Forfatterfight

Tiger Garté stakk en mikrofon inn under nesen min og spurte hvordan det føles å få så mye skryt av en forfatter med rød Ferrari.

"Hva føler du nå" der altså, og jeg hadde ikke noe fornuftig å si. Men kanskje, ved å ta deg med på reisen, kan jeg formidle svaret.

Vi går tilbake i tid. Aftenposten skrev om den nye konkurransen Forfatterfight:

Det viste seg at jeg kunne sende inn en tekst til denne gjengen. Da kunne en av to ting skje, de kunne refusere den med en gang, slik at jeg bare fikk skriveegoet tråkket på, eller jeg kunne få lese den i tre minutter fra en scene foran masse ukjente mennesker, og deretter med overveiende sannsynlighet få BÅDE skriveegoet og sceneegoet tråkket på samtidig. What's not to like.

Men.

De har en bokkontrakt i premie. Jeg har et romanmanus som snart er ferdig skrevet.

Skrive, det driver jeg jo med. Men lese høyt, der har jeg bare litt mer erfaring enn jeg har med å reise til månen på en paraply. Riktignok forsøkte jeg på Blaker Skanse i høst. Da fant venstrefoten ut at tidspunktet jeg åpnet kjeften var tidspunktet da cerebral møtte parese. Jeg stod og skalv i flere minutter foran førti mennesker, like stødig på underlaget som i kuleløypa i et alpinanlegg.

Skulle jeg overleve forfatterfight, trengte jeg å trene på å lese. Så jeg kopierte konseptet fra konkurransen og lagde et testmiljø. Altså, forfatterne leser tre minutter fra egen tekst. Bare at alle forfatterne var meg selv. Jeg inviterte vennene mine innen en viss omkrets, men dette navlelokonseptet fristet bare sånn passe. Selv om jeg bød på gulerøtter og hjemmelagd hummus var det bare to som dukket opp. SonjaQOE og Prinsesse Lea.

Lea er skuespiller. Hun forteller meg at jeg leser alle setningene likt, med fall på slutten, og at jeg må finne ut hvilke setninger som hører sammen og plassere fallene der de hører hjemme meningsmessig. 

 Men opplæring var bare en del av juryens jobb, de skulle også velge en tekst. Og juryen var enstemnig. De ville ha Berømte Første Ord. 

Jeg var ikke helt der. Blant andre alternativer var Gressklippermannen. Berømte første ord har en avansert setting, hvis salen ikke tar settingen og ordspillhumoren kan den floppe. Men jeg var kanskje ikke klar for å stå på en scene foran masse ukjente folk og beskrive hvordan daten til Gressklippermannen roter rundt i buksene hans på jakt etter kuk. Den 21. november hadde jeg endelig bestemt meg for å stole på Sonja og Lea. Jeg sjekket siden igjen ooog ...

... fristen gikk ut 20.november. D'oh.

Det kunne sluttet der. Men det er lov å prøve seg, jeg baserte mitt forsvar på tidssoner.

Hva skulle vi gjort uten Fransk Polynesia? Vi ville hatt atomprøvespregninger på Jan Mayen. Forfatterfight slapp meg inn, og noen dager senere fikk jeg beskjed om at jeg var en av de åtte utvalgte.

Et strengt treningsregime måtte innføres. 

Helga før Forfatterfight var gutta i Paris. Jeg leste Berømte første ord høyt for Jørgen og Sigurd. Sigurd sa at han hadde troa. Jørgen sa ikke noe. Han trakk seg tilbake til badet.

Mandag, to dager igjen. Jeg leste foran kameraet, brukte sjakklokke, og oppdaget at jeg hadde tidstrøbbel, poengene mine ville ikke inn på tre minutter. Karakteren Callisto ble omdøpt til Bob. Det sparte tredve stavelser.

Jeg ringte min mor i Trondheim og testleste for henne.

Tirsdag: Lea hadde fest, og jeg fikk lov til å stikke innom og lese for gjestene. Da jeg kom opp dit var det ikke noen fest lenger. "Da de hørte at du kom, dro de." sa Lea. Og så lo vi av det.

Jeg leste for Lea, Thomas og Sigurd. De sa at alle dialekter jeg forsøkte å imitere hørtes ut som trøndersk. Dermed ble det vanskelig å skille replikkene fra hverandre.

