21. oktober 2021

Internettsvindel fra innsiden

Som tidligere nevnt driver jeg en Wordfeudliga. Derfor har jeg en server, aasmul.net. Den sliter nå med at mailene vi sender ut, ikke kommer frem. Vi er svartelistet sønder og sammen. Aasmul.net, tenker robotene som mottar mailene, de er noe av de ekleste svina som finnes på nettet, den mailen kaster vi i trash.  

Det startet for noen dager siden, da fikk jeg en storm av mail. 

De var svar på en mail som var sendt fra postmaster æt aasmul.net,  en adresse jeg aldri har brukt. Men som likevel bare er der, tydeligvis. 

Det var ikke noen tegn til innbrudd i mailboksen, sa de som drifter serveren min. Men man trenger ikke bryte seg inn i mailen til noen for å gjøre dette. Man kan sette hvilken som helst adresse som avsender hvis man har en server og litt skillz. 

Mailene som var sendt ut i hopetall fra min adresse så sånn ut:

Subject: DONATION FOR YOU

May the peace of God be with you and your family. I know it will be a great surprise reading from me today but consider this a divine intervention as a Priest explained to my understanding. My name is Mrs Kathleen Coloma a widow from Oklahoma USA and I am writing to you from my sickbed because I have been fighting cancer and the doctors say I have only a few weeks left. I want to entrust my $8.5 million USD to your care for charity purposes to help the less privileged as my late husband's relatives want me dead so that they will claim all my late husband and I worked for. I will tell you more about myself and what you need to do with the money once you receive it. Please write to me soon as my health is pretty bad and my doctors say I will be moved to the intensive care unit anytime soon.

Have a blessed day and please do pray for me.

God bless you

Mrs Kathleen Coloma

mrskathleencoloma@gmail.com

Standard internettsvindel der altså, men det nye for meg var at jeg nå satt i mottakerenden. Selv om "Kathleen" ber folk svare til en annen adresse, er det ikke alle som får med seg det. 

Den ene ytterkanten av reaksjon er slik:

Do people fall for your lame fucking scam.  Hopefully you drop dead real fucking soon from "cancer " or better yet  your karma that coming to you.  Scumbag

Så har du de som ber om mer informasjon. Noen vil kanskje late som de har gått på bløffen for å narre svindleren tilbake. Jeg håper det, men er ikke så sikker på damen som skrev dette:

I know how family can be at a time like this specially when money is involved ...I'm widow myself unfortunately he left me nothing I have been struggling to make ends meet the last five years it's been really hard for me ...yes I would like to give to the poor also ...would love helping you with your request .

Noen timer senere la hun til:

 I'm so sorry to hear about your health prayers 🙏 May God Bless you 💟 I will keep you in my prayers .

Jeg kommer ikke til å forwarde de mailene til "Kathleen".

Men jeg kontaktet "Kathleen" direkte og spør hvorfor hun spammer folk fra min adresse. Jeg holdt det høflig. Svaret var:

That must have been a error or computer Bug

The email i sent was from my email account to few of people that i wanted to help donate my fund to charity due to been critically down with Cancer

Im so sorry for the inconvenience this might have cause you eskil


Det er vel begrenset hvor mye man skal stole på internettsvindlere. Men dette med at hun ikke brukte min adresse stoler jeg faktisk på. For her virker motivet å være penger, og da skjønner jeg ikke hvilke beveggrunner hun skulle ha for å sende det fra mailadressen min. Det fører bare til ekstra krøll, som det at hun går glipp av offerlammet over.

Jeg tror at en av de hun har sendt svindelmail til, og jeg tviler på at det dreier seg om "few of people", har kopiert mailen og pumpet den ut fra mailadressen til aasmul.net. Ikke for å svindle til seg penger, men for å ødelegge kredibiliteten til serveren.

Jeg er, så vidt jeg har fått med meg, en mann med få fiender. Så listen over mistenkte er kort. Jeg tipper at dette er det nyeste stuntet fra spilleren som anmeldte oss til datatilsynet, Jetinterdire aka James Sexton

7. oktober 2021

Mahdi Al Duonis one moment in time

 Mahdi Al Duoni er en 41 år gammel fotballspiller. Eller, fotballspiller er å ta hardt i. Han er elendig til å score, og har ikke-eksisterende kvaliteter i alt annet fotballrelatert. Han er altså helt uhyggelig dårlig i fotball. 

Denne fyren betaler jeg 3000 kroner hver uke for å spille fotball. 




Vi er i universet Hattrick, et managerspill som har pågått siden nittitallet. Al Duoni og de andre spillerne på laget mitt er det du vil kalle fiktive. Jeg vil anta at de ser på deg som fiktiv også. Det er bare en parallell verden, okei, og hvem er du til å dømme hvem som er mest virkelig. 
 
Når jeg har denne fyren på lønningslisten min er det ikke fordi jeg liker å måke ut penger på shait. Jeg bryr meg om budsjettet. Jeg vil gjerne til Hattrick Masters, spillets svar på Champions League, og da trenger jeg å vinne enten serien eller cupen i hjemlandet. 

Normale folk ville fjernet Al Duoni fra laget. Han har alltid vært elendig. Komplett ubrukelig. Faktisk, i de snart fire sesongene siden overgangen, har han aldri spilt for laget. Men jeg har beholdt ham. Jeg har ventet på at hans dag skal komme. Hans one moment in time.  

Så, i går, gikk semifinalen i cupen. Vi skulle møte Kanaletas, som slo oss ut av cupen i fjor. De var nest best i serien forrige sesong, mens gutta mine fortsatt var i andre divisjon. En formidabel oppgave.





Men man gjør det man kan, og man kan mannsmarkere én spiller. Tar man ut motstanderens beste spiller kan det øke ballbesittelsen med rundt 5%. Det kan tippe slike oppgjør, men vanligvis gjør motstanderen akkurat det samme, så det nuller seg ut. 

Et triks da er faktisk å sette den beste spilleren sin på benken. For motstanderen kan bare markere en spiller, og han kan ikke endre det selv om fyren viser seg å ikke komme på banen. 

