Hvordan tukte sitt barn i det 21. århundre

Jeg har blitt far. Og jeg er barn av min tid, så det er ikke aktuelt å nyttiggjøre seg vold for å oppdra ungen. Det blir ikke noen ørefiker, kilevinker og flathand på min vakt. Samtidig kommer jo ungene ut med det samme uregjerlige utgangspunktet som i nittenhundreogdampskip, da riset hang bak speilet og beltet satt løst.

Det er rett og slett oppstått et maktvakuum i barneoppdragelsen. Hvis vi foreldre ikke tar det, ligger det i barnets natur å ta fullstendig over. Jeg vil i denne bloggposten diskutere teknikker som tillater voksne å operere i dette maktvakuumet.

Hvorfor kan man ikke bare la barnet gjøre som det vil, spør du kanskje. Hvorpå du roper 'fri barneoppdragelse' og 'barnemakt' mens du fråder rundt munnvikene. Jo, takk for at du spør, la meg svare med et eksempel.

Gutten vår liker skinkeost, men er ikke like sugen på brødskiven under. Så han sleiker av skinkeosten og dumper brødet ned på gulvet. Han har gamet konseptet smørbrød. Prosessen medfører at gutten får dekt det meste av fjeset med skinkeost, frem til noen tørker det bort.

 Det går en reklame for tiden, for Finn, med en dame som får blekk over hele fjeset fra kulepennen, og hvor Finn som følge av dette anbefaler henne å lete på Finn etter ny jobb. Insinuasjonen her er at det å ha en dominerende substans klint over hele fjeset er diskvalifiserende fra yrkeslivet. Samtidig, ingen i rommet sier rett ut til damen at hun har blekk i ansiktet.

Og når gutten vår kommer på jobbintervju kommer heller ikke de til å spørre om hva den hvite guffa er, han kommer ikke i en posisjon hvor han kan redegjøre for skinkeosten og balansere det opp mot sine mange bra kvaliteter, nei, de kommer til å nikke og smile, holde et kort intervju, si De hører fra oss, og deretter ansette en annen. Mye det samme kommer til å skje på dait. Han får ikke disse korreksjonene i voksenlivet.

Så før han flytter hjemmefra må vi lære han å ikke kline skinkeost over hele ansiktet. Men gutten hører ikke på det vi sier. Og vold er ute av verktøykassen. Så hva gjør vi da for å intervenere?

Vi trenger en bittelitt slem ting å gjøre mot vårt eget barn, slem nok til at det har oppdragende effekt, men ikke så slem at den har fått oppmerksomhet av Norges Lover. Hvor finner man lister med handlinger som bare er litt slemme?

Jo, idrettens lovbøker. Det man får frispark, tilsnakk, gult eller rødt kort for i fotball, men som ikke er brudd på loven, kan med fordel brukes i barneoppdragelsen.

Obstruksjon
Obstruksjon betyr å stille seg i veien for barnet. Lokaliser yndlingsleken og opphold deg i nærheten. Når barnet kommer, stå pal, slik at barnet må gå rundt eller mellom bena dine. Stå i ro, ikke sperr barnet aktivt, for hvis ikke kommer du i konflikt med Norges lover, paragrafen om frihetsberøvelse.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å gni skinkeost i ansiktet har det blitt vanskeligere å komme til lekene mine. Kanskje jeg bør slutte.

Holding i trøya

En god holding av trøya skal være knapt merkbar for barnet, men nok til å bremse bevegelsen de avgjørende millisekundene. Hvis barnet beveger seg så mye at barnets trøye står ut som et seil må du slippe, ellers kommer du igjen i klammeri med loven om frihetsberøvelse.

Junior Baiano lærer, på den harde måten, å slippe før trøya står ut som et seil.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å gni skinkeost i ansiktet har det blitt mer holding i trøya. Hvis jeg skulle få behov for å gå opp på corner under disse forholdene ville suksessraten min vært betydelig lavere. Kanskje jeg bør slutte.

