Tegne Nord-Amerika fra hodet

Jeg har tatt de første nølende stegene inn i den vidunderlig nerdete verdenen hvor man tegner kart fra hodet. Det handler om å pugge noen breddegrader og lengdegrader, og så trekke streker imellom de. Pluss at det hjelper å lære seg fasongen på stater og øyer sånn at man spotter det når kartet begynner å skli ut.

Her tegner jeg Nord-Amerika. Kommentarsporet på videoen bruker jeg til å dumpe funfacts. Videoen tar åtte minutter, men selve tegningen tok ca seks timer.

Tungvektsorientering

Jeg har fått GoPro-kamera, og filmet et orienteringsløp ved Sognsvann forrige onsdag:

 

 Dette er et såkalt Rankingløp. Jeg har også nylig blåst av to ukers arbeidstid på å lage en side som automatisk oppdaterer sammendraget i rankingløpene, den ligger her.

Det er det fjerde rankingløpet jeg blogger fra, her er de tre andre:

O-historie med plot
De viktige veivalgene i livet
Intimtyrannen 2013: Orientering

 Og blir man ikke lei etter det har jeg også skrevet Blodføre om orienteringsopplevelsen. Den er utsolgt i butikkene, men fås kanskje på biblioteket. Jeg har begynt å pusle med oppfølgeren til den boka nå.

Teksten

Teksten har stått opp før meg. Den sitter klar i sitt hjørne av ringen, morgenfrisk og slem. Jeg knytter hanskene, knytter skoene, skyggebokser litt i luften og gjør meg klar for første runde, uggen og mørbanket etter i går.

Vi åpner rolig, danser rundt i ringen med tette guarder. Jeg slår noen prøvende slag iblant, de blir parert og kontret. Teksten får inn en skikkelig kjatring, jeg smeller i canvasen og blir hengende i tauene.

- Du bør finne deg noe annet å gjøre. Spill et dataspill i stedet, sier teksten.

Gongongen går, jeg hviler, venter på neste runde. Teksten skuler på meg. Den har ikke tenkt å gi ved dørene. Ikke i dag heller.

Jeg går hardere på. Langer ut mine beste slag, teksten parerer lett og sender knallharde støt tilbake. Jeg går ned for telling. Nede for telling i andre runde og har ikke fått til noe. Enda en sånn dag. Jeg sleper meg til hjørnet.

- Stikk av. Dette gamet er for tøft for deg, sier teksten.

Jeg svarer ikke. Rundene går. Tredje, fjerde, femte, sjette, jeg mørbankes, grisebankes, jeg får knapt inn et slag.

I sjuende runde kaster teksten hanskene og avdekker de lange klørne sine. Den graver seg inn i brystkassen og går for hjertet mitt. Den river ut hjertet, spiser det, slurper i seg hjerterøttene som om de var spagetti. Jeg lider.

Men mens den spiser er garden dens nede. Jeg kan hamre løs på teksten, jeg får inn slag etter slag, jeg dundrer inn alt jeg eier og har, jeg får til det jeg skal. Mens hjerteblodet pulserer ut av brystkassen. 

Hendelsene i Litauen

Det virker ikke som at denne historien er fortalt på norsk før, ikke på internett ihvertfall, så jeg tar ansvar.

Diplomaten Chiune Sugihara fikk sparken fra den japanske utenrikstjenesten i 1947. Offisielt var det nedbemanninger i utenrikstjenesten. Men de lot ham forstå at det hadde med hendelsene i Litauen å gjøre.

Det må ha vært en nedtur. Da freden kom i 1945 ble han og kona tatt som krigsfanger av de sovjetrussiske styrkene som kom for å frigjøre Øst-Europa fra nazismen. I atten måneder satt de i russisk fangeleir, før de ble sendt hjem til Japan på den transsibirske jernbanen. Vel hjemme fikk Chiune altså sparken. Han fikk aldri utøve yrket sitt igjen.