Vi ble enige om at trikset var å legge stemmene lyst og mørkt. Det ble lettere å høre forskjell på Gauder og Calli ... Bob. Men det rev å gi bort machopoeng på å lese med falsett.



Jeg forventet vel ubevisst et opplegg ganske likt Blaker Skanse, med 40 tilskuere. Men på mandag oppdaget jeg facebookeventen til forfatterfight. Den hadde 160 tilskuere. Jeg innså at hvis skjelvingen som venstrefoten introduserte på Blaker Skanse økte proporsjonalt, lå jeg an til å brekke ryggsøylen.

Natt til tirsdag sov jeg fem timer.

Natt til onsdag sov jeg to.

Jeg programmerte med en metallisk følelse i hodet på jobb på onsdag, Gud se i nåde til de som bruker ProArc.

Etter arbeidsdagen var over sovnet jeg vel ikke like mye som jeg besvimte. Jeg kom to og en halv time for sent til Kulturhuset, igjen hadde jeg lest infoen min dårlig. Jeg betalte meg inn som en vanlig publikummer, satte meg i baren og ventet på å kjenne igjen noen av de som drev dette. Jeg ante ingenting om at det eksisterte en backstage. Jeg kunne like gjerne kommet med AMATØR sprayet over hele meg.

Men publikum hadde fått en antologi med de åtte tekstene, pluss tekster fra to i juryen, Tom Egeland og Guro Sibeko. Det var kult.

Juryen skulle kårer en vinner, men også to som skulle konkurrere om igjen. Da var publikums jubel dommeren, målt av en desibelmåler. Så det gjorde seg med venner.

Tine hadde med egen fanklubb. Skjønt, fanklubb. BY'N Å GRIN 'A TINE, står det på plakaten.

Jeg satte meg ned for å telle mine venner. Jeg innså at jeg hadde en prosentmessig støtte i salen som kunne drevet ledelsen i Pensjonistpartiet til seppuku.

Endelig oppdager jeg dette forjettede landet jeg trodde var en myte. Backstage. Arrangørene går høflig rundt det faktum at de har ventet i tre timer på meg.

Det fins faktisk gratis mat og drikke backstage. Det skjønte jeg ikke før langt utpå natta, jeg trodde det var maten og drikken til de andre. 

Konferansiérer er Tiger Garté og Anette Slettbakk Garpestad, de introduserer annenhver deltager. Tiger er hjernen bak hele konseptet Forfatterfight. Det skal mannen ha kred for. Genialt med et bokarrangement som ikke har sjanse til å bli sidrumpa. Enhver Rorbuatreig formidlingsamøbe vil bli gonget etter tre minutter.

Harald Thune er en-manns oppvarmingsband.

Kvelden er i gang.

Første deltager ut, Anders Often rekker to dikt og kommer to linjer ut i det tredje når klokka ringer for tre minutter. Tekstene er gode. Det er ikke noen overraskelse, det er de vi er plukket ut på. Men Anders har nok ikke terpet knallhardt på å lese i nøyaktig tre minutter. Vi har dårlig tid, man må angripe fra start.

Så kommer Tine, som deltager tre. Heia Tine.

Tillat meg en digresjon. Det er ikke en selvmotsigelse å både ønske å vinne og å unne de andre deltagerne det beste. Det er ikke fake, det er ikke bullshit, og det hjelper deg til å prestere bra selv. Kjærlighet er en av de sterkeste kreftene i universet, og å bruke kjærlighet som drivkraft er mye mer effektivt enn hat. Evander Holyfield ble driti ut fordi han sa at han elsket Mike Tyson. (Tyson bet av ham øret. Evander vant boksekampen.) Noen tror at tårene som idolartister gråter når konkurrenter blir stemt ut, er like krokodille som laCoste. Noen tror at konkurranse er å dupere andre. Feil feil feil. Jeg tror at de som greier å krøste det beste ut av seg selv, gjør det med kjærlighet som drivkraft.

Tine angriper mikken uten frykt, er rockstar, teksten er også hudløs, åpen og skaper en nærhet til publikum, og jeg tenker kult for henne og that's it for meg.

