Intimtyrannen 2013: Quiz

 Dagen møter meg med en liflig odør jeg ikke umiddelbart drar kjensel på.

 Fordi jeg bare spiser pulver tømte jeg i går kjøleskapet for all mat. Del to av planen, legge maten i søppelkassen, glemte jeg imidlertid. Det står tre poser med gamle matvarer og godgjør seg i gangen.

Posene ekspedert og mannen er på vei til jobb. 

Jeg lykkes i å sikre meg det eneste setet på bussen som betyr noe, det innerste bakerste. 

Dette er arbeidsstokken. Du trodde kanskje arbeidsstokken var en stokk? Neida neida neida. 

Arbeidsplassen min venter på nye gullkorn fra technical writer man.

 Og dette er utsikten. En herlig gjeng med nerder.

Fornebu flyplass er borte, men spisesalen lever videre. Det er her vi spiser lunsj. Jeg skal ikke spise lunsj, jeg greier fint å lepje i meg pulveret mitt mens jeg sitter foran maskinen. Men jeg tar likevel en tur for å få min daglige dose Bjørn Stærk, som er den eneste andre bloggeren i firmaet, og som i praksis headhuntet meg gjennom bloggen du leser nå.

Hver eneste dag i fire år, bortsett fra den katastrofale dagen da kantina var tom for brunost, har Bjørn  trykt i seg tre brødskiver med brunost i lunsjen. Likevel nekter han for at han alltid spiser brunost. Han hevder at han hver dag går til lunsjbordet med et åpent sinn, gjør en vurdering av det som finnes, og tar et valg. At valget hver dag blir brunost overrasker ham dypt.

Man har sine rutiner, siste del av lunsjpausen utarter ofte i en fussballduell mot Bjørn. Jeg tar ledelsen, jeg er på 8-6. Jeg lukter grønn og gulle skoger og begynner å tenke på hvordan jeg skal blogge denne formidable triumfen.

Jeg taper 8-10.

Klokken er 13 og jeg skal lage et teknisk dokument sammen med Barath.

Barath sitter i Bangalore, India. Jeg sitter på Fornebu, Bærum. Jobben min er å forstå hva jeg skal skrive gjennom indisk aksent, tunge tekniske forklaringer som ofte starter midt inne i noe som bare programmereren selv skjønner, og støy på linja.  

Det er viktig med en fengende tittel. Det sikrer lesere. Og det fremgår tidlig at tittelen på verket må bli spenstige howtoencryptdatabetweenappserveranddatabaseoracleandsqlserver. 

Jeg får en lite hyggelig facebookmelding. Nytt samlivsbrudd i vennekretsen. Det fjerde på en måned. 

Hodet blir tungt, ting må prossesseres, enkrypteringen vil ikke la seg beskrive. Jeg erklærer gymtime.

Jeg løp så lenge jeg klarte, men måtte over i gange på slutten. Vi er på Fornebu, de lagde flyplass her, ikke akkurat alpeterreng, hvor vanskelig kan det være å løpe hele veien da Esquil, spør du. Hvor vanskelig kan det VÆRE! Må vi JOBBE DA!

Men trene når man bare spiser pulver er beinhardt. Jeg går nesten i veggen.

Det er greit det.

Dette kunne gått fryktelig galt. Jeg kommer ut av dusjen med en litt latterlig hanekam. Jobben liker ikke sånt. Vi må se skikkelige ut i tilfelle det kommer kunder i nærheten. Hva om kundene får se hanekammen, da ryker kanskje en diger kontrakt, så må vi sparke folk, så begynner de sparkede folkene med narkotika, så begynner de å stjele for å få råd til dopet, og kanskje en dag rapper de lommeboka til styrelederen. Det kan vi ikke tillate.

Men takket være intimbloggingen må jeg se inn i et kamera iblant. Det gjør at jeg oppdager post-dusj-hanekammen før jeg er tilbake på arbeidsplassen. Bedriften er reddet.

Etter gymtimen løsner det skikkelig. I endorfinrusen hamrer jeg ned side på side. Riktignok knabber jeg mye fra internett, men likevel. Klokken 13.00 eksisterte ikke dokumentet, før 17.00 er det på 11 sider. Inkludert løpetur og dårlige nyheter.

Jeg går hjem med god samvittighet.

På bussholdeplassen værer jeg en krise under oppseiling. Mannen med den grønne veska er alt for hissig på grøten. 

Bussene som kommer hit er nesten tomme, det er ingen grunn til å sloss om sitteplass. Dette er en mann med ambisjoner som langt overstiger det å bare sitte. Denne mannen aksepterer ikke hvilket som helst sete.

Jeg har ikke en slik strategi. Den bakerste plassen skal tilfalle meg naturlig, fordi de andre passasjerene ikke føler seg tøffe nok for å sitte på bakerste rad. Hele greia med å sitte på bakerste rad er jo å være kul. Du er ikke kul hvis du brøyter deg vei inn dit.

He´s in my spot.

Det er greit, det.

