Nattorientering uten kart, del 2

 I forrige episode debuterte jeg som natt-o-løper uten kart.

Men målet med dette prosjektet er ikke å løpe ett nattløp uten kart, men hele sammenlagtkarusellen til Veritas, som i år består av seks nattløp hvorav de fire beste teller.

Før det neste løpet drev jeg ikke med brekninger, siden jeg hadde lært at prosjektet var mulig. Jeg var mer offensiv, mindre Ludvig, mer rovdyr. 

Autoritær bedreviter er ikke noe jeg etterstreber å være i hverdagen, men når man løper inn i svermene av folk som bare kanskje vet hvor de er, da jobber sosialdemokraten i meg mot meg, da nytter ikke et forståelsesfullt 'vi har alle litt rett', da må man mane frem arrogansen til en britisk oberst fra kolonitiden. Ikke noen tvil, ikke noen nøling. Ikke la seg imponere av hva hordene driver med.

Dette er, trass sjutallet, strekket fra 1. til 2. post. Her så jeg først ingen god plan, alle velvalg ser for dristige ut uten kart, for både høyre- og venstreveivalget som går ut på å finne stier i mørket er harakiri når det er stier overalt som ikke står på kartet. Men nær posten er det bekk som renner nedover, så jeg valgte å gå rett på gjennom bushen, lytte etter bekken og ta det derfra. De fleste løp rundt, men novemberbush er tilgivende, og valget ga beste strekktid.

Midt mellom 6. og 7.post, fra svaberget (det grå området), skulle jeg finne stien som ligger under streken mellom postene (nesten usynlig på kartet). Fra svaberget tok jeg feil sti, en som ikke står på kartet og går rett øst. Jeg la igjen en del kvalitetstid på den stien mens jeg ble enig med meg selv om at jeg faktisk løp rett øst.  

Da jeg vedtok at stien var feil, ville jeg med kart gått rett sør til jeg var på riktig sti. Uten kart tok jeg ikke sjansen på annet enn å snu og løpe tilbake til svaberget. 

Resten av strekket bare pøste jeg på for å ta igjen det tapte.

På åttende kluret jeg det til igjen, for det hang en refleks på detaljen sør for posten som sugde meg inn som et hjerneløst insekt som ser lys i natten. Men hadde en mistanke om at jeg egentlig var forbi posten, så tabben lot seg rette opp kjapt.

Det veldig rare er at jeg vant disse to strekkene som jeg kålet det til på. Men ikke så veldig mange andre. På slutten utartet det i gateorientering og da løper jeg for tregt til å kjempe om strekkseiere. Gateorientering er med kart mye enklere enn skogsorientering, men forskjellen er ikke så stor uten. 

Løpet ser sånn ut i livelox, jeg er rød. De sterkeste konkurrentene er ikke på Livelox, men det ga likevel 1.plass av 34 deltagere.

Den korte løypen var en slags tredjedivisjon i dette løpet, så seieren ga færre poeng i sammendraget enn andreplassen fra løpet før, som var regnet som en andredivisjon. Men det var et vilt kick å vinne uten kart mot folk som har slått meg sikkert hundre ganger med kart. Jeg gliste resten av kvelden.

Så til løp 3, som ser sånn ut i livelox, jeg er fortsatt rød. Det ser jo bra ut, men igjen er ikke de sterkeste konkurrentene med i animasjonen:

Den sterkeste motstanderen, som heter Tellef og nesten bare løper natt, passerte jeg på første post, hvor han gikk for høyt.

Deretter fant jeg ikke stien jeg skulle bruke til andre post. Denne gangen hadde jeg tatt høyde for at man ikke kan stole på stier, så jeg brukte istedet terrengpuggingen, komme seg opp til toppen av åsen. Men det kostet litt tid, også til tredje post hvor jeg ikke hadde lært meg at det var bush langs gjerdet. Ved kanten av gjerdet løp Tellef meg inn.

De neste strekkene hadde jeg Tellef i nærheten. Han løp fortere, og kunne iblant gå mer rett på når jeg hadde lagt sikre planer rundt. Oppover mot sjuende skled han ut og skulle opp på en ås hvor han hadde lite å bestille, så der reddet jeg han nok. Men så forbyttet jeg strekkene i hodet og var i ferd med å kaste meg rett sør ned lia. Tellef løp opp fra posten og bevegelsen fikk meg til å tenke meg om en ekstra gang.