Så husker jeg andra chansen. Jeg kan fortsatt bli nummer to eller tre, lese et ekstra minutt, og håpe på desibelmåleren. Jeg tar frem reserveteksten, slutten på Berømte Første Ord, det som faktisk er de berømte første ordene:. "Jeg tar gjerne skade". Jeg terper litt, ikke på det jeg skal lese snart, men det jeg skal lese senere.

Espen Selmer-Torgersen er den siste som leser før meg. Også denne teksten er god, og mannen kan å lese. Men det er utdrag fra en roman, tre-minutter-formatet kan ikke yte den full rettferdighet.

Jeg har tenkt å lese i svart dressjakke og hvit skjorte. Men Espen leser i svart dressjakke og hvit skjorte, og her skal vi stå ut blant sju andre. Jeg skroter dressjakken, kjører vest, og roter frem lua fra ytterjakken. Hvis Robert Redford kunne ta Stikket til Oscar i grå sixpence, er det godt nok for meg også.

Annette introduserer meg. Nervetoppen min ligger som regel i starten, før jeg har hørt min egen stemme filtrert gjennom mikken og opplevd at den er fortsatt der. Så jeg har skrevet den første setningen jeg skal si slik at den har egen rytme, og pugget den så jeg kan si den hengende opp ned i hvilkensomhelst blodtåke.

Allerede tidlig i teksten ler noen der ute i folkehavet. Åherre så deilig. Det var dette det stod på, publikum måtte spotte at teksten er ikke bare alvor. Når først vi har etablert at vi skal more oss, har vi det riktig så hyggelig, publiken och jag.

Det er utavmæsjæl opplevelse på gølvet, det er så fantastisk grisekult at de ler, at de responderer, at de har det bra. Jeg har treningslest for 2,2,1 og 3 personer, jeg har nesten måttet sette meg på vennene mine for at de skal høre på. Nå leser jeg for stappfull sal som er helt med. Det er heroin rett i blodet.

Femten minutter pause følger mens juryen når sin kjennelse.

De som snakker med meg i pausen hevder at jeg kommer til å vinne. Noen går så langt som til å si at det ikke er spennende engang. Jeg regner med at de sju andre deltagerne får høre akkurat det samme. Men jeg tror at jeg har en sjanse til å havne i andre sjansen. Jeg bruker tiden på å terpe på ekstraomgangen. "Hjerne skade" må sies helt riktig.

Tom Egeland vil ikke si hvem som har vunnet med en gang, han ramser opp adjektiver rundt teksten. Et av de første er "samfunnskritisk". Jeg kan ikke huske noen samfunnskritikk i utdraget jeg leste, ikke hvis samfunnet er mer enn sportsklubben Brann. Noen andre har vunnet, det er greit det.

Så kommer "absurd". Og "surrealistisk". Håpet kommer krypende tilbake, skamslått, men med tillitsfulle hundeøyne.

*Error 503 Overload: All systems down*

*Last input recorded: "vinneren er Es"*

Ferrariøyeblikket. Jeg lirer av meg uprossessert svada. 

Men andre sjansen gjenstår. Som forventet er Tine en av de to som skal battle. Den andre er Ingebjørg Liland. Hun virket som den mest scenevante av oss alle, det finnes ikke detekterbare nerver. Og hun har gjort som meg, hun har spart godsaker til ekstraomgangen.

Begge duellantene har lest. Salen går bananas, Tiger måler desibel. 

Ingebjørg vinner duellen og blir med meg til finalen i mai.

Men bildet viser også en av kveldens sterkeste prestasjoner. I dette øyeblikket, rett etter dommen, smiler Tine. 

Det er dette jeg snakker om. Du må gjøre det med kjærlighet i hjertet.

Praktisk talt alle bilder: John Andresen

Ranet på Montmartre

Og så, etter alle disse årene, blir man endelig ranet. Det er rart med sånt som man har vært redd for at skulle skje. Når det skjer, reagerer man helt annerledes enn forventet.

Jeg har klatret trappene opp til Sacre Cæur i Paris, jeg har ikke vært her siden puppeangsten for tjue år siden. Jeg forsøker å komme meg ned fra høyden igjen gjennom de trange gatene vest for kirken, gjennom Montmartre. Jeg ser ikke folk, det er midt på dagen i nærheten av en king-size-turistfelle, men gaten jeg går i er helt øde. Det er ikke noe godt tegn. Jeg lurer på om dette er en blindvei.