På bussturen søker jeg tilflukt i Wordfeud. Nok en dag i mitt virke for å ødelegge andres glede. Jeg blokkerer for motstanderens K og håper at hun ikke spiller KYL før jeg får blokkert den også.

Hun startet spillet med å utrope meg til Veldig Stor Favoritt. Det passet meg litt dårlig, jeg har ikke så veldig fokus på Wordfeud om dagen, jeg bare flytter brikker. Så jeg forsøkte å snu bordet. Ingen kan forvente at Kutrapahli klasker ned bingoer på norsk.

Det dømrade profilbildet mitt knuser planen.

Jeg har satt dagens tredje pulverdose, og slapper av hjemme med musikkvideoer før jeg skal dra på quiz.

Jeg beslutter å sykle til Quiz.

Det er en varm sommerdag +

Fra Grønland til Sagene er det masse oppover +

Jeg har trent tidligere i dag, porene er i beredskap

=

SVETT! OG EKKEL!

- Så hvordan har du forberedt deg til Quizen i dag, Ivar?

- Nei jeg har gått over noen av de europeiske kongerekkene og sett litt på flatemål.

- Og hvordan har du forberedt deg da, Esquil?

- Jeg har stått inne på dassen og vasket meg med dasspapir.

Vi blir spurt om hvor mange Leopolder som har vært konge av Belgia. Ivar mener det er tre. 

Vi andre mener det er to Leopolder. Espen, Tia og jeg, jooo, to Leopolder, Leopold I ooog ... hm... Leopold II, det må vel stemme. 

Vi har en tre-mot-en- situasjon.

Ivar skriver ned hele den belgiske kongerekka, fra Belgia ble et land, med navn, nummer, årstall for innsettelse, årstall for død. 

Eid. 

Vi svarer 3. Og får rett.

Espen Iversen og Tia velger å benytte pulverkuren min til å spise et fullt måltid med dessert foran øynene mine. Jeg lurer på om man får i seg kalorier av å kjenne lukten av burgerdressing.

Espen er også den som har taklet mitt siste samlivsbrudd etter den mest harde og kalde linjen. Han sier det er en bevisst strategi for å få meg fortere tilbake til hverdagen.

Vi diskuterer retteregler på quiz. Iversen er hard og kald der også.

Espen: Jeg er ikke så veldig menneskelig når det gjelder retteregler.

Jeg: Du er ikke så veldig menneskelig punktum.

Espen: Vel. JEG klarer å holde på dama mi.

Svararkene. Vi er på pallen etter første, men ender på fjerdeplass.

De andre på laget mitt går hjem, jeg blir igjen og henger med QM Tom og Larsan og de andre som slo oss. Larsan fikk dermed revansj på meg etter finalen i QuizDan. Den gangen hadde de med en fyr som het Thomas, denne gangen var de uten ham. Alt tyder på at de må sette han fyren ut av laget. Vi kan godt overta ham.

Jeg skal sykle hjem i den lyse sommerkvelden. Sykkelen min står ubesudlet og venter på meg, ikke engang setet har de stjålet. Hva driver de med på Sagene? Late tiltaksløse drog.

Jeg sykler hjem langs Akersbekken. Noen kaller dette en elv. Men er man vokst opp med Nidelva rennende gjennom byen kan Akersbekken aldri bli noe annet enn en unnskyldning for en elv. 

Men av og til er det fint nede ved bekken. Det skal de ha. Og det er ikke noe galt i å ha en bekk, men Oslo vil gjerne kalle det elv. Det er ikke noe galt i å ha et gult trepalass heller, men Oslo vil gjerne kalle det slott.

Det er greit det.

Når jeg kommer hjem finner jeg svaret fra fylkesmannen. Jeg søkte om støtte til trossamfunn, overskriften på brevet var, som bloggposten viser, ´søknad til støtte for trossamfunn´. Fylkesmannen svarer at det synes uklart om jeg søker om støtte til trossamfunn eller livssynssamfunn. Og slipper derfor å behandle søknaden. Rock On, fylkesmannen.

De burde ha et standard svarbrev for slike situasjoner, og det burde se slik ut:

Vedrørende søknad om støtte til trossamfunn

MohohohahahahhaHA!

Med hilsen 

Fylkesmannen

Intimtyrannen 2013: Litteraturarrangement

Showing, not telling. En gylden regel innen forfatterkunsten.

Jeg sitter på kaféen, aner fred og ingen fare. Jeg pusler med kameraet på min iPhone, jeg vender det mot meg, jeg ser fyren der inne, og jeg kjenner ham igjen. Det er Intimtyrannen. Intimtyrannen er tilbake. Fire år etter at han pusset toalett inn i solnedgangen og forsvant.

Det er en nydelig søndag ettermiddag i Norges hovedstad og jeg har nettopp innsett at jeg skal blogge alt jeg gjør den neste uken. Let´s party like it´s  2009.

