31. mai 2024

Not Safe For Work

Jeg kommer inn i garderoben på jobben. Jeg har vært på det jeg liker å kalle løpetur og som Strava nådeløst dømmer til 'walk'. 

En naken mann er på vei inn i dusjen. Jeg har sett han i gangene før, bedriftene våre er i samme kontorbygg, men jeg vet ikke hva han heter, vår relasjon er på dette stadiet:

- Hei! 

- Hei!

Dusjen på jobben er nesten alltid tom. Ofte når jeg kommer inn fra løpetur, må jeg kjøre den i flere minutter for å få noe varme i den. Så, uvant som det er, setter jeg forsåvidt pris på at det er en annen fyr her som kan dra i gang varmtvannet.

Det er tre dusjer. Han velger den midterste. Jeg tar den innerste, stamdusjen min. Det er en opak skillevegg mellom oss, vi kan ikke se hverandre. Og jeg tenker ikke veldig over at han er der, jeg er på autopilot, gjør ting jeg har gjort mange ganger før, såpe, shampoo, gnikk og gnu.

Som et ledd i den vakre renselsesprosessen jeg er i gang med, harker jeg opp noe gørr fra halsen og slever det ned på gulvet. Det kommer mer enn forventet, vinterens forkjølelser var tydeligvis ikke helt over, vi får hele vårkolleksjonen fra pusterøret, det går i lysegrønt slim og bittelitt blod i en seig uformelig klump som legger seg på badegulvet.

Det er nå jeg legger merke til en festlig arkitektonisk detalj som jeg, trass i alle gangene jeg har stått her, aldri har reflektert over. 

Dusjen min har ikke noe eget avløp. 

Avløpet er i hans dusj. 

Vannet fra min dusj renner derfor under skilleveggen og inn til han. Den grønne guffa har strakt seg ut i avlang form, tykk på midten og tynnere på kantene, som en tyrkisk pide av blodblandet slim, og er på vei over til naboen. Jeg rekker akkurat å stoppe monsteret med foten og sparke det tilbake i min dusj.

Jeg greier å sparke slimet halvveis inn i mitt avlukke, men guffa tar ikke hintet, den vil tilbake under skilleveggen. Jeg må sparke til den en gang til. Og en til. Jeg stiller meg med den ene foten inntil skilleveggen, som en forsvarsfirer klar for å absorbere angrepsbølgene.

Og innser at jeg må fortsette og fortsette så lenge han dusjer.

Jeg begynner å tråkke på den mellom slagene, forsøker å få den til å løse seg opp nok til at den blir usynlig, eller ihvertfall redusert til noe som man ikke hever øyenbrynene av eller underholder kollegene sine med.  Det nytter ikke, den antar en mindre klumpete og mer flisete fasong, og om den er delt opp holder dem seg fortsatt i et konglomerat av guffe som insisterer på at alt skal over til nabodusjen. Om det noen gang var et alternativ å ta opp slimet med hendene, paradere naken forbi han med en manetaktig ting og bli kvitt den i søpla, så er den døren nå lukket, prøver jeg å fange den kan fort halvparten forsvinne under skilleveggen.

Jeg trenger at han blir ferdig. I stedet kommer en fyr til inn i garderoben, og de kjenner hverandre, de starter å snakke om jobbgreier. 

Jeg kan ikke se noen av dem, men jeg skjønner at den nye fyren holder på å kle av seg og også har tenkt å dusje. Så nå må jeg vente ut begge to mens jeg sparker til en slimklump hvert tiende sekund. Dette kommer ikke til å ta slutt, noen har konstruert mitt personlige helvete, for alt jeg vet er hele firmaet hans i treningsstudioet og skal dusje i stafett til solen går ned.

Gutta jabber avgårde, og ut fra hvor lyden kommer fra vurderer jeg min dusjnabo til å stå langt fremme i avlukket sitt. Jeg antar også at hodet hans er vendt i retning av fyren han snakker med. Hvis begge antagelsene er rett, og sluket er sånn noenlunde sentrert i dusjen hans, bør han i så fall ha ryggen mot sluket.

Dette er fort den beste sjansen jeg får på en stund. For jeg kan ikke stå og sparke slim i ubegrenset tid, jeg må tilbake på kontoret, staten flytter ikke på fristen for næringsoppgave fordi man harket opp noe uggent i en dusj uten avløp. De har ikke lagd skjema RF1266 hvor du skal krysse av for veldig grønn, grønn, ubetydelig grønnskjær. Dette må ta slutt, og det er bedre å slippe svineriet kontrollert igjennom mens det er bare ett vitne, enn å begå en grov forsvarstabbe mens de er to. Jeg tar sjansen, dribler det grønne uhyret så langt opp mot veggen jeg klarer og lar det gli under skilleveggen. 

