Han har aldri nådd inn til meg før, i dag treffer han i hjertet. Men jeg er på den andre siden av gaten. Og jeg gir ikke lett til mennene, da heller kvinnene. Jeg er en kjønnsfascist, jeg tror at mennene tigger til øl og sprit. Jeg sparer pengene. Går hjem til varmen i leiligheten min og maten i kjøleskapet.
Men det var et fantastisk ansiktsuttrykk han presterte. Hvor lærer de triksene sine? Har de egne skoler for sånt?
En mann jeg traff på fest fortalte meg at de utenlandske tiggerne er for profesjonelle skuespillere å regne.
Han sa at romanifolket tigger organisert i et strengt hierarki. Vi hjelper ikke personen vi gir til, pengene havner hos søkkrike høvdinger som kjører Mercedeser.
Han sa at hvis vi gir kommer det bare flere av dem til Norge.
Han sa at tiggerne er borgere av Romania, at Romania er EU-medlem, og et rikt land som har gode trygdeordninger. Ingen borger av EU trenger å tigge, de gjør det fordi de foretrekker en slik livsstil.
Et par dager senere tar jeg bussen forbi hans faste plass. En ambulanse står halvveis opp på fortauet. Ambulansepersonellet står utenfor, lent over et menneske som ligger på ryggen på asfalten. I det bussen min passerer løfter de armen opp på brystet, forbereder seg til å løfte kroppen inn i bilen. Så tar de en pause, og det slår meg at de har alt for god tid. Her står det ikke lenger om liv.
Jeg svelger. Jeg har ikke sett lik så alt for ofte.
En bil, to statsansatte, en kropp. Ingen gråtende pårørende ved siden av.
Han gikk alltid i den samme jakken, alltid i den samme buksen. Født i et land sør og øst i Europa, sikkert til sine foreldres kjærlighet, drømmer og håp som alle oss andre. Død i Oslo, alene, som søppel av kjøtt.
Jeg glemmer ikke ansiktsuttrykket jeg så på hans nest siste dag. Jeg vet ikke hvem han var, men jeg tror ikke han var skuespiller. Jeg tror asfalten i Oslo er hard.
Nordmenn definerer det som fattigdom hvis man ikke kan sende ungene sine på leirskole. Vi har godt av å ha tiggere i gatene, for nød er en stor del av verdenen vi lever i. Vi har godt av å se tiggerne i øynene og kjenne på følelsen det gir. Jeg tror at den følelsen er et bra kart, den hinter til oss om vi har levd slik at vi fortjener det vi har.
Vi har godt av å hjelpe. Og de har godt av at vi hjelper.
PS: Romania har lavere BNP per person enn Gabon, Iran, Botswana og Libya. Gode nordmenn drar dit for å drive barnehjem frivillig, siden staten ikke klarer det.
