Det var en kald dag i bloggeby. Mens den foregående uken var varm og solfylt, var dagen i dag preget av kalde gufs og snøfnugg som virvlet med vinden. Snøen hadde lagt seg uregelmessig som et slitt og hullete teppe over asfalt og grøftekanter. Gatene var tomme. Enten var folk inne for å holde varmen, eller så var de skremt av de siste dagers hendelser. Ryktene skulle også ha det til at mange hadde reist bort, og at en del hus nå sto tomme.
Undrehuset var ett av de husene som sto tomme. Undre hadde ikke vært hjemme siden søndag, og hadde ikke gitt lyd fra seg siden. Som nærmeste nabo til funnstedet ville hun vært et nøkkelvitne hvis vi bare hadde fått tak i henne. Om hun hadde sittet i stuen og kikket ut av vinduet på det rette tidspunktet, er det sannsynlig at hun hadde sett hvem som dumpet Emelie bare noen meter bortenfor Undres egne bringebærbusker. Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen og blitt skremt? Og derfor hadde rømt byen? Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen, blitt oppdaget, og deretter drept? Eller kan det hende Undre selv var morderen, og nå hadde stukket av for å ikke bli fakket? Hvem visste vel bedre enn henne hvor i området mellom Møkkablogger Highway og bringebærbuskene det var best å dumpe en søppelsekk ned likbiter? Hun var best kjent der.
Jeg tok meg friheten å gå en runde rundt Undrehuset. Ethvert spor jeg kunne finne ville være interessant. Og fant jeg ikke noe spor her, vel… så var det også en nyttig opplysning.
Det vil være galt av meg å si at jeg fant noe interessant i hagen til Undre. Derimot så jeg noe da jeg prøvde å kikke inn i boligen via vinduene. Noe som kanskje var tilfeldig, men som også kunne vise seg å være interessant. På arbeidsrommet sto PC-en hennes fortsatt på, til tross for at ingen hadde sett henne på flere dager. Og på skjermen var et ansikt av en dukke – som hadde blitt manipulert til å se levende ut. I likhet med Minneapolise hadde Undre altså en tydelig interesse for ansiktsbilder på elektronisk format. Var det morderens ansikt som Undre hadde prøvd å modellere? Hvorfor ble hun så plutselig borte at hun ikke rakk å slå av PC-en engang?
Naboen til Undre, HvaHunSa, drev hotell. Hun hadde heller ikke kommet med noe vitneutsagn. Jeg kunne se at det var lys på enkelte rom, så jeg bestemte meg for å ta turen over for å spørre henne ut. Sprek som jeg er, hoppet jeg over hekken og gikk gjennom hagen. En hage som var overfylt med skilter som ”Tråkk ikke på gresset” og ”Vokt dem for pitbullbloggeren”. Hah… det skal sterkere krutt til for å skremme vekk en hardbarket privatetterforsker med splitter ny detektivhatt. Så lenge saken pågår er det min lov som gjelder.
HvaHunSa kunne ikke si at hun husket noen spesielle hendelser fra mordnatten. Imidlertid hadde hun oppdaget merkelige ting i de påfølgende dagene. En gjest med navnet Habben hadde låst seg inne på rom 66 og ikke gitt lyd fra seg på flere dager. Det eneste livstegnet han ga fra seg var all maten han bestilte opp på rommet. ”Han spiser som ti sultne… eh… ti sultne tenåringsgutter som er virkelig sultne”, sa HvaHunSa, og la ikke skjul på at maten som gjesten bestilte – og fortærte – var langt mer enn hva som normalt skulle mette en person. ”Sånn er det hele tiden”, sa hun. ”Gjestene betaler bare for seg selv, og så smugler de gjester inn på rommet.” Akk ja, fattige ungdommer med hormoner i sving. Jeg forsto ikke helt hvilken kobling dette kunne ha til saken før HvaHunSa fortsatte: ”… og for å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke helt at noen helt frivillig kan låse seg inn på et lite rom i flere dager med en slik mann. Ikke at jeg har sett ham altså, men jeg ville fått klaus. Lurer på hva de holder på med…”
Frivillig var nøkkelordet her. Kunne denne Habben holde noen personer ufrivillig på rommet? En fange? Et kommende offer? En av de savnede personene? Var det kanskje Habben som hadde bortført Esquil eller Lothiane? Eller Undre? Det var på tidspunkt som dette at jeg gjerne skulle hatt en ransakningsordre. Dette var noe jeg måtte ta opp med politisjefen når jeg kom hjem. Men først måtte jeg avhøre flere av de ansatte på hotellet.
Det viste seg at ingen visste hvordan denne Habben så ut, eller hvem han hadde med seg. Habben var nok en diskret kar. Det merkelige var at alle ansatte som hadde sett ham hadde sporløst forsvunnet den siste uken. Gjesteboken var også borte. Pussig. Kanskje det var de ansatte som hadde et heidundrende etegilde på Habbens rom?
Det begynte å bli sent, og jeg stakk innom politistasjonen på veien hjem. Der ble jeg møtt av politisjefen, med en rykende fersk politirapport i hånden. Litt mistroisk tok jeg imot, og begynte å lese.
Rapporten kunne fortelle at vitner hadde observert en mistenkelig person med særdeles rynkete panne. Hmmm.. rynkete panne… jeg fikk et flashback. Nå gikk det opp for meg hvorfor politisjefen hadde sittet og manipulert sitt eget databilde. Hun hadde manipulert bort rynkene. Og nå sto hun foran meg uten manipulert panne. Faktisk uten noe særlig med rynker den også, men hun så ut til å konsentrere seg om å ikke bevege ansiktet for mye. De kledelige smilerynkene slapp ikke engang til i dag. Selv trakk jeg hatten min godt ned over pannen slik at min egen livserfarne panne ikke skulle vekke mistanke.
Minneapolise kunne fortelle at det hadde kommet inn flere tips. Blant annet hadde tiqui tipset oss om å se etter makeløse overraskelser og bilder hos bloggere. Mente hun frøken Makeløs? Eugenie hadde bestilt botox, og hadde også sagt noe om at ”Her er det noe muffins…” Var det tilfeldig at denne Habben alltid bestilte muffins opp til rommet sitt? For øvrig var det også kommet inn tips om kart som ikke stemte med terrenget. Om flere boligintriger. Og om forgiftning av Beamer. Siden det allerede var sent på kvelden, bestemte jeg meg for å undersøke disse forholdene neste dag.
19. mars 2008
Påskekrim. Episode 6: Mordvåpenet funnet?
Jeg ankom politistasjonen kort tid etter at Minneapolise hadde ringt meg. Siden det var hun som hadde ringt meg, tok jeg meg ikke bryet med å banke på. Jeg gikk rett inn. Nikket så vidt til den mannlige amerikanske sekretæren hennes, og var raskt inne på rommet hennes.
Jeg må ha kommet veldig overraskende på henne. Hun var veldig rask til å stenge ned vinduene hun hadde fremme på PC-skjermen. Akkurat som om det var noe hun ikke helt ville at jeg skulle se. Heldigvis er det slik at privatetterforskere av mitt kaliber, spesielt når vi er hovedpersoner i en spennende påskekrim, har falkeøyne og er mestere i hurtiglesning på noen meters avstand. Jeg fikk med meg at hun satt og jobbet i PhotoShop… på et ansiktsbilde av seg selv. Akkurat et slikt ansiktsbilde som tegnes opp når vitner skal beskrive hvordan en gjerningsmann så ut. Hva skulle være hensikten med å manipulere et bilde av seg selv på denne måten? Skulle hun skrive kontaktannonse uten at mannen hennes visste om det? Søke om nytt pass? Eller ønsket hun å forlede eventuelle vitner som måtte dukke opp? Var det kanskje hennes egen datamaskin som ut fra DNA på åstedet hadde regnet seg frem til hvordan morderens ansikt kunne se ut? I så fall var det lett å forstå at hun gjemte det vekk da jeg entret rommet.
Jeg kommenterte ikke noe, for jeg ville ikke røpe hvor mye jeg hadde sett. I stedet spurte jeg om det nye sporet som hun hadde nevnt på telefonen. Den blodige kniven…
Politisjefen svarte ikke. ”Kom, bli med”, sa hun bare. Så satt vi oss i baksetet på en politibil. To gorillaer i politidrakt satt seg foran. Politisjefen ba dem om å kjøre to kvartal langs Elite Boulevard, for så å ta følge Elite Aveny inn til Iversen Reception. Med sirener på. Det er så morsomt med sirener, kniste hun, og satt seg tett inntil meg.
Iversen ventet utålmodig på oss. Han var rask til å vise oss frem til badekaret sitt, hvor det lå en blodig kniv. ”Jeg kom hjem fra nattevakt på tirsdag morgen, og så lå denne kniven og svømte i badekaret mitt”, sa Iversen. ”… sammen med badeanden og den svømmeringen jeg bruker når jeg selv bader”. Han hadde fisket opp badeanden så den ikke skulle få en altfor traumatisk opplevelse, men ellers hadde han latt ting være som de var. Etter et døgn i badekaret hadde blodet sørget for at alt vannet var blitt lyserødt. Kniven var en brødkniv, men hadde nok ikke primært blitt brukt til å kutte i bakervarer. Iversen hevdet at han ikke visste hvor kniven kom fra eller hvordan den hadde kommet inn.
Hvorfor skulle kniven ligge i akkurat Iversens badekar? Var det et tegn fra morderen til Iversen? Et tegn på hva? Tilsvarte dette et hestehode i sengen? Jeg noterte meg at jeg måtte se igjennom Gudfaren når jeg kom hjem for å få klarhet i dette. En annen teori var at kniven var plantet hos Iversen for å skyve mistanken over på ham. Det var usannsynlig at Iversen selv hadde lagt kniven der for så å melde fra om det med risiko for å avsløre seg selv som morder. Eller kanskje det ikke var så usannsynlig? Kanskje det var det han ville at vi skulle tenke?
Jeg kikket rundt i Iversens bolig. Prøvde å finne et knust vindu, en åpen dør, fotspor eller noe som helst som kunne tyde på et innbrudd. Jeg fant ingenting. Jeg fant imidlertid noen skriblerier som var datert siste mandag. ”Blodig mandag” var temaet… Kunne dette ha noe med drapet å gjøre? Hvordan kunne Iversen vite at mandagen var blodig hvis han ikke så kniven før på tirsdag? Skjulte han noe?
På nattbordskuffen hans lå det to billetter til Baku, med avreise ganske snart. De var bestilt og betalt for i dag. Hva skyldtes denne trangen til å plutselig reise vekk? Var han redd for morderen? Ble han presset av noen? Eller var han kanskje redd for å bli avslørt selv? Det var en enveis billett uten retur. Jeg valgte å ikke spørre. I stedet sa jeg at jeg nok måtte dra videre. Jeg hjalp politisjefen med å pakke kniven i en plastpose, og gjorde meg klar til å reise videre til neste vitne.