Ned til niende på stranden var det bare å løpe villmann, men oppover er jeg veik. I motbakken opp fra Atlanterhavet ble jeg grundig parkert av Tellef, han løp omtrent dobbelt så fort og forsvant inn i natten. Løpet mitt hadde gått på skinner til nå, og det ante meg at vi konkurrerte om seieren, jeg kunne ikke la han slippe for langt foran, så jeg ga alt jeg hadde opp lia, sprengte meg selv langt inn i rød sone hvor hjernen blir nulfte til haupete for nef den vub covfefe.

 

Da jeg nærmet meg tiende hadde jeg lært at når stien delte seg skulle jeg bare gønne på rett nordover, Men da stien delte seg så det ikke akkurat ut som jeg forventet. Og der det før var hjerne var det nå bare brent jord. Jeg beholdt 'det var stidelet' som hypotese 1, og utforsket hypotese 2, fortsette på stien. Og DET ER SÅ DÅRLIG VURDERING. Det er nattsvart. Det er amøbe. Stidelet er en 90 prosent sikker ting, da skal jeg ikke bruke tid på de ti prosentene. For jeg fant selvfølgelig ut at joda, det var nok stidelet jeg hadde sett, og så var det å snu og ekstrapolere 'nord fra det stikrysset' og gjette seg frem gjennom skauen. 

Jeg ble slått med fem sekunder, nummer to av 39 løpere. Og det er egentlig kjempebra, og jeg vet dette ikke er toppidrett og at hvem som vinner denne klassen handler mest om hvem som melder seg på, men jeg var usedvanlig sur på meg selv. Kjenner at jeg ikke har tilgitt meg helt ennå. Man bør snart ha lært å ikke løpe seg helt dum.

Løp fire var på Konglungen, et nytt sted for meg. 

Igjen er jeg rød, og igjen mangler de beste løperne, heriblant Tellef. 

Til andre post gikk det fryktelig galt. Jeg skulle dure på langs den store stien (brune streken), men hadde ikke pugget stikrysset nordøst for åttendeposten. På kartet er det heller ikke tegnet som et stikryss. Men i terrenget splittet stien seg i to likeverdige stier. Jeg skjønte at her er det noe jeg ikke har lært meg, og måtte bare velge, 50% sjanse. 

Jeg valgte feil. Stien jeg valgte smuldret etterhvert opp, jeg løp videre i buskas, fant den igjen, men skjønte at jeg var på feil sti siden den feite brune stien aldri ville oppført seg sånn. Og jeg innså at løpet mitt var ødelagt. Jeg kunne snu, gå tilbake tild er jeg gjorde feilen, og luffe inn til et mediokert resultat, men noe gullkamp kom ikke på tale.

Så fikk jeg øye på jordet langt der nede, og skjønte at jeg var på stien jeg hadde pugget mellom 7. og 8. Flaks at jeg valgte det veivalget og ikke jordekanten. Når jeg lærer meg løypene er det egentlig som et dataprogram, en sekvens av operasjoner, gjør slik, gjør slik. Men samtidig siver det inn osmotisk læring, det er det som gjør dette kult, hvis det er tall eller kart tar skallen til seg kunnskap jeg egentlig ikke prøver å lære. Da jeg skulle pugge romerske keisere for quiz husket jeg ikke navnene, men jeg husket istedet årstallene, som stod i margen og ikke var et læringsmål. Og her kunne jeg se denne avlange kollen inne i hodet og at den stien jeg løp på gikk rimelig parallelt med den jeg skulle være på. Så da var det bare å vinkle 90 grader, ta seg over kollen og finne rett sti. Jeg traff den stien rett før det begynte å gå nedover, så da skjønte jeg også hvor jeg var.

Jeg tapte ca 45 sekunder på feilen. Men å ha driti seg ut og tatt seg inn på den måten er kulere enn om alt hadde gått smooth. Etter to poster var jeg et drøyt halvminutt bak Tellef som ledet. 

Derfra gikk det hundre prosent etter planen. Klokkerent. På sjettepost ledet jeg med 18 sekunder.

