Vekten min nærmer seg et desitonn, men jeg makter ikke å slutte å stappe i meg dritt. Så jeg tenkte, hvis jeg sykler til Bergen går jeg kanskje ned i vekt.
Jeg startet fra moskéen i hjembygda grytidlig tirsdag 1.august. Målet var å nå Bergen på tre døgn. Jeg brukte en tung lavpris-mountainbike som sleper borti sine egne bremser når jeg trår, og å klikke fast føttene i pedalene er uaktuelt, jeg syklet i joggesko. Treningsgrunnlaget på sykkel var syltynt. På den positive siden hadde jeg følgebil som hjalp meg med noe av bagasjen.
Hvis du skal sykle Oslo-Bergen har du en rekke aktuelle veivalg. De korteste valgene går via Geilo, dessuten ville jeg gjerne sykle Rallarvegen, Haugastøl-Flåm. Som utelukker variantene via Haukeli. Så det handlet først om å velge en rute Oslo-Geilo, og deretter Geilo-Bergen.
Jeg var først fristet av å sykle nordover gjennom Nordmarka til Hønefoss, så jeg bestilte første overnatting i Nesbyen. Nærmere forskning viste at bilene kjører som gærninger på rv 7 i Hallingdalen. Syklister anbefaler ikke den veien. Jeg innså dessuten at å klatre rett opp til Nordmarka er en tøff start, man vil ikke ha melkesyre. Jeg booket om overnattingen, til Uvdal i Numedal, og startet turen langs fjorden i retning Drammen.
Først gikk det gjennom Oslo sentrum, og deretter ble det Tour de Finans, som man kaller de som sykler til jobb langs sykkelveien som starter ved Aker Brygge. Her er det mulig å få en god rygg og få noen billige kilometer. Men de seriøse folka syklet for fort til at jeg torde å henge på når jeg skulle sykle hele dagen, og de i mitt tempo dro ujevnt, tullet og dillet. Jeg endte med å dra på andre, men fikk ikke særlig hjelp selv.
Distansen Oslo-Liertoppen kostet tid. Tildels på grunn av stigning, men ikke bare det. Jeg forsøkte å følge sykkelrute 1, kyst-sykkelveien. Folk påstår at den er merket bra rundt Oslo, og den er sikkert grei sammenlignet med øvrig knallpatetisk sykkelveimerking i Norge, men den ER IKKE bra merket. Folkene som merker sykkelveier i Norge bruker helt klart ikke veiene selv. Og mister du en bilvei, kan du google deg inn på den igjen, men hverken Google eller, mistenker jeg, Veivesenet, aner hvor de nasjonale sykkelrutene går. Mister du sykkelveimerkingen er det ikke mye du kan gjøre. Snu gadd jeg ikke, så taktikken ble å holde retningen og håpe at jeg traff på merkingen igjen senere.
Jeg kjørte meg inn i skogholt og ut på brygger. Og ett sted litt etter Høvik har de i sin raushet merket to parallelle ruter med sykkelvei 1. Der de går sammen igjen, inni et boligområde, er skiltet som skal ta deg videre vestover solid dekt av en tett busk. Man ser derimot skiltene på de to versjonene av sykkelvei 1 som fører østover. Jeg gikk på finten, havnet på den andre sykkelvei 1, og hadde sola i fjeset en stund før jeg begynte å tenke. Hmmm, Bergen ligger vestover, og nå er det er rett etter soloppgang, hvordan er det der igjen, står sola opp i vest?
Liertoppen-Drammen-Hokksund, derimot, det er en human strekning, det er nesten fire mil uten nevneverdige motbakker. Bare å trykke på og hente inn viktig tid i sammendraget.
Det er tydelig at kommunene har forskjellige sykkelveibudsjett. Med en gang jeg kom inn i Nedre Eiker, kommunen Mjøndalen ligger i, startet sykkelveien stolt opp, rett bak kommuneskiltet. Intensjonene var gode, men budsjettet varte ikke så lenge, så stoppet sykkelveien i et DEL VEIEN-skilt og det var ut og danse med bobiler igjen.
Generelt gir sykkelveier i Norge en Potemkins Kulisser-følelse. De vedtas og bygges, for det tar seg bra ut, sykkelvei check, så kan pampene holde taler om antall sykkelveikilometer, men de vedlikeholdes knapt, det dårlige vedlikeholdet er bortimot skummelt under suboptimale lysforhold og de følger ikke best mulige trasé, den har bilene fått, det er ikke så nøye om syklistene må opp og ned.
Jeg kom meg greit til Hokksund. Jeg lå godt an til å rekke overnattingsstedet i Uvdal før midnatt.
Hovedveien går i en omvei via Kongsberg. En syklist kan spare drøyt fem kilometer ved å sykle gjennom marka. Det koster en hel del klatring på grusvei. Men jeg tenkte, marka er ikke full av tungtransport. Så fra Hokksund gikk jeg nord til Skotselv, og deretter fulgte jeg de hvite veiene til Flesberg.
