Vasaloppet med ME, teknikk

Før jeg fikk ME, gikk jeg på ski som en oljedynket kråke. Og jeg brydde meg ikke, for jeg er orienteringsløper, og andre kondisjonssporter som ski, sykkel og svømming er til for å få pulsen opp, å finslipe teknikken i disse sportene er ikke verdt innsatsen. Jeg tror mange har denne typen tankegang. For det kryr av veltrente folk der ute med suspekt teknikk, ihvertfall på ski. 

Jeg hadde glemt hvor elendig skiteknikk jeg hadde før ME, frem til de siste milene på Vasaloppet. Da fikk musklene tømmerstokkers evne til å kontrahere og ekstrahere, samtidig som sporet ble kornete slush. Sprintdistansene Vasaloppet 30 og Vasaloppet 48, som starter midt i Vasaloppløypa samtidig som hovedfeltet går fra Sälen, sørger for at jo lenger ut i Vasaloppet du kommer, og jo større behov du har for godt underlag, jo mer mishandlet er sporet. For meg ble denne fasen av løpet en reise tilbake i tid, via den mediokre teknikken fra 2010-tallet tilbake til horrorteknikken fra nittitallet, da jeg stod midt mellom skiene og vagget sidelengs som en full høygravid høne.

Trass i at jeg blant annet hadde Oddvar Brå som skilærer i et helt år, hadde jeg, takket være mangel på motivasjon, helt ignorerbar skiteknisk utvikling på hele 1900-tallet. Men da jeg i 2008 kom ut av ni års sengeleie og ville gå på ski igjen, kom den neglisjerte teknikken og beit meg bak. Med så lite energi og så røten teknikk kom jeg knapt av flekken hvis det gikk litt oppover. Padling med fiolinstrenger som biceps funker også dårlig. Jeg stod skiturene mine mye i ro, hyperventilerende, hengende over stavene. 

Skøyting krever en minimumsinnsats, forskjellen mot klassisk er at du må legge en ante i potten. Og etter ME får jeg vondt hvis jeg bøyer anklene særlig, jeg ville ikke gått klassisk langrenn før det stod om å berge livet. Dermed var jeg tvunget til å skjerpe skøyteteknikk. Jeg så på videoer, snakket med folk med peiling, eksperimenterte sjøl, men meldte meg aldri på noe kurs, den greia med å gli forbi en gammel helt som gransker skigåingen min fikk jeg nok av på skolen.

Utviklingen min siden 2008 har gått i rykk og napp, i trappetrinn, og et stort steg var å få til tyngdeoverføringen. Flytte kroppens tyngdepunkt nok for hver gang jeg bytter hvilken ski jeg glir på. Hele tyngden av kroppen skal over på den skien, man går hele skituren på en fot, og bare veksler mellom hvilken. Tyngdeoverføring låser opp tilgang til mange andre detaljer som det er lite vits å terpe hvis man fortsatt vagger seg fremover med tyngdepunkt som dirrer midt mellom skiene. Hvis du tror du har noe å hente på dette punktet og lurer på hvordan du skal gjøre tyngdeoverføring bedre; du skal lenger ut. Når du glir på høyre ski trenger du å flytte deg lengre til høyre. Og samme med venstre. Hvis du går særlig lenger ut enn du skal tipper du over, så forutsatt at du faktisk går, og ikke ligger og spreller i snøen, gjør du det enten rett eller kommer ikke langt nok ut. Og grunnen til at du holder til på innsiden av rett punkt er fordi det er lettere å holde balansen der. Det løses med å trene balanse, ski-spesifikk balanse.

Om høsten, når ingen ser meg og jeg har dødtid, som når jeg venter på at kaffekoppen traktes, står jeg gjerne på en fot. Jeg hopper over til den andre foten, tilbake igjen, frem og tilbake. Det både trener balanse og motvirker at musklene rundt nederste del av leggen får sjokk på første skitur. 

Etter å ha hatet padlebakkene i sikkert et kvart århundre, kavet meg opp på en blanding av kjerringdans, padling og fiskeben, skjedde det et eureka. Omtrent over natta ble stavtak og fraspark synkronisert. Når du treffer akkurat, du lager et smell med foten og et smell med armen akkurat samtidig, blir det en 1+1=3-effekt. Her er 2015-padlingen min, fra skirenn i Holmenkollen, jeg er nummer to som kommer inn i bildet:

På lange løp som Vasaloppet kan selvfølgelig ikke energisvake folk som meg gå bakkene med den frekvensen. Så fokus før Vasaloppet har vært å gli lengre på skjærene. Målet er å gå på lavest mulig puls, men jeg sliter jo med det, uansett hvor mye jeg prøver greier jeg ikke padle en oppoverbakke og holde pulsen under 155.