Ettermiddagen starter brutalt. Jeg har bestilt meg bil fra Oslo Bilkollektiv.  Men jeg får telefon fra el duderino som bruker bilen før meg om at han sitter fast i køa på E18. Litt overrasket der altså, kø på E18, hvem skulle tro, umulig å forutse at noe sånt kunne oppstå. Jeg må sitte utenfor en garasje i Tøyengata og vente.

Men det er fint vær og jeg vet det jo inni meg, jeg et svin selv. Jeg bestiller også bilene bare så kort som jeg trenger dem, hver time koster penger. Av og til går det galt.

 

Gutta på tur kommer endelig med en hvit bil til meg. Sjåføren er høflig og beklagende, jeg er pur tilgivelse.

Ikke så god reklame for bilkollektivet kanskje, men å melde meg inn i bilkollektivet er noe av det lureste jeg har gjort. Ikke flere borttauinger, ikke flere parkeringsbøter, ikke flere reparasjonsregninger, ikke flere dekkskifter, ikke flere perioder med bil som ikke kan brukes fordi man er en slask. Og privatøkonomien er merkbart bedre. Jeg begriper ikke hva jeg tenkte på da jeg var bileier. 

Jeg skjønner ikke noen som eier bil i by. Dere er splitter pine gale, dere bærer på en massepsykose nedarvet fra Henry Fords samlebånd og holdt i live av vanetenkning. Våkn opp, det 21. århundre kaller.

Jeg er alvorlig ute og kjører. Jeg er på vei til Blaker Skanse i Sørum, hvor jeg skal fremføre egne verker.

 

Siden sist har intimtyrannen blitt mildt selvdestruktiv, sykler uten hjelm og hopper utfor mindre stup, og jeg kunne jo gitt det utløp gjennom lette skråsnitt over pulsåren som skikkelige folk, men jeg tenkte, nå som jeg likevel gir svarte bæng i hvordan jeg har det, la oss kanalisere dette inn i noe som kan gi mer positivt resultat enn intensiven på legevakta. La oss spise bare pulver.

Å spise bare pulver er selvfølgelig pinlig, derfor stopper jeg bilen før jeg kommer til Blaker. Siste tettsted før Blaker, når man kjører oppover Glomma, heter Sørumsand. Her setter jeg en brukerdose. På den måten går det lengst mulig tid før jeg må ta frem pulveret igjen.

 

På Sørumsand henger en plakat om arrangementet jeg er med på. Jeg svelger. Jeg håper ikke dette er like store greier som plakaten, jeg har ikke lest høyt på årevis.

 

På Blaker er det rolig og fin stemning. Arrangementet jeg skal lese på kalles lyrikkaften. Og noen har gjort den tabben å invitere meg som ikke er lyriker. De ekte poetene sitter outstage og nyter sol. Jeg prøver å mingle.

Vi føres inn i låven hvor lyrikkaftenen skal inntreffe.

 

Lyrikkaftenen åpner med Bertrand Besigye, mest kjent for diktsamlingen 'Og du dør så langsomt at du tror du lever'. Han har lest dikt for førti tusen, som warm-up-poet for Manu Chao. Nå leser han for førti. Det går nedover, Bertrand, dette må du snu!

Bertrand har en særegen stil som diktoppleser. Når han går fra å snakke normalt til å lese diktet, skvetter jeg. Mannen bruker stemmen, hiver ut bare noen ord i gangen, men diktene er tilpasset stilen. Rock'n'roll, veldig potent.

 

Duoen Odd og Vega har tonesatt dikt av Sigmund Skard. Det funker, det minner meg om Dronning Maud Land.

Jeg har ikke planlagt å blogge dagen min, det er impuls. Mobilen var ikke forberedt, den trekker sitt siste drag strøm inn i transistorene og dør stille. Resten av bildene er tatt av Vega.

Jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvilken novelle jeg skulle lese, og veldig lite på å trene på å lese den. De nye greiene mine er mørke, jeg ville ha noe humoristisk. Etter å ha vurdert humoren i Berømte første ord som for skriftlig, og Gressklippermannen som for drøy, ender jeg med å lese en gammel schläger,  Sjåføren og Vitnet.

 

Selv om man ikke føler seg nervøs når man skal i ilden, aner man aldri hva slags shait kroppen har tenkt å finne på. Når jeg går opp på scenen har jeg roen, jeg gleder meg, hendene mine føles stødige, men i det jeg begynner å lese får jeg den store skjelven i høyrefoten. Det er det samme som Lars Berger pleier å skylde på hver gang han peprer skogen og flytter inn i strafferunden. Skjelvingen forplanter en usikkerhet gjenom hele meg som jeg må battle mens jeg leser. Jeg ber om at det ikke er synlig. Det er vanskelig å score latter på poengene hvis man står og skjelver som et aspeløv. 

Jeg legger vekten på venstre fot. Det går bra. Folket ler, og på de rette stedene. Sjåføren og vitnet er en crowdpleaser, det er et sleipt knep av meg å plassere den inn blant den tyngre tilgjengelige poesien. Applausen hinter om at salen har hatt det bra.

