Du kan også få din egen Iversen

Hva blir det neste store?

Porgs?

Flossing?



Nah. Vi tror, Iversen.

Rosenborg satset tidlig på Iversen. Det ble suksess.

Foppall-landslaget hadde Iversen. Også gunstig.

Skilandslaget, og vi nevner i fleng, det bare fortsetter,

Den Iversen vi har tenkt å lodde ut her i bloggen heter Espen. Det jeg prøver å si er at vi har myndighet til å booke daits med Espen som den ene parten, forutsatt at den andre parten er en ung og sinnssykt attraktiv kvinne. Men det er du jo. Du trenger kanskje ikke være SÅ ung eller SÅ sinnssyk heller.

Også Iversen har dette foppallgenet som følger med navnet, han var et av Sørlandets største talenter. Så god var han at et managerspill (Championships Manager?) tok inn ham i spillet sitt, slik at du kan  kjøpe Espen Iversen og sette ham inn på ditt fiktive fotballlag.

Vi snakker altså om å date en dataspillkarakter her. Og hvis du først skal gjøre det, kan du gjøre det verre. Tenk deg en date med Pacman, for eksempel, mens han pakker innpå piller i et rasende tempo og legger ut om sin hemningsløse angst for spøkelser. Eller en dait med en Angry Bird, som bestiller store mengder skinke og syltelabb på pur eff, og når regninga kommer, sier, nei nå må jeg fly.

Espen Iversen derimot er dannet, stuerein og tar regningen.



Vi kan ikke utlove turer i skog og mark, han liker heller å se på skjermer, typisk filmer og TV-serier. Men det praktiske er at han kommer utstyrt med masse hjerne, slik at han husker det han ser. Han kan sinnssyke mengder ting, som gjør det til en behagelig opplevelse å ta med sin Iversen på quiz.



Dessuten er han et godt menneske. I glansdagene hadde han rykte som Norges mest joviale blogger. Han er en av de få som har gått viralt for å fremsnakke noen, hans facebook -oppdatering om hvor bra folka på Oslo legevakt var gikk så viralt at han ble intervjuet av riksmedia. Da arbeidsgiveren hans bortviste to personer som Iversen ikke kjente, med en begrunnelse som var så tynn at det så ut som det dreide seg om hudfarge, og det fremkom at fyren sympatiserte med suspekte facebookgrupper av typen 'nei til innvandring', 'nei til sharialov i Norge og 'Strømsgodset Fotballklubb', hadde Iversen integritet nok til å si opp jobben, uten å ha noe nytt å gå til. Jeg vet hvor stor grad han satte prinsippene foran egen økonomi den gangen, så det var imponerende, og hvis du ikke synes det er kult, og synes at et etnisk renset Norge er det beste, er kanskje ikke dette en dait for deg. Men for oss andre er Espen faktisk så mye helt at selv tannkosten hans er superhelt.



Og til slutt må vi nevne mannens fremste fortrinn, humoren. Og dette gir deja vu, tenker du, dette har vi vært borti før, for dem sier at de har humor, og så treffer du dem og får høre groviser og fyllehistorier og rasehat og HØHØHØ, og du ser etter kameraet for å se om du er med i en candid-camera-versjon av Mot i Brøstet, men det er ikke sånn humor vi snakker om her, vi snakker finesse, kvalitet, klasse, han kommer ikke til å kleine deg ut, og humoren er til en viss grad synlig i bloggen, men i liveversjon kommer i tillegg en kvikkhet, han tar greia på kornet på et nanosekund.



Jeg synes du skal prøve en dait. Det koster kanskje en time eller to, nedsiden er gratis kaffe eller øl, oppsiden er enorm.

Kunst i Oslo: Et Narrespill

Bertrand Wiese fant tidlig i 1950-årene fram til et skulpturalt uttrykk som ikke ga assosiasjoner til noe i den ytre virkelighet, og dette preget fastholdt Wiese siden i sine arbeider. Verket framstår som gjennombrutt og delvis forvridd, der formen synes å være forskjøvet i både plan og akse. Bronsens levende overflate røper at denne formen synes å ha vokst fram under modelleringen. Bronseskulpturen Den Gulkledde er basert på en tidligere skisse, og ble realisert for kommunale midler for plassering i 1983 utenfor det den gang relativt nyetablerte Bestumkilen. 

Skulpturen er også utgangspunkt i teaterstykket Et narrespill, preget av den samme  dynamikken og bevegelsen som man gjenfinner i skulpturen. Teaterstykket viser nok at Wieses begavelse i større grad lå innen billedkunst. At Wiese har valgt en annen tittel på teaterstykket og skulpturen har ført til en viss forvirring, og man vil i en del sammenhenger finne skulpturen listet som Et narrespill, men det er altså Den gulkledde som er verkets tittel.  