Gaten krummer og avslører sitt videre løp. Foran meg ser jeg fire personer, alle står vendt med ansiktet mot meg. Bak dem en hvit murvegg hvor gaten går i vinkel og fortsetter ned en trapp. Hvite vegger rundt oss, ingen vinduer, ingen ser oss. De holder en god formasjon, de dekker hele gaten.

I ettertid får jeg høre at ranerne i dette området er østeuropeere. "It is like a plague", forteller portieren på hotellet mitt. I så fall er de slaviske østeuropeere, ikke romfolk. Den ene kommer mot meg, overstrømmende pludrende på fransk, med en underskriftsliste i hånden. De samler tilsynelatende inn penger til døve.

Jeg tar opp lommeboken, kanskje ikke så mye av giverglede som fordi denne personen står rett foran meg og de tre andre dekker resten av retningene jeg kan gå i. Jeg opplever at å gi noen euro er beste måte å komme seg ut av en litt trykkende situasjon.

Så, lommeboken er i min venstre hånd, jeg bruker den høyre til å åpne myntlommen, og tar ut den største mynten, og gir til aksjonen. Men det er ikke den som er målet deres, de er mer happy for at lommeboken er oppe i dagen. De skal ha større summer. Mens den ene trykker underskriftsskjemaet inn mot kroppen min, kommer en annen inn fra vingen og røsker sedlene rett ut av lommeboken min med rutinerte, kjappe bevegelser.

Hvis jeg en dag blir ranet, har jeg tenkt, så skal jeg ikke gjøre noe. Helse er mer verdt enn penger.

Men jeg handler på instinkt.

Dette skjedde for bare noen timer siden, jeg har gått i sjokktilstand siden, suller rundt i gatene, pakker i meg store mengder sjokolade, og jeg er ikke så sjokkert av ransforsøket som jeg er over mitt eget svar på det.

Hånden min skyter ut, jeg får tak i hodet til tjuven. Jeg har på første forsøk fått et godt grep i nakkehårene, det er en stor ball med hår og lue inni neven min. Han virker uforberedt på denne vendingen, mindre trent i å slåss enn i å operere folks lommebøker. Jeg trekker ham inn mot kroppen min og rykker hånden ned. Det går fort, han gir meg mindre motstand enn vektene i styrkerommet på jobben. Jeg forbauses over hvor lett det var å rykke et menneskes hode en meter ned.

Med høyrehånden holder jeg ranerens hode i hoftehøyde, i venstrehånden de triste restene av lommeboken min. Han kjemper imot med torsoen som en laks som spreller på kroken, vrir på hodet, men det er neppe noen kick-ass opplevelse å bevege hodet når noen eier nakkehårene dine. Motstanden dabber ihverfall fort av. Gjengen hans står rundt meg, fortsatt har de en utmerket formasjon, jeg har fiender i alle retninger.

Det er her de skal gå inn og lage plukkfisk av meg. All normal høflighet, gruppeånd og dannelse tilsier at blodet mitt nå skal farge asfalten rød.

Jeg har ikke slåss siden barneskolen, og konseptet slåssing, slik jeg husker det, gikk ut på at jeg fikk juling. Jeg kan virkelig ikke å slåss. Stressnivået øker til sinnssyke høyder. Men fortsatt slipper jeg ikke hodet. Jeg er i det private næringsliv, og alle i det private næringsliv vet at har man fått tak i et godt hode vil man gjerne beholde det.

De angriper ikke, de rygger vekk. Alle tre går bakover i hver sin retning, i strak linje vekk fra meg. Det er en patetisk lagmoral vi er vitne til. Raneren jeg holder hiver pengene mine fra seg, han kaster dem i retning en av de ryggende vennene, men fyren gjør ikke noen mine til å gå frem for å ta dem opp. De stopper imidlertid ryggingen på rundt ti meters avstand, og slenger en del hissige meldinger som jeg ikke forstår. Vi står der vi er, alle sammen, med en bunke penger mellom oss. Og jeg holder et hode i hoftehøyde.

Jeg aksepterer byttet. Jeg slipper grepet mitt på dette mennesket, går frem og plukker sedlene mine opp fra asfalten. Teller dem og putter dem på plass i lommeboka.

