Jeg vil putte deg i et lite bur

Det jeg vil gjøre er å ta kroppen din og putte den inn i et trangt rom ...

I dette rommet vil jeg at du skal tilbringe dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år.
Mens jeg langsomt tyner deg for hvert øre du noengang har tjent.
Rommet vi snakker om ligger i denne bygningen på Grønland. Du kan se balkongen din til venstre på bildet. Utestedet Olympen, aka Lompa, er til høyre på bildet. Adressen er Margit Hansens gate 5.

Slik ser rommet ut. Du kan ane "kjøkkenet", det får plass i et skap.

For at du skal få enda mindre plass kommer jeg til å sette inn en vaskemaskin.

Her er balkongen, et sted solen aldri vil nå, ubeskyttet for nordavind og festbråk.

Mer bad enn dette får du ikke.

Naboene er fryktelige mennesker.

Bygget er fra 2006, men hybelen er ikke leid ut før. Naboen over oss leier ut tilsvarende hybel til 7000.

Hint meg på xxxx hvis du vil se over fasilitetene.

Oppdatert: ser ut til at saken har løst seg.

Intimtyrannen 19: Leaving Bergen

Jeg våkner opp i et rom jeg ikke gjenkjenner. Foran meg står en ung kvinne med bustete hår. Jeg gripes av stundens alvor og begynner nesten å gråte, det er ikke rett at mennesker i år nitten...ehhvilket år er dette? Uansett, det er ikke rett at mennesker skal behøve å ha bustete hår, ikke rett at unge mennesker skal bli frarøvet en skikkelig hårsveis så tidlig i livet, og det aner meg at jeg burde gjenkjenne denne kvinnen, dette stedet, men hjernen er en betongblokk som nekter å samarbeide.
Jeg er på stuen, i et fremmed hus, i en fremmed by, kvinnen finner seg selv på bildene på veggen, av samtalen skjønner jeg at det er hennes onkel og tante hun sitter imellom. Bor hun her? Hvor er vi? Hvorfor virker ikke hjernen min?

De fremmede menneskene fører meg gjennom den ukjente byen og ned i grottene. Og jeg tenker, hvis det altså er slik det skal ende, med fangenskap på ubestemt tid i en mørk gruvegang, så håper jeg at jeg har fortjent min skjebne. Jeg håper jeg var et skikkelig svin. Jeg håper jeg hadde det gøy mens det stod på.

Jeg konsulterer hjernen min. Det eneste som skallefyllet mitt vil opplyse meg om er at Wilhelm Tell-ouvertyren var skrevet av Rossini. Fucking Rossini. Jeg overveldes av en bitterhet ved dette faktum, som om jeg intenst ville at den skulle ha vært skrevet av en annen.

Hvorfor skulle jeg bry meg om det? Er jeg syk? Hva er det som feiler hjernen min? Og hvorfor føles den som en utvasket, sammenballet klut?
En taubane tar oss opp av grottene. Jeg skulle likevel ikke sperres inne der nede.

Det regner, og jeg forsøker å resonnere, jeg har hørt om en by hvor det alltid regner. På høydene får vi utsikt over byen, dette burde hjelpe meg, og jeg forsøker å spørre hodet hvor jeg er. Hjernen er tydelig på at Palau skiftet hovedstad i 2006, til en liten husklynge som heter Melekeok, at den største byen heter Koror, og at den nest største byen heter Airai. Og det er alt hjernen har å si om den saken.

Hvorfor har jeg lært meg slike ting? Er jeg på Palau? Jo, det må være forklaringen.
Palau er vakkert, men været er surt.
Kvinnen er også vakker, og virker vennligsinnet. Og med ett demrer det. Jeg har sett de øynene før. I går, i et forsamlingslokale.Jeg får et tydelig flashback. Vi satt i en stor sal med mange mennesker. Og jeg husker det tydelig nå, kvinnen heter Tannlaus.
Mens solen glinser i de regnvåte hustakene på Palau, forsøker jeg å huske flere detaljer. Jeg er sikker på at jeg befant meg i det lokalet for å bekjempe en nemesis, en ond mann som en gang hadde påført meg grusomme lidelser.