Vi samles i hagen til arrangøren, Ingrid fra Gan, for å komme oss ned igjen. De drikker vin, jeg drikker pulver.

Nytt trossamfunn

Wordfeud League of Honour

Co/ Eskil Åsmul

Fylkesmannen i Oslo

Postboks 8111 Dep.,

0032 OSLO

SØKNAD OM TILSKUDD TIL TROSSAMFUNN

Wordfeud League of Honour søker med dette støtte for trossamfunn. Vi vil i de påfølgende avsnittene påvise hvordan trossamfunnet tilfredsstiller lovgivningen på feltet.

§ 1. Livssynssamfunn med meir enn 500 medlemer med rett til tilskot, jf. § 5 i lova, kan krevje årleg tilskot frå statskassa.

Wordfeud League of Honour har pr i dag 9609 medlemmer. Samfunnet møtes på nettstedet wordfeud.aasmul.net

§ 2 For å få tilskot må livssynssamfunnet føre eit høveleg medlemsregister.

Wordfeud League of Honour fører medlemsregister over medlemmenes brukernavn og mailadresser.

§ 3. Søknad om statstilskot skal sendast for eitt år om gongen til fylkesmannen.

Dette er den første søknaden.

§ 4. Første søknaden skal gi opplysningar om:

a)

det livssynet samfunnet byggjer på Wordfeud League of Honour er et samfunn av mennesker som spiller Wordfeud. I dette spillet får man tildelt brikker. Hvis man får utdelt en blank brikke er sjansen mye større for å vinne spillet enn hvis man for eksempel får en W. Det hevdes at brikkene i dette spillet deles ut tilfeldig. Utenforstående og ateister tror faktisk på dette. Den som spiller spillet mye, vil gjennom flere faser gå bort fra en slik hedensk oppfatning. Den vandring man legger ut på er en reise over høye topper og dype daler, rett etter de mest himmelske opplevelser faller man utfor bratte stup, man er helt ute av stand til å kontrollere det selv. Man vil gå gjennom faser av tvil og selvransakelse. Hva har man gjort for å fortjene ENDA en W? Hvor gikk man vekk fra den rette vei? Så følger åpenbaringen, erkjennelsesfasen. Kraften som fordeler brikker er formløs, usynlig, den er i alt og alle, men menneskesinnets begrensninger gjør det umulig for oss å få grep på en slik kraft. Wordfeud League of Honours personifisering av denne kraften kalles Brikkemajoren. Han er vår parallell til andre trossamfunns gudeskikkelser. Han fordeler brikkene til de som har fortjent dem. Han ser, hører, straffer og belønner.

b)

opplysningar om utbreiing av samfunnet Wordfeud League of Honour har medlemmer i alle norske fylker og i en rekke land verden rundt. Det er ved siden av Smiths Venner det eneste verdensomspennende trossamfunn som har startet i Norge. opplysningar om organisasjonen Organisasjonen styres av Dommere. Vi har to Dommere i Norge som har forskjellige områder. Videre har vi Dommere i Sverige, Danmark, Nederland, og en engelsk Dommer for det internasjonale samfunnet. opplysningar om virke Organisasjonens virke er å arrangere Wordfeud-turneringer. Disse er åpne for alle, uavhengig av alder, legning og livssyn.

Wordfeud League of Honour søker for 2013 støtte på kroner

1,-

For Wordfeud League of Honour

Eskil Åsmul

Spotify Sladrehank

Dypt inne i det kuleformede området øverst på kroppen er jeg dum. Det hadde vært greit hvis jeg var dum et annet sted, slik som på lilletåneglen, på Stadt eller på 1600-tallet, men jeg er altså dum i hodet. Når Spotify foreslår at de skal publisere all musikken jeg hører på direkte på facebookprofilen min, tenker jeg ikke for eksempel relevante ting som "nei", "særlig", "håper tvangstrøya sitter godt på den sjuke fyren som fant på dette", neida, jeg tenker JA KUL IDE, og uten noen form for konsekvensanalyse har jeg trykket "godta".

Så koser man seg med gorgoroth, satyricon, dimmu, burzum og mayhem. Men Spotify har feller. Søker man opp en godsang på søkelisten, vil søketreffene under være helt i hytt og pine uten hensyn til sjanger. Er man på leting etter en lun og fin Burzum-sang, koster det ikke Inger Lise Rypdal en kalori å ligge og vake som gjedden i sivet.

Man setter på sangen man skulle ha, så går man kanskje til et annet rom for å hente en kopp kaffe. På Spotify, sekunder senere, er Greven ferdig med å levere sitt mørke budskap. På Facebook, umiddelbart, er skandalen et faktum. Hele verden får vite.

Når facebookprofilen min nå er full av denne typen meldinger har det kun med slike ulykker å gjøre. Jeg er egentlig beinhard tvers igjennom, jeg lytter kun på drapsmenn som voldtar instrumentene og stemmen sin.