”Hva er det forresten du har sagt til Røverdatter?”, spurte Iversen. ”Jeg vil ikke risikere at hun trekker for gardinene bare fordi hun er redd for å bli trukket inn i en drapssak… og hvor er forresten kameraet mitt? Jeg trenger det, for jeg skal på… hm… nattevakt igjen.” Jeg lot som jeg ikke hørte det. Jeg ville beholde kameraet og bildene så lenge som mulig.
Neste vitne jeg skulle forhøre var Aina. Aina kunne fortelle at hun hadde sett en skummel bæsj, men at hun ikke visste noe om noe som helst. Hun prøvde på en påfallende måte å virke så uskyldig og uvitende som mulig. Jeg visste at Aina likte å se tingene fra dyrs perspektiv, og derfor kanskje dekket over noe som kunne falle uheldig ut for en hund eller lignende. Kunne det vært en hundebæsj hun hadde sett, men unnlot å si det fordi hun regnet hunder som sine beste venner? Hun sa ingenting om det i det aktuelle ekskrementet lå fremmedlegemer som bruskorker eller lignende, men antakelig ville hun da ha plukket den opp selv i stedet for å omtale den som skummel. Det er stort sett det man gjør når ens egen hund tømmer magen.
Av andre hunder i bloggeby kom jeg til å tenke på Jarek. Jarek kunne godt ha rukket å gjøre fra seg uten at Eugenie hadde merket det. Eller Jarek kunne ha vært ute på egen hånd. Med tanke på Pusedyr som satt i et tre utenfor Emelie Building… kunne det tenkes at Jarek ønsket å rydde Emelie av veien, slik at han og Eugenie kunne flytte inn i hennes bolig… hvor Jarek kunne jage Pusedyr hver gang Eugenie ikke så det? Hadde han prøvd å mistenkeliggjøre Eugenie i håp om å kunne bo alene i kattejakt-paradiset? Hvordan hadde han i så fall klart å kutte opp liket? Kunne han i det hele tatt telle til 22?
Jeg slo tanken fra meg. Det var litt for søkt. Hunder kan jo ikke telle. I stedet tok jeg i mot en telefon fra den savnede Lothiane, som nå ga lyd fra seg for andre gang. ”Send mer penger” åpnet hun med. Mente hun løsepenger? Så hintet hun om at Rockette kunne være koblet til saken. Rockette hadde nemlig reist vekk fra bloggeby akkurat den dagen da Emelie led sin tragiske skjebne. Lothiane nevnte også noe om en selvmordsbomber som hadde glemt igjen bomben sin på en togperrong, men samtalen ble avbrutt før hun fikk fullført. Besynderlig.
På vei hjemover traff jeg virrvarr, som gikk og bar på en koffert full av penger. Først ville hun ikke si hva pengene var til. ”Hva er dette for noe?” sa hun. ”En slags storebror ser deg? Er det ikke lov å gå rundt med kontanter lenger? Om du bare visste hvor mange småkaféer her i bloggeby som ikke har installert kortterminal…” Så la hun ut om hvordan hun trengte å ha rikelig kontanter med seg for å bli respektert av fisefine frognerfruer som hun av og til vekslet noen ord med, slik at de kunne forstå at hun var en av dem og la henne sitte i fred.
Det ante meg at Virrvarr ikke fortalte hele sannheten. Virrvarr lurte inn litt for mange kremt, tenkepauser, rykninger og hender foran ansiktet til å virke helt troverdig. Antakelsen min viste seg å være rett. Etter hvert som jeg gravde mer etter opplysninger kom det frem at pengene slett ikke var til å betale café latte med. Pengene skulle til Hjorthen, som drev den lokale mafiaen i bloggeby og tok betaling for å gi innbyggerne ”beskyttelse”. Det forklarte hvorfor det sto ”til Hjorthen.” på merkelappen som var festet til koffertens håndtak.
Dette var nyttige opplysninger. Emelie bodde ikke langt fra Virrvarr. Kan det være mulig at Emelie hadde glemt å betale beskyttelsespenger, og at hun fikk lide deretter? Av de skurkene som Hjorthen skulle beskytte henne mot? Eller av Hjorthen selv? Eller kanskje det var samme sak? Jeg noterte at jeg burde avlegge Hjorthen et besøk en av de nærmeste dagene. Jeg noterte meg også at jeg måtte finne ut hvor en kommunistisk tegneserieforfatter kunne få tak i en koffert med penger. Hadde hun gjort noe kriminelt for selv å kunne få råd til beskyttelse?
Hva skulle forresten Hjorthen bruke alle pengene til? Skulle han kjøpe opp boliger i bloggeby? Abre møtte meg en dag for å fortelle at det etter mordet var flere ledige boliger i bloggebysentrum enn noensinne. Kunne det ha vært Hjorthen, eller en annen bolighai, sin utspekulerte plan å fremprovosere et ras i boligmarkedet ved å spre et oppkuttet lik rundt i nabolaget, for så å kjøpe seg inn billig når folk er skremt? Eller kunne det være at han rett og slett ønsket seg Emelies bolig på grunn av den gode beliggenheten? Flere kilder har hintet om at kniving om bosteder og plassering kan være foranledningen for drapet. Det virker også påfallende at dette skulle skje rett etter at bloggelitedebatten blusset opp igjen.
På kvelden gjorde jeg en oppsummering sammen med politisjef Minneapolise og antatt superagent Beamer. De hadde begge hengt seg opp i Guris rolle i dette. Mens Emelie bodde på beste vestkant, bodde Guri på verste østkant. Nordøstkant for å være helt nøyaktig. Dette var Frogner kontra Stovner. Guri var nok også en av de som kunne tenkt seg Emelies bolig. Kunne hun også ha noen kobling til Esquils forsvinningsnummer? Minneapolise bedyret at hun ikke trodde et sekund på Guris forklaring om at hun hadde truffet Esquil. Hvorfor skulle Esquil ha snakket med henne og ingen andre i bloggeby? Og hvorfor skulle hun trenge å lære bort noe som helst innen musikk til Esquil, som har flere hits på samvittigheten? Er det hun selv som har bortført ham? Hva har hun i så fall gjort med ham? Eller var det bare skryt at hun hadde sett ham? En løgn for å skaffe seg bedre status enn østkantboligen hennes vil gi?
Vi kom ikke til noen konklusjon. Men ble enige om at vi nok skulle ha fått et vitneutsagn fra Undre, som bodde nærmest funnstedet. Kanskje hun kunne ha sett noe?
Nå begynner det å bli mange tråder og mange mistenkte her. Påfallende mange har reist bort eller forsvunnet omtrent ved tidspunktet for drapet. Likevel føler jeg på meg… og det er bare en følelse… at det snart kommer til å skje noe mer i bloggeby som gjør alt mye klarere. Og som gir en ny nerve i påskekrimmen. Men jeg finner det ikke ut om ikke noen vitner er der og kan informere meg. Er du et slikt vitne?
Jeg må ha kommet veldig overraskende på henne. Hun var veldig rask til å stenge ned vinduene hun hadde fremme på PC-skjermen. Akkurat som om det var noe hun ikke helt ville at jeg skulle se. Heldigvis er det slik at privatetterforskere av mitt kaliber, spesielt når vi er hovedpersoner i en spennende påskekrim, har falkeøyne og er mestere i hurtiglesning på noen meters avstand. Jeg fikk med meg at hun satt og jobbet i PhotoShop… på et ansiktsbilde av seg selv. Akkurat et slikt ansiktsbilde som tegnes opp når vitner skal beskrive hvordan en gjerningsmann så ut. Hva skulle være hensikten med å manipulere et bilde av seg selv på denne måten? Skulle hun skrive kontaktannonse uten at mannen hennes visste om det? Søke om nytt pass? Eller ønsket hun å forlede eventuelle vitner som måtte dukke opp? Var det kanskje hennes egen datamaskin som ut fra DNA på åstedet hadde regnet seg frem til hvordan morderens ansikt kunne se ut? I så fall var det lett å forstå at hun gjemte det vekk da jeg entret rommet.
Jeg kommenterte ikke noe, for jeg ville ikke røpe hvor mye jeg hadde sett. I stedet spurte jeg om det nye sporet som hun hadde nevnt på telefonen. Den blodige kniven…
Politisjefen svarte ikke. ”Kom, bli med”, sa hun bare. Så satt vi oss i baksetet på en politibil. To gorillaer i politidrakt satt seg foran. Politisjefen ba dem om å kjøre to kvartal langs Elite Boulevard, for så å ta følge Elite Aveny inn til Iversen Reception. Med sirener på. Det er så morsomt med sirener, kniste hun, og satt seg tett inntil meg.
Iversen ventet utålmodig på oss. Han var rask til å vise oss frem til badekaret sitt, hvor det lå en blodig kniv. ”Jeg kom hjem fra nattevakt på tirsdag morgen, og så lå denne kniven og svømte i badekaret mitt”, sa Iversen. ”… sammen med badeanden og den svømmeringen jeg bruker når jeg selv bader”. Han hadde fisket opp badeanden så den ikke skulle få en altfor traumatisk opplevelse, men ellers hadde han latt ting være som de var. Etter et døgn i badekaret hadde blodet sørget for at alt vannet var blitt lyserødt. Kniven var en brødkniv, men hadde nok ikke primært blitt brukt til å kutte i bakervarer. Iversen hevdet at han ikke visste hvor kniven kom fra eller hvordan den hadde kommet inn.
Hvorfor skulle kniven ligge i akkurat Iversens badekar? Var det et tegn fra morderen til Iversen? Et tegn på hva? Tilsvarte dette et hestehode i sengen? Jeg noterte meg at jeg måtte se igjennom Gudfaren når jeg kom hjem for å få klarhet i dette. En annen teori var at kniven var plantet hos Iversen for å skyve mistanken over på ham. Det var usannsynlig at Iversen selv hadde lagt kniven der for så å melde fra om det med risiko for å avsløre seg selv som morder. Eller kanskje det ikke var så usannsynlig? Kanskje det var det han ville at vi skulle tenke?
Jeg kikket rundt i Iversens bolig. Prøvde å finne et knust vindu, en åpen dør, fotspor eller noe som helst som kunne tyde på et innbrudd. Jeg fant ingenting. Jeg fant imidlertid noen skriblerier som var datert siste mandag. ”Blodig mandag” var temaet… Kunne dette ha noe med drapet å gjøre? Hvordan kunne Iversen vite at mandagen var blodig hvis han ikke så kniven før på tirsdag? Skjulte han noe?
På nattbordskuffen hans lå det to billetter til Baku, med avreise ganske snart. De var bestilt og betalt for i dag. Hva skyldtes denne trangen til å plutselig reise vekk? Var han redd for morderen? Ble han presset av noen? Eller var han kanskje redd for å bli avslørt selv? Det var en enveis billett uten retur. Jeg valgte å ikke spørre. I stedet sa jeg at jeg nok måtte dra videre. Jeg hjalp politisjefen med å pakke kniven i en plastpose, og gjorde meg klar til å reise videre til neste vitne.
