Tordenbloggen 2010: Skal aldri lese bloggen din igjen

Ryktene går om at Tordenbloggen, Sonitus' årlige kåring av Norges beste blogg, er i gang igjen. Wikileaks hevder at det finnes en hundre personer stor jury som vurderer bloggen din akkurat nå.

Rølerbloggen vant Tordenbloggen i 2006, fikk 4.plass i 2007 og 15.plass i fjor. Det har vært hyggelig. Enda hyggeligere er det at jeg kan bruke kåringen til stygge angrep på andre bloggere, under et slørtynt dekke av valgkamp. Tidligere har det gått ut over Mihoe, LordX, Storrusten og Undre.

Som årets hovedmotstander i valgkampen har jeg valgt en av Norges mest legendariske jovialbloggere. Her er valgkampvideoen 2010:

Skal aldri lese bloggen din igjen



Det er sikkert lurt å la videoen fylle skjermen.

Vokal: Trine Jensegg
Tekst: Trine og Esquil
Melodi og musikk: Reo Speedwagon.

Akvarium

alfa null

Jeg går som en zombie gjennom livet, overtrøtt på dagtid, fordi marerittene herjer med meg om nettene. Drømmene som det er umulig å slippe fra jager meg livredd gjennom natten. Hjertet dundrer i hundre, våkner jeg er det umulig å sovne igjen. Kriger raser i mitt indre, jeg står på et synkende skip mens jeg bombarderes av svart masse. Det er som om massen har besudlet min lyse sjel, jeg er tilsmusset, jeg er blitt uren inni, mine øyne er blitt svarte. Jeg ser øynene mine i speilet og glimtet er borte. Min sjel er blitt mørk.

bravo en

Bernhard mente seg i stand til å mane frem sympati for et hvilket som helst psykopatsvin som satte seg i stolen hans, men Gard Walthjof representerte en utfordring. Stemmen hans var myk og fløyelsaktig, lå i toneleier som hørte kvinner til, og selv om mannen bodde fast i Bernhards hjemby snakket han dannet østlandsk. Haken var veik, overkroppen tynn og spjælete, dette var en tusseladd, en jentemann, og Wa lthjof hadde problemer med feminine menn. I dypet av hans sjel var det noe som hadde lyst til å slå når en mann forvirret ham og sendte feminine signaler.
Han hadde selvfølgelig aldri gått til slike skritt, det var ikke en intellektuell holdning å innta, og tusseladd og jentemann var ikke holdbare psykiatriske diagnoser. Han holdt masken, noterte og lyttet, nikket og puttet inn "mhm" og "jaha", mens pasienten blandet spøkelseshistorier og hverdag til en langdryg, akademisk detaljert smørje.
Brått ble Bernhards intreresse vakt. Nevnte mannen Miranda?
- Sa du Miranda? spurte Bernhard.
- Ja, svarte Gard Walthjof.
- Din kone heter Miranda?
- Ja.
- Merkelig. En av studentene mine heter Miranda, sa Bernhard og så henne for seg. En mørkhåret, velformet skjønnhet med myk hvit hud. Særlig øynene hennes satt som brent i minnet. Kaffebrune øyne så mørke at irisen nesten gikk over i det svarte i pupillen, beskyttet av markerte øyenbryn som så ut som svarte fuglefjær, og toppet av et blikk som inneholdt flammer. Miranda var en av disse studentene som gjorde forelesningene langt mer interessante for ham bare ved å være der.
- Det er ikke så merkelig. Det er derfor jeg er her. Hun anbefalte deg til meg, sa Walthjof.
- Ah. Nå forstår jeg.
Bernhard likte slett ikke å få høre at Miranda var gift. Det stemte ikke med de signalene Miranda sendte ham under og etter forelesningene, han hadde lest pasjon i blikkene, og nå viste det seg altså at Miranda hadde inngått ektepakt med denne tøffelhelten.
- Sa Miranda noe om meg? spurte Bernhard.
- Hun mener at du er dyktig.
- Hyggelig å høre.
Om ikke annet satt mannen på mye informasjon om Miranda. Bernhard opplevde det som langt mer interessant enn spøkelsene i Gards hode.
- Vil du snakke mer om ditt forhold til din kone? sa Bernhard.
- Blir ikke det litt rart, når du kjenner henne som student?
- Jeg har knapt snakket med henne. Ekteskapet er en for viktig del av livet til å komme utenom.

alfa en

Det regnet den dagen jeg møtte Miranda første gang, jeg kan til og med huske regnet, store vanndråper klasket ned, regnet var ikke av seigpinertypen som vi har hjemme, det lignet mer på en tropisk ettermiddagsskur, himmelen fant ut at den skulle lense unna dagens mottatte vanndamp i løpet av en halvtime. Jeg vandret langs husveggene i Oslos gater og prøvde å unngå å bli våt, og til slutt søkte jeg tilflukt på et museum. Jeg kan litt om malerier, et galleri er et naturlig sted å gå når jeg har noen timer som skal skyfles unna i en ukjent by.
Miranda jobbet i muséet den sommeren, halvparten av tiden satt hun i souvenirbutikken og halvparten av tiden sjekket hun at folk faktisk hadde betalt inngangsbillett, en meningsløs jobb, det er ikke veldig mange som sniker seg inn på muséer, men takket være den unødvendige jobben møtte jeg Miranda, i det hun kontrollerte billetten min ved ingangen til selve samlingen.
Hun hadde en purpur museumsuniform og jeg misforstod, jeg trodde hun var guide. Jeg fant henne vakker og jeg har ikke mye imot å prate med vakre kvinner, jeg spurte henne:
- Hvis jeg bare skal se ett bilde her inne, hvilket bør jeg se?
- Hvorfor vil du se bare ett bilde? sa hun.
- Jeg skal se mer enn ett bilde. Men det er det første jeg ser på et museum jeg husker best. De senere inntrykkene glir over i en grøt. Derfor vil jeg se det beste først, sa jeg.
Miranda smilte. Jobbinstruksen hennes sa at hun i slike tilfeller skulle henvise meg til en ekte guide. Men hun forlot sin post som billettkontrollør og ledet meg et godt stykke inn i muséet.
Hun kunne vist meg Brudeferden i Hardanger, Vinternatt i Rondane eller et annet av de mest populære bildene i muséet. Men hun tok meg med til et merkelig bilde av forvridde furutrær, trærne så ut som svarte kjempehender med forvridde fingre og klør som stod rett opp av bakken. Miranda holdt en lang og personlig monolog om hvorfor akkurat dette bildet traff henne. Bildet var mørkt, dystert, depressivt, maleren var uhelbredelig sinnssyk og hadde gått ut og inn av asyl, jeg aner ikke om det var selve bildet eller Miranda som hadde skylden, men jeg elsket det. Bildet spilte på strenger inni meg.
Og der kunne historien vår ha endt, jeg trodde fortsatt Miranda var en guide som bare gjorde jobben sin. Men en eldre dame avbrøt henne og spurte etter de Skredsvigske samlinger. Miranda hadde ikke den fjerneste idé om hvem Skredsvig var, hun registrerte knapt damen og fortsatte med å vise meg detaljer i furubildet.
Er det noen man ikke piller på nesen er det eldre vestkantfruer. De eier ingen frykt. Fruen sa en hel del, aldri hadde hun opplevd slik uhøflighet, men det jeg husker best fra tiraden var
- Skal du sjekke opp mannfolk, kan du gjøre det etter arbeidstid.
Jeg fikk sjokk. Miranda ble knallrød og retretterte raskt tilbake til sin post som billettkontrollør. Og det gikk opp for meg at jeg hadde fått spesialbehandling. Kommentaren fra den gamle damen ga meg motet jeg trengte for å be ut Miranda noen dager senere.
For det er det første jeg ser på et museum jeg liker best. Og det første jeg så på dette museet var Miranda.

bravo to

Bernhard lyttet oppmerksomt mens pasienten snakket om sin kone. Han lot timen gå over tiden.
- For å få bukt med søvnløsheten og de negative tankene, bør du se på de som omgir deg til daglig. Du har en kone som du har blitt kjent med gjennom å diskutere. Det virker som om krangling er sentralt i ekteskapet. Kan det ikke komme derfra? sa Bernhard.
- Miranda er en god ting i livet mitt.
- Selvfølgelig er hun det. Men er du sikker på at du ikke ville hatt mer sjelefred hvis dere var adskilt?
- Vi har prøvd det for mange ganger. Jeg trenger henne.
- Hvordan trenger du henne?
- Hvor lenge varer slike timer? Jeg begynner å bli sliten.
- Ah, vi avslutter nå. Men en ting til slutt. Jeg vil anbefale at vi prøver hypnose. På den måten kan vi lettere finne roten til problemet.
Bernhard tenkte at en tøffelmann som dette burde være åpen for å hypnotiseres tilbake til tidligere liv. Bernhard ville virkelig lykkes med regresjonsterapien, bare en gang få en pasient tilbake til et tidligere liv, det var ekstra viktig nå som han underviste i faget. Andre hypnotisører hadde visstnok greid det, men hans pasienter hadde aldri noe å fortelle før fødselen.
En før-fødselen-opplevelse hadde vært noe å berette for fagmiljøet, det hadde vært noe å berette for klassen. Det ville gjort inntrykk på hun blonde på nest første rad, for ikke å snakke om Miranda. Ikke for det, Miranda skulle Bernhard greie å nagle uten regresjonsterapi, det holdt med øyenkontakt og kjemi, luften sitret mellom dem og han skulle gjerne hatt henne her akkurat nå istedet for denne tullingen med akvariet, han skulle tatt henne på sofaen, han kjente seg lett yr mens han herjet med den velformede kroppen til Miranda i tankene, så gikk blikket fra den tomme sofaen og over på den ubarberte mannen hennes rett foran ham, jorden kaller, no match tanker / bilde, Bernhard koblet inn virkeligheten.
- Jeg vil ikke hypnotiseres, sa Gard bastant.


alfa to

Miranda tok meg med storm, hun var som en tornado som veltet opp mitt slumrende følelsesliv. Deriblant også sinne og irritasjon. Miranda var både brutalt provoserende og lynende god til å argumentere, hun valser over vanlige mennesker i en diskusjon, vanlige folk tør som regel ikke diskutere med henne mer enn en gang. Men jeg torde. Jeg prøvde med saklig, nøktern analyse.
Hun er en vakker kvinne, mørkt hår, brune øyne, frodig kropp, hun er halvt ungarsk og halvt norsk, og jeg var beæret over at en så vakker kvinne gadd å diskutere i timesvis, i dagesvis, med meg.

Miranda har noe alt for få mennesker har, hun har en distanse til debattene, hun skiller sak og person. Hun kan diskutere en sak til blodårene blir synlige, men hun knytter ikke negative følelser til personen av den grunn, tvert imot. Det morer henne å krangle, hun trenger disse rundene, hun er en vulkan som må ha utbrudd med jevne mellomrom. Og trass i at vi gjorde motsatt av andre, bygde forholdet rundt uenighet i stedet for enighet, grodde det frem varme og hensynsfullhet. I tillegg, la meg være så åpen, disse konfliktene gjorde underverker for sexlivet. Store mengder spenning bygger seg opp og må ut.
De siste årene har vulkanen Miranda hatt færre utbrudd. Det er ikke til å nekte for at vi har hatt våre kriser, og i to perioder ikke har kunnet bo sammen. Men nå holder vi på å bli voksne, vi har et roligere forhold, og det er også bra på sin måte. Det er en mer moden og rolig kjærlighet.
Det har riktignok blitt merkbart mindre sex de siste årene. Og selv om alle forhold utvikler seg den veien, den grå hverdagen kommer til alle, lurer jeg iblant på hvorfor. Jeg tror jobbene våre har mye av skylden. Hun etterutdanner seg til psykolog mens hun jobber som psykaitrisk syklepleier, og det er en emosjonelt krevende jobb. Jeg har lange dager på laboratioriet, og i tillegg spiller nok problemene mine inn. Denne endeløse rekken søvnløse netter koster krefter.

bravo tre

Bernhard traff Miranda ikke mange dager senere. Han spiste middag i elevkantinen da hun kom og holdt han med selskap. De gikk sent på dagen, disse kursene hans, de var tilpasset voksne som selv jobbet. Derfor hadde de kantinen noenlunde i fred.
Han la merke til gifteringen denne gangen, han måtte ha vært blind som ikke hadde sett den tidligere. Han la seg på en saklig, vennskapelig tone. Men Miranda oppførte seg ikke som en gift kvinne. En ting var stadige spørsmål rundt kjærlighetslivet hans. Det er ikke et nøytralt tema. Noe annet og verre var at hun bet seg i underleppen til stadighet. Hun skyldte på et munnsår han ikke så. Det var klin umulig for Bernhard å sitte så nær denne mørke, velkuperte drømmen av en kvinne som strøk tungen frem og tilbake over underleppen, uten å tenke på sex.
Da måltidet var avsluttet og de reiste seg, snakket han om trening. Uten videre stakk Miranda hånden innunder t-skjorta hans for å sjekke magemusklene. Hun klådde rundt på magen hans og nikket fornøyd av det hun fant.
Ikke bare ga hun blanke i gifteringen, dette tangerte sexpress. Bernhard var svært forvirret etter måltidet i kantina. Han likte ikke at damer tok initiativet. Og han ville ikke forelske seg i en gift kvinne. Men hva han ville spilte ingen rolle. Han tenkte på Miranda i et strekk. Miranda var mer enn han var vant til, en slik kvinne han ikke ville kommet i nærheten av da de begge var tjuefem.