Argh. Jeg har aldri kunnet ljuge til deg. Jeg hører på Justin Bieber fordi jeg LIKER musikken til Justin Bieber! Er det greit? Jeg henger i intellektuelle miljøer, hvor kommersiell popmusikk skys som pesten, og jeg lytter til intellektuelle skyskrapere som Selena Gomez:

There's no way to describe what you do to me
You just do to me
what you do
I, I love you like a love song, baby I, I love you like a love song, baby I, I love you like a love song, baby And I keep hittin' repeat-peat-peat-peat-peat-peat

Før var dette en familiehemmelighet som bare mine nærmeste kjente. Nå, takket være Spotify sladrehank, er det der ute.

Du tror dette er musikk som ikke gir motstand og glir tvers ned? Musikk for folk som vil ha det enkelt og mykt, folk som går i fløyelsklær og silketruser? Bull Shait. Hvis du vil se musikken du liker live, får du med deg noen og går på konsert. Hvem skal jeg gå på konsert med? Selv om jeg i følge bestselgerlistene hører på den musikken som flest mennesker hører på, er det ingen av mine venner som har denne musikksmaken. Vennene mine kjenner imidlertid noen:



De er typisk i barneskolen og har facebookprofiler som ser sånn ut:

.
Som voksen mann skaper man seg masse trøbbel, forakt og motstand ved å høre på denne musikken. Det er langt mer hardcore enn å høre på geriatriske rockere fra forrige århundre.

Så hvorfor? Jeg er ikke inne i dette fordi jeg tiltrekkes av søte unge gutter og glatte brystkasser. Jeg er ikke belieber eller directioner, jeg er en melodijunkie. Folk forteller meg at teksten i en sang er viktig, ja det er den, men som INSTRUMENT. I referenget som jeg refererte til får Selena sunget ordet 'love' seks ganger på rimelig kort tid. Stavelsen 'love' er en positiv lyd som bidrar til musikkopplevelsen på linje med rett tone spilt på en gitar. Poptekster inneholder mange slike positive buzz-ord. At det henger sammen meningsbærende er ikke så viktig, er jeg ute etter tekster som gir meg mer perspektiv på tilværelsen søker jeg dem på andre arenaer enn popmusikk.

Popmusikk i dag fungerer som fotballag, men mens fotballagene er kjent under lagnavn, er popmusikken kjent under navnet til spissen, typisk sangeren, mens resten av laget er ukjent. Et sted i motoren bak Justin Bieber finnes geniet som har lagd melodiene, hva vedkommende heter aner jeg ikke. Men når Rosenborgspissen skifter fotballag fortsetter jeg å holde med Rosenborg, ikke spissen, og sånn er det for meg med musikk også. Britney Spears og Madonna startet på lag jeg likte, så kom noen fatale klubbskifter, og da er det ikke noen nåde fra min side, for min beundring er ikke rettet mot den som fremfører verket, men mot skaperen. Folk som hører klassisk musikk bør skjønne den biten.

Men det er ikke noe forståelse å hente. Det er et fritt land, jeg er fri til å dukke opp på Justin Bieber-konsert alene, og rage over småpikene. Men det kan misforstås. Jeg er redd for at onkel Politi henter meg og plasserer meg i baksetet ved siden av en mann som har hull i lommene og liker å henge utenfor barnehager.

QuizDan: Behind the Scenes

Så går man rundt på NRK-huset og skuler på hverandre igjen. Det er  semifinale i QuizDan, og vi i Trondheims bylag skal møte Lillestrøm og Sandnes. Vi kunne jo ha slappet av og pratet jovialt med konkurrentene, slik vi gjorde før innspillingene i 2011. Petter fra Lillestrøm kunne sagt, hei Eskil åssen går det, og jeg bare bra og Petter kunne sagt er det noen kategorier du gruer deg til og jeg kunne sagt ja jeg har ikke filla snøring på opera håper jeg ikke skal frem på opera Petter, blir det opera så kommer jeg til å bli pulverisert og så må de koste Esquilpulver ut av studio og mange år etter når barnebarnet til Justin Bieber skal intervjues av oldebarnet til Skavlan, og Bieber junior forlanger at stolen hans skal stå inni hjørnet, så kommer de til å finne Esquilpulver.

Men Quizdan 2013 har et taktisk element. La oss si at vi tar en samtale som den over. To timer senere kan vi stå der i studio, bare Petter og jeg er igjen og vi skal ta de fem avgjørende spørsmålene. Petter skal velge hvilken kategori vi begge skal frem i. Han kan velge mellom kategoriene blogging, trøndere og opera. Da blir Petter mørk i blikket og gjør det han må gjøre, han er ikke dum og han vil til finalen, og så må min gamle mor i Trondheim gråte seg gjennom seansen mens sønnen sleper familienavnet fram og tilbake gjennom søla i beste sendetid.

Så vi skuler. Eller, vi prater, det er jo fine fyrer dette, men man vet at det er ting man ikke skal si så mye om, selv om man tenker mye på dem, så det blir en rar stemning.