”Hva er det forresten du har sagt til Røverdatter?”, spurte Iversen. ”Jeg vil ikke risikere at hun trekker for gardinene bare fordi hun er redd for å bli trukket inn i en drapssak… og hvor er forresten kameraet mitt? Jeg trenger det, for jeg skal på… hm… nattevakt igjen.” Jeg lot som jeg ikke hørte det. Jeg ville beholde kameraet og bildene så lenge som mulig.
Neste vitne jeg skulle forhøre var Aina. Aina kunne fortelle at hun hadde sett en skummel bæsj, men at hun ikke visste noe om noe som helst. Hun prøvde på en påfallende måte å virke så uskyldig og uvitende som mulig. Jeg visste at Aina likte å se tingene fra dyrs perspektiv, og derfor kanskje dekket over noe som kunne falle uheldig ut for en hund eller lignende. Kunne det vært en hundebæsj hun hadde sett, men unnlot å si det fordi hun regnet hunder som sine beste venner? Hun sa ingenting om det i det aktuelle ekskrementet lå fremmedlegemer som bruskorker eller lignende, men antakelig ville hun da ha plukket den opp selv i stedet for å omtale den som skummel. Det er stort sett det man gjør når ens egen hund tømmer magen.
Av andre hunder i bloggeby kom jeg til å tenke på Jarek. Jarek kunne godt ha rukket å gjøre fra seg uten at Eugenie hadde merket det. Eller Jarek kunne ha vært ute på egen hånd. Med tanke på Pusedyr som satt i et tre utenfor Emelie Building… kunne det tenkes at Jarek ønsket å rydde Emelie av veien, slik at han og Eugenie kunne flytte inn i hennes bolig… hvor Jarek kunne jage Pusedyr hver gang Eugenie ikke så det? Hadde han prøvd å mistenkeliggjøre Eugenie i håp om å kunne bo alene i kattejakt-paradiset? Hvordan hadde han i så fall klart å kutte opp liket? Kunne han i det hele tatt telle til 22?
Jeg slo tanken fra meg. Det var litt for søkt. Hunder kan jo ikke telle. I stedet tok jeg i mot en telefon fra den savnede Lothiane, som nå ga lyd fra seg for andre gang. ”Send mer penger” åpnet hun med. Mente hun løsepenger? Så hintet hun om at Rockette kunne være koblet til saken. Rockette hadde nemlig reist vekk fra bloggeby akkurat den dagen da Emelie led sin tragiske skjebne. Lothiane nevnte også noe om en selvmordsbomber som hadde glemt igjen bomben sin på en togperrong, men samtalen ble avbrutt før hun fikk fullført. Besynderlig.
På vei hjemover traff jeg virrvarr, som gikk og bar på en koffert full av penger. Først ville hun ikke si hva pengene var til. ”Hva er dette for noe?” sa hun. ”En slags storebror ser deg? Er det ikke lov å gå rundt med kontanter lenger? Om du bare visste hvor mange småkaféer her i bloggeby som ikke har installert kortterminal…” Så la hun ut om hvordan hun trengte å ha rikelig kontanter med seg for å bli respektert av fisefine frognerfruer som hun av og til vekslet noen ord med, slik at de kunne forstå at hun var en av dem og la henne sitte i fred.
Det ante meg at Virrvarr ikke fortalte hele sannheten. Virrvarr lurte inn litt for mange kremt, tenkepauser, rykninger og hender foran ansiktet til å virke helt troverdig. Antakelsen min viste seg å være rett. Etter hvert som jeg gravde mer etter opplysninger kom det frem at pengene slett ikke var til å betale café latte med. Pengene skulle til Hjorthen, som drev den lokale mafiaen i bloggeby og tok betaling for å gi innbyggerne ”beskyttelse”. Det forklarte hvorfor det sto ”til Hjorthen.” på merkelappen som var festet til koffertens håndtak.
Dette var nyttige opplysninger. Emelie bodde ikke langt fra Virrvarr. Kan det være mulig at Emelie hadde glemt å betale beskyttelsespenger, og at hun fikk lide deretter? Av de skurkene som Hjorthen skulle beskytte henne mot? Eller av Hjorthen selv? Eller kanskje det var samme sak? Jeg noterte at jeg burde avlegge Hjorthen et besøk en av de nærmeste dagene. Jeg noterte meg også at jeg måtte finne ut hvor en kommunistisk tegneserieforfatter kunne få tak i en koffert med penger. Hadde hun gjort noe kriminelt for selv å kunne få råd til beskyttelse?
Hva skulle forresten Hjorthen bruke alle pengene til? Skulle han kjøpe opp boliger i bloggeby? Abre møtte meg en dag for å fortelle at det etter mordet var flere ledige boliger i bloggebysentrum enn noensinne. Kunne det ha vært Hjorthen, eller en annen bolighai, sin utspekulerte plan å fremprovosere et ras i boligmarkedet ved å spre et oppkuttet lik rundt i nabolaget, for så å kjøpe seg inn billig når folk er skremt? Eller kunne det være at han rett og slett ønsket seg Emelies bolig på grunn av den gode beliggenheten? Flere kilder har hintet om at kniving om bosteder og plassering kan være foranledningen for drapet. Det virker også påfallende at dette skulle skje rett etter at bloggelitedebatten blusset opp igjen.
På kvelden gjorde jeg en oppsummering sammen med politisjef Minneapolise og antatt superagent Beamer. De hadde begge hengt seg opp i Guris rolle i dette. Mens Emelie bodde på beste vestkant, bodde Guri på verste østkant. Nordøstkant for å være helt nøyaktig. Dette var Frogner kontra Stovner. Guri var nok også en av de som kunne tenkt seg Emelies bolig. Kunne hun også ha noen kobling til Esquils forsvinningsnummer? Minneapolise bedyret at hun ikke trodde et sekund på Guris forklaring om at hun hadde truffet Esquil. Hvorfor skulle Esquil ha snakket med henne og ingen andre i bloggeby? Og hvorfor skulle hun trenge å lære bort noe som helst innen musikk til Esquil, som har flere hits på samvittigheten? Er det hun selv som har bortført ham? Hva har hun i så fall gjort med ham? Eller var det bare skryt at hun hadde sett ham? En løgn for å skaffe seg bedre status enn østkantboligen hennes vil gi?
Vi kom ikke til noen konklusjon. Men ble enige om at vi nok skulle ha fått et vitneutsagn fra Undre, som bodde nærmest funnstedet. Kanskje hun kunne ha sett noe?
Nå begynner det å bli mange tråder og mange mistenkte her. Påfallende mange har reist bort eller forsvunnet omtrent ved tidspunktet for drapet. Likevel føler jeg på meg… og det er bare en følelse… at det snart kommer til å skje noe mer i bloggeby som gjør alt mye klarere. Og som gir en ny nerve i påskekrimmen. Men jeg finner det ikke ut om ikke noen vitner er der og kan informere meg. Er du et slikt vitne?
18. mars 2008
Påskekrim. Episode 5: Emelies bolig.
Tirsdag i bloggeby. Strålende solskinn og fuglekvitter. Det hadde vært riktig så idyllisk om det ikke hadde vært for merkebåndene som fortsatt hang ute ved funnstedet. Det hadde vært riktig så fredelig om det ikke hadde vært for rystede og sjokkerte naboer som pratet høylydt om hvor forferdelig det var at noe slikt skulle skje her i bloggeby. Vi hørte også bjeffing fra Jarek, som Eugenie hadde låst ute i hagen på ubestemt tid.
Frøken Skavlan og 2barnogkjøkken var to av disse naboene. Skavlan var rask til å legge frem et alibi, som for øvrig var at hun atter en gang hadde sett på Skavlans samlede show. En fast rutine, skal vi tro henne. 2barnogkjøkken gråt sine tapre tårer for venninnen Emelie. Tilsynelatende ekte tårer, men vi skal ikke være for raske med å trekke konklusjonene.
Jeg beveget meg litt bort fra funnstedet. I dag ønsket jeg å inspisere Emelie Building, slik min rivaliserende superagent Beamer hadde oppmuntret meg til. Jeg hadde ikke noen ransakningsordre, men antok at dersom politisjef Minneapolise hadde rent mel i posen, så ville hun godkjenne ransakningen.
Emelie bodde i et av bloggebys mer fasjonable strøk. Beste vestkant. Huset hennes lå rett ved siden av Vampus House, Storrusten Bærimport og Reality Challenged Research Center. Steder med stor trafikk. Dette måtte være et ypperlig nabolag å bo i for nye bloggere som ønsket å bli oppdaget. Kunne det også ha vært et motiv for å rydde henne av veien? Kunne morderen være en ny blogger som ønsket å ta over hennes bolig? En som ville smiske seg innpå Kristin, Vampus eller Mihoe? Jeg noterte for senere etterforskning at jeg nok burde kontrollere gjesteboken hos de tre nevnte bloggerne.
Jeg satt meg ned på Emelies veranda, og tittet rundt på de nærmeste omgivelsene. Alle naboene hadde større hus enn Emelie. Vampus hadde i tillegg store friarealer hvor Pusedyr kunne regjere. Pusedyr satt da også på en gren og fulgte med på hva jeg foretok meg. Emelie, på sin side, hadde bare en liten hageflekk med noen grønne planter på. Jeg nappet av noen blader, rullet dem sammen, og la dem i pipen min. Prøvde å røyke dem i en halvtimes tid, men lyktes ikke å bli høy på dem. Jeg konkluderte med at Emilie ikke drev noen cannabisfarm. Det var derfor lite som tydet på at drapet skyldtes et oppgjør i narkotikamiljøet.
For å komme meg inn i bygningen, måtte jeg knuse et kjellervindu. Litt unødvendig, spør du meg, siden vinduet i annen etasje sto på gløtt. Men skikk og bruk i krimserier tilsier at det er et kjellervindu man skal knuse, og at bildet så byttes til en scene der helten har kommet seg innendørs. Som sagt så gjort. Jeg er godt skolert i å følge krimserienes kodeks. Dermed var jeg inne.
Det som slo meg da jeg kom inn i Emelies bolig, var at det fløt over med papirer. Hun hadde skrevet side opp og side ned om ting som kunne vitne om en kjærlighetssorg. Eller ulykkelig kjærlighet. Eller kanskje bare vanskelig kjærlighet. Uansett oste stedet av en sårhet og sårbarhet som gjorde politiets selvmordsteorier mer forståelige. Men skulle litt ulykkelighet være nok til å kutte seg selv opp i 22 biter? Lite trolig. Teksten som er skrevet vitner da også om en skrivefør og fornuftig ung pike.
For øvrig var det lite som skulle tilsi at det var noen depressiv stemning i Emelie Building. Stedet var lyst og pent innredet, med en minimalistisk stil. Sammenlignet med sine nærmeste naboer var boligen liten og enkel. Kunne det være at "beste vestkant"-naboene ikke var helt fornøyde med å ha Emelies lille hus rett ved deres egne luksusvillaer? Emelies hus kunne enkelt blitt en tjenestebolig for en hvilken som helst av de tre naboene. Ryddet de henne av veien? Eller var det kanskje en megler som ønsket å frigjøre tomten til en eksklusiv klient? Hvem kunne i såfall det være?
