22. februar 2024

Vasaloppet med ME

Vasaloppet er en skikonkurranse over 90 kilometer. 

ME er sykdommen som også kalles kronisk utmattelsessyndrom, og som gjør at folk i absurd grad tilbringer livet i senga. 

Ikke en åpenbar match.

Jeg har ME og har tenkt å gå Vasaloppet på mandag. Öppet spår, skejtvasa. 

Så, hvorfor?

ME og LP

Jeg ble sjuk i 1993, på et vorspiel til en Prodigy-konsert. Derfra gikk det nedover til jeg havnet på sykehus under Lillehammer-OL. Jeg var da i stand til å gå noen meter, ellers ligge i senga. I årene etter ble jeg sakte bedre, samtidig som sykdommen endret karakter. 

I disse årene hadde jeg først depresjon som diagnose, etterhvert en ullen samlediagnose a la "psykosomatiske problemer". Jeg snakket med psykiatere og andre innen fagfeltet i seks år. Jeg kjøpte lett at det var noe galt med hodet, for denne sykdommen henger ikke på greip, det stemte ikke med det jeg visste om sykdom. Psykoanalyse når du ikke er psyk, vende en helt fin barndom opp og ned på jakt etter feilen, det er ikke veldig sunt.

Hvilket område av livet som fungerte ambulerte. Av de tre områdene fysisk, sosial og det profesjonelle (å greie å studere), var det i årene 1994 til 1999 bare ett som fungerte, hvilket skiftet, sånn cirka hvert år eller halvår.  

I 1999 var det det fysiske som fungerte. Jeg løp orientering på greit nivå, fikk et par distanser i senior-NM, vekslet foran den regjerende verdensmesteren på første etappe i en stafett. Men jeg hadde ikke noe liv utenom trening, jeg lå hjemme, slet med å komme meg ut av huset, langt mindre gå i forelesninger eller på fest.

Den sommeren var det VM i kvinnefotball, og Adresseavisen skrev om Michelle Akers. Hun spilte fotball i verdensklasse, men greide ikke snakke med journalistene, og måtte ligge i garderoben i pausen, for utmattet til å sitte. Slik ville mitt liv vært hvis jeg var fotballspiller istedet for o-løper. Og slik fant jeg ut at sykdommen min heter ME. 

Den har ikke noen kjent kur, og man vil helt desperat bli frisk, og når skolemedisin ikke hjelper prøver man alt, homeopati, fotsoneterapi, fjernhealing, skrive til Snåsamannen, og til slutt gikk jeg meg på en tarmskylling. Det taklet ikke kroppen, den greide ikke å bli varm igjen, jeg havarerte på badegulvet 18. desember 1999, og så ble det nattsvart. 

Jeg mistet evnen til å gå, tåle lyd, lys, berøring, jeg lå med plugger i ørene, bind for øynene og svart plast foran vinduene, greide ikke snakke, skrev lapper, greide ikke skrive, kommuniserte ved å flytte på lapper jeg hadde skrevet før. Da påskesola kom ble det varmt, og jeg trengte noe å kjøle meg ned med, jeg manglet lappen 'isvann', det var vanvittig mye tiltak å lage den lappen, så fikk jeg isvann på termos, men jeg var for svak til å åpne en termos. Så lå jeg der dehydrert og stirret på termosen med kaldt vann, ute av stand til å kommunisere.

Få i seg mat ble vanskelig. Jeg ble konsentrasjonsfange-tynn. Jeg husker overraskelsen da jeg lå med bena i kors og kjente de ytre ankelkulene slå mot hverandre. på det nivået har du ikke særlig mer enn hud mellom lårbena. Lårmuskelen min var tykk som en fiolinstreng.

Sommeren 2000 var jeg mye i grenseland. Tankene gikk sirupssakte, stoppet og jeg måtte vente på neste hjerteslag for å komme videre. En rytme på en stavelse tankekraft per hjerteslag. I blant stoppet tankene helt opp. Likevel eksisterer man, så Descartes tar feil. 

Jeg hadde daglige nær døden-opplevelser av den typen hvor man ser livet i revy, suges gjennom en tunnell, møter et hvitt lys som er sterkt og totalt men uten å gjøre vondt. Første gang trodde jeg en bil med tusenmeterlykter hadde havnet i rommet, da jeg kom meg etter nestendøden måtte jeg ta av bindet for å sjekke hvor bilen var, men alt i rommet var jo som før.

Jeg hadde giftet meg to måneder før tarmskyllingen, og med de tankene jeg fortsatt hadde bekymret jeg meg en del for hvordan det skulle gå med forholdet når man ikke kan kommunisere. Dagen før første bryllupsdag la mamma inn en lapp til meg. "Snakket med Elin. Hun er lesbisk og vil skilles."

Man skulle tro det var bunnpunktet, men det fortsatte nedover. Jeg husker den stadig gjenvendende opplevelsen av å trøste seg selv med at dette er ille, men nå kan det ihvertfall ikke bli verre for det går ikke an å bli sykere enn dette av ME, for neste dag å oppleve at det var en del av kroppen som fortsatt fungerte, som du hadde glemt, og som nå ga opp. Som å falle ned en endeløs trapp, trinn for trinn.

Jeg pustet ut en gass som sved, og etterhvert sved lakenet mot huden, men selv om de hadde satt en sofa inntil senga som jeg kunne rulle over til, tok det seksten måneder før jeg greide det og fikk byttet lakenet. 

Etterhvert gikk det veldig sakte bedre. I 2008 lagde NRK en dokumentar om meg, programmet ligger her. Da hadde jeg begynt å komme meg ut i verden igjen, men jeg bodde fortsatt i kjelleren til mine foreldre og hadde hjemmehjelp fire ganger om dagen.

9. august 2008 kom en britisk dame til Trondheim for å holde kurs i Lightning Process, som de påstod hjalp mot ME. Jeg var fortsatt desperat etter å bli frisk, fortsatt klar for å gå på alle udokumenterte og grisedyre metoder. Jeg kunne ikke sitte så lenge som kursdagene varte, tre timer, men det var de vant til, de lagde et opplegg hvor jeg kunne ligge.

Det tilbudet trengte jeg bare første time av første dag. Andre dag kunne jeg sitte. Tredje dag, etter kurset, kunne jeg gå rundt og se igjen Trondheim sentrum, ni år siden sist. På slutten av måneden deltok jeg i orienteringsløp igjen, også for første gang på ni år. Jeg gikk ikke fort, men i en av de større oddsbombene i idrettshistorien vant jeg løpet på kartlesingen. I september sa jeg opp hjemmehjelpen og flyttet til Oslo. I desember begynte jeg å søke jobber. Fra mai 2009 jobbet jeg full stilling i Software Innovation. 