Det har jeg aldri gjort. Dette er min beste spiller. Og han er uunnværlig:



Hamzed Al Duoni. Som har spilt for det syriske landslaget. Dribler alt som kan gå. Jeg kan ikke sette ham på benken. Men når jeg lar ham spille i slike storoppgjør, får han frimerke på seg.



Slik ser nedtrekksmenyen for mannsmarkering ut. Fornavnet er forkortet til én bokstav, og man ser hele spillerstallen til motstanderne, uansett om de spiller fast eller aldri har spilt.

Hvis to spillere har en forbokstav som ligner, som M. Al Duoni og H. Al Duoni, da er det kanskje mulig å gjøre feil, tenkte jeg, en gang for lenge siden. 

 Og jeg har håpt og lengtet og ventet, som en edderkopp i nettet. 

Så i natt, klokken 23.50, fem minutter ut i semifinalen, SMAKK



Endelig fikk Mahdi skinne. Han ble mannsmarkert, der han satt på tribunen, ferdig, feit og førti. Vi derimot markerte ut en fyr som faktisk var på banen, det svekket angrepet deres og tippet ballbesittelsen solid i vår favør. Voila.




Finalen går neste onsdag. En kamp unna Hattrick Masters, nå. 

Moralen er, aldri gi opp. Selv om de sier at du er elendig. Selv om de sier at du ikke har kvaliteter i det hele tatt. En dag kan du bære laget på ryggen, inn i finalen. 



6. september 2021

Hvordan jeg fikk datatilsynet på nakken

Som noen av leserne vet, de siste ti årene har jeg arrangert wordfeudturneringer, norske og utenlandske.


Turneringene er basert på at folk ikke jukser, og folk skal passe på seg sjøl, så opplegget er sårbart. En del jukser, men mange hjelper også til med å ta juksere, i årenes løp har vi stengt ut 4058 brukere for juks eller ufin oppførsel (typisk menn som plager damer). Det utgjør 1,2% av brukerne, men det er ikke 4058 mennesker, for som vi skal se, en del juksere åpner mange kontoer. 

Den typiske reaksjonen når noen blir tatt for juks, er ingen reaksjon. Vi sender dem en mail om at vi har avslørt juks, og de svarer nada. Noen få sender en sår mail tilbake om at de er uskyldige. Og noen ytterst få ender med å bli mannevonde. 

I 2013 utestengte vi en indisk bruker som het feudfan. Han reagerte ved å endre resultatene i andre kamper, slik at det ble helt kaos. Det var i den perioden alt for lett å endre andres resultater. Han opprettet også brukerne DJNBFR, rimjhim, tart.with.A.heart, BDinglorious, Rubynell1000, chatu.03, dimondsr4evasoisme, the_loudest_prick, the_man_who_drew, gugsyxoxoxo, jjsdu, contraband102, wlohjudge, mcLaren_Mercedesz, meldte dem på i de forskjellige turneringene, og brukte dem til å sabotere, kommentere og knote til resultater. Mailboksen min rant over av
My scores for English International Season xx have been changed. I have no record of the actual scores, although I am aware of which games I've won, or lost.
Jeg fikk min fulle hyre med å sperre brukerne hans ute og å programmere om siden. Jeg sperret brukerne hans en for en ved å blokkere IP-adressene de kom fra. Det hjalp ikke, han kom alltid opp med nye IP-adresser. 

I nynorskligaen meldte han på brukeren kraken_hunter, og introduserte seg med denne hyggelige beskjeden i forumet.
Hei alle, dette er min første gang her inne, alt det beste :-)
Så slapp han seg løs og gjorde som kraken, samtidig insinuerer vel brukernavnet at det er jeg som er kraken.
Jeg oppdaget etterhvert at alle IP-adressene hans kom fra Mumbai. Så jeg sperret ut hele byen Mumbai. Synd for de andre brukerne derifra. Men det løste problemet for nettsiden sin del.  

Feudfan gikk da over til å sende meg enorme mengder utfordringer i spilleappen. Wordfeud er slik at en utfordring popper opp oppå spillet, slik at du må ta stilling til den før du kan spille videre. Som er greit når det kommer en iblant, men når noen bygger en bot som sender en ny utfordring med en gang den forrige er avslått, så blir spillkontoen ubrukelig for den som blir rammet. Flere dommere fikk samme behandling. 

 Vi rapporterte problematikken til Wordfeud, og problemet ble etterhvert løst ved at Håkon som lager Wordfeud kodet en mulighet for spillere til å blokkere plagsomme brukere. 

Etter Feudfan ble stille gikk det en tid, så i 2016 kom han som 'slo igjennom' som plageånd under navnet Jetinterdire. Jeg vet ikke om han er Feudfan i ny forkledning, men før Jetinterdire hadde han registrert to fulle sett med brukere i alle ligaene, som alle het "craig bennett" og "flerspråkig". Alle disse spilte fantastisk, uten noen øvrige tegn til at de kunne språkene, og i de fleste språkene kommuniserte de med google translate-fraser, slik Feudfan gjorde. 

Da Jetinterdire-brukeren ble kastet ut av fransk liga, kjørte han på som Feudfan med å slette andres resultater, han renset tabellene helt, eller la inn falske resultater slik at han selv kom ut som vinner. Og jeg fikk mailboksen full igjen.
Bonjour, Tous les scores des séries comprises entre la 328590 et 373176 ont disparus! All the scores of the series between 328590 and 373176 have disappeared.
Jeg jobbet natt og dag for å sperre sikkerhetshullene. Da jeg endelig stoppet endring av andres resultater, gikk han over til å spille en fantasiliga i kommentarfeltet, hvor han postet de falske resultatene sine med seg selv som en av spillerne, og utropte seg som vinner hver sesong. Dette opplevde jeg som harmløst, men det var ikke populært blant dommerne og moderatorene. 