Jeg forsøker å presse frem flere flashbacks, jeg må huske hvordan min nemesis ser ut før jeg treffer ham, hva om han renner et samuraisverd gjennom meg?Var det ham der til venstre i minnet? Var det Danseren?

Neiii ... jeg husker Danseren som en venn. En våpenbror i en felles, desperat kamp mot en overmakt så alt for stor.Tannlaus og hennes slektninger, som viser seg å hete Geir og Eli, fører meg gjennom de eldre delene av Palau, på baksiden av Palaus brygger. De forteller at Palau ble grunnlagt i 1070, og jeg føler en merkelig skadefryd ved dette, en lykke over at Palau bare er 900 år og ikke 1000, jeg kjenner at det hadde vært greit om Palau var grunnlagt i 998 eller senere, men grusomt om den var grunnlagt i 996 eller før. Hvorfor skulle jeg bry meg? Er jeg syk?

Min nemesis kan ligge på lur bak hvert hjørne. Jeg forsøker å huske gårsdagen.
Jeg husker mannen med pølsa. Er han min nemesis?

Nei ... Mannen med pølsa er på et annet nivå. Jeg vet bedre enn å yppe med mannen med pølsa.
Geir forteller om det lokale fotballaget på Palau, om deres kamp for triumfer som har gitt et mesterskap på førtifem år, og igjen siger denne merkelige skadefryden inn over meg, jeg får en tydelig følelse av at Palau har tapt både 0-9 og 0-10 mot et lag i hvite overdeler. Hvorfor skulle det minnet glede meg slik? Har Palau gjort meg noe?

Smugene er trange, og hva vet jeg, kanskje min fiende er ninja? Jeg forsøker igjen å huske hvem han er.

Med ett demrer det. Min nemesis heter Iversen. Jeg husker ikke om han heter Steffen eller Odd. Men jeg husker at han har en munn som spruter ild og svar på de umuligste ....
... filmspørsmål.

Min skuffelse er stor. Iversen ligger ikke på lur med et samuraisverd. Vi er bare en gjeng nerder.

Palau har Rema 1000. Det demrer at jeg ikke er på Palau. Jeg er i Bergen. Hjernen er kake etter tretten omganger quizspørsmål, jeg er prylt, skamslått og ydmyket, og alle jeg kjenner er norgesmestere.

Trøndere skal ikke være i Bergen. Det blir veldig feil. Vi tar første fly hjem.


Jeg finkjemmer den mentale baklomma etter trøst. Der ligger det noe hårete. Noe blodig.

Jeg smiler kaldt.

Det er skalpen til Iversen.

Intimtyrannen 18, Bergen Spesial

Eskil har av uvisse grunner valgt å overlate forrige helgs intimblogging til gjesteblogger Anlaug. Om det var et sjakktrekk eller hans livs største tabbe vil vise seg.


Det er fredag ettermiddag. Eskil har funnet frem kameraet for å tyrannisere venner og kjære gjennom helga. Dyret som tidvis lever under pleddet på Eskils sofa synes det hele er ganske unødvendig.
Likevel klarer han å lokke det frem.
Kjærligheten florerer.