NRK vil vite hva arbeidstittelen min er, det skal stå navn og tittel på skjermen. Jeg sier Technical Writer. Dan Børge sier, det er jo engelsk, det går jo ikke. De vil ha det på norsk. Så jeg må være teknisk forfatter. Men databransjen er internasjonal, jeg har aldri hørt om noen som kaller seg teknisk forfatter. Det føles litt sånn:
- Hvor er du fra?
- Jeg er fra Southampton
- Det går jo ikke.
- Men jeg er fra Southampton
- Ser vi ut som om vi driver Engelsk Rikskringkasting?
- Nei ...
-  Nemlig. Så du er fra Sørskinketonn.

 Jeg vil ikke bruke tid på det, de kan presentere meg som Esquil, Apenes Konge for alt jeg bryr meg.


På VGD gikk ryktene om at Lillestrøm er bedre enn Trondheim. Jeg var også mest redd for Lillestrøm, de er erfarne quizzere, de tre gutta på laget deltok i quiz-NM før jeg hadde vært på min første pub-quiz. Men i generalprøven skremmer de oss ikke. Lillestrøm ryker først, de får 10 poeng mens Sandnes får 12 og vi 17. I del to av generalprøven skal alle på laget frem en for en. Vi velger kategorien 'kroppen' og Sandnes har to tannleger. Dårlig plan. Sandnes henter nesten igjen oss. Men vi vinner generalprøven. Vi tar det som et godt tegn.

Alvoret er i gang, og det starter som alltid med fem ja/nei-spørsmål om underholdning. Ungdomsavdelingen vår, Ragnhild (21) og Vegard (24), bærer laget på ryggen gjennom denne fasen. Igjen nagler vi fem av fem, som vi har gjort hele veien på disse spørsmålene. Lillestrøm får en bom, Sandnes er også rent igjennom.

Vi får vite temaene. Champions League, Sko, TV-krim, Romfartshistorie, Knudsen og Ludvigsen, Næringsliv og Politiske dikt. På to av disse temaene skal vi sende frem en spiller som må quizze individuelt.

Vegard skal definitivt frem på Champions League, det er bullseye for ham. Det andre valget er problematisk. Ragnhild tilbyr seg å gå frem på TV-krim. Det er en fin mulighet, men hun kan få to spørsmål fra 1984 og 1972. TV er ikke like holdbart som musikk og film, TV-seriene fra 60- 70- og 80-tallet forsvinner ut av den kollektive bevisstheten, hvem har egentlig god oversikt over hva som gikk på TV før de ble født?  Vi er veldig i tvil, men velger å spille meg på romfartshistorie.

TV-krimmen kommer først, vi får to spørsmål om nye TV-serier. Jeg har feilkalkulert. Men til gjengjeld er de så vanskelige at valget nok ble rett. Bare Sandnes klarer det engelske navnet på serien Forbrytelsen. Det andre spørsmålet, om Mord og Mysterier, er det bare Vegard som klarer i hele studio.

Romfarten kommer. Jeg daler ned over solo-quizstasjonen som en ørn over byttet. På det første spørsmålet, hva var den første romfergen, starter jeg med å skrive feil svar på instinkt (Discovery), tenker meg om, sletter det og skriver det riktige (Columbia). På nittitallet var jeg overtent i TV-studio og ville vært happy bare for å greie å tyne ut en romferge. Nå har jeg større selvtillit i TV-quizer, hjernen er krystallklar og jobber lynfort, jeg kommer nær mitt beste meg.

Så vil Dan vite hva sjarken til Laika het. Jeg vakler mellom Sputnik og Vostok (som var Gagarins sjark). Jeg kommer til at det var en Sputnik, men er usikker på tallet. Når et tall skal gjettes liker jeg å holde det binært, altså gå for 0 eller 1. Men Sputnik 0, så artige var Sovjetunionen aldri. Jeg gjetter Sputnik 1. Svaret er Sputnik 2. Det holder ikke mot Petter fra Lillestrøm. Men vi har rykket fra Sandnes, de har bommet på begge, vi er i delt ledelse.

Vi har fått kategorien Sko, og Sandnes har en skoselger på laget. Men de spiller ikke henne frem solo. Det forundrer oss, og antagelig tapte Sandnes noen poeng på det valget, siden romfartsmannen deres ikke leverte. Det skal vi ha, alle på laget er villige til å gå frem. Jeg har fryktet sko-kategorien, men vi klarer en av to spørsmål, og jeg får en følelse av at vi skal overleve. Vi ligger ett bak teten, men vi har igjen Vegard på Champions League.

For å forberede den som skal frem på en kategori, pleier resten av laget å bruke pausene til å brainstorme rundt temaet. Først snakker vi litt om finalen i 2012, Chelsea-Bayern München, hvem som vant,  resultatet av straffesparkkonkurransen og hvem som bommet på den avgjørende straffen. Alt jeg prøver å drille Vegard på er han stålsikker på, jeg må lete etter et sted jeg kan bidra, så jeg tenker, hm, jeg er en gammal trønder, vi tar noen gamle trøndergreier. Det blir en runde med repetisjon av Milan-Rosenborg i 1996. Vi går igjennom de to norske målscorerne og litt annet snacks sånn som datoen for kampen.