Personen jeg slipper, løper vekk noen steg, fortsetter deretter i gange gjennom vinkelen og ned trappen. De tre andre ranerne fortsetter å rope og kjefte på meg. Jeg godtar det en stund, så kjefter jeg tilbake, roper shut up, you took my money. Jeg roper høyere enn dem, jeg brøler, og jeg hører på min egen stemme at jeg ikke er i nærheten av zen. Vi er bare en herlig gjeng med redde, skremte mennesker alle sammen.

Jeg kontrollerer at lommeboka inneholder sånn noenlunde det jeg kom med, lar dem beholde de to euroene jeg rakk å gi til den gode saken, og går fra stedet. Jeg går i samme retning som raneren jeg fikk tak i. Jeg vet ikke hva som er riktig, kanskje bør jeg fange tjuven og få tak i politi. Det irriterer meg at banditter som dette skal sverte ryktet til skikkelige hjelpeorganisasjoner. Men jeg opplever hele situasjonen som sterkt ubehagelig, og jeg ønsker meg vekk. Jeg finner at scoren er sånn omtrent lik, jeg ble utsatt for ransforsøk, raneren har fått hardhendt behandling.

Jeg går rundt på Montmartre i sjokk, jeg følger gater på måfå og aner ikke hvor jeg er, hodet er fylt av blod og jeg tenker ikke konstruktivt på hvordan jeg skal finne hotellet.

Lanseringsfest for Blodføre på lørdag

Kjære leser. Da Blodføre utkom lå jeg i en kjeller og kunne ikke delta på noen lanseringsfest. Nå, derimot, er boka frigitt av forlaget. Som betyr at jeg har en stabel Blodfører her. Og da syns jeg at jeg har lov å dra en lanseringsfest. Du er invitert.

Det skjer på lørdag, altså 30.november, klokka 19.00 i Margit Hansens gate 5, Oslo. Det vil si her:

Det blir vel en bokfest til forveksling lik en hjemmealenefest. Jeg stiller med noe fingermat og så tar du med det du vil drikke. Det blir brus her altså, men vi vet jo begge at du har problemer med å holde fingra unna spriten på lørdagskveldene, og jeg har ikke tenkt å hindre deg. 

Da jeg lanserte Trygdesnylterboka holdt jeg et foredrag som het "hvordan skrive bok". Det tenkte jeg å gjøre til tradisjon. Jeg starter foredraget cirka 19.30.

Jeg selger Blodførene for 50 kr, så hvis du er flink til å trøkke i deg kanapéer har du en fair sjanse til å gå i overskudd.

I samme kvartalet som leiligheten ligger Lompa, Pigalle og Andys Pub, og bortover der følger resten av sentrum, så det går an å bare svippe innom på vei ut i lysløypa.

Dette er første trekk i en plan om å bli mer synlig som skrivende menneske. Neste trekk er Forfatterfight 11.desember. Jeg fikk vite i dag at jeg er tatt ut til å lese i den første delfinalen.

Glohug har også begynt å snakke om Amazon-lansering av bøkene mine, altså e-versjoner nedlastbare fra Kindle. Og, da jeg la ned bloggen Livet Bak Murene i 2006 foreslo blant annet hun dama på det første bildet at den skulle bli roman. Det holder kanskje på å skje.

O-historie med plot

Stek løpsskoene i sju minutter. Hvis du kjenner en distinkt eim av svidd gummi bre seg over kjøkkenet, som brente bildekk, ta skoene ut av ovnen selv om tiden ikke er ute.

Draper ditt legeme i så mange lag tøy at du antar fasong av Michelinmannen.

Sett varmeanlegget i bilen på maks. Passiv oppvarming er aktiv oppvarmings degenererte bror, men mye bedre enn nada.

Hvis du har fett kan du gni inn foten i dette. Stamp i en pakke Brelett for alt jeg bryr meg.

Innerst, mot huden legger du et tynt lag ull, typisk en ullsokk. Så et lag av plast, gjerne en brødpose. Utenpå posen, nok en sokk av valgfritt materiale. Stikk deretter foten ned i dine nystekte sko.

Nyt varmen. Det blir den siste varmen du kjenner på en stund.

Det er minusgrader i lufta, et lag av rim dekker trær og bakke, men tæla har ikke kommet. Skogen vil deg ikke noesomhelst godt.