Veiene så jo festlige ut på kartet, men for eksempel tilsvarer dette punktet på kartet ...
... dette punktet i terrenget.
Dette området bar jo preg av ubrukte veier, dyrene bodde på veien jeg syklet på, frosker og sommerfugler oppførte seg som ingen bil kunne ramme dem, men her var det ekstra vilt, plantelivet hadde også invadert. Jeg lurte jo på hvorfor den korteste veien mellom Oslo og Bergen var gjengrodd. Da jeg kom til brua skjønte jeg hvorfor.
Å få sykkelen over denne rakkeren var utfordrende, den siste tynne planken er ikke spesielt syklbar, og det er heller ikke plass til å gå over ved siden av sykkelen.
Det var en del forlatte hus inne i skogen også.
Veivalget var vakkert men stokk idiotisk.
Grusveiene buktet seg som ormer, opp og ned hele tiden, og kneikene var så bratte at jeg måtte trille sykkelen, jeg måtte jo ikke, men jeg hadde angst for melkesyre og opptatt av å holde meg på lav intensitet.
Jeg nådde Flesberg etter 16, her traff jeg følgebilen og fikk sykkelhjelm.
Matpausen varte til 18, tidsbudsjettet hadde nå sprukket med to timer, og det meste på grunn av skogturen. Det lå an til en mørk avslutning av dagsetappen, og verre, siden jeg også måtte opp grytidlig neste dag ville jeg få en kort nattesøvn.
Jeg burde jo late som om dag en var en praktopplevelse. Men det indre sjelelivet var angstpreget. Jeg har aldri syklet så langt før, persen var Oslo-Horten, på 106 km, og etter jeg passerte den distansen satt jeg bare og ventet på den store smellen.
Den første dagen syklet jeg 200 kilometer.
De har mye fin humor i Buskerud. Jeg så en flokk kuer omringe en traktor. Registreringsnummeret på traktoren startet med KU. Sånt setter jeg pris på.
I åttetiden om morgenen passerte jeg et jorde med kuer. De begynte å glane på meg, en etter en, tilslutt stod alle de tjue kyrne og glodde. Jeg var ikke klar for all denne oppmerksomheten, og ropte, "HAR DERE IKKE NOE BEDRE FORE". Dermed satte hele bølingen mot meg. Alle løp til nederste kant av innnhengningen, så ivrige at de nesten veltet hverandre, som om jeg var lagd av kumat. Min teori om denne episoden er at kuer forstår litt norsk, ikke så mye at de skjønte hva jeg sa, men nok til å få med seg ordet FORE og knytte det til mat.
Grønland, 06.23
Jeg startet fra moskéen i hjembygda grytidlig tirsdag 1.august. Målet var å nå Bergen på tre døgn. Jeg brukte en tung lavpris-mountainbike som sleper borti sine egne bremser når jeg trår, og å klikke fast føttene i pedalene er uaktuelt, jeg syklet i joggesko. Treningsgrunnlaget på sykkel var syltynt. På den positive siden hadde jeg følgebil som hjalp meg med noe av bagasjen.
Barcode kl 06.28
Hvis du skal sykle Oslo-Bergen har du en rekke aktuelle veivalg. De korteste valgene går via Geilo, dessuten ville jeg gjerne sykle Rallarvegen, Haugastøl-Flåm. Som utelukker variantene via Haukeli. Så det handlet først om å velge en rute Oslo-Geilo, og deretter Geilo-Bergen.
Høvik, 07.27
Jeg var først fristet av å sykle nordover gjennom Nordmarka til Hønefoss, så jeg bestilte første overnatting i Nesbyen. Nærmere forskning viste at bilene kjører som gærninger på rv 7 i Hallingdalen. Syklister anbefaler ikke den veien. Jeg innså dessuten at å klatre rett opp til Nordmarka er en tøff start, man vil ikke ha melkesyre. Jeg booket om overnattingen, til Uvdal i Numedal, og startet turen langs fjorden i retning Drammen.
Sandvika, 07.40
Damtjern, Liertoppen, 09.42
Distansen Oslo-Liertoppen kostet tid. Tildels på grunn av stigning, men ikke bare det. Jeg forsøkte å følge sykkelrute 1, kyst-sykkelveien. Folk påstår at den er merket bra rundt Oslo, og den er sikkert grei sammenlignet med øvrig knallpatetisk sykkelveimerking i Norge, men den ER IKKE bra merket. Folkene som merker sykkelveier i Norge bruker helt klart ikke veiene selv. Og mister du en bilvei, kan du google deg inn på den igjen, men hverken Google eller, mistenker jeg, Veivesenet, aner hvor de nasjonale sykkelrutene går. Mister du sykkelveimerkingen er det ikke mye du kan gjøre. Snu gadd jeg ikke, så taktikken ble å holde retningen og håpe at jeg traff på merkingen igjen senere.