De slettet kommentarene, volumet var tredve kommentarer hver sesong, stort sett postet innen noen timer. Det var de som virkelig ble rammet, dommerne og moderatorene som holder turneringen i drift på daglig basis. Vi hadde nesten førti, men han sliter dem ut, og de slutter. Når jeg ser tilbake til 2016, så har alle som stod midt i stormen og ikke i utkanten av den, gitt opp. Forståelig nok. Som vår eminente norske ex-dommer Kirsti oppsummerte det:
He's been plaguing WLoH since February. I have no idea how many hours I've spent looking for him, trying to prevent him causing harm, emailing him, emailing other judges and admins about him, discussing him with Pete and Hans, trying to help Hans control the situation etc. etc. A couple of hours per week on average? And that's just me.
Det er fem år siden. Han er der ennå. Til slutt er det vel bare han og jeg igjen.

Han har et helt spesielt horn i siden til den franske dommeren. Det utslaget jeg merker best av det, er at han med jevne mellomrom sender meg mail om hvorfor jeg må gi den franske dommeren sparken. 

 Fra Tresor Kandol i 2018:
The French judge is abusing their position and is banning users for no justifiable reasons.
Fra Jade Besnard i 2019:
The French moderator is banning people from the league not for breaking any rules, but because one of their friends wants them banned. He wants the top two divisions to be exclusively for him and his friends and he does not wish for new users to be able to play on the website.
Fra gdprviolation@hotmail.com i 2020:
At least six users of your website have had money stolen from their bank accounts after giving their ID and bank details to the French moderator. I am sure you will agree that this is too many to be a coincidence.
Your best option here is surely to get rid of the French moderator and replace them with somebody who isn't so determined to see you fined? Your French moderator clearly has a problem with you. 
OK, men hva om det faktisk er noe galt med den franske moderatoren? Hva om alt dette er forskjellige brukere som rapporterer fra et terrorvelde?

Vel. Jetinterdire har en del gjenkjennbare mønstre. Merk eksempelvis, i alle de tre mailene over, bruken av their/them der andre ville sagt his/he.
  • Han sender disse svertekampanjemailene til alle dommerne i ligaen, uansett språk. Ingen andre spillere gjør sånt. 
  • Brukerne hans logger ikke på fra genuine IP-adresser, men adresser fra proxy-maskiner, altså maskiner som tilbyr folk å være anonyme på internett. 
  • Mailadressene hans er fra gratistilbydere som hotmail og gmail hvor du bare kan opprette en hvilken som helst adresse. De er også gjerne litt corny, noe det er vanskelig å se for seg at folk ville brukt som sin daglige adresse.
Ingen andre typer brukere ber meg sparke de franske dommerne. Eller noen andre dommere, for den saks skyld. De er ulønnede frivillige Wordfeud-entusiaster som forsøker å gjøre sitt beste for å få en turnering til å virke. Det er ikke mye til pidestall å rives ned fra.

Dessuten er den franske moderatoren forskjellige personer. I 2016 var den franske dommeren/moderatoren en pensjonist fra Provence. Han sa opp, deretter tok en sveitsisk journalist over, han ga opp i år, nå hakker Jetinterdire løs på sin tredje franske moderator. De arver vendettaen han er ute på, han vet vel ikke at franskmannen som en gang, og åpenbart med rette, kastet han ut, ikke har vært dommer på flere år.

Når den franske dommeren fjerner brukere fordi de er Jetinterdire, mailer han og forklarer utestengelsen. Mottageren nekter alltid for å være Jetinterdire, uansett hvor sterke bevisene er. Den forrige franske dommeren (sveitseren) ba i slike tilfeller spilleren om å identifisere seg på en eller annen måte. Jetinterdire er svært forsiktig med å avsløre sin identitet, identifikasjon er alltid, av forskjellige grunner, umulig. Noe som gjorde at den franske dommeren kunne lukke sakene med god samvittighet. En slags lakmustest, altså.

 Men i fjor høst kom Jetinterdire opp med et motangrep til denne strategien, datalagringsdirektivet. 

Jeg begynte å motta mail av denne typen (fra 68ki68wi68@gmail.com):
I received an e-mail from a moderator asking me to give them a copy of my ID or I would be banned. I flagged the e-mail as a phishing scam for Google's attention. The e-mail matched the one listed on your website (moderator.wloh.francais@gmail.com), so it appears that this is coming from one of your staff members as opposed to somebody pretending to be associated with you. As I am sure you are aware, their request for ID is illegal.
Jeg lot meg skremme til å foreslå for den franske moderatoren at han ikke spør brukere om ID. Men han fortsatte på sin linje, han prioriterte nok at brukere skulle ha en mulighet til å renvaske seg i tilfelle han skulle ha tatt feil. 

Jetinterdire utga seg deretter for å være den amerikanske professoren James Sexton. Den franske dommeren fant de vanlige tegnene, rakettkarrieren, proxyen, den nesten ubrukte wordfeudkontoen, og ekskluderte denne Sexton for å være enda en versjon av Jetinterdire. Da James Sexton nektet for det, ba dommeren om at han identifiserte seg. Mønsteret og dialogen var såpass likt andre ting fra Jetinterdire at jeg ikke tror at han forsøkte å lure oss engang, han var bare ute etter å få dette samme spørsmålet om ID som han hadde fått på kiwi-brukeren. 

 Så fikk jeg denne mailen, fra drjamessexton@gmail.com
An employee from your company contacted me from the e-mail address moderator.wloh.francais@gmail.com, attempting to acquire personal data from me. Specifically, they requested a copy of a letter containing my address. As I am sure you are aware, you need a Data Privacy Policy in place if you collect personal data from EU customers. No Data Privacy Policy was attached to any of the e-mails I received.
Jeg bygde nettsiden min med den samme innstillingen som GDPR har, at folk skal slippe å gi mer opplysninger enn nødvendig. Så vi krever ikke navnet til folk, vi krever ikke engang et passord. Du melder deg inn med Wordfeud-brukernavnet ditt og en mailadresse, og vi krever heller ikke verifisering av mailadressen. 

 Du skal være ganske gal for å koble oss til uhumsk datalagring, og ingen andre har heller raslet med datalagringsdirektivet, i noen av årene vi har eksistert. Men Jetinterdire anmeldte oss til datatilsynet, etter å ha truet med det i to år. 