Surrealisme på Økern, kubisme på Carl Berner

Vi må snakke om Økern.

Jeg har ventet lenge på at noen andre skulle snakke om Økern, for jeg mener, seriøst, kødder du med meg, men det har ikke skjedd, og jeg innser nå at de som burde snakke om det, beboerne, kan ikke, for de er utryddet, hvis ulven kan være utryddet i Norge, kan menneskeheten være utryddet på Økern, etnisk renset, ekspropriert, kall det hva du vil, det er bare vei igjen, et asfaltorama, et gigantisk utendørsmuseum for rundkjøringer.

Økern er et kryss på Ring 3, avlastingsveien rundt Oslo. En gang var det et normalt kryss der. Det fungerte sånn at når menneskene som bodde innenfor veien skulle hjem, kunne de kjøre av veien slik:

Veibeskrivelse: ta av fra ring 3.

Så ble veiene stengt i mange år mens veifolkene bygde et veimirakel for det 21. århundre, og når alle kjeglene og sperringene og var borte, oppstod denne nyskapningen uten sidestykke i historien. Når noen som nå bor innenfor Ring 3 skal ta av fra Økern, må de kjøre sånn:

Veibeskrivelse: ta av ring 3, og ja, vi vet du vil vestover, men vent litt nå, du kommer til å elske dette, nyt som forrett en asfaltbelagt sjikane, en 180 graders piruett nordover, deretter, uthogd i den lekreste granitt, en tunnel som umerkelig, lekent krummer deg 135 grader til du kjører sørøst, vend nok en gang i en dristig piruett bilen 180 grader nordvest, så kommer hovedretten, på en seng av asfalt, dandert med timotei, fire av de rundeste rundkjøringerne du kan tenke deg, i den fjerde, drei 90 grader sør-sørvest og så kommer desserten, mye likt hovedretten, vi skal innrømme det, det er rundkjøring, deretter rundkjøring, deretter rundkjøring, deretter rundkjø ... hva sa du, du ville egentlig bare rett hjem, Gud, så nittenhundretalls.

Å prosjektere høyresvinger i et høyrekjørt land er det aller mest basale, men her skal man igjennom samtlige himmelretninger og ÅTTE rundkjøringer! Dette krysset er helt sikkert verdensrekord med flere rundkjøringers margin.

Og dette er ikke provisorisk, det er permanent, og det er ikke noe som rammer nokon som bur der ingen trudde nokon skulle drive snøscooteren sin til, for innenfor ring 3, hva finner vi der, jo der ligger sentrum i hovedstaden, Norges tetteste ansamling mennesker. Det kjøres nok ekstra kilometer her til at det gjør utsalg i CO2-regnskapet.

La oss se på hva som skjer når de skal ut på veien igjen. Før var det sånn cirka slik, etter husk:

Nå gjør vi så når vi kjører vår bil:

De har enten glemt eller gitt blanke i å lage en løsning. Bilen kommer så nær Ring 3 at føreren kan lese bilnumrene på bilene der ute, men den slipper ikke ut på ringveien, den skal bare ertes litt før den føres tilbake inn i boligfeltene. Vil man seriøst ut på Ring 3 må man bruke neste kryss, Sinsenkrysset, noen kilometer unna. 

I motsetning til den forrige piruetten er denne lite brukt, for folk er ikke så stokk dumme at de kjører ut til Økernkrysset bare for å bli avvist av det. Det som i stedet skjer er at trafikken fra indre Oslo øst som skal nordover, kjører via Carl Berners Plass.

Jepp. The very.

Her holdt de også på med veiarbeid i hemningsløst mange år, jeg tror det var tohundre, for å bygge rundkjøring, og det som kom ut av prosjektet var en firkant.

Hensikten med det er å bremse trafikken, altså samme logikk som en fartshump. Firkanten funker på den måten at trekkspillbussene sliter med hjørnene slik at de iblant blir stående og stange mot hverandre og låser av hele krysset. Selv uten firkant har man tatt aldri trengt å bremse trafikken over Carl Berner, det er en permanent trafikkaos der. Du kan tegne inn trafikkorken på kart, så stabil er den. 

Hvis firkantet rundkjøring var en fornuftig veiløsning, da ville vi sett dem overalt. Hvor mange vet du om? 

Jeg vet at vi lever i en tidsalder hvor vi skal kludre det til for biltrafikken slik at folk velger andre løsninger. Men hvis vi skal redusere fremkommeligheten på tilfeldig utvalgte veier, skjønner jeg ikke hvorfor vi må utføre sabotasjen via veiprosjekter som tar mange år og milliarder, når vi bare kunne sprengt veiene. Billigere, raskere og morsommere. 

