Leksikon sier:
Hæ, sier du.
Kartet, sier jeg. Dette forvokste papirflaket genererer syke mengder luftmotstand. Trær må hugges for å lage kartet, trykksverte produseres, gjerne giftig, av palmeolje, av barnearbeidere, gråtende, med sarte fingre, og så puttes det i plast med sine konsekvenser for sjølivet, klimakrise, krig, sult, nød og ubeskrivelige lidelser.
Noen må ta tak. For barna. Verden trenger orientering uten kart.
Denne idretten har jeg begynt med denne uka.
Jeg startet på torsdag med turorientering i Ski kommune. Det er det de kaller skiorientering. Tror jeg.
Det var en myk start, seks poster, snille som teddybjørner.
Før start måtte kartet pugges. Pugge ting gjør jeg best når jeg knoter med en penn, så jeg tegnet en del i prosessen. Tegningen ble igjen hjemme, og i skallen.
Jeg dro ut i skogen, nervøs som aldri før under tur-O. Som riktignok er en lite nervepirrende aktivitet. Øreklokkene betyr ikke at noen sufflerer meg hjemmefra, jeg er ikke Stein Bjørnsen heller, jeg hører bare på musikk.
Jeg hadde pugget at jeg skulle følge en sti, men høsten hadde dekt stiene godt til. Det var skummelt, for mistet jeg stien min hadde jeg ikke noen plan B.
Og ble griseglad. Som en unge igjen, det minnet meg om hvor stort kick det var å finne orienteringsposter da jeg var elleve. Endorfinsenteret er fortsatt klart for å jobbe, bare oppgaven oppfattes vanskelig nok.
Jeg brukte kompass, og pugget retningen jeg skulle i. Sjøkapteiner har flere hundre tall de deler inn kompassretninger i men jeg kan ikke sånne, jeg er en primitiv livsform. Den oransje nord-pilen er klokken 12, og her løper jeg i retningen 'klokken 7'.
Jeg ble veldig glad for hver post jeg fant, jeg ble jo det, for jeg så for meg at dette kunne bli komplett fiasko.
Slik forløp turen:
Det eneste problemet jeg støtte på var på vei til post 90, i stikrysset etter at innsjøen var passert. Der hadde jeg pugget at jeg skulle ta stien som førte opp på åsen. Jeg trodde da jeg la planen at jeg skulle se åsen fra stikrysset, men det gjorde jeg ikke, det var jo tett skog. Men jeg hadde 50/50 sjanse til å gjette rett, og gjorde jo det, så det ser pent ut på opptaket.
Dette var en lett o-løype, med mye sti, typisk B-nivå. Men jeg kom igjennom uten å tafse på kartet, og følte at jeg hadde kvalifisert meg til neste level.
Konkurranseorientering, nivå A, uten kart. Sjekk angsten.
I mange o-løp er dette umulig, fordi du får ikke se kartet før du løper ut i skauen. Men i rankingløpene i Oslo får man kartet før start. De begynner å selge kart klokken 12 og siste tillatte start er 14, så hvis man makser det ut har man to timer på seg til å pugge kart og løype. Det er hvis man kommer presis 12, men det greide jeg jo ikke.
Det var kaldt, så jeg satte meg i bilen for å pugge, tegne og fortelle. Løypa var 6 kilometer i luftlinje, og hadde 14 poster. De tre første gikk greit å pugge, men 4. og 5. var skråliposter som virket så nådeløse at jeg hadde lyst til å gi opp prosjektet. Hvis jeg bommet uti der ville jeg bare drifte videre i terreng som var pregløst og likt, som en romsonde som har utspilt sin rolle og glir stødig ut av solsystemet.
Etter å ha fått kjeft av fotografen for kyllingtendensene, pugget jeg resten av løypa, brukte all tiden jeg hadde, og startet uten kart rett før tidslimiten. Jeg hadde kartet i baklomma som sikkerhetsnett. Det er derfor jeg til nå har brukt sykkeldrakter i denne sporten, de har baklomme.