Hvis du ser ned på snøen når du går en padlebakke, vil du se at de fleste sklir opp bakken på kanten av skia. Men kanten glir jo ikke særlig godt, det er mye å tjene på å gli på den flate skisålen, og når man går i flatt terreng er det ikke så vanskelig å få til, men i bakkene er det mye verre. Man må krumme foten, gjøre seg lokalt hjulbeint nederst på kroppen, og det man får igjen er mye større fart mot underlaget. Det hjalp meg bare passe mye under Vasaloppet, for når jeg padlet hjulbeint, gled jeg som regel rett opp i ryggen foran meg, så måtte jeg typisk slå tilbake til den samme kantete teknikken som festbremsen foran fordi jeg ikke kan gå igjennom folk.  

Dobbeldansen kom på plass på lignende måte som padlingen, når stavisett og fraspark ble som synkroniserte trommeslag tok det helt av. Det er ikke bare syncen som må stemme helt, men at man sparker fra og høgger ned stavene resolutt, at man genererer kraften kjapt. Deretter handler det om å stååååå og gliiiii. Jeg glir langt for hvert skyv, sikkert lenger enn lurt er for å gå fort, men i Vasa-treningen var jeg mer opptatt av å gå billig. På flatene, hvis sporet er perfekt, klarer jeg å få pulsen så lavt at jeg kan dobbeldanse med munnen lukket. Det er et stort sprang fra der jeg var da jeg strøk i samtlige stilarter på skolen.

Hvis du ser på bakken der mosjonister har skøytet ser du gjerne noe som ligner på V-er, delt midt på og forskjøvet. V-ene er klart mest vanlig i marka. Men hvis du ser sporet etter en teknisk god løper skal bokstavene ligne mer på Y-er. 

Du kommer fortere frem hvis skia du glir på går rett fremover, i stedet for ut til siden. Men du kan ikke uten videre gjøre det, det er et regnestykke som ikke går opp, for når du sparker fra i skøyting må du skyve den andre skia i betydelig vinkel ut fra den første, og jo mer rett frem den første skia går, jo mer ut til siden må den andre gå. Dette løser eliten ved å skifte vinkel på skia i løpet av glifasen. De glir rett frem i starten, og så vinkler de skia de glir på ut til siden før neste fraspark. Det er der de lager knekken i Y-en. Dette er lett å observere på TV, hvordan de på magisk vis greier å gli rett frem. Men forbausende få mosjonister gjør dette, knapt noen av de som går Vasaloppet på mitt nivå driver på sånn. De sender kreftene sine ut i førtifem graders vinkel på fartsretningen og har glidd 90*√2=127 kilometer når de kommer i mål.

Mange mosjonister synder også mot det å gli flatt på skia når de går på flata. Det er lavthengende frukt, lett å få til, en bitte liten justering i ankelen fra naturlig stilling. Men det er mange av turgåerne i marka som ikke gjør det heller, og bevisene risser de inn i snøen. Folk trenger å ta seg sammen.  

Samtidig er det ikke så enkelt som at du kan gå hele turen på flat ski. For i løpet av glifasen skal du over på innerkanten, når du sparker fra vil du ikke lenger ha skien flatt på underlaget. Så det handler mer om å maksimere areal over tid av skisåle mot snø. Og det er dermed en diskusjon om det lønner seg å sette skia flatt ned i starten av glifasen, eller overkompensere, sette ned skia på ytterkant, for i løpet av glifasen skal du 'rulle over' til du er på innerkant, og dette forsinker innerkantinga og maksimerer såle mot snø. Jeg har eksperimentert med å lande på ytterkant, og jeg mistenker at glilengden økte litt av det, men jeg har likevel gått tilbake til å sette ned skia flatt. For du ofrer litt balanse når du hele tiden setter ned foten på ytterski, og selv om jeg ikke tippet over og veltet så kan en skiløper egentlig aldri få nok balanse. Teknikken gjør deg også mer avhengig av optimale føreforhold. Jeg vet faktisk ikke hva eliten gjør på dette punktet, det er vanskelig å se det tydelig på TV, og jeg har hørt rykter om begge valgene. Men for løpere på mitt nivå er jeg ganske sikker på at det er rett å klaske skien flatt ned.

Vasaloppet med ME, del to

Når man overnatter i Mora starter Vasaloppet med å kjøre Vasaloppet baklengs med buss klokken fire om natten. 