En annen ting jeg ikke forstår, når man først skal trøble til veiene, hvorfor velger man avlastningsveier? Jeg er for fremtiden, heia fremtiden, men vi lever ikke i den ennå, mange kommer til å kjøre bil til vi tar fra dem bilen, og det er bedre at de gjør det på ringveien enn inni trettisonene. Carl Berner og Økernkrysset ligger på Ring 2 og Ring 3. Poenget med disse ringene er å drenere trafikk vekk fra nabolagene, slik at barna kan leke i boligområdene uten å få hodet under et trailerhjul. Noen veiplanleggere må ha forstått disse prinsippene en gang, noen lure folk brukte masse ressurser på å bygge tre ringformede avlastningsveier rundt Oslo. Så kommer det inn nye sjefer som åpenbart ikke forstår hva en avlastingsvei er, og bruker like mye ressurser på å plugge igjen ring 2 med en firkant og slå en knute på Ring 3 som blokkerer tilgangen til veien.

Jeg er ikke veiingeniør, men Økern er ikke så spesiell, det kommer noen veier inn og går noen veier ut, det er ikke teoretisk mulig at beste løsning består av åtte rundkjøringer, en tunnel og to og en halv helomvending. Jeg kunne forstått det hvis man skulle omgå hekkeplasser for vadebekkasin og Ibsens barndomshjem, men det fins ingenting annet i området enn veier og atter veier. Løsningen er ikke bare åpenbart feil, det er forbi feil, det skulle ikke være mulig at folk med lønn og utdanning har klekket ut dette. Hver gang jeg kjører ringdansen på Økern, og det siger som regel inn over meg etter den sjette rundkjøringen, der jeg kjører kloss inntil veistrekket hvor jeg noen minutter tidligere kjørte i motsatt retning, hver gang lurer jeg veldig på hva som har gått galt. 

Kanskje hadde de veibudsjett til hundre kilometer vei det året, og så oppdaget de i starten av desember at, gosh, vi har bare bygd nitti kilometer vei, regjeringen kommer til å kutte i budsjettene våre neste år hvis vi ikke bygger mer, hva skal vi gjøre? Hvor har vi plass? Fins det et stort jorde et sted hvor vi bare kan bygge masse veier frem og tilbake? Ah! 

Mer trolig sitter det, i en mektig posisjon dypt inne i styresmaktene, en Salvator-Dali-sjel som har havnet på feil hylle i livet. Som føler at veinettet på Økern bør symbolisere menneskets indre lengsel og higen, som vil at de skal gi et signal, vi er ikke bare kalde maskinsjeler, vi har en fantasi som strekker seg forbi rasjonalitet, som med base i realisme tør å utforske det sinnssyke. 

Åtte rundkjøringer må være lite for en slik mann, jeg ser for meg at han ønsket å utvide krysset til et sammenhengende veiportrett som strakte seg hele veien til Carl Berners, men som der kom i konflikt med en Pablo Picasso-sjel som også havnet på feil hylle i livet, og jeg ser for meg at det gikk en kule varmt i møtene mellom de, Økern-planleggeren reiser seg ved skrivebordet og roper, «vi trenger å symbolisere menneskesjelens uhåndgripelige irrganger, veinettet i Oslo sitrer og bever etter mer surrealisme,» og Carl Berner-planleggeren roper tilbake, «Neinei, lytt til veiene, betrakt kantsteinens naturlige form, legg øret inntil, de små sprekkene i asfalten, det er tårer fordi veiene lengter etter kubisme, mer KUBISME».

Til slutt ga han seg, Økern-mannen bøyde seg for kubismens grå periode, begrenset veifloken sin til et hundre fotballbaner stort område på Økern, men i et siste forsøk

-        -  Kan jeg få litt av Tøyen? En liten flik?

-         - Tøyen? Der ligger jo Munchmuseet, Munch var ekspresjonist! Surrealisme på Tøyen, er du gal, mann?

-         - Ja.

Jeg gjetter her. Jeg vet ikke akkurat hvordan veiplanlegging i Oslo foregår, for som sagt, jeg er ikke veiingeniør. Faren min derimot, han var det. Nå og da, når vi var ute og kjørte på det som for meg var nye steder, kunne han droppe meldinger av typen, denne veien, gutt, den har jeg prosjektert. Og jeg så en vei som gikk rett frem og tenkte, ja ha, en vei som går rett frem, snorrett frem fra A til B, fêtt, pappa, way to go, pappa, hva blir det neste, har du tegnet en rockering som er helt rund?

Jeg anerkjente aldri geniet hans.