Jeg har to unger, på 1 og 4 år. Hver dag skal de leveres i barnehagen.
Bil kan jeg ikke bruke, den ene bilen vår må mor bruke for å rekke sin jobb. Er jeg frisk og det er sommerlig nok, har jeg en sykkelvogn som kan brukes. Men jeg er både syk og det er vinter. Så jeg er overlatt til #Ruter.
Bussen kommer hvert femtende minutt. Det er generelt ikke noen fest å holde disse kidsa i ro på en bussholdeplass, eller noe sted, ettåringen hyler hvis det ikke skjer noe bevegelse, og nå som jeg er syk er det sånn at hvis jeg står lenge stille utendørs, blir jeg sykere. Så vi trenger å treffe avreisetidspunktet noenlunde presis, men på rett side.
Vi bor i tredje etasje. Jeg tar barna ut i trappeoppgangen tjue minutter før bussen går, med mål om å kle på dem øverst i trappa. De er to, jeg klarer å få fatt i en men ikke begge. Så de kontrollerer situasjonen. De pælmer familiens skosamling ned trappeoppgangen. Ikke ned trappa, men ned det hullet i trappevindelen hvor du ser tre etasjer rett ned og hvor du kan drepe noen hvis du treffer godt med en tung sko.
Dette er fremgang. På fredag løp de en etasje ned og kastet naboens sko ned trappehullet. Det er da vel tryggere, kan du si, siden skoene får en etasje mindre fart. Men naboen har noen seriøse vernesko som greit kan ta ut babyen som bor i første hvis uhellet skulle treffe slik. Så vi har fremgang, og det skal man ta med seg. Det er en god start på dagen.
Ettåringen skjønner ikke at det er galt å pælme sko. Jeg roper STOPP når hun gjør noe galt. Effekten det har er at neste gang hun gjør den ulovlige tingen roper hun STOPP mens hun gjør den.
Fireåringen gjør det nettopp fordi det ikke er lov, og han liker å gjøre ting han ikke får lov til. Jeg har ikke særlige virkemidler mot det. Jeg blir selvfølgelig sint. At pappa blir sint er gøy. Det skjer ikke noe annet enn at pappa blir sint. Jeg kan ta fra ham siste rest av skjermtid, men det er vårt eneste fungerende våpen, og det brukes dermed primært som tom trussel. Bruker du det har du ikke noe annet igjen. Da går du ut på en slagmark hvor du har fyrt tom arsenalet ditt og står der ubevæpnet.
Jeg kan barneoppdragelsesteorien, vet at man ikke skal bruke tomme trusler, at foreldre skal stå for det de sier. De som skriver barneoppdragelsesteori har apatiske, dukkeaktige unger med av-knapp. Enten det, eller de slår av kameraet, beveger seg på feil side av loven, slår på igjen og sier se så effektivt det var at barnet ikke får skjermtid se så rolig han er nå, ja barn forstår klare rammer og utøvelse av streng autoritet, da blir de så rolige som dette, nesten som død faktisk, oi, woops, casting, få inn neste unge.
Mens jeg kler på ettåringen hyler hun uavbrutt fordi hun ikke får teppebombe førsteetasje med slagstøvler. Men hun lar seg i det minste kle på. Når fireåringen skal kles på går han i klikkemodus og saksesparker vilt så det er umulig å trekke noen bukse over føttene. Han må forhandles med.
Vi skal være i barnehagen på et bestemt tidspunkt. Fireåringen skal på tur, og hvis vi ikke rekker turstart må jeg ut i skauen og lete opp flokken av signalgule fireåringer mens jeg forsøker å ha kontroll på den jeg har.
En buss går fra oss mens maktkampene ruller, vi satser på den neste. Det er vanlig at det ryker noen busser, da må jeg slå om tempoet til sakte, så blir det av en eller annen grunn alltid fullt stress igjen inn mot neste bussavgang. Før avgangen klokken 09.15 har jeg endelig kjempet begge ungene ned i barnevogna, vi triller gjennom snøslaps til bussholdeplassen.