Han tok seg da bryet med å anmelde oss fra flere brukere, den jeg har fått vite om er fra ovennevnte James Sexton, pluss at det dreier seg om 'flere'. Alt det norske datatilsynet vil si er at vi er anmeldt i et annet europeisk land, som har sendt saken over til Norge. Jeg setter pengene på at vi er anmeldt i Frankrike. 








Nå er jeg part i en pågående sak mot meg, så alt du leser her er dermed bare en side av saken. Jeg har ikke noe objektiv grunn å stå på. 

Kan hende tenker du at jasså du, ingen røyk uten ild, så han Esquil er den typen svin, jahaja, 

Jeg synes jo ikke at jeg er det, da. Jeg tenker at dette er helt sjukt, og at Datatilsynet må ha for lite å gjøre. 

Jeg er trygg på at vår franske moderator gjorde godt forarbeid før han fastslo at James Sexton er et av Jetinterdires alter ego, og at vi derfor er anmeldt av minst en og sannsynligvis flere falske identiteter. Jeg kan alltids ta feil, men jeg er temmelig sikker på dette.

Særlig, tenker du, datatilsynene verifiserer da selvfølgelig identiteten til de som anmelder. 

Jeg sier at denne saken beviser at de ikke gjør det. Og det er noe logisk over at de ikke gjør det.

De skal beskytte enkeltpersoner fra at organisasjoner innhenter persondata om dem. Så når en enkeltperson dikter opp en identitet og sender inn en anmeldelse, sitter det langt inne for dem, en organisasjon, å etterspørre flere data. Dermed blir de i kraft av sin egen natur det tilsynet som det er lettest å rundlure. 


12. mai 2020

Hvordan tukte sitt barn i det 21. århundre

Jeg har blitt far. Og jeg er barn av min tid, så det er ikke aktuelt å nyttiggjøre seg vold for å oppdra ungen. Det blir ikke noen ørefiker, kilevinker og flathand på min vakt. Samtidig kommer jo ungene ut med det samme uregjerlige utgangspunktet som i nittenhundreogdampskip, da riset hang bak speilet og beltet satt løst.

Det er rett og slett oppstått et maktvakuum i barneoppdragelsen. Hvis vi foreldre ikke tar det, ligger det i barnets natur å ta fullstendig over. Jeg vil i denne bloggposten diskutere teknikker som tillater voksne å operere i dette maktvakuumet.

Hvorfor kan man ikke bare la barnet gjøre som det vil, spør du kanskje. Hvorpå du roper 'fri barneoppdragelse' og 'barnemakt' mens du fråder rundt munnvikene. Jo, takk for at du spør, la meg svare med et eksempel.

Gutten vår liker skinkeost, men er ikke like sugen på brødskiven under. Så han sleiker av skinkeosten og dumper brødet ned på gulvet. Han har gamet konseptet smørbrød. Prosessen medfører at gutten får dekt det meste av fjeset med skinkeost, frem til noen tørker det bort.

 Det går en reklame for tiden, for Finn, med en dame som får blekk over hele fjeset fra kulepennen, og hvor Finn som følge av dette anbefaler henne å lete på Finn etter ny jobb. Insinuasjonen her er at det å ha en dominerende substans klint over hele fjeset er diskvalifiserende fra yrkeslivet. Samtidig, ingen i rommet sier rett ut til damen at hun har blekk i ansiktet.

Og når gutten vår kommer på jobbintervju kommer heller ikke de til å spørre om hva den hvite guffa er, han kommer ikke i en posisjon hvor han kan redegjøre for skinkeosten og balansere det opp mot sine mange bra kvaliteter, nei, de kommer til å nikke og smile, holde et kort intervju, si De hører fra oss, og deretter ansette en annen. Mye det samme kommer til å skje på dait. Han får ikke disse korreksjonene i voksenlivet.

Så før han flytter hjemmefra må vi lære han å ikke kline skinkeost over hele ansiktet. Men gutten hører ikke på det vi sier. Og vold er ute av verktøykassen. Så hva gjør vi da for å intervenere?

Vi trenger en bittelitt slem ting å gjøre mot vårt eget barn, slem nok til at det har oppdragende effekt, men ikke så slem at den har fått oppmerksomhet av Norges Lover. Hvor finner man lister med handlinger som bare er litt slemme?

Jo, idrettens lovbøker. Det man får frispark, tilsnakk, gult eller rødt kort for i fotball, men som ikke er brudd på loven, kan med fordel brukes i barneoppdragelsen.

Obstruksjon
Obstruksjon betyr å stille seg i veien for barnet. Lokaliser yndlingsleken og opphold deg i nærheten. Når barnet kommer, stå pal, slik at barnet må gå rundt eller mellom bena dine. Stå i ro, ikke sperr barnet aktivt, for hvis ikke kommer du i konflikt med Norges lover, paragrafen om frihetsberøvelse.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å gni skinkeost i ansiktet har det blitt vanskeligere å komme til lekene mine. Kanskje jeg bør slutte.

Holding i trøya



En god holding av trøya skal være knapt merkbar for barnet, men nok til å bremse bevegelsen de avgjørende millisekundene. Hvis barnet beveger seg så mye at barnets trøye står ut som et seil må du slippe, ellers kommer du igjen i klammeri med loven om frihetsberøvelse.



Junior Baiano lærer, på den harde måten, å slippe før trøya står ut som et seil.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å gni skinkeost i ansiktet har det blitt mer holding i trøya. Hvis jeg skulle få behov for å gå opp på corner under disse forholdene ville suksessraten min vært betydelig lavere. Kanskje jeg bør slutte.

Stille opp muren mindre enn ni meter unna.
Nå er vi over på det virkelig sterke kruttet. Barnet straffes ved at man stiller opp nærmere enn ni meter. Mange vil si at dette et brutalt overgrep, og avstraffelsen må vurderes opp mot at barnet kan trenge en del psykologtimer når det vokser til.


Her har gutten kravlet opp på spisebordet under måltidet. Det er IKKE GREIT. Far stiller derfor opp muren på nådeløse fire meters hold.

Tanken er at barnet skal resonnere slik: hm, siden jeg begynte å kravle opp på bordet under måltidet har muren kommet nærmere og nærmere. Hvis jeg skulle ha slått frispark under disse forholdene ville suksessraten min vært begredelig. Kanskje jeg bør slutte å krype opp på bordet.