Full stilling var litt vel ambisiøst, så det ble krasj og reduksjon, de neste årene lå jeg på seks timers arbeidsdager. Men det å ta den type sjanser er en del av Lightning-Process-filosofien. Du skal utfordre deg selv. Alltid gå for neste steg. Nå, femten år senere, er det ikke så mange fornuftige steg igjen å ta, men Vasaloppet.

Da Lightning Process fungerte for meg, ville jeg ut og redde verden, varsle alle de andre med ME om at her er løsningen. Men andre med ME hater dette budskapet, for ved å si at du kan tenke deg friskere, sier du implisitt at ME er en psykisk sykdom. Vi som har kjent den på kroppen opplever sykdommen som fysisk. Jeg opplever også det. At noe er fysisk kjempegalt. Jeg tror ikke at det er mulig å tenke seg så sjuk som jeg var. Men kropp og sinn er veldig flettet sammen, og det er mekanismer her vi ikke forstår godt nok. Jeg tror LP hjalp kroppen å få overtak i en kamp mot noe som er eller var reelt. Jeg har aldri følt meg ferdig med ME, det føles mer som å holde en tiger i bur. Den kan ikke gjøre særlig skade men du vet den er der og vet den er farlig.

Trening med ME

For å gå Vasaloppet bør man trene. Å trene med ME er annerledes enn å trene som frisk. Før sykdommen likte jeg intervalltrening, likte å kjøre meg helt i senk på drag, rundt og rundt i Leangenhallen eller opp til vanntanken på Huseby. Intervalltrening nå føles ikke lurt, gjør jeg det begynner blant annet huden i hendene å prikke. Følelsen etter de hardeste anaerobe treningene ligner på ME-følelsen. Jeg tror at både intervalltrening og ME har til felles at kroppen ikke får nok oksygen. 

Så jeg holder meg under terskel, bortsett fra at jeg på en god dag kan unne meg en innspurt. 

Lett belastning føles lurere enn tung, og, litt beslektet, høy frekvens bedre enn lav. I praksis betyr det at jeg føler meg i snitt bedre under og etter en treningstur som foregår på flatmark, enn en som involverer tunge bakker. Jeg velger også korte treningsturer, stravafeeden min er full av gamle helter som er på maratonlange turer, så kommer de ynkelige femkilometerturene mine innimellom.

Mange sier at ME're ikke skal trene, og å frivillig gjøre seg sliten er jo ikke noe særlig når slitenhet er det dominerende problemet i livet. Samtidig tror jeg ikke det er usunt, for meg føles trening som om det 'renser blodet', jeg føler meg freshere inne i kroppen under og etter trening. Humøret blir bedre og generell velvære øker. Livet er bedre i de periodene jeg trener enn i de periodene jeg ikke trener, og jeg orker mer i hverdagen. 

Jeg trener maks annenhver dag. 

Jeg har gjort forsøk med å trene daglig. Planen jeg fulgte da var å holde meg strengt i sone 1, holde pulsen under IQ-en, få øktene så billig så mulig, for å lure kroppen til å tåle en økt også neste dag.

Det endte midt under en treningstur, med at jeg ble svimmel og kvalm, plutselig slet med å bevege meg, og skjønte heller ikke hva som skjedde, siden kombinasjonen ME-smell og treningstur var superuvant. Jeg er vant med begge, men ikke samtidig.

ME-smellene holder seg vanligvis unna treningsturene, for kroppen kan flytte disse downperiodene, vente til det passer. Det er et kjent fenomen blant ME-ere. Jeg får ikke ME-smell på fest eller hvis jeg skal gjøre noe viktig, jeg får dem typisk hjemme, før eller etter belastningen. Da er det inn på et mørkt rom, legge seg og gjenoppleve en blek versjon av årene 1999-2008 crammet inn på noen timer. 

Jeg vet ikke dette, men det kan virke som at å trene hver dag ikke gir kroppen det spillerommet den trenger for å gølve meg på et passende tidspunkt. Så den velger et upassende. Og det er ikke noe særlig å havne i den tilstanden ute i skauen en god mil hjemmefra.

Jeg meldte meg på Vasaloppet for et år siden for å skremme meg selv til å trene. Det gikk bra frem til september. Så ble jeg forkjøla, og jeg bruker lang tid på å bli frisk av sånt, så det rakk jeg ikke før det kom nye virus, det ble snørr, hoste og ikke noe trening på fire måneder mens Vasaloppet nærmet seg ubønnhørlig. 

For en knapp måned siden ble jeg frisk nok til å starte skisesongen. Hvis man legger sammen alle skiturene jeg har gått i vinter, blir distansen omtrent det samme som Vasaloppet tilsammen. 

Kondisen er altså ikke topp, men jeg tror ikke det får noe å si, for det som kommer til å stoppe meg er muskulaturen. Det er det som har skjedd hver gang, som da jeg prøvde å sykle Oslo- Bergen, eller da jeg gikk Birken. Lårmusklene nekter å gjenta samme bevegelse så mange ganger. Sykkelturen endte på Ustaoset, mens Birken karret jeg meg igjennom ved å skifte teknikk. Planen på Vasaloppet er å skifte teknikk før jeg blir tvunget til det. Primærteknikken blir dobbeldans, det er det jeg kan best og som er gøy, men jeg planlegger å legge inn staking innimellom, for eksempel hver kilometer, selv om jeg er ubrukelig i staking.  

Fire dager igjen nå. Angst ...


9. november 2022

Datatilsynet versus Esquil: avgjørelsen

For halvannet år siden ble jeg anmeldt til datatilsynet. Etter at jeg svarte på anklagene sommeren 2021, har jeg ikke hørt noe. Jeg tenkte på saken en del i 2021, for selv om jeg mener å ha en god sak er det fascinerende hva hjernen kan koke opp av uhumske scenarioer mellom 4 og 5 om natta. Etterhvert har jeg tenkt lite på saken, jeg har vel antatt at det ikke skulle skje noe mer. 

Der tok jeg feil. I høst kom et tjukt brev i postkassen fra Datatilsynet. Seksten sider. De har ikke tatt lett på det. 

De går igjennom hele saken. De fikk tre klager på oss, mellom 25. september 2020 og 23. april 2021. Klagene var fra James Sexton, Craig Bennett og Sibel Acikel. Klagene handler om at en dommer på nettstedet mitt etterspør informasjon fra brukerne for å verifisere hvem de er. (Noe som forøvrig er mot vår policy.) Mer om det her og her.

Vi ble anmeldt til det franske datatilsynet, som sendte saken over til det norske, som gikk i strupen på meg i fjor. 

Jeg fikk i den opprinnelige anklagen ikke vite hvem som hadde anmeldt meg, bortsett fra James Sexton, pluss at det dreide seg om 'flere'. 