Myrene venter, uskyldige som bjørnunger, med en tynn skorpe av is oppå som sier, tråkk på meg, jeg skal bære deg på din lekne dans gjennom skogen. Under den bedragerske hinna ligger et lag av slush. Føttene dine skal gå ut og inn av iskald humus som stempelet i en bilmotor den neste timen. Skogen vil sørge for å bytte ut isvannet i skoene dine så ofte at kroppen aldri rekker å varme det opp.

Og det er ikke det største problemet ditt.

Problemet ditt er at du gjør dette frivillig. Et sted på veien må noe ha gått alvorlig galt.

Jeg står på start. Hodet og kroppen er låst i en kamp. 

- Kan da ikke bare stå her! Beveg oss! brøler kroppen.

-Kan ikke legge ut i svarte skauen uten en plan, sier hodet, og grunner stille over kartet. 

 - Jeg fryser ihjel! roper kroppen

- Tullprat, sier hodet.

- RED ALERT KOLDBRANN!

- Kjeftenpårei.

- Kjøttskalle.

- Fettklump.

Det er essensielt for idrettsutøvere å være god på indre dialog.

Hodet får lagt en plan. Jeg så at mannen som startet før meg fulgte stien skrått ut til høyre. Han vil unngå stupene og kampesteinene. Jeg skjønner hvor han kommer fra i denne saken, men jeg syns kartet hinter om en åpning, en luke i stuprekken. Opp gjennom steinura mellom stupene, rett under den røde streken. Suksessen avhenger av hvor mye trøbbel de store steinene vil by på.

Blokkfeltet ser ut som det er designet av Theodor Kittelsen, forstenede troll med mosehår. Det er visuelt brutalt, men går greit, stødige blokker som ikke gir etter når jeg tråkker på dem. Jeg får tro på veivalget.

Jeg går rett i første post. Ute til høyre kan jeg høre mannen som startet før meg, på vei mot posten, passert, eid. Jeg har spilt mine kort riktig så langt.

Jeg løper den nest lengste løypa, og det deltar femti stykker. Etter første post ligger jeg på delt åttendeplass. Trettito sekunder bak.

Neste strekk er variasjon over samme tema. Skal man følge den røde streken og klatre stup og skrenter, eller dundre stier til høyre. Omveien til høyre er relativt sett kortere denne gangen, men flesk, spekk og ister skal løftes ti ekstra meter rett opp. Jeg følger heller suksessoppskriften fra forrige strekk:

Mer Kittelsen der altså. Jeg har siktet på hullet i stuprekka som ligger akkurat der den røde streken går, der stupene slipper ned en patetisk unnskyldning av en bekk. 

På det avlange åpne (gule) feltet før posten kommer jeg mellom en sønn (bildet) og faren. De er på vei nedover. Den oppvoksende slekt er lett og fin i kroppen og har fått en luke på far sin. Jeg følger ryggen hans noen meter, så vinkler jeg ut fra det gule og inn i skogen. Hvorpå faren høylydt booker en orienteringsteknisk leksjon for sin løpsvillige sønn.

Rett før søkket som skjuler andre post, møter jeg mannen i svart for første gang. Han er forvirret og løper sakte på tvers av min retning. Jeg er cocky og fastslår at han skal litt lenger.

Et visst selvpålagt press merkes i det jeg løper ned i søkket, men den andre posten ligger der jeg tror den gjør.

Jeg har avansert til sjette plass, men er førti sekunder bak.

Mannen i svart kunne vært i ryggen min nå. Men han har tolket min påstand som grunnløst skryt, og er ganske langt bak meg.

Tredje post er såkalt skråli, konseptet er å holde høyden langs en ås. Jeg går i nedre kant av de to gule områdene.

Jeg finner tredje post greit, holder sjetteplassen, blør fortsatt sekunder til teten. Et lite minutt bak.

Mannen i svart er fortsatt på behagelig avstand bak.

Fjerde post er midt i et vann. Herlig. Da jeg så dette trodde jeg vi skulle løpe på isen. 

Men vannet er tappet ned, postbeskrivelsen er ´havbunn´.

Det bærer nedover i kamikazetempo, sjøen trer frem bak granleggene, kartlesing er bortkastet.

Det går fort, men jeg skjønner ikke at det går fort, for bak meg kommer mannen i svart dundrende enda fortere.

På bunnen av Steinbruvannet har jeg avansert til fjerdeplass i løpet, men blitt hentet inn av mannen i svart.