Men buss 76 klokken 09.15 kommer ikke. Det viser seg at de nye elektriske bussene sliter med kulden. Så da går simpelthen ikke bussen. Når du trenger den mest, svikter den.
Naboen passerer oss og forteller at #Ruter har lagt om sine ruter. Det er vel det emneknaggen betyr. Randomiserte. Ikke noen buss det neste kvarteret. Fra nå skal buss 76 gå hver halvtime på Skullerud og Mortensrud, for avgang hvert kvarter, flytt til Bøler.
Jeg er syk av en cocktail av virussykdommer, som inkluderer, men ikke begrenser seg til, COVID-19. Jeg har hostet i ti uker, og det er ikke noen tegneseriehoste, jeg hoster innimellom så kraftig at ribbeina mine brister, jeg går med smerte i hele venstre side av torsoen forårsaket av hostekuler. Hvis jeg fryser blir det verre, så å stå på en bussholdeplass i en halvtime i kulden er det siste jeg bør gjøre. #Ruter har satt meg sjakkmatt, for hosteriene starter også opp av fysisk belastning. Jeg velger å aktivt påføre meg lidelsen i stedet for passivt, og triller barnevogna opp mot Skullerud T-banestasjon, hvor der er det mulig å kapre buss 79.
Buss 79 kommer faktisk. Men en ny artig del av omleggingen til #Ruter er at holdeplassen er flyttet. Samme nabo opplyser meg om det. Jeg tror jeg har fått informasjonen akkurat i tide, hufser meg over veien og runder bussen på baksiden. Men der kjører barnevogna seg fast i snøslapsen på fortauet, og vi blir stående, ved bussens bakre støtfanger, mens den rolig lukker dørene og ruller av sted. Jeg roper for å få den til å stoppe, det er et skrik med klang av undergang, jeg hører i min egen stemme hvor desperat jeg er nå, hvor nære randen. Men ingenting stopper #Ruter.
Ingenting stopper klokken heller, turen i barnehagen er i ferd med å starte, lungene mine surkler og fylles med seigt slim. Ungene er heldigvis rolige i barnevogna. Vi kan vente på neste buss, håpe at den kommer, mens svetten på kroppen kjølner og tar meg lenger ut i lungeslim, til jeg bare er lungeslim med hud utenpå. Det er nå ikke mer enn en kilometer igjen til barnehagen, så jeg velger å trille.
Og jeg vet jeg er forventet å trille vognen på fortauet, men der er slapsen fortsatt nådeløs, dekkene vil faktisk ikke rundt. Det er ikke et valg. Veibanen derimot har nybrøytet, bar asfalt. Vi er i en tredvesone, og veien er bred. Vi ruller langs kanten av veibanen.
Ved Skullerud Park, klokken 09.57, nordover på General Ruges vei, på den andre siden av veien, roper en treningssyklist til meg. Selv sykler han på den nybrøytede asfalten. I det han blafrer forbi gauler han "FORTAUET ER TIL VENSTRE".
I den store sikringsboksen i hodet ryker de siste sikringene. Alt raseriet som tilhører #Ruter, ettåring, fireåring, slaps, kulde, COVID og diverse rhinovirus, samler seg i en mørk tornado rettet mot syklisten. Jeg vil ha den mannen. Han skal være min nå. Jeg skal rive ut tarmene hans, knyte de rundt halsen hans og kaldkvele han langsomt mens jeg ser han i øya.
Jeg slår på Strava-logging. Jeg håper han logger turen sin og at jeg kan finne ham via flyby-funksjonen.
Det går heldigvis ikke.
Jeg ruller barna inn i barnehagen, jeg koker og spruter ild, jeg er et monster som forsøker hardt å se mest mulig normal ut så de ikke hiver seg over barnevernets hotline.