Vegard går frem. Han får 'hvem vant CL i 2012', og 'hvem scoret det avgjørende målet i Milan-Rosenborg'. Han ville klart begge i søvne. Men det er godt å se at prosessen vår ikke er helt på jordet.

Vegard tar oss opp i tet, Lillestrøm bommer på Chelsea. På den siste kategorien, politiske dikt, fortsetter Lillestrøm å trøble, og laget som ledet to kategorier før slutt er plutselig ute av programmet.

Vi leder med tre poeng på Sandnes, men det betyr at Sandnes har fordelen av å velge sist. I generalprøven tok de inn cirka tre poeng i samme situasjon.

Hver av oss skal frem og svare på fem spørsmål individuelt, nesten som en skiskytterstafett. Taktikken i denne delen er noe vi har øvd mye på. Jeg aksepterer at vi kan ryke ut av QuizDan på kunnskap, vi konkurrerer iblant mot lag som har quizzet tre ganger så lenge som oss, og det er ikke et forsprang du henter inn over natta. Men jeg har lovt laget mitt, vi skal ikke ryke ut på grunn av dårlig taktikk. Vi har terpet og trent for å kunne gjøre gode valg under press.

Dan Børge leser kategoriene. Under denne delen har vi fått mye kjeft fordi vi (ok da, jeg) begynner planleggingen mens Dan Børge ennå prater, og dermed snakker i munnen på ham. Så vi har utviklet et enkelt tegnspråk for å kommunisere hvordan hver av oss liker kategoriene.

Vi har fått Fylker, Harry Potter, Insekter, Norsk Tipping, Språk og 30-tallshistorie. Ragnhild liker Harry Potter, og Terje er guru på norsk geografi. Dette er de to sterkeste kortene våre og de vi skal spille. Harry Potter er gull, der kan folk være helt blanke. Jeg har lyst til å spille Ragnhild til slutt, når Sandnes står igjen med to, det er ikke sikkert de godt voksne tannlegene er bevandret i Harry Potter. Men det er et problem. Terje er vår mann på dyr. Og hvis vi spiller han først blir vi sårbare på insekter.

Så Ragnhild går først. Dama på Sandnes møter henne. Det går bra, 4-3 til Ragnhild, men teknikken snyter Ragnhild for det femte poenget, og det blir en lang krangel. Dan Børge skjønner ikke at Ragnhild er misfornøyd med å bli fratatt det femte poenget istedet for å være hæppy med å vinne 4-3. Jeg skjønner Ragnhild veldig godt. På TV blir hele krangelen klippet vekk, men Dan Børge refererer til situasjonen ved å si 'selv om hun sikkert kunne klart fem'.

Sandnes spiller insekter. Det er vår skrekk. Det betyr at Terje må opp, og det betyr at vi mister muligheten til å bombe dem med Terje på Fylker. Men Terje klarer ihvertfall alle insektene, og vi har fem poengs ledelse.

Så er det vår tur til å velge, og Vegard kan velge det han liker best. Han går for Norsk Tipping. Han må møte stjerna på Sandnes, den 29 år gamle advokaten Brage som har imponert alle. Gutta får vanskelige spørsmål, ihvertfall for meg, men Vegard klarer 4 av 5. Vi har en fire poengs ledelse når jeg skal opp.

Språk er kategorien jeg minst vil ha av de tre som står igjen. Og igjen velger Sandnes det vi minst vil ha. Bra spilt, Sandnes. Men jeg trenger bare to rette.

Jeg klarer spørsmål 1. Deretter får jeg et spørsmål hvor jeg må gjette. Det handler om et utdødd språk som ble snakket på norddelen av de britiske øyer fra 1100-1700. Anglo-normannisk er et av alternativene. Det antar jeg er sprøyt, det er ikke en beskrivelse som er egnet til å skille språket fra engelsk, som ble formet i blandingen av anglere og normannere. De to andre alternativene, piktisk og norn, var hipp som happ for meg. Begge er utdødde språk fra dette området, men piktisk er noe eldre, pikterne er gjengen som romerne bygget Hadrians mur for å holde ute. Det visste jeg ikke da. Jeg gikk over i ren gaming. Spørsmålslageren har stått med enten piktisk eller norn som rett alternativ, ut fra det har h*n laget det gale alternativet anglo-normannisk. Hvilket er mest sannsynlig som inspirasjonskilde til det, jo, norn. Jeg svarer norn.
Langskuddet går inn. Vi er i finalen.

Det tar litt tid å komme ned på jorden igjen, det bobler i hodet. Programmet er over og festen har begynt. Jeg får såvidt krøstet frem nok åndsnærværelse til å svare på spørsmål tre. Språkspørsmålene går inn en for en, og vi vinner 37-31. 37 poeng er tangering av det vi hadde i kvartfinalen, da vi vant 37-29, og et tegn på at vanskelighetsgraden ikke er skrudd særlig opp til semien. Dan Børge sier at det er den største seieren han kan huske i årets QuizDan.