I garderoben etterpå kler vi på oss i stillhet, og jeg innser, jeg kan ikke vite om han har sett noe, temaet er ikke kosher for relasjonen vår. Jeg har møtt mennesker i mitt liv, i folkeskolen og militæret, som ville adressert saken, som kunne ha meldt, "SERIØST, mann, hvilken kroppsåpning kom det fra", og vi hadde kunnet renset luften. Pluss, hadde disse karene ikke sagt noe, ville jeg visst at Green Goblin hadde passert checkpoint uten å bli sett. Men denne upolerte, direkte mennesketypen er ikke samme type som glir gjennom jobbintervjuer i seriøse kunnskapsbedrifter. Denne karen må forventes å se rimelig likens ut uansett om han har sett eller ikke sett.

Jeg møter ingen øyne resten av dagen.

17. mars 2024

Vasaloppet med ME, teknikk

Før jeg fikk ME, gikk jeg på ski som en oljedynket kråke. Og jeg brydde meg ikke, for jeg er orienteringsløper, og andre kondisjonssporter som ski, sykkel og svømming er til for å få pulsen opp, å finslipe teknikken i disse sportene er ikke verdt innsatsen. Jeg tror mange har denne typen tankegang. For det kryr av veltrente folk der ute med suspekt teknikk, ihvertfall på ski. 

Jeg hadde glemt hvor elendig skiteknikk jeg hadde før ME, frem til de siste milene på Vasaloppet. Da fikk musklene tømmerstokkers evne til å kontrahere og ekstrahere, samtidig som sporet ble kornete slush. Sprintdistansene Vasaloppet 30 og Vasaloppet 48, som starter midt i Vasaloppløypa samtidig som hovedfeltet går fra Sälen, sørger for at jo lenger ut i Vasaloppet du kommer, og jo større behov du har for godt underlag, jo mer mishandlet er sporet. For meg ble denne fasen av løpet en reise tilbake i tid, via den mediokre teknikken fra 2010-tallet tilbake til horrorteknikken fra nittitallet, da jeg stod midt mellom skiene og vagget sidelengs som en full høygravid høne.

Trass i at jeg blant annet hadde Oddvar Brå som skilærer i et helt år, hadde jeg, takket være mangel på motivasjon, helt ignorerbar skiteknisk utvikling på hele 1900-tallet. Men da jeg i 2008 kom ut av ni års sengeleie og ville gå på ski igjen, kom den neglisjerte teknikken og beit meg bak. Med så lite energi og så røten teknikk kom jeg knapt av flekken hvis det gikk litt oppover. Padling med fiolinstrenger som biceps funker også dårlig. Jeg stod skiturene mine mye i ro, hyperventilerende, hengende over stavene. 

Skøyting krever en minimumsinnsats, forskjellen mot klassisk er at du må legge en ante i potten. Og etter ME får jeg vondt hvis jeg bøyer anklene særlig, jeg ville ikke gått klassisk langrenn før det stod om å berge livet. Dermed var jeg tvunget til å skjerpe skøyteteknikk. Jeg så på videoer, snakket med folk med peiling, eksperimenterte sjøl, men meldte meg aldri på noe kurs, den greia med å gli forbi en gammel helt som gransker skigåingen min fikk jeg nok av på skolen.

Utviklingen min siden 2008 har gått i rykk og napp, i trappetrinn, og et stort steg var å få til tyngdeoverføringen. Flytte kroppens tyngdepunkt nok for hver gang jeg bytter hvilken ski jeg glir på. Hele tyngden av kroppen skal over på den skien, man går hele skituren på en fot, og bare veksler mellom hvilken. Tyngdeoverføring låser opp tilgang til mange andre detaljer som det er lite vits å terpe hvis man fortsatt vagger seg fremover med tyngdepunkt som dirrer midt mellom skiene. Hvis du tror du har noe å hente på dette punktet og lurer på hvordan du skal gjøre tyngdeoverføring bedre; du skal lenger ut. Når du glir på høyre ski trenger du å flytte deg lengre til høyre. Og samme med venstre. Hvis du går særlig lenger ut enn du skal tipper du over, så forutsatt at du faktisk går, og ikke ligger og spreller i snøen, gjør du det enten rett eller kommer ikke langt nok ut. Og grunnen til at du holder til på innsiden av rett punkt er fordi det er lettere å holde balansen der. Det løses med å trene balanse, ski-spesifikk balanse.

