Sjakktrekk, bønder og småunger

Hvis du er lur og sjakkspiller vil du før eller siden stille i sjakk-NM.

Hvis du er lur, men ikke sjakkspiller, skjønner du at det å stille på sjakk-NM vil bli en dypt fornedrende opplevelse.

Hvis du ikke er noen av delene vil du før eller siden stille i sjakk-NM. (*)

Ivar tilhører den første kategorien mennesker, jeg tilhører den siste. Sammen dro vi til sjakk-NM i Drammen.

(*) for bevis henviser jeg til Murphy's lov.

Jeg meldte meg inn i arrangørklubben ved inngangsdøren, man må være medlem av noe for å kunne delta. Jeg spurte hvorfor det var så få deltagere fra min nye klubb (Konnerud), var vi kanskje en liten tegneserieklubb? Nei, sa han, stor klubb, men de fleste syntes det holdt med klubbspill.

Sjakkspillere stiller altså typisk ikke i NM selv når klubben deres arrangerer. De er lure og kjenner igjen en dypt fornedrende opplevelse når de ser en. Jeg burde tatt et hint.

Som fersk spiller er jeg rangert aller dårligst i NM, og da starter man mot en god spiller. 

Antagelig er han vant til å spille sjakk mot folk som kan å spille sjakk. Jeg spiller i hvert fall ikke som han forventer. Tidlig setter jeg ham i en knipe hvor han er nødt til å miste en offiser. Han endrer spillestil, blir veldig offensiv, havner i enda en slik knipe, og i forsøket på komme ut mister han selve dronningen. Jeg kvester unna noen bønder og fiskere, og kommer ut med dronning, tårn og springer, mot hans tårn. Tretten poeng overvekt. Det er game over, selv for en så god spiller. Jeg bruker overmakten til å skremme monarken hans opp mot et hjørne, det er bare kontorarbeid igjen. Innimellom i prosessen setter jeg ham sjakk, og da sier jeg ‘sjakk’, som jeg har lært at man skal. 

Folk på nabobordet snur seg. Det er ikke noe annen hørbar sjakking på sjakk-NM. Det burde vært et hint.

Utviklingen er totalt uventet, jeg er eksaltert, ultragiret, klokket opp, hjertet går i hundre, jeg lener meg over bordet, kongen min er plassert under brystkassa mi, ute av syne. Den er trygg, han har ingen andre offiserer å kombinere med. Men han flytter likevel tårnet sitt slik at kongen min er sjakk. Jeg vurderer ikke muligheten av at jeg er i sjakk, for jeg tror man må si fra om sånt. Det må man ikke. Ivar forteller etterpå at dette er et triks de kjører på ferskinger.

Jeg gjør mitt neste trekk, og klasker på klokka.

Vips er jeg disket. Når du står i sjakk må du først komme deg ut av sjakken, og jeg flyttet en annen brikke. Det er greit, jeg gjør et trekk som jeg ikke kan gjøre. Men jeg ante ikke at man disker folk for det.  

Andre regler er også ganske nazi. Hvis mobilen din ringer under spillet, har du tapt. Snakker du med motspiller under partiet skjer et eller annet grusomt. Tar du deg en øl under konkurransen, slik scrabblere gjør, og quizzere tilogmed er forventet å gjøre, har du brutt dopingreglementet. Du blir disket fra turneringen, og potensielt utestengt fra all idrett.

Tøffe tak, men en mulig årsak til at sjakkmiljøet er en påfallende mye slankere gjeng enn quizmiljøet.

Humøret mitt når en kort, men svært dyp dal etter det første partiet. Det føles bloddryppende urettferdig. Motstanderen trøster meg med at hvis jeg fortsetter å spille på dette nivået kommer jeg til å vinne turneringen. Jeg tenker mitt om det, det er cirka hundre sjakkspillere i klassen, men han beviser det indirekte, han blir nummer to.

Jeg fortsetter på samme måte all right. Parti to ender som parti en, jeg blir diskvalifisert for feiltrekk. Her har jeg i stresset flyttet kongen min fra B1 til A2, hvor jeg står i sjakk. Jeg godtar nederlaget, men motspilleren vil gjerne ha litt offentlig ydmykelse i tillegg, han rekker opp hånda og påkaller turneringsledelsen slik at mine nye klubbfeller kan få se hva som har kommet rekende inn i klubben.

Over fra de dårligste til de beste spillerne. Han der guttungen stiller ikke opp, så på bord 1 regjerer Simen Agdestein. Han tiltrekker seg det meste av publikum, når gutta er ferdige med partiet sitt går de for å se på Simen. 

