Datatilsynet versus Esquil: avgjørelsen

For halvannet år siden ble jeg anmeldt til datatilsynet. Etter at jeg svarte på anklagene sommeren 2021, har jeg ikke hørt noe. Jeg tenkte på saken en del i 2021, for selv om jeg mener å ha en god sak er det fascinerende hva hjernen kan koke opp av uhumske scenarioer mellom 4 og 5 om natta. Etterhvert har jeg tenkt lite på saken, jeg har vel antatt at det ikke skulle skje noe mer. 

Der tok jeg feil. I høst kom et tjukt brev i postkassen fra Datatilsynet. Seksten sider. De har ikke tatt lett på det. 

De går igjennom hele saken. De fikk tre klager på oss, mellom 25. september 2020 og 23. april 2021. Klagene var fra James Sexton, Craig Bennett og Sibel Acikel. Klagene handler om at en dommer på nettstedet mitt etterspør informasjon fra brukerne for å verifisere hvem de er. (Noe som forøvrig er mot vår policy.) Mer om det her og her.

Vi ble anmeldt til det franske datatilsynet, som sendte saken over til det norske, som gikk i strupen på meg i fjor. 

Jeg fikk i den opprinnelige anklagen ikke vite hvem som hadde anmeldt meg, bortsett fra James Sexton, pluss at det dreide seg om 'flere'. 

Da jeg svarte Datatilsynet antok jeg at dette var vår velkjente plageånd JetInterdire, og at alle disse 'flere' anklagerne våre også var JetInterdire-aliaser, siden ligaen har bare en kjent fiende. Men sikker kan man jo ikke være når man utsettes for anonymiserte anklager.

Og det var det jeg kjente på da jeg åpnet brevet, hva om jeg tok feil, hva om disse anklagerne var ekte mennesker. Når jeg hadde bygd hele mitt forsvar på at de var oppdiktede.

Tilsynet hadde ihvertfall tatt påstanden på alvor.

Etter at datatilsynet mottok mitt brev, fremgår det, startet de en prosess for å få de tre anklagerne til å verifisere hvem de var. 

Så der har vi det. Datatilsynet etterspurte ID fra James Sexton. 

De utførte eksakt samme handling som de etterforsket oss for å gjøre. 

Og ser ikke ut til å ta ironien.

De ba alle tre brukerne om å identifisere seg og svare på om de ønsket å opprettholde klagen. 

Hverken "Craig Bennett" eller "Sibel Acikel" svarte på dette. 

James Sexton svarte på mail, 12 april 2022. Sexton oppgir sine personalia, og ber deretter tilsynet om å holde korrespondansen på e-mail, da han ikke ønsker å bli kontaktet per post eller telefon. 

Ikke så rart, det. Adressen han oppgir er til postboks 341 i York, Pennsylvania. 

Datatilsynet sjekket opplysningene hans. Postkontoret i York har ingen postboks for noen som heter James Sexton, og dessuten ingen postboks nummer 341.

Videre, telefonnummeret han oppgir er ikke i bruk.

Datatilsynet poengterer at det er en del felles trekk ved søknadene til de tre klagerne. 

- alle kommer fra gmail-adresser

- alle klager på et firma ved navn "wordfeud league of honour", som ikke eksisterer 

- alle bruker termen "GPDR violation" 

- alle bruker termen "raise a complaint", som er ganske uvanlig og ikke vanlig terminologi i denne sammenhengen

- alle bruker termen "data privacy policy", som heller ikke, i følge datatilsynet, er vanlig terminologi i fagfeltet

- ingen av klagerne tilbyr annen kontaktinformasjon enn mailadressen de sender fra, trass i at datatilsynets nettside eksplisitt etterspør telefonnummer og postadresse.

Datatilsynet konkluderer med at klageren bryter med EU-reglene om "abuse of rights", altså, han misbruker rettighetene sine. Klagene avvises.

Men altså, så mye baluba kan en møkkafyr få til bare ved å sende noen falske mail. Antar det er en del skattekroner som gikk med på å lage disse seksten sidene.

Datatilsynet er til for å beskytte enkeltpersoner fra slemme organisasjoner. Men det har få mekanismer mot å la seg bruke til det motsatte, slemme enkeltpersoner som angriper organisasjoner.

Hvorfor så sur av køfripass?

Tusenfryd ville selge køfripass. Og en hel del av dere der ute på internettet fatter ikke hvorfor vi reagerer på det, og mine forsøk på å forklare det ble bare til ordgeysirer som ikke hørte hjemme i kommentarfelt. Så jeg tar det her.

Jeg kan si at fornøyelsesparker koster for mye i utgangspunktet  Og du kan si at det er tilbud og etterspørsel, billetten koster det folk er villig til å betale. Og jeg kan si at mange barn knapt eller aldri får se en fornøyelsespark, og du kan si det er ikke en menneskerett å gå i fornøyelsespark. Og jeg kan si at de legger denne køfriskatten oppå for å drenere ut mere penger uten å samtidig redusere prisen på de andre billettene, de tar plebeiernes tid og selger den til fiffen uten å gi noe tilbake. Og du kan si flyplasser og andre steder har allerede sånne ordninger, hvor var du og kjeften din da de innførte det. Og jeg kan si usolidarisk og kynisk og snikimport av kontinentaleuropeisk adelstankegang, og du kan si misunnelse og jantelov og vi kan ha en klassisk høyre-venstre-diskusjon hvor begge har rett sett fra sitt perspektiv. 

Men det er mer enn det.

Det handler om at mennesker er like mye verdt.

Om at vi har bygd et rimelig egalitært samfunn her, faktisk basert på den grunntanken, likt menneskeverd. 

Når vi, folket, har makt i Norge, bygger det på revolusjonene i USA og Frankrike, slik også grunnloven vår bygger på deres, de blødde for oss så vi slapp å ha en revolusjon. Men etterpå, når likhetssamfunnet skulle bygges, overgikk vi læremestrene. Vi er ikke som USA som proklamerte 'all men are created equal' og fortsatte med slaveriet, ikke som Frankrike som hadde 'egalite' som ett av de tre slagordene i revolusjonen, men som fortsatt har et samfunn gjennomsyret av jeg er bedre enn deg attityd. Vi, Norge, hadde den fordelen at vi ikke hadde særlig med adelsskap, at vi historisk sett er bønder hele gjengen. Kanskje hadde det noe å si, kanskje er vi bare en fin gjeng, uansett kom vi temmelig langt. Vi bygde det samfunnet i verden, det samfunnet i verdenshistorien, hvor minimums levestandard er høyest, hvor mannen i gata nyter størst respekt, hovedgrunnen til at vi topper levekårsmålinger år etter år. Et samfunn hvor mennesker faktisk er like mye verdt. Hvor det ikke bare er fine ord. Det er helt kick-ass det vi har her.

Og vi er redde for at vi kan ha peaket. At det begynner å skli ut, i exit og lederlønninger og millionrussebusser og audier som snirkler seg frem på motorveien. At vi internasjonaliseres på feil måte, at vi glemmer hva som er bra med det forrige Norge, hva som er verdt å hegne om. Begeret som står på akkurat den plassen hvor Tusenfryd valgte å pisse, var nesten fylt opp fra før.

Dette er hvorfor vi reagerer med hjertet.

Comprende?