En båtflyktings historie

Det er nest siste dag av ramadan, og vi er invitert på middag hos den syriske familien Beidoun i Athen.

Her ser vi meg, Madammen, Magnus fra Dråpen i Havet, og Ahmed, familiefaren. 

Ahmed fremstår som en fin fyr, mild og snill. Han virker først og fremst opptatt av å ta vare på familien sin, blant annet at barna skal få utdanning. 

Ahmed rømte fra Syria med sin kone og deres fem barn. De har fått et sjette barn for tre uker siden, babyen ligger og sover i en barnevogn.

Barnefødselen er grunnen til at de er i denne leiligheten i Athen. De bor egentlig i en flyktningeleir i Thessaloniki sammen med 4000 andre. Der er det dårlige forhold, mye dop, lite sikkerhet, folk går rundt med våpen som ingen tar fra dem, det greske politiet tar lett på det som skjer inne i leiren. Mange flyktninger velger heller å bo på gaten enn i flykningeleiren, fordi det er tryggere. 

Ahmeds familie ble flyttet ut av leiren og til denne leiligheten i Athen da konen skulle føde, for flyktningeleiren er ikke et sted for høygravide. Leiligheten de får låne i disse ukene eies av FN-organisasjonen Praksis. Den ligger i horestrøket i byen, det er en spesiell stemning i gatene, guttegjenger og slibrige menn glaner på kvinner og prøver å vurdere prislappen.

Mens de er i Athen får barna undervisning av den norske organisasjonen Dråpen i Havet. Madammen er læreren deres, her lærer hun Sanep tallet to. 

Familien har ikke særlig mange eiendeler, de har de blitt fratatt i leiren i Tessaloniki. Det eneste jeg ser av personlige eiendeler er en liten bunke bøker på arabisk. Ahmed har på seg en skjorte fra tennisturneringen i Båstad, men han vet ikke hvor Båstad er eller at det er en tennisturnering. De går i brukte klær som folk i byer langt unna har lagt i klescontainere.

De får norskundervisning av Dråpen i Havet, for på onsdag skal familien flys til et norsk asylmottak. Det betyr ikke at de har fått asyl i Norge, det er bare en del av en internasjonal avtale hvor andre europeiske land hjelper Hellas med å behandle asylsøknader. De skal være i transittmottak i en uke, men vet ikke hvor de havner deretter. De er spent på hvor de havner, men minst like spent på flyturen. Ingen i familien har vært i fly før.

Familien ville normalt ha spist på gulvet. Siden det ikke ville vært noen suksess med mine stive muskler, har vi fått et bord som de voksne skal spise ved, mens barna får servering på bakkenivå. Vi ser Senap, Rouan og Said.

De yngste barna har ikke Ramadan. Rouan på tre år har mer energi enn resten av familien til sammen. Hun spretter rundt og synger bro, bro brille.

Fare fare krigsmann.

Med tre timer igjen til solnedgang har vi god tid til å snakke.

Familien er fra byen Idlib, som for fem år siden var på størrelse med Trondheim. Det er den neppe lenger.

Ahmed jobbet som sjåfør, både som taxi og for en grønnsakhandel, han kjørte ut frukt og grønnsaker til kunder i en pick-up. «Very good job», sier han. Sjåfør er et høystatusyrke i mange land, og jeg får inntrykk av at Syria er et av dem.

Han tjente bra, og i 2011 kunne han kjøpe hus til seg og familien. Som for de fleste som kjøper hus, gikk alle pengene hans med til det. Han flyttet dit sammen med sin kone og de fire barna de da hadde.

Samtidig pågikk det som vi kaller «den arabiske våren», regjeringer i Tunis og Egypt fikk kjørt seg, og så startet opprøret mot den syriske regjeringen. Idlib ligger nær Aleppo, i kjerneområdet for opprøret, og opprørerne tok Idlib på slutten av 2011.