Rive av seg trøya
Dette har jeg valgt å ikke illustrere. Men de fleste fedre går opp i vekt når de får en småunge. Dette er en grufull straff.

Vise VAR-tegnet
Dette er en ganske ny forseelse blant fotballspillere. Man tegner en firkant i luften med pekefingrene på begge hender. En uhyggelig straff som selv ikke den spanske inkvisisjonen ville tatt i med ildtang, og de tok i det meste med ildtang.







25. januar 2020

En sesong uten kart

I mai satte jeg meg som mål å løpe hele sesongen uten kart og komme på pallen i sammendraget.

Jeg skrev denne bloggposten om de to første løpene, hvor jeg fullførte uten kart, men på mediokre plasseringer.

Så ble det stille om prosjektet.

Og du er jo ikke dum, du tenker at hvis jeg klarte målet så ville det ha kommet skryteposter. Du ville ikke fått lov til å gå glipp av det.

Vel, la oss se, da.

I forrige episode så vi at 

Løp 1 hadde en stor bom og ga 27. plass,
Løp 2 var ganske rent og ga 11.plass.

Langt unna pallen i sammendraget så langt.

Løp 3:


Rent løp, 25.plass

Taper ikke så mye på det o-tekniske, men mye på kombinasjonen bratt terreng og fedme.

Løp 4:


Ganske rent løp, 23.plass.

Merk øverst på bildet hvordan jeg gjenbruker veivalgene slik at jeg kan slippe billigere unna puggingen. Det går ganske mye lettere å pugge 'løp tilbake den veien du kom'.

Det viste seg at ingen andre løpere la veivalget til andrepost innom tredjepost, med rette, så for fremtiden forsøkte jeg å unngå slik latskap.

Løp 5:



Rent løp. 8.plass

Dårlig veivalg til post 13.

Arrangørene var brødrene Hultgreen, de samme som arrangerte da jeg debuterte som uten-kart-løper. Løypelegger psyket meg ut ved å si at han hadde tenkt på meg da han la løypa og gitt meg noen utfordringer. Jeg merket jo det, og jeg ble for defensiv på de lange knudrete strekkene, andre og femtestrekket. Men postene fant jeg i det minste, og dette løpet viste seg vanskelig for mange.

Jeg var nå inne på topp ti sammenlagt.

Løp 6, comfortløpet:



En stygg bom. 11.plass.

Veivalget til 9. via sivilisasjonen er jeg alene om, det føltes tryggere men var ganske dumt.

Detaljstudie av bommen:


Planen min var å løpe stien til jeg så det lysegrønne skogholtet foran posten, deretter plukke posten på baksiden av skogholtet. Jeg hadde pugget antall skritt jeg skulle løpe på stien, og det var i det minste bra, for det åpne området er gjengrodd som Amazonas i fullgjødselrus, alt det gule er egentlig mørkegrønt. Jeg visste at jeg var dømt allerede før jeg tok av stien. Minst et dusin løpere trålet frem og tilbake i området, og klubben fikk stadig påfyll, jeg holdt meg bare inni svermen til jeg endelig snublet over møkkaposten.

Dårlig kart tar jeg ofte høyde for, og pugger kurvebilde som sikkerhet, men jeg forventet det ikke her. For kartet var brukt til Norges største o-løp året før og burde være snasent. Men nedi gjørmehølet her gikk klokelig nok ikke løypene på O-festivalen, så revideringen var stemoderlig.

Når jeg kan bomme stygt og likevel få 11.plass, er det fordi 'alle' blødde minutter samme sted.

På denne tragedien klatret jeg også til sjetteplass sammendraget.


Løp 7:

En stygg feil, 15.plass.

Detaljstudie:



Dette er sesongens groveste tabbe, om ikke i tid, så i potensiell konsekvens. Og igjen er det latskap som feller meg. Vi løp i samme terreng året før, og da hadde løypa en post under de første skrentene til venstre for streken, som jeg løp inn til fra stien.

Planen ble derfor å treffe stien cirka der streken krysser, og løpe til venstre til jeg kjente meg igjen fra året før.

Terrenget tvang meg lengre til høyre enn jeg ville, liene og dalen var ufremkommelige, og da jeg kom til det feite stikrysset kjente jeg meg kanskje igjen. Mye var likt, det lille stupet ble til skrenten fra året før.

Dermed hadde jeg en klassisk parallellfeil, og uten flaks ville jeg ha gresset uti skogen ennå. Men jeg havnet i innløpingen til neste post. Omtrent da jeg innså at jeg var vill i skogen, kom det en løper. Jeg hang meg på som en nedrig blodigle fant inspirasjon i bevegelsene hans, han fant en post, postkoden avslørte at det var neste post i min løype, og dermed kunne jeg følge puggingen min baklengs til fjerde post.

Jeg hadde bare vært i terrenget den ene gangen, så å satse på en kjentmannsplan var idioti. Jeg burde ihvertfall spandert noen sekunder til å legge inn stikrysset på harddisk.

Løp 8, pan-O-rama:




Klokkerent løp, 7.plass

Mellom 7. og 8. fikk jeg en kvist dypt inn mellom øyeballen og kraniet, og kjente at det rant blod nedover ansiktet. Øyet ble som å se gjennom en glassmanet, så jeg var klar for å bryte løpet, men dette var langt inni Maridalsalpene, og uten kart innså jeg at jeg ikke hadde noen bedre måte å finne sivilisasjonen på enn å fullføre løpet. Synet kom tilbake mot slutten av løpet, og det viste seg at øyelokket mitt hadde tatt det meste av støyten som jeg trodde øyeballen tok.

(post 5 var tatt ut av konkurransen, og GPS-klokka gikk tom for strøm på langstrekket.)

Oppe på fjerdeplass i sammendraget.

Løp 9, veivalgsløpet:

Rent løp men enkelte svake veivalg, 6.plass.

Detaljstudie, 1.strekket:


På forhånd grublet jeg pinlig mye over veivalget her, man kan jo gå rett på, men jo mer jeg kontemplerte, jo sikrere ble jeg på at det eneste rette var å dundre ned den stupbratte steinura til jeg var på veien, og deretter leke friidrettsløper.