Da jeg svarte Datatilsynet antok jeg at dette var vår velkjente plageånd JetInterdire, og at alle disse 'flere' anklagerne våre også var JetInterdire-aliaser, siden ligaen har bare en kjent fiende. Men sikker kan man jo ikke være når man utsettes for anonymiserte anklager.

Og det var det jeg kjente på da jeg åpnet brevet, hva om jeg tok feil, hva om disse anklagerne var ekte mennesker. Når jeg hadde bygd hele mitt forsvar på at de var oppdiktede.

Tilsynet hadde ihvertfall tatt påstanden på alvor.

Etter at datatilsynet mottok mitt brev, fremgår det, startet de en prosess for å få de tre anklagerne til å verifisere hvem de var. 

Så der har vi det. Datatilsynet etterspurte ID fra James Sexton. 

De utførte eksakt samme handling som de etterforsket oss for å gjøre. 

Og ser ikke ut til å ta ironien.

De ba alle tre brukerne om å identifisere seg og svare på om de ønsket å opprettholde klagen. 

Hverken "Craig Bennett" eller "Sibel Acikel" svarte på dette. 

James Sexton svarte på mail, 12 april 2022. Sexton oppgir sine personalia, og ber deretter tilsynet om å holde korrespondansen på e-mail, da han ikke ønsker å bli kontaktet per post eller telefon. 

Ikke så rart, det. Adressen han oppgir er til postboks 341 i York, Pennsylvania. 

Datatilsynet sjekket opplysningene hans. Postkontoret i York har ingen postboks for noen som heter James Sexton, og dessuten ingen postboks nummer 341.

Videre, telefonnummeret han oppgir er ikke i bruk.

Datatilsynet poengterer at det er en del felles trekk ved søknadene til de tre klagerne. 

- alle kommer fra gmail-adresser

- alle klager på et firma ved navn "wordfeud league of honour", som ikke eksisterer 

- alle bruker termen "GPDR violation" 

- alle bruker termen "raise a complaint", som er ganske uvanlig og ikke vanlig terminologi i denne sammenhengen

- alle bruker termen "data privacy policy", som heller ikke, i følge datatilsynet, er vanlig terminologi i fagfeltet

- ingen av klagerne tilbyr annen kontaktinformasjon enn mailadressen de sender fra, trass i at datatilsynets nettside eksplisitt etterspør telefonnummer og postadresse.

Datatilsynet konkluderer med at klageren bryter med EU-reglene om "abuse of rights", altså, han misbruker rettighetene sine. Klagene avvises.

Men altså, så mye baluba kan en møkkafyr få til bare ved å sende noen falske mail. Antar det er en del skattekroner som gikk med på å lage disse seksten sidene.

Datatilsynet er til for å beskytte enkeltpersoner fra slemme organisasjoner. Men det har få mekanismer mot å la seg bruke til det motsatte, slemme enkeltpersoner som angriper organisasjoner.




















16. juni 2022

Hvorfor så sur av køfripass?

Tusenfryd ville selge køfripass. Og en hel del av dere der ute på internettet fatter ikke hvorfor vi reagerer på det, og mine forsøk på å forklare det ble bare til ordgeysirer som ikke hørte hjemme i kommentarfelt. Så jeg tar det her.

Jeg kan si at fornøyelsesparker koster for mye i utgangspunktet  Og du kan si at det er tilbud og etterspørsel, billetten koster det folk er villig til å betale. Og jeg kan si at mange barn knapt eller aldri får se en fornøyelsespark, og du kan si det er ikke en menneskerett å gå i fornøyelsespark. Og jeg kan si at de legger denne køfriskatten oppå for å drenere ut mere penger uten å samtidig redusere prisen på de andre billettene, de tar plebeiernes tid og selger den til fiffen uten å gi noe tilbake. Og du kan si flyplasser og andre steder har allerede sånne ordninger, hvor var du og kjeften din da de innførte det. Og jeg kan si usolidarisk og kynisk og snikimport av kontinentaleuropeisk adelstankegang, og du kan si misunnelse og jantelov og vi kan ha en klassisk høyre-venstre-diskusjon hvor begge har rett sett fra sitt perspektiv. 

Men det er mer enn det.

Det handler om at mennesker er like mye verdt.

Om at vi har bygd et rimelig egalitært samfunn her, faktisk basert på den grunntanken, likt menneskeverd. 

Når vi, folket, har makt i Norge, bygger det på revolusjonene i USA og Frankrike, slik også grunnloven vår bygger på deres, de blødde for oss så vi slapp å ha en revolusjon. Men etterpå, når likhetssamfunnet skulle bygges, overgikk vi læremestrene. Vi er ikke som USA som proklamerte 'all men are created equal' og fortsatte med slaveriet, ikke som Frankrike som hadde 'egalite' som ett av de tre slagordene i revolusjonen, men som fortsatt har et samfunn gjennomsyret av jeg er bedre enn deg attityd. Vi, Norge, hadde den fordelen at vi ikke hadde særlig med adelsskap, at vi historisk sett er bønder hele gjengen. Kanskje hadde det noe å si, kanskje er vi bare en fin gjeng, uansett kom vi temmelig langt. Vi bygde det samfunnet i verden, det samfunnet i verdenshistorien, hvor minimums levestandard er høyest, hvor mannen i gata nyter størst respekt, hovedgrunnen til at vi topper levekårsmålinger år etter år. Et samfunn hvor mennesker faktisk er like mye verdt. Hvor det ikke bare er fine ord. Det er helt kick-ass det vi har her.

Og vi er redde for at vi kan ha peaket. At det begynner å skli ut, i exit og lederlønninger og millionrussebusser og audier som snirkler seg frem på motorveien. At vi internasjonaliseres på feil måte, at vi glemmer hva som er bra med det forrige Norge, hva som er verdt å hegne om. Begeret som står på akkurat den plassen hvor Tusenfryd valgte å pisse, var nesten fylt opp fra før.

Dette er hvorfor vi reagerer med hjertet.

Comprende?



30. november 2021

Problemene med elver

Vi må snakke om all sprengidiotien på verdenskartet. Og jeg vil få lov å gjøre det med utgangspunkt i noen håpløse quizspørsmål.

Hva heter den lengste sideelven i [sett inn geografisk område]?

Sideelver, eller bielver, er et mørkt kapittel i quiz, et Mordor, et sted all logikk drar for å dø.

Her har vi floden som nyter tittelen "verdens lengste sideelv", Irtysj, sideelv til Ob. Som vi nylig ble utsatt for i Quiz-OL:


Irtysj er ikke verdens lengste sideelv, vettu. Irtysj er en hovedelv. Den tilhører den lengste delen av floden. Det er Ob som er sideelven her. 