Skammens baklomme.
Her er videoen fra dette forsøket:
Og jeg poster et bilde fra startområdet her før jeg babler videre, slik at de som vil se videoen uten spoilers, kan gjøre det.
Dette forsøket er meningsløst hvis man skal henge på andre løpere eller flyte på lokalkunnskap, men jeg er ikke spesielt kjent i terrenget, og så heller ingen andre løpere underveis.
OK, på tide med konklusjonen.
Femten strekk, ti gikk bra uten kart, to gikk med tidstap men uten kart, men tre gikk skikkelig galt og tvang meg ned i skammens baklomme.
Og jeg vet at det jeg prøvde på var vanskelig, og at rutinen min på dette er null, men det føles som nederlag likevel. Jeg er skuffa.
På plussiden var pugginga. Det går faktisk an å pugge en hel o-løype slik at du aldri blir stående i skogen og lure på 'hva nå'. Jeg husket alle planene jeg hadde, blandet ikke sammen strekk eller stier eller sauset sammen retninger. Men man kan alltid pugge enda en stein, enda en myr, versjonen man får med halvannen times innsats er tynne greier. Det mentale kartet er en typisk solskinnsvenn. Når alt går bra er han der, men med en gang det butter mot, er han søkk borte og du må klare deg sjøl.
Tre steder gikk det altså skikkelig galt, og skal man bli bedre må man analysere hvorfor.
Her er det første stedet, før 3.post. Jeg har billet meg inn at jeg leter etter en splitt mellom to stier. Men den til høyre er ikke en sti, det er en såkalt uthogd linje, sikkert en skiløype som ligger brakk om sommeren. Kartet hinter om det, men jeg pugget feil og var forberedt på to stier. Bak meg fins et ekte stikryss som jeg klarer å koke en parallellfeil på. Parallellfeil er kryptonitt for orienteringsløperen. Ingen superkrefter virker da, du kan løpe så fort du vil.
Her, like ved feilen jeg gjorde, er det myr under stien, og hadde jeg lært meg den myra hadde jeg hatt et sikkerhetsnett. Mer pugging reduserer sjansen for feil.
Andre tabbe: På femte post satset jeg alt på å finne et åpent område i skogen, som jeg skled forbi på oversiden uten å se. En del slike åpninger er synlige fra avstand, sollys slipper ned og de blir som små soler på bakken, derav ordet lysning. Men ikke denne. Dermed klatrer jeg før jeg skal og mer enn jeg skal. Det kunne gått bedre med skrittelling.
Tredje feil: jeg kommer ut på en sti til høyre for der jeg skal, og jeg vet det egentlig, for jeg har pugget at hvis jeg gjør det, vil terrenget bak stien gå oppover. Til tross for det snur jeg ikke, jeg gjør som jeg ville gjort med kart, fortsetter i retning av posten og satser på å ta meg inn. Det skal noe til å lykkes med det uten kart.
Jeg registrerer at jeg var blitt langt mer nonchalant på post ti enn jeg var i starten av løpet.
For jeg har mange vaner fra orientering med kart som er skadelig i denne nye idretten. Jeg har vent meg til å løpe orientering som en sløvskalle, semi-konsentrert, for etter mange år med kart trenger jeg ikke hele hjernen for å finne postene. Det durer popsanger og analyser av hverdagen gjennom skallen. Jeg merket at dette slo inn til stadighet, selv om jeg ikke hadde råd til å glippe konsentrasjonen.
Hvis jeg skal holde en kompasskurs, vil jeg, når jeg har kart, gjøre små justeringer, velge beste rute gjennom skogbunnen og ikke krangle meg gjennom buskasene som kompasset sier at jeg skal igjennom. Kartet reddder meg inn.Men denne luksusen har jeg heller ikke råd til nå. Jeg må bli mer nazi på kompasskursene.