Om høsten, når ingen ser meg og jeg har dødtid, som når jeg venter på at kaffekoppen traktes, står jeg gjerne på en fot. Jeg hopper over til den andre foten, tilbake igjen, frem og tilbake. Det både trener balanse og motvirker at musklene rundt nederste del av leggen får sjokk på første skitur. 

Etter å ha hatet padlebakkene i sikkert et kvart århundre, kavet meg opp på en blanding av kjerringdans, padling og fiskeben, skjedde det et eureka. Omtrent over natta ble stavtak og fraspark synkronisert. Når du treffer akkurat, du lager et smell med foten og et smell med armen akkurat samtidig, blir det en 1+1=3-effekt. Her er 2015-padlingen min, fra skirenn i Holmenkollen, jeg er nummer to som kommer inn i bildet:



På lange løp som Vasaloppet kan selvfølgelig ikke energisvake folk som meg gå bakkene med den frekvensen. Så fokus før Vasaloppet har vært å gli lengre på skjærene. Målet er å gå på lavest mulig puls, men jeg sliter jo med det, uansett hvor mye jeg prøver greier jeg ikke padle en oppoverbakke og holde pulsen under 155.

Hvis du ser ned på snøen når du går en padlebakke, vil du se at de fleste sklir opp bakken på kanten av skia. Men kanten glir jo ikke særlig godt, det er mye å tjene på å gli på den flate skisålen, og når man går i flatt terreng er det ikke så vanskelig å få til, men i bakkene er det mye verre. Man må krumme foten, gjøre seg lokalt hjulbeint nederst på kroppen, og det man får igjen er mye større fart mot underlaget. Det hjalp meg bare passe mye under Vasaloppet, for når jeg padlet hjulbeint, gled jeg som regel rett opp i ryggen foran meg, så måtte jeg typisk slå tilbake til den samme kantete teknikken som festbremsen foran fordi jeg ikke kan gå igjennom folk.  

Dobbeldansen kom på plass på lignende måte som padlingen, når stavisett og fraspark ble som synkroniserte trommeslag tok det helt av. Det er ikke bare syncen som må stemme helt, men at man sparker fra og høgger ned stavene resolutt, at man genererer kraften kjapt. Deretter handler det om å stååååå og gliiiii. Jeg glir langt for hvert skyv, sikkert lenger enn lurt er for å gå fort, men i Vasa-treningen var jeg mer opptatt av å gå billig. På flatene, hvis sporet er perfekt, klarer jeg å få pulsen så lavt at jeg kan dobbeldanse med munnen lukket. Det er et stort sprang fra der jeg var da jeg strøk i samtlige stilarter på skolen.

Hvis du ser på bakken der mosjonister har skøytet ser du gjerne noe som ligner på V-er, delt midt på og forskjøvet. V-ene er klart mest vanlig i marka. Men hvis du ser sporet etter en teknisk god løper skal bokstavene ligne mer på Y-er. 

Du kommer fortere frem hvis skia du glir på går rett fremover, i stedet for ut til siden. Men du kan ikke uten videre gjøre det, det er et regnestykke som ikke går opp, for når du sparker fra i skøyting må du skyve den andre skia i betydelig vinkel ut fra den første, og jo mer rett frem den første skia går, jo mer ut til siden må den andre gå. Dette løser eliten ved å skifte vinkel på skia i løpet av glifasen. De glir rett frem i starten, og så vinkler de skia de glir på ut til siden før neste fraspark. Det er der de lager knekken i Y-en. Dette er lett å observere på TV, hvordan de på magisk vis greier å gli rett frem. Men forbausende få mosjonister gjør dette, knapt noen av de som går Vasaloppet på mitt nivå driver på sånn. De sender kreftene sine ut i førtifem graders vinkel på fartsretningen og har glidd 90*√2=127 kilometer når de kommer i mål.

Mange mosjonister synder også mot det å gli flatt på skia når de går på flata. Det er lavthengende frukt, lett å få til, en bitte liten justering i ankelen fra naturlig stilling. Men det er mange av turgåerne i marka som ikke gjør det heller, og bevisene risser de inn i snøen. Folk trenger å ta seg sammen.  