Jeg kom på en annonse jeg hadde sett noen dager tidligere. Marina hadde annonsert etter bolig. Var hun interessert i Emelies bolig? I annonsen sin skriver hun blant annet: "Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden." Hadde Marina gått så mye fra forstanden at hun kuttet opp Emelie i 22 biter? Eller hadde hun trodd at Emelie var en østers? Piken som i dag bodde bare 50 meter fra funnstedet. Piken som trakk inn smurfer som vitner.
Jeg rakk ikke å tenke fryktelig mye, for mens jeg var der, tikket det inn en melding fra politisjef Minneapolise om at det hadde kommet inn nye spor i saken. Blant annet en blodig kniv…
Jeg listet meg forsiktig ut av Emelies bolig, og satte kursen mot politistasjonen.
(fortsettelse følger i episode 6)
Frøken Skavlan og 2barnogkjøkken var to av disse naboene. Skavlan var rask til å legge frem et alibi, som for øvrig var at hun atter en gang hadde sett på Skavlans samlede show. En fast rutine, skal vi tro henne. 2barnogkjøkken gråt sine tapre tårer for venninnen Emelie. Tilsynelatende ekte tårer, men vi skal ikke være for raske med å trekke konklusjonene.
Jeg beveget meg litt bort fra funnstedet. I dag ønsket jeg å inspisere Emelie Building, slik min rivaliserende superagent Beamer hadde oppmuntret meg til. Jeg hadde ikke noen ransakningsordre, men antok at dersom politisjef Minneapolise hadde rent mel i posen, så ville hun godkjenne ransakningen.
Emelie bodde i et av bloggebys mer fasjonable strøk. Beste vestkant. Huset hennes lå rett ved siden av Vampus House, Storrusten Bærimport og Reality Challenged Research Center. Steder med stor trafikk. Dette måtte være et ypperlig nabolag å bo i for nye bloggere som ønsket å bli oppdaget. Kunne det også ha vært et motiv for å rydde henne av veien? Kunne morderen være en ny blogger som ønsket å ta over hennes bolig? En som ville smiske seg innpå Kristin, Vampus eller Mihoe? Jeg noterte for senere etterforskning at jeg nok burde kontrollere gjesteboken hos de tre nevnte bloggerne.
Jeg satt meg ned på Emelies veranda, og tittet rundt på de nærmeste omgivelsene. Alle naboene hadde større hus enn Emelie. Vampus hadde i tillegg store friarealer hvor Pusedyr kunne regjere. Pusedyr satt da også på en gren og fulgte med på hva jeg foretok meg. Emelie, på sin side, hadde bare en liten hageflekk med noen grønne planter på. Jeg nappet av noen blader, rullet dem sammen, og la dem i pipen min. Prøvde å røyke dem i en halvtimes tid, men lyktes ikke å bli høy på dem. Jeg konkluderte med at Emilie ikke drev noen cannabisfarm. Det var derfor lite som tydet på at drapet skyldtes et oppgjør i narkotikamiljøet.
For å komme meg inn i bygningen, måtte jeg knuse et kjellervindu. Litt unødvendig, spør du meg, siden vinduet i annen etasje sto på gløtt. Men skikk og bruk i krimserier tilsier at det er et kjellervindu man skal knuse, og at bildet så byttes til en scene der helten har kommet seg innendørs. Som sagt så gjort. Jeg er godt skolert i å følge krimserienes kodeks. Dermed var jeg inne.
Det som slo meg da jeg kom inn i Emelies bolig, var at det fløt over med papirer. Hun hadde skrevet side opp og side ned om ting som kunne vitne om en kjærlighetssorg. Eller ulykkelig kjærlighet. Eller kanskje bare vanskelig kjærlighet. Uansett oste stedet av en sårhet og sårbarhet som gjorde politiets selvmordsteorier mer forståelige. Men skulle litt ulykkelighet være nok til å kutte seg selv opp i 22 biter? Lite trolig. Teksten som er skrevet vitner da også om en skrivefør og fornuftig ung pike.
For øvrig var det lite som skulle tilsi at det var noen depressiv stemning i Emelie Building. Stedet var lyst og pent innredet, med en minimalistisk stil. Sammenlignet med sine nærmeste naboer var boligen liten og enkel. Kunne det være at "beste vestkant"-naboene ikke var helt fornøyde med å ha Emelies lille hus rett ved deres egne luksusvillaer? Emelies hus kunne enkelt blitt en tjenestebolig for en hvilken som helst av de tre naboene. Ryddet de henne av veien? Eller var det kanskje en megler som ønsket å frigjøre tomten til en eksklusiv klient? Hvem kunne i såfall det være?
Jeg kom på en annonse jeg hadde sett noen dager tidligere. Marina hadde annonsert etter bolig. Var hun interessert i Emelies bolig? I annonsen sin skriver hun blant annet: "Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden." Hadde Marina gått så mye fra forstanden at hun kuttet opp Emelie i 22 biter? Eller hadde hun trodd at Emelie var en østers? Piken som i dag bodde bare 50 meter fra funnstedet. Piken som trakk inn smurfer som vitner.
Jeg rakk ikke å tenke fryktelig mye, for mens jeg var der, tikket det inn en melding fra politisjef Minneapolise om at det hadde kommet inn nye spor i saken. Blant annet en blodig kniv…
Jeg listet meg forsiktig ut av Emelies bolig, og satte kursen mot politistasjonen.
(fortsettelse følger i episode 6)
17. mars 2008
Påskekrim. Episode 4: Situasjonskart og nye avhør
Jeg prøvde å tegne opp et situasjonskart for bloggebyen på det aktuelle tidspunktet for mordet på Emelie. Funnstedet ligger omtrent midt i byen.
Bare få meter unna, tvers over Kosegata, rett under Møkkablogger Highway, lå Sigurd i en container og sov ut rusen. Vitner har forklart at han var rød over det hele. Kan det ha vært blod, eller var det bare hans normale politiske farge? Han hevdet å være en syk svensk fotballsupporter da hendelsen hendte, så det er sannsynlig at den røde fargen skyldtes en kombinasjon av solbrenthet og at han rødmet beskjemmet over å våkne opp med en rød Brann-trøye som han hevdet at han ikke eide. Men kunne han også med vilje ha tatt på seg røde klær for at eventuelle flekker av Emelies blod ikke skulle være synlig?
Marina kom inn til avhør litt etter alle andre. Hun påsto hardnakket at hun hadde vært hjemme i sitt eget kjøkken og spist døde østers. Men eventuelle vitner kan hun ikke vise til. Hun ba oss også tro oss på vårt ord at det ikke var hun som hadde drept østersene. Enten var de selvdøde, eller så var det et bestillingsverk utført av en leieøstersmorder. Jeg ante at det her kunne være en sammenheng med Beamer, som nektet for å huske noe som helst om innleide leiemordere etter Orderud-metoden. Kunne det være at leiemorderen som Beamer ikke kunne huske var samme person som hadde drept Marinas østers?
Beamer ja… Beamer hadde til nå involvert seg en del i saken, men hadde ikke gitt seg til kjenne med bloggeadresse eller visuelt bilde. I dag fikk jeg svaret på hvorfor det hadde kriblet så godt på unevnelige steder da nettopp denne Beamer var inne til avhør. Beamer sto nemlig for dagens første store overraskelse da han viste seg å være en hun. Straks ytterklærne ble tatt av veltet hennes kvinnelige atributter ut og avslørte en timeglassformet figur. Jeg kunne sukke lettet ut og tenke at jeg fortsatt var akkurat så streit som en detektiv statistisk sett skal være.
Det som forvirret meg var hvorfor Beamer hittil hadde prøvd å skjule sin identitet. Hadde hun noe å skjule? Eller var hun en hemmelig agent? En konkurrent eller en lagspiller? Hennes iver tidlig i saken tydet på at også hun var opptatt av å finne den skyldige. Eller var hun egentlig det? Om hun nå var en detektiv hun også… eller en hemmelig agent… hvem var så hennes oppdragsgiver? Kunne det være morderen? Eller noen som bare hadde en morbid interesse for mordsaker der ofrene har blitt kuttet opp? Jeg fant det lurt å ikke spørre. Jeg ville ikke avsløre at jeg kanskje forsto. Det ville ha satt meg og mine kjære hybelkaniner i fare. I stedet slo jeg opp i statistikkene mine, og fant der hyggelig lesestoff: Statistikken viser at i filmer med to konkurrerende agenter på samme sak – hvor den ene er en kvinne og den andre er en mann – ofte når et klimaks hvor de to agentene blir svært godt kjent. Jeg trenger bare å støtte meg på en rekke James Bond-filmer for å vise at business and pleasure utmerket kan kombineres, og ikke på noen måte vil kunne påvirke saken negativt. Dette kan bli interessant.
Interessant kan det også bli når en tenker på hvem som er politisjef i byen. Midt under avhørene dro Minneapolise frem sitt Minneapolitiskilt, og krevde fullt innsyn i saken. Her har jeg riktignok mine betenkninger. I filmer hvor politisjefen gjør et stort nummer av at politiet skal ha fullt innsyn i saken, er det mer regel enn unntak at politisjefen samarbeider med skurkene. Eller at politisjefen selv er den kriminelle hjernen. Jeg var svært skeptisk til å gi fra meg informasjon, og sørget for å bare gi nok til å tilfredsstille henne. De saftigste detaljene holdt jeg for meg selv. Men belaget meg likevel på et samarbeid, i vissheten om at hun var den vakre politisjefen og jeg var den dyktige privatetterforskeren. Statistikkene fra moderne detektivfilmer var definitivt på min side, om man kan si det sånn. Et farlig bekjentskap, men akk så lidenskapelig.
Politisjefen presenterte sine egne teorier om at drapet på Emelie kunne ha vært et sjalusidrap, utført av mindre dyktige bloggere. Hun trodde det kunne være flere gjerningsmenn og -kvinner som samarbeidet. Hun hadde tatt en prat med Tiqui, som hadde oppdaget en gjeng ukjente mennesker hjemme i sin egen stue. Det er fullt mulig dette var en lokal mafia som la sine planer for hvem som skulle være neste offer. Minneapolise kunne ikke slå fast om Tiqui fortsatt levde, eller om mafiaen hadde tatt knekken på henne for å få fri tilgang til hennes bolig.