Nuvel. Nederlag der altså, men jeg har fortsatt en nullvisjon. A-løype, uten henging, med null bruk av kart.
Orientering er en idrett hvor man navigerer i terreng ved hjelp av kart (..)Og jeg spør. Er vi nødt til å ha det sånn? Er dette noe vi må finne oss i, svelge ned med taus aksept? I verdens rikeste land?
Hæ, sier du.
Kartet, sier jeg. Dette forvokste papirflaket genererer syke mengder luftmotstand. Trær må hugges for å lage kartet, trykksverte produseres, gjerne giftig, av palmeolje, av barnearbeidere, gråtende, med sarte fingre, og så puttes det i plast med sine konsekvenser for sjølivet, klimakrise, krig, sult, nød og ubeskrivelige lidelser.
Noen må ta tak. For barna. Verden trenger orientering uten kart.
Denne idretten har jeg begynt med denne uka.
Jeg startet på torsdag med turorientering i Ski kommune. Det er det de kaller skiorientering. Tror jeg.
Det var en myk start, seks poster, snille som teddybjørner.
Før start måtte kartet pugges. Pugge ting gjør jeg best når jeg knoter med en penn, så jeg tegnet en del i prosessen. Tegningen ble igjen hjemme, og i skallen.
Jeg dro ut i skogen, nervøs som aldri før under tur-O. Som riktignok er en lite nervepirrende aktivitet. Øreklokkene betyr ikke at noen sufflerer meg hjemmefra, jeg er ikke Stein Bjørnsen heller, jeg hører bare på musikk.
Jeg hadde pugget at jeg skulle følge en sti, men høsten hadde dekt stiene godt til. Det var skummelt, for mistet jeg stien min hadde jeg ikke noen plan B.
Men jeg fant posten
Og ble griseglad. Som en unge igjen, det minnet meg om hvor stort kick det var å finne orienteringsposter da jeg var elleve. Endorfinsenteret er fortsatt klart for å jobbe, bare oppgaven oppfattes vanskelig nok.
Jeg brukte kompass, og pugget retningen jeg skulle i. Sjøkapteiner har flere hundre tall de deler inn kompassretninger i men jeg kan ikke sånne, jeg er en primitiv livsform. Den oransje nord-pilen er klokken 12, og her løper jeg i retningen 'klokken 7'.
Jeg ble veldig glad for hver post jeg fant, jeg ble jo det, for jeg så for meg at dette kunne bli komplett fiasko.
Slik forløp turen:
Det eneste problemet jeg støtte på var på vei til post 90, i stikrysset etter at innsjøen var passert. Der hadde jeg pugget at jeg skulle ta stien som førte opp på åsen. Jeg trodde da jeg la planen at jeg skulle se åsen fra stikrysset, men det gjorde jeg ikke, det var jo tett skog. Men jeg hadde 50/50 sjanse til å gjette rett, og gjorde jo det, så det ser pent ut på opptaket.
Dette var en lett o-løype, med mye sti, typisk B-nivå. Men jeg kom igjennom uten å tafse på kartet, og følte at jeg hadde kvalifisert meg til neste level.
Konkurranseorientering, nivå A, uten kart. Sjekk angsten.
I mange o-løp er dette umulig, fordi du får ikke se kartet før du løper ut i skauen. Men i rankingløpene i Oslo får man kartet før start. De begynner å selge kart klokken 12 og siste tillatte start er 14, så hvis man makser det ut har man to timer på seg til å pugge kart og løype. Det er hvis man kommer presis 12, men det greide jeg jo ikke.
Det var kaldt, så jeg satte meg i bilen for å pugge, tegne og fortelle. Løypa var 6 kilometer i luftlinje, og hadde 14 poster. De tre første gikk greit å pugge, men 4. og 5. var skråliposter som virket så nådeløse at jeg hadde lyst til å gi opp prosjektet. Hvis jeg bommet uti der ville jeg bare drifte videre i terreng som var pregløst og likt, som en romsonde som har utspilt sin rolle og glir stødig ut av solsystemet.