Jeg utnytter min fulle tyngde, lite slår hundre kilo konkurranseinstinkt med hud utenpå som skal ned steinur, og mens jeg flyr lavt på kjerreveien greier jeg å suggesere meg selv til å tro at jeg har vært genial.

Positiv indre dialog er viktig, men dette var i litt stor grad løsrevet fra virkeligheten.


Slik løp de andre løperne. Jeg er alene om å dure ned på veien, og denne eksklusiviteten betaler jeg rundt regnet ett minutt for.

Men løpet totalt sett ble bra, og jeg styrket min 4.plass i sammendraget. Trenger bare å passere en løper til før sesongslutt.

Løp 10:

Rent løp, offensiv løping, 2.plass.

Veldig deilig løp, prikkfritt og med snarveier som jeg ikke har planlagt fordi jeg stoler på kartet i hodet. Jeg elsker Østmarka.

(Sporet stopper fordi GPS-klokka gikk tom for strøm.)

Løpet sendte meg også opp til andreplass i sammendraget.

Det så lyst ut for å nå målsetningen om pallen. Jeg trengte bare fire løp til, med femten konkurranser igjen av sesongen. Løpene trengte ikke engang være bra, for de to hardeste konkurrentene røk på diskvalifikasjoner, så fire løp på nivå med det dårligste løpet mitt ville gitt meg sammenlagtseieren!

Men resten av sesongen ble strekkskade, forkjølelse, strekkskade, forkjølelse, forkjølelse. Og når man har ME i tillegg tar forkjølelsene typisk en måned. Jeg fikk skarve ett løp til, i november;


Løp 11:

Ganske rent løp, 22.plass,

Løp vesentlig tregere enn før helsa havarerte, og ved Svartkulp fikk jeg en ny strekk i leggen. (Alt er kult igjen nå altså, føl ingen jammer for meg, Lillehammer.)

Konklusjoner

Jeg nådde ikke målet.

Elleve løp er for få til å hevde seg sammenlagt, jeg fikk tre nullpoengere for de løpene som manglet. Så jeg kunne se langt etter 'komme på pallen'-delen av planen, jeg ble nummer sytten.

Jeg er likevel fornøyd. På elleve løp holdt det med tre femminutts bommer, jeg har ikke andre tidstap på over minuttet. Det ville vært en ålreit sesong med kart.

Utstyr:

På de første løpene hadde jeg med kartet som sikkerhet i lomma, men på grunn av målsetningen og at ett løp med kart ville forurenset sammenlagtplasseringen, måtte jeg uansett bryte løpet hvis jeg brukte kartet. Så etter noen løp sluttet jeg å ha med kartet.

Postbeskrivelse hadde jeg stort sett med, bare løp nummer 8 var uten. Da måtte jeg pugge postkodene, som er hverken spennende eller utfordrende. Sesongen ville blitt lik uten medbrakte postbeskrivelser, resultatmessig sett, men ett hakk kjedeligere.

Kompasset hadde jeg alltid med. Sesongen ville ikke blitt lik uten kompasset. Det hadde gått galt.

Tidsbruk på pugging:

Jeg pugget kart på samlingsplass noen ganger, men foretrakk etterhvert bilen, for pugging av o-kart er ikke spesielt kompatibelt med å være sosial og sjarmerende.

I starten av sesongen brukte jeg en time og ti-femten-tjue minutter på å pugge en løype. Etterhvert kom jeg ned mot timen, men jeg greide aldri å presse det lenger ned. Løypene er typisk fire kilometer, og puggetiden er ganske proporsjonal med lengden på løypen, så dette tar meg ca femten minutter pugg per kilometer løype.

I starten av sesongen ble jeg temmelig groggy i hodet av puggingen, jeg startet løpene med sliten hjerne. Dette bedret seg merkbart etterhvert.

Offensivitet:

Rekken av plasseringer (27, 11, 25, 23, 8, 11, 15, 7, 6, 2)  viser en positiv utvikling før helsa knelte. Løpsformen ble ikke så mye bedre utover i sesongen, så hvis jeg skal peke på en hovedfaktor, ville jeg sagt at mer rutine gjorde meg mer offensiv i skallen. Orienteringsløpere taper forbausende mye på å tenke defensive tanker. Fra å starte sesongen som en flåklypaludvig som var veldig klar over at en liten feil ville ødelegge hele kvelden, følte jeg meg på løp nummer ti som en knyttneve som slo igjennom skauen.

Det å løpe saktere når man er usikker er irrasjonelt, men skjer likevel. La oss anta at en defensiv tanke dukker opp, for eksempel "er jeg eeegentlig på rett sti?". Det rasjonelle er å fortsette å løpe like fort langs stien, for er du på rett sti vil du dermed ikke tape noe, og om du er på feil sti er det mer sannsynlig at du finner avgjørende bevis i saken kjapt hvis du flytter på deg kjapt. Men det er ikke det som skjer, håndbrekket kommer på enten man vil eller ikke, selv for meg som ikke hadde et kart jeg kunne dobbeltsjekke og trippelsjekke. Jeg tror ikke det er meg det er noe spesielt galt med, jeg tror at hvis man skal løpe i full fart med usikkerhet i hodet må man battle selve menneskenaturen. Så for å bli offensiv nok må man heller redusere usikkerheten.

15. oktober 2019

Ta fra politiet ansvaret for redningsaksjoner

I høst forsvant to damer i Østmarka. En i juli og en i september.




Begge ble funnet døde, den første ved Lutvann, den andre ved Haukåsen. Det vil si i det samme skogsområdet, men det er neppe en morder løs. Dødsfallene er ikke mistenkelige og sakene har vært sparsommelig dekt av media. Jeg er heller ikke ute etter å gå inn på detaljer rundt hva som har skjedd, eller hvem de var.

Jeg forholder meg til at man lette etter personer, og hvordan det ble gjennomført.

Den første aksjonen tok lang tid, og fordi hun ble funnet såpass nær byen mistenker jeg at den var suboptimal, men jeg har ikke innsideinfo nok til å kritisere den bastant.