Om det var den russiske mafiaen som var kommet til Bloggeby, så kunne dette også forklare hvorfor Esquil var borte. Graylady gjorde meg oppmerksom på at Esquil visste alt for mye om den russiske mafiaen og deres udåder. Han hadde avslørt seg selv da han i høst skrev en detaljert dokumentar om et kappløp gjennom Russland. Etter dette har russerne vært ute etter å ta ham, og Esquil har med jevne mellomrom måttet flykte. Grayladys forslag var å spore opp Esquils laptop, som sannsynligvis var med ham og oppkoblet med mobilt bredbånd. Et forslag som dog ikke kunne gjennomføres, fordi vår tekniker Petter hevdet å være på rømmen fra både Microsoft og den russiske mafiaen. Stemte det, eller ønsket han bare ikke å finne Esquil for oss?
Jeg begynte å bli utålmodig etter å finne Esquil. Jeg visste at det var mange teorier som pekte på meg, og at mange trodde jeg hadde drept Esquil for å ta over hans bloggebolig. Stor var derfor lettelsen da Guri svingte en tur innom og meddelte at hun ikke bare hadde fått livstegn fra Esquil. Hun hadde faktisk også sett ham, og dristet seg til å belære ham. Jeg var nær ved å gi henne et stort vått kyss på kinnet, da jeg besinnet meg og tok hensyn til at vi var omgitt av et tyvetalls politifolk, vitner og mistenkte. Tusen takk, sa jeg i stedet. Da var altså jeg utenfor mistanke, og vi fikk klarhet i at Esquil fortsatt lever. Han hadde heller ikke dratt til Las Vegas for å gifte seg.
Det var fortsatt helt uklart for meg hvorfor Esquil hadde trukket seg vekk fra offentligheten akkurat nå. Han hadde til og med fjernet sin egen bolig fra kartet over bloggeby. Han var kanskje ikke et offer, men han var absolutt fortsatt under mistanke. Jeg hadde også en alternativ teori om at han kunne være på rømmen, slik som Graylady hadde en mistanke om.
Som om det ikke var nok at Esquil ble bekreftet i live, fikk vi i dag også et livstegn fra Lothiane. Lothiane ringte inn en kort telefonsamtale. Med vilje så kort at vi ikke kunne spore henne. Alt hun sa, var at hun var i live, men nektet å uttale seg. Særdeles mistenkelig. Enten var hun skyldig, og ville unngå å si noe som kunne ha blitt brukt mot henne. Eller så var hun tatt som gissel, og ble presset til å ikke uttale seg om noe som helst. Hun nevnte også noe om penger, som kunne ha vært et hint om løsepenger. Uansett fikk vi avklart at hun lever, noe som foreldrene hennes helt sikkert vil bli glade for å høre.
Etter hvert som den ene etter den andre savnede viste seg å være i live, var det som om saken føltes litt mindre alvorlig enn den kunne ha vært. Men det var fortsatt et mord som var begått.
Røverdatter ønsket å komme seg hjem for å ta en ny dusj, og ristet oppgitt på hodet. Å bli dratt inn i en mordsak fordi man har tatt en dusj er i beste fall søkt, sa hun. Det hadde hun selvsagt rett i… Men var det virkelig så utenkelig at hun hadde en finger med i spillet? Var det tilfeldig at hun ”glemte” å lukke vinduet akkurat den dagen? Var det tilfeldig at hun ”mistet” håndkleet sitt akkurat omtrent på det tidspunktet da det var nødvendig å avlede Iversens oppmerksomhet? Hun kan ikke nekte for dette, for jeg har sett bildene. Og hun må ha visst at Iversen sto der ute, for det var ikke første dagen det lyste i blitzlampen fra kameraet hans. Eller følte hun seg bare litt ekshibisjonistisk, og ville være frekk nok til å lokke Iversen inn i leiligheten? Kjærlighetens veier er uransakelige. Etter bildene å dømme hadde hun et godt åte å lokke med. I sannhet et renvasket åte, men i overført betydning var Røverdatter ikke helt renvasket ennå.
Den siste ”personen” som kom med et vitneutsagn i dag var Eugenies førerhund. Etter årevis med opptredener som snakkende hund hos sirkus Arnardo fant Jarek kvinnen i sitt liv og valgte å leve sammen med henne. Hans talegaver var likevel gull verdt. Ærlig fortalte han hvordan Eugenie hadde hemmeligheter i kjelleren, og at det luktet mistenkelig. Man har gjerne nese for sånt når man er en hund. Røverdatter hadde en slengbemerkning til dette for å avfeie spørsmålet. Sto hun i ledetog med Eugenie? Tonita påpekte at de mistenkte her nekter for alt for mye, og der har hun for så vidt et poeng. Hun krevde at Røverdatter gjorde rede for hva som skulle være så naturlig med Eugenies mistenkelige oppførsel.
Det ble en lang dag med avhør også i dag, men i grunnen ikke fryktelig mange teorier om hva som kunne vært motivene. Jeg føler på meg at jeg trenger flere teorier. En ekte påskekrim har mange mulige løsninger. Jeg henvender meg derfor fortsatt til leserne for å få hjelp.
16. mars 2008
Påskekrim. Episode 3: Avhørene
Jeg ser på meg selv som krimsjangerens svar på Egil Drillo Olsen. Jeg har sett video på video og tatt notater. Jeg har forberedt meg i mange år til dette oppdraget, som jeg bare visste måtte komme før eller siden. Jeg har sett alle filmene med Angela Lansbury, alt av Alfred Hitchcock. Jeg har sett Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Jaques Clouseau og alle krimkalkuner fra mellomkrigstiden. Og jeg har lest bøker. Tonnevis med bøker. For hver eneste lille hendelse har jeg tatt notater. Alle mord har blitt notert ned med mordvåpen, gjerningsmann og motiv – med gradering. Til sammen har dette utgjort et stort tallmateriale som gir grunnlag for nøyaktige statistikker. Nå venter jeg bare på at Esquil skal ringe meg og lære meg formelen bak den internasjonale mordrankingen. Men Esquil har forsvunnet, og jeg må etter beste evne prøve å trekke mine egne konklusjoner.
Allerede tidlig i avhørene kom statistikken til nytte. Jeg sperret øynene opp da Sonja fortalte at hun hadde vært på butlerkurs på det angitte tidspunktet. Mente jeg husket ting rundt dette yrket, så jeg sjekket statistikken. Ganske riktig. Butlere var overrepresentert som gjerningsmenn i de gamle krimromanene jeg hadde arbeidet meg gjennom. Det var statistisk sett stor sannsynlighet for at butleren var morderen. Dessuten var den betingede sannsynligheten overveldende: Av de romanene som faktisk hadde en butler var det over 50% sjanse for at butleren var enten morder, tyv, skattesnyter, løgnaktig, dårlig til å danse eller medskyldig på en eller annen måte. Jeg merket meg dette, og noterte at jeg måtte holde et øye med Sonja. Forklaringen hennes ble ikke mindre suspekt av at det angivelige butlerkurset ble holdt fredag kveld rundt midnatt.
Det var Beamer som gjorde meg oppmerksom på det suspekte i Sonjas forklaring. Han var ivrig med i etterforskningen. Litt for ivrig? Litt for ivrig etter å legge mistanken over på andre? Jeg spurte han ut. Hans forklaring var at han ikke har forlatt hjemmet på flere år, ei heller de siste dagene. Kunne det være mulig? Jeg har ganske sikre kilder på at Beamer har vært rundt i store deler av bloggeby det siste året. Det var derfor overveiende sannsynlig at han skjulte noe. Hvorfor? Antakelig hadde han mer enn nok krefter til å bloggedrepe en koseblogger og dumpe henne ved Møkkablogger Highway. Visste Beamer noe som han ikke burde vite? Hadde han gjort noe som han ikke burde gjort? Han prøvde å avlede meg med å si at han i hvert fall ikke kunne huske å ha leid inn profesjonelle drapsmenn, slik som det ble gjort på Orderud gård. Deretter gjorde han det enda mer diffust ved å fremheve sitt dårlige korttidsminne. Jeg noterte meg at jeg skulle holde øye etter røde strikkesokker rundt Beamers bolig.
Lill avga en veldig kort forklaring, men den var likevel både saftig og mistenkelig. På en litt schizofren måte avslørte hun seg selv som en serienymfoman som hadde vært på date med fire forskjellige menn i løpet av den halvtimen mordet kunne ha vært gjennomført. Var dette en dekkhistorie for å skjule en grotesk virkelighet, eller var hun virkelig så naiv at hun datet enhver mann som hevdet å ha vært på TV? Som den verdenskjente aerobicinstruktøren jeg er noterte jeg meg dette til senere bruk. Men Lill var fremdeles under mistanke.
El Vera hevdet at hun hadde vært hjemme og vasket talenter, uten helt å spesifisere de grisete detaljene. Uten videre alibi. Hun hadde imidlertid nyttige opplysninger som kan knytte lothiane til saken. Lothiane har visstnok hatt pengetrøbbel, og hadde nå forsvunnet. Enda et forsvinningsnummer, med andre ord. Fordi hun måtte vekk fra byen? Kanskje hun har rømt sammen med Esquil? Har de dratt til Las Vegas for å gifte seg? Eller kanskje hun jager ham, av en eller annen grunn? Eller var hun et nytt offer? Er det henne vi vil finne neste gang? Eller han? Og i hvor mange biter? Spørsmålene tårnet seg opp. Her visste jeg at jeg måtte holde øyne og ører åpne. Statistikken viser at folk som forsvinner sjelden er et godt tegn. I de aller fleste krimromaner har det noe med handlingen å gjøre.
Eugenie hadde hørt noen hoste og løpe, men kunne ikke si spesifikt om lydene kom fra én og samme person. Kan det kanskje være Lothiane og Esquil hun har hørt? Eller var det en gjerningsmann som løp fra åstedet? Var gjerningsmannen (eller kvinnen) blitt overrasket av en hostende forbipasserende? Nok et interessant spor. Jeg noterte meg at enhver som er litt småforkjølet i starten av påsken kan være et viktig vitne.
Iversen hevdet at han hadde bedrevet sin normale stalkervirksomhet utenfor Mattisborgen med fotografi og kikkert, og fablet også noe om en mystisk sms som han hevdet å ha fått. Jeg tok en titt på kartet som Esquil hadde laget til meg rett før han dro. Mattisborgen, som har adresse i Elite Boulevard, har faktisk vinduer rett ut mot Møkkablogger Highway. Flyfotoet mitt viser et kamera på taket til HvaHunSa Hotell. Det var sannsynligvis Iversens kamera, rettet inn mot Røverdatters vindu. Hans posisjon var dermed et steinkast unna den grøftekanten hvor stakkars Emelie ble funnet. Om ikke Iversen var gjerningsmannen, var det overveiende sannsynlig at han hadde lagt merke til noe. Med mindre Røverdatter kom ut av dusjen i det eksakte tidspunktet som Emelie ble dumpet, og dermed stjal oppmerksomheten. Ut av dusjen, ja… var det i så fall et sammentreff at det skjedde på det samme tidspunktet, eller var det avtalt spill? Var Røverdatter medskyldig? Etter å ha tenkt litt over saken, bestemte jeg meg for å konfiskere kameraet. ”Jeg må gå igjennom bildene for å se om jeg ser noe…ehem… interessant”, sa jeg til Iversen, og la til: ”Du fikk med deg…eh… alt… gjorde du?” Iversen rødmet og nikket. Jo da… jeg konkluderte med at dette var absolutt nødvendig å gå igjennom. I tjenesteøyemed, selvsagt.