Etter å ha fått kjeft av fotografen for kyllingtendensene, pugget jeg resten av løypa, brukte all tiden jeg hadde, og startet uten kart rett før tidslimiten. Jeg hadde kartet i baklomma som sikkerhetsnett. Det er derfor jeg til nå har brukt sykkeldrakter i denne sporten, de har baklomme.
Skammens baklomme.
Her er videoen fra dette forsøket:
Og jeg poster et bilde fra startområdet her før jeg babler videre, slik at de som vil se videoen uten spoilers, kan gjøre det.
Dette forsøket er meningsløst hvis man skal henge på andre løpere eller flyte på lokalkunnskap, men jeg er ikke spesielt kjent i terrenget, og så heller ingen andre løpere underveis.
OK, på tide med konklusjonen.
Femten strekk, ti gikk bra uten kart, to gikk med tidstap men uten kart, men tre gikk skikkelig galt og tvang meg ned i skammens baklomme.
Og jeg vet at det jeg prøvde på var vanskelig, og at rutinen min på dette er null, men det føles som nederlag likevel. Jeg er skuffa.
På plussiden var pugginga. Det går faktisk an å pugge en hel o-løype slik at du aldri blir stående i skogen og lure på 'hva nå'. Jeg husket alle planene jeg hadde, blandet ikke sammen strekk eller stier eller sauset sammen retninger. Men man kan alltid pugge enda en stein, enda en myr, versjonen man får med halvannen times innsats er tynne greier. Det mentale kartet er en typisk solskinnsvenn. Når alt går bra er han der, men med en gang det butter mot, er han søkk borte og du må klare deg sjøl.
Tre steder gikk det altså skikkelig galt, og skal man bli bedre må man analysere hvorfor.
Her, like ved feilen jeg gjorde, er det myr under stien, og hadde jeg lært meg den myra hadde jeg hatt et sikkerhetsnett. Mer pugging reduserer sjansen for feil.
Andre tabbe: På femte post satset jeg alt på å finne et åpent område i skogen, som jeg skled forbi på oversiden uten å se. En del slike åpninger er synlige fra avstand, sollys slipper ned og de blir som små soler på bakken, derav ordet lysning. Men ikke denne. Dermed klatrer jeg før jeg skal og mer enn jeg skal. Det kunne gått bedre med skrittelling.
Tredje feil: jeg kommer ut på en sti til høyre for der jeg skal, og jeg vet det egentlig, for jeg har pugget at hvis jeg gjør det, vil terrenget bak stien gå oppover. Til tross for det snur jeg ikke, jeg gjør som jeg ville gjort med kart, fortsetter i retning av posten og satser på å ta meg inn. Det skal noe til å lykkes med det uten kart.
Jeg registrerer at jeg var blitt langt mer nonchalant på post ti enn jeg var i starten av løpet.
For jeg har mange vaner fra orientering med kart som er skadelig i denne nye idretten. Jeg har vent meg til å løpe orientering som en sløvskalle, semi-konsentrert, for etter mange år med kart trenger jeg ikke hele hjernen for å finne postene. Det durer popsanger og analyser av hverdagen gjennom skallen. Jeg merket at dette slo inn til stadighet, selv om jeg ikke hadde råd til å glippe konsentrasjonen.
Hvis jeg skal holde en kompasskurs, vil jeg, når jeg har kart, gjøre små justeringer, velge beste rute gjennom skogbunnen og ikke krangle meg gjennom buskasene som kompasset sier at jeg skal igjennom. Kartet reddder meg inn.Men denne luksusen har jeg heller ikke råd til nå. Jeg må bli mer nazi på kompasskursene.
Nuvel. Nederlag der altså, men jeg har fortsatt en nullvisjon. A-løype, uten henging, med null bruk av kart.