Jeg kjørte meg inn i skogholt og ut på brygger. Og ett sted litt etter Høvik har de i sin raushet merket to parallelle ruter med sykkelvei 1. Der de går sammen igjen, inni et boligområde, er skiltet som skal ta deg videre vestover solid dekt av en tett busk. Man ser derimot skiltene på de to versjonene av sykkelvei 1 som fører østover. Jeg gikk på finten, havnet på den andre sykkelvei 1, og hadde sola i fjeset en stund før jeg begynte å tenke. Hmmm, Bergen ligger vestover, og nå er det er rett etter soloppgang, hvordan er det der igjen, står sola opp i vest?
Lier, 09.52
Liertoppen-Drammen-Hokksund, derimot, det er en human strekning, det er nesten fire mil uten nevneverdige motbakker. Bare å trykke på og hente inn viktig tid i sammendraget.
Drammen, 10.23
Det er tydelig at kommunene har forskjellige sykkelveibudsjett. Med en gang jeg kom inn i Nedre Eiker, kommunen Mjøndalen ligger i, startet sykkelveien stolt opp, rett bak kommuneskiltet. Intensjonene var gode, men budsjettet varte ikke så lenge, så stoppet sykkelveien i et DEL VEIEN-skilt og det var ut og danse med bobiler igjen.
Mjøndalen, 11.10
Generelt gir sykkelveier i Norge en Potemkins Kulisser-følelse. De vedtas og bygges, for det tar seg bra ut, sykkelvei check, så kan pampene holde taler om antall sykkelveikilometer, men de vedlikeholdes knapt, det dårlige vedlikeholdet er bortimot skummelt under suboptimale lysforhold og de følger ikke best mulige trasé, den har bilene fått, det er ikke så nøye om syklistene må opp og ned.
Hokksund, 11.58
Jeg kom meg greit til Hokksund. Jeg lå godt an til å rekke overnattingsstedet i Uvdal før midnatt.
Hovedveien går i en omvei via Kongsberg. En syklist kan spare drøyt fem kilometer ved å sykle gjennom marka. Det koster en hel del klatring på grusvei. Men jeg tenkte, marka er ikke full av tungtransport. Så fra Hokksund gikk jeg nord til Skotselv, og deretter fulgte jeg de hvite veiene til Flesberg.
Veiene så jo festlige ut på kartet, men for eksempel tilsvarer dette punktet på kartet ...
... dette punktet i terrenget.
Dette området bar jo preg av ubrukte veier, dyrene bodde på veien jeg syklet på, frosker og sommerfugler oppførte seg som ingen bil kunne ramme dem, men her var det ekstra vilt, plantelivet hadde også invadert. Jeg lurte jo på hvorfor den korteste veien mellom Oslo og Bergen var gjengrodd. Da jeg kom til brua skjønte jeg hvorfor.
Å få sykkelen over denne rakkeren var utfordrende, den siste tynne planken er ikke spesielt syklbar, og det er heller ikke plass til å gå over ved siden av sykkelen.
Det var en del forlatte hus inne i skogen også.
Veivalget var vakkert men stokk idiotisk.
Grusveiene buktet seg som ormer, opp og ned hele tiden, og kneikene var så bratte at jeg måtte trille sykkelen, jeg måtte jo ikke, men jeg hadde angst for melkesyre og opptatt av å holde meg på lav intensitet.
Jeg nådde Flesberg etter 16, her traff jeg følgebilen og fikk sykkelhjelm.
Matpausen varte til 18, tidsbudsjettet hadde nå sprukket med to timer, og det meste på grunn av skogturen. Det lå an til en mørk avslutning av dagsetappen, og verre, siden jeg også måtte opp grytidlig neste dag ville jeg få en kort nattesøvn.
Jeg burde jo late som om dag en var en praktopplevelse. Men det indre sjelelivet var angstpreget. Jeg har aldri syklet så langt før, persen var Oslo-Horten, på 106 km, og etter jeg passerte den distansen satt jeg bare og ventet på den store smellen.
Den første dagen syklet jeg 200 kilometer.
De har mye fin humor i Buskerud. Jeg så en flokk kuer omringe en traktor. Registreringsnummeret på traktoren startet med KU. Sånt setter jeg pris på.
I åttetiden om morgenen passerte jeg et jorde med kuer. De begynte å glane på meg, en etter en, tilslutt stod alle de tjue kyrne og glodde. Jeg var ikke klar for all denne oppmerksomheten, og ropte, "HAR DERE IKKE NOE BEDRE FORE". Dermed satte hele bølingen mot meg. Alle løp til nederste kant av innnhengningen, så ivrige at de nesten veltet hverandre, som om jeg var lagd av kumat. Min teori om denne episoden er at kuer forstår litt norsk, ikke så mye at de skjønte hva jeg sa, men nok til å få med seg ordet FORE og knytte det til mat.