Røverdatter hevdet å være uskylig. Eller spilte hun? I visshet om at hun er en profesjonell skuespiller var jeg innstilt på å ikke la meg lure. Hvem kunne vel bedre enn henne forlede meg til å tro… tja… hva som helst? Jeg noterte meg at hun hadde lagt merke til blitzen fra Iversens kamera. Eller i hvert fall noe hun trodde var en blitz.
En annen person med bolig i Elite Boulevard var Virrvarr. Virrvarr hevdet seg helt uskyldig, og brukte sin ektemann som alibi. Et tvilsomt alibi, tenkte jeg, og lot tankene fare til alle de krimromanene hvor det faktisk er engelskmenn som er skyldige. Statistikkene er klare her: Engelskmenn og franskmenn er overrepresenterte. Etterfulgt av amerikanske massemordere som har hatt sin gullalder de seneste 50 årene. Om ikke Mr.Jackson er den skyldige er han i det minste godt skolert i hvordan man parterer både det ene og det andre. Og hvis han er skyldig, er Virrvarr medskyldig. De bor også veldig kort fra funnstedet.
Virrvarr benyttet også anledningen til å peke på Minneapolise, som hun mente virket altfor uskyldig. Nesten påtatt uskyldig. Nesten som om hun desperat prøvde å skjule noe. Gjorde hun det? Etter å ha latt meg selv drukne i Minneapolises dådyrøyne i noen minutter, skjønte jeg hva Virrvarr mente. Hjerteknuseren Minneapolise virket som uskyldigheten selv. Nesten for godt til å være sant. Statistikken viser at det da ofte er noe muffens. Dessuten bor hun sammen med en amerikaner. Noe som gjør henne like mistenkt som Virrvarr.
Minneapolise hadde dog sin egen teori. Hun trodde at en seriemorder var løs i bloggerbyen, som drepte bloggerne én etter én for deretter å ta over bloggene deres. Enten i form av å være meg, eller i form av å være en elefant. Hvis hennes elefantteori er rett, er det stor sjanse for at Binka er neste offer, eller neste person som blir sporløst borte. Det er allerede en elefant som har tatt over hennes blogg. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis jeg skulle kalle inn en elefant til avhør, kan den ikke skylde på at den ikke husker å ha drept noen, slik som enkelte av dagens vitner har sagt. En elefant glemmer nemlig aldri.
Tiqui hevdet at hun hadde vært dypt inne i den argentinske melankolien da drapet skjedde. Men innrømmet samtidig at hun nok kunne hatt tid til å snike seg umerket vekk og kakket i hjel noen med de høyhælte skoene sine. Hvorfor sa hun det? Prøvde hun å dekke over noen, eller prøvde hun å hinte om at det var andre i lokalet som kunne ha drept Emelie? For øvrig virket det som om hun hadde god samvittighet, eller i hvert fall ville gi inntrykk av å ha det.
Swazi prøvde å fremstille seg selv som et medmenneske som stilte opp for de fattige. Var engasjementet i Frelsesarmeen bare et PR-triks for å dekke over lyssky virksomhet? Som for eksempel en fuktig runde på byen i Trondheim? Kan det ha vært Swazi som gjorde seg til med tysk aksent for å forvirre Andersfo? Med fabling om skitur og påskedisco? Verken Swazi og Andersfo har helt klar hukommelse. Jeg må ta med i beregningen at dette kan være avtalt spill. Eller kan Swazi ha presset Andersfo til å si at mannen han møtte i byen hadde en annen aksent en Swazi sin egen? Og hvorfor? Kan dette skyldes at Swazi ”har noe” på Andersfo, som Andersfo er redd for å offentliggjøre? Jeg må holde dem under oppsikt.
Petter hevdet å være en småkriminell innbruddstyv. Ikke en slik som går rundt og dreper folk. Han ble involvert i saken da Graylady ba ham om å bryte seg inn hos Esquil og lete etter spor. Hva slags spor skulle han finne? Og hvorfor var det så viktig for Graylady å finne ut av det? Hadde hun noe å skjule? Var det hun som hadde bortført Esquil? Eller drept ham? Ville hun egentlig at Petter skulle finne sporene slik at hun selv skulle kunne fjerne dem? Og så drepe Petter etterpå? Hun hevdet seg uskyldig, men hvem gjør vel ikke det?
Før avhørene var ferdig, kom Beamer bort til meg med en teori. Han oppfordret meg til å undersøke Bokklubben. Det var åpenbart at Bokklubben hadde motivet i orden: Et drap og en forsvunnet forfatter ville utvilsomt øke salget. På den annen side: Esquil må også ha vært klar over denne sammenhengen. Kan han ha fingert sin egen død for å bli genierklært og toppe salgslistene, for deretter å dukke frem igjen når han er blitt et ikon? Slett ingen dårlig teori. Statistikkene mine viser at dette har vært plotet i opptil flere kriminalromaner. Absolutt verdt å ta vare på. Jeg noterte dette før jeg gikk hjem.
Hjemme fortsatte jeg å tenke. Jeg hadde altså fått en del tvilsomme forklaringer, noen vage vitneobservasjoner og en rekke teorier og beskyldninger. Men bare Beamer og til dels Minneapolise hadde vært inne på hva som kunne vært motivene. Det sto klart for meg at det neste steget i etterforskningen måtte være å kartlegge de mistenktes potensielle motiver. OK, de er mistenkt. Kanskje de også hadde muligheten. Men hadde de motivene?
Tips om potensielle motiv mottas med takk her i rølerbloggens detektivkontor.
Allerede tidlig i avhørene kom statistikken til nytte. Jeg sperret øynene opp da Sonja fortalte at hun hadde vært på butlerkurs på det angitte tidspunktet. Mente jeg husket ting rundt dette yrket, så jeg sjekket statistikken. Ganske riktig. Butlere var overrepresentert som gjerningsmenn i de gamle krimromanene jeg hadde arbeidet meg gjennom. Det var statistisk sett stor sannsynlighet for at butleren var morderen. Dessuten var den betingede sannsynligheten overveldende: Av de romanene som faktisk hadde en butler var det over 50% sjanse for at butleren var enten morder, tyv, skattesnyter, løgnaktig, dårlig til å danse eller medskyldig på en eller annen måte. Jeg merket meg dette, og noterte at jeg måtte holde et øye med Sonja. Forklaringen hennes ble ikke mindre suspekt av at det angivelige butlerkurset ble holdt fredag kveld rundt midnatt.
Det var Beamer som gjorde meg oppmerksom på det suspekte i Sonjas forklaring. Han var ivrig med i etterforskningen. Litt for ivrig? Litt for ivrig etter å legge mistanken over på andre? Jeg spurte han ut. Hans forklaring var at han ikke har forlatt hjemmet på flere år, ei heller de siste dagene. Kunne det være mulig? Jeg har ganske sikre kilder på at Beamer har vært rundt i store deler av bloggeby det siste året. Det var derfor overveiende sannsynlig at han skjulte noe. Hvorfor? Antakelig hadde han mer enn nok krefter til å bloggedrepe en koseblogger og dumpe henne ved Møkkablogger Highway. Visste Beamer noe som han ikke burde vite? Hadde han gjort noe som han ikke burde gjort? Han prøvde å avlede meg med å si at han i hvert fall ikke kunne huske å ha leid inn profesjonelle drapsmenn, slik som det ble gjort på Orderud gård. Deretter gjorde han det enda mer diffust ved å fremheve sitt dårlige korttidsminne. Jeg noterte meg at jeg skulle holde øye etter røde strikkesokker rundt Beamers bolig.
Lill avga en veldig kort forklaring, men den var likevel både saftig og mistenkelig. På en litt schizofren måte avslørte hun seg selv som en serienymfoman som hadde vært på date med fire forskjellige menn i løpet av den halvtimen mordet kunne ha vært gjennomført. Var dette en dekkhistorie for å skjule en grotesk virkelighet, eller var hun virkelig så naiv at hun datet enhver mann som hevdet å ha vært på TV? Som den verdenskjente aerobicinstruktøren jeg er noterte jeg meg dette til senere bruk. Men Lill var fremdeles under mistanke.
El Vera hevdet at hun hadde vært hjemme og vasket talenter, uten helt å spesifisere de grisete detaljene. Uten videre alibi. Hun hadde imidlertid nyttige opplysninger som kan knytte lothiane til saken. Lothiane har visstnok hatt pengetrøbbel, og hadde nå forsvunnet. Enda et forsvinningsnummer, med andre ord. Fordi hun måtte vekk fra byen? Kanskje hun har rømt sammen med Esquil? Har de dratt til Las Vegas for å gifte seg? Eller kanskje hun jager ham, av en eller annen grunn? Eller var hun et nytt offer? Er det henne vi vil finne neste gang? Eller han? Og i hvor mange biter? Spørsmålene tårnet seg opp. Her visste jeg at jeg måtte holde øyne og ører åpne. Statistikken viser at folk som forsvinner sjelden er et godt tegn. I de aller fleste krimromaner har det noe med handlingen å gjøre.
Eugenie hadde hørt noen hoste og løpe, men kunne ikke si spesifikt om lydene kom fra én og samme person. Kan det kanskje være Lothiane og Esquil hun har hørt? Eller var det en gjerningsmann som løp fra åstedet? Var gjerningsmannen (eller kvinnen) blitt overrasket av en hostende forbipasserende? Nok et interessant spor. Jeg noterte meg at enhver som er litt småforkjølet i starten av påsken kan være et viktig vitne.
Iversen hevdet at han hadde bedrevet sin normale stalkervirksomhet utenfor Mattisborgen med fotografi og kikkert, og fablet også noe om en mystisk sms som han hevdet å ha fått. Jeg tok en titt på kartet som Esquil hadde laget til meg rett før han dro. Mattisborgen, som har adresse i Elite Boulevard, har faktisk vinduer rett ut mot Møkkablogger Highway. Flyfotoet mitt viser et kamera på taket til HvaHunSa Hotell. Det var sannsynligvis Iversens kamera, rettet inn mot Røverdatters vindu. Hans posisjon var dermed et steinkast unna den grøftekanten hvor stakkars Emelie ble funnet. Om ikke Iversen var gjerningsmannen, var det overveiende sannsynlig at han hadde lagt merke til noe. Med mindre Røverdatter kom ut av dusjen i det eksakte tidspunktet som Emelie ble dumpet, og dermed stjal oppmerksomheten. Ut av dusjen, ja… var det i så fall et sammentreff at det skjedde på det samme tidspunktet, eller var det avtalt spill? Var Røverdatter medskyldig? Etter å ha tenkt litt over saken, bestemte jeg meg for å konfiskere kameraet. ”Jeg må gå igjennom bildene for å se om jeg ser noe…ehem… interessant”, sa jeg til Iversen, og la til: ”Du fikk med deg…eh… alt… gjorde du?” Iversen rødmet og nikket. Jo da… jeg konkluderte med at dette var absolutt nødvendig å gå igjennom. I tjenesteøyemed, selvsagt.