Stille opp muren mindre enn ni meter unna.
Nå er vi over på det virkelig sterke kruttet. Barnet straffes ved at man stiller opp nærmere enn ni meter. Mange vil si at dette et brutalt overgrep, og avstraffelsen må vurderes opp mot at barnet kan trenge en del psykologtimer når det vokser til.

Her har gutten kravlet opp på spisebordet under måltidet. Det er IKKE GREIT. Far stiller derfor opp muren på nådeløse fire meters hold.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å kravle opp på bordet under måltidet har muren kommet nærmere og nærmere. Hvis jeg skulle ha slått frispark under disse forholdene ville suksessraten min vært begredelig. Kanskje jeg bør slutte å krype opp på bordet.

Rive av seg trøya
Dette har jeg valgt å ikke illustrere. Men de fleste fedre går opp i vekt når de får en småunge. Dette er en grufull straff.

Vise VAR-tegnet
Dette er en ganske ny forseelse blant fotballspillere. Man tegner en firkant i luften med pekefingrene på begge hender. En uhyggelig straff som selv ikke den spanske inkvisisjonen ville tatt i med ildtang, og de tok i det meste med ildtang.

En sesong uten kart

I mai satte jeg meg som mål å løpe hele sesongen uten kart og komme på pallen i sammendraget.

Jeg skrev denne bloggposten om de to første løpene, hvor jeg fullførte uten kart, men på mediokre plasseringer.

Så ble det stille om prosjektet.

Og du er jo ikke dum, du tenker at hvis jeg klarte målet så ville det ha kommet skryteposter. Du ville ikke fått lov til å gå glipp av det.

Vel, la oss se, da.

I forrige episode så vi at 

Løp 1 hadde en stor bom og ga 27. plass,
Løp 2 var ganske rent og ga 11.plass.

Langt unna pallen i sammendraget så langt.

Løp 3:

Rent løp, 25.plass

Taper ikke så mye på det o-tekniske, men mye på kombinasjonen bratt terreng og fedme.

Løp 4:

Ganske rent løp, 23.plass.

Merk øverst på bildet hvordan jeg gjenbruker veivalgene slik at jeg kan slippe billigere unna puggingen. Det går ganske mye lettere å pugge 'løp tilbake den veien du kom'.

Det viste seg at ingen andre løpere la veivalget til andrepost innom tredjepost, med rette, så for fremtiden forsøkte jeg å unngå slik latskap.

Løp 5:

Rent løp. 8.plass

Dårlig veivalg til post 13.

Arrangørene var brødrene Hultgreen, de samme som arrangerte da jeg debuterte som uten-kart-løper. Løypelegger psyket meg ut ved å si at han hadde tenkt på meg da han la løypa og gitt meg noen utfordringer. Jeg merket jo det, og jeg ble for defensiv på de lange knudrete strekkene, andre og femtestrekket. Men postene fant jeg i det minste, og dette løpet viste seg vanskelig for mange.

Jeg var nå inne på topp ti sammenlagt.

Løp 6, comfortløpet:

En stygg bom. 11.plass.

Veivalget til 9. via sivilisasjonen er jeg alene om, det føltes tryggere men var ganske dumt.

Detaljstudie av bommen:

Planen min var å løpe stien til jeg så det lysegrønne skogholtet foran posten, deretter plukke posten på baksiden av skogholtet. Jeg hadde pugget antall skritt jeg skulle løpe på stien, og det var i det minste bra, for det åpne området er gjengrodd som Amazonas i fullgjødselrus, alt det gule er egentlig mørkegrønt. Jeg visste at jeg var dømt allerede før jeg tok av stien. Minst et dusin løpere trålet frem og tilbake i området, og klubben fikk stadig påfyll, jeg holdt meg bare inni svermen til jeg endelig snublet over møkkaposten.

Dårlig kart tar jeg ofte høyde for, og pugger kurvebilde som sikkerhet, men jeg forventet det ikke her. For kartet var brukt til Norges største o-løp året før og burde være snasent. Men nedi gjørmehølet her gikk klokelig nok ikke løypene på O-festivalen, så revideringen var stemoderlig.