Femte post står for tur. Jeg ser bare ett fornuftig veivalg, opp på veien, og deretter finne stien under skrentrekkene.

Ved veien har en gjeng slått leir og fyrt opp bål. Jeg jobber ut fra en hypotese om at de sitter der stien begynner. Hypotesen er klin feil. Jeg får en gjesteopptreden i myrområdet. 

Mannen i svart finner stien. Han krøster en ubehagelig stor luke ut av min tabbe.

Femtepost. Mine frosne fingre har trykket video istedet for bilde.

Jeg blir temporært herjet med av den svartkledde, men i det store sammendraget har jeg klatret til tredje plass. Fortsatt er jeg rundt minuttet bak.

Sjette strekk. Veivalget mitt er å komme meg ned til veien til høyre for streken. Sørenden av Stokkvann ligger der som en slalåmport, jeg ønsker å treffe nært, men ikke så nært at jeg løper meg på vannet og tvinges rundt. 

Touchdown, med noen meter klaring fra porten finner jeg en sti. 

Ute på veien og mannen i svart er nå bare såvidt synlig i horisonten. Han har meg nå, han gjør meg til sin biatch. Uansett hva jeg gjør blir luken større. De negative tankene siger inn i meg. Jeg er sliten feit og lat, jeg skulle aldri blitt o-løper. 

Tenker man negativt går det saktere. Fra mine dager som seriøs har jeg noen mantraer som jeg repeterer i slike situasjoner. Her ruller "Du er i kjempeform men han har trent" frem og tilbake gjennom skallen.

Sjettepost. Jeg føler meg ikke som en million dollar, men umerkelig har løpet begynt å ta av. Den svartkledte har vært en god fartsholder.  Og teten har bommet. Jeg er fortsatt på tredje, men bare sju sekunder bak.

Til sjuendepost er det å følge ryggen i terrenget. Jeg sikter på punktet der stien krysser bekken, slik at jeg har et sikkert utgangspunkt for det avsluttende fremstøtet mot posten.

Da jeg nærmer meg syvende post, kommer en jevn strøm av folk mot meg med noen sekunders mellomrom, som om det spretter løpere ut av et hull i skogen. Jeg løper ganske enkelt dit de kommer fra. Det gir meg den sjuende posten (bak granlegg til H i bildet) uten nevneverdig kognitiv innsats. 

Man sparer tid på å slippe finorienteringen inn mot posten. Jeg avanserer til andreplass i løpet, jeg er ett sekund bak. 

Så er det ut og slite på langstrekket. Jeg ser bare ett vettugt veivalg. Jeg ønsker å følge stiene som til enhver tid ligger nærmest streken, til jeg når veien. Etter veien vil jeg følge venstre siden av åsen. Det betyr løping i myr, men jeg kan tåle en myr, jeg har fokkings brødposer rundt føttene.

Jeg beklager at billedkvaliteten faller utover i løpet. Delvis er jeg sliten, delvis har konkurranseinstinktet begynt å trumfe blogginstinktet. 

Jeg talte fire løpere rett foran meg da jeg løp inn i post sju. Så nå ser jeg ikke mye på kartet. Jeg har retningen, stien og våre venner menneskene.

Jeg passerer de tre første.

Da jeg når veien ser jeg at nummer fire har løpt rett over veien og inn i skogen. Han er på vei rett over åsen. Kanskje har han respekt for hva en novembermyr kan gjøre mot en menneskekropp. Jeg vil som sagt følge åsen på venstresiden, og det tillater meg å følge veien et stykke før myrmarerittet starter. 

På veien står denne mannen orientering. Jeg løper. En av oss må ta feil.

Han har støtte fra verdensmester Petter Thoresen. Han lærte meg en gang at du må tørre å stå bom stille hvis du ikke vet hvor du er.

Men min erfaring er at hvis du står stille, kommer folk til å ta deg igjen. Etter at de har tatt deg igjen, kommer de til å løpe ifra deg.

Myra gjør sitt beste for å sende blodomløpet mitt ut i streik. Brødposene svarer med lock-out.

Jeg kommer meg til post åtte. Løperen kjent som nummer fire lager lyder til høyre for meg, han er fortsatt på vei mot posten, hans preferanse av klatring fremfor surklende sump har ikke tjent ham vel. 