Den andre aksjonen gikk for seg slik:

- Kvinnen ble sist observert 15.43 på mandag.
- Hun ble etterlyst, hun var på tur i Østmarka og hadde med seg hengekøye og hvit elsykkel. Bilder av henne, sykkel og køye gikk viralt.
- Tirsdag formidddag, ved Haukåsen, ser en tur-o-løper hengekøyen, og med en hvit sykkel ved siden av. Han tar bilde av hengekøyen, man ser på bildet at det ligger en kropp i den. Og han varsler politiet klokken 12 tirsdag.
- Politiet er observert letende på Haukåsen denne dagen. Men tipseren har ikke blitt kontaktet for flere opplysninger. Og politiet finner ikke kvinnen. Frivillige søkelag burde vært pumpet inn i dette området på tirsdag, men de blir sendt i hytt og pine over hele Østmarka, selv om man har et tips som er så godt at alle som ser både tipset og ettersøkningen, med den samme grelle fargen på hengekøyen, skjønner at det er dama som ligger der.

- Når tur-o-løperen poster bildet sitt i gruppen til de frivillige søkemannskapene onsdags ettermiddag, skjønner alle hvor hun er, og folk prøver å dra til Haukåsen. Der har politiet sperret av terrenget, så letemannskapene blir bedt om å snu.

- Denne kvelden finner da i det misnte politiet henne, trolig fordi de etter ca tretti timer fant det fornuftig å snakke med tur-o-løperen.

Jge vet ikke at denne sendrektigheten fikk fatale konsekvenser. Men hun lå trolig i køya gjennom hele tirsdagen og onsdagen, og politiet greide altså ikke å finne hengekøya på bildet. En hengekøye i grell rosafarge, i glissent skogterreng. Det er himmelropende grensesprengende elendig innsats, og det er beste scenario, for hvis de ikke fant henne i køyen, var hun i live tirsdag formiddag, og i så fall,  j'accuse.

Det er sensitive saker, og sårt å kritisere folk som prøver, men denne dama burde og skulle ha vært funnet på tirsdag. Jeg kjenner ikke detaljene innad i politiet, men med de faktakunnskapene jeg har om denne saken, har jeg dekning for å si:

- Hun ble funnet tretti timer for sent.

- En god del andre instanser enn politiet hadde greid å koordinere og løse dette raskere, hvis de var den sentrale instansen i aksjonen. Et orienteringslag, raudekrossen, en barnehage, et kor, blindeforeningen.

Provokativt, ja, men få andre instanser ville hatt dette behovet for eierskap til aksjonen, og de ville hatt ydmykhet nok til å spørre turoløperen om hvor de skulle finne kvinnen, o-løpere vet typisk hvor de har vært. Istedet prioriterte de droner og helikoptere. Politiet er seg selv nok.

I juni 2015 forsvant en mann under turorienteringen til min egen klubb, Trollelg, på nordsiden av Vassfjellet. Klubbens løpere ville ut i marka for å lete, men politiet lot ikke orienteringsløperne få lov, de skulle lete selv. På tirsdag lette politiet med helikopter, Røde Kors og Sivilforsvaret, men uten å ta imot hjelp fra orienteringslagene eller andre frivillige.

Hele tirsdagen gikk uten at de fant mannen. På onsdag 3. juni slapp endelig o-løperne til, og etter en drøy time fant vi ham liggende mellom post 84 og 85, to poster som var naturlig å ta etter hverandre, og på et naturlig veivalg mellom postene.

Han hadde blitt funnet på tirsdag hvis o-løperne hadde fått lov å lete på tirsdag. Det er hundre prosent sikkert. Vi så ikke noen synlig ytre påvirkning, så han hadde trolig fått slag eller illebefinnende. Han ville ha vært reddet hvis han hadde blitt funnet raskt nok.

Det var irriterende til langt inn i ryggmargen den gangen, og dette veltet opp igjen da jeg opplevde den provoserende dårlige aksjonen nå i høst.

Det burde være åpenbart at en orienteringsløper er godt skikket til å finne en annen orienteringsløper. Åpenbart at en fuglekikker er godt egnet til å finne en annen fuglekikker. Åpenbart at en sopplukker lettest finner en annen sopplukker. Og så videre. Men dette er ikke åpenbart for politiet.

Redningsaksjoner i Norge er feil organisert.

Politiet gjør ikke alltid en god jobb og tar ikke alltid de riktige hensynene. De fokuserer på bevisforspillelse. Om det ligger i deres kultur eller i retningslinjene fra justisdepartementet vet jeg ikke, men når man deltar som frivillig i leteaksjon, og gang på gang sitter igjen og ønsker at man hadde begått sivil ulydighet, da er det noe feil.

Når noen er borte i et skogsområde, og man ikke vet om de er død eller levende, så må det å finne dem fortest mulig være ikke bare det første hensynet, men det eneste hensynet. Men ved at politiet organiserer disse aksjonene kommer dette hensynet til evidensforspillelse inn. Det hensynet koster sekunder, minutter, timer eller dager. Det hensynet kan drepe folk.

Hva ville du ønsket, hvis du brakk foten og ble liggende i skogen uten mobil. Ville du ønsket at politiet sperret av skogen og lette alene, eller at alle frivillige som kunne krype og gå kom seg inn i skauen fortest mulig?

Det er ikke til å unngå at politietater utvikler misantropi, så mye dårlige 'vanlige' folk de treffer i hverdagen. Men nettopp derfor er politiet feil instans for å koordinere og organisere søk etter savnede i skogsterreng. Frivillige søkelag består av skikkelige mennesker og skal brukes som en ressurs. 

Det er stor vilje til å hjelpe, og sosiale medier gjør det mulig å få aktivert mange som ikke er medlem av røde kors, folkehjelpen og andre organisasjoner, men som bor i nærheten og kan komme seg fort ut i terrenget.

Selv om man ikke vet hvor og når neste person forsvinner, er skogsterrenget gitt, så leteaksjonene kan planlegges godt på forhånd. Skogene kan deles inn i søkelinjer som tilsammen utgjør et fullstendig søk, som i en manngard, men uten at alle i manngarden nødvendigvis er ute samtidig.