Samtidig er det ikke så enkelt som at du kan gå hele turen på flat ski. For i løpet av glifasen skal du over på innerkanten, når du sparker fra vil du ikke lenger ha skien flatt på underlaget. Så det handler mer om å maksimere areal over tid av skisåle mot snø. Og det er dermed en diskusjon om det lønner seg å sette skia flatt ned i starten av glifasen, eller overkompensere, sette ned skia på ytterkant, for i løpet av glifasen skal du 'rulle over' til du er på innerkant, og dette forsinker innerkantinga og maksimerer såle mot snø. Jeg har eksperimentert med å lande på ytterkant, og jeg mistenker at glilengden økte litt av det, men jeg har likevel gått tilbake til å sette ned skia flatt. For du ofrer litt balanse når du hele tiden setter ned foten på ytterski, og selv om jeg ikke tippet over og veltet så kan en skiløper egentlig aldri få nok balanse. Teknikken gjør deg også mer avhengig av optimale føreforhold. Jeg vet faktisk ikke hva eliten gjør på dette punktet, det er vanskelig å se det tydelig på TV, og jeg har hørt rykter om begge valgene. Men for løpere på mitt nivå er jeg ganske sikker på at det er rett å klaske skien flatt ned.

2. mars 2024

Vasaloppet med ME, del to

Når man overnatter i Mora starter Vasaloppet med å kjøre Vasaloppet baklengs med buss klokken fire om natten. 

Jeg planla å se på terrenget. Men på svenska Gläsbygden er det selvfølgelig ikke noe veibelysning. Det var stupmørkt utenfor bussvinduet. Samme farge som hvis man kjører inn i kjeften på et monster. Jeg forsøkte å sovne, men greide det ikke, for meget skrekk og gru. 

På start hadde de et telt med klesselgere og varme inni. Der holdt jeg meg så lenge jeg kunne. Takket være ME produserer jeg ikke nevneverdig kroppsvarme hvis jeg ikke beveger meg, så om vinteren kan jeg knapt være utendørs uten bevegelse. Å høre på andres råd om antrekk funker aldri. Det er andre spilleregler. Null grader, jeg hadde fire bukser på meg og fire plagg på overkroppen.

Plutselig var det tretti sekunder til start. Jeg løp ut av teltet, så slo det meg at hvis jeg skulle overleve nitti kilometer kunne jeg ikke sette inn en sprint for å rekke starten. Jeg luffet rolig mot startslettan mens kobbelet halset mot bakken. Mine staver og ski lå igjen, strødd rundt på den åpne startflata.

Etter en kilometer flatt kommer en lang bakke, og her blir det alltid trafikkork. Med denne idiottabben havnet jeg helt bakerst i køa. Her finner jeg min naturlige plass:


Det er to kilometer bakke og det var superkaotisk. Stress. Jeg hadde planlagt å holde pulsen lav, men man kan ikke gå i det tempoet man vil, man må ta de få rommene som byr seg for skiene sine, og stopper man helt opp går det utover de bak.

Dette er Vasaloppet fristil. Jeg forventet masse skøytere, som kunne gå bak hverandre i rekker med fin rytme. Men klassiskrennene i vasaloppuken ble tidlig fullbooket, og jeg innså i denne bakken at de som ikke fikk plass i klassiskrenn hadde meldt seg på vårt renn. Over 90% gikk klassisk. 

Regelen var at man skulle skøyte til venstre og gå klassisk til høyre. Til høyre gikk samtlige klassisk, allright, men i skøytesporet gikk også mange klassisk. Det stoppet skøyterne fra å gli ut skjæret fordi tuppen da stanget mot skiene til en klassiskløper. Det ble krøkkete og urytmisk, og verre ble det da teten fra puljen som startet etter oss tok igjen. Teten bestod av en åsgårdsrei av klassiskløpere, skøyterne deres stod vel fast i bunnen av bakken, mens klassiskløperne hadde oppdaget at i skøytesporet fant de luker å tråkle seg frem i. De gikk temmelig langt inn i intimsonene. 

Jeg tråkket av trinsen til en av dem. Han gikk like tett på meg som en slalåmkjører på en port. Jeg skøytet som normalt, altså er det et stykke mellom venstre og høyre ski. Likevel, selv om han passerte meg på venstre side, var det høyre skien min som tok trinsen hans. Jeg lagde lyd, andre lagde lyd, han ljomet bare videre uten å snu seg, trodde vel han skulle få kjeft. Og deretter fikk han vel 88 kilometer uten trinse og stavspiss.

Ganske mange prøvde å tråkke av trinsene mine også. Når løperen bak tråkket på trinsen min for tredje gang, gjorde jeg det til en regel å gå til siden og vinke forbi. Tenkte at de hadde det vel travelt da, men forbi ville de stort sett ikke. Gøyere å ligge bak og stampe på utstyret mitt.

