Jeg kan si at fornøyelsesparker koster for mye i utgangspunktet Og du kan si at det er tilbud og etterspørsel, billetten koster det folk er villig til å betale. Og jeg kan si at mange barn knapt eller aldri får se en fornøyelsespark, og du kan si det er ikke en menneskerett å gå i fornøyelsespark. Og jeg kan si at de legger denne køfriskatten oppå for å drenere ut mere penger uten å samtidig redusere prisen på de andre billettene, de tar plebeiernes tid og selger den til fiffen uten å gi noe tilbake. Og du kan si flyplasser og andre steder har allerede sånne ordninger, hvor var du og kjeften din da de innførte det. Og jeg kan si usolidarisk og kynisk og snikimport av kontinentaleuropeisk adelstankegang, og du kan si misunnelse og jantelov og vi kan ha en klassisk høyre-venstre-diskusjon hvor begge har rett sett fra sitt perspektiv.
Men det er mer enn det.
Det handler om at mennesker er like mye verdt.
Om at vi har bygd et rimelig egalitært samfunn her, faktisk basert på den grunntanken, likt menneskeverd.
Når vi, folket, har makt i Norge, bygger det på revolusjonene i USA og Frankrike, slik også grunnloven vår bygger på deres, de blødde for oss så vi slapp å ha en revolusjon. Men etterpå, når likhetssamfunnet skulle bygges, overgikk vi læremestrene. Vi er ikke som USA som proklamerte 'all men are created equal' og fortsatte med slaveriet, ikke som Frankrike som hadde 'egalite' som ett av de tre slagordene i revolusjonen, men som fortsatt har et samfunn gjennomsyret av jeg er bedre enn deg attityd. Vi, Norge, hadde den fordelen at vi ikke hadde særlig med adelsskap, at vi historisk sett er bønder hele gjengen. Kanskje hadde det noe å si, kanskje er vi bare en fin gjeng, uansett kom vi temmelig langt. Vi bygde det samfunnet i verden, det samfunnet i verdenshistorien, hvor minimums levestandard er høyest, hvor mannen i gata nyter størst respekt, hovedgrunnen til at vi topper levekårsmålinger år etter år. Et samfunn hvor mennesker faktisk er like mye verdt. Hvor det ikke bare er fine ord. Det er helt kick-ass det vi har her.
Og vi er redde for at vi kan ha peaket. At det begynner å skli ut, i exit og lederlønninger og millionrussebusser og audier som snirkler seg frem på motorveien. At vi internasjonaliseres på feil måte, at vi glemmer hva som er bra med det forrige Norge, hva som er verdt å hegne om. Begeret som står på akkurat den plassen hvor Tusenfryd valgte å pisse, var nesten fylt opp fra før.
Dette er hvorfor vi reagerer med hjertet.
Comprende?