Manngardslinjene kan legges inn i en app, hvor man ser hvor man er og hvor man skal. Da vil man ikke trenge særlig med kartkunnskaper, hvem som helst kan følge en manngardslinje, det blir ikke vanskeligere enn å finne pokemons i Pokemon Go.

De samme linjene legges ut på kart på en nettside, for orienteringsløpere og andre kartkyndige som foretrekker gamlemåten. App og nettside benytter den samme databasen, de synkroniseres, sånn at appen vet det hvis en fyr med papirkart er ute på akkurat denne linjen.

Noen av linjene vil være lange, andre korte, noen i lett terreng, noen i tyngre. De vil og skal variere, akkurat som de som skal delta i søket vil variere i kapasitet. Linjene bør starte på utfartsparkeringer og andre naturlige startsteder. 

Søkene vil da fungere slik:

Med en gang aksjonen settes igang sendes mail og meldinger til alle som har meldt seg interessert i å delta i slike søk. Man forsøker også å få ettersøkningen til å gå viralt, med link til app og nettside.  En slik etterlysning har stort potensialt til å gå viralt i sosiale medier.

Deltagerne velger oppgaven sin, i appen eller på nettstedet, ut fra hvor de befinner seg og egen kapasitet, og kommer seg ut i skogen. Manngarden vil være igang i løpet av minutter. Med dette systemet kommer folk til å være ute i skogen før politiet rekker å komme dit. 

OG. DET. ER. EN. BRA. TING.


14. oktober 2019

Svakheter med demokratiske prosesser

La oss si at de som har en mening om temaet fordeler seg slik:

45% - Train er ikke et one hit wonder.
30% - Train er et one hit wonder, og hiten er Drops of Jupiter (2001)
25% - Train er et one hit wonder, og hiten er Hey Soul Sister (2009)

Meningene i seg selv motbeviser at Train er et one hit wonder, siden de som mener at bandet er et one hit wonder, ikke er enige om hvilken hit det er.

Likevel kan man arrangere en avstemning over spørsmålet "Er Train et one hit wonder". Da vil utfallet bli:

55% - Train er et one hit wonder.
45% - Train er ikke et one hit wonder.

Konklusjonen er logisk feil, men demokratisk riktig.

En klar svakhet med demokratiske prosesser der altså, og du kan si, det er ikke så relevant med folkeavstemninger om hvorvidt band er one hit wonders, nei, det er det ikke, men det er relevant at det er slik landet vårt styres. Dette er slik KrF havnet i dagens regjering, i en prosess som også kunne ført til regjeringsskifte og Jonas Gahr Støre som statsminister.

Grovt sett ville en tredel i KrF samarbeide om med venstresiden, en tredel samarbeide med høyresiden, og en tredel ikke samarbeide. Samarbeide betyr her, 'danne regjering sammen med'. Man kunne da sagt, siden dette partiet er diamentralt uenig med seg selv om hvilken side man skal samarbeide med, at den logiske konklusjonen er å ikke samarbeide. Istedet arrangerte de avstemninger i denne rekkefølgen:

- Skal vi samarbeide?

Både de i KrF som liker Siw Jensen og de som liker Audun Lysbakken kunne stemme ja på dette. Så det ga ja.

Deretter, etter å ha forkastet det logisk korrekte alternativet, stemte de over hvem de skulle samarbeide med.

Og sånn styres dette landet.

Drar man teknikken langt, så kan man med demokrati og meningene i det norske folk i dag, forutsatt at mer enn 50% mener deres eget parti bør styre landet, ha en serie med avstemninger som gir dette resultatet:

- Er det best at et parti styrer Norge alene (Ja/Nei)? JA!
- Skal Arbeiderpartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal Høyre styre Norge alene? NEI!
- Skal Venstre styre Norge alene? NEI!
- Skal Fremskrittspartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal MDG styre Norge alene? NEI!
- Skal Senterpartiet styre Norge alene? NEI!
- Skal KrF styre Norge alene? NEI!
(... etc.)
- Av de to partiene som gjenstår, Stopp Islamiseringen Av Norge og Det Norske Kommunistpartiet, hvilket skal styre Norge alene?

Vinneren vil bli et parti nesten ingen støtter, men som med full rett kan hevde at de er demokratisk valgt til å styre landet.

Det er mulig det burde finnes en sperre i lovverket mot å gjennomføre så antilogiske demokratiske prosesser.

17. mai 2019

I Norge

I Norge spiser vi svin. Vi synes det er kjempefestlig at muslimene ikke spiser svin. Det er dritgøy at koranen er så dustete.

I Norge spiser vi ikke hund. Øst i Asia spiser de hund. Det synes vi er barbarisk og primitivt.

Av de firbente pattedyrene hund og gris, spiser muslimene ingen, og øst-asiatene begge. Norge vet at det er en tydelig skille mellom disse dyrene. Det har å gjøre med dyrets sjelelighet og intelligens.

I Norge spiser vi hval. Det er det nesten ingen som gjør. Når man spør utlendingene hvorfor det ikke er greit å spise hval, viser det seg at det har å gjøre med dyrets sjelelighet og intelligens.

I Norge er det lov å tegne Jesus. Vi synes det er kjempefestlig at muslimene ikke har lov å tegne Muhammed. Det er dritgøy at Muhammed er så hellig at han ikke kan tegnes.

I Norge er det ikke lov å hete Jesus. Navnet er så hellig at det ikke er riktig at et vanlig menneske heter det. Muslimene har lov å hete Muhammed.

I Norge er vi stolte av at nesten all energien vår er vannkraft. Vi slipper ut mindre CO2 enn kullkraftlandene. Vi er et klimaland.

Norge lever av å hente olje opp av sjøbunnen som vi selger til andre land. Når de brenner oljen slipper de ut CO2. Det har ikke noe å si for vår status som klimaland, Norge bare selger stoffet. Det er ikke den som selger stoffet som har ansvaret, men den som bruker det.

I Norge er det strengt forbudt å selge narkotika. Det straffes med mange års fengsel. Det er ikke forbudt å bruke narkotika. Det er ikke den som bruker stoffet som har ansvaret, men den som selger det.