Så den bakken var ikke det gøyeste, men så ble det gradvis bedre. Etter ni kilometer kom jeg til første matstasjon, Smågan. Jeg intervjuet meg selv på matstasjonene:


Det jeg snakker om her er at jeg går med angst for å få total låsing i skøytemuskelen, den som er på innsiden av skrevet, for det har jeg fått før når jeg har skøytet langt. Så gameplanen var å stake mye innimellom skøytinga, selv om jeg suger på staking.

Etter Smågan fulgte det fint, flatt og åpent terreng. Foreløpig var sporene humane, kroppen samarbeidsvillig og været fint. Peak Vasaloppet. Etter 24 km kom jeg til Mångsbodarna:



Etter cirka tretti kilometer tok jeg igjen den første fyren som tråkket nok på trinsene mine til at jeg slapp han forbi. En høy ganske ung mann som skøytet. Da var han på hugget, nå hadde han fått inn ganske mye side-til-side-bevegelse i teknikken, gikk som et høyt seilskip i veldig bølgete sjø, og jeg er ikke helt sikker på om det der holdt i seks mil til altså.

Etter 35 kilometer kom jeg til Risberg. Her begynner det å gå nedover med meg. Dette var mørkets portal.



Her skøyter jeg meg ut fra Risberg:








Vi må snakke om nedoverbakkene. Svenskene kan ikke å renne utfor, sa far min. Og man har jo sett de filmene av bråter av svensker som havner på stumpen i nedoverbakkene. Jeg tenkte at det var hype, ytterpunktene, og at de stort sett står på bena. 

Men det var jo helt uvirkelig. Kom det en nedoverbakke så trynet de i ett sett. Jeg gikk forsåvidt ikke sammen med eliten, men likevel, dette er folk som mener seg i stand til å gå 90 km på ski. Jeg trodde knapt det jeg så. 

Ingen av utforbakkene på Vasaloppet er vanskelige. Hadde jeg gått denne løypen alene ville jeg stort sett klikket ned i hockey og ikke tenkt mer på saken. Men svenskene har ploget opp en del morener av snø mellom plogesporene, så det er hasardiøst å skifte spor. Og skifte spor må du, for ned hver bakke har du tyve folk foran deg, og du kan banne på at minst en tryner. Hvis han er i ditt spor må du gjennom en liten fjellkjede av snø for å skifte spor, og hvis det skjer i et annet spor må du forvente ukontrollerte unnamanøvre fra de som er i det sporet. 

Nedoverbakke i Vasaloppet er som et dataspill hvor du må holde øye med tjue-ish hoder samtidig og reagere lynkjapt og riktig når en går ned.

Jeg glemte, da jeg påstod at jeg aldri har skøytet over 35 km, at jeg en gang gikk Engadin, 42 km skøyterenn forbi St. Moritz. Sveitserne var ubrukelige oppover og habile nedover, akkurat motsatt av svenskene.

Evertsberg, 48 kilometer, en maraton i bena, en maraton igjen, og jeg er såpass sliten at jeg tror jeg er på Mångsbodarna. 
 




Skøyter meg ut fra Evertsberg. Det ser ut som om jeg går tett på folk her men i virkeligheten var det plass altså. Hvis du ikke tror meg og synes synd på dem så trøst deg med at de fikk gleden av å se meg tryne rett etterpå. For da kameraet skulle ned i lomma og jeg holdt en bolle og skistavene i den andre hånda samtidig som jeg skøytet, overbelastet jeg simultankapasiteten og stakk skituppen uti snøkanten. Rett i bakken på ukomplisert flatmark, eneste fall på turen.



Før Oxberg hadde de lagt inn et slemt stunt som heter Lundback-backarna. De er slake, dovne stigninger, på en søndagstur hjemme hadde jeg knapt lagt merke til dem. Etter 62 kilometer skigåing, er de et middelaldersk torturkammer. En strekkbenk som skrus til, hakk for hakk, mens musklene skriker om nåde. Jeg ble svartsynt og depressiv. 

Men dette er jeg dels vant til fra o-løp, psyken dundrer gjennom gølvet hvis du gir meg en motbakke. Jeg har lagd meg et mantra som jeg gjentar i bakker, tre stavelser ganger fire: 

du er i / kjempeform / men det går / oppover. 

Det var alt jeg tenkte i flere minutter.

Det mørke tunge varte lenge etter Lundbackback og ut på flatene. Jeg måtte endre mantraet til "men det GIKK oppover".