Når jeg kan bomme stygt og likevel få 11.plass, er det fordi 'alle' blødde minutter samme sted.

På denne tragedien klatret jeg også til sjetteplass sammendraget.


Løp 7:

En stygg feil, 15.plass.

Detaljstudie:

Dette er sesongens groveste tabbe, om ikke i tid, så i potensiell konsekvens. Og igjen er det latskap som feller meg. Vi løp i samme terreng året før, og da hadde løypa en post under de første skrentene til venstre for streken, som jeg løp inn til fra stien.

Planen ble derfor å treffe stien cirka der streken krysser, og løpe til venstre til jeg kjente meg igjen fra året før.

Terrenget tvang meg lengre til høyre enn jeg ville, liene og dalen var ufremkommelige, og da jeg kom til det feite stikrysset kjente jeg meg kanskje igjen. Mye var likt, det lille stupet ble til skrenten fra året før.

Dermed hadde jeg en klassisk parallellfeil, og uten flaks ville jeg ha gresset uti skogen ennå. Men jeg havnet i innløpingen til neste post. Omtrent da jeg innså at jeg var vill i skogen, kom det en løper. Jeg hang meg på som en nedrig blodigle fant inspirasjon i bevegelsene hans, han fant en post, postkoden avslørte at det var neste post i min løype, og dermed kunne jeg følge puggingen min baklengs til fjerde post.

Jeg hadde bare vært i terrenget den ene gangen, så å satse på en kjentmannsplan var idioti. Jeg burde ihvertfall spandert noen sekunder til å legge inn stikrysset på harddisk.

Løp 8, pan-O-rama:

Klokkerent løp, 7.plass

Mellom 7. og 8. fikk jeg en kvist dypt inn mellom øyeballen og kraniet, og kjente at det rant blod nedover ansiktet. Øyet ble som å se gjennom en glassmanet, så jeg var klar for å bryte løpet, men dette var langt inni Maridalsalpene, og uten kart innså jeg at jeg ikke hadde noen bedre måte å finne sivilisasjonen på enn å fullføre løpet. Synet kom tilbake mot slutten av løpet, og det viste seg at øyelokket mitt hadde tatt det meste av støyten som jeg trodde øyeballen tok.

(post 5 var tatt ut av konkurransen, og GPS-klokka gikk tom for strøm på langstrekket.)

Oppe på fjerdeplass i sammendraget.

Løp 9, veivalgsløpet:

Rent løp men enkelte svake veivalg, 6.plass.

Detaljstudie, 1.strekket:

På forhånd grublet jeg pinlig mye over veivalget her, man kan jo gå rett på, men jo mer jeg kontemplerte, jo sikrere ble jeg på at det eneste rette var å dundre ned den stupbratte steinura til jeg var på veien, og deretter leke friidrettsløper.

Jeg utnytter min fulle tyngde, lite slår hundre kilo konkurranseinstinkt med hud utenpå som skal ned steinur, og mens jeg flyr lavt på kjerreveien greier jeg å suggesere meg selv til å tro at jeg har vært genial.

Positiv indre dialog er viktig, men dette var i litt stor grad løsrevet fra virkeligheten.

Slik løp de andre løperne. Jeg er alene om å dure ned på veien, og denne eksklusiviteten betaler jeg rundt regnet ett minutt for.

Men løpet totalt sett ble bra, og jeg styrket min 4.plass i sammendraget. Trenger bare å passere en løper til før sesongslutt.

Løp 10:

Rent løp, offensiv løping, 2.plass.

Veldig deilig løp, prikkfritt og med snarveier som jeg ikke har planlagt fordi jeg stoler på kartet i hodet. Jeg elsker Østmarka.

(Sporet stopper fordi GPS-klokka gikk tom for strøm.)

Løpet sendte meg også opp til andreplass i sammendraget.

Det så lyst ut for å nå målsetningen om pallen. Jeg trengte bare fire løp til, med femten konkurranser igjen av sesongen. Løpene trengte ikke engang være bra, for de to hardeste konkurrentene røk på diskvalifikasjoner, så fire løp på nivå med det dårligste løpet mitt ville gitt meg sammenlagtseieren!