Da røk jeg på en saftig strekk i leggen. Selvforskyldt, siden jeg droppet oppvarming før løpet. Jeg billet meg inn at det var krampe, og etter en del hinking greide jeg å løpe sånn halvnormalt igjen. Da jeg etterhvert innså at det var strekk og ikke krampe, og at det var idiotisk å presse seg videre, var det for sent å stoppe idiotien. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk fort nok unna, men det holdt til seier med 19 sekunders margin, 32 deltagere.

Nå er det smørblid mann som halter rundt. Det skal litt til om jeg får løpt mer i år, men fire løp holder til et sammendragsresultat. Plasseringene er 2-1-2-1, akkurat som jeg oppdaget med dagorientering er jeg best uten kart. 

Nattorientering uten kart

For noen år siden deltok jeg i et alternativt o-løp i Trondheim som heter Toilløpet, hvor de finner på en fiffig vri hvert år, som du ikke får vite om før du er i gang. Det året fikk vi ikke kart da løpet startet, men et blankt ark og blyant. Så ble vi bedt om å tegne vårt eget kart med løype, originalen hang på en vegg. 

Jeg så lite på tegningen min da jeg løp, fordi prosessen med å tegne løypa gjorde at jeg mer eller mindre husket den. Det var kult å løpe med kartet i hodet. Så etter det har jeg løpt en del orientering uten kart, blant annet sesongen 2019 og et løp med hundre poster. 

Siden 2019 har jeg ønsket å løpe nattorientering uten kart, men jeg har vært for feig. Jeg oppfatter skogen som mørk og skummel om natta. I år har jeg satset på eksponeringsterapi, masse nattorientering med kart. Fra natt-o-sesongen begynte, med kretsmesterskapet, har jeg bare orientert i mørket, både på trening og i konkurranse, jeg har ikke besudlet den pure nattviben med dagorientering. 

D-dag kom, 29. oktober, da jeg skulle debutere i natt-o uten kart. Jeg meldte meg på, fikk tak i kartet, og satte meg i bilen for en rolig langpugging. Midt i puggingen begynte jeg å brekke meg. 

Jeg pleier det når oppgavene blir for store, brekningsrefleksen henger seg opp, men det normale er at det utløses av ME, for helt vanlige oppgaver blir for store når sykdommen skrur til. Nå hadde jeg ikke merkbar ME, bare en oppgave som føltes som for stor.

Frisk luft hjelper mot dette, så jeg gikk ut av bilen for å få luft, og for å ikke stå blant folk på parkeringsplassen og brekke meg trakk jeg meg ut mot dom stora skogarna. Ved skogkanten skuet jeg inn i det kølsvarte mens jeg forsøkte å få kontroll på brekningene. Jeg så noen trestammer, løvet på bakken, men innover i skauen kunne jeg ikke engang ane terrengformasjonene, det var bare helt kølsvart. 

Brekningene tiltok i styrke, jeg lagde høye lyder og klarte ikke stoppe meg, slet med å få kontroll. Fiasko.

Mellom riene karret jeg meg tilbake til bilen. Jeg fokuserte på oppgavene, satte små delmål, repeterte ett og ett strekk. Jeg hadde en time på å pugge kartet før starten stengte. 

Jeg var fortsatt ikke i vater da jeg gikk til start, jeg mistet kontroll, greide ikke å finne det åpne området som skulle fortelle meg at jeg var på rett vei, munter som en straffange på vei mot eksekusjonspelotongen. 

Da ble jeg stoppet av en løper som var underveis i sitt løp. Han holdt kartet sitt foran meg, lurte på om den brune streken skulle tolkes som sti, og det kunne jeg svaret på. Samtidig fikk jeg øye på det åpne området jeg lette etter, så jeg gikk sømløst over til å forklare hvor han var og peke ut hvor han skulle. Jeg følte meg clueless inni, men hørtes ut som et orakel utenpå.

Fake it 'til you make it. Fortsatt mørkt, men brekningene sluttet.

Starter. Føttene dundrer inn i mørket, sprengåpner på ren skrekk. Sjelen krøller seg sammen til en ball, uten vekt, uten kontroll, slynges ut i verdensrommet. Stikryss stikryss bang bang, finner den store stien, jeg skal 150 dobbelskritt rett sør. 

Mine dobbeltskritt er ikke hva de var. Da jeg drev med dette sist gikk jeg under tilnavnet Mister Ister og trengte tre siffer for å skrive vekta. Nå, tjue smørpakker mindre, har tyngdepunktet i kroppen havnet et annet sted, kroppen har gjenoppdaget løpssettet jeg terpet i ungdommen, gå ned i vekt har en 1+1=3-effekt. Et stikryss trer ut av mørket førti skritt for tidlig, og så må man vurdere da, har stegene virkelig blitt så mye lengre.