Etter hvert kom Oxberg ut av skogen. Jeg hadde før start en ide om at hvis jeg overlevde til Oxberg kunne dette gå. Videoene er ikke så dystre som jeg husker denne fasen, det ligger kanskje i sakens natur når de skjer på matstasjonene, hadde jeg gjort disse intervjuene på bakketoppene ville det blitt mørkt.


Musklene ble dårligere og dårligere utover i rennet. Til slutt må de ha dødd og kommet til nirvana. De sluttet å gjøre vondt. Høkberg:


De siste noenogtjue kilometrene kunne jeg gå skirenn og fokusere på tiden. Jeg hadde siktet meg inn på ni timer, en time per mil, og hadde forsøkt å ikke gå særlig fortere enn det. Men mot slutten slapp jeg opp, den siste milen gikk en halv time fortere enn den første, og jeg kom meg i mål på 8 timer og 23 minutter.

Det er helt ufattelig at det går an å gå ni mil på ski. For meg, ihvertfall. 


Jeg var en cirka gjennomsnitts skigåer den dagen, på resultatlisten. Under løpet følte jeg meg god, siden jeg stort sett passerte folk. Det skyldes at de fleste bedre skiløpere har seeding (de har gått noen OK skirenn før) og startet før meg, så de så jeg aldri, samtidig som jeg jo presterte å få en hel pulje med useedete foran meg i starten.




22. februar 2024

Vasaloppet med ME

Vasaloppet er en skikonkurranse over 90 kilometer. 

ME er sykdommen som også kalles kronisk utmattelsessyndrom, og som gjør at folk i absurd grad tilbringer livet i senga. 

Ikke en åpenbar match.

Jeg har ME og har tenkt å gå Vasaloppet på mandag. Öppet spår, skejtvasa. 

Så, hvorfor?

ME og LP

Jeg ble sjuk i 1993, på et vorspiel til en Prodigy-konsert. Derfra gikk det nedover til jeg havnet på sykehus under Lillehammer-OL. Jeg var da i stand til å gå noen meter, ellers ligge i senga. I årene etter ble jeg sakte bedre, samtidig som sykdommen endret karakter. 

I disse årene hadde jeg først depresjon som diagnose, etterhvert en ullen samlediagnose a la "psykosomatiske problemer". Jeg snakket med psykiatere og andre innen fagfeltet i seks år. Jeg kjøpte lett at det var noe galt med hodet, for denne sykdommen henger ikke på greip, det stemte ikke med det jeg visste om sykdom. Psykoanalyse når du ikke er psyk, vende en helt fin barndom opp og ned på jakt etter feilen, det er ikke veldig sunt.

Hvilket område av livet som fungerte ambulerte. Av de tre områdene fysisk, sosial og det profesjonelle (å greie å studere), var det i årene 1994 til 1999 bare ett som fungerte, hvilket skiftet, sånn cirka hvert år eller halvår.  

I 1999 var det det fysiske som fungerte. Jeg løp orientering på greit nivå, fikk et par distanser i senior-NM, vekslet foran den regjerende verdensmesteren på første etappe i en stafett. Men jeg hadde ikke noe liv utenom trening, jeg lå hjemme, slet med å komme meg ut av huset, langt mindre gå i forelesninger eller på fest.

Den sommeren var det VM i kvinnefotball, og Adresseavisen skrev om Michelle Akers. Hun spilte fotball i verdensklasse, men greide ikke snakke med journalistene, og måtte ligge i garderoben i pausen, for utmattet til å sitte. Slik ville mitt liv vært hvis jeg var fotballspiller istedet for o-løper. Og slik fant jeg ut at sykdommen min heter ME. 

Den har ikke noen kjent kur, og man vil helt desperat bli frisk, og når skolemedisin ikke hjelper prøver man alt, homeopati, fotsoneterapi, fjernhealing, skrive til Snåsamannen, og til slutt gikk jeg meg på en tarmskylling. Det taklet ikke kroppen, den greide ikke å bli varm igjen, jeg havarerte på badegulvet 18. desember 1999, og så ble det nattsvart. 

Jeg mistet evnen til å gå, tåle lyd, lys, berøring, jeg lå med plugger i ørene, bind for øynene og svart plast foran vinduene, greide ikke snakke, skrev lapper, greide ikke skrive, kommuniserte ved å flytte på lapper jeg hadde skrevet før. Da påskesola kom ble det varmt, og jeg trengte noe å kjøle meg ned med, jeg manglet lappen 'isvann', det var vanvittig mye tiltak å lage den lappen, så fikk jeg isvann på termos, men jeg var for svak til å åpne en termos. Så lå jeg der dehydrert og stirret på termosen med kaldt vann, ute av stand til å kommunisere.