At Irtysj får tittelen verdens lengste sideelv skjer bare fordi det for tusenvis av år siden satt en russer, sveiseblind på gjæret geitemelk, i elvemøtet der den korte elvestubben Ob og den mektige floden Irtysj renner sammen, og bestemte at det videre elveløpet skulle hete Ob. Det er feil feil feil, riv ruskende hoppende dansende feil, åpenbart skulle det lengste løpet i elvesystemet, det som renner fra grensen til Mongolia til Karahavet, hatt samme navn hele veien. Om det navnet er Irtysj eller Ob, det bryr meg ikke, men det er klin ulogisk at Irtysj skifter navn når den møter Ob. 

Sånne dophuer fra steinalderen er altså fortsatt drivende for hvordan geografien er navngitt og oppfattes i vår opplyste tid. Det er et begredelig knefall for irrasjonaliteten.

Verdens lengste sideelv er ikke Irtysj, og heller ikke Brahmaputra, som den samme typen gærninger regner som den nest lengste. Tittelen går enten til Madeira, som er en sideelv av Amazonas, eller Tocantins, og det koker ned til en debatt om hvorvidt Tocantins egentlig renner inn i Amazonas eller havet der nede ved Belém.


Hva heter den lengste elven i [sett inn geografisk område]?

Denne kategorien utløser en hel myriade av problemer. Først på grunn av det vi har snakket om, sideelver. 

Problemet med sideelver

Siden vi allerede er der, la oss sette inn [Russland]. Eller [Sibir], som blir mye det samme. Hva heter den lengste elven i Russland.

Jo, her:


Elven heter Selenge i Mongolia, etter Bajkal-innsjøen skifter den navn til Angara, og så skifter den navn igjen når den møter den kortere floden Jenitsjej. Også i elvekrysset Angara-Jenitsej satt det stup fulle steinalderrussere og valgte feil navn av to alternativer. Så denne elven som egentlig er over femtusen kilometer, og verdens femte lengste, regnes som Jenitsej, og elveløpet som har det navnet er over tusen kilometer kortere, kortere enn Lena og Irtysj.

Så hva skjer når noen spør etter den lengste elven i Russland? 


Da kan fasit fort være Lena.

Lena er fra naturens side den fjerde lengste. Men denne har fått riktig navngivning, det lengste elveløpet har samme navn hele veien. Og dermed tror alt for mange at dette er Russlands lengste elv, Sibirs lengste elv, og lengste elv som renner ut i Nordishavet.



Den skal ha fjerdeplass, bak elvene som ved utløpene heter Jenitsej, Ob og Amur. Hvis du spør om lengste elv med utløp i Nordishavet, tredjeplass.

Det kan innvendes at den er den lengste elven som bare renner i Russland, og at det er implisitt det man mener når man spør om den lengste elven i et land. Det er en sulliktankegang som gjør at ingen av verdens lengste elver er lengst i noen nasjon, og fortell meg hva du i så fall mener Egypts lengste elv er, når du har diskvalifisert Nilen? Brasil sin lengste, det er ikke Amazonas? Tyskland? USA? Jeg kommer tilbake til dette, vi trenger ikke å ta den debatten nå, for det man typisk vil se blant gærningene som har Lena på første plass er at det koster dem ingenting å holde Irtysj på andre. Dette er fra googletreff #1:


Og da handler det ikke om at de holder seg strengt til avgrensningene som den russiske nasjon tilbyr og forlanger, men om at de som de fleste andre har latt seg lure av stup fulle neanderthalere i elvekryss. 

Lena skal ha fjerdeplass, men også hederlig omtale. For dette er forbilledlig navngivning, det skal elven ha. Sånn som dette skulle alle elvesystemer vært navngitt, med samme navn langs hele det lengste løpet.

Lena er den nest lengste elven i verden som er rimelig fornuftig navngitt, den lengste er Kinas gule flod, Huang He. 

En haug med elver skriker etter å bytte navn. Shatt Al Arab for eksempel burde åpenbart ikke finnes. Den starter der Tigris og Eufrat renner sammen i Irak, og jeg kunne tilgitt, nei, ikke tilgitt men i det minste skjønt det, om de hadde kalt den Tigris. Men den skal altså ha et tredje navn, og det gir ikke et snev av mening på noen planet. Den skulle hett Eufrat.

Tana i Finnmark er som elvenavn betraktet nesten like mye på trynet. Anarjokka er grenseelv mellom Norge og Finland, skifter navn til Tana der den møter Karasjokka, og renner ut i Norge som Tana. At to land setter forskjellige navn på samme elv har jeg forståelse for, det frontkolliderer ikke med logikk. Men det er ikke det som skjer her, vi forholder oss i Norge til en elv som heter Anarjokka og en som heter Tana, når det er samme elva. Den skulle hett Anarjokka, dens nest mest korrekte navn er Karasjokka, og Tana som elvenavn er bulls**t frem til den dagen vi kaller Anarjokka for Tana hele veien opp.

Niagara fins ikke, eller, fossen kan få hete det, men ikke elva. Man hører at Mississippi og Missouri er de to lengste elvene i USA, men det er også nonsens, de to er samme elva, Missisippi skulle hett Missouri etter at de møtes, og da ville de triste restene av sideelven Missisippi falt ned til rundt femteplass på listen over USAs lengste. Noe av det samme foregår i Australia, hver eneste dag, for Murray og Darling, landets offisielt to lengste elver, er samme elva. Nedre del av Murray har feil navn. It's not Murray, darling!

Ganges skulle het Bhramaputra der den når havet. Donau skulle hett Breg, eller Breg skulle hett Donau. Elben skulle hett Moldau, eller Moldau skulle hett Elben. Det er den samme elven som renner gjennom Praha og Hamburg, men det vet de ikke nødvendigvis, de som bor der, bedratt av navngivning som de er, lurt opp i stry av sine forfedre.


Oder skulle hett Warta, eller Warta skulle hett Oder. Oder oder Warta. Wisła kan få beholde navnet gjennom Krakow og Warszawa, men i god tid før den renner ut øst for Gdansk trenger den å skifte navn til Bug, det fins ingen nåde for Wisła.

Drammenselva skulle hett Begna. Elva som Skien og Porsgrunn ikke blir enige om hvorvidt heter Skienselva eller Porsgrunnselva, skal selvfølgelig ikke hete noe av dette. Hva er greia med å kalle opp elvene etter byen hvor de renner ut, der kan vi ikke lenger skylde på neanderthalere, det er nyere tids innavl. Stjørdal er oppkalt etter elva Sjora, og deretter har de prestert å revertere det og døpt om elven etter byen som var oppkalt etter elven, så den nå kalles Stjørdalselva. Det er et annet nivå av idioti og strengt tatt en digresjon, den idiotien vi snakker om her ville vært at elva selvfølgelig aldri skulle hett Sjora, men Dalåa eller Tevla.

