen generelt trykket til det nivået at det var ubehagelig å være der, og jeg gikk opp til riksveien igjen.

Det er mange harde liv der ute.

Jeg hadde skrevet ca 60.000 ord da jeg meldte meg på semifinalen i Forfatterfight, som hadde bokutgivelse som premie. Den gode responsen jeg fikk i semifinalen var katalyserende på skrivingen min. Før finalen hadde jeg 85.000 ord, og da var boken såpass ferdig at jeg ikke trengte den blå plansjen med postit-lappene lengre. Så jeg klippet opp plansjen og holdt den i hendene under finalen.

 Skyggen i enden av veien kommer i januar 2015.