Jeg planla å se på terrenget. Men på svenska Gläsbygden er det selvfølgelig ikke noe veibelysning. Det var stupmørkt utenfor bussvinduet. Samme farge som hvis man kjører inn i kjeften på et monster. Jeg forsøkte å sovne, men greide det ikke, for meget skrekk og gru. 

På start hadde de et telt med klesselgere og varme inni. Der holdt jeg meg så lenge jeg kunne. Takket være ME produserer jeg ikke nevneverdig kroppsvarme hvis jeg ikke beveger meg, så om vinteren kan jeg knapt være utendørs uten bevegelse. Å høre på andres råd om antrekk funker aldri. Det er andre spilleregler. Null grader, jeg hadde fire bukser på meg og fire plagg på overkroppen.

Plutselig var det tretti sekunder til start. Jeg løp ut av teltet, så slo det meg at hvis jeg skulle overleve nitti kilometer kunne jeg ikke sette inn en sprint for å rekke starten. Jeg luffet rolig mot startslettan mens kobbelet halset mot bakken. Mine staver og ski lå igjen, strødd rundt på den åpne startflata.

Etter en kilometer flatt kommer en lang bakke, og her blir det alltid trafikkork. Med denne idiottabben havnet jeg helt bakerst i køa. Her finner jeg min naturlige plass:

Det er to kilometer bakke og det var superkaotisk. Stress. Jeg hadde planlagt å holde pulsen lav, men man kan ikke gå i det tempoet man vil, man må ta de få rommene som byr seg for skiene sine, og stopper man helt opp går det utover de bak.

Dette er Vasaloppet fristil. Jeg forventet masse skøytere, som kunne gå bak hverandre i rekker med fin rytme. Men klassiskrennene i vasaloppuken ble tidlig fullbooket, og jeg innså i denne bakken at de som ikke fikk plass i klassiskrenn hadde meldt seg på vårt renn. Over 90% gikk klassisk. 

Regelen var at man skulle skøyte til venstre og gå klassisk til høyre. Til høyre gikk samtlige klassisk, allright, men i skøytesporet gikk også mange klassisk. Det stoppet skøyterne fra å gli ut skjæret fordi tuppen da stanget mot skiene til en klassiskløper. Det ble krøkkete og urytmisk, og verre ble det da teten fra puljen som startet etter oss tok igjen. Teten bestod av en åsgårdsrei av klassiskløpere, skøyterne deres stod vel fast i bunnen av bakken, mens klassiskløperne hadde oppdaget at i skøytesporet fant de luker å tråkle seg frem i. De gikk temmelig langt inn i intimsonene. 

Jeg tråkket av trinsen til en av dem. Han gikk like tett på meg som en slalåmkjører på en port. Jeg skøytet som normalt, altså er det et stykke mellom venstre og høyre ski. Likevel, selv om han passerte meg på venstre side, var det høyre skien min som tok trinsen hans. Jeg lagde lyd, andre lagde lyd, han ljomet bare videre uten å snu seg, trodde vel han skulle få kjeft. Og deretter fikk han vel 88 kilometer uten trinse og stavspiss.

Ganske mange prøvde å tråkke av trinsene mine også. Når løperen bak tråkket på trinsen min for tredje gang, gjorde jeg det til en regel å gå til siden og vinke forbi. Tenkte at de hadde det vel travelt da, men forbi ville de stort sett ikke. Gøyere å ligge bak og stampe på utstyret mitt.

Så den bakken var ikke det gøyeste, men så ble det gradvis bedre. Etter ni kilometer kom jeg til første matstasjon, Smågan. Jeg intervjuet meg selv på matstasjonene:

Det jeg snakker om her er at jeg går med angst for å få total låsing i skøytemuskelen, den som er på innsiden av skrevet, for det har jeg fått før når jeg har skøytet langt. Så gameplanen var å stake mye innimellom skøytinga, selv om jeg suger på staking.

Etter Smågan fulgte det fint, flatt og åpent terreng. Foreløpig var sporene humane, kroppen samarbeidsvillig og været fint. Peak Vasaloppet. Etter 24 km kom jeg til Mångsbodarna:

Etter cirka tretti kilometer tok jeg igjen den første fyren som tråkket nok på trinsene mine til at jeg slapp han forbi. En høy ganske ung mann som skøytet. Da var han på hugget, nå hadde han fått inn ganske mye side-til-side-bevegelse i teknikken, gikk som et høyt seilskip i veldig bølgete sjø, og jeg er ikke helt sikker på om det der holdt i seks mil til altså.

Etter 35 kilometer kom jeg til Risberg. Her begynner det å gå nedover med meg. Dette var mørkets portal.

