Intimtyrannen sesong 2

Som etter sesong 1 må vi ha et potpurri.

Realityserien førte til en hel del forsider i utenlandsk media, og vi viser her et utvalg.

Anlaug & meg



Tornerose78

Johann Olav Koss

Espen Iversen

Leaprinsessen og bingoprinsessen



Thomas

Anlaug, gjesteblogger

Kjell Storelid



Asle, gjesteblogger

Fred Anton Maier

Truls, gjesteblogger

Amund Sjøbrend

Tornerose78

Rolph Falk-Larsen

Sonja

Elvis Presley

Småpen Iversen

Bob Sleigh

Jannicke

Ingeborg

That's me in the corner

Anlaug

Thomas og Prinsesse Lea

--


OKda, jeg har mekket sidene ved hjelp av magmypic.

Intimtyrannen 15

Dette er siste episode av sesong 2, og vi dytter derfor en hel helg inn i en episode.

Jeg starter dagen med å konstatere at Fedon har kontroll. 1 kilo er borte, pluss kameravekten.

Noen har lagt blå jeans på gulvet mitt. Sjokkerende nok sitter de som et skudd.

Jeg vurderer å beholde dem.
Anlaug mener at buksene beviser at jeg har damehofter.
Anlaug får tilbake buksene sine.

Frokostmenyen på hotellet har ikke utviklet seg i noen kjent retning.

Ei heller underholdningen.
Jeg forklarer Anlaug hvorfor vi må ut og jakte på is.

Det er noen kombinasjoner av smaker som spiller sammen på en slik måte at de hever den gastronomiske opplevelsen til et høyere nivå. Lakris og soft-is er en slik kombinasjon. Lakris og soft-is sammen beviser at det fins en Gud. Jeg tenker på World Trade Center, Operasjon Payback, Sbrenica, Kosovo, Darfur, Auschwitz, Hiroshima og spør meg selv, har egentlig menneskeheten fortjent en kombo som lakris og soft-is? Kommer ikke noen der oppe snart til å se over regnskapet og annullere dette guddommelige samarbeidet mellom kulde og varme, svart og hvitt? Og hva om jeg soser bort den siste tiden hvor lakris og soft-is fortsatt fungerer, med å gå på Fedon-diett?

Sorry Fedon. Noen ting er større enn oss begge. Vi går på Mix, og jeg bestiller en softis med lakrisstrø.

Anlaug har sjokkerende lav forståelse for de finere gleder i livet. Hun går for en pinneis.
Damen i kassen på Mix påstår at vi må til Oslo S hvis jeg skal ha soft-is.At Anlaug fikk sin yndlingsis, mens jeg ikke fikk is, er ikke noe problem i det hele tatt.Jeg håper den liflige issmaken gjør henne godt ..... og unngh ... unhn ... unner henne isen av hele mitt hjerte.
På Burger King på Oslo S får jeg endelig softis. Men Fedon nekter meg kjeks rundt. Og Burger King nekter meg lakrisstrø. Det er et hardt liv.

Målet for dagen er Tusenfryd. Da må man først ta toget til Ski ...


Og deretter buss forbi Vebjørn Sands daVinci-inspirerte gangbru.

Jeg tok bort dette ånnse-bildet fra posten fordi vi ikke vil more oss på svake gruppers bekostning. Men Anlaug ville ha det tilbake. Så da har jeg kjørt det gjennom en forsidegenerator jeg fant hos frøkna.

Å komme inn på Tusenfryd koster over 600 kroner for oss to. Utenfor inngangsporten møter vi en engel i kvinneskikkelse. Hun gir oss to billetter gratis. Engelen forsvinner før jeg får opp kameraet.

Vi er inne i denne parken som består av ville mekaniske beist som flytter kroppen din i hemningsløs fart fremover uten at du selv har noen kontroll.

Anlaug vil ombord i disse beistene. Jeg, derimot, har høydeskrekk.

Men vi går løs på den første attraksjonen. Et vilt, mekanisk beist flytter kroppen min fremover. Jeg hyler ikke et sekund. Jeg er fortsatt en Mann. Anlaug har ikke latt seg imponere av at jeg greide rulletrappen uten å knekke sammen i fosterstilling. Hun vil at jeg skal vise min mandighet i en seriøs berg-og-dalbane. Jeg vil heller bevise min mandighet ved å vinne en bamse til henne.Jeg brenner av Anlaugs penger på å kaste erteposer forbi hermetikkbokser og basketballer under basketballkurver. Det blir ingen bamse. Jeg dømmes og føres til skafottet.HYYYL!

Vi overlever de tre berg-og-dalbanene. De er ikke skumle. Prisene, servicen og maten i Fryd pizzarestaurant, derimot. De er skumle.

Det er åpningsdag, og en mølje av folk i Tusenfryd. En representant for landets fremtid finner det naturlig å legge et strøk soft-is på jakka mi.

Sist jeg vant bamse på tivoli, for fjorten år siden, var det på basketballkurver. Dette ble et dyrt fragment av minne. På disse fjorten årene hadde talentet mitt nemlig rømt fra basketballkurvene og blitt søkk vekk. Vi strør rundt oss med tjuekroninger og leter over hele parken. Til slutt finner vi igjen de skrøpelige restene av talentet, borte ved pistolskytingen. Jeg scorer en bamse. Anlaug får bamsen. Se så glad.

Som Anlaug nevnte i intimtyrannen 10:

I desember i fjor mistet jeg pengeboken min med 1200 kroner i. To måneder senere ble reservepengeboken min stjelt og kortet mitt ble tappet for 4300 kroner. Nå har jeg ikke flere reserver, og de få pengene jeg har igjen går jeg rundt med i en konvolutt.

I intimtyrannen 12 mistet hun også denne konvolutten. Etter dette har hun skaffet en grønn, hjerteformet pengepung.

Vi går av bussen på Ski. Den grønne hjerteformede pengepungen blir med videre.Anlaug står i kø for å snakke med busselskapet. Humøret har droppet betydelig. Den grønne pungen var godt bemidlet.

Distré gjestebloggere er forøvrig Rølerbloggens spesialitet. Det kan være dyrt, men gir en underholdende blogg.

Et pausebilde mens vi hopper til søndag.Jeg har lånt min brors bil, og tatt med Anlaug til tettstedet Lillestrøm utenfor Oslo. Det flagges langs veien, ubehagelige faner i gult og svart. Noe er i gjære på Lillestrøm denne søndags aftenen. Og jeg har tatt med Anlaug hit så hun kan lære å elske Per Ciljan. Inngangsprisene er sjuke. Men nok en gang møter vi en engel foran inngangsporten som sparer oss for hundrelapper. Dette fører oss imidlertid til hjemmelagets tribune, blant mennesker som vil noe helt annet enn oss. OK da, de vil noe helt annet enn meg. Anlaug er halvveis enig med alle her, siden hun gjerne ser begge disse lagene råtne i Adecco. Førsteomgangen inneholder ingen mål, bare mange halvsjanser fra Rosenborg. Tidlig i andreomgang bryter et uhyggelig lurveleven løs. Lillestrøm forsyner seg med ledelsen.Det er sent i andre omgang. Menneskene rundt meg stråler av lykke. Mitt hjerte blør.Erik med Hammeren er desperat. Han setter inn Roar Strand. Det er en hel del år siden Roar Strand ble født. Hvis Roar Strand var født som hest, ville det nå ligget en kveil røkte kjøttpølser på Rosenborgs backplass.

Roar Strand får ballen nede ved eget mål. LSK presser ikke den gamle mannen, de tør ikke gå nær i frykt for at han skal skal dø på dem.

På dette tidspuntet tenker de andre spillerne på RBK, det står 0-1, dette var da ergelig, nå blir treneren skuffet. Men Strand er en tungnem mann, de siste trenerbyttene har ikke gjort inntrykk. Han tenker, det står 0-1, i dusjen etter kampen kommer Eggen til å rense flensen min med en bajonett.

Strand slår en genial pasning over store deler av Åråsen, og sender Rade Prica gjennom alene med keeper. 1-1.

Akkurat nå får ingen av lagene tre poeng. Anlaug er den eneste vinneren på stadion.

Men dette er Marek. La meg være helt åpen om dette, Marek er en deilig mann.
I det nittiende minutt: et lite spark på ballen, en keeper i desperat strekk, et stille stadion.

Menneskene rundt meg gjør inntrykk. Jeg sitter blant tusenvis av sjeler som får rykket vekk siste håp på denne brutale måten, de ser laget de er så glade i drønne til bunns på tabellen, de kjenner gufset fra laverestående divisjoner kaldt nedover ryggen, og her sitter jeg i deres midte. Hva kan jeg gjøre for disse stakkars folkene som har havnet i denne situasjonen? Kan jeg la være å reise meg? Kan jeg avstå fra å strekke armene mot himmelen og gaule ut min lykke så mageveggen legger seg på baksiden av drøvelen? Kan jeg skåne dem for min versjon av Et bilde tå'n Ivers?

Nope.

---

Dette er slutten på Intimtyrannen for nå. Om fem dager havner jeg i ny jobb, og jeg er redd det kan få konsekvenser for bloggefrekvensen i en periode. Vi får se.