Det stemmer med vinkelen mellom stiene. Jeg stopper helt opp. 

Jeg står vanligvis ikke orientering. Ikke at jeg ikke respekterer de som står orientering. Et stort mesterskap ble avgjort på den måten i år, hun som stoppet opp og tenkte de to ekstra sekundene var hun som vant. Men jeg opplever ikke å ha de to ekstra sekundene. Jeg er fortsatt Mister Ister i hodet, tykkmannstassing koster nok tid, jeg kan ikke også stå stille.

Jeg gjør altså et unntak, og overraskes av det selv, men herfra er det ikke sti, bare svarte skauen, her starter showet, må ha kontroll.

Holde kursen gjennom mørket er annerledes enn om dagen, på dagen sikter man seg inn mot en trelegg nær horisonten, og kan løpe en stund før man igjen trenger å konferere kompasset. Om natta er horisonten nær, kompasset må frekvent frem, du kan like gjerne glane på pilen hele tiden, og selv om du gjør det kan du skli ut, til og med miste stien du løper på, og mister du den, o la la. 

På dagen, hvis du mister kartkontakten, kan du fortsette i retningen og ha en rimelig sjanse til å lese deg inn.

Natten tar ingen fanger. Natten henretter deg på stedet.

En løper krysser retningen min, en impuls sier, hvor har hun vært, hvor skal hun, er det noe her jeg kan bruke, og sånn ødelegger jeg vanligvis løpene mine, men nå, uten kart, er eneste valg å holde retningen slavisk. Jeg har bare ett kort å spille. Jeg må løpe som om andre mennesker ikke eksisterer.

Kollen dukker opp der den skal, posten er oppå kollen, jeg stempler på min første nattpost uten kart. Deilig følelse.

Til neste post antar jeg at det kjappeste er å løpe rett over haugen. Men uten kart trenger jeg bunnsolide holdepunkter og minst mulig vasing gjennom tett skog. Jeg legger et langt veivalg rundt, på sti. Om natten er det mer lukurativt med sti, man taper relativt sett mindre tid der enn i terreng når lyset går. Men at premien er så stor at dette patetiske kyllingveivalget lønner seg uansett kart, den så jeg ikke komme. Jeg er den eneste som løper helt rundt haugen, og takket være det tar jeg teten. 

Jeg vet heldigvis ikke at jeg leder løpet.

Fra Livelox, jeg har blå farge i disse klippene

Da jeg før løpet fortalte arrangøren, Terje Mathisen, at jeg skulle løpe uten kart, advarte han meg om at mange av de mindre stiene var helt dekt av løv og usynlige. Orienter på terrengformasjoner, anbefalte han. 

Jeg har derfor ingen tillit til stien som skal føre meg til tredje post, jeg har pugget steinen rett før stien går inn i skogen, den lille kollen den skal passere, og at den siste stien skal ta av mellom den lille og den store kollen. 

Og det er vitterlig ingen sti å se, bare løv og en anelse større distanse mellom trærne. Jeg gjetter meg fremover i skauen på hvor stien er ment å gå. Dette er nok like ille for de med kart. Posten dukker opp rett foran meg.

Fjerdestrekket er ikke vanskelig, jeg løper rett til skrenten jeg skal finne. Men når jeg ser den grå, lave gneisveggen dukke opp borti skogen, ser jeg ikke noen post, bare ryggen til en annen løper. Hun står stille ved skrenten, krumbøyd over kartet sitt. Jeg tenker, hun ville ikke stått sånn hvis hun hadde hatt en post rett foran nesen, da hadde det vært mer action. Samtidig blinker det i noe i høydedraget over skrenten, det kan være refleksen på en post. 

Her er det å veie odds for eller imot, jeg kan fortsette helt bort til skrenten, eller først rekognosere på oversiden. Er posten nede eller oppe, hva er mest sannsynlig. Jeg ser jo skrenten, svaret burde være åpenbart, men en tanke sniker seg inn, kanskje er den skrenten for lav til å stå på kartet. Jeg vurderer de to mulighetene til 50/50. I så fall taper jeg mindre på å gå opp først og ned igjen, enn omvendt, siden jeg da slipper å gå tilbake.