Det kommer en individuell del hvor hjernen min bare holder en skygge av ytelsesnivået den nettopp hadde, jeg bryr meg ikke nok. Jeg ligger bra an etter første del, hvor Ragnhild ryker ut. I andre del snubler jeg på ting jeg kan, og må ut i tie-break mot Vegard, men berger på grunn av den kroatiske halvøyen Istria. Den hadde både Vegard og jeg på en av treningsquizzene våre, men det var jeg som rettet de spørsmålene og jeg fikk dermed repetert det mest. I de siste sju spørsmålene merker vi at vanskelighetsgraden er skrudd opp, og Terje som leder er uheldig med alt han må gjette på. Jeg er heldigere både med spørsmål og med gjetting på Olav Akselsen, og jeg får 10.000 kroner.

I april er det finale, vi møter et annet bylag og et mesterlag. QuizDan 2013 er en hybrid, det kan sammenlignes som en konkurranse mellom landslag og klubblag i fotball, men hvor klubblagene får lov å velge spillere først. Så Barcelona kan stille med Messi, Xavi, Villa og Iniesta, deretter får landslagene plukke sine folk blant de som ikke er med på et godt klubblag. Vi tror vi har en fair sjanse til å slå det andre bylaget i finalen, for å slå mesterlaget skal vi ha flaks.

Alle bilder: Erik Dyrhaug

Europamesterskapet i Quiz

Jeg sitter i en søylehall i Brügge og har frivillig skoleprøve. Rundt meg har jeg de mest kunnskapsrike menneskene i Europa. Det er EM i Quiz.

Quiz er en stor sport, viser det seg. Hvor stor skjønte jeg ikke før jeg kom hit. Jeg driver med Scrabble, orientering og quiz. Som scrabblespiller ser jeg vel sånn passe gjennomsnitts ut, plassert på en vekt. For å være orienteringsløper er jeg et dissende lass av spekk, flesk og ister som man knapt skulle tro var istand til å stabbe seg gjennom skogen. Men så tar man altså dette matvraket og flytter det inn i det internasjonale quizmiljøet, og vips, han er mager igjen, faktisk litt skrantete.

Hvor tar de alt fra? Ja, det er en sport som utøves sittende, med lite fysisk bevegelse, men det kan man si om Scrabble også. Det som skiller quiz fra Scrabble, det som gjør at quizzerne veier mer, er ikke ruging av stol. Det er øl. Quizsportens kobling til alkohol er såpass tett at selv her under EM har vi bonger på bordene som kan fylles ut så vi får i oss de mengdene vi skal ha. Vi krysser av for ølmerke og ølmengde, så flytter vi fokus til neste spørsmål mens vi holder lappen i været. Bartenderen kommer og henter lappen stille. Når han returnerer med varene skal det betales i sjetonger, ikke noe roting med sedler og vekslepenger. Hele systemet er konstruert for å maksimere antall øl per forstyrrelse.

Og det kan høres useriøst ut, bare tenk om langrennsløperne, jeg mener, DER er Bjørgen over på vinen, hun hyler den rett ned på vei inn til skibytte, hun nøyde seg altså med tre øl i dag før hun oppgraderte, og hva tror du, Torgeir, det er rutinert er det ikke, men neiognei, nå kommer det en melding fra skogen, Nordthug har drukket klister og smurt med karsk, og der snubler Bjørgen ut på tredjerunden uten staver og med den ene skien festet bak frem.

Men kan man derfor avfeie quiz som seriøs sport? Neida, quizzerne er seriøse de. Mye av karrierene til disse menneskene har foregått i beruset tilstand. Hvis man har vært beruset vil man neste morgen iblant oppleve en viss diffushet når man forsøker å gjenkonstruere detaljene i det som skjedde kvelden før. Det vil være null respons fra harddisken når man forsøker å huske hvem man klinte med, hvem man klinte til, eller svaret på spørsmålet om Kevin Kline.

Forskning sier imidlertid at når man våkner etter en fuktig natt vil alt som skjedde være lagret i skallen, det er bare ikke aksesserbart i edru tilstand. Om man igjen lar seg beruse, derimot, vil minnene velte frem. Følgene av dette er at en seriøs quizzer i løpet av en quiz må svelge unna som en druknende, jobbe seg gjennom flest mulig gamle nivåer av beruselse, for å hente frem den tilhørende kunnskapen.

Når Dæhlie ble støttet sjanglende ut av arenaen etter femmila, ble han hyllet for sin innsatsvilje. Når en av de norske deltagerne under quiz-EM måtte støttes sjanglende ut av arenaen da den første dagens konkurranser var over, fortjener han samme respekt. Det er gutta sine det, gutta som går i kjelleren for fedrelandet.

Opp og nedturer for det norske quizlandslaget. Her slår de storfavoritten England i semifinalen:

Og her får de en skikkelig blåveis mot Finland i finalen: