Den fortærende mangelen på massegraver

De sier at havnen her i Rotterdam er Europas største. Jeg antar at metallskogen av heisekraner bare fortsetter og fortsetter utover langs fjorden. Avsindig stygge lagerbygninger i ubehandlet grå betong smulder sakte bak rustne containerfjell. Dette er ikke hus, det er likene av hus.

Jeg sitter på huk ved vannkanten, måkeskrik, bryggesjauernes rop, sveiselyder, vinsjer, dumpe smell og biltrafikk danner et summende bakteppe. Stedet lukter sjø, men mer friskt enn salt. Jeg reiser meg og fjerner meg fra vannet, går innover sementmoloen og søker etter nærmeste pub. Jeg må ut av havneområdet og når grensen for pen bebyggelse før et reklameskilt for Heineken fenger oppmerksomheten min. Skiltet henger på en hvit bar med mørke lister og karmer, jeg ser bord og stoler på fortauet utenfor, snirklete skrift på et skilt forteller at baren heter Rijters. Jeg krysser gaten og tar meg inn i lokalet.

Puben har selvfølgelig maritimt tema. Inventaret er i mørkt, røft tre, taket er støttet opp av solide bjelker. I taket henger en TV, solid bygd inn i mørkt tre som om den var på et skip og trengte stabilisering. Med skipsklokke hengende over bardisken, ror på veggene og fiskegarn i taket leker baren flyvende hollender strandet i asfalt.

Det slutter aldri å forbause meg. Dette er en pub på en havn. Hit kommer fiskerne etter døgn på sjøen. Det første de får se er grønne glasskuler innhyllet i fiskegarn. De ser garn på jobb hele dagen, garn sliter opp hendene deres, de drømmer garn om natten, er det noe de er lei av må det da være garn. Kan ikke de stakkars fiskerne få slippe å se garn når de går i land?

Men neida. Mennesker er vanedyr, når nordmenn reiser til syden drikker vi på norskebaren, amerikanere reiser verden rundt og spiser på macDonalds, vi velger det vi er vant til, og fiskerne trekker hit ikke på tross av garnene, men på grunn av dem. Hvis ikke ville de ikke vært her.

Den orientalske skjønnheten bak bardisken tapper en øl til meg. Jeg beundrer arbeidet wonderbraen hennes utfører, men uten å innlede noen samtale. Jeg finner heller en avis og senker meg ned ved et ledig bord. Mellomgulvet legger seg til ro. Tiden kan gå.

Baren er nylig åpnet, det er lyst ute, men et par-tre av bordene er opptatt. Det ene okkuperes av to businessmenn kledd omtrent som meg, i lyseblå skjorter, slips, blazer og press i buksene diskuterer de på for meg uforståelig nederlansk. Kanskje snakker de business, kanskje snakker de om det fine været, for alt jeg vet planlegger de hvordan de best skal partere likene den ene har liggende i kjelleren. Sånt ser man ikke på folk.

Ved neste bord ser jeg rett i et rødmussete ansikt innrammet i uflidd skjegg, klærne er grå og skitne, de blasse øynene jeg møter har det nedlagte blikket til en mann som har gitt opp, han har en sky av ulykke rundt seg, en uteligger, en alkoholiker, jeg trekker til meg øynene og lar dem løpe til mannen på det innerste bordet.

Han er av en annen kaliber, høyreist og med holdning i ryggen, jeg aner på måten han holder ølglasset at han er vant til finere selskaper enn det han har på nabobordet. Han drikker Clausthaler, alkoholfritt, kanskje er han strengt religiøs avholdsmann, kanskje skal han på jobb, kanskje har han skrumplever.

Det slår meg i et glimt at det er noe kjent med ham. Jeg rister det av meg, det er usannsynlig at jeg kjenner en tilfeldig mann på en bar i Rotterdam. Jeg har levd livet mitt i det ytterste havgapet hjemme i Trøndelag, jeg har knapt vært utenlands, jeg kjenner ikke en eneste nederlender. Men for sikkerhets skyld dekker jeg ansiktet med avisen. Jeg vil kontrollere situasjonen, jeg vil kjenne igjen ham før han kjenner igjen meg.

Jeg forsøker å tolke meg gjennom en engelsk avis. Forsidesaken handler om ransbølgen som ruller nedover kontinentet denne sommeren. Ranerne reiser fra by til by, og de raner ikke bare en bank i hver by, nei, de raner de fem-seks største bankene i byen synkront, lenser dem for midler samtidig, før de forsvinner sporløst. Ranerne har vært i Dublin, Liverpool, Edinburgh, London, Hamburg, Amsterdam, Haag, listen over ransbyene ligner turnélisten til store artister. Bare ett slikt ran burde medføre stor risiko for å bli tatt, men disse ranerne har knekt førti storbanker og er som sunket i jorden. Artikkelen fascinerer meg, og jeg er ikke den eneste som lar meg underholde, ranerne har reddet agurktiden for mediene over hele Vest-Europa denne sommeren.

Etter noen minutter oppdager jeg at jeg holder avisen for lavt, jeg ser opp og merker at han glaner uhemmet på meg. Jeg unngår øyekontakt, men dekker meg ikke med avisen. Han reiser seg, og tar med seg Clausthaleren. Mens den store mannen krysser lokalet med stø kurs for mitt bord kjenner jeg stressnivået stige. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvem han er.

- Takk for sist, sier han, og strekker ut hånden. Ordene røper at han er norsk. Tankene spinner, hva gjør jeg nå, en gang i livet spurte jeg rett ut "kjenner jeg deg?" i en slik situasjon, og det gjør jeg ikke igjen, det ødela fullstendig forholdet til den personen.

- Jo, takk, mumler jeg og byr på et håndtrykk.

- Jasså, så du er i Nederland? sier han og setter seg ned.

- Ja, svarer jeg. Uansett hvem han er kan ikke det bli feil, jeg er åpenbart i Nederland.

- Hva gjør du her? spør han.

- Jeg kom nedover for å se Feyenoord.

- Feyenoord? Bydelen?

- Nei, fotballklubben.

- Ah, det stemmer, det står et skilt til Feyenoord Rotterdam Stadion rett utenfor hotellet mitt, ...

- de Kuip.

- Jeg burde fattet at det var en fotballklubb.

- Det kan du si.

- Hva sa du?

- de Kuip? Ingen sier Feyenoord Rotterdam Stadion, banen heter de Kuip, sier jeg.

- Åja.

Jeg ser på ølglasset hans, jeg studerer vinduskarmen, jeg glaner på skulderen til uteliggeren to bord unna. Han ser kontinuerlig rett på meg.

- Utrolig å treffe kjentfolk her, sier han.

- Ja, ikke sant, sier jeg.

- Du husker meg ikke, gjør du? spør han, og jeg innser at han ser ikke på meg, han ser gjennom meg. Men tonen er ikke fornærmet, mer ertende, han virker ikke å ta det personlig.

- Jo, jeg husker deg, men jeg sliter med å plassere deg.

- Ah. Så morsomt, sier han, og smiler bredt.

- Jeg er dårlig på å koble ansikter og navn.

- Så du husker ikke at du kalte meg sinnssyk?

- Gjorde jeg? Når?

Han holder på spenningen, som om han nyter dette. Ikke bare er han norsk, han er like mye trønder som meg. Men han snakker ikke like bredt som vi gjør ute i havgapet, han snakker fint bymål. Trondhjemsk for de mer sostifikerte strøk av byen. Jeg kjenner ingen rike trondhjemmere.

- Sist jeg snakket med deg høljregnet det.

- OK, sier jeg, det ringer ingen bjeller.

- Du var kledd i svart dress.

Jeg har ikke ofte svart dress. Kanskje en konfirmasjon, er han en fjern slektning? Nei, umulig, det stemmer ikke med hva jeg føler.

- Så du vil ikke bare si hvem du er? sier jeg.

- Vi stod foran en kirke. Jeg hadde uniform. Begynner det å demre? sier han.

Jeg ser ham nå, i et glimt fra fortiden, som et tankefotografi. Uniformen han snakker om er en politiuniform. Han sperrer grusveien for meg på baksiden av Fagerøy kapell. Jeg er i begravelsen til Den Ukjente, og angrepet av et usannsynlig drittvær, likevel forsøker han å forhøre meg mens vannet renner av kjakene våre. Han er desperat og overivrig, en del år yngre og enda flere kilo magrere enn den robuste personen som sitter foran meg. Dagens utgave beveger seg roligere og virker kulere, de ekstra årene kler politimannen.

- Halvor ... sen? nøler jeg frem.

- Halvorsli.

- Beklager, Halvorsli. Jeg husker den samtalen. Men ikke at jeg sa at du var sinnssyk. Jeg mente at du hadde fått sinnssyke opplysninger.

- Ja, vi ble grundig stjelt opp. Mellom oss sagt, du var i din fulle rett til å reagere.

- Takk.

Noen hadde lurt i Halvorsli et fullstendig latterlig vitnemål, hvorpå han dukket opp i en begravelse og stilte hårreisende spørsmål. Det var selvfølgelig de misunnelige menneskene på Halskjær som stod bak, våre kjære naboer, de hadde sittet med kikkertene sine og glant over bukta. Det er en kilometer sjø mellom stedene, likevel mente de å ha sett oss slepe kropper ute på Fagerøy. Hadde det i det minste vært en eller to, men nei, de fordrukne degenererte tullingene på Halskjær hadde sett oss slepe i alt tjueni lik gjennom synsbildet. Tjueni døde mennesker. Det er halve befolkningen på Fagerøya.

Det er ikke utrolig. Du finner alle slags rare folk ute i havgapet. Det utrolige var at konstabel Halvorsli faktisk trodde nok på vitnemålet til å komme og forhøre oss. Det manglet ikke en sjel på Fagerøy, ikke ett menneske var nylig savnet noe annet sted i fornuftig rekkevidde, men Halvorsli ga seg ikke. Noen dager etter begravelsen kom han tilbake i helikopter og sirklet over øya. På søk etter massegraver. I havgapet på Trøndelagskysten.

Mennesker har en tendens til å overdrive sin egen betydning, plassere seg selv i sentrum for begivenheter. Noen dager etter at Osama Bin Ladens menn veltet skyskrapere i New York, dukket det opp en ukjent pakke på Førde Rutebilstasjon. Hittegods har man funnet der til alle tider, men denne dagen fikk de full panikk. Anti-bombe-skvadronen ble innkalt fra Oslo, åtte timers reise unna, og bombehundene fikk gleden av å avsløre at nei, heller ikke dette hittegodset var en terroristbombe. Sett fra verden virker det ganske usannsynlig at Al Qaidas neste naturlige trekk etter World Trade Center og Pentagon var Førde Rutebilstasjon. Sett fra Førde var det fullstendig logisk.

Og sett fra konstabel Halvorsli var det fullstendig logisk at det fantes massegraver på Fagerøy. Fullstendig logisk at han, unge lovende Halvorsli, jobbet med historiens største kriminalsak på norsk jord.

Det tok ham en god del etterforskning før det egentlige problemet demret. Ikke massegraver. Misunnelse.

Vi som bor på Fagerøy eier en fabrikkbåt på spleis, en båt som sløyer og pakker fisk til havs. Pengene har strømmet inn til det lille samfunnet vårt, og vi er ikke for mange til å dele dem, vi har blitt et mini-Holmenkollåsen på en forblåst øy. Vi er millionærer alle som en. Husene er større og mer moderne, vi har yachter, skjærgårdsjeeper og seilbåter, og inne i husene finner du ny teknologi og designermøbler. Jeg skal ikke påstå at stil og klasse dominerer, skalaen går fra dyr kitsch til ren idioti, men noe må man bruke pengene på.

På Halskjær er livet like patetisk som det alltid har vært. Halskjær er bare enda et i rekken av forblåste fiskevær på norskekysten. På Halskjær diskuterer de fortsatt været og fisket, på Fagerøy diskuterer vi børsen. Slikt får naboer til å se ting som ikke er der. Beskyldningene har haglet fra naboene, de mener at det ikke går an å tjene så mye penger på bare en båt, som om de vet noe om fabrikkfiske. Og til slutt begynte de altså å se lik.

Nå som jeg har plassert politimannen kan jeg ikke dy meg for å strø litt salt i de gamle sårene.

- Si meg, da du satt i helikopteret, hvor forestilte du deg at massegravene lå? Hvor følte du det var mest sannsynlig?

- Jasså, var det slik dere tolket det. Helikopterturen var først og fremst et søk etter forliste skip.

- Å, men forliste skip ser du ikke fra helikopter. De ligger under sjøen. Det er mye det som er greia med forliste skip.

- Vi så etter vrakrester, drivved og livbøyer. Det ligger noen stygge undervannsskjær utenfor Fagerøy, det er ikke så usannsynlig at dere får et forlis der en gang.

- Jo, egentlig. Skipene går over skjærene. Det har de gjort i hundrevis av år, og etter det jeg hører blir det ikke mindre vann i havet.

- Uansett var det et forlis vi så etter.

- Men jeg syns da tydelig å huske at helikopteret sirket rett over hustakene våre.

- Ja, hvis vitnemålene stemte burde det være spor i vegetasjonen etter kropper som ble slept opp fra fjæra.

- Se der. Hvis du så etter slike spor, så du også etter massegraver. Bare innrøm det.

- Jeg vet ikke om vi direkte så etter massegraver. Men det var jo vitterlig et mystisk dødsfall der ute. Det var ikke så usannsynlig at det kunne ha vært flere.

Halvorsli snakker om Den Ukjente. Jeg smiler ikke like bredt.

Det første glimtet av Den Ukjente fikk jeg en morgen da jeg gikk ned til verkstedet. Verkstedet er en brygge i fjæra på Fagerøy som vi har bygd om til verdens beste motorsykkelverksted, og der møtes vi karene i MC-klubben både på dag- og kveldstid. På dagen er det mekking og på kvelden drekking.

Bortenfor verkstedet, gjemt bak et nes, ligger Stripa. Den er en pillråtten steinstrand dandert med stinkende tang og tare, men likevel den eneste fornuftige stranden på utsiden av Fagerøya, og det hender desperate mennesker soler seg der i mangel av noe bedre. Denne morgenen så jeg Den Ukjente ligge alene på stranden, han lå på magen rett på steinene, i bare badebuksa. Riktgnok var det sol, men det var ikke særlig varmt, og jeg kan ikke si jeg misunte ham særlig i det jeg låste meg inn til min gode venn Harley Davidson.

Da jeg gikk opp fra fjæra flere timer senere for å få tak i VG og noe brødvarer, så jeg ham igjen. Han lå fortsatt på magen. Det var så fjernt å ligge halve dagen på Stripa at jeg luktet tysk turist. Jeg er ikke for begeistret for den lukten, så jeg tok meg ned til stranden. Historieboka sier at vi vant verdenskrigen og banket Hitler, likevel er tysk et like vanlig språk som norsk der jeg bor. Tyskerne eier halvparten av hyttene ute i havgapet. Da er noe feil, alle skjønner jo det.

Jeg tenkte ikke sparke til ham eller bruke vold, jeg tenkte bare bjeffe litt, si raus raus og verboten verboten, mye det samme som de sa til oss under krigen. Jeg trenger aldri bruke vold. Jeg er en røslig mann, og jeg gikk ned på stranden i svart MC-skinnjakke, mørkt kraftig skjegg og med svart smørefett i ansiktet og på fingrene. Det løser hundre av hundre situasjoner.

Jeg bjeffet, fyren reagerte ikke. Han behandlet meg som luft. Jeg gikk helt bort til ham og oppdaget at badebuksen var en underbukse. En småpløsen, blek, ekkel tysker lå på Stripa i bare underbuksen. Jeg ga ham et lite spark i skulderen, ikke for å gjøre ham vondt, bare for å vekke ham. Flesket hans disset, men han reagerte ikke.

Da jeg tok tak i ham for å velte han rundt, skjønte jeg det. Huden hans var den kaldeste jeg hadde kjent på en badestrand.

Den Ukjente var stein død. Mannen var ikke veldig gammel, kanskje tredve, og jeg så etter en grunn til at han skulle være død, skudd eller slag, men huden var hel. Det første som slo meg var at Den Ukjente var skylt i land etter et båtforlis. 

Jeg ringte rundt til gutta, det ble rene MC-treffet nede på stranda utover dagen. Mange av karene hadde aldri sett et lik før, og jeg tror gutta satte pris på at de fikk se Den Ukjente før jeg ringte politiet. Vi lekte etterforskere, sjekket etter merke i underbuksa, men den hadde ikke vaskelapp, den var bare grønn og stygg. Ellers var mannen naken, og det lå ingen gjenstander rundt han, bare skjell, stein og tang. Det eneste det gikk an å identifisere ham på var at han hadde en tatovering på skulderen. Det var et klassisk maorimønster dandert rundt en H og en speilvendt R.

- Jordbærplukker, fastslo Hårfagre med en gang han fikk se tatoveringen.

Hårfagre, som egentlig heter Geir, er en slags sjef for MC-gjengen vår. Han er mannen med hjernen, det er Hårfagre vi sender hvis kommunen vil prate med oss. Han kan å kle og barbere seg slik at han ser ut slik samfunnet vil at menn skal se ut. Så tar han dress av og skinnjakke på med en gang han er tilbake på Fagerøya. Det er Hårfagre som har lært meg å bære dagens skjorte-og-slips-antrekk med en ikke alt for tydelig motvilje.

- Hvordan vet du det? sa jeg.

- Tyskerne har ikke omvendte bokstaver, sa han og pekte på den speilvendte R'en. - Det er øst-europeerne som bruker sånne. Jeg tipper han er polakk. Polakkene kommer hit i buss, later som om de plukker jordbær, og så drar de hjem i stjålet BMW. Han her har vel knabbet en cabincruiser og kjørt seg på et skjær.

- Men hvorfor har han ikke klær på?

- Kanskje han er pervers og får kicka sine av å stjele båter. Så står han på dekket splitter naken og drar håndtralla så det klasker hvitt skum ikke bare mot båtripa.

- Fakta? Fins det sånne?

- Aner ikke. Men polakker er ikke helt gode.

Sirener fra utrykningskjøretøy river meg ut av fortiden. Jeg er tilbake hos ølglasset mitt i Rijters og hører flere ulende lydkilder på avstand, en av dem vokser i styrke og blir høy og tydelig. En politibil suser forbi barvinduet i stor fart. Sirenene danner et kor, det høres ut som en Hollywoodbiljakt der ute, Rotterdam er mer actionfylt enn man skulle tro. Halvorsli lener seg mot vinduet og forsøker å se bedre.

Jeg oppdager at duggen på ølglasset mitt har rent ned og at glasset lager vannringer i bordet. Jeg prøver å få en viss orden i ringene. Halvorsli sjekker mobiltelefonen sin, finner lite, glaner mer ut av ruta, men synker til slutt ned i stolen igjen og kommer til ro. Sirenene er ikke lenger hørbare.

- Du er overraskende pent kledd, sier han og peker mot skjortekraven min. 

- Takk.

- Har du sluttet å omgås fascister?

Jeg rygger mot stollenet og himler med øyenbrynene.

- Hva snakker du om?

- Jeg prøver å si at en del av fyrene du omga deg med der ute på øya ikke gjorde noe videre inntrykk.

- Hvem mener du?

- Hele kulturen i motorsykkelklubben. Holdningene var ikke akkurat flowerpower.

- Kanskje ikke, men seriøst, fascister? Mener du nynazister? Da er du helt på villspor. Vi er det motsatte av nazister. Det er ingen som liker nazister mindre enn vi gjør.

- Nasjonalistisk, da. Dere hadde Vikings MC på ryggene, dere brukte vikingnavn på hverandre, jeg så tatoveringer med runeskrift og vikingeskip, det virket som om dere levde i vikingetiden.

Jeg må gi Halvorsli noe rett. Norge er et stolt land, nordmenn er et stolt folkeslag, en gang var det vi som satte premissene i Europa. En gang var vi fryktet, respektert og beundret. En gang skalv europeerne når de så en nordmann, en gang skalv de bare nordmenn ble nevnt. Men et sted på veien har det gått galt, vi har blitt slappe blautfisker, folkene lenger sørfra har tatt over, de bygger de største husene, de har de flotteste bilene, de tyter inn over landegrensene og kjøper hyttene våre. Vi, som en gang var Europas herrefolk, ligger på trynet i gørr, vi ligger med ræva i været og lar oss ta bakfra. Om og om igjen. I århundrer har europeerne trykt oss ned i søla, er det noe galt i å ønske at man skal reise seg? Vi trenger ikke en ny vikingetid, vi trenger ikke å drepe utenlandske menn og voldta utenlandske kvinner. Men er det for mye forlangt at vi prøver å ta tilbake vår selvrespekt?

Jeg sier ikke noe av dette til Halvorsli. Jeg vet hvor hårsåre mine politisk korrekte landsmenn er. Og hvis Halvorsli tolker gode norske holdninger som nazisme, skjønner jeg bedre at han trodde vi hadde massegraver ute på øya. Han forventet vel å finne gasskamre og konsentrasjonsleire også. Folk er idioter, de ser ikke den enorme differansen mellom nazisme og vikingekultur, de putter alt inn i en bås merket nasjonalisme. Det er vanskelig å snakke folk fra å være idioter, det er bedre å ligge lavt med sine meninger. Jeg nikker og kamuflerer meg bak et

- Skjønner hva du mener.

Vi trenger ikke ende dette i krangel. Jeg sperrer for videre samtale rundt nasjonalisme ved å spørre om han skal ha noe i baren. Deretter entrer jeg bardisken og sender den mørke skjønnheten på en kort lettøljakt. Tilbake ved bordet satser jeg på et mindre kontroversielt tema.

- Fant dere noen gang ut hvem Den Ukjente var, spør jeg Halvorsli.

Jeg vet strengt tatt svaret, vi begravde han som ukjent, og Fagerøy er ikke større enn at jeg ville visst det om noe hadde forandret seg.

- Nei.

- Hvem tror du han var? Polakk?

- Hvorfor tror du det?

- Nei, vi tenkte på polakker på grunn av den omvendte R'en i tatoveringen. Mange polakker tar seg jobb på gårdene der ute om sommeren.

- Jeg tror bokstaven er et villspor. Han ble grundig etterlyst i EU-området. Enten har han kommet mer langveisfra ...

- Men han var jo hvit?

- Ja, enten langveisfra, eller så er det noen som har spesiell interesse i at han ikke skal bli identifisert.

- Hva mener du?

- Jeg vet noe som dere ikke vet. Du tror han druknet, ikke sant?

- Ja, sa jeg, og tenkte på den vasne, kalde kroppen.

- Men obduksjonen viste at det ikke var en dråpe vann i lungene. Og ikke oksygen. Han var gasset ihjel med nitrogen, CO2 og en del andre ufarlige gasser.

- Nitrogen? Kan man dø av det?

- Nitrogen kalles jo kvelstoff. Alle gasser blir farlige når de fortrenger oksygenet du skal puste inn, akkurat som vann kan drepe deg hvis du får hele hodet under.

- Så han druknet ikke?

- Nei.

- Men hvis han ikke ble skylt i land fra sjøen, hvordan kom han seg til Stripa?

- Han kan ha blitt skylt i land, men han var død før han ble lagt i bølgene. Alt tyder på at det var mord.

Jeg blir ettertenksom. Jeg vet også ting som Halvorsli ikke vet, men jeg hadde faktisk sett for meg at Den Ukjente druknet i vill kamp for å overleve havet utenfor Fagerøy.

Den solid innbygde TV'en i barens tak surrer på lavt volum bak ryggen min. Momentant som en soldat smeller i grunnstilling reiser Halvorsli seg, går bort til apparatet og skrur opp lyden. Det pludres nederlandsk, jeg skjønner ikke et ord. Skjermen viser stillbilder av banker i Rotterdam.

- Endelig, utbryter Halvorsli. Han vipper frem mobilen og ringer.

Skjermen viser fantombilder av ranerne, jeg har sett lignende bilder fra andre byer før, skjermen viser kornete kameraopptak av bankran, man ser et menneske stå ved en bankkasse, men kan knapt fastslå hvilken rase han er.

Halvorsli har fått napp i andre enden av mobilnettet, han snakker engelsk, forteller hva baren vår heter og ber om å bli hentet. Han får tydeligvis negativt svar, men kjefter, Halvorsli stresser at disse ranene er selve grunnen til at han er i byen. Han kan hjelpe dem, sier Havorsli, og det neste han sier er takk.

- Du får skyss? sier jeg.

- Ja, om noen minutter.

- Hva skjer?

- Det har vært fem bankran samtidig i byen. Grundig koordinert, perfekt utført, alle ranerne ser ut til å ha unnslippet. Samme historie om igjen.

- Ah, jeg har hørt om den gjengen!

- Ja. Hvis jeg ikke var politi ville jeg sagt det var imponerende. Det er ikke vanskelig å rane en bank. Enhver neddopet uteligger med et våpen greier å få penger ut av en bankkasse. Det vanskelige er å unnslippe med pengene. Sjansen for å bli tatt det første kvarteret etter å ha ranet en bank i en bykjerne er nær femti prosent. Hver gang. Oddsen for å lykkes med førti slike bankran er så høy at de kunne tjent ransbeløpet om igjen ved å gått til en bookmaker og veddet på at det var mulig.

- Er de her? Nå?

- Ja. Og denne gangen blir de her. Politiet bygger jernring rundt bykjernen mens vi snakker.

- Jernring?

- Ja. Vi stenger av alle veier og jernbanelinjer, stopper alle skip og ransaker alle kjøretøy på vei ut fra bykjernen. Vi er forberedt til fingerspissene. Ranerne har nylig vært i Amsterdam og den Haag, det lå i kortene at de kom til å ta Rotterdam. Det er derfor jeg er her i dag. Vi er så forberedte som vi kan bli. Denne gangen vinner den gode siden.

- Er ikke det drastisk. Det må da gi forferdelige køer og trafikk-kork.

- Jo. Men disse ranerne skal stoppes en gang for alle. Politiet mislyktes med veikontrollene i Amsterdam og Dublin, jernringene var halvhjertede og skurkene slapp unna. Men Interpol samarbeider tett om saken, vi lærer av feilene som blir begått i andre land. Denne gangen blir sperringene så tette at byen knapt får puste.

 Halvorsli virker nær euforisk, som en fotballspiller fem minutter før en viktig kamp. Det må være fint å være så opptatt av jobben sin, tenker jeg. Politimannen legger en mynt på bordet, driks for en øl han allerede har betalt, jeg fullfører de olympiske ringene med ølglasset mitt. Han reiser seg.

- Hvilken av bankene er nærmest? spør jeg.

- Det er ikke noe å se. Politiet vil helst at publikum holder seg unna.

- OK.

- Finn på noe som ikke krever at du må ut av bykjernen på en stund. Denne byen blir kaos, sier han. En olivengrønn militærpoliti-bil bremser ned og stopper utenfor vinduet, Halvorsli nikker et farvel i min retning. Jakken hans sleper mot skulderen min i det han passerer. Sannelig har de satt inn hæren mot ranerne.

Jeg tar et overblikk over lokalet. Den rødmussede slitne mannen har også reist seg, han forsøker å bomme penger av de to jappene på nabobordet. Børsguttene rister på hodene som om de ikke har sett penger siden de ble født. Bardøra klapper igjen bak Halvorsli. To tyrkiske unggutter og en som kunne vært faren deres henger rundt bardisken. Tyrkerne kikker i min retning og flirer, ikke aner jeg hva de har snakket om, og ikke bryr jeg meg. Jeg reiser meg og forlater Rijters før tiggeren får tak i meg.

Rotterdamgatene ser ut som før, bilene flyter greit langs den brede firefelts gaten inn mot havneområdet, trafikkorken som Halvorsli forventer har ikke materialisert seg ennå. Jeg har fortsatt noen timer å slå ihjel, jeg ser et kinoskilt og bestemmer meg for at det er et godt trekk.

Kroppen min flytter seg inn i et trangt, folketett kinolokale, først i minibankkø og deretter i billettkø, men tankene er bare halvveis til stede, hjernen har begynt å bearbeide morgenens hendelser. Rundt meg snakker folk bare nederlandsk, ingen ser på meg, min lyseblå skjorte og dressbukse gjør meg til en del av bakgrunnsbildet.

Trygt på plass inne i kinomørket puster jeg endelig ut. Jeg har gått anspent rundt hele dagen. Jeg sitter bak en potetgullposeterrorist, to plasser til høyre er en hoster. Filmen fenger meg ikke, jeg faller fortsatt ut, tankene vil tilbake.

Jeg startet ikke denne dagen glattbarbert, jeg startet med et respektabelt mullaskjegg. Jeg startet heller ikke dagen i skjorte og slips, jeg startet ikledd antrekket som kalles treningsdrakt av de som bærer den og grilldress av de som ser den.

I treningsklær og skjegg gikk jeg inn i en 7-11-butikk, det var det første huset jeg besøkte i Rotterdam. Jeg kjøpte cornflakeskartonger og vaskepulver, store, brede gjenstander som visste å fylle ut sin bærepose.

Med disse posene i hånden tok jeg meg ned til byens finansstrøk. Jeg fant Rotterdamer Sparkasse lett, jeg kjente igjen bygningen fra bildene, en beige metallmonolitt som gjorde sitt beste for å se stor og mektig ut. Dette var selve målet for reisen. Jeg gikk inn i banken.

Du kan skru opp temperaturen i en bankfilial så mye du vil, en bank er et kjølig sted. Metall på veggene, stein på gulvet, fargeløse, minimalistiske møbler. Det er som om pengene suger sjelen ut av rommet og de som jobber der. Selv plantene vantrives. Det fins bare en måte å vekke til live bankens frosne hjerte.

Jeg så sikkerhetsvakten i øynene på vei inn og smilte, ikke oppsiktsvekkende, bare et kontinentalt høflighetssmil. Jeg liker sikkerhetsvakter. Jo flere sikkerhetsvakter, jo færre kameraer og alarmer. Jeg fant kølappboksen og trakk et nummer i lotteriet om å få riktig kasse. Tiden gikk, jeg begynte å bli lett stresset. Fem ganger gikk jeg frem og trakk nye nummer. Da jeg satt med tre lodd og hadde latt to kasser passere, vant jeg endelig. En deilig ro senket seg over meg da jeg gikk mot kassen innerst i banken, inne ved veggen. I det jeg ankom skranken løftet jeg bæreposene som rovfuglvinger mens jeg senket meg ned over byttet. Jeg plasserte bæreposene på skranken slik at de dannet skillevegger mellom oss og verden.

Bak kassen satt en lyshåret, glattslikket bankmann i finansuniformen sin, en sånn som du kan svelge ned hel medhårs uten å merke motstand. Mannen i kassen snakket til meg i en høflig tone på uforståelig nederlandsk, det ante meg at budskapet var at han ikke foretrakk å ha cornflakes og vaskepulver stående på skranken sin, men jeg forsøkte ikke å forstå. Jeg fant frem en stor konvolutt og la den på skranken, med samme overlegne ro som man bretter ut det første geniale vinnerkortet i et pokerparti. Konvolutten var åpen, han kjente igjen bildene av sin sønn og datter som stakk ut av åpningen. Hendene hans kom automatisk opp mot disken.

- Jeg trenger å se hendene dine hele tiden, sa jeg, mens jeg lente overkroppen frem til bæreposen og lirket frem mitt neste kort fra jakken. Min gode venn Magnum. Jeg holdt Magnum tett inntil posen og rett mot hodet til kassereren. På den andre siden av bæreposene så banken uberørt ut, ingen så hva som foregikk. 

- Ikke lag en lyd. Vi har ungene dine. Hvis du lager bråk, skyter vi dem, sa jeg i samme tonefall som man ber om en kontoutskrift.

En dårlig bløff, selvfølgelig, jeg hadde aldri sett ungene hans, og hvis han så nærmere på bildene ville han kanskje ha spottet at de var photoshoppede, speilvendte versjoner av bilder han hadde sett før. Men det skjedde ikke, for en Magnum er et genialt våpen. Det er ren skrekk presset i metallform. Bankansatte tenker ikke med en Magnum rettet mot hodet, ikke de bankansatte jeg har lært å kjenne.

Denne fyren snakket heller ikke, kjevemusklene jobbet og han så trassig opp på meg. Jeg liker å se bankierøyne mindre sinte og mer redde, men han holdt ihvertfall kjeft.

Det skal ikke være nødvendig, i vår opplyste tid, at en bevæpnet mann i en bank skal behøve å forklare sitt ærend i detaljer.

- You know the drill, sa jeg og ga ham en pent sammenbrettet, tom 7-11-bærepose. Bankmannen gjorde seg da heller ikke dum, han fant behagelig store seddelbunker i kassen sin og fylte opp. Min nye venn forsøkte seg først med å tømme bare kassen, han ga meg bæreposen og lot som om han trodde showet var over. Magnum kommuniserte min misnøye med rykkende bevegelser. Mannen måtte tømme den åpne safen han hadde stående på fotnivå. Mens han gjorde det følte jeg på stemningen i banken. Alt var rolig, alle bevegelser i bankhallen gikk i rutinespor. Jeg tok sjansen på å sende ham på tur til den tomme nabokassen.

Jeg fulgte hendene hans med øynene gjennom hele ekspedisjonen. Han trykket aldri på noen alarm. Takk til barnebildene.

Han la endelig bæreposen på disken, den var uanstendig full av euro.

- Du slipper ikke unna med dette, sa han. Han forventet vel at jeg skulle stikke av, og så skulle han trykke alarmen sin og sende politi etter meg. Istedet trakk jeg frem det siste kortet i pokerhånden.

I hendene holdt jeg en avlang stålsylinder med runde kanter, en metallhylse opprinnelig bygd for å skjule en eksklusiv king-size-sigar. Vaselinen på utsiden av sylinderen gjorde hendene mine lett klissete, men det var jeg forberedt på. Jeg ga ham sigaretuiet og ba ham om å pakke en bunke av de største sedlene ned i etuiet. Han plukket en bunke fra bæreposen og rullet sedlene, deretter pakket han dem så tett ned i sigaretuiet som han greide. Han var dyktig, etuiet tok sedler nok til å kjøpe en Mercedes. Slik dyktighet betaler seg. Han lukket den lille vaselininnsmurte banken og rakte meg den. Jeg tok ikke imot.

- Up yours, sa jeg.

Han slo ut med håndflaten og signaliserte "hva??"

- Stikk denne opp i endetarmen, sa jeg og satte harde øyne i ham for at han skulle skjønne at jeg mente alvor.

- Mener du dette seriøst?

- Ja.

Jeg lagde en ring av tommel og pekefinger og trødde Magnum igjennom i talende bevegelser fro å demonstrere. Han så på sigaretuiet og svelget.

- Den er for stor, sa han.

- Du vil bli overrasket over hva du kan ta, svarte jeg.

Bildene av barna hans lå fortsatt på skranken, endelig gikk alvoret opp for ham. Tålmodig så Magnum og jeg på mens mannen løsnet beltet, lettet skinken fra kontorstolen og penetrerte seg selv med metallfallosen.

Jeg har sett dette synet i en del banker nå. I Amsterdam, Dublin og Edinburgh. Det er stor forskjell på grimasene folk skjærer. Hos noen glir etuiet rett inn, andre må kjempe. Denne mannen var åpenbart jomfru. Kjøkkeninngangen hans hadde neppe vært brukt av noe større enn termometre. Han stønnet, lente seg fremover og måtte ta pauser.

- Må metallet være så kaldt? mumlet han.

- Kjøp varme for pengene, sa jeg.

Han ba om å få slippe. Jeg viste ingen nåde. Metallet skulle inn. Endelig satte han seg bakover på stolen og spiddet seg selv på stålet. Det gjorde resten av jobben. Bankmannen festet beltet, fortsatt mer passiv-aggressiv enn redd.

- Jeg må gå nå, sa jeg.

- Bra.

- Jeg trenger femten minutter før du slår alarm. Når du slår alarm blir det veldig leven. Jeg liker ikke leven.

- Neivel, sa han.

- Det er alt du trenger å gjøre for å bli rik. Vente femten minutter. De kan ta oss, men de vil aldri finne din andel. Dette er min og din hemmelighet.

- Jeg stoler ikke på deg.

- Tenk deg om. Har du noen gang lest om denne metoden?

- Nei.

- Og likevel fins den altså. Tror du du er den første i verden som får et sigaretui opp tarmen? Det hender at bankansatte stikker unna noe når de ranes og kassen likevel ikke stemmer, det er politiet forberedt på. Men de kommer ikke til å lete i skyggenes dal. Du er rik nå.

- Men hva skjer når de spør hvorfor jeg ventet femten minutter?

- Du venter fordi jeg lover å drepe ungene dine hvis alarmen går for tidlig. Du kan beholde konvolutten med bildene. Oppfattet?

- Ja.

- Pene unger.

Mannen i kassen nikket svakt.

- Femten minutter. Starter nå.

Gulrot og pisk. Uslåelig kombinasjon. Ranene våre kan slå feil på mange punkter, ofte blir ikke riktig kasse ledig til riktig tid, i noen banker ser området bak skranken ut som et åpent kontorlandskap der det sitter folk som kan se det som foregår, av og til er kameraene eller sikkerhetsvakten plassert for nære kassen vi vil ha. Men ikke en eneste gang har alarmen gått før tiden.

Jeg grep mine bæreposer og ruslet ut av banken. Pengeposen dasket mykt mot kneet mitt, lett skjult av cornflakesposen. Jeg planla å smile til sikkerhetsvakten, men han så ikke engang på meg.

Rotterdamgatene var støvete og bråkete, jeg ruslet rolig rundt hjørnet av banken og fant en container som jeg foret med cornflakes-posene. Et minutt. Jeg slo over i lett jogg. Det var deilig å løpe, det nøytraliserte adrenalinet i kroppen. Jeg jogget tvers gjennom Rotterdam sentrum og ned til rutebåtstasjonen nede på havnen. Fem minutter. Herfra gikk det katamaraner både innover i landet og utover i fjorden, rene passasjerbåter uten biler ombord. Jeg slo over til gange foran inngangsdøren, og ruslet forbi en aviskiosk, ned en trapp, og passerte en fotoautomat. Området var nesten folketomt, et par backpackere satt i den andre enden og skravlet på nederlandsk, ekkoet ga metallisk gjenklang i rekkene av oppbevaringsbokser. Jeg fant igjen oppbevaringsboks 321. Seks minutter. Jeg tok ut en stresskoffert og en bag, og gikk inn i fotoboksen. Der skiftet jeg fra joggedress til blå skjorte, slips, blazer og bukse med press. Jeg rev løs det store løsskjegget og la alt i bagen. Posen med pengene og min Magnum la jeg ned i en vanntett pose, og presset det hele inn i stresskofferten. Bagen gikk tilbake til oppbevaringsboksen. Håndtaket på stresskofferten var surret inn i fisketråd, jeg måtte bruke noen ekstra sekunder på å sørge for at all tråden var dekt av håndflaten.

Ti minutter. Jeg ruslet jeg vekk fra hurtigbåtkaien, kledd som en hvilken som helst salgsansvarlig i økonomiavdelingen, komplett med koffert. Ute var det flere mennesker enn inne, det vrimlet av folk som gikk i alle retninger, turister, arbeidsfolk, bryggesjauere og matroser. Jeg gikk ut på en kort molo for lystyachter og cabincruisere og satte meg helt ytterst mellom to skjærgårdsjeeper. Hendene mine støttet seg på et lavt gjerde som skulle hindre meg fra å falle i vannet, føttene hang i luften over bølgene. Det var tolv minutter siden ranet, jeg skuet over sjøen med tusenmetersblikk. Det var nok av skip på vannet, det nærmeste tankskipet lå bare hundre meter unna, jeg hørte en dansk turistfamilie et sted bak skulderen med en unge som maste om is. Jeg kunne ikke hoppe på sjøen ubemerket. Dette var Dublin og Liverpool om igjen. Det måtte bli plan B.

Jeg la stresskofferten mellom bena og firte den forsiktig ned i bølgene. Det tunge våpenet dro den under, kofferten sank i Rotterdamfjorden, jeg bød på stadig mer line. Da jeg ikke hadde mer fisketråd i hånden dro jeg lina opp og ned som om jeg pilket etter fisk. Ingenting skjedde, sekundene kjentes som uker. Stresset steg, det lå en million euro i kofferten, jeg trengte ikke trøbbel nå. Jeg glante ned i det grumsete vannet og håpte å se bevegelse, havet var mørkt og hemmelighetsfullt.

Femten minutter. Seksten. Det gikk mot plan C, og plan C var trøbbel. Endelig kjente jeg de to velkjente rykkene. Jeg svarte med to rykk - Plan B - og slapp fiskesnøret.

Jeg reiste meg og fjernet meg fra vannet, gikk innover sementmoloen, lokaliserte nærmeste pub. Det tok ikke mange sekundene før et reklameskilt for Heineken fenget oppmerksomheten min. Puben het Rijters.

Filmen er over, potetgullmannen reiser seg, hosteren reiser seg, vi må alle ut i dagslyset igjen. Utgangen fra kinosalen leder oss ut av en annen dør enn vi kom inn, jeg plirer med øynene og roterer for å finne ut hvor jeg er. Noe er annerledes, bilene beveger seg knapt, de står på tomgang i gatene. Biltakene står tett i tett så langt øyet kan se, rett foran meg forsøker en mann å tute seg gjennom bilene i den andre filen. Jeg har aldri før sett rushtrafikken i Rotterdam, men det aner meg at den ikke skal være like tettpakket som dette.

Jeg går, og det tar ikke lang tid å finne tilbake til vannet, byen er bygd rundt det, og jeg følger havnemiljøet i retning moloen. Her nede flyter trafikken bedre, det er en avkrok av trafikksystemet. Svære rustne containere i forskjellige farger står stablet i alle retninger, som om heisekranene bygger lego med den estetiske rutinen til en seksåring. Det er fortsatt en time til jeg kan hentes.

Jeg setter meg på en benk med utsikt til moloen med cabincruiserne. Nederlenderne har bygd inn fjorden sin solid med moloer, brygger, bruer, demninger og kaier, jeg ser en mosaikk av små havstykker mellom betong, plantede trær, heisekraner og seilbåtmaster. Jeg vil se mer av sjøen. Jeg leter til jeg finner en benk med overblikk, herfra ser jeg hele fjorden, jeg kan skue lukt ut i Atlanterhavet. Mellom meg og vannet er det bare en gressbakke og noen digre steiner. Optimalt. Himmelen er en aning mørkere, skumringen har begynt. Jeg venter på natten mens jeg gjør små kastebevegelser med neven i forsøk på å bløffe duene rundt meg til å tro at jeg har brødbiter.

En bil stopper noen meter bak benken, den blir stående på tomgang. Jeg snur meg halvirritert, jeg trodde asfaltstripen bak meg var gangvei og ikke en bilvei. Det er en taxi, jeg antar han kan reglene bedre enn meg. Jeg vender oppmerksomheten mot duene igjen. Neste gang jeg snur meg får jeg sjokk. En høy mann er på vei ut av taxien, og denne gangen gjenkjenner jeg ham på brøkdelen av et sekund.

Halvorsli.

Den norske politimannen kommer rett mot meg, han har med kikkert. Han smiler og tar plass ved siden av meg på benken. Jeg er mer stresset enn da jeg traff ham i baren. Jeg trenger å være for meg selv nå.

- Se her var det endelig litt utsikt, sier han, og tar et symbolsk titt i kikkerten.

- Har dere fanget ranerne? spør jeg ham, noe annet ville vært unaturlig.

- Nei. Vi har ransaket titusenvis av bilister, togpassasjerer og fergepassasjerer, de er søkk borte. Samme historie som før. De er som spøkelser. Men nå har vi satt inn virkelig tungt skyts.

- Hva da?

- Vel, du får vente og se.

- Så det er fortsatt trafikkork?

- Ja. Ranerne er fortsatt i bykjernen, vi gir oss ikke før vi har dem.

Trass i at han er en del av operasjonen ser Halvorsli ut som om han har god tid. Han lener seg mot benken og ser utover fjorden.

- Hvordan går det med deg da? sier han.

- Bra. Jeg dro på kino.

- Hva så du?

- En Jason Bourne-film uten Jason Bourne i.

- Var den bra?

- Ja, men eneren var nok bedre.

- De er som regel det.

- Sant.

Jeg studerte moloen. Den var våt langt oppover, en bred stripe av fukt fortalte at vannet trakk seg ut, det var fjære på gang. I så fall har vi dårlige opplysninger, jeg skal plukkes opp ved høyflo, og høyflo skal være om en knapp time. Jeg er ikke sikker på om jeg tolker moloen riktig.

- Tror du det er fjære på gang, sier jeg og peker på moloen.

- Fjære?

- Ja, det ser ut som om det var mer vann her for litt siden.

- Det er ikke fjære her, sier Halvorsli.

- Tror du ikke vannet synker?

- Jo, men det er ikke fjære. Dette er ikke havet.

Det var det dummeste jeg hadde hørt Halvorsli si siden sist han forhørte seg om massegraver.

- Dette er havet. Dette er en fjordarm, du kan jo se rett ut på Altlanterhavet, sier jeg.

- De har ikke fjorder her. Fjordene ble lagd av isen under istiden, og det lå aldri is over Nederland i den perioden.

- Kall det hva du vil, jeg kjenner igjen en fjord når jeg ser den, sier jeg.

- Åpenbart ikke, for dette er en elv.

- En elv?

- Rhinen, Vest-Europas største vannåre.

- Den er lenger oppe. Det er ikke elv her vi sitter, det er for dypt, slipper det ut av meg.

Halvorsli spør heldigvis ikke hvordan jeg vet det.

- De graver den dyp for å kunne ta de største båtene helt inn, sier han.

- Da er det ikke elv lenger. Det blir en definisjonssak om det er elv eller fjord.

Vi snakker om løst og fast, vi blir stille, politimannen gjør ingen mine til å gå. Samtidig er det ingen ting som tyder på at han har mistanke til meg, han behandler meg med respekt og høflighet, han er mest opptatt av å titte på fjorden i kikkert. Det virker vanskelig å komme seg ut i sjøen så Halvorsli ikke ser det. Jeg vurderer å stikke av, men beslutter å vente ham ut.

- Har du tid til dette da? spør jeg ham.

- Ja, jeg er på jobb nå.

- Hva gjør du?

- Jeg ser på elven.

- Fjorden, sier jeg.

- Se der, sier Halvorsli, og peker på moloen. Jeg skvetter.

Vannet har sunket synbart på minutter. Prosessen går fortere enn noen fjære jeg har sett.

- Hvordan er det mulig? sier jeg.

- Det kan jeg svare på. Lenger oppe i elven ligger en demning. Politiet har bedt kraftverket om å sperre av vannet helt. Det kommer til å bli temmelig grunt her, sier Halvorsli.

- Hva er poenget med det?

- De vil se om det skjuler seg noe under vannflaten. Opprinnelig kom ideen fra meg personlig, så det føles spesielt. Jeg er nervøs for å ha tatt feil.

- Din ide?

- Ja. Det var faktisk du som satte meg på ideen.

- Å?

- Jeg lager navn på folk for å huske dem bedre, og navnet ditt er ubåtmatrosen. Du var egentlig stasjonert på en ubåtbase i den tiden jeg traff deg, ikke sant?

- Jo, men det er lenge siden nå. Det var jo bare verneplikten min.

- Ja jeg skjønner det, ikke legg vekt på navnet. Men det fikk meg til å tenke på ubåter. Jeg kan jo høre med deg som er fagmann. Tror du en ubåt kan komme seg helt inn hit?

- Nei, definitivt ikke hit, sier jeg.

- Men kan den komme så nær at dykkere kan ta seg inn hit?

- Ikke hvis det er en elv.

- Dette er en elv som er så dyp at supertankere kan gå på den.

- Tja. Jeg vet virkelig ikke. Vi har ikke slike elver i Norge.

- Jeg tror bankranerne unnslipper i ubåt.

- Det er bare regjeringer som har ubåter. Det finnes ikke et privat marked for sånt. Så da snakker du om en stat som raner banker, og det er ikke veldig sannsynlig, sier jeg. Argumentet ser ikke ut til å feste seg hos Halvorsli.

- Hvis det ligger en ubåt et sted her ute, så ligger den ikke langt under overflaten?

- Nei, det er ihvertfall sikkert, sier jeg og vrir på meg. Benken er plutselig ubehagelig, ryggen verker.

Plan B tørker ut foran øynene mine, hjernen min er ikke klar nok til å se neste trekk, minuttene går, Halvorsli går ikke. Langt ute på sjøen ser jeg en kystvaktbåt på et sted jeg helst ikke vil se kystvakt. Halvorsli følger med i kikkerten, kommer med et overrasket utbrudd og fortsetter i latter.

- Se her, har du sett noe så utrolig, sier han, og rekker meg kikkerten.

Jeg har sett noe så utrolig. Mange ganger.

Over bølgene er et dragehode av svart jern knapt synlig, en kopi av gallionsfiguren på Osebergskipet. Jeg vet også hva som kan skimtes inne i kjeften på dragehodet, hvis man kommer nærmere. Periskopet på en ubåt. Jeg mente alltid det var idioti å støpe et vikingskiphode rundt periskopet, men Hårfagre fikk viljen sin. Vi kunne ikke dra i Vesterled uten et skikkelig dragehode. Og det har hjulpet oss, dragehodet ble sett både på Shetlandskysten og ved Man, uklare bilder ble trykt i lokalpressen, men folk var mest fokusert på at de hadde sett en sjøorm. Ingen koblet sjøuhyret med ransbølgen.

Vi har ranet og spredd skrekk, vi har gjenreist Norges stolthet, vi har tatt tilbake den gamle tiden. Så var det en av våre egne landsmenn som skulle bli vår bane. Jeg kunne ikke se på Halvorsli, jeg var ikke trygg på at øynene skjulte min bitterhet. Da jeg ga tilbake kikkerten forventet jeg at håndjern skulle smelle over underarmen. Men Halvorsli gjorde ingen mine til å arrestere meg. Mannen hadde sett vikingsymbolikken på Fagerøy, han visste at jeg kunne min ubåt, det eksisterte ingen grunn til ikke å arrestere meg. Han kunne ikke ha lagt bitene i puslespillet sammen. Jeg hadde ikke tenkt å sitte her og vente på det.

- Gratulerer, ser ut som om du hadde rett! Du må vel dra og delta i operasjonen nå? sa jeg.

- Nei, dette må jeg virkelig se, sa han og stirret i kikkerten.

 Ved kystvaktbåten var en gummiflåte kommet på vannet. Snart kom Halvorsli til å dra kjensel på Viking MC's medlemmer.

- Jeg tror jeg må dra, sier jeg. - På tide å stikke på hotellet. Jeg forventer at han skal si «godt forsøk».

- God tur, svarer politimannen, uten å ta øynene fra scenariet ute på elven.

Jeg har flaks i uflaks. Halvorsli må ha en veldig selevktiv resonneringsevne. Jeg letter fra benken, setter bena i bevegelse. Jeg trenger ikke å gå langt, det står en taxi rett bak benken, på det som fortsatt ser ut som en gangsti for meg.

Det er dobbeltmoralsk av Norge. Vi sender soldatene våre til Afghanistan, Kosovo og Irak, politikerne snakker pene ord, men de gjør det fordi de vil se det norske flagget vaie over oljeinstallasjoner og fabrikker. Om natten drømmer statsrådene om norske flagg på utenlandske regjeringsbygg, vi sender våre bombefly og spesialtropper til Bagdad, Kabul, Pristina, Tripoli, land som aldri har gjort oss fortred. Men når vi vil ta igjen på landene som virkelig har skadet oss, som utarmet oss, kolonialiserte oss, som herjet med oss i middelalder, napoleonskriger og verdenskriger, når vi vil kreve tilbake vår rett, så sender staten vårt eget politi etter oss. Det er dobbeltmoralsk, det er patetisk, det er gjennomfeil.

 Jeg hopper inn i baksetet på taxien. Jeg er tjue meter unna Halvorsli. Jeg trenger tjue mil.

- Kjør. Vekk herfra, sier jeg.

Taxisjåføren snur seg ikke, han reagerer ikke.

- Kjør da mann, roper jeg. Jeg ser fortsatt bare bakhodet til mannen, en lys nakke. Jeg flytter meg til siden for å få sett ham i ansiktet, men han vrir hodet vekk. Sladrespeilet er ute av stilling. I passasjerseter står en bøtte is, en slik man avkjøler champagneflasker i, men i bøtten er det ingen flaske, bare is. Noe skurrer med denne taxien. Dette er bare en gal mann som har parkert på en gangvei.

Jeg griper døren for å gå ut av bilen. En bevegelse skjer på utsiden, en skygge sperrer lyset, døren glipper ut av fingrene og åpner seg av seg selv, Halvorsli står rett foran meg.

- Kan du flytte deg lenger inn, spør han.

- Jeg tenkte å ta en annen taxi, sier jeg og reiste meg halvt. Han legger hånden på skulderen min og dytter meg tilbake i setet.

- Jeg er redd jeg må insistere, sier han, og presser seg inn i bilen.

Jeg lystrer og flytter meg. Jeg skjønner at spillet er over.

- Hvor var massegraven, spør Halvorsli.

- Er jeg arrestert? spør jeg.

- Ikke ennå. Jeg vil vite hvor dere begravde likene.

- Det var aldri noen massegraver, sier jeg.

- Du er ikke så dum at du tror du kan slippe unna? spør han.

- Jeg aner ikke hva du snakker om, sier jeg.

- La meg gjette. Dere har ranet førtiseks banker fra en ubåt. Ubåten fant dere fordi den havarerte av seg selv, den gikk seg fast i undervannsskjærene ved Fagerøy.

- Tull.

- Men svar meg på dette, du som har kompetanse. En hel del ubåter i nedsenket stilling greier ikke å kommunisere med omverdenen, ikke sant?

- Det stemmer, sa jeg.

Mange ubåter har forsvunnet på den måten. De norske ubåtene under krigen senket seg selv da tyskerne kom. Med et unntak, passende nok båten som het Uredd. Den tok opp kampen, dro til England og oprererte derfra. Den rakk å torpedere et tysk lasteskip i Trondheimsfjorden, deretter forsvant den sporløst. Ingen vet hvor den ligger.

- Dere fant ubåten fordi det begynte å flyte iland lik, ikke sant? Den Ukjente var bare den første. Og hvis han hadde en kyrilllisk tatovering, antar jeg at vi snakker om en russisk ubåt. Polsk jordbærplukker var alltid en latterlig teori dere prøvde å selge inn, Polen har ikke engang kyrillisk skrift. Og russerne er ikke for glade i å lage blest rundt ubåtulykkene sine. Særlig etter Kursk-ulykken, som nesten kostet Putin jobben. Hvis bildet av Den Ukjente ble sendt til russiske myndigheter, og noen i departementet gjenkjente ham som ubåtsoldat, var det hende så langt bildet kom. Derfor fikk vi aldri identifisert mannen.

- Du sa jo selv at Den Ukjente var kvalt, ikke druknet.

- Eksakt det som skjer når en ubåt går tom for oksygen. Selv en deodorant kan forbruke oksygenet i en ubåt. Enig?

- Jo.

- Så dere må ha slept lik, og dere ble sett. Dere tømte båten for lik og fikk satt den i stand igjen, det er imponerende, jeg skal gi deg det. Dere kan mer enn motorsykler der ute. Men alt det spiller liten rolle, jeg vil vite hvor dere gjorde av likene. Jeg tok lange helikopterturer over filleøya deres, jeg saumfarte hver sten både fra bakken og fra lufta, dere ydmyket meg, jeg ble til latter for alle jeg arbeidet med. Og dette lover jeg deg, før jeg slipper deg skal jeg vite hvor gravene lå, sier Halvorsli.

- Det fins ingen graver, sier jeg, og lurer på formuleringen hans. Planlegger han å slippe meg?

- La meg reformulere. Hvor ble det av likene? sier han med et truende skjær i stemmen. Halvorsli prøver å spille tøff. Men hva kan han gjøre meg? Skal en norsk politimann banke opplysninger ut av meg? Skal han krøste meg til jeg forteller ham at russerne ble grisefor, at vi foret dem til husdyra på tre forskjellige gårder, at grisene åt tvers gjennom bena, skal han få meg til å gråte ut navnene på gårdeierne, I don't think so. Jeg sukker som svar.

- Greit. Driver, He's all yours, sier Halvorsli.

Mannen i førersetet snur seg. Jeg trenger et sekund for å kjenne ham igjen, jeg har sett ham i en helt annen sammenheng. Dette er den glatte bankfunksjonæren jeg ranet i morges. Det går med ett opp for meg at jeg sitter i den samme taxien som Halvorsli ankom havnen i.

- Dette er Hein. Han har vært til stor hjelp i denne saken. Vi har innrømmet ham en motytelse, sier Halvorsli.

Hein sier ikke et ord. Han løsner sikkerhetsselen, han beveger kroppen sin inn mellom førersetet og passasjersetet, som om han er på vei rett mot meg i baksetet. Men han stoppet og strekker armen ut til passasjersetet, der isbøtten ligger. Han tar hånden ned i isbøtten og fisker opp en gjenstand. Den er så kald at det ryker. Det er en metallhylse. Et sigaretui.

Forfatterfight

Tiger Garté stakk en mikrofon inn under nesen min og spurte hvordan det føles å få så mye skryt av en forfatter med rød Ferrari.

"Hva føler du nå" der altså, og jeg hadde ikke noe fornuftig å si. Men kanskje, ved å ta deg med på reisen, kan jeg formidle svaret.

Vi går tilbake i tid. Aftenposten skrev om den nye konkurransen Forfatterfight:

Det viste seg at jeg kunne sende inn en tekst til denne gjengen. Da kunne en av to ting skje, de kunne refusere den med en gang, slik at jeg bare fikk skriveegoet tråkket på, eller jeg kunne få lese den i tre minutter fra en scene foran masse ukjente mennesker, og deretter med overveiende sannsynlighet få BÅDE skriveegoet og sceneegoet tråkket på samtidig. What's not to like.

Men.

De har en bokkontrakt i premie. Jeg har et romanmanus som snart er ferdig skrevet.

Skrive, det driver jeg jo med. Men lese høyt, der har jeg bare litt mer erfaring enn jeg har med å reise til månen på en paraply. Riktignok forsøkte jeg på Blaker Skanse i høst. Da fant venstrefoten ut at tidspunktet jeg åpnet kjeften var tidspunktet da cerebral møtte parese. Jeg stod og skalv i flere minutter foran førti mennesker, like stødig på underlaget som i kuleløypa i et alpinanlegg.

Skulle jeg overleve forfatterfight, trengte jeg å trene på å lese. Så jeg kopierte konseptet fra konkurransen og lagde et testmiljø. Altså, forfatterne leser tre minutter fra egen tekst. Bare at alle forfatterne var meg selv. Jeg inviterte vennene mine innen en viss omkrets, men dette navlelokonseptet fristet bare sånn passe. Selv om jeg bød på gulerøtter og hjemmelagd hummus var det bare to som dukket opp. SonjaQOE og Prinsesse Lea.

Lea er skuespiller. Hun forteller meg at jeg leser alle setningene likt, med fall på slutten, og at jeg må finne ut hvilke setninger som hører sammen og plassere fallene der de hører hjemme meningsmessig. 

 Men opplæring var bare en del av juryens jobb, de skulle også velge en tekst. Og juryen var enstemnig. De ville ha Berømte Første Ord. 

Jeg var ikke helt der. Blant andre alternativer var Gressklippermannen. Berømte første ord har en avansert setting, hvis salen ikke tar settingen og ordspillhumoren kan den floppe. Men jeg var kanskje ikke klar for å stå på en scene foran masse ukjente folk og beskrive hvordan daten til Gressklippermannen roter rundt i buksene hans på jakt etter kuk. Den 21. november hadde jeg endelig bestemt meg for å stole på Sonja og Lea. Jeg sjekket siden igjen ooog ...

... fristen gikk ut 20.november. D'oh.

Det kunne sluttet der. Men det er lov å prøve seg, jeg baserte mitt forsvar på tidssoner.

Hva skulle vi gjort uten Fransk Polynesia? Vi ville hatt atomprøvespregninger på Jan Mayen. Forfatterfight slapp meg inn, og noen dager senere fikk jeg beskjed om at jeg var en av de åtte utvalgte.

Et strengt treningsregime måtte innføres. 

Helga før Forfatterfight var gutta i Paris. Jeg leste Berømte første ord høyt for Jørgen og Sigurd. Sigurd sa at han hadde troa. Jørgen sa ikke noe. Han trakk seg tilbake til badet.

Mandag, to dager igjen. Jeg leste foran kameraet, brukte sjakklokke, og oppdaget at jeg hadde tidstrøbbel, poengene mine ville ikke inn på tre minutter. Karakteren Callisto ble omdøpt til Bob. Det sparte tredve stavelser.

Jeg ringte min mor i Trondheim og testleste for henne.

Tirsdag: Lea hadde fest, og jeg fikk lov til å stikke innom og lese for gjestene. Da jeg kom opp dit var det ikke noen fest lenger. "Da de hørte at du kom, dro de." sa Lea. Og så lo vi av det.

Jeg leste for Lea, Thomas og Sigurd. De sa at alle dialekter jeg forsøkte å imitere hørtes ut som trøndersk. Dermed ble det vanskelig å skille replikkene fra hverandre.

Vi ble enige om at trikset var å legge stemmene lyst og mørkt. Det ble lettere å høre forskjell på Gauder og Calli ... Bob. Men det rev å gi bort machopoeng på å lese med falsett.



Jeg forventet vel ubevisst et opplegg ganske likt Blaker Skanse, med 40 tilskuere. Men på mandag oppdaget jeg facebookeventen til forfatterfight. Den hadde 160 tilskuere. Jeg innså at hvis skjelvingen som venstrefoten introduserte på Blaker Skanse økte proporsjonalt, lå jeg an til å brekke ryggsøylen.

Natt til tirsdag sov jeg fem timer.

Natt til onsdag sov jeg to.

Jeg programmerte med en metallisk følelse i hodet på jobb på onsdag, Gud se i nåde til de som bruker ProArc.

Etter arbeidsdagen var over sovnet jeg vel ikke like mye som jeg besvimte. Jeg kom to og en halv time for sent til Kulturhuset, igjen hadde jeg lest infoen min dårlig. Jeg betalte meg inn som en vanlig publikummer, satte meg i baren og ventet på å kjenne igjen noen av de som drev dette. Jeg ante ingenting om at det eksisterte en backstage. Jeg kunne like gjerne kommet med AMATØR sprayet over hele meg.

Men publikum hadde fått en antologi med de åtte tekstene, pluss tekster fra to i juryen, Tom Egeland og Guro Sibeko. Det var kult.

Juryen skulle kårer en vinner, men også to som skulle konkurrere om igjen. Da var publikums jubel dommeren, målt av en desibelmåler. Så det gjorde seg med venner.

Tine hadde med egen fanklubb. Skjønt, fanklubb. BY'N Å GRIN 'A TINE, står det på plakaten.

Jeg satte meg ned for å telle mine venner. Jeg innså at jeg hadde en prosentmessig støtte i salen som kunne drevet ledelsen i Pensjonistpartiet til seppuku.

Endelig oppdager jeg dette forjettede landet jeg trodde var en myte. Backstage. Arrangørene går høflig rundt det faktum at de har ventet i tre timer på meg.

Det fins faktisk gratis mat og drikke backstage. Det skjønte jeg ikke før langt utpå natta, jeg trodde det var maten og drikken til de andre. 

Konferansiérer er Tiger Garté og Anette Slettbakk Garpestad, de introduserer annenhver deltager. Tiger er hjernen bak hele konseptet Forfatterfight. Det skal mannen ha kred for. Genialt med et bokarrangement som ikke har sjanse til å bli sidrumpa. Enhver Rorbuatreig formidlingsamøbe vil bli gonget etter tre minutter.

Harald Thune er en-manns oppvarmingsband.

Kvelden er i gang.

Første deltager ut, Anders Often rekker to dikt og kommer to linjer ut i det tredje når klokka ringer for tre minutter. Tekstene er gode. Det er ikke noen overraskelse, det er de vi er plukket ut på. Men Anders har nok ikke terpet knallhardt på å lese i nøyaktig tre minutter. Vi har dårlig tid, man må angripe fra start.

Så kommer Tine, som deltager tre. Heia Tine.

Tillat meg en digresjon. Det er ikke en selvmotsigelse å både ønske å vinne og å unne de andre deltagerne det beste. Det er ikke fake, det er ikke bullshit, og det hjelper deg til å prestere bra selv. Kjærlighet er en av de sterkeste kreftene i universet, og å bruke kjærlighet som drivkraft er mye mer effektivt enn hat. Evander Holyfield ble driti ut fordi han sa at han elsket Mike Tyson. (Tyson bet av ham øret. Evander vant boksekampen.) Noen tror at tårene som idolartister gråter når konkurrenter blir stemt ut, er like krokodille som laCoste. Noen tror at konkurranse er å dupere andre. Feil feil feil. Jeg tror at de som greier å krøste det beste ut av seg selv, gjør det med kjærlighet som drivkraft.

Tine angriper mikken uten frykt, er rockstar, teksten er også hudløs, åpen og skaper en nærhet til publikum, og jeg tenker kult for henne og that's it for meg.

Så husker jeg andra chansen. Jeg kan fortsatt bli nummer to eller tre, lese et ekstra minutt, og håpe på desibelmåleren. Jeg tar frem reserveteksten, slutten på Berømte Første Ord, det som faktisk er de berømte første ordene:. "Jeg tar gjerne skade". Jeg terper litt, ikke på det jeg skal lese snart, men det jeg skal lese senere.

Espen Selmer-Torgersen er den siste som leser før meg. Også denne teksten er god, og mannen kan å lese. Men det er utdrag fra en roman, tre-minutter-formatet kan ikke yte den full rettferdighet.

Jeg har tenkt å lese i svart dressjakke og hvit skjorte. Men Espen leser i svart dressjakke og hvit skjorte, og her skal vi stå ut blant sju andre. Jeg skroter dressjakken, kjører vest, og roter frem lua fra ytterjakken. Hvis Robert Redford kunne ta Stikket til Oscar i grå sixpence, er det godt nok for meg også.

Annette introduserer meg. Nervetoppen min ligger som regel i starten, før jeg har hørt min egen stemme filtrert gjennom mikken og opplevd at den er fortsatt der. Så jeg har skrevet den første setningen jeg skal si slik at den har egen rytme, og pugget den så jeg kan si den hengende opp ned i hvilkensomhelst blodtåke.

Allerede tidlig i teksten ler noen der ute i folkehavet. Åherre så deilig. Det var dette det stod på, publikum måtte spotte at teksten er ikke bare alvor. Når først vi har etablert at vi skal more oss, har vi det riktig så hyggelig, publiken och jag.

Det er utavmæsjæl opplevelse på gølvet, det er så fantastisk grisekult at de ler, at de responderer, at de har det bra. Jeg har treningslest for 2,2,1 og 3 personer, jeg har nesten måttet sette meg på vennene mine for at de skal høre på. Nå leser jeg for stappfull sal som er helt med. Det er heroin rett i blodet.

Femten minutter pause følger mens juryen når sin kjennelse.

De som snakker med meg i pausen hevder at jeg kommer til å vinne. Noen går så langt som til å si at det ikke er spennende engang. Jeg regner med at de sju andre deltagerne får høre akkurat det samme. Men jeg tror at jeg har en sjanse til å havne i andre sjansen. Jeg bruker tiden på å terpe på ekstraomgangen. "Hjerne skade" må sies helt riktig.

Tom Egeland vil ikke si hvem som har vunnet med en gang, han ramser opp adjektiver rundt teksten. Et av de første er "samfunnskritisk". Jeg kan ikke huske noen samfunnskritikk i utdraget jeg leste, ikke hvis samfunnet er mer enn sportsklubben Brann. Noen andre har vunnet, det er greit det.

Så kommer "absurd". Og "surrealistisk". Håpet kommer krypende tilbake, skamslått, men med tillitsfulle hundeøyne.

*Error 503 Overload: All systems down*

*Last input recorded: "vinneren er Es"*

Ferrariøyeblikket. Jeg lirer av meg uprossessert svada. 

Men andre sjansen gjenstår. Som forventet er Tine en av de to som skal battle. Den andre er Ingebjørg Liland. Hun virket som den mest scenevante av oss alle, det finnes ikke detekterbare nerver. Og hun har gjort som meg, hun har spart godsaker til ekstraomgangen.

Begge duellantene har lest. Salen går bananas, Tiger måler desibel. 

Ingebjørg vinner duellen og blir med meg til finalen i mai.

Men bildet viser også en av kveldens sterkeste prestasjoner. I dette øyeblikket, rett etter dommen, smiler Tine. 

Det er dette jeg snakker om. Du må gjøre det med kjærlighet i hjertet.

Praktisk talt alle bilder: John Andresen

Ranet på Montmartre

Og så, etter alle disse årene, blir man endelig ranet. Det er rart med sånt som man har vært redd for at skulle skje. Når det skjer, reagerer man helt annerledes enn forventet.

Jeg har klatret trappene opp til Sacre Cæur i Paris, jeg har ikke vært her siden puppeangsten for tjue år siden. Jeg forsøker å komme meg ned fra høyden igjen gjennom de trange gatene vest for kirken, gjennom Montmartre. Jeg ser ikke folk, det er midt på dagen i nærheten av en king-size-turistfelle, men gaten jeg går i er helt øde. Det er ikke noe godt tegn. Jeg lurer på om dette er en blindvei.

Gaten krummer og avslører sitt videre løp. Foran meg ser jeg fire personer, alle står vendt med ansiktet mot meg. Bak dem en hvit murvegg hvor gaten går i vinkel og fortsetter ned en trapp. Hvite vegger rundt oss, ingen vinduer, ingen ser oss. De holder en god formasjon, de dekker hele gaten.

I ettertid får jeg høre at ranerne i dette området er østeuropeere. "It is like a plague", forteller portieren på hotellet mitt. I så fall er de slaviske østeuropeere, ikke romfolk. Den ene kommer mot meg, overstrømmende pludrende på fransk, med en underskriftsliste i hånden. De samler tilsynelatende inn penger til døve.

Jeg tar opp lommeboken, kanskje ikke så mye av giverglede som fordi denne personen står rett foran meg og de tre andre dekker resten av retningene jeg kan gå i. Jeg opplever at å gi noen euro er beste måte å komme seg ut av en litt trykkende situasjon.

Så, lommeboken er i min venstre hånd, jeg bruker den høyre til å åpne myntlommen, og tar ut den største mynten, og gir til aksjonen. Men det er ikke den som er målet deres, de er mer happy for at lommeboken er oppe i dagen. De skal ha større summer. Mens den ene trykker underskriftsskjemaet inn mot kroppen min, kommer en annen inn fra vingen og røsker sedlene rett ut av lommeboken min med rutinerte, kjappe bevegelser.

Hvis jeg en dag blir ranet, har jeg tenkt, så skal jeg ikke gjøre noe. Helse er mer verdt enn penger.

Men jeg handler på instinkt.

Dette skjedde for bare noen timer siden, jeg har gått i sjokktilstand siden, suller rundt i gatene, pakker i meg store mengder sjokolade, og jeg er ikke så sjokkert av ransforsøket som jeg er over mitt eget svar på det.

Hånden min skyter ut, jeg får tak i hodet til tjuven. Jeg har på første forsøk fått et godt grep i nakkehårene, det er en stor ball med hår og lue inni neven min. Han virker uforberedt på denne vendingen, mindre trent i å slåss enn i å operere folks lommebøker. Jeg trekker ham inn mot kroppen min og rykker hånden ned. Det går fort, han gir meg mindre motstand enn vektene i styrkerommet på jobben. Jeg forbauses over hvor lett det var å rykke et menneskes hode en meter ned.

Med høyrehånden holder jeg ranerens hode i hoftehøyde, i venstrehånden de triste restene av lommeboken min. Han kjemper imot med torsoen som en laks som spreller på kroken, vrir på hodet, men det er neppe noen kick-ass opplevelse å bevege hodet når noen eier nakkehårene dine. Motstanden dabber ihverfall fort av. Gjengen hans står rundt meg, fortsatt har de en utmerket formasjon, jeg har fiender i alle retninger.

Det er her de skal gå inn og lage plukkfisk av meg. All normal høflighet, gruppeånd og dannelse tilsier at blodet mitt nå skal farge asfalten rød.

Jeg har ikke slåss siden barneskolen, og konseptet slåssing, slik jeg husker det, gikk ut på at jeg fikk juling. Jeg kan virkelig ikke å slåss. Stressnivået øker til sinnssyke høyder. Men fortsatt slipper jeg ikke hodet. Jeg er i det private næringsliv, og alle i det private næringsliv vet at har man fått tak i et godt hode vil man gjerne beholde det.

De angriper ikke, de rygger vekk. Alle tre går bakover i hver sin retning, i strak linje vekk fra meg. Det er en patetisk lagmoral vi er vitne til. Raneren jeg holder hiver pengene mine fra seg, han kaster dem i retning en av de ryggende vennene, men fyren gjør ikke noen mine til å gå frem for å ta dem opp. De stopper imidlertid ryggingen på rundt ti meters avstand, og slenger en del hissige meldinger som jeg ikke forstår. Vi står der vi er, alle sammen, med en bunke penger mellom oss. Og jeg holder et hode i hoftehøyde.

Jeg aksepterer byttet. Jeg slipper grepet mitt på dette mennesket, går frem og plukker sedlene mine opp fra asfalten. Teller dem og putter dem på plass i lommeboka.

Personen jeg slipper, løper vekk noen steg, fortsetter deretter i gange gjennom vinkelen og ned trappen. De tre andre ranerne fortsetter å rope og kjefte på meg. Jeg godtar det en stund, så kjefter jeg tilbake, roper shut up, you took my money. Jeg roper høyere enn dem, jeg brøler, og jeg hører på min egen stemme at jeg ikke er i nærheten av zen. Vi er bare en herlig gjeng med redde, skremte mennesker alle sammen.

Jeg kontrollerer at lommeboka inneholder sånn noenlunde det jeg kom med, lar dem beholde de to euroene jeg rakk å gi til den gode saken, og går fra stedet. Jeg går i samme retning som raneren jeg fikk tak i. Jeg vet ikke hva som er riktig, kanskje bør jeg fange tjuven og få tak i politi. Det irriterer meg at banditter som dette skal sverte ryktet til skikkelige hjelpeorganisasjoner. Men jeg opplever hele situasjonen som sterkt ubehagelig, og jeg ønsker meg vekk. Jeg finner at scoren er sånn omtrent lik, jeg ble utsatt for ransforsøk, raneren har fått hardhendt behandling.

Jeg går rundt på Montmartre i sjokk, jeg følger gater på måfå og aner ikke hvor jeg er, hodet er fylt av blod og jeg tenker ikke konstruktivt på hvordan jeg skal finne hotellet.