Må være fint, alltid hvor du går følger det en sverm av nerder. Jeg vil også ha min egen nerdesverm.

I blå skjorte nær kamera sitter Ivar. Når du sitter så nær Simen er du god. Bordsettingen i sjakk-NM følger logikken fra spillet boms, med Simen som presidenten. Jeg er boms i de fire første partiene, trehundre gubb unna bord 1.

 Ivar herjer, se så redd kongen og dronningen er. Han klatrer så høyt at han kan nyte kroppslukten til Agdestein.

Det deltar noen Magnus Carlsen-miniatyrer anno inneværende århundre. De spiller lynfort og rutinert, og alle verdensmester-faktene sitter som støpt, de lener seg ut av stolen, støtter hodet med hånden så halve kinnet blir med oppover, kjeder demonstrativt ræva av seg mens den trege motspilleren tenker. Det er en dårlig deal å måtte spille mot en sånn Mozart, en 42-åring mot en 8-åring, cirka to meter mot en, du kan ikke skryte av å ha slått et barn, du kan ikke oppnå annet enn den dypeste fornedrelse hvis du taper, og så blir maktforholdet snudd komplett på hodet med en gang man begynner å spille. 

En småjente jeg møter spiller alle trekkene sine på et par sekunder, stålsikkert hver gang. Hun spiller ikke geniale kombinasjoner, men hun gjør ikke tabber og bruker ingen tid. Et par ganger tar hun seg en tur rundt i lokalet, finner venninnen sin, de står og hvisketisker ved siden av bordet mens den gamle mannen grubler.

Etter at jeg har brukt opp nesten all tiden min og hun knapt ett minutt av sin, får jeg endelig en løper mer enn småjenta. Da er det for sent. Jeg har ikke tid nok til å avgjøre. Dette er NM i hurtig sjakk og jeg kan ikke å spille sjakk hurtig. 

Den rutinerte damen i rødt har nettopp prylt meg. 

I halvparten av NM-kampene hadde jeg minst en offisers ledelse underveis. Sjakkspillere gir seg vanligvis når de ligger såpass under mot en toppspiller. Men mot meg kan de miste alt de har av lemmer og kjempe like intenst videre, som ridderen i Holy Grail. Jeg slutter å brife motspillerne på at jeg antagelig ikke kan alle reglene. Når de absolutt skal bruke det mot meg får de heller finne ut det selv.

E4 og D4 er statistisk sett de lureste åpningstrekkene, så jeg har aldri spilt noe annet. Men jeg innser at de jeg møter har spilt ekstremt mange kamper med E4 eller D4. Når de slutter å trekke på ett sekund og begynner å tenke vet jeg at de endelig er i ukjent farvann. Men fordi jeg kjører så mainstream og er så treg selv starter de gjerne med ti trekk i vill fart.

Jeg går over til noe som kalles Stonewall. Som er suboptimalt, gjør du dette mot Simen spiser han deg levende og snyter beina dine ut gjennom nesen. Men Stonewall er en sekvens av trekk man kan kjøre kjapt uten å se på hva motspiller gjør. Dermed kunne jeg kjøre på, trekke på ett sekund, og gi et førsteinntrykk av å være sjakkspiller.

Så nå er det Stonewall på brettet og Stoneface utenfor. Den unge mannen jeg møter i femte parti får ikke høre noe om at jeg meldte meg inn i sjakklubb ved inngangsdøren. Vi spiller en ganske jevn kamp, jeg får et lite overtak på brettet, men i bytte mot mye tenketid, og jeg aner ikke hvordan jeg skal omsette overmakten i seier.

Plutselig rekker han ut hånden og gratulerer meg. 

Han viser meg deretter hvordan jeg kan sette ham i matt i fire trekk. En plan jeg ikke var i nærheten av å se. Jeg nikker hensynsfullt og later som om det var noe sånt jeg planla. Vil jo ikke ødelegge dagen hans helt heller.

Sjakk-NM er over og Simen kvitterer ut kongepokalen sin.

Ivar blir nummer 26 i A-klassen, lekkert iført lagdrakten til den legendariske scrabbleklubben Brikkemajorene. I bakgrunnen, til høyre, skimtes en globus. Dette er Ivars liv fanget i ett bilde.

Jeg tumler ut i Drammens natteliv med to seiere og en remis på ti kamper. Det betyr nummer 91 av 98. Det er juling man kjenner.