Her skøyter jeg meg ut fra Risberg:

Vi må snakke om nedoverbakkene. Svenskene kan ikke å renne utfor, sa far min. Og man har jo sett de filmene av bråter av svensker som havner på stumpen i nedoverbakkene. Jeg tenkte at det var hype, ytterpunktene, og at de stort sett står på bena. 

Men det var jo helt uvirkelig. Kom det en nedoverbakke så trynet de i ett sett. Jeg gikk forsåvidt ikke sammen med eliten, men likevel, dette er folk som mener seg i stand til å gå 90 km på ski. Jeg trodde knapt det jeg så. 

Ingen av utforbakkene på Vasaloppet er vanskelige. Hadde jeg gått denne løypen alene ville jeg stort sett klikket ned i hockey og ikke tenkt mer på saken. Men svenskene har ploget opp en del morener av snø mellom plogesporene, så det er hasardiøst å skifte spor. Og skifte spor må du, for ned hver bakke har du tyve folk foran deg, og du kan banne på at minst en tryner. Hvis han er i ditt spor må du gjennom en liten fjellkjede av snø for å skifte spor, og hvis det skjer i et annet spor må du forvente ukontrollerte unnamanøvre fra de som er i det sporet. 

Nedoverbakke i Vasaloppet er som et dataspill hvor du må holde øye med tjue-ish hoder samtidig og reagere lynkjapt og riktig når en går ned.

Jeg glemte, da jeg påstod at jeg aldri har skøytet over 35 km, at jeg en gang gikk Engadin, 42 km skøyterenn forbi St. Moritz. Sveitserne var ubrukelige oppover og habile nedover, akkurat motsatt av svenskene.

Evertsberg, 48 kilometer, en maraton i bena, en maraton igjen, og jeg er såpass sliten at jeg tror jeg er på Mångsbodarna. 

 

Skøyter meg ut fra Evertsberg. Det ser ut som om jeg går tett på folk her men i virkeligheten var det plass altså. Hvis du ikke tror meg og synes synd på dem så trøst deg med at de fikk gleden av å se meg tryne rett etterpå. For da kameraet skulle ned i lomma og jeg holdt en bolle og skistavene i den andre hånda samtidig som jeg skøytet, overbelastet jeg simultankapasiteten og stakk skituppen uti snøkanten. Rett i bakken på ukomplisert flatmark, eneste fall på turen.

Før Oxberg hadde de lagt inn et slemt stunt som heter Lundback-backarna. De er slake, dovne stigninger, på en søndagstur hjemme hadde jeg knapt lagt merke til dem. Etter 62 kilometer skigåing, er de et middelaldersk torturkammer. En strekkbenk som skrus til, hakk for hakk, mens musklene skriker om nåde. Jeg ble svartsynt og depressiv. 

Men dette er jeg dels vant til fra o-løp, psyken dundrer gjennom gølvet hvis du gir meg en motbakke. Jeg har lagd meg et mantra som jeg gjentar i bakker, tre stavelser ganger fire: 

du er i / kjempeform / men det går / oppover. 

Det var alt jeg tenkte i flere minutter.

Det mørke tunge varte lenge etter Lundbackback og ut på flatene. Jeg måtte endre mantraet til "men det GIKK oppover".

Etter hvert kom Oxberg ut av skogen. Jeg hadde før start en ide om at hvis jeg overlevde til Oxberg kunne dette gå. Videoene er ikke så dystre som jeg husker denne fasen, det ligger kanskje i sakens natur når de skjer på matstasjonene, hadde jeg gjort disse intervjuene på bakketoppene ville det blitt mørkt.

Musklene ble dårligere og dårligere utover i rennet. Til slutt må de ha dødd og kommet til nirvana. De sluttet å gjøre vondt. Høkberg:

De siste noenogtjue kilometrene kunne jeg gå skirenn og fokusere på tiden. Jeg hadde siktet meg inn på ni timer, en time per mil, og hadde forsøkt å ikke gå særlig fortere enn det. Men mot slutten slapp jeg opp, den siste milen gikk en halv time fortere enn den første, og jeg kom meg i mål på 8 timer og 23 minutter.

Det er helt ufattelig at det går an å gå ni mil på ski. For meg, ihvertfall. 

Jeg var en cirka gjennomsnitts skigåer den dagen, på resultatlisten. Under løpet følte jeg meg god, siden jeg stort sett passerte folk. Det skyldes at de fleste bedre skiløpere har seeding (de har gått noen OK skirenn før) og startet før meg, så de så jeg aldri, samtidig som jeg jo presterte å få en hel pulje med useedete foran meg i starten.