Få i seg mat ble vanskelig. Jeg ble konsentrasjonsfange-tynn. Jeg husker overraskelsen da jeg lå med bena i kors og kjente de ytre ankelkulene slå mot hverandre. på det nivået har du ikke særlig mer enn hud mellom lårbena. Lårmuskelen min var tykk som en fiolinstreng.

Sommeren 2000 var jeg mye i grenseland. Tankene gikk sirupssakte, stoppet og jeg måtte vente på neste hjerteslag for å komme videre. En rytme på en stavelse tankekraft per hjerteslag. I blant stoppet tankene helt opp. Likevel eksisterer man, så Descartes tar feil. 

Jeg hadde daglige nær døden-opplevelser av den typen hvor man ser livet i revy, suges gjennom en tunnell, møter et hvitt lys som er sterkt og totalt men uten å gjøre vondt. Første gang trodde jeg en bil med tusenmeterlykter hadde havnet i rommet, da jeg kom meg etter nestendøden måtte jeg ta av bindet for å sjekke hvor bilen var, men alt i rommet var jo som før.

Jeg hadde giftet meg to måneder før tarmskyllingen, og med de tankene jeg fortsatt hadde bekymret jeg meg en del for hvordan det skulle gå med forholdet når man ikke kan kommunisere. Dagen før første bryllupsdag la mamma inn en lapp til meg. "Snakket med Elin. Hun er lesbisk og vil skilles."

Man skulle tro det var bunnpunktet, men det fortsatte nedover. Jeg husker den stadig gjenvendende opplevelsen av å trøste seg selv med at dette er ille, men nå kan det ihvertfall ikke bli verre for det går ikke an å bli sykere enn dette av ME, for neste dag å oppleve at det var en del av kroppen som fortsatt fungerte, som du hadde glemt, og som nå ga opp. Som å falle ned en endeløs trapp, trinn for trinn.

Jeg pustet ut en gass som sved, og etterhvert sved lakenet mot huden, men selv om de hadde satt en sofa inntil senga som jeg kunne rulle over til, tok det seksten måneder før jeg greide det og fikk byttet lakenet. 

Etterhvert gikk det veldig sakte bedre. I 2008 lagde NRK en dokumentar om meg, programmet ligger her. Da hadde jeg begynt å komme meg ut i verden igjen, men jeg bodde fortsatt i kjelleren til mine foreldre og hadde hjemmehjelp fire ganger om dagen.

9. august 2008 kom en britisk dame til Trondheim for å holde kurs i Lightning Process, som de påstod hjalp mot ME. Jeg var fortsatt desperat etter å bli frisk, fortsatt klar for å gå på alle udokumenterte og grisedyre metoder. Jeg kunne ikke sitte så lenge som kursdagene varte, tre timer, men det var de vant til, de lagde et opplegg hvor jeg kunne ligge.

Det tilbudet trengte jeg bare første time av første dag. Andre dag kunne jeg sitte. Tredje dag, etter kurset, kunne jeg gå rundt og se igjen Trondheim sentrum, ni år siden sist. På slutten av måneden deltok jeg i orienteringsløp igjen, også for første gang på ni år. Jeg gikk ikke fort, men i en av de større oddsbombene i idrettshistorien vant jeg løpet på kartlesingen. I september sa jeg opp hjemmehjelpen og flyttet til Oslo. I desember begynte jeg å søke jobber. Fra mai 2009 jobbet jeg full stilling i Software Innovation. 

Full stilling var litt vel ambisiøst, så det ble krasj og reduksjon, de neste årene lå jeg på seks timers arbeidsdager. Men det å ta den type sjanser er en del av Lightning-Process-filosofien. Du skal utfordre deg selv. Alltid gå for neste steg. Nå, femten år senere, er det ikke så mange fornuftige steg igjen å ta, men Vasaloppet.

Da Lightning Process fungerte for meg, ville jeg ut og redde verden, varsle alle de andre med ME om at her er løsningen. Men andre med ME hater dette budskapet, for ved å si at du kan tenke deg friskere, sier du implisitt at ME er en psykisk sykdom. Vi som har kjent den på kroppen opplever sykdommen som fysisk. Jeg opplever også det. At noe er fysisk kjempegalt. Jeg tror ikke at det er mulig å tenke seg så sjuk som jeg var. Men kropp og sinn er veldig flettet sammen, og det er mekanismer her vi ikke forstår godt nok. Jeg tror LP hjalp kroppen å få overtak i en kamp mot noe som er eller var reelt. Jeg har aldri følt meg ferdig med ME, det føles mer som å holde en tiger i bur. Den kan ikke gjøre særlig skade men du vet den er der og vet den er farlig.