Vi finner en trikk, vi skal ut å fly til Bergen. Eskil kler seg i pilotjakke for å få oppfylt sin drøm om å manøvrere et fly. Vi håper på at menneskene i cockpiten skal ha fått i seg noen utgamle rekesmørbrød, da vil Eskil måtte overta.
På Oslo S møter vi Iversen. Han har kjøpt billett til flytoget.
Han mister billetten og plukker den opp.
Viktige papirer mistes igjen.
Vi fryder oss over å ha fått slike fine bilder på tape.
Solnedgang ved Gardermoen.
Vi drar til Bergen for å delta i NM i quiz. Det er sykt å drive med quiz på høyt nivå. Lav selvtillit er det eneste vanlige mennesker har mulighet til å oppnå.
Minstekravet for å delta burde riktignok være å klare å bestille billetter til rett helg, noe jeg og Eskil fant for vanskelig. Quizzeren vi ser på bildet, Ivar Areklett, har på sin side klart å møte opp på feil flyplass og får trøst av Eskil.
Det er tidlig lørdag morgen og vi prøver å finne frem i Bergen. Det går rykter om at quizlaget vårt fra Oslo har samlet seg på en kafe før vi skal i ilden. Vi har telefonkontakt, og etter nogenlunde gode veibeskrivelser fra Ivers finner vi laget.
Dead Girls Don't Say No, her representert av Tia, Iversen, meg selv, Thomas og Lea. Kaptein og lagtrener Eskil tar bildet.
Vi leter etter Grands Selskapslokaler. Etter noen runder rundt samme kvartal finner vi det.
En høyere nerdetetthet skal man leite lenge etter. Eskil har klart å unngå å ta bilder fra den første øvelsen, som er en individuell quiz på 100 spørsmål. Det passer meg ganske bra. Av resultater fra den grenen trenger jeg ikke nevne annet enn at Eskil gjorde det utmerket og klatret i løpet av andre omgang.


Pausebilde fra Egon. Vi diskuterer Gud, og kommer frem til at han bør gi en tettere oppfølgning til de som får åpenbaringer.
Del to av Quiz-NM er quiz for juniorlag samtidig som par-quiz for seniorer. Til tross for at Eskil var ute av drift deler av århundret kjøper ikke ledelsen av Quizforbundet at han er junior. Han stiller defor i par-quiz sammen med Bare Thomas. De resterende 4 av Dead Girls er født i 83 eller senere, og får leke i juniorklassen. Her er vi på vei opp for å hente premien vår.

Ærbødig Iversen takker pent.
Vi har blitt Norgesmestre. Vi får et fint 1-tall til å sette på peishylla og en 500-lapp hver i pungen.


De 6 smarteste etter individuellquizen får være med i finale. Ved hjelp av en prosjektor som opplyser poengsummene, blir quiz plutselig en publikumssport.

To av Norges mest kunnskapsrike menn, Thomas Kolåsæter og Stig Sanner. Seriøs tenking pågår. Det siste spørsmålet i finalen var avgjørende. Det frydet meg, og ergret andre, at det handlet om Sjampo. Trine Aalborg vant den individuelle quizen fordi hun visste at lilla er fargen som brukes i sjampo til bleiket hår for å fjerne gulskjæret.

Siste øvelse er lagquiz for seniorer, med 5 deltagere per lag.
Notatarket til Bare Thomas. Hvis det skulle være noen tvil hos leserne, spørsmålene er vanskelige.


I pausen trekker jeg og Eskil til MacDonalds for å få i oss en viss form for næring. Det gjør vondt å delta i denne lagkonkurransen. Vi konkurrerer mot mennesker som har drevet med dette i mange år. Vi er bare barn i forhold til proffene. 4 på laget vårt er juniorer. Det er bare 5 andre juniorer som er påmeldt i hele konkurransen. Vi føler at vi har gjort en god jobb, men vi klarer bare halvparten av spørsmålene og ligger langt nede på tabellen.


Men fjordbonden har likevel grunner til å smile. Jeg fikk et Senjaspørsmål, uten å bestikke en eneste sjel. Vi ender på 24 plass, av 30 lag.

Vi venter på bussen vår. Det er stas å ha pokal..
..Men treneren på laget prøver å ta æren...
..Og blir snurt når han ikke får holde pokalen.


NM i quiz er over. Det er mitt første mesterskap, og etter 325 spørsmål er hjernen grøt. Hjem og sove. Takk for meg.

Spørsmål og resultatlister er å få tak i på Norges Quizforbunds hjemmesider