For i 1939, da Sempo ble visekonsul i Litauen gikk det over stokk og stein. Det kostet ham karriéren. Han ble senere spurt om hvorfor han gjorde det han gjorde, og svarte:

Myndighetene i Tokyo opererte ikke som en enhet. Noen støttet nazistene, andre var ambivalente. Jeg følte det ble dumt å kontakte dem. Så jeg bestemte meg for ikke å vente på deres svar. Jeg visste at noen sikkert ville klage på meg i fremtiden. 

Livet etter krigen ble trangt, han bodde i Fukusawa med kone og tre barn, og livnærte seg blant annet som dørselger av lyspærer. Den ene sønnen døde i 1947.

Så det var ikke lett i Japan. Kanskje var det skamfullt også, å miste jobben, kanskje han bare ikke ville snakke, han var en stille mann. Ihvertfall var det praktisk talt ingen i Japan som visste noe om hendelsene i Litauen. Selv ikke naboene.

Sempo valgte i 1960 å dra fra Japan og ta jobb i Russland, siden han kunne språket fra sin tid som diplomat. I femten år var han fremmedarbeider i Moskva, mens han brødfødde familien i Japan.

Så begynte de å finne ham. Jehoshua Nishri var den første som greide å spore ham opp. Jehoshua var en israelsk attaché i Tokyo. I 1940 hadde Nishri vært jøde i Polen da nazistene kom. Han hadde flyktet men nazistene kom etter. Sammen med hundrevis av andre stod han utenfor det japanske konsulatet og dyttet mot jernporten i håp om å få komme seg inn. Hvor Sempo satt. Han spurte Tokyo om råd, ordren tilbake var å ikke utstede visa. 

Sempo brøt ordren, han jobbet 18-20 timer lange arbeidsdager med å utstede visaer, tilslutt var alle offisielle blanketter brukt opp, han utstedte på blanke ark med stempel og signatur. Han fikk bare noen dager før Tyskland annekterte Litauen, men fikk også en tidsfrist på å komme seg ut av landet, og brukte denne tiden godt. Han utstedte 2000 visaer til jøder og deres familier, og reddet derigjennom opp mot 6000 mennesker.  Fem ganger flere enn den noe mer berømte Oskar Schindler.

I 1985 fikk de han reddet skaffet han plass i  Righteous Among the Nations, æresklubben for de som reddet jøder under krigen, sammen med Schindler. Sempo er den eneste japaneren som har fått denne æren. På det tidspunktet var Sempo gammel, han var ikke frisk nok til å reise til Israel for å ta imot utmerkelsen. Han døde året etterpå.

Det har blitt litt post mortem-kred. I 1992 opprettet japanske myndigheter et minnesmerke i hjembyen, og senere har han fått et museum. Han har gater oppkalt etter seg i Kaunas og Vilnius og Tel Aviv, en park i Jerusalem, pluss en asteroide. Og en del priser, sånn ca søtti år etterpå.

Barneskirennopplevelsepåbrettet

Flere har gjort meg oppmerksom på at jeg dras inn i Stein Bjørnsen-saken. Stein Bjørnsen er en blind sjakkspiller fra Horten som mistenkes for juks.

I mattogpatt.no har sjakkforbundets rankingsjef Yggeseth presentert de største ratingfremgangene i Norge siden 2008. Det er barneskirenn:

Listen viser at Stein Bjørnsen har den nest beste fremgangen. Men i Bjørnsens tilfelle dreier det seg om ynkelige 263 poeng, mens jeg hopper 446 poeng.

Det er rett og slett ingen motstand. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang i søvne. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang sittende i en maurtue med et tubaorkester rundt meg. Jeg kunne klart Bjørnsens fremgang samtidig som jeg runddriblet rubiks kube med den ene hånden og brukte den andre til å telefonere med mora mi.

- nei, mamma, jeg sa europavei seks! hva? jeg sier, ulykken med han bonden skjedde på E6, hehey, nå løste jeg kuben ...

