Det virker ikke som at denne historien er fortalt på norsk før, ikke på internett ihvertfall, så jeg tar ansvar.
Diplomaten Chiune Sugihara fikk sparken fra den japanske utenrikstjenesten i 1947. Offisielt var det nedbemanninger i utenrikstjenesten. Men de lot ham forstå at det hadde med hendelsene i Litauen å gjøre.
Det må ha vært en nedtur. Da freden kom i 1945 ble han og kona tatt som krigsfanger av de sovjetrussiske styrkene som kom for å frigjøre Øst-Europa fra nazismen. I atten måneder satt de i russisk fangeleir, før de ble sendt hjem til Japan på den transsibirske jernbanen. Vel hjemme fikk Chiune altså sparken. Han fikk aldri utøve yrket sitt igjen.
For i 1939, da Sempo ble visekonsul i Litauen gikk det over stokk og stein. Det kostet ham karriéren. Han ble senere spurt om hvorfor han gjorde det han gjorde, og svarte:
Så det var ikke lett i Japan. Kanskje var det skamfullt også, å miste jobben, kanskje han bare ikke ville snakke, han var en stille mann. Ihvertfall var det praktisk talt ingen i Japan som visste noe om hendelsene i Litauen. Selv ikke naboene.
Sempo valgte i 1960 å dra fra Japan og ta jobb i Russland, siden han kunne språket fra sin tid som diplomat. I femten år var han fremmedarbeider i Moskva, mens han brødfødde familien i Japan.
Så begynte de å finne ham. Jehoshua Nishri var den første som greide å spore ham opp. Jehoshua var en israelsk attaché i Tokyo. I 1940 hadde Nishri vært jøde i Polen da nazistene kom. Han hadde flyktet men nazistene kom etter. Sammen med hundrevis av andre stod han utenfor det japanske konsulatet og dyttet mot jernporten i håp om å få komme seg inn. Hvor Sempo satt. Han spurte Tokyo om råd, ordren tilbake var å ikke utstede visa.
Sempo brøt ordren, han jobbet 18-20 timer lange arbeidsdager med å utstede visaer, tilslutt var alle offisielle blanketter brukt opp, han utstedte på blanke ark med stempel og signatur. Han fikk bare noen dager før Tyskland annekterte Litauen, men fikk også en tidsfrist på å komme seg ut av landet, og brukte denne tiden godt. Han utstedte 2000 visaer til jøder og deres familier, og reddet derigjennom opp mot 6000 mennesker. Fem ganger flere enn den noe mer berømte Oskar Schindler.
I 1985 fikk de han reddet skaffet han plass i Righteous Among the Nations, æresklubben for de som reddet jøder under krigen, sammen med Schindler. Sempo er den eneste japaneren som har fått denne æren. På det tidspunktet var Sempo gammel, han var ikke frisk nok til å reise til Israel for å ta imot utmerkelsen. Han døde året etterpå.
Det har blitt litt post mortem-kred. I 1992 opprettet japanske myndigheter et minnesmerke i hjembyen, og senere har han fått et museum. Han har gater oppkalt etter seg i Kaunas og Vilnius og Tel Aviv, en park i Jerusalem, pluss en asteroide. Og en del priser, sånn ca søtti år etterpå.
Diplomaten Chiune Sugihara fikk sparken fra den japanske utenrikstjenesten i 1947. Offisielt var det nedbemanninger i utenrikstjenesten. Men de lot ham forstå at det hadde med hendelsene i Litauen å gjøre.
Det må ha vært en nedtur. Da freden kom i 1945 ble han og kona tatt som krigsfanger av de sovjetrussiske styrkene som kom for å frigjøre Øst-Europa fra nazismen. I atten måneder satt de i russisk fangeleir, før de ble sendt hjem til Japan på den transsibirske jernbanen. Vel hjemme fikk Chiune altså sparken. Han fikk aldri utøve yrket sitt igjen.
For i 1939, da Sempo ble visekonsul i Litauen gikk det over stokk og stein. Det kostet ham karriéren. Han ble senere spurt om hvorfor han gjorde det han gjorde, og svarte:
Myndighetene i Tokyo opererte ikke som en enhet. Noen støttet nazistene, andre var ambivalente. Jeg følte det ble dumt å kontakte dem. Så jeg bestemte meg for ikke å vente på deres svar. Jeg visste at noen sikkert ville klage på meg i fremtiden.Livet etter krigen ble trangt, han bodde i Fukusawa med kone og tre barn, og livnærte seg blant annet som dørselger av lyspærer. Den ene sønnen døde i 1947.
Så det var ikke lett i Japan. Kanskje var det skamfullt også, å miste jobben, kanskje han bare ikke ville snakke, han var en stille mann. Ihvertfall var det praktisk talt ingen i Japan som visste noe om hendelsene i Litauen. Selv ikke naboene.
Sempo valgte i 1960 å dra fra Japan og ta jobb i Russland, siden han kunne språket fra sin tid som diplomat. I femten år var han fremmedarbeider i Moskva, mens han brødfødde familien i Japan.
Så begynte de å finne ham. Jehoshua Nishri var den første som greide å spore ham opp. Jehoshua var en israelsk attaché i Tokyo. I 1940 hadde Nishri vært jøde i Polen da nazistene kom. Han hadde flyktet men nazistene kom etter. Sammen med hundrevis av andre stod han utenfor det japanske konsulatet og dyttet mot jernporten i håp om å få komme seg inn. Hvor Sempo satt. Han spurte Tokyo om råd, ordren tilbake var å ikke utstede visa.
Sempo brøt ordren, han jobbet 18-20 timer lange arbeidsdager med å utstede visaer, tilslutt var alle offisielle blanketter brukt opp, han utstedte på blanke ark med stempel og signatur. Han fikk bare noen dager før Tyskland annekterte Litauen, men fikk også en tidsfrist på å komme seg ut av landet, og brukte denne tiden godt. Han utstedte 2000 visaer til jøder og deres familier, og reddet derigjennom opp mot 6000 mennesker. Fem ganger flere enn den noe mer berømte Oskar Schindler.
I 1985 fikk de han reddet skaffet han plass i Righteous Among the Nations, æresklubben for de som reddet jøder under krigen, sammen med Schindler. Sempo er den eneste japaneren som har fått denne æren. På det tidspunktet var Sempo gammel, han var ikke frisk nok til å reise til Israel for å ta imot utmerkelsen. Han døde året etterpå.
Det har blitt litt post mortem-kred. I 1992 opprettet japanske myndigheter et minnesmerke i hjembyen, og senere har han fått et museum. Han har gater oppkalt etter seg i Kaunas og Vilnius og Tel Aviv, en park i Jerusalem, pluss en asteroide. Og en del priser, sånn ca søtti år etterpå.
