Lørdag 2009

Planen i dag er en hemningsløst lang joggetur. Men dagen starter grisetregt. Det har skjedd mye de siste dagene og jeg er litt matt. Jeg eter noen brødskiver, oppdaterer blogg og suller rundt på internett.
Jeg leker fotballmanager på nettspillet Hattrick, og nerder frem en statistikk som skal hjelpe meg å komponere et godt juniorlag.
Keyboardet får inn enda en av sine stygge tacklinger. Denne gangen reddes jeg av tøflene.
Endelig, sent på ettermiddagen, kommer jeg meg ut for å ta joggeturen.
Jeg skal løpe opp Akerselva til Korsvoll. Som du vet, trenger jeg en hare, for å spare krefter og utnytte flokkinstinktet vi mennesker har. På andre siden av Akersbekken, et drøyt minutt foran meg i løypa, skuer jeg et offer.
Jeg byr på det jeg har gjennom Grünerløkka for å få haren innen synsvidde. Men han er en seig dude. Jeg tar ikke en meter.
På Sagene kommer det opp en ny hare bakfra. Jeg skjerper meg, biter tenna sammen, låser blikket.

Han løper lekende lett, han opererer med månegravitasjon. Jeg er etterlatt til å beundre steget fra stadig større avstand.

Opp mot Bjølsen passerer mitt tredje hare-emne, damen i blått. Hun holder et avskrekkende tempo når hun suser forbi. Men jeg kjenner disse folka. De drar på når de passerer, for å psyke deg ut, de vil knekke deg med en gang, de vil etterlate deg til å beundre steget, de vil du skal tro at de løper med månegravitasjon.Jeg henger meg på. Jeg skal temme damen i blått.
Nydalen, og i det fjerne danser damen i blått lett inn mot horisonten.
Hodet mitt husker løpsteknikk tilpasset en gutt som lekte med verdensmestere og olympiske mestere, hodet tror det beveger kroppen til en mann som ikke veier noe. Åtte år i en seng har gjort den samme kroppen til en knapt bevegelig pudding som nylig har satt ny all-time-high på badevekta. Damen i blått har sprengt meg, jeg setter meg på en benk og håper hardt at Hjorthen ikke luffer forbi.
Jeg kommer meg omsider til Korsvoll, og finner noen gode mennesker som lar meg låne dusj og klær.


Anny og Knut er orienteringsløpere og har toleranse for å få en svett mann inn i huset. Jeg blir en drøy time og får kaffe, brownies, saft og eple. Knut setter meg fast i en quiz, og vi diskuterer hvorvidt The Office er en bra komiserie. Knut og Anny er ikke helt på linje i denne saken. Jeg mener Office gjør vondt å se på i starten, men at man kan more seg når man har vent seg til sjangeren. Anny ser ikke noen grunn til å se på noe som er vondt å se på. Knut setter på The Office.

Jeg kommer rett inn i huset til folk og tar bilder av dem og omgivelsene deres, som deretter skal ut på internett. Knut tar det sporty, men gjør akkurat det samme som du gjør nå, for å sjekke hva det er han er i ferd med å bli en del av.
Anny og Knut er invitert i parmiddag. Jeg mangler 50% på å være et par, og skifter på meg løpstøyet igjen
Jeg blir med for å avlevere paret til middagsselskapet. Jeg kjenner ikke vertskapet godt, men Espen (utenfor billedkant) kjenner meg igjen fra Hemsedal. Han kommenterer at jeg er kledd for after-ski, men at han ikke har tenkt å disse antrekket.

Det referer til en historie fra forrige måned, da jeg gikk på Hemsedals after-ski i NTNUI overtrekksdrakt, med "NTNUI orientering" på ryggen. Ut av menneskemengden dukket en velkledd pappagutt opp, og fotograferte orienteringsklærne mine med mobilen sin. Fordi han hadde "aldri sett noen kle seg så dust på afterski."

Han hadde selvfølgelig et poeng. Jeg har ikke slalåmklær, jeg hadde ikke vært i en bakke på ti år, av naturlige grunner. Men de årene har også den fordelen at mennesker ikke kan gi meg noen smerte som ikke ME allerede har gjort meg velkjent med. Jeg la armen rundt ham, over skuldrene, som på en god venn, og sa langsomt og malmfullt;
- Æ trur vi to ska ha oss en tur ut for å gjør opp det hær.

Det var en ren bløff. Jeg er en ufør nerd, uten muskler og med handicap-parkeringsbevis. Og i det jeg hadde truet ham med juling, registrerte hånden min at skulderen hans var dobbelt så bred som min. Baren stod stille, hjertet mitt også.

Heldigvis pinglet han ut. Han trakk kroppen sin sammen som en snegle som var berørt på følehornene.

Parbegrensningen var ikke så rigid som ryktene vil ha det til, Espen og Anne Kathrine inviterer meg inn. Jeg slites mellom stemmer i hodet som har lyst på mat og sosialt samvær, og en gryende mistanke om at svette treningsklær ikke gjør seg i selskaper. Jeg takker og jogger videre.
På hjemvei finner jeg endelig en hare etter min smak.
Jeg er hjemme og har dusjet for tredje gang på samme dag. Det ble ingen middag denne lørdagen, jeg gomler brødskiver.

Kvelden brukes på en scrabbleturnering på ordspill.no. Jeg er ute etter å vinne gratis abonnement på Aftenposten. I første oppgjør trekkes jeg mot May Lene fra Trondheim. Det er uflaks.
Jeg legger ordet 'plusser'. Det forbruker alle sju brikkene i ett trekk. Dette kalles bingo, og bingo gir femti bonuspoeng. May Lene tar flere vanlige poeng enn meg, men hun mangler bingo. Bonuspoengene avgjør første match i min favør.

I andre match, mot tinen fra Eid, danner også de sju bokstavene mine et ord. Men det fins ikke noen måte å legge dem ut på. Da er ryggmargsrefleksen å passe mens man venter på en sjanse. Men en rutinert motspiller skjønner da fort hva som er på gang, og svarer med ekle korte ord. Jeg setter derfor en finte, og legger ugyldige ord med vilje tre ganger. Da ser det ut som om jeg har prøvd å få ut noe.Trikset går hjem. Jeg får to bingoer i partiet. De gir meg 100 poeng, jeg vinner med 99.I tredje parti, mot gode Kirsti fra Oslo, er jeg for tredje gang den som scorer minst poeng på brettet. Og for tredje gang vinner jeg likevel på grunn av bingo. Åtte bokstaver denne gangen, som betyr at man inkorporerer en av brikkene på brettet i sine sju. Det er bingoenes ferrari.
Jeg begynner å merke kjøret, og må legge meg nedpå for å være skjerpet til parti fire. Jeg forbereder meg til å møte Holger. Hvis du bare fortsetter å vinne, møter du før eller siden Holger.Jeg psyker meg voldsomt opp, jeg er som en vill tiger før fjerde runde. Men jeg møter ikke Holger. Jeg møter orienteringsløperen Scrabla fra Drammen. Jeg spiller min beste runde for dagen, som bingoen viser. Jeg innbiller meg at turneringen er på fire runder, og at jeg siden jeg har vunnet de fire, kan ha vunnet hele turneringen. Men et sted der ute venter Holger.
Både Holger og jeg er ubeseiret etter fire partier, og det må bli en femte runde for å kåre en vinner. Jeg må omstille meg, men det er tungt å finne frem tigeren igjen, og jeg leter etter krefter på sofaen før finalen. Jeg bruker gamle triks fra idrettspsykologi, jeg visualiserer at Holger legger bingo tidlig, men at jeg ikke lar meg stresse, holder hodet kaldt og legger bingo selv.Jeg limer en gul lapp over poengene, for at jeg skal fokusere på spillet og ikke på resultatet underveis. Det er en spesialbehandling som bare Holger får.
Akkurat det jeg visualiserer, skjer. Holger legger en tidlig bingo. Jeg er forberedt, og får ikke min vanlige 'det er ingen vits han slår meg likevel'-tanke. Jeg får lagt ut anklene sent i spillet.
Anklene holdt ikke, Holger vinner finalen. Men jeg har gjort mitt beste, og tapte for en bedre spiller. Mer kan man ikke kreve.
Jeg er ikke motivert for å sove, og går opp for å skrive denne posten. Klokken er over 4 når jeg legger meg.

Onsdag 2009

Det er dagen for jobbintervju og vår helt våkner et stykke unna zen-modus.
Jeg glemmer først å varme opp mitt morgenbrød. Jeg må dra åtte femti, og hiver brødet inn i ovnen åtte tredve. Det blir en kjapp frokost.Min kjæreste plakat, den som forlaget lagde for å pushe boka mi, styrter i døden. Den har alltid slitt i vindene som siver inn fra utgangsdøren.

En plakat på trikken vil at jeg skal bli eiendomsmegler, og forteller meg at Boligkriser Varer Sjelden Særlig Lenge. Jeg kan huske bare en boligkrise i min levetid. Krisen startet i 1987, og markedet nådde bunnen i 1993. Det er seks år. Seks år er kanskje ikke 'veldig lenge' i et verdenshistorisk perspektiv, men god nok tid til å utdanne deg til eiendomsmegler, subbe arbeidsledig rundt i hovedstaden noen år, gi opp, og utdanne deg til et annet yrke.

I mitt hode lager jeg ny tekst: "Det er stor sannsynlighet for at de som starter på eiendomsmeglerstudiet nå, vil lære å ljuge så de tror det sjøl."
Fangene føres ut av Nationaltheateret Stasjon. Jødestjernene under krigen ser vi på som et overgrep, samtidig som vi trør gule refleksvester ned over barnehageungene. Ettertiden vil dømme oss hardt.

Toget dundrer vestover på vei til min potensielt nye arbeidsplass.
- Og hvordan ser kandidaten for seg at ... si meg, filmer De?
- Nei, nei.
- Ikke?
- Nei, kameraet tar bare bilder.
- JassåDe. Og hva skal De med bildene?
- De legger jeg ut i bloggen min.
- Så usigelig vakkert. Til glede for hele den vide verden.
- Jepp.
- LOUISE! Send inn neste kandidat!

Jeg tar en sjefsavgjørelse på at kameraet ikke blir med på jobbintervjuet.

Jobbintervjuet er over. Stemningen var fin, alt føles bra.


NSB tar meg hjem til fylket jeg bor i.
NAV har noen ordninger for sånne som meg. Jeg stikker innom NAV Oslo Øst, drar kølapp, og sikrer meg en hederlig 22.plass i køa.Jeg føler jeg hadde en stabil dag på NAV, det ble riktignok lite prating, men jeg tapte ikke en eneste plass. Da jeg etter en tid forlater kontoret deres, holder jeg fortsatt en solid 22.plass i køa.

I forrige episode lærte vi at internettet på Litteraturhuset opereres av gråspurv. Derfor skal jeg nå hjem for å programmere java i trygge omgivelser.

Javaen er grumpy i dag og må bekjempes med ikke-indonsiske kaffebønner .


Å programmere blogganmelder viser seg å være forbausende likt å renne hodet inn i en betongvegg.while
ingenting virker
let etter svar i bunnen av neste kaffekopp
repeat

Java of California seized the title from Esquil of Trondheim, outboxing, outpunching the slower Esquil consistently scoring a Technical Knock Out at 11 seconds of the 10th round after a hurricane of punches softened Esquil up.


And then a hero comes along.

Bror min byr på treretters middag på Trancher. Det er ikke vanlig at folk forer meg med fine middager annenhver dag, men det har nettopp vært bursdagen min, og gode mennesker tar ansvar for å holde liv i meg.
Vi kjører i oss kamskjell, biff og tiramisu. Under samtalen kommer det frem at en lampe som bror min var prosjektleder for, har vunnet en pris. Lampa har vært utstilt noen hundre meter fra huset mitt i flere uker uten at mannen har sagt noe. Jeg vil dit etter maten. Han sier det er stengt.


Jeg vil se huset selv om det er stengt. Jeg sleper med meg gutten til Norsk Design- og Arkitektursenter.
Åjada, de holder lenger åpent på onsdager og torsdager. Vi er inne.

En av dingsene som har fått designpris, er en undervannsrobot.

Jaggumeg har trikkekortene jeg kjøper også fått en utmerkelse.Og så finner vi min brors lampe. Den er smekrere enn den forrige lampen han fikk oppmerksomhet for.

Etter museumsmørket er det på tide å tilbringe kvalitetstid med ens indre barn.
Nei, jeg har ikke hengt meg. Jeg skriver jo denne posten. Skjerp deg.

Vi stikker innom heimen for å vente på Kjell, og får med oss at Gamsten poler inn 3-2 mot Finland via radio.

Onsdagen rundes av på Fru Hagen. Fra H, bror min, jeg og Kjell. Kjell vokste opp sammen med oss i en myr i Trondheim. Jeg drikker blankt oslovann, de drikker noe som ligner på myrvann.

Tirsdag 2009

Tirsdag. Dagen har startet som vanlig, med dusj, barbering, klissklass i håret, og børste i kjeften, et morgenrituale jeg adopterte av min bror da jeg ble frisk nok til å gjøre det. Deretter setter jeg opp laget for dagen. Jeg satser på tredjebuksen, men balanserer med en av mine bedre t-skjorter, en kul sak jeg fant på Strøget i Køben.
Winston og jeg spiser frokost, det vil si et par blingser med gjestekaviar og hovedstadens nyklorede springvann. Trikk tretten.

.. og du vet hvor veien går UT MOT SLOTTET ...

På plass på litteraturhuset igjen for å lære mer java. Jeg lærer java fordi jeg søker jobber i softwarebransjen, jeg har jobbintervju i morra og trenger å komme inn i tankegangen igjen etter ti år utenfor.
Såvidt jeg kan se har ikke feministbloggeren i hjørnet med seg rusten hekksaks i dag heller, men man kan ikke føle seg for trygg. Hvis internett er en motorvei, og en PC er en bil, tilsvarer en PC på litteraturhuset en romersk oksekjerre som blir trukket av gråspurv gjennom et tynt kloakkrør. Mennesker kan ikke lære seg java gjennom litteraturhusets labile nett. Jeg må ut og finne en lærebok.Jeg svir av hele dagsinntekten min på et kvarter. Etter bokkjøpet havner jeg nemlig på en sushibule. Grisebillig og glimrende sushi, et sted mellom Høgskolen og Slottsparken. Se etter grelt grønt inventar.

Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren. Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere.

Boka hennes er forresten overraskende bra og ikke så eksplisitt feministisk som jeg forventet.


Skal du kjapt fra Litteraurhuset til Løkka, er det smarteste å stille seg midt mellom to trikkeholdeplasser som begge heter Welhaven, følge med i begge retninger, og så kjappe seg over rett fotgjengerovergang når den første trikken kommer.


Jeg er hjemme og sklir ut i hemningsløs nerding på ordspill.no. Merk at el-gitarhalsen som stikker opp i bildets venstre kant, er hel.
Middagen tas foran PC'en. Hvitløksbrød og fiskegrateng.


Jeg skal på gitarkurs, og velter el-gitaren. Den blir en todelt opplevelse. Men det var den i sin struktur egentlig allerede, siden den lekte synkebombe ned trappeoppgangen forrige gang jeg skulle på kurs. Det føles muy Rock&Roll å knuse en gitar.

Jeg bor på østkanten, men gitarkurset er på vestkanten. Det vil si tohundre meters gange hjemmefra. For å komme fra øst til vest i Oslo krysser man denne søte lille bekken, som osloenserne kaller Akerselva. De er litt sånn i Oslo. Det gule huset til kongen kaller de Slott. Vi trøndere kaller katedralen vår for kirke.

På vestkanten er alt så meget fiinere. Vi er i Brennerigata, hvor AKKS holder til.


Vestkantgrafittiene er kule.Det skal de ha.
Gitarlærer Hedvig prøver å lære oss seks sanger på to timer.
Meg, Stine og Lise jobber med riffet i Splitter Pine. Hvis DumDum hørte oss nå, ville Kjartan satt et tungt skudd, og Prebble ville banket oss.
Gitarkurset er over, mørket har lagt seg over Akersbekken ...
... vår helt kommer hjem til brukne gitarer, hybelkaniner og plakater av Elvis,
... og sklir tilbake ut på nettet for å la dagen sakte dø.

Denne serien, om mitt hverdagsliv i en uke, er dels inspirert av boken om Shakespeare som kan skimtes på det første bildet i serien. Greia er at historikerne vet praktisk talt ingenting om Shakespeare, bortsett fra skuespillene han skrev og en del fakta fra offentlige arkiver. Man vet ikke hvordan han så ut, hva han følte, eller hvordan livet hans var. For Shakespeare var ikke konge eller adelig, han var i sin samtid et vanlig menneske, og tiden blir et stort viskelær over vanlige menneskers liv. Alt vi gjør og sier blir borte.

Dette livet er trivielt, det er et helt vanlig menneskeliv i Oslo år twothousandzerozeropartynine. Jeg føler behov for å juge inn noen spøkelser, UFO'er og tyrannosauruser. Eller i det minste nerde mindre. Men dette er slik det er, dette er den usminkede sannhet, og en gang om lenge kan det være jeg har behov for å huske det.