Teksten har stått opp
før meg. Den sitter klar i sitt hjørne av ringen, morgenfrisk og slem. Jeg
knytter hanskene, knytter skoene, skyggebokser litt i luften og gjør meg klar
for første runde, uggen og mørbanket etter i går.
Vi åpner rolig, danser
rundt i ringen med tette guarder. Jeg slår noen prøvende slag iblant, de blir
parert og kontret. Teksten får inn en skikkelig kjatring, jeg smeller i
canvasen og blir hengende i tauene.
- Du bør finne deg noe
annet å gjøre. Spill et dataspill i stedet, sier teksten.
Gongongen går, jeg
hviler, venter på neste runde. Teksten skuler på meg. Den har ikke tenkt å gi
ved dørene. Ikke i dag heller.
Jeg går hardere på.
Langer ut mine beste slag, teksten parerer lett og sender knallharde støt
tilbake. Jeg går ned for telling. Nede for telling i andre runde og har ikke
fått til noe. Enda en sånn dag. Jeg sleper meg til hjørnet.
- Stikk av. Dette gamet
er for tøft for deg, sier teksten.
Jeg svarer ikke.
Rundene går. Tredje, fjerde, femte, sjette, jeg mørbankes, grisebankes, jeg får
knapt inn et slag.
I sjuende runde kaster
teksten hanskene og avdekker de lange klørne sine. Den graver seg inn i
brystkassen og går for hjertet mitt. Den river ut hjertet, spiser det, slurper
i seg hjerterøttene som om de var spagetti. Jeg lider.
Men mens den spiser er
garden dens nede. Jeg kan hamre løs på teksten, jeg får inn slag etter slag, jeg
dundrer inn alt jeg eier og har, jeg får til det jeg skal. Mens hjerteblodet
pulserer ut av brystkassen.
