Vinteren brukte jeg til å gå på ski over Nordpolsisen.
Jeg fortsatte på tvers over Canada. Jeg levde av isbjørn som jeg drepte med svettelukt og trønderrock.
Nei. Nå juger jeg på meg.
Sannheten er at etter en vinter som bestod av sju svineinfluensaer etter hverandre, fikk jeg mot slutten helse nok til å luffe meg en skitur inn til Ullevålssæter.
Det ble altså mest innevinter, og en del Scrabble.
Norges Scrabbleforbund ble stiftet denne vinteren, og man været muligheter for en medalje i et Norgesmesterskap.
Den Stolte Laugen har oppholdt seg i mine omgivelser gjennom året. Ikke på ett tidspunkt har det høyreiste, majestetiske individet knust kraniet mitt og slurpet i seg innholdet. Jeg jobber med en hypotese om at Laugen kan være vennligsinnet.
Solen kom tilbake, smeltet snøen og lagde vår. I påsken dro vi til Lillesand. Her er Anlaug, bror min og Heidi.
Her må en digresjon til. I gata der vi bor ligger en restaurant. På restaurantens skilt inneholder blant annet, tro meg eller ei, skiltet inneholder ordet 'restaurant'. Men noen har fjernet fire bokstaver, slik at det står re-t--ta-t. For et utrent øye ser det helt uskyldig ut, 'rettat' lizzm, whatever. Men en rutinert scrabblespiller ser umiddelbart hvilke brikker som er fjernet, og at brikkene kan brukes til å beskrive menneskets endetarmsåpning. Det er ikke poenget, for denne digresjonen fungerer på samme måte som et karaktervitne i en rettssak, poenget er å etablere at skilttyver er skitne, skitne mennesker.
Det er dette de har skjønt på Lillesand Optikk. De har et skilt hvor O'en ikke er så lett å se, det kan se ut som om det står Lillesand ptikk.
Derfor betryggende å se hvor godt de har boltet fast t'en sin.
Utover våren lekte vi oss en del. Her leker vi med quizzere. Jeg har fyrt av et spørsmål, og det jobbes på kjøkkenet.
Her leker vi Singstar med operasangeren Guri.
Her er det norsk-portugisisk runde War On Terror.
I War On Terror må noen være onde. At det blir den med palestinaskjerf er helt tilfeldig.
En dag da jeg kommer hjem fra jobb er gata vår full av den norske lovens høye beskyttere. De har meg nå, jeg vet det, dette er grunnen til at jeg alltid går med pass på meg. Jeg fortsetter fremover uten å endre kurs eller fart, uten å gjøre mistenkelige bevegelser, jeg svetter, blikket flakker panisk rundt på jakt etter en utvei.
Jeg oppdager kameraene og mikrofonene. Det viser seg å være filminnspilling.
Fra mange år helt uten menneskelig kontakt, og til full sosial tilværelse. Av og til blir det for mye. Da trekker jeg ut i skogen, og av en eller annen grunn er det innsjøer som fungerer best. Her utnytter jeg Østensjøvannet på det groveste.
Jeg vet, jeg preiker alt for mye. Vi kjører gjennom forsommeren uten lyd.
De fire siste bildene er fra quiz-VM.
Jeg kjører hjem fra Stange midt på natten. Jeg har månen foran meg, sola i bakspeilet.
Sommerferie, og slekta har rottet seg sammen over Blindleia utenfor Lillesand.
Med dette som utgangspunkt bruker jeg ferien til å drive Laugen rundt i Norden.
Her er vi i en hytte ved Kragerø. Vi forsøker å stjele den neste kong Sverre, men blir innhentet av barnets mor på gårdsplassen.
Etter dette havnet vi på Læsø, en paddeflat øy utenfor danskekysten. Problemet med slike flate øyer er at man ikke får oversikt noe sted, man vandrer rundt og ser bare et lite område, som om man har skylapper, man mister perspektiv. En av danskene tok ansvar. Ulønnet og som hobby investerte han mange år i å bygge dette tårnet i hagen sin, med det ene formålet å kunne se litt lengre.
Vi har dratt hit for å delta i orienteringsløp. I hvertfall skal jeg delta. Da jeg meldte meg på ønsket jeg å utnytte det faktum at danskene ikke vet hva kuk betyr. Jeg fylte inn skjemaet med 'Hengekuk' som mellomnavnet mitt. Da jeg skulle til å sende inn, slo det meg. Det der ser jo fryktelig barnslig ut.
Der og da, foran et dansk påmeldingsskjema, ble jeg voksen. Det føles uvant. Merkelig. Nesten litt tamt.
Til o-løper å være er jeg et veritabelt spekkberg. Men Danmark er flatt, isteret skal ikke flyttes opp så mange bratte bakker, og dette gir meg en mulighet i orienteringsløp som jeg ikke har i Norge.
Her bryter jeg all orienterings-kutyme på premieutdelingen.
Tilbake i Norge. Jeg er i Nordmarka og har nok en gang oppsøkt en innsjø. Et flyvedyr velger å stikke meg akkurat i det jeg trykker på kameraets avtrekker.
På høsten skal vi delta i tre NM på kort tid. Først er det bridge-NM på Lillehammer. Her deltar vi bare i en nybegynnerturnering, ikke i ekte NM. Anlaug blir nr 3, jeg nummer 7. Men kaffeholderen var fin.
Jeg er onkel!