Problemer med innsjøer

Hvis du scroller opp igjen til Jenitsej-Angara, ser du hvordan innsjøen Bajkal forgriper seg mot denne stolte floden. Innsjøen endrer navnet på elva. Som om vannet som renner inn er et annet enn det som renner ut. 

Dette er utbredt, vi sliter også med det i Norge. 

Gudbrandsdalslågen renner inn i Mjøsa, og kommer ut igjen som Vorma. Mens bare noen kilometer unna renner Glomma inn i Øyeren, og kommer ut igjen som Glomma. Forskjellig effekt av innsjø, altså, men det går ikke en offisiell, gudegitt eller naturgitt grense som gir Mjøsa rett til å skifte navnet på elva og Øyeren ikke. Man finner drøssevis av innsjøer som er mindre enn Øyeren og som endrer navnet på elver. Selbusjøen skifter elvenavnet Nea til Nidelva, for å dra et eksempel. Småpytter som Maridalsvannet, Bjørnsjøen og Skjærsjøen skifter alle sammen navnet på elveløpet som når havet i form av Akerselva. På den annen side, Storbritannias største innsjø, Lough Neagh, som er større enn Mjøsa, lar elven Bann beholde navnet sitt. Og Albertsjøen endrer ikke navn på den hvite Nilen (*), selv om innsjøen er nesten tjue ganger større enn Mjøsa. 

Navnevalgene har ikke noen logisk linje noe sted, det er bare saus. Det er i hytt og pine, og basert på den avanserte vitenskapen til menneskene i steinalder og pleistocen.

Naturen har ikke noen, øh, naturlig grense på hvor stor en innsjø må være før det som kommer ut av den må anses for noe annet enn det som renner inn. Altså bør det ikke være noen grense. 

Vi bør konsekvent ikke tillate innsjøer å endre navn på det største elveløpet som renner inn. Uansett hvor svære de er. Vederstyggeligheter som Vorma skulle ikke eksistert. Den er en arv fra fleinsoppspisende halvneanderthalere som kravlet opp hit rett etter istiden.

(*) Albertsjøen er den største innsjøen i verden som har korrekt navn på elven som renner ut av seg. Altså, hvor navnet på utløpet også er navnet på den lengste elven som renner inn. Bajkal hadde noe på gang, for både inn og ut av Bajkal renner Angara, riktignok heter den øvre Angara før sjøen, men det er innafor, det er bare det at Angara ikke er lengste elv inn i sjøen, og derfor feil navn på utløpet. Hvis man lukker øynene for dens feil og mangler, kan man gratulere Angara med å være den elven i verden som sluker unna størst innsjø uten å skifte navn.  

Problemer med grenser

Hvis alle elvene hadde hatt riktig navngivning, ville vi fortsatt slitt med landegrenser. En elv er en naturgitt ting, en grense er det ikke, og når de møtes i samme quizspørsmål åpnes et univers av problematikk. Man bør i liten grad slippe unna med å stille spørsmål på formelen hva heter den x lengste elven i [sett inn geografisk område avgrenset av menneskers streker på kart]. Hvis dette har et entydig svar, har du bare flaks. 

La oss ta et nærliggende område. Drøft:

Hva heter Norges tredje lengste elv?

Tenk nå, hva ville du ha svart.
.
.
.
.
.
fasit kommer 
.
.
.
.
.
å jo da, fasit kommer
.
.
.
.
hold ut
.
.
.
3
2
1
1/2
1/4
fasit: Numedalslågen

Kilden er min foretrukne, solide engelsk wikipedia. For å dobbelsjekke, ser vi at Numedalslågen-artikkelen på norsk wikipedia støtter dette. 



En smule illojalt av den artikkelen. For hva sier norsk Wikipedias egen liste over Norges lengste elver:


Det er Tana! 

OK, så det er Tana eller Numedalslågen, hvem av dem er det, hvem kan dømme mellom wikiene, vi må finne nøytral grunn, jo, Store Norske Leksikon. 

Tana, Numedalslåg, Tana, Numedalslåg, hvem blir det, spennende, jo det blir 


Pasvikelva! 

Det hjalp ikke mye, nå er vi oppe i tre kandidater. Vi må finne en nøytral kilde. Franskmenn kan da umulig ha noen bias i saken, så hva mener fransk wikipedia, hvem er tredje lengst, Numedalslågen, Tana eller Pasvikelven?



De mener Gudbrandsdalslågen!

Vi må fortsatt ha en dommer, noen må kunne velge mellom disse fire, Tysk wikipedia er alltid grundige. Entschuldigung, wer ist der dritten?



Det er, taa-daa, Ångermanälven! (*)

Den starter faktisk i Norge, i Børgefjell, så renner den inn i Sverige og blir der. Og svaret er godt, for den er lengre enn alle de fire kandidatene vi skulle velge mellom, kildene varierer fra 463 til 490 km. Tyskerne regner med alle elver som befatter seg med Norge, men selv krever vi mer av en elv, uten å ha en offisiell grense for hvor mye, vi har i alle fall glemt Ångermanälven, vi regner ikke med den, vi regner heller ikke med Norges lengste elv, Trysilelva. 

(*)Tyskerne har ikke brukt lengden på elvene i tabellen, de bruker areal av nedbørsfeltet, men listen deres ville for topp tre sin del sett identisk ut rangert etter lengde. 

Alt er altså fullstendig kaos. Og dette er det du får av leksikon-kilder, mindre sikre kilder er enda mer i hytt og pine. Og norske elver er fra naturens side rimelig stabile, kaoset rundt hva som er verdens tredje lengste elv har enda flere dimensjoner.

Vi skal se nærmere på hvorfor dette er så vanskelig.

Noe handler selvfølgelig om å få riktig lengde på elven. Man må se forbi all den idiotiske navngivningen. Og man må finne elvekilden som ligger lengst unna utløpet, det er ikke alltid lett, og gamle data kan sprike fra nyere. Så må man måle på fornuftig vis, og stokke tallene riktig. Rhinen var 1320 kilometer da jeg vokste opp, nå er den 1230. Fordi man i 2010 oppdaget at 2- og 3-tallet var byttet om.

I tillegg kan lengden på elvene variere med årstiden. Amazonas starter med en wadi, iblant elv, iblant tørr grøft. Jenitsej starter med en elv som i deler av året er bunnfrosset. Det gjør at rangeringen av verdens fem største elver er dynamisk og endrer seg med været i Mongolia og Andes.

Men like viktig, hva spør du egentlig om, når du spør etter Norges lengste elver? Det er det alle bør rope ut høyt hver gang de får et sånt spørsmål. "Lengst? Hva mener du med lengst?"

Regner du bare elver som utelukkende renner i Norge? 

Det gjorde franskmennene, og fikk Glomma-Numedalslågen-Gudbrandsdalslågen

Regner du med elver som helt eller delvis renner i Norge? 