Trening med ME

For å gå Vasaloppet bør man trene. Å trene med ME er annerledes enn å trene som frisk. Før sykdommen likte jeg intervalltrening, likte å kjøre meg helt i senk på drag, rundt og rundt i Leangenhallen eller opp til vanntanken på Huseby. Intervalltrening nå føles ikke lurt, gjør jeg det begynner blant annet huden i hendene å prikke. Følelsen etter de hardeste anaerobe treningene ligner på ME-følelsen. Jeg tror at både intervalltrening og ME har til felles at kroppen ikke får nok oksygen. 

Så jeg holder meg under terskel, bortsett fra at jeg på en god dag kan unne meg en innspurt. 

Lett belastning føles lurere enn tung, og, litt beslektet, høy frekvens bedre enn lav. I praksis betyr det at jeg føler meg i snitt bedre under og etter en treningstur som foregår på flatmark, enn en som involverer tunge bakker. Jeg velger også korte treningsturer, stravafeeden min er full av gamle helter som er på maratonlange turer, så kommer de ynkelige femkilometerturene mine innimellom.

Mange sier at ME're ikke skal trene, og å frivillig gjøre seg sliten er jo ikke noe særlig når slitenhet er det dominerende problemet i livet. Samtidig tror jeg ikke det er usunt, for meg føles trening som om det 'renser blodet', jeg føler meg freshere inne i kroppen under og etter trening. Humøret blir bedre og generell velvære øker. Livet er bedre i de periodene jeg trener enn i de periodene jeg ikke trener, og jeg orker mer i hverdagen. 

Jeg trener maks annenhver dag. 

Jeg har gjort forsøk med å trene daglig. Planen jeg fulgte da var å holde meg strengt i sone 1, holde pulsen under IQ-en, få øktene så billig så mulig, for å lure kroppen til å tåle en økt også neste dag.

Det endte midt under en treningstur, med at jeg ble svimmel og kvalm, plutselig slet med å bevege meg, og skjønte heller ikke hva som skjedde, siden kombinasjonen ME-smell og treningstur var superuvant. Jeg er vant med begge, men ikke samtidig.

ME-smellene holder seg vanligvis unna treningsturene, for kroppen kan flytte disse downperiodene, vente til det passer. Det er et kjent fenomen blant ME-ere. Jeg får ikke ME-smell på fest eller hvis jeg skal gjøre noe viktig, jeg får dem typisk hjemme, før eller etter belastningen. Da er det inn på et mørkt rom, legge seg og gjenoppleve en blek versjon av årene 1999-2008 crammet inn på noen timer. 

Jeg vet ikke dette, men det kan virke som at å trene hver dag ikke gir kroppen det spillerommet den trenger for å gølve meg på et passende tidspunkt. Så den velger et upassende. Og det er ikke noe særlig å havne i den tilstanden ute i skauen en god mil hjemmefra.

Jeg meldte meg på Vasaloppet for et år siden for å skremme meg selv til å trene. Det gikk bra frem til september. Så ble jeg forkjøla, og jeg bruker lang tid på å bli frisk av sånt, så det rakk jeg ikke før det kom nye virus, det ble snørr, hoste og ikke noe trening på fire måneder mens Vasaloppet nærmet seg ubønnhørlig. 

For en knapp måned siden ble jeg frisk nok til å starte skisesongen. Hvis man legger sammen alle skiturene jeg har gått i vinter, blir distansen omtrent det samme som Vasaloppet tilsammen. 

Kondisen er altså ikke topp, men jeg tror ikke det får noe å si, for det som kommer til å stoppe meg er muskulaturen. Det er det som har skjedd hver gang, som da jeg prøvde å sykle Oslo- Bergen, eller da jeg gikk Birken. Lårmusklene nekter å gjenta samme bevegelse så mange ganger. Sykkelturen endte på Ustaoset, mens Birken karret jeg meg igjennom ved å skifte teknikk. Planen på Vasaloppet er å skifte teknikk før jeg blir tvunget til det. Primærteknikken blir dobbeldans, det er det jeg kan best og som er gøy, men jeg planlegger å legge inn staking innimellom, for eksempel hver kilometer, selv om jeg er ubrukelig i staking.  

Fire dager igjen nå. Angst ...