Så jeg klatrer opp bakken. Og finner ut at lysblinket kom fra lykten på en kar som gresser rundt oppi der. Jeg bikker ned igjen, kommer ned til skrenten på baksiden, og finner ut at posten faktisk henger på skrenten, rett foran nesen på damen som blokkerte siktelinjen. Det er en kontrollert bom, men fortsatt en bom, og den koster meg ledelsen i løpet.

De tre neste postene ligger nær hverandre. Jeg har valgt meg et stikryss som base for å ta alle tre postene fra. Inn til krysset, ut til posten, repeat tre ganger. Tryggere å løpe tilbake i sitt eget spor, og det er et kurant kryss å finne, rett ved en kolle. Men det er en omvei ikke noe åndsfriskt menneske ville tatt. 

Folk med lykter svermer rundt i dette området, men jeg ignorerer dem, er kompromissløs på kompasskursene mine. Undertrykker min indre skitne nedrige lille henger. 

Jeg pleier å pugge hva som skjer hvis jeg blafrer forbi posten, hvilke omen har jeg på at jeg har kommet for langt. På sjette post vil det være at jeg havner i Dælivannet, kjent fra Skredsvigs Seljefløyten. 

Denne gangen får jeg ikke betalt for omvei på sti, jeg taper til teten, er et minutt bak. Men jeg løper rett i postene. Man skal ikke kreve mer av livet enn det.

Så skal vi tilbake. Jeg legger linja mellom to hager, og så langs gjerdet til to andre, har også et lite skur som siste sikre punkt før jeg må løpe på kompasskurs. Bygninger inni skauen er fine sikre punkt, utvetydige ting.

Husene er ikke så lette å se som de gir inntrykk av på kartet, hagene er innrammet av trær og ligner på resten av skogen. Svein Granerud som leder legger seg på en venstreekstrem linje, på utsiden av alle husene. Teten gir ved dørene. I noen meter leder jeg. 

Jeg finner skuret, men deretter enda et, forvirres av at det er to hus i skogen der jeg bare husker ett fra kartet. Nølingen koster noen sekunder, jeg går videre med to hypoteser som må holdes åpne. Men finner posten på den første. 

Til niende post frister stien til venstre, den går langs jordene, selv en ku kan finne den.

Tar meg inn i skogen på retning, prøver å finne en rytme. Man må finne en rytme i alt man gjør, omskaper man orienteringen til musikk går det fortest. Å finne en løpsrytme på vei er lett, men det er vanskeligere jo mer kronglete skogbunnen blir. Jeg drar ikke alle stegene så langt jeg kan, gir fra meg centimetere her og der, til fordel for rytmen. 

Veien dukker opp der den skal. Så gir rytmen seg selv. Men trøkket er borte, kjeften vidåpen, gørra renner, jeg har åpnet for hardt, forventet aldri kontinuerlig løping.

Jeg finner det ene huset på høyre side av veien som er mitt siste sikre punkt. Jeg teller skritt oppover åsen. Går rett i posten. 

Man skulle tro beste veivalg gikk mer rett på. Men vi spiller etter nattreglene. Granerud blør sekunder på åsen, og pingleveivalget mitt gir beste strekktid. På nest siste post er jeg sju sekunder bak.

Siste strekk ser vanskelig ut. Jeg forenkler den ved å løpe opp til det høyeste punktet på åsen og deretter sleppe meg ned igjen. Ikke lønnsomt, men lett å huske og trygt. 

Jeg sikrer inn mot posten, forsiktig som om jeg holder et kolibriegg i hendene, den mentale planen med å fokusere på små oppgaver glipper, jeg har nesten greid det, må ikke føkke opp nå. 

Det er helt nydelig å runde skrenten og se refleksen på den siste posten blinke i natten. 

Jeg er defensiv hele veien inn til mål, for uten kart er disse enkle strekkene inn til bebyggelsen ikke fullt så enkle. Følelsen når det er over er helt konge. Glede og dyp tilfredsstillelse.

Det ble andreplass i løpet, som var over all forventning. Samtidig er 'over all forventning' ett av bare to mulige utfall, for uten kart om natta har man ikke annet valg enn å gå rimelig rett i alle postene. Gjør man ikke det er veien kort til helikopter, bikkjer og manngard.