Røverdatter hevdet å være uskylig. Eller spilte hun? I visshet om at hun er en profesjonell skuespiller var jeg innstilt på å ikke la meg lure. Hvem kunne vel bedre enn henne forlede meg til å tro… tja… hva som helst? Jeg noterte meg at hun hadde lagt merke til blitzen fra Iversens kamera. Eller i hvert fall noe hun trodde var en blitz.
En annen person med bolig i Elite Boulevard var Virrvarr. Virrvarr hevdet seg helt uskyldig, og brukte sin ektemann som alibi. Et tvilsomt alibi, tenkte jeg, og lot tankene fare til alle de krimromanene hvor det faktisk er engelskmenn som er skyldige. Statistikkene er klare her: Engelskmenn og franskmenn er overrepresenterte. Etterfulgt av amerikanske massemordere som har hatt sin gullalder de seneste 50 årene. Om ikke Mr.Jackson er den skyldige er han i det minste godt skolert i hvordan man parterer både det ene og det andre. Og hvis han er skyldig, er Virrvarr medskyldig. De bor også veldig kort fra funnstedet.
Virrvarr benyttet også anledningen til å peke på Minneapolise, som hun mente virket altfor uskyldig. Nesten påtatt uskyldig. Nesten som om hun desperat prøvde å skjule noe. Gjorde hun det? Etter å ha latt meg selv drukne i Minneapolises dådyrøyne i noen minutter, skjønte jeg hva Virrvarr mente. Hjerteknuseren Minneapolise virket som uskyldigheten selv. Nesten for godt til å være sant. Statistikken viser at det da ofte er noe muffens. Dessuten bor hun sammen med en amerikaner. Noe som gjør henne like mistenkt som Virrvarr.
Minneapolise hadde dog sin egen teori. Hun trodde at en seriemorder var løs i bloggerbyen, som drepte bloggerne én etter én for deretter å ta over bloggene deres. Enten i form av å være meg, eller i form av å være en elefant. Hvis hennes elefantteori er rett, er det stor sjanse for at Binka er neste offer, eller neste person som blir sporløst borte. Det er allerede en elefant som har tatt over hennes blogg. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis jeg skulle kalle inn en elefant til avhør, kan den ikke skylde på at den ikke husker å ha drept noen, slik som enkelte av dagens vitner har sagt. En elefant glemmer nemlig aldri.
Tiqui hevdet at hun hadde vært dypt inne i den argentinske melankolien da drapet skjedde. Men innrømmet samtidig at hun nok kunne hatt tid til å snike seg umerket vekk og kakket i hjel noen med de høyhælte skoene sine. Hvorfor sa hun det? Prøvde hun å dekke over noen, eller prøvde hun å hinte om at det var andre i lokalet som kunne ha drept Emelie? For øvrig virket det som om hun hadde god samvittighet, eller i hvert fall ville gi inntrykk av å ha det.
Swazi prøvde å fremstille seg selv som et medmenneske som stilte opp for de fattige. Var engasjementet i Frelsesarmeen bare et PR-triks for å dekke over lyssky virksomhet? Som for eksempel en fuktig runde på byen i Trondheim? Kan det ha vært Swazi som gjorde seg til med tysk aksent for å forvirre Andersfo? Med fabling om skitur og påskedisco? Verken Swazi og Andersfo har helt klar hukommelse. Jeg må ta med i beregningen at dette kan være avtalt spill. Eller kan Swazi ha presset Andersfo til å si at mannen han møtte i byen hadde en annen aksent en Swazi sin egen? Og hvorfor? Kan dette skyldes at Swazi ”har noe” på Andersfo, som Andersfo er redd for å offentliggjøre? Jeg må holde dem under oppsikt.
Petter hevdet å være en småkriminell innbruddstyv. Ikke en slik som går rundt og dreper folk. Han ble involvert i saken da Graylady ba ham om å bryte seg inn hos Esquil og lete etter spor. Hva slags spor skulle han finne? Og hvorfor var det så viktig for Graylady å finne ut av det? Hadde hun noe å skjule? Var det hun som hadde bortført Esquil? Eller drept ham? Ville hun egentlig at Petter skulle finne sporene slik at hun selv skulle kunne fjerne dem? Og så drepe Petter etterpå? Hun hevdet seg uskyldig, men hvem gjør vel ikke det?
Før avhørene var ferdig, kom Beamer bort til meg med en teori. Han oppfordret meg til å undersøke Bokklubben. Det var åpenbart at Bokklubben hadde motivet i orden: Et drap og en forsvunnet forfatter ville utvilsomt øke salget. På den annen side: Esquil må også ha vært klar over denne sammenhengen. Kan han ha fingert sin egen død for å bli genierklært og toppe salgslistene, for deretter å dukke frem igjen når han er blitt et ikon? Slett ingen dårlig teori. Statistikkene mine viser at dette har vært plotet i opptil flere kriminalromaner. Absolutt verdt å ta vare på. Jeg noterte dette før jeg gikk hjem.
Hjemme fortsatte jeg å tenke. Jeg hadde altså fått en del tvilsomme forklaringer, noen vage vitneobservasjoner og en rekke teorier og beskyldninger. Men bare Beamer og til dels Minneapolise hadde vært inne på hva som kunne vært motivene. Det sto klart for meg at det neste steget i etterforskningen måtte være å kartlegge de mistenktes potensielle motiver. OK, de er mistenkt. Kanskje de også hadde muligheten. Men hadde de motivene?
Tips om potensielle motiv mottas med takk her i rølerbloggens detektivkontor.
15. mars 2008
Påskekrim. Episode 2: Hvem drepte Emelie?
Det var ikke noe vakkert syn som møtte meg en grytidlig lørdagsmorgen på Møkkablogger Highway. Misforstå meg rett… Emelie har alltid vært et vakkert syn. Men akkurat i dag… kuttet i 22 biter og lagt i en søppelsekk. Dumpet i grøftekanten og spredd utover et stort område av kråkene som i løpet av natten har hakket hull i plastsekken. Akkurat i dag var det noe med estetikken som var borte. Den eneste skjønnheten som var igjen var den indre.
Jeg hadde fått tips om at dette kunne være et mistenkelig dødsfall. I det minste var det et dødsfall under svært mistenkelige omstendigheter, siden Emelie selv hadde ringt vårt detektivkontor og sagt fra om udåden, kun kort tid før hun ble kuttet opp. Hun visste ganske nøyaktig hvordan og hvor liket hennes kom til å bli dumpet. Forhåndsannonseringen hennes hadde ført til at politiet arkiverte dødsfallet som selvmord. Bestialsk selvmord.
Det er en kjent sak at mange mennesker ønsker å få sin aske spredt utover havet etter at de dør. Politiet antok at Emelie i sitt testamente hadde bedt om at liket hennes ble kuttet opp og dumpet i en søppelsekk ved Møkkablogger Highway. Men de hadde gjort en prosedyrefeil, i det de ikke hadde sjekket testamentet for å verifisere teorien sin. Det er til og med uvisst om Emelie hadde et testamente. Slik jeg ser det, var hun trolig for ung til å ha begynt å tenke på sånt.
Dette var akkurat en slik sak jeg hadde ventet på. Dette var godt for karrieren min. Man blir ikke skikkelig detektiv før man har løst et mysterium, og dette var min mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg tok på meg min nyinnkjøpte detektivhatt og stappet litt tobakk ned i en pipe. Jeg har aldri røyket pipe før, men hei, er man detektiv, så er man detektiv. Litt hosting og litt harking er offeret man må gjøre på veien. Jeg kikket i speilet. Lukket øynene halvt igjen og så alvorlig ut. ”Detektiv”, sa jeg til meg selv et par ganger. Snudde meg rundt litt. Nå i profil. ”Detektiv”, sa jeg igjen. Jepp… der satt den. ”Elementært, min kjære bloggeleser…” I’m on a roll.
Cecilium og Iversen var allerede på åstedet da jeg ankom. Mistenkelig tidlig? Jeg tok notater i en liten bok. Jeg hadde et håp om å kunne innkalle dem til avhør. Det er nemlig det detektiver gjør. Men først tok jeg en prat med dem på åstedet.
Dette er ikke det eneste mistenkelige som har skjedd, sa Cecilium. Rølerbloggeren Esquil forsvant for bare to dager siden. Siden har ingen sett ham, og den mystiske Truls har tatt plass i hans bolig. Tidligere har alltid Esquil selv annonsert på forhånd når Truls skulle komme på besøk, men denne gang forsvant Esquil ved et poff, og Truls annonserte seg selv. ”Aner jeg ugler i mosen?”, spurte Cecilium. Iversen sto og nikket, og fikk nå selskap av graylady og røverdatter, som nå var kommet til.
Jeg må innrømme at Cecilium hadde et poeng. Men jeg hadde ingen umiddelbare minner om å ha drept noen i det siste. På den annen side er jeg ganske distré, så det kan godt hende jeg har kuttet opp noen mennesker i ny og ne uten å ha tenkt så nøye over det. Men hadde jeg også drept Esquil? Hvor hadde jeg i så fall dumpet ham? Lå han der hvor bilnøklene mine pleide å ligge, hvor nå enn det var? Sukk… det er ikke lett å være distré.
En ting visste jeg dog… Jeg pleide aldri å legge bilnøklene mine i en plastpose i grøftekanten ved Møkkablogger Highway. I hvert fall kunne jeg ikke erindre å ha gjort det noen gang tidligere. Så selv om Iversen mente at Cecilium kanskje var inne på noe, valgte jeg å klassifisere meg selv kun som mistenkt foreløpig. Det var ingen gode bevis som kunne felle meg på dette tidspunktet. Men det sto klart for meg at jeg på en eller annen måte måtte bevise at Esquil fortsatt levde. Ellers hang min egen troverdighet i en tynn tråd.
En annen teori som plutselig slo meg var at kanskje Esquil hadde hatt baktanker med å trekke seg tilbake akkurat nå. Var det kanskje Esquil som hadde drept Emelie? Hadde han arrangert sitt forsvinningsnummer for å kunne komme seg vekk fra åstedet, fra byen og fra avhørene som han visste ville komme? Eller går han kanskje fortsatt rundt i stillhet i boligen sin med en diger kniv i hånden, og bare venter til jeg kommer hjem igjen?
Jeg trengte litt tid til å tenke. Og jeg trengte flere vitner. Kanskje også flere mistenkte. Det blir ingen god påskekrim uten et bredt utvalg av mistenkte, skumle bipersoner, teorier og potensielle nye ofre. Så jeg henvender meg til deg, kjære leser. Hvor var du mellom kl. 23.32 og 00.13 i går kveld? Har du kommet i skade for å drepe noen? Eller har du sett noe mistenkelig?
Kanskje du har sett en skummel person med kniv som lusker seg rundt i bloggerbyen? Eller en tilsynelatende uskyldig blogger som bare virker liiitt for uskyldig? En person med blod på genseren? Møkk på skoene? Sokker som ikke matcher kjolen? Et stivt glis om munnen? Eller har du rett og slett sett Esquil i live?
Jeg er takknemlig for alle tips som kommer inn. Vi må komme til bunns i denne stygge saken. Det ville vært så bra for karrieren min som detektiv.
Jeg hadde fått tips om at dette kunne være et mistenkelig dødsfall. I det minste var det et dødsfall under svært mistenkelige omstendigheter, siden Emelie selv hadde ringt vårt detektivkontor og sagt fra om udåden, kun kort tid før hun ble kuttet opp. Hun visste ganske nøyaktig hvordan og hvor liket hennes kom til å bli dumpet. Forhåndsannonseringen hennes hadde ført til at politiet arkiverte dødsfallet som selvmord. Bestialsk selvmord.
Det er en kjent sak at mange mennesker ønsker å få sin aske spredt utover havet etter at de dør. Politiet antok at Emelie i sitt testamente hadde bedt om at liket hennes ble kuttet opp og dumpet i en søppelsekk ved Møkkablogger Highway. Men de hadde gjort en prosedyrefeil, i det de ikke hadde sjekket testamentet for å verifisere teorien sin. Det er til og med uvisst om Emelie hadde et testamente. Slik jeg ser det, var hun trolig for ung til å ha begynt å tenke på sånt.
Dette var akkurat en slik sak jeg hadde ventet på. Dette var godt for karrieren min. Man blir ikke skikkelig detektiv før man har løst et mysterium, og dette var min mulighet til å gjøre nettopp det. Jeg tok på meg min nyinnkjøpte detektivhatt og stappet litt tobakk ned i en pipe. Jeg har aldri røyket pipe før, men hei, er man detektiv, så er man detektiv. Litt hosting og litt harking er offeret man må gjøre på veien. Jeg kikket i speilet. Lukket øynene halvt igjen og så alvorlig ut. ”Detektiv”, sa jeg til meg selv et par ganger. Snudde meg rundt litt. Nå i profil. ”Detektiv”, sa jeg igjen. Jepp… der satt den. ”Elementært, min kjære bloggeleser…” I’m on a roll.
Cecilium og Iversen var allerede på åstedet da jeg ankom. Mistenkelig tidlig? Jeg tok notater i en liten bok. Jeg hadde et håp om å kunne innkalle dem til avhør. Det er nemlig det detektiver gjør. Men først tok jeg en prat med dem på åstedet.
Dette er ikke det eneste mistenkelige som har skjedd, sa Cecilium. Rølerbloggeren Esquil forsvant for bare to dager siden. Siden har ingen sett ham, og den mystiske Truls har tatt plass i hans bolig. Tidligere har alltid Esquil selv annonsert på forhånd når Truls skulle komme på besøk, men denne gang forsvant Esquil ved et poff, og Truls annonserte seg selv. ”Aner jeg ugler i mosen?”, spurte Cecilium. Iversen sto og nikket, og fikk nå selskap av graylady og røverdatter, som nå var kommet til.
Jeg må innrømme at Cecilium hadde et poeng. Men jeg hadde ingen umiddelbare minner om å ha drept noen i det siste. På den annen side er jeg ganske distré, så det kan godt hende jeg har kuttet opp noen mennesker i ny og ne uten å ha tenkt så nøye over det. Men hadde jeg også drept Esquil? Hvor hadde jeg i så fall dumpet ham? Lå han der hvor bilnøklene mine pleide å ligge, hvor nå enn det var? Sukk… det er ikke lett å være distré.
En ting visste jeg dog… Jeg pleide aldri å legge bilnøklene mine i en plastpose i grøftekanten ved Møkkablogger Highway. I hvert fall kunne jeg ikke erindre å ha gjort det noen gang tidligere. Så selv om Iversen mente at Cecilium kanskje var inne på noe, valgte jeg å klassifisere meg selv kun som mistenkt foreløpig. Det var ingen gode bevis som kunne felle meg på dette tidspunktet. Men det sto klart for meg at jeg på en eller annen måte måtte bevise at Esquil fortsatt levde. Ellers hang min egen troverdighet i en tynn tråd.
En annen teori som plutselig slo meg var at kanskje Esquil hadde hatt baktanker med å trekke seg tilbake akkurat nå. Var det kanskje Esquil som hadde drept Emelie? Hadde han arrangert sitt forsvinningsnummer for å kunne komme seg vekk fra åstedet, fra byen og fra avhørene som han visste ville komme? Eller går han kanskje fortsatt rundt i stillhet i boligen sin med en diger kniv i hånden, og bare venter til jeg kommer hjem igjen?
Jeg trengte litt tid til å tenke. Og jeg trengte flere vitner. Kanskje også flere mistenkte. Det blir ingen god påskekrim uten et bredt utvalg av mistenkte, skumle bipersoner, teorier og potensielle nye ofre. Så jeg henvender meg til deg, kjære leser. Hvor var du mellom kl. 23.32 og 00.13 i går kveld? Har du kommet i skade for å drepe noen? Eller har du sett noe mistenkelig?
Kanskje du har sett en skummel person med kniv som lusker seg rundt i bloggerbyen? Eller en tilsynelatende uskyldig blogger som bare virker liiitt for uskyldig? En person med blod på genseren? Møkk på skoene? Sokker som ikke matcher kjolen? Et stivt glis om munnen? Eller har du rett og slett sett Esquil i live?
Jeg er takknemlig for alle tips som kommer inn. Vi må komme til bunns i denne stygge saken. Det ville vært så bra for karrieren min som detektiv.
14. mars 2008
Påskekrim
Det var en mørk og stormfull natt. Utenfor leiligheten min var det helt stille. Ikke vet jeg om det skyldtes at påskeferien nettopp hadde begynt, eller om det skyldtes noe annet. Men en ting visste jeg: Et sted er det en morder. Det må være en morder. Det blir ingen skikkelig påskekrim uten en morder.
Jeg beveget meg inn på rommet hvor PC-en min står. Når jeg er avskåret fra resten av verden er PC-en min nærmeste venn. Når jeg skal lette hjertet mitt, lytter den. Den tar til seg strømmer av ord som jeg taster inn. Støyer litt kanskje, avgir litt varme… men den holder på mine hemmeligheter, og kan videreformidle mine spørsmål. Akkurat nå lurer jeg på hvem som er drept. Noen må jo være drept for at det skal være en morder.
PC-en serverer ikke noe godt svar i dag, så jeg ber den legge et innlegg ut i rølerbloggen. Kanskje noen av leserne der har forslag til hvem som kan være drept? Anyone? Jeg vil rulle opp en sak. Finne motivet. Finne gjerningsmannen. Jeg har allerede kjøpt hatt og øvd meg på å se morsk ut i speilet. Nå vil jeg prøve det ut i praksis. Jeg vil debutere som påskedetektiv. Jeg trenger en sak, og jeg trenger et plot. Men først og fremst trenger jeg et offer. Et lik. Eller et spøkelse.
Kjenner du noen som har blitt drept i starten av påsken? Stukket med kniv? Skutt? Druknet i chili? Kanskje er det en nabo i bloggebyen som er funnet overkjørt på Elite Boulevard? En tilsynelatende uskyldig koseblogger som er kuttet i biter og dumpet i en søppelsekk i grøftekanten ved Møkkablogger Highway? Eller føler du deg kanskje selv litt halvdød? Ta kontakt med rølerbloggens detektivkontor.
Jeg beveget meg inn på rommet hvor PC-en min står. Når jeg er avskåret fra resten av verden er PC-en min nærmeste venn. Når jeg skal lette hjertet mitt, lytter den. Den tar til seg strømmer av ord som jeg taster inn. Støyer litt kanskje, avgir litt varme… men den holder på mine hemmeligheter, og kan videreformidle mine spørsmål. Akkurat nå lurer jeg på hvem som er drept. Noen må jo være drept for at det skal være en morder.
PC-en serverer ikke noe godt svar i dag, så jeg ber den legge et innlegg ut i rølerbloggen. Kanskje noen av leserne der har forslag til hvem som kan være drept? Anyone? Jeg vil rulle opp en sak. Finne motivet. Finne gjerningsmannen. Jeg har allerede kjøpt hatt og øvd meg på å se morsk ut i speilet. Nå vil jeg prøve det ut i praksis. Jeg vil debutere som påskedetektiv. Jeg trenger en sak, og jeg trenger et plot. Men først og fremst trenger jeg et offer. Et lik. Eller et spøkelse.
Kjenner du noen som har blitt drept i starten av påsken? Stukket med kniv? Skutt? Druknet i chili? Kanskje er det en nabo i bloggebyen som er funnet overkjørt på Elite Boulevard? En tilsynelatende uskyldig koseblogger som er kuttet i biter og dumpet i en søppelsekk i grøftekanten ved Møkkablogger Highway? Eller føler du deg kanskje selv litt halvdød? Ta kontakt med rølerbloggens detektivkontor.
13. mars 2008
Invitasjon
Esquil har tatt seg en liten pause igjen, og jeg stepper inn som gjesteblogger.
Timingen er god. Det er nemlig en merkedag i dag, 13.mars. Vi skal slett ikke se bort fra at Esquil har bursdag i dag. Det må jo feires.
Du inviteres derfor til en dannet sammenkomst i rølerbloggen hele dagen. Taler er velkomne, og presanger legges ved døren.
Hvor gammel Esquil er, sier du? Feil spørsmål... han er da slett ikke gammel. Han er yngre enn meg, og jeg er ung. Til deg, kvinnelige leser, kan jeg opplyse om at Esquil er ganske nøyaktig 1-2 år eldre enn deg, og dermed i en helt passende alder. For øvrige lesere - menn og intetkjønn - må jeg bare slå fast at jeg har prøvd å regne ut alderen hans på flere forskjellige måter. Og svaret blir 27 hver eneste gang. Det er nesten som om tiden har stått stille siden millenniumskiftet.
Timingen er god. Det er nemlig en merkedag i dag, 13.mars. Vi skal slett ikke se bort fra at Esquil har bursdag i dag. Det må jo feires.
Du inviteres derfor til en dannet sammenkomst i rølerbloggen hele dagen. Taler er velkomne, og presanger legges ved døren.
Hvor gammel Esquil er, sier du? Feil spørsmål... han er da slett ikke gammel. Han er yngre enn meg, og jeg er ung. Til deg, kvinnelige leser, kan jeg opplyse om at Esquil er ganske nøyaktig 1-2 år eldre enn deg, og dermed i en helt passende alder. For øvrige lesere - menn og intetkjønn - må jeg bare slå fast at jeg har prøvd å regne ut alderen hans på flere forskjellige måter. Og svaret blir 27 hver eneste gang. Det er nesten som om tiden har stått stille siden millenniumskiftet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)