I den ville iveren med å passere fem løpere har jeg løpt over ævne. Jeg leder løpet med et halvt minutt. Lungene tilhører en druknende mann, hjertet truer med å sprenge brystkassa.

Niende strekk. Nok en gang handler det om å følge stiene nærmest streken, deretter, når jeg går tom for stier,  ligge på streken. 

Bak meg jager løper nummer fire meg. Kroppen har lyst til å slå ned på tempoet, men det er pinlig å bli passert.

Nummer fire jager meg opp i rygg på en oslostudine ...

Men jeg har sprengt meg selv, jeg har jo det, og jeg blir passert av nummer fire. Begge disse er rett foran meg på niende. Ledelsen min i løpet skrumper til 26 sekunder.

Som du ser har jeg trøbbel med kameraet. Jeg prøver å fikse, havner i videomodus, mobilen slår seg av, jeg må slå koden. Jeg bruker konsentrasjonen på dette mens jeg stoler på at de to foran meg holder oss på riktig sti. 

Vi følger stien som ligger under den røde streken ut fra niende. Så kommer vi til den kryssende stien. Og her inntreffer en krise i vårt vakre trekantforhold. De to foran meg går hver sin vei. Studinen går til venstre og finner stien som skrår vekk fra den røde streken. Mannen velger stien som ligger under den røde streken. Jeg føler meg som et etterlatt skilsmissebarn.

Jeg har gitt for mye slipp på kartkontakten til å vite hvem av dem som gjør det rette. Hvis jeg fortsatt skal ha gleden av selskap, må jeg velge kjapt. Hvem av disse to vet best hva de driver med. Blå drakt, rød drakt, mann, dame, elle, melle.

Om det er min feminisme eller min heterofili som slår inn, vet jeg ikke. Men jeg går for kvinnen.

Vi gjør en æresrunde på kollen til venstre for myra, deretter får vi en nølende inngang i posten. Mannen parkerer oss med et snaut halvminutt. Det er et halvminutt av livet mitt jeg aldri får igjen. Det er så fantastisk mye gøy jeg kunne brukt det halvminuttet til. 

Vunnet, for eksempel.

Jeg har falt tilbake til andreplass, ett sekund bak. Jeg har vært en skitten henger og får som fortjent. 

 I innløpet får jeg kameraet i orden. Deretter peiser jeg vill tulling. Jeg bruker 1.14 på spurten. Vinneren bruker også 1.14. Ergo blir jeg nummer to, ett sekund fra seier.

Arrangør Eyvind leser av brikkene til løperne etter målgang. Løpsbrikkene vet hvor du har vært, når du har vært der, og hvem du var der med. STASIs våte drøm der altså. Brikkene har et batteri, og batteriene har en levetid. Alle o-løpere vet at de før eller siden risikerer å bli diskvalifisert fordi brikken er død.

Brikken min er utgammel. Den ble operert ut av ryggen til en østtysker etter at Berlinmuren falt.

Kanskje ikke. Men den er gammel. Det geriatriske droget av en møkkabrikke har fått med seg noen få av de siste postene. Starten er aldri registrert.

Jeg blir diskvalifisert.

På badedammen rett ved mål har skøytesesongen startet. Folk skal ikke løpe orientering på denne tiden av året. Det er det brikken prøver å fortelle meg.

Men vent. Har du ikke nettopp sett bilde av postene? 

Beviser ikke det at jeg løp løpet?

Og, hva mer, registrerer ikke mobilkameraer tidspunktet som bilder tas på?

Eyvind får se bildene. Han godkjenner løpet og ber meg maile ham strekktider.

Så det koker ned til følgende. Dette bildet er tatt før jeg startet. Hvis det gikk sju sekunder eller mer fra jeg tok dette bildet til jeg startet, vant jeg løpet. 

Jeg tror at bildet er tatt cirka tjue sekunder før jeg startet, som innebærer at jeg vant med cirka tretten sekunder. Men jeg er genuint usikker, hvem husker sånt? Og jeg har selv formulert et regelsett for slike situasjoner, da jeg laget reglene for Wordfeud League of Honour. Der skrev jeg at hvis resultatet har forsvunnet, og du må rekonstruere det, vær helt sikker på at du ikke overdriver i din egen favør. 

Etter mine egne regler vant jeg ikke. Jeg meldte inn tap med ett sekund.