Morten Strand, tidligere visepresident i det internasjonale sjakkforbundet, uttaler:

Spørsmålet blir da om den fremgangen vi her står overfor lar seg forklare på naturlig vis. Mitt utgangspunkt er at en ratingfremgang på 560 poeng over 44 partier er i overkant av det mulige.

Han refererer her til hele Bjørnsens opptur, mens statistikken vi så på regner bare fremganger innen et halvt år. Uansett, 446 poeng frem på 9 partier er mye verre, så han sier det samme om meg.

Jeg ble først satt ut av juksebeskyldningene, men har nå fått kamplysten tilbake.

På bildet fra premieutdelingen kan man se utstyret jeg spilte med. Stripet dress.
Det er første bevis på at jeg er uskyldig, når har noen noensinne med en stripet dress gjort noe galt?

Det kan hevdes at man kan jukse med bluetooth-utstyr skjult i plaggene. Jeg har absolutt ingen peiling på bluetooth-utstyr og teknikk og sånt. Men dette er ikke en dress som inneholder bluetooth-utstyr, det er en gammeldags dress som er laget før bluetooth kom på markedet.

Hvis man ser på hva butikken sier om dressen, ser man absolutt ingenting om bluetooth:

Her er bordet jeg spilte på under NM. Jeg kunne ha bluet bordet fullt av tooth, men jeg aner ikke hvordan man bluer tooth, jeg aner ikke hvordan man slår på en datamaskin, og jeg tror at sjakkcomputer er et svarthvittrutet dyr i oksefamilien. Dette er uansett et helt vanlig respatexbord, laget før bluetooth kom på markedet

Hvis vi ser på hva forhandleren sier om det eksakt samme bordet, så er ikke bluetooth nevnt med ETT ord. 

Ikke ett eneste ord om bluetooth der altså. Go figure, mister vice president.

Det dras også inn hva man har gjort i andre idretter. Det fins jo diskusjoner og mistanker i andre sporter, som denne om hvordan jeg kan gå et skistadion på 11 sekunder når alle andre går på 14 eller mer. Men den saken er veldig uklar og jeg ønsker å være ekstremt diffus på hva som har foregått.

Jeg har riktignok gått ned for regelbrudd i sjakk før, jeg ble diskvalifisert i begge de to første NM-partiene mine, men det er ikke noe tegn på at jeg liker regelbrudd. Tvert imot blir jeg veldig sur når jeg blir tatt.

Fremgangen min kommer som følge av at jeg har studert ekstremt hardt. Jeg har nilest dette ruvende faglitterære verket fra perm til side tre, og det gir meg en enorm styrke siden jeg tror dette er et nivå i sjakkutdannelsen som de fleste av konkurrentene mine simpelthen hoppet over.

Dessuten, som min reportasje fra hurtigsjakk-NM viser, har jeg fokus på fiskeren. Det er en neglisjert brikke som rankingsinker som Bjørnsen eller Magnus Carlsen neppe bruker særlig tid på.

---

Litt seriøst til slutt. Med dette ønsket jeg ikke å legge sten til byrden for Bjørnsen. Voldtektsmenn slipper stort sett billigere unna i media enn Bjørnsen har gjort, og han har ikke brutt loven. 

Jeg tror at Stein Bjørnsen har jukset, men er ikke sikker. Der saken står nå krever sjakkforbundet en teoriprøve, mens Bjørnsen vil testes i det han har vist seg god til, sjakkturnering. Det høres ut som et rimelig krav fra Bjørnsen. Hvis ikke forbundet endrer seg kommer han bedre ut av dette enn forbundet gjør, i øynene til alle oss som ikke forstår sjakk godt nok til å skjønne at man kan se på trekkene fra et parti og si 'juks'. Vi utgjør kanskje 0% av forbundsstyret, men 99% av folket.

Fremgangen min handler forøvrig om at jeg pga svært liten sjakkrutine er håpløs i hurtigsjakk, som bloggposten sikkert viser. Men jeg var brukbar i langsjakk, når jeg fikk nok tenketid. For meg var forskjellen som sleggekast og synkronsvømming, men sjakkrankingen sauser bare disse sammen i samme rankingtall.