På starten av 2012 begynte fly å sirkle over byen. I ti dager fløy de over byen og forsvant. Jeg spør Ahmed om det var amerikanske eller russiske fly, han vet ikke, men han legger til ‘syriske’ på listen min.

En dag da Ahmed var på vei hjem fra grønnsakhandelen, så han flyene returnere. Denne dagen kom de med bomber. Familien hans var hjemme, og Ahmed skyndte seg hjemover, men han rakk ikke å komme hjem. Han så en av bombene treffe sitt eget hus. Det var en sky av støv. Bomben gikk gjennom taket og gikk av inne i ett av rommene.

Da han nådde hjem trodde han alle var døde. Utenfor huset ble han møtt av sin bror, som stod med Ahmeds lille datter i armene. Broren fikk roet ham ned, han fortalte at alle overlevde. Ingen av dem hadde vært i rommet der bomben traff, huset hadde L-form og alle var i et annet rom som lå i vinkel vekk fra rommet som ble bombet. Huset var totalødelagt. «Hvis du hadde stått inne i huset mitt og sett deg rundt, ville du trodd at alle som var her, døde», sier Ahmed. Han gir æren til Allah.

Han forteller ikke lett her. Han må stoppe opp lenge, og blir blank i øynene. Jeg har dårlig samvittighet for å ha plaget ham ut i denne historien. Men han fortsetter, det er også noe i ham som vil fortelle.

Huset deres var borte, de var blitt fattige, og de flyttet til et annet hus, som de leide. Året etter ble også dette huset bombet. Også denne bomben traff inne i huset, også denne gangen overlevde alle.

De flyttet nok en gang. Året etter ble også dette huset bombet. Bomben traff på utsiden av huset.

De ble bombet tre ganger på tre år. Ahmed ramser opp årstallene, 2012, 2013, 2014.  Familien flyttet til et fjerde hus, men Ahmed tenkte, så heldig som vi har vært fortsetter vi ikke nødvendigvs å være. Han ville flykte fra Syria.

Det streifer meg at når de er så hissige på å bombe han må han jo være viktig. Men han virker ikke politisk i det hele tatt. The police are bad, sier han. Both sides have police, and both sides are bad. Han peker på meg og Magnus, en annen av gjestene fra Dråpen i Havet, og han sier, hvis dere to vil slåss, hvorfor må det ramme meg. Han forstår ikke, hvis to parter vil slåss, hvorfor må en tredje part bli rammet.

Med begge sider mener han regjeringsstyrkene til Assad, og opprørerne. Øvrige parter i Syria, som kurderne og ISIS, er lenger øst, og er neppe en faktor i kampen om hjembyen hans.

De bestemte seg for å flykte. Ahmeds brødre ville også flykte med sine familier, og de satset på å passere grensen en og en familie, slik at de kunne rapportere tilbake til de som kom etter hva de skulle passe seg for. 

Ahmed betalte menneskehjelperen 1000 dollar for å få smuglet seg og familien over grensen til Tyrkia. Forsøket endte på grensen. Kommer man seg over grensen er man asylsøker og har visse rettigheter. Men stoppes man på grensen kan man sendes tilbake, gjerne hardhendt. Det tyrkiske politiet tvang Ahmeds små gutter til å sitte på knær på bakken, med hendene bak hodet, mens de rettet geværene mot dem.

De måtte altså snu og dra tilbake til Syria, og jeg spør om han mistet de tusen dollarene. Det gjorde han ikke, de fikk igjen pengene, siden flukten ikke lyktes.

Men de prøvde igjen, og igjen. Den ene brorens familie ble tatt og sendt tilbake fire ganger av tyrkisk politi. Ahmeds familie var heldigere.