En ny forelesning opprant, og Miranda satt på bakerste rad som vanlig, der rampen pleide å sitte på barneskolen. Han likte at hun så på ham, de siste dagene hadde han ønsket at Miranda så på ham når han gjorde bra prestasjoner, om det så bare var å treffe søppelkurven fra tre meters hold. Nå som hun så på ham i virkeligheten, ønsket han å prestere.
Han pratet om hypnose fra notater han selv hadde skrevet.
- Vi har de helautonome refleksene, som hjertemuskelen, mage- og tarmprosesser, det meste som skjer i innvollene er helt styrt av kroppen. Vi kan ikke bruke viljen til å styre disse. Derfor kan vi heller ikke hypnotisere noen til å få hjertet til å slå fortere eller saktere. Men så har vi de halvautonome refleksene, slikt som skjer av seg selv, men som man også kan styre med viljen. Eksempler på dette er pust, øyeblinking eller orgasme. Slike funksjoner skal man kunne påvirke med hypnose. Ja, Miranda?
- Er du sikker på at orgasme er en halvautonom refleks?
Noen av studentene lo. Bernhard håpte at han ikke rødmet. Orgasme var bare noe han hadde slengt inn uten å tenke mye over da han skrev teksten.
- Ja, man kan påvirke tidspunktet orgasme inntrer ved bruk av tankekraft, svarte han.
- Og det gjelder menn også? smilte Miranda.
Mer fnising fra salen. De utfordrende spørsmålene skapte en elektrisk spenning. De var på vei ut av pensum, men Bernhard kunne godt være med på denne reisen.
- Det gjelder menn også. Ta tantrisk sex som et eksempel, tantrisk samleie kan vare i flere timer, i teorien så lenge som man vil. Man bruker yogateknikker for å holde orgasmen tilbake.
- Men i tantrisk sex samarbeider paret om å holde på lenge. Hva om den ene parten går inn for å få den andre til å komme?
- Det er fortsatt et spørsmål om vilje, svarte psykiateren.
Bernhard førte krittet mot tavla og ledet forelesningen over på sakligere tema. Han stod vendt mot tavla en lang periode før han igjen tok sjansen på å se studentene i øynene.

alfa tre

Jeg var tilbake på universitetet for å hente min kone. En gang pleide jeg å elske universitetet, jeg følte meg hjemme i det intellektuelle miljøet, men nå var gangene overtatt av en ny generasjon. Studentene som stod i vrimlehallen, snadrende i klynger som fugler på et fuglefjell, var stort sett unge nok til å kunne være barna mine. Strømmen av mennesker som jeg en gang var en del av betraktet jeg nå utenfra.
Avtalen var at jeg skulle hente Miranda halv tre, men jeg hadde kommet hit en halvtime før tiden. Hun hadde forelesning med psykologen min, Bernhard, og jeg ville se Bernhard i aksjon, forsikre meg om at mannen var så dyktig som hun sa. Jeg vil ikke åpne meg overfor folk som ikke vet hva de driver med.
Og du tror kanskje jeg møter opp for tidlig fordi jeg er en sjalu fyr som vil overvåke kona mi. Men da er du på jordet. Miranda er hundre prosent til å stole på. Hun har ikke vist interesse for andre menn i det hele tatt mens vi har vært sammen, hun har ingen mannlige venner, bare jentevenner, og hun tar alltid kvinnenes parti. Hun kan bli ekstremt rødstrømpete og feministisk, hun har rett og slett ikke mye til overs for andre menn enn meg.
Så da kan jeg ihvertfall stole på henne.
Da jeg ankom auditoriet en halv time før Miranda ba meg om å hente henne var auditoriet tomt. Det var bare en vaskedame der, og vaskedamen visste ingen ting om forelesning i hypnose, hun bare vasket der, og hun pekte meg videre til neste auditorium, hun mente jeg hadde gått feil. Jeg ble gående på måfå i korridorene på universitetet, så på timeplanene som hang utenpå dørene og prøvde å gjette hvilken forkortelse som skjulte hypnosekurset.

bravo fire

Da timen var over pakket Bernhard sakene mens studentene forlot salen. Miranda stod igjen og ventet på ham. De intelligente øynene hennes så rett på ham, som røngtensyn, øyne som visste hva de ville. Bernhard hvilte blikket lavere, på skjorten hennes. Hun var i utgangspunktet tekkelig kledd i hvit skjorte. Men skjorten hadde hun nå åpnet og knyttet foran solar plexus, på oversiden av knuten kunne den hvite blonde-BH'en anes, på undersiden av knuten en flat, innbydende mage. Hennes jeans var for vid i midjen og snørt sammen av et stramt belte, snøringen dannet folder i denimstoffet som pekte som piler inn mot skrittet.
- Fin forelesning, sa hun.
- Takk!
- Og du mener fortsatt menn kan holde på så lenge de vil?
- Ja, menn kan styre orgasmen. Om de vil er en annen sak.
- Da har jeg enten vært uheldig med mennene mine ...
- Hehe, det er godt mulig, gliste Bernhard, og tenkte på Gard.
- Eller du har vært uheldig med damene dine.
- Tja, takk for omtanken. Jeg