Det gjorde tyskerne, og fikk Trysilelva-Glomma-Ångermansälven.

Regner du bare elver som utelukkende renner i Norge, medregnet grenseelver og deres småslynger inn i utlandet? 

Glomma-Tana- Numedalslågen

Regner du med elver som når havet i Norge?

Glomma -Pasvikelva-Tana.

Regner du elver som starter i Norge? 

Trysilelva-Glomma-Ångermansälven

Regner du med alle elver som er innenfor grensene, men teller bare den delen av elvene som renner i Norge? 

Det gir Glomma-Tana-Numedalslågen.

Tallene er basert på Norsk wikipedias liste, som ser grundigst ut av de vi har vært innom, med desimaler og greier, og ikke lar de seg lure av feil navngivning. Tallene er gode, men rangeringen er  inkonsekvent fro elver som bare delvis er i Norge: de regner med hele Pasvikelva, deler av Trysilelva og nevner ikke Ångermannsälven. Hadde de brukt samme metode på Trysilelva som de bruker på Pasvikelva, ville den vært øverst, men de trenger å ha Glomma øverst, for det 'vet' alle nordmenn at er Norges lengste elv. De kan ikke unne seg den luksusen tyskerne har, å kunne toppe listen med Norges faktisk lengste elv etter metoden de selv har valgt. 

Jeg har forsøkt å finne ut hva som er den vanligste tolkningen av "lengste elv". Inntrykket mitt er at det er den sistnevnte måten, å regne bare med den delen av elvene som er innenfor landegrensene.  Eksempel. 

Som om vi ikke hadde nok problemer fra før, utløser den metoden kaskader av bonusproblematikk, siden metoden baserer seg på å kutte elven.

Hva var lengste elv i den norsk-svenske union, la oss se, jo, lengst i Norge er Glomma, lengst i Sverige er Torneå, og hvilken av dem er lengst, Glomma, ergo var Glomma lengst i unionen. 

Epic fail.

Unionens lengste elv var etter all fornuftig tankegang Trysilelven, også kjent som Klarälven og Göta Älv. Men den er ikke lengst i Norge, og mange kilder holder den ikke lengst i Sverige heller, likevel er den lengst i summen av de to.

På 1000- og 1100-tallet var Göta Älv grenseelv mellom Norge og Sverige. Da lå både den første og siste delen av Trysilelven inne i Norge, men langt fra hverandre. Skal elven da ha en eller to plasseringer på listen? Det kan tenkes at de to norske delene av elva i perioder, feks under Magnus Berrføtts felttog i  1097, var lengre tilsammen enn Glomma. Var de to elvestykkene tilsammen da Norges lengste elv?

Jeg er temmelig sikker på at de holdt Glomma som lengst også da. Slik det faktumet at Glomma MÅ være norges lengste elv ødelegger den norske wikipediasiden om temaet. 

Men la oss si at den delen som er utenfor grensen er skikkelig kort, hva da? Når elveløp endrer seg rundt meanderslynger, og elven er en grenseelv, fører det typisk til at elven gjør snarturer her og der utenfor grensen. 

Her, for eksempel, forsvant grenseelven Rio Grande utenfor USA i 1890.




Tana, eller, grenseelvene senere kjent som Tana, gjør mange slike turer inn i Finland:


Disse ser man bort fra, selv om elven er kappet opp. Jeg har ikke sett noe regnestykke hvor man har satt seg fore å trekke fra noen hundre meter her og der.

Systemet burde da ha en grense for hvor mye av en elv som kan være utenfor landet før vi bryr oss. Men hva er den grensen, finnes ikke noe på nett om den, er en km manglende elv greit, pi km, ti km, hvor er det naturgitte, logiske punktet? Finnes selvfølgelig ikke.

Så la oss anslå at Tana gjør tretten turer inn i Finland. Konsekvensen av at Glomma er Norges lengste elv, selv i 1097, er i så fall at Tana er fjorten elver. Det er bare å begynne å kappe den opp, et kapp for hver elveslyng, kan bruke romertall, kalle den Tana I, Tana II, og så videre. Rangere dem og føre dem inn på listen. Sikkert gøy for Tana, kanskje den samme elven kan få tre elver inn på topp ti i Finnmark?

Norges eldste mann er Hans Hansen på 103 år. Nils Nilsen er riktignok 110, men på syttitallet var han en uke på Mallorca, derfor regnes han bare som 60 år. Og, selvfølgelig, 50 år. 

Ikke spør hva som er den lengste elven, uten å definere hva du spør om.

Jeg hadde mer på hjertet, jeg skulle rante om fjell, innsjøer, hav, og ikke minst kystlinjer, men elvene fylte en bloggpost til randen alene. 



25. november 2021

Quizolympiaden II

For fire år siden blogget jeg fra geografi-quizen i den første quizolympiaden.

Jeg har lovt meg selv å følge opp denne langsomme føljetongen. Selv om det er vondt. Så her kommer mine svar fra geo-quizzen i den andre quizolympiaden, som nylig inntraff i Krakow. 

Spørsmålene kommer på bilder som dette. For å ta quizen selv, scroll forsiktig nedover og klikk på hvert bilde når de dukker opp. 

Område sør i Argentina der altså, og tankene gikk til Pampas og Patagonia. Følte meg ganske sikker på at Patagonia er sør for pampasen, så jeg gikk for Patagonia.

Svar: PATAGONIA (1/1)





Denne eksplosjonen har jeg hørt om, ved å lese konspi-teorier, den gangen konspi-teorier var bare moro, og teorien her er at dette aldri var en meteor, men romvesener som sprengte UFOen sin og at myndighetene, de rakkerne, dekker over, slik myndigheter alltid gjør. Elvene med etternavn Tunguska vet jeg også om, den nedre og den steinete Tunguska, herlig gjeng, dette er dønn Russland.

Svar: RUSSLAND (2/2)



Jernporten har jeg bommet på nok ganger til å lære meg.  

Bildene lå til slutt i spørsmålssettet, og jeg var for nedsnødd til å oppdage dem, selv om det står [image] først i spørsmålet. Så jeg tok alle bildespørsmålene uten å se bilder. Det er altså det nivået av profesjonalitet man finner på reservebenken til det norske quizlandslaget. Her må folk holde seg friske.

Svar: IRON GATE (3/3)






Høyeste fjell i USA utenfor Alaska, det er en artig konkurranse, vanligvis når man spør om det høyeste fjellet i XXX ligger de ørten høyeste fjellene i samme fjellkjede, men her er det grisejevnt mellom tre fjellkjeder, Elbert i Rocky Mountains og Rainier i Kaskadene er bare tjue-tredve meter lavere. Men Mount Whitney er høyest. 