I det andre forsøket ble Ahmeds familie kjørt i bil til de var i gangavstand fra den tyrkiske grensen. Derfra krysset de grensen til fots, gåturen var ikke lengre enn en halv time før de nådde frem til en leilighet som lå på den tyrkiske siden av grensen. De meldte seg ikke som asylsøkere, Tyrkia har ikke noe godt rykte, og de ønsket å holde seg skjult for tyrkiske myndigheter. Ahmed ringte en venn som var vest i Tyrkia, i nærheten av Izmir, på vestkysten, hvor det er mulig å sette ut i båt og nå Europa.

Ahmeds familie tok seg gjennom Tyrkia med vanlig rutebuss. Når de støtte på problemer, ringte de vennen og fikk ham til å snakke tyrkisk med bussjåførene. 

Da de var fremme på vestkysten skaffet de seg raskt plass på en båt. De var totalt i Tyrkia i en uke. Båtturen kostet 2000 dollar, og de havnet i en overfylt båt med 52 mennesker som siktet mot nærmeste greske øy, Lesbos. Underveis på turen ble de plukket opp av en norsk båt, Ahmed mener det var en båt fra Norges Røde Kors, men det var mer trolig redningsskøyten Peter Henry von Koss, den patruljerte farvannet mellom Lesbos og Tyrkia fra juli 2015 til januar i år, for å plukke båtflyktninger ut av overfylte, synkeferdige gummiflåter. Tusenvis av mennesker drukner fortsatt årlig i Middelhavet, vi snakker mindre om det samtidig som dødstallene stiger.

Ahmed og de andre flyktningene ble tatt ombord i Peter Henry von Koss, for å bli tatt med videre til den greske øyen Lesbos. Men før de nådde så langt fikk kapteinen øye på en annen båt. Kapteinen hadde en god kikkert, Ahmed så ikke den andre båten før en halv time senere. Ahmed og de andre flyktningene ble rådspurt om det var greit at redningsskøyten også reddet denne båten før de satte mot Lesbos, og solidariteten med andre flyktninger var sterk.

Men de var ikke raske nok, den tyrkiske kystvakten var raskere. Før de nådde bort til den andre båten ble den bordet av bevæpnet politi. Flyktningene på denne flåten ble arrestert og returnert til Tyrkia, mens de som var i den norske redningsskøyten var nær nok til å se på dramaet. Mange av flyktningene gråt av synet, men noe som gjorde inntrykk på Ahmed var at også den norske kapteinen felte tårer.

Tyrkia varierer stort i hvor strengt de bevokter grensene sine, det gjelder både grensene mot Europa, og grensene sørover mot Syria og Irak. I perioder hvor grensene er stengt hoper det seg opp med folk inne i Tyrkia som vil krysse over.

Ahmed og familien ble satt i land i Lesbos, og derfra overført til flyktningeleiren i Thessaloniki. Det er en dårlig leir, som regel er mindre leire bedre enn store leire. Men Ahmed forsøkte å gjøre det beste ut av det, han opprettet en kafe og småbutikk i flyktningeleiren, hvor han blant annet lagde Frappé. Han serverer oss Frappé også, og den er virkelig god, han behersker det vanskelige kunststykket å lage kald kaffe uten at den blir bitter.

Etter noen uker i leiren får de høre nytt fra Syria. En bombe hadde truffet det siste huset de bodde i.

Fire hus, fire bomber. Ubegripelig.

Dette er den eneste syriske historien jeg vet om, og jeg vet om den fordi flukten deres lyktes. Det er en historie uten død.

Det var tjue millioner folk i Syria da krigen startet. Det finnes millioner av sterke historier. Mange som aldri blir fortalt, mange som er mørkere enn denne.

Ahmed har sju søstre og to brødre. En bror er nå i Norge. Den andre broren rømte til Tyskland via Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia og Østerrike. En av søstrene er også i Tyskland, en er i Tyrkia, og fem er igjen i Syria. Ahmeds kone har ni søstre og to brødre. En bror og en søster er i Libanon, ni er igjen i Syria.