Men resten av sesongen ble strekkskade, forkjølelse, strekkskade, forkjølelse, forkjølelse. Og når man har ME i tillegg tar forkjølelsene typisk en måned. Jeg fikk skarve ett løp til, i november;


Løp 11:

Ganske rent løp, 22.plass,

Løp vesentlig tregere enn før helsa havarerte, og ved Svartkulp fikk jeg en ny strekk i leggen. (Alt er kult igjen nå altså, føl ingen jammer for meg, Lillehammer.)

Konklusjoner

Jeg nådde ikke målet.

Elleve løp er for få til å hevde seg sammenlagt, jeg fikk tre nullpoengere for de løpene som manglet. Så jeg kunne se langt etter 'komme på pallen'-delen av planen, jeg ble nummer sytten.

Jeg er likevel fornøyd. På elleve løp holdt det med tre femminutts bommer, jeg har ikke andre tidstap på over minuttet. Det ville vært en ålreit sesong med kart.

Utstyr:

På de første løpene hadde jeg med kartet som sikkerhet i lomma, men på grunn av målsetningen og at ett løp med kart ville forurenset sammenlagtplasseringen, måtte jeg uansett bryte løpet hvis jeg brukte kartet. Så etter noen løp sluttet jeg å ha med kartet.

Postbeskrivelse hadde jeg stort sett med, bare løp nummer 8 var uten. Da måtte jeg pugge postkodene, som er hverken spennende eller utfordrende. Sesongen ville blitt lik uten medbrakte postbeskrivelser, resultatmessig sett, men ett hakk kjedeligere.

Kompasset hadde jeg alltid med. Sesongen ville ikke blitt lik uten kompasset. Det hadde gått galt.

Tidsbruk på pugging:

Jeg pugget kart på samlingsplass noen ganger, men foretrakk etterhvert bilen, for pugging av o-kart er ikke spesielt kompatibelt med å være sosial og sjarmerende.

I starten av sesongen brukte jeg en time og ti-femten-tjue minutter på å pugge en løype. Etterhvert kom jeg ned mot timen, men jeg greide aldri å presse det lenger ned. Løypene er typisk fire kilometer, og puggetiden er ganske proporsjonal med lengden på løypen, så dette tar meg ca femten minutter pugg per kilometer løype.

I starten av sesongen ble jeg temmelig groggy i hodet av puggingen, jeg startet løpene med sliten hjerne. Dette bedret seg merkbart etterhvert.

Offensivitet:

Rekken av plasseringer (27, 11, 25, 23, 8, 11, 15, 7, 6, 2)  viser en positiv utvikling før helsa knelte. Løpsformen ble ikke så mye bedre utover i sesongen, så hvis jeg skal peke på en hovedfaktor, ville jeg sagt at mer rutine gjorde meg mer offensiv i skallen. Orienteringsløpere taper forbausende mye på å tenke defensive tanker. Fra å starte sesongen som en flåklypaludvig som var veldig klar over at en liten feil ville ødelegge hele kvelden, følte jeg meg på løp nummer ti som en knyttneve som slo igjennom skauen.

Det å løpe saktere når man er usikker er irrasjonelt, men skjer likevel. La oss anta at en defensiv tanke dukker opp, for eksempel "er jeg eeegentlig på rett sti?". Det rasjonelle er å fortsette å løpe like fort langs stien, for er du på rett sti vil du dermed ikke tape noe, og om du er på feil sti er det mer sannsynlig at du finner avgjørende bevis i saken kjapt hvis du flytter på deg kjapt. Men det er ikke det som skjer, håndbrekket kommer på enten man vil eller ikke, selv for meg som ikke hadde et kart jeg kunne dobbeltsjekke og trippelsjekke. Jeg tror ikke det er meg det er noe spesielt galt med, jeg tror at hvis man skal løpe i full fart med usikkerhet i hodet må man battle selve menneskenaturen. Så for å bli offensiv nok må man heller redusere usikkerheten.