Det ligger i Sierra Nevada i California. En annen Sierra Nevada ligger i Spania, og også denne Sierra Nevadaen har det høyeste fjellet i landet sitt, Mulhacen, og også der er det grisejevnnt i toppen, Aneto i Pyreneene er bare litt lavere. Er ikke det rart?

Svar: MOUNT WHITNEY (4/4)

Fin start. Jeg ledet OL etter fire spørsmål. Men jeg var ikke kul, jeg var ikke i nærheten av zen, for ett sekund før quizen startet oppdaget jeg at vi ikke skulle svare på spørsmålsarket, alle andre satt med egne svarark, og da var jeg blåst nok til å spørre Tore Dahl om hvor jeg kunne få tak i disse. 

Jeg hadde en utmerket mann til venstre, men nei da, jeg skulle absolutt rote meg borti Dahl. Mannen er olympisk mester fra forrige mesterskap og en rutinert hasa, da gir man ikke ved dørene, da hjelper man ikke en konkurrent, skulle tatt seg ut, nei, da drar man heller en spøk på andres bekostning mens klokken tikker ubønnhørlig.
 
Jeg hadde lemenaggresjon etter dette, skallen var full av blod, jeg måtte jobbe med å komme i sonen. 



Tyrkertrappen, du. Artig at du skulle spørre om den. Ikke så artig forresten. Cirka like artig som Tore Dahls ett-sekund-før-quiz-vitser. Ikke gøy i det hele tatt.

Realmonte hørtes litt ut som Piedmonte, men Piedmonte preges ikke av kyst, og det var nok heller ikke svaret når det står Realmonte i spørsmålet. Jeg gikk for naboregionen Liguria, siden den nesten bare er kyststripe.

Hadde jeg sett bildet hadde jeg ikke nødvendigvis svart Liguria, som er frodigere. Men jeg så ikke bildet.

Svar: SICILIA. 
 



Gujarat, det er helt vest i India. Jeg følte i følelsene mine at det inneholder en storby som slutter på -bad. Jeg svarte Hyderabad. 

Som er midt inni India, så du kan si det er kjempebom, men i Pakistan ligger også en stor Hyderabad, og tar du midtpunktet på linja mellom de to Hyderabadene ender du cirka i Gujarat, og det er sånn det foregår i smørja inni kraniet mitt.

Svar: AHMEDABAD 






Mellom Sør-Filippinene og Borneo, det kan vel kanskje passe med Celebessjøen, tenkte jeg.

Og det er vel ikke helt idiot svart, for slik ser det ut på kartet:



















Mellom Sørfilippinene og Borneo har du Celebessjøen, men så har du selvfølgelig en annen teit møkkasjø, bestående av fotsvette og trøndertårer, Sulusjøen, som de har klemt inn mellom Midt-Filippinene og Borneo, og denne møkkasjøen har den fordelen at den klasker mot Palawan, som er den lange tarmen av en øy som er nevnt i spørsmålet, og den opplysningen gjør at jeg får like mange poeng for å plassere Celebessjøen mellom Sør-Filippinene og Borneo som jeg ville fått for å plassere Mjøsa eller Rennebu der. Føkkings upresise noldusspørsmål. Hva skjer her da. Er vi på OL eller er vi på Døla Bar i gokkeste gokk. Hvilket norsk fylke grenser til Sør-Sverige og Troms, men så SVAR DA! Hvilket lite, grønt land med rosa prikker grenser til Sør-Kazakstan og Zambia-Herzegovina!?! Kan du ikke NOE?

Svar: SULUsjøen.





Argh, latin, dette kan jeg ikke, neste spørsmål, men vent, et annet navn for Midt-Østen, Islamske staten i Syria og ... Levanten da kanskje.

Jadda.

Svar LEVANTEN (5/8)




Nova Scotia, der har jeg hengt en del, men det hjelper fint lite, ingen av stedsnavnene jeg kan derfra passer, så den byen er åpenbart liten. Spørsmålet handler i praksis om storbyer på andre siden av Jorden sett fra Nova Scotia. En by der det skal bo flere millioner folk. Det må være i Australia, kan ikke være New Zealand vel, Auckland kan ha en mill, men flere, høres mye ut, nei, må gå for Australia.

Australske byer med flere mill folk, vi flenger i nevn Sydney. 

Jeg skriver Sydney. 

Men vent. Melbourne, det var en politiker, var det ikke. (Jo). Og Melbourne kan være på flere mill folk. (Ja). Og var denne Sydney egentlig politiker, han kan jo ha vært oppdager, for er det ikke et fjell på sydpolen som heter noe sånt, Mount Sydney? (Close but no cigar). Hvis han Sydney har både en by i Australia og et fjell på sydpolen er kisen sikkert oppdager.

Jeg stryker ut Sydney og skriver Melbourne.

Svar: SYDNEY 

Det er så vondt.




Jeg skal ikke si at dette er en planke. Ikke rett ut. Men quizolympiaden har en hundepatrulje som lukter seg frem til folk som ikke kan sånt. Hundene er trent til å lukte etter urin når spørsmålet blir presentert, urinhunder kalles de, og finner de noen undermålere som besudler arrangementet ved å ikke ha oversikt over de selvstendige øyene i Middelhavet, blir de tygd på av hundene og deretter defenestert, for de har ikke noe som helst i OL å gjøre, de er ikke verdige å puste inn de samme coronavirusene som verdenseliten, sånn er det bare. 

Hundene setter blikket i meg og flekker tennene, og jeg vet det, de lukter frykten min, jeg er en sjarlatan, kledt meg ut som quizzer og lurt meg inn, har jeg. Arrangøren åpner vinduene, bikkjene uler, men i panikken spyr hjernen ut et gyldig svar. 

Svar: KYPROS (6/10)





Stredet mellom de to største japanske øyene, jo, det skulle man kunnet. Jeg er enig i det. Det er rimelig å kreve av folk som reiser såpass langt gjennom et pandemiherjet Europa for å delta i geografiquiz. Fullstendig legitimt. 

Det var cirka her jeg skjønte at dette kom til å gå galt.

Svar: TSUGARU




Plitvice, heter den eneste nasjonalparken jeg kan i Kroatia, så jeg svarte det, men med en knugende følelse av at den passer dårlig inn i det sentrale Dalmatia, som er kystområdet.

Plitvice blir bare et feilsvar som ser pent ut, som får han som retter meg til å tenke, ok, duden er kanskje ikke komplett utrensket selv om han knapt har poeng. 

Men det er jo ikke det OL skal handle om. Jeg trenger poeng. Jeg får ikke.

Svar: KRKA






Dette lærer man ikke av å lese kart, dette er fra faget geografi. Jeg ser at kategorien heter geografi og at dette er geografi, men, gah, jeg makter ikke å interessere meg for det. Uten interesse, ingen læring.

Svar: POLYNYA




Endelig noe jeg har hørt om. Usikker på om det dreier seg om Tsjekkia eller Slovakia, men jeg husker at det dreide seg om landområdene til fyrstefamilien i Liechtenstein, som ble beslaglagt under krigen. Familien er tysktalende, og i Tsjekkia er det en del ex-tyske områder, Böhmen og sånt, så jeg svarer det.

Svar: TSJEKKIA (7/14)






Jeg kienner igjen navnet på de øyene, og at de ble spurt om i forrige olympiade. Men husker jeg noe om dem? Har det gått inn så mye som et snev av kunnskap? Neida neida neida. 

Svar: MEXICO



Dette er en woke sjanger av spørsmål som er populær i internasjonal quiz og knapt brukt i norsk. Det byttes i vår tid ut en del stedsnavn rundt omkring i verden, som i Canada, USA, Australia og New Zealand, man fjerner hvite manns navn og børster støvet av urbefolkningens navn på den samme tingen.

Og det er kjempefint. 

Og det er noe sabla herk. Urbefolkningsnavnene er slitsomme å lære seg, de følger ikke de lingvistiske mønstrene jeg kjenner, jeg kan sikkert banke inn fem engelske navn på harddisk for hvert aboriginerord jeg greier å lære meg. Det bare går ikke like lett inn i nøtta som de undertrykkende kolonimaktnavnene. Læringsevnen min er tydeligvis blodrasist og jeg må holde den i tømmene daglig så den ikke bryter ut og melder seg inn i vitt ariskt motstånd og barberer av meg håret mitt og sleper meg rundt bygatene med banner med runetegn på bare for å få døpt om den største innsjøen i Finnmark fra Iešjávri til noe leselig. Så ræva kjip er læringsevnen min. 

Men det er kjempefint. Det ER det!

Svar: BURRINGURRAH




Verdens lengste sideelv der altså. Først tenker jeg at det er noe kinesisk. Men jeg kommer ikke på noen kjent sideelv til hverken Yangtze eller Huang He. Derimot har de to lengste elvene i Sibir skikkelige sideelver, Jenitsej har Angara og Ob har Irtysj. Og de renner jo nordover, så de kommer fort fra området som beskrives i spørsmålet.

Jeg innbiller meg at Irtysj er en mer dominerende elv enn Angara, føler jeg har hørt litt mer om den. Så prøver jeg å skrive Irtysj, men blander inn elementer fra sibirbyen Irkutsk, jeg produserer diverse elvenavn som starter på Irk, og det ser virkelig ikke bra ut.  

Jeg er sikrere på hvordan Angara skrives enn Irtysj. Dessuten overtaler jeg meg selv til at den passer bedre siden den er lengre øst. Jeg mener Ob er et stykke vest for Mongolia. Så jeg svarer Angara.

Svar: IRTYSJ

Slik ser det ut:


Og det vi ser her må vi faktisk snakke om i en egen bloggpost. To be continued.






Sånne spørsmål liker jeg.

Jeg tenkte, den tettest befolkede må være en av de fem små statene mellom New York og Maine. Der bor det mye folk på lite plass. Jeg utelukket Vermont og New Hampshire, som går lengre nord og er tildels glissent bebodd. 

Så da satt jeg igjen med tre kandidater. Rhode Island unngikk jeg fordi jeg ikke så for meg at de er ni mill. Deretter skiftet jeg svar frem og tilbake mellom Massachusetts og Connecticut.

Disse tre statene er nummer 2, 3 og 4 på listen. 

Jeg har stått på Manhattan og sett inn i pakk tett bebyggelse på den andre siden av elven, og vært klar over at Hudson River er grenseelv mellom New York og den lille nabostaten, og at dermed solide deler av New York Metropolitan Area ligger i den staten. Men tror du det streifet meg da det gjaldt? Nei, det tror du ikke. 

Grusom prosess.

Svar: NEW JERSEY


Aldri hørt om noe platå i Angola. De begynner å bli slemme nå, spørsmålene, det var aldri dette nivået jeg skulle hente poengene mine på.

Svar: BIÉ



Jeg vet om bare en fjellkjede i det området, Kaskadene, og det pleier holde for praktisk bruk, det tar meg gjennom hverdagen, men det er ikke nok her, og jeg vet at det ikke er Kaskadene fordi de både er høyere, de drar seg over 4000 meter, og de går lenger nord, de fortsetter opp i Canada. Men jeg svarer det, kaster bort tid på nok et habilt feilsvar, slik at han som retter ikke skal forkomme av hånlatter, slik at den synkende båten har ihvertfall heist et slags flagg.

Svar: KLAMATH







Enda et spørsmål fra Japansk geografi som er helt legitimt og som jeg bare ikke vet. Jeg klarer ikke å oppdrive en eneste by på vestkysten av Honshu, så jeg svarer Hiroshima, for det er sånn jeg føler meg nå.

Svar: NIIGATA






Dette har jeg i mine velmaktsdager kunnet, jeg hadde byen med da jeg tegnet Amerika fra hodet på Frokost-TV i 2016. Jeg kommer opp med San, men greier ikke å oppdrive fortsettelsen. Jeg svarer Mexicali, som er hovedstad i delstaten Baja California. Bare enda et hederlig feilsvar, det er ikke latterlig, men jeg vet godt at den ikke ligger på tuppen.

Svar: SAN LUCAS






Gate i Moskva. Og dette er ikke engang hovedgata. Jeg vet fra Geoguessr at de store gatene i Moskva ofte slutter på Prospekt, og får det for meg at det er noe som heter Nimskij Prospekt. Jeg har trolig tenkt på Nevski Prospekt i St Petersburg. Helt på feil jorde, altså. 

Svar: ARBAT 


Å ja da, Aqaba.

Svar: AQABA (8/24)



Jeg tenker at det ikke er Po, som renner i Podeltaet, så prøver jeg å komme på navnet på den der lange elven i Toscana, den skal begynne på A, jeg kommer til at ordet ligner på Adigo, men kommer ikke lenger. 

Spørsmålet utelater en by, og når de vifter med den utelatte foran nesen din er den nok mer kjent enn Pisa og Empoli. Jeg satser på at det er Roma de har utelatt, og svarer Tiber.

Svar: ARNO

... og den utelatte byen er Firenze.


Åtte poeng. Det er en lang tur for åtte skarve poeng.

Andre omgang følger muligens senere.

Trøsten min i OL er at alle medforfatterne mine ble olympiske mestere i spesialistkonkurransene, Jeg har skrevet én quizbok, med Ole Martin Halck, og i 2022 skal jeg utgi en ny quizbok med Espen Iversen. Ole Martin vant i litteratur og Espen i TV. De fikk på kjøpet med en sølv med Norge i lagkonkurransen. Dette viser at trikset for å lykkes i livet er å skrive bok med meg.