Ut av Mørket: Turnéen

Det fins sikader som ligger som larver i 17 år nedi jorda. Så får de en sommer hvor de spretter rundt på markene og er gresshoppe. Deretter følger nye 17 år nedi jorda.

Sånn er det å skrive en bok. År med kokongliv, mens man venter på lanseringen og sine minutter i lyset.

Det vil si, jeg trodde det var planlagt noen minutter i lyset. Jeg tok feil.

Samtalen med forlaget lød ca sånn, fritt oversatt til røling:

- Hei forlaget.
- Hei Eskil.
- Hva skjer med lanseringsfest?
- Det skjer ikke.
- WTF?
- Det koster mer penger enn det smaker.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Nei.
- Da arrangerer jeg lanseringsfest sjøl og later som om dere står bak.
- OK da, du kan få en lansering.
- Kult! Jeg vil ha bokbad på lanseringen. Kan du bokbade meg?
- Nei.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Spør noen andre. Spør dommerne fra Forfatterfight.
- Egeland, Uri, Wiig, Sibeko, Anne B Ragde?
- Jepp.
- Som, i denne vakre fantasiverdenen din, lengter etter å bruke en frikveld på Eskil Nobody Whatshisname.
- Ja.
- Kanskje jeg skal ringe JK Rowling også i samme slengen. Som kan jodle i et hjørne av scenen mens jeg bokplasker rundt med Murakami, Rushdie og liket av Hemingway.
- Det var et seriøst forslag.

Jeg greide å manne meg opp til å spørre Tom Egeland. Jeg vet fra blogging at han er en fin fyr som svarer folk med respekt uansett hvem de er. Så jeg antok han ikke kom til å hånle.

Jeg ble helt satt ut da han sa ja.

Fortsatt i rus etter Egelandkicket spurte jeg Anne B om hun ble med på lansering i Trondheim.

Hun sa jaggumeg også ja.

Forlaget spanderte honorarer og plakater.

Krimforfatter Roar Sørensen fylte facebookeventen med bittert oppgulp, og oppfordret folk til å møte opp for å vise sin avsky. Alt var helt perfekt.

OSLO - Last Train

This is your Solar Plexus speaking. We run full power on all engines. Have a pleasant flight. MOHOHAHA.

Ååååh NERVØS!

Og sjukt opptatt av alle små detaljer. Som hvem som kommer og ikke kommer og om de som må stå er bitre for at de må stå.

Jeg lovte Egeland at det skulle komme så mange at det ville tyte kjøtt ut av dørsprekken. Tomt skryt for Tom, men vi fylte Last Train.

Arve Juritzen startet showet med å ønske velkommen. Deretter ga redaksjonssjef Nanna Baldersheim en presentasjon av "Ut av mørket".

Så stavret jeg meg opp på scenen og kjørte Berømte første ord, novellen som tok meg helskinnet gjennom delfinalen i Forfatterfight. Den er safe. Ikke engang nervetråder som hoppetau klarer å ødelegge den.

Artisten vår spilte sin første låt.

Jepp, artist. Jeg ville ha et show, og musikk og tekst kan på en god dag gå opp i en høyere enhet. Jeg husket en singer/songwriter på Elvelangs forrige høst, googlet alle artistene derfra og satset på at den som var blondest på bildene også hadde vært blondest på elvelangs. Jeg hadde funnet Ida Sofie Holmen.

Etter sangen leste jeg første kapittel fra Ut Av Mørket, og Ida spilte Follow You Into The Dark.


Det ble flott. Sangen ble themesong for lanseringene, jeg tok med den videre til Trondheim og Stavanger også.

Tom var veldig rolig og trygg på scenen. Jeg fant roen et sted under bokbadet. Tom er opprinnelig journalist, og ga meg gode spørsmål som ga rom for å snakke. Noen av spørsmålene hadde jeg fått hint om på forhånd, andre kom helt overraskende. Kombinasjonen funket. Jeg fortalte om åtte års ekstremsjukdom i kjelleren til mamma mens romanen ble odlet frem på mystisk vis i en ikke-fungerende hjerne.

Etter seansen mente forlaget at det var TV-materiale, og prøvde å få meg inn på Lindmo. Lindmo hadde fullbooket sesongen.



TRONDHEIM - Bokbaren på Antikvariatet

Vi gjorde tingene våre i Trondheim på en fredags kveld. Det var et sjakktrekk.

Programmet var mye det samme som i Oslo, men bare jeg var begge stedene. Artisten i Trondheim, Vegard Tingstad, stakkars mann, fikk et døgn på seg til å lære Follow You Into The Dark. Men han naila den.

Anne B Ragde kjørte en annen stil enn Tom, mindre journalist og mer forteller. Hun hadde ikke bare lest boka, hun hadde gjort grundig research på hvem jeg var, og fortalte om QuizDan og Wordfeud League of Honour, hvor hun selv spilte tredve sesonger. Jeg satt mest og sa "ja det stemmer".

Til slutt ga Anne B meg kjeft fordi jeg snakket for lite. Så fikk jeg igjen lov å prate om årene jeg lå sjuk i kjelleren til mamma. Anne B hadde lagt merke til mora mi i salen, og ga henne kred for å ha pleid meg i åtte år. Det var et flott øyeblikk, veldig rørende. Det ble en helt vilt fin stemning.

Vi satt ikke på en scene, vi satt på samme nivå som tilhørerne, og det harmonerte med showet, Anne Be snakker med alle, og hever seg ikke over noen. Rommet var fylt av folk og bøker. Det var som om alle i rommet var venner og glade i hverandre. Beklager ostefaktoren, men det var en magisk kveld.

Og under slike forhold er man nødt til å huske hva man heter.

STAVANGER - Stokkavannet

If there's no-one beside you when your soul embarks,
Then I'll follow you into the dark.

 Femti-seksti speidere og foreldre satt kranset rundt høyttalerne og vi skulle starte med theme-sangen. Men jeg fikk ikke Spotify til å virke.

Det var det eneste som gikk galt.

Speiderleder Rune i Stavanger har kjent meg en halv mannsalder og påstod at livshistorien min kunne bære et show alene. Så etter den faste innledningen med Berømte første ord, lirte jeg av meg et lysbildeshow på en halv time hvor jeg fortalte om alt det jeg har gjort som ikke har vært A4.

Det ble enda en fantastisk aften. Herregud. Vi var utendørs i en lysning ved skogen, det var mørkt, bare opplyst av noen fakkellys, et bål, og storskjermen som viste bildene. Jeg snakket om FIFA-ranking, wordfeud-verdensrekorder, hacking av TV-konkurranser, quizpugging i møtene på jobben, ME-sykdom, nær-døden-opplevelser og bøker jeg har skrevet.

Speiderne satt stille og hørte på.

Det regnet, det var kaldt, de satt stille og hørte på. De gjør vanligvis ikke det.

For mange foreldre fortalte meg det etterpå. Det var en spesiell kveld for flere enn meg.

Synes vi burde gi en liten tilbakemelding på flott møte.

Hans historie hadde gjort sterkt inntrykk og hadde vært kjempeinteressant. Vanligvis er det ikke lett å få dem til å fortelle noe, men i går «bobla de over».

Det var sterkt fordi jeg eksponerte meg så totalt, fortalte om hele livet mitt, innimellom alt tullballet er det en hel del vonde og personlige ting, og historien ble tatt så ubetinget godt imot av mennesker som ennå ikke har lært å forestille seg. 

STAVANGER - Cardinal

Konseptet i Stavanger kan beskrives som strikk og drikk mens du hører en forfatter lese. En stor seksjon av puben var holdt av til strikkende damer, strikkeklubben satte deltagerrekord denne kvelden, så det ble trangt.

Jeg leste Berømte Første Ord og kapittel 16 fra Ut av Mørket.

De strikkende damene var lydhøre, men puben var breddfull av andre og fullere folk, og jeg hadde ikke mikrofon, så jeg måtte rope i konkurranse med fyllerøl og latter. Jeg var ikke forberedt på hva falsettstemmen jeg bruker på Gauders replikker i Berømte første ord var villig til å gjøre med stemmebåndene når jeg ropte den.

Det ble bra likevel, vi solgte ut de få bøkene vi hadde og jeg får lov å komme tilbake i november på kulturhuset deres.


TAKK 

Det som så ut til å bli ingenting ble en hel turné. Det er ikke alle som får en turné. Ihvertfall ikke blant oss forfattere i familien Nobody Whatshisname som bokhandlene bare flirer av.

Jeg er veldig takknemlig. Det har vært utrolige opplevelser. Tusen takk til de som arrangerte, de som var med meg på scenene, de som torde å tenke større enn meg da vi planla, de som hørte på, klappet, lo, kjøpte bok og ba om signatur.

Jeg er ikke noen rockestjerne. Jeg misliker ikke rampelyset, men jeg er full av sjenerthet og jantelov, jeg har da ikke noe med å snakke mer enn de andre i rommet.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det funker. Men dikteren Kjetil Almelid sa dette:

då du byrja

litt stille, litt shaky, litt lavt

tenkte eg

åja, nok ein slik ein ja!

eg ser godt, veit du

ja.

og blikket mitt hekta seg i eine foten din

den var ikkje heilt, laus og ledig, ok?

og foten gjorde at orda dine byrje sildre ned og eg vart dratt inn i hist

stemma kom seg, volumet heva

det vart betre og betre

bilen , personen, stemma, bevegelsane
det hang i hop

men foten hang litt igjen

foten skalv jo som om jeg stod ned kuleløypa i en alpinbakke

som den sa:

faen, skal me glede oss no?
sku kje me vere sammen om dette?

mens orda sildra nedover, nedover.....
mot meg, inni meg...

og kort fortalt eskil

i løpet av novella gjekk du

frå å vere, kva er det for ein tullebokk

til å vere, han der vil eg gjerne bli kjent med

Bildene er knabbet fra Anniken Sjonsti, Lars Klemetsaune, Rigmor Haga, Anette Musum, Mari Moseid, far min og forlaget.

Sjakktrekk, bønder og småunger

Hvis du er lur og sjakkspiller vil du før eller siden stille i sjakk-NM.

Hvis du er lur, men ikke sjakkspiller, skjønner du at det å stille på sjakk-NM vil bli en dypt fornedrende opplevelse.

Hvis du ikke er noen av delene vil du før eller siden stille i sjakk-NM. (*)

Ivar tilhører den første kategorien mennesker, jeg tilhører den siste. Sammen dro vi til sjakk-NM i Drammen.

(*) for bevis henviser jeg til Murphy's lov.

Jeg meldte meg inn i arrangørklubben ved inngangsdøren, man må være medlem av noe for å kunne delta. Jeg spurte hvorfor det var så få deltagere fra min nye klubb (Konnerud), var vi kanskje en liten tegneserieklubb? Nei, sa han, stor klubb, men de fleste syntes det holdt med klubbspill.

Sjakkspillere stiller altså typisk ikke i NM selv når klubben deres arrangerer. De er lure og kjenner igjen en dypt fornedrende opplevelse når de ser en. Jeg burde tatt et hint.

Som fersk spiller er jeg rangert aller dårligst i NM, og da starter man mot en god spiller. 

Antagelig er han vant til å spille sjakk mot folk som kan å spille sjakk. Jeg spiller i hvert fall ikke som han forventer. Tidlig setter jeg ham i en knipe hvor han er nødt til å miste en offiser. Han endrer spillestil, blir veldig offensiv, havner i enda en slik knipe, og i forsøket på komme ut mister han selve dronningen. Jeg kvester unna noen bønder og fiskere, og kommer ut med dronning, tårn og springer, mot hans tårn. Tretten poeng overvekt. Det er game over, selv for en så god spiller. Jeg bruker overmakten til å skremme monarken hans opp mot et hjørne, det er bare kontorarbeid igjen. Innimellom i prosessen setter jeg ham sjakk, og da sier jeg ‘sjakk’, som jeg har lært at man skal. 

Folk på nabobordet snur seg. Det er ikke noe annen hørbar sjakking på sjakk-NM. Det burde vært et hint.

Utviklingen er totalt uventet, jeg er eksaltert, ultragiret, klokket opp, hjertet går i hundre, jeg lener meg over bordet, kongen min er plassert under brystkassa mi, ute av syne. Den er trygg, han har ingen andre offiserer å kombinere med. Men han flytter likevel tårnet sitt slik at kongen min er sjakk. Jeg vurderer ikke muligheten av at jeg er i sjakk, for jeg tror man må si fra om sånt. Det må man ikke. Ivar forteller etterpå at dette er et triks de kjører på ferskinger.

Jeg gjør mitt neste trekk, og klasker på klokka.

Vips er jeg disket. Når du står i sjakk må du først komme deg ut av sjakken, og jeg flyttet en annen brikke. Det er greit, jeg gjør et trekk som jeg ikke kan gjøre. Men jeg ante ikke at man disker folk for det.  

Andre regler er også ganske nazi. Hvis mobilen din ringer under spillet, har du tapt. Snakker du med motspiller under partiet skjer et eller annet grusomt. Tar du deg en øl under konkurransen, slik scrabblere gjør, og quizzere tilogmed er forventet å gjøre, har du brutt dopingreglementet. Du blir disket fra turneringen, og potensielt utestengt fra all idrett.

Tøffe tak, men en mulig årsak til at sjakkmiljøet er en påfallende mye slankere gjeng enn quizmiljøet.

Humøret mitt når en kort, men svært dyp dal etter det første partiet. Det føles bloddryppende urettferdig. Motstanderen trøster meg med at hvis jeg fortsetter å spille på dette nivået kommer jeg til å vinne turneringen. Jeg tenker mitt om det, det er cirka hundre sjakkspillere i klassen, men han beviser det indirekte, han blir nummer to.

Jeg fortsetter på samme måte all right. Parti to ender som parti en, jeg blir diskvalifisert for feiltrekk. Her har jeg i stresset flyttet kongen min fra B1 til A2, hvor jeg står i sjakk. Jeg godtar nederlaget, men motspilleren vil gjerne ha litt offentlig ydmykelse i tillegg, han rekker opp hånda og påkaller turneringsledelsen slik at mine nye klubbfeller kan få se hva som har kommet rekende inn i klubben.

Over fra de dårligste til de beste spillerne. Han der guttungen stiller ikke opp, så på bord 1 regjerer Simen Agdestein. Han tiltrekker seg det meste av publikum, når gutta er ferdige med partiet sitt går de for å se på Simen. 

Må være fint, alltid hvor du går følger det en sverm av nerder. Jeg vil også ha min egen nerdesverm.

I blå skjorte nær kamera sitter Ivar. Når du sitter så nær Simen er du god. Bordsettingen i sjakk-NM følger logikken fra spillet boms, med Simen som presidenten. Jeg er boms i de fire første partiene, trehundre gubb unna bord 1.

 Ivar herjer, se så redd kongen og dronningen er. Han klatrer så høyt at han kan nyte kroppslukten til Agdestein.

Det deltar noen Magnus Carlsen-miniatyrer anno inneværende århundre. De spiller lynfort og rutinert, og alle verdensmester-faktene sitter som støpt, de lener seg ut av stolen, støtter hodet med hånden så halve kinnet blir med oppover, kjeder demonstrativt ræva av seg mens den trege motspilleren tenker. Det er en dårlig deal å måtte spille mot en sånn Mozart, en 42-åring mot en 8-åring, cirka to meter mot en, du kan ikke skryte av å ha slått et barn, du kan ikke oppnå annet enn den dypeste fornedrelse hvis du taper, og så blir maktforholdet snudd komplett på hodet med en gang man begynner å spille. 

En småjente jeg møter spiller alle trekkene sine på et par sekunder, stålsikkert hver gang. Hun spiller ikke geniale kombinasjoner, men hun gjør ikke tabber og bruker ingen tid. Et par ganger tar hun seg en tur rundt i lokalet, finner venninnen sin, de står og hvisketisker ved siden av bordet mens den gamle mannen grubler.

Etter at jeg har brukt opp nesten all tiden min og hun knapt ett minutt av sin, får jeg endelig en løper mer enn småjenta. Da er det for sent. Jeg har ikke tid nok til å avgjøre. Dette er NM i hurtig sjakk og jeg kan ikke å spille sjakk hurtig. 

Den rutinerte damen i rødt har nettopp prylt meg. 

I halvparten av NM-kampene hadde jeg minst en offisers ledelse underveis. Sjakkspillere gir seg vanligvis når de ligger såpass under mot en toppspiller. Men mot meg kan de miste alt de har av lemmer og kjempe like intenst videre, som ridderen i Holy Grail. Jeg slutter å brife motspillerne på at jeg antagelig ikke kan alle reglene. Når de absolutt skal bruke det mot meg får de heller finne ut det selv.

E4 og D4 er statistisk sett de lureste åpningstrekkene, så jeg har aldri spilt noe annet. Men jeg innser at de jeg møter har spilt ekstremt mange kamper med E4 eller D4. Når de slutter å trekke på ett sekund og begynner å tenke vet jeg at de endelig er i ukjent farvann. Men fordi jeg kjører så mainstream og er så treg selv starter de gjerne med ti trekk i vill fart.

Jeg går over til noe som kalles Stonewall. Som er suboptimalt, gjør du dette mot Simen spiser han deg levende og snyter beina dine ut gjennom nesen. Men Stonewall er en sekvens av trekk man kan kjøre kjapt uten å se på hva motspiller gjør. Dermed kunne jeg kjøre på, trekke på ett sekund, og gi et førsteinntrykk av å være sjakkspiller.

Så nå er det Stonewall på brettet og Stoneface utenfor. Den unge mannen jeg møter i femte parti får ikke høre noe om at jeg meldte meg inn i sjakklubb ved inngangsdøren. Vi spiller en ganske jevn kamp, jeg får et lite overtak på brettet, men i bytte mot mye tenketid, og jeg aner ikke hvordan jeg skal omsette overmakten i seier.

Plutselig rekker han ut hånden og gratulerer meg. 

Han viser meg deretter hvordan jeg kan sette ham i matt i fire trekk. En plan jeg ikke var i nærheten av å se. Jeg nikker hensynsfullt og later som om det var noe sånt jeg planla. Vil jo ikke ødelegge dagen hans helt heller.

Sjakk-NM er over og Simen kvitterer ut kongepokalen sin.

Ivar blir nummer 26 i A-klassen, lekkert iført lagdrakten til den legendariske scrabbleklubben Brikkemajorene. I bakgrunnen, til høyre, skimtes en globus. Dette er Ivars liv fanget i ett bilde.

Jeg tumler ut i Drammens natteliv med to seiere og en remis på ti kamper. Det betyr nummer 91 av 98. Det er juling man kjenner. 

Tenker seg inn på fotballandslaget

Finansavisen intervjuet meg tidligere i år. Og jeg er ikke et større menneske enn at jeg synes det er veldig kult. Det handler om FIFA-ranking, ME, wordfeud, quiz, skriving og, siden dette egentlig er i sportsbilaget deres, nattorientering. 

Det er lettest å lese ved å åpne bildene i egen fane og trykke på forstørrelsesglasset:

Hvordan blir man romankarakter?

Så du har lyst til å bli romankarakter. Få din plass i litteraturen og la noen andre gjøre hele jobben. Men hvordan går du frem, hvis du ser en forfatter? Viser du flest mulig sider ved deg selv og håper at en fester seg? Eller satser du alt på å gjøre étt sært stunt og overlate resten til fantasien?

Jeg må ha glemt at det blir mørkt tidlig i november. Jeg plyndret automaten i varmestua for kaffe mens det mørknet utenfor. Da jeg skulle hjem var det fortsatt noe lys på det åpne området ved Kikuststua og på bilveien, jeg holdt meg til planen om å fortsette rundt Østre Fyllingen. Men da jeg kom inn på trangere veier ble det dystert. Den fislete lysdioden på sykkelen gjorde lite for meg utover å si 'her er jeg', og det var ingen å si det til, jeg var dypt inne i Nordmarka.

Jeg myste og forsøkte å følge skogsveiene inn i natten, jeg kunne ane hjulsporet som en orm av noe lysere foran meg, men jeg kunne for eksempel ikke skjelne grensen mellom veikanten og skauen. Sikkerheten var ikke helt tipptopp, jeg er det man kaller  'mellom sykkelhjelmer'. Et middels tre hadde veltet på den ene siden av veien, jeg så det aldri, men skvatt da grenene krafset meg på leggen. Kunne vært et tre. Kunne vært en zombie.

I et kryss valgte jeg feil skogsvei, trodde jeg kjente meg igjen, lurte meg selv i flere kilometer, så en innsjø jeg bare ignorerte, men da jeg passerte et kryss et sted hvor det definitivt ikke skulle være kryss innså jeg at jeg hadde syklet meg vill. Jeg tok opp mobilen for å orientere meg, og i det jeg åpnet Google maps gikk den tom for strøm. Scenen var helt til klisjéstadiet satt for klassisk skrekkfilm.

Jeg hadde ant konturene av et veiskilt i krysset, jeg rullet dit og løftet sykkelen opp til skiltet for å lese det med lysdioden: Bjørnholt 4 (umerket vei).

Bjørnholt vet jeg hvor er.  Jeg tok sjansen på den ukjente veien. Jeg jobbet i bukken, syklet så fort jeg torde inn i det usynlige, jeg var kald, sliten og nervøs, jeg ville hjem.

Veien var umerket, all right, men det skiltet ikke fortalte var dette:

Den stopper, av ukjente grunner, midt inne i skauen.

Det visste jeg ikke ennå, men jeg visste at jeg ikke hadde sett noe levende på en halvtime. Så jeg trodde først ikke det jeg så. Veien jeg syklet på hadde to hjulspor, og noe svart dukket opp i begge. En lav, svart flekk som kunne stemme med bikkje i venstre hjulspor, og parallelt, i mitt spor, en mørk høy silhuett. Han hadde ingen form for lys.

Jeg sa 'Hei'.

Etter å ikke ha sett folk på så lenge vil man gjerne høre en stemme. Det er vanligvis gjensidig, så dypt inni marka hilser selv Oslofolk. Dessuten ville jeg hinte om at jeg om kort tid kunne tenke meg å låne et hjulspor.

Han svarte ikke. Han gikk rett mot meg i hjulsporet jeg syklet i, mens det svarte dyret kom luntende i det andre.

Jeg sa 'God dag'.

Fortsatt ingen respons. Det begynte å ligne tindersamtalene mine.

Jeg måtte bremse ned. Han fortsatte som om jeg ikke var der.

Jeg endte opp parkert i hjulsporet to meter foran ham, han raget over meg, hodet mitt var i hans brystkassehøyde, og det var så mørkt at selv på dette holdet ikke kunne skjelne ansiktstrekk. Jeg hadde foten i bakken, jeg tok tak i styret og lempet sykkelen ut i retning den veikanten jeg ikke kunne se.

Jeg kom meg rundt ham. Han vek ikke en tomme. Han sa ikke et ord.

Jeg rakk så vidt å komme meg på veien igjen og få opp farten, så nådde jeg enden av veien. Hvor jeg  innså at jeg måtte snu og at jeg dessuten måtte passere ham igjen. Min begeistring var moderat.

Jeg syklet tilbake, i et hjulspor jeg nå kjente, sikkert tre ganger raskere enn hans tempo. På en blindvei uten sideveier, selv uten synlige stier, bare tett skog på begge sider. Han måtte da komme snart? Nå da? Nå da? WTF?

Jeg syklet hele veien tilbake. Jeg så ham aldri.

DET er en romankarakter.

Lightning Process

For seks år siden tok jeg Lightning Process. Det hender jeg får spørsmål om hvordan det var, typisk fra andre som vurderer å ta LP, og det er viktige spørsmål som jeg bør svare grundig på. Derfor lager jeg denne posten.

Før lightning process.

Første gang jeg havnet på sykehus med ME var under Lillehammer-OL i 1994.  Utover på nittitallet var livet begrenset men jeg kunne delta i studier. De fant ikke ut hva som feilet meg, jeg ble diagnosert med depresjon og gikk over fem år i psykiatri, før vi fant ut at det var ME. Mer om nittitallet mitt: Leger uten Grenser.

Akkurat rundt millenniumsskiftet ble jeg permanent sengeliggende. Jeg tålte ikke lys, lyd, eller mennesker i rommet. Jeg kunne ikke snakke. Jeg var nygift da jeg ble liggende, men var for syk til å snakke med kona i et halvt år. Så da røk ekteskapet og det ble skilsmisse som mine foreldre måtte administrere siden jeg fortsatt knapt kunne snakke eller bevege meg.

Jeg fikk en ett-års antibiotikakur i 2001 som muligens gjorde meg bedre, i hvert fall greide jeg å se litt TV det året. Og lese meg opp på året jeg mistet. Så tok legen min meg av kuren igjen og jeg forsvant tilbake dit jeg var. Det ble det nye seksten måneder med antibiotika uten at jeg kom ‘ut’ av total nulltilstand. Mer om hvordan det var: Annus Horriblis

I april 2003 sa kroppen selv neitakk til mer antibiotika, og etter det ble jeg veldig sakte bedre. Jeg fortsatte å leve det meste av livet i en seng, men kunne se TV. Fra 2005 kunne jeg bruke internett litt, denne bloggen ble født, og fra 2007 kom jeg meg utenfor døra. Jeg blogget om hvordan det var å se igjen verden, om da jeg gikk i butikken for første gang, og om å besøke gravene til de som døde mens jeg var syk. NRK lagde også dokumentar om meg i 2007, her går jeg ute i varmedress om sommeren, for kroppen min produserte ikke særlig varme selv.

Lightning process

Vi hørte om LP, men dette var noe som foregikk i England, så det var langt utenfor min rekkevidde og ikke en realistisk mulighet. I august 2008 kom imidlertid LP-instruktøren Vanessa Cecil, av alle landsbyer i verden, til Trondheim. Det kostet 16.000 kroner å delta på et tredagers kurs, det er hinsides proporsjoner dyrt. Men vi var desperate, så vi prøvde, som vi tidligere hadde prøvd en lang rekke medisiner, akupunktur, psykiatri, homeopati, ergoterapi, fotsoneterapi, tarmskylling, fjerne kvikksølv fra tennene, jeg telte opp en gang og kom til noenogførti behandlinger, prøver eller medikamenter som vi hadde testet, stort sett med null resultat eller forverring. 

Jeg sier ‘vi’, mine foreldre pleide meg i disse årene. Like mye deres sykdom.

Selv om Cecil var i Trondheim, var reisen og det å sitte tre timer i rom med andre langt forbi begrensningene mine. Jeg var for eksempel ikke stand til å sitte i en stol over lengre tid, blodet forsvant fra hodet, for hjertet gjorde ikke jobben sin.

Men det er de vant til, jeg fikk en ligge-løsning på kurset. Jeg blogget dette 57 timer før kurset: Frykten for helbredelsen

Selve kurset:

Lightning Process er en ren mental teknikk. Nesten som å lære et mantra, men med en filosofi rundt, en oppskrift på hvordan du skal tenke og angripe gitte situasjoner. Så må du trene masse, du må oppdra deg selv til nye tenkemønstre, så du må være sjukt motivert. Prisen på LP er avskyelig, men jeg spør meg selv, hvis dette ikke var en greie som kostet det hvite i øyet, men et statlig tilbud som fastlegen hadde skrevet ut, ville jeg vært nok investert i forsøket til at det hadde gått?

De fleste med ME, meg inkludert, opplever ME som en fysisk sykdom. Man kan ikke tenke seg så syk som jeg var. Likevel var det en mental prosess som fikk meg ut. Jeg vet ikke om det gir mening, men jeg tror ikke det er motsetninger, jeg tror det handler om å få den bryteren i kroppen som slår immunsystemet over i rett modus, som for dere andre går automatisk.  

Jeg har tenkt i tusenvis av timer på hva ME er og hvorfor akkurat meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble syk. Og jeg vet ikke hvorfor jeg ble frisk.

 Etter kurset:

Jeg trengte ligge-løsningen den første timen den første dagen, etter det kunne jeg sitte. Etter kurset andre dag var jeg ikke utslitt, som jeg burde ha vært, jeg gikk en tur i byen. Da kurset var over gikk jeg på fylla for første gang på ni år. Det var kjempekaotisk inni meg, det var ikke som om sykdommen var vips borte, alt jeg gjorde var en kamp, men jeg gjorde det. Det var masse kick og masse vondt. Jeg kom meg igjennom et orienteringsløp på slutten av måneden. Vi sa opp hjemmehjelpene som hadde lagd mat for meg i ni år. På slutten av august dro jeg til Oslo og bodde hos bror min i tre uker, de brukte jeg til å finne leilighet, og deretter flyttet jeg til byen. Jeg begynte å søke jobber i desember, og fikk jobb i Software Innovation i mai 2009. Der ble jeg i fem år.

Stillingsgraden min hos Software Innovation varierte med helsa, mellom 50% og 100%, mest typisk var det 80%. Energimessig var det knalltøft det første året, og lettere etter hvert. Arbeidet var mer slitsomt for meg enn kollegene mine. Kroppen nektet meg å jobbe overtid, jeg kunne ikke plutselig ta en fjortentimersdag, og det er karrierebegrensende. Jeg kom ofte borti ME-følelsen på slutten av arbeidsdagen. Men jeg var produktiv og fungerte bra sosialt. Nå som jeg styrer hverdagen sjøl og kan ta pauser hjemme når jeg trenger dem, er ME praktisk talt ikke en faktor i livet.

Fortsatt er det små fremganger hvert år. Uhyre langsom fremgang virker å være sykdommens normaltilstand. Jeg måtte for eksempel ha med meg tøfler overalt de første årene i Oslo fordi iskulden jeg hadde i hele kroppen fortsatt ikke var gått ut av føttene. En dag innså jeg at jeg hadde sluttet å gå med tøfler, nesten uten å merke det. I år ble jeg i stand til å trene dagen etter forrige trening, før måtte jeg ha to dagers pause etter hver treningstur.

Angsten for tilbakefall, som var lammende svær i starten, er borte. ME er ikke borte, men den er som en tiger som ble plassert i et bur, og buret blir sterkere og sterkere.