Intimtyrannen 2013: Quiz

 Dagen møter meg med en liflig odør jeg ikke umiddelbart drar kjensel på.

 Fordi jeg bare spiser pulver tømte jeg i går kjøleskapet for all mat. Del to av planen, legge maten i søppelkassen, glemte jeg imidlertid. Det står tre poser med gamle matvarer og godgjør seg i gangen.

Posene ekspedert og mannen er på vei til jobb. 

Jeg lykkes i å sikre meg det eneste setet på bussen som betyr noe, det innerste bakerste. 

Dette er arbeidsstokken. Du trodde kanskje arbeidsstokken var en stokk? Neida neida neida. 

Arbeidsplassen min venter på nye gullkorn fra technical writer man.

 Og dette er utsikten. En herlig gjeng med nerder.

Fornebu flyplass er borte, men spisesalen lever videre. Det er her vi spiser lunsj. Jeg skal ikke spise lunsj, jeg greier fint å lepje i meg pulveret mitt mens jeg sitter foran maskinen. Men jeg tar likevel en tur for å få min daglige dose Bjørn Stærk, som er den eneste andre bloggeren i firmaet, og som i praksis headhuntet meg gjennom bloggen du leser nå.

Hver eneste dag i fire år, bortsett fra den katastrofale dagen da kantina var tom for brunost, har Bjørn  trykt i seg tre brødskiver med brunost i lunsjen. Likevel nekter han for at han alltid spiser brunost. Han hevder at han hver dag går til lunsjbordet med et åpent sinn, gjør en vurdering av det som finnes, og tar et valg. At valget hver dag blir brunost overrasker ham dypt.

Man har sine rutiner, siste del av lunsjpausen utarter ofte i en fussballduell mot Bjørn. Jeg tar ledelsen, jeg er på 8-6. Jeg lukter grønn og gulle skoger og begynner å tenke på hvordan jeg skal blogge denne formidable triumfen.

Jeg taper 8-10.

Klokken er 13 og jeg skal lage et teknisk dokument sammen med Barath.

Barath sitter i Bangalore, India. Jeg sitter på Fornebu, Bærum. Jobben min er å forstå hva jeg skal skrive gjennom indisk aksent, tunge tekniske forklaringer som ofte starter midt inne i noe som bare programmereren selv skjønner, og støy på linja.  

Det er viktig med en fengende tittel. Det sikrer lesere. Og det fremgår tidlig at tittelen på verket må bli spenstige howtoencryptdatabetweenappserveranddatabaseoracleandsqlserver. 

Jeg får en lite hyggelig facebookmelding. Nytt samlivsbrudd i vennekretsen. Det fjerde på en måned. 

Hodet blir tungt, ting må prossesseres, enkrypteringen vil ikke la seg beskrive. Jeg erklærer gymtime.

Jeg løp så lenge jeg klarte, men måtte over i gange på slutten. Vi er på Fornebu, de lagde flyplass her, ikke akkurat alpeterreng, hvor vanskelig kan det være å løpe hele veien da Esquil, spør du. Hvor vanskelig kan det VÆRE! Må vi JOBBE DA!

Men trene når man bare spiser pulver er beinhardt. Jeg går nesten i veggen.

Det er greit det.

Dette kunne gått fryktelig galt. Jeg kommer ut av dusjen med en litt latterlig hanekam. Jobben liker ikke sånt. Vi må se skikkelige ut i tilfelle det kommer kunder i nærheten. Hva om kundene får se hanekammen, da ryker kanskje en diger kontrakt, så må vi sparke folk, så begynner de sparkede folkene med narkotika, så begynner de å stjele for å få råd til dopet, og kanskje en dag rapper de lommeboka til styrelederen. Det kan vi ikke tillate.

Men takket være intimbloggingen må jeg se inn i et kamera iblant. Det gjør at jeg oppdager post-dusj-hanekammen før jeg er tilbake på arbeidsplassen. Bedriften er reddet.

Etter gymtimen løsner det skikkelig. I endorfinrusen hamrer jeg ned side på side. Riktignok knabber jeg mye fra internett, men likevel. Klokken 13.00 eksisterte ikke dokumentet, før 17.00 er det på 11 sider. Inkludert løpetur og dårlige nyheter.

Jeg går hjem med god samvittighet.

På bussholdeplassen værer jeg en krise under oppseiling. Mannen med den grønne veska er alt for hissig på grøten. 

Bussene som kommer hit er nesten tomme, det er ingen grunn til å sloss om sitteplass. Dette er en mann med ambisjoner som langt overstiger det å bare sitte. Denne mannen aksepterer ikke hvilket som helst sete.

Jeg har ikke en slik strategi. Den bakerste plassen skal tilfalle meg naturlig, fordi de andre passasjerene ikke føler seg tøffe nok for å sitte på bakerste rad. Hele greia med å sitte på bakerste rad er jo å være kul. Du er ikke kul hvis du brøyter deg vei inn dit.

He´s in my spot.

Det er greit, det.

På bussturen søker jeg tilflukt i Wordfeud. Nok en dag i mitt virke for å ødelegge andres glede. Jeg blokkerer for motstanderens K og håper at hun ikke spiller KYL før jeg får blokkert den også.

Hun startet spillet med å utrope meg til Veldig Stor Favoritt. Det passet meg litt dårlig, jeg har ikke så veldig fokus på Wordfeud om dagen, jeg bare flytter brikker. Så jeg forsøkte å snu bordet. Ingen kan forvente at Kutrapahli klasker ned bingoer på norsk.

Det dømrade profilbildet mitt knuser planen.

Jeg har satt dagens tredje pulverdose, og slapper av hjemme med musikkvideoer før jeg skal dra på quiz.

Jeg beslutter å sykle til Quiz.

Det er en varm sommerdag +

Fra Grønland til Sagene er det masse oppover +

Jeg har trent tidligere i dag, porene er i beredskap

=

SVETT! OG EKKEL!

- Så hvordan har du forberedt deg til Quizen i dag, Ivar?

- Nei jeg har gått over noen av de europeiske kongerekkene og sett litt på flatemål.

- Og hvordan har du forberedt deg da, Esquil?

- Jeg har stått inne på dassen og vasket meg med dasspapir.

Vi blir spurt om hvor mange Leopolder som har vært konge av Belgia. Ivar mener det er tre. 

Vi andre mener det er to Leopolder. Espen, Tia og jeg, jooo, to Leopolder, Leopold I ooog ... hm... Leopold II, det må vel stemme. 

Vi har en tre-mot-en- situasjon.

Ivar skriver ned hele den belgiske kongerekka, fra Belgia ble et land, med navn, nummer, årstall for innsettelse, årstall for død. 

Eid. 

Vi svarer 3. Og får rett.

Espen Iversen og Tia velger å benytte pulverkuren min til å spise et fullt måltid med dessert foran øynene mine. Jeg lurer på om man får i seg kalorier av å kjenne lukten av burgerdressing.

Espen er også den som har taklet mitt siste samlivsbrudd etter den mest harde og kalde linjen. Han sier det er en bevisst strategi for å få meg fortere tilbake til hverdagen.

Vi diskuterer retteregler på quiz. Iversen er hard og kald der også.

Espen: Jeg er ikke så veldig menneskelig når det gjelder retteregler.

Jeg: Du er ikke så veldig menneskelig punktum.

Espen: Vel. JEG klarer å holde på dama mi.

Svararkene. Vi er på pallen etter første, men ender på fjerdeplass.

De andre på laget mitt går hjem, jeg blir igjen og henger med QM Tom og Larsan og de andre som slo oss. Larsan fikk dermed revansj på meg etter finalen i QuizDan. Den gangen hadde de med en fyr som het Thomas, denne gangen var de uten ham. Alt tyder på at de må sette han fyren ut av laget. Vi kan godt overta ham.

Jeg skal sykle hjem i den lyse sommerkvelden. Sykkelen min står ubesudlet og venter på meg, ikke engang setet har de stjålet. Hva driver de med på Sagene? Late tiltaksløse drog.

Jeg sykler hjem langs Akersbekken. Noen kaller dette en elv. Men er man vokst opp med Nidelva rennende gjennom byen kan Akersbekken aldri bli noe annet enn en unnskyldning for en elv. 

Men av og til er det fint nede ved bekken. Det skal de ha. Og det er ikke noe galt i å ha en bekk, men Oslo vil gjerne kalle det elv. Det er ikke noe galt i å ha et gult trepalass heller, men Oslo vil gjerne kalle det slott.

Det er greit det.

Når jeg kommer hjem finner jeg svaret fra fylkesmannen. Jeg søkte om støtte til trossamfunn, overskriften på brevet var, som bloggposten viser, ´søknad til støtte for trossamfunn´. Fylkesmannen svarer at det synes uklart om jeg søker om støtte til trossamfunn eller livssynssamfunn. Og slipper derfor å behandle søknaden. Rock On, fylkesmannen.

De burde ha et standard svarbrev for slike situasjoner, og det burde se slik ut:

Vedrørende søknad om støtte til trossamfunn

MohohohahahahhaHA!

Med hilsen 

Fylkesmannen

Intimtyrannen 2013: Litteraturarrangement

Showing, not telling. En gylden regel innen forfatterkunsten.

Jeg sitter på kaféen, aner fred og ingen fare. Jeg pusler med kameraet på min iPhone, jeg vender det mot meg, jeg ser fyren der inne, og jeg kjenner ham igjen. Det er Intimtyrannen. Intimtyrannen er tilbake. Fire år etter at han pusset toalett inn i solnedgangen og forsvant.

Det er en nydelig søndag ettermiddag i Norges hovedstad og jeg har nettopp innsett at jeg skal blogge alt jeg gjør den neste uken. Let´s party like it´s  2009.

Ettermiddagen starter brutalt. Jeg har bestilt meg bil fra Oslo Bilkollektiv.  Men jeg får telefon fra el duderino som bruker bilen før meg om at han sitter fast i køa på E18. Litt overrasket der altså, kø på E18, hvem skulle tro, umulig å forutse at noe sånt kunne oppstå. Jeg må sitte utenfor en garasje i Tøyengata og vente.

Men det er fint vær og jeg vet det jo inni meg, jeg et svin selv. Jeg bestiller også bilene bare så kort som jeg trenger dem, hver time koster penger. Av og til går det galt.

 

Gutta på tur kommer endelig med en hvit bil til meg. Sjåføren er høflig og beklagende, jeg er pur tilgivelse.

Ikke så god reklame for bilkollektivet kanskje, men å melde meg inn i bilkollektivet er noe av det lureste jeg har gjort. Ikke flere borttauinger, ikke flere parkeringsbøter, ikke flere reparasjonsregninger, ikke flere dekkskifter, ikke flere perioder med bil som ikke kan brukes fordi man er en slask. Og privatøkonomien er merkbart bedre. Jeg begriper ikke hva jeg tenkte på da jeg var bileier. 

Jeg skjønner ikke noen som eier bil i by. Dere er splitter pine gale, dere bærer på en massepsykose nedarvet fra Henry Fords samlebånd og holdt i live av vanetenkning. Våkn opp, det 21. århundre kaller.

Jeg er alvorlig ute og kjører. Jeg er på vei til Blaker Skanse i Sørum, hvor jeg skal fremføre egne verker.

 

Siden sist har intimtyrannen blitt mildt selvdestruktiv, sykler uten hjelm og hopper utfor mindre stup, og jeg kunne jo gitt det utløp gjennom lette skråsnitt over pulsåren som skikkelige folk, men jeg tenkte, nå som jeg likevel gir svarte bæng i hvordan jeg har det, la oss kanalisere dette inn i noe som kan gi mer positivt resultat enn intensiven på legevakta. La oss spise bare pulver.

Å spise bare pulver er selvfølgelig pinlig, derfor stopper jeg bilen før jeg kommer til Blaker. Siste tettsted før Blaker, når man kjører oppover Glomma, heter Sørumsand. Her setter jeg en brukerdose. På den måten går det lengst mulig tid før jeg må ta frem pulveret igjen.

 

På Sørumsand henger en plakat om arrangementet jeg er med på. Jeg svelger. Jeg håper ikke dette er like store greier som plakaten, jeg har ikke lest høyt på årevis.

 

På Blaker er det rolig og fin stemning. Arrangementet jeg skal lese på kalles lyrikkaften. Og noen har gjort den tabben å invitere meg som ikke er lyriker. De ekte poetene sitter outstage og nyter sol. Jeg prøver å mingle.

Vi føres inn i låven hvor lyrikkaftenen skal inntreffe.

 

Lyrikkaftenen åpner med Bertrand Besigye, mest kjent for diktsamlingen 'Og du dør så langsomt at du tror du lever'. Han har lest dikt for førti tusen, som warm-up-poet for Manu Chao. Nå leser han for førti. Det går nedover, Bertrand, dette må du snu!

Bertrand har en særegen stil som diktoppleser. Når han går fra å snakke normalt til å lese diktet, skvetter jeg. Mannen bruker stemmen, hiver ut bare noen ord i gangen, men diktene er tilpasset stilen. Rock'n'roll, veldig potent.

 

Duoen Odd og Vega har tonesatt dikt av Sigmund Skard. Det funker, det minner meg om Dronning Maud Land.

Jeg har ikke planlagt å blogge dagen min, det er impuls. Mobilen var ikke forberedt, den trekker sitt siste drag strøm inn i transistorene og dør stille. Resten av bildene er tatt av Vega.

Jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvilken novelle jeg skulle lese, og veldig lite på å trene på å lese den. De nye greiene mine er mørke, jeg ville ha noe humoristisk. Etter å ha vurdert humoren i Berømte første ord som for skriftlig, og Gressklippermannen som for drøy, ender jeg med å lese en gammel schläger,  Sjåføren og Vitnet.

 

Selv om man ikke føler seg nervøs når man skal i ilden, aner man aldri hva slags shait kroppen har tenkt å finne på. Når jeg går opp på scenen har jeg roen, jeg gleder meg, hendene mine føles stødige, men i det jeg begynner å lese får jeg den store skjelven i høyrefoten. Det er det samme som Lars Berger pleier å skylde på hver gang han peprer skogen og flytter inn i strafferunden. Skjelvingen forplanter en usikkerhet gjenom hele meg som jeg må battle mens jeg leser. Jeg ber om at det ikke er synlig. Det er vanskelig å score latter på poengene hvis man står og skjelver som et aspeløv. 

Jeg legger vekten på venstre fot. Det går bra. Folket ler, og på de rette stedene. Sjåføren og vitnet er en crowdpleaser, det er et sleipt knep av meg å plassere den inn blant den tyngre tilgjengelige poesien. Applausen hinter om at salen har hatt det bra.

Vi samles i hagen til arrangøren, Ingrid fra Gan, for å komme oss ned igjen. De drikker vin, jeg drikker pulver.

Nytt trossamfunn

Wordfeud League of Honour

Co/ Eskil Åsmul

Fylkesmannen i Oslo

Postboks 8111 Dep.,

0032 OSLO

SØKNAD OM TILSKUDD TIL TROSSAMFUNN

Wordfeud League of Honour søker med dette støtte for trossamfunn. Vi vil i de påfølgende avsnittene påvise hvordan trossamfunnet tilfredsstiller lovgivningen på feltet.

§ 1. Livssynssamfunn med meir enn 500 medlemer med rett til tilskot, jf. § 5 i lova, kan krevje årleg tilskot frå statskassa.

Wordfeud League of Honour har pr i dag 9609 medlemmer. Samfunnet møtes på nettstedet wordfeud.aasmul.net

§ 2 For å få tilskot må livssynssamfunnet føre eit høveleg medlemsregister.

Wordfeud League of Honour fører medlemsregister over medlemmenes brukernavn og mailadresser.

§ 3. Søknad om statstilskot skal sendast for eitt år om gongen til fylkesmannen.

Dette er den første søknaden.

§ 4. Første søknaden skal gi opplysningar om:

a)

det livssynet samfunnet byggjer på Wordfeud League of Honour er et samfunn av mennesker som spiller Wordfeud. I dette spillet får man tildelt brikker. Hvis man får utdelt en blank brikke er sjansen mye større for å vinne spillet enn hvis man for eksempel får en W. Det hevdes at brikkene i dette spillet deles ut tilfeldig. Utenforstående og ateister tror faktisk på dette. Den som spiller spillet mye, vil gjennom flere faser gå bort fra en slik hedensk oppfatning. Den vandring man legger ut på er en reise over høye topper og dype daler, rett etter de mest himmelske opplevelser faller man utfor bratte stup, man er helt ute av stand til å kontrollere det selv. Man vil gå gjennom faser av tvil og selvransakelse. Hva har man gjort for å fortjene ENDA en W? Hvor gikk man vekk fra den rette vei? Så følger åpenbaringen, erkjennelsesfasen. Kraften som fordeler brikker er formløs, usynlig, den er i alt og alle, men menneskesinnets begrensninger gjør det umulig for oss å få grep på en slik kraft. Wordfeud League of Honours personifisering av denne kraften kalles Brikkemajoren. Han er vår parallell til andre trossamfunns gudeskikkelser. Han fordeler brikkene til de som har fortjent dem. Han ser, hører, straffer og belønner.

b)

opplysningar om utbreiing av samfunnet Wordfeud League of Honour har medlemmer i alle norske fylker og i en rekke land verden rundt. Det er ved siden av Smiths Venner det eneste verdensomspennende trossamfunn som har startet i Norge. opplysningar om organisasjonen Organisasjonen styres av Dommere. Vi har to Dommere i Norge som har forskjellige områder. Videre har vi Dommere i Sverige, Danmark, Nederland, og en engelsk Dommer for det internasjonale samfunnet. opplysningar om virke Organisasjonens virke er å arrangere Wordfeud-turneringer. Disse er åpne for alle, uavhengig av alder, legning og livssyn.

Wordfeud League of Honour søker for 2013 støtte på kroner

1,-

For Wordfeud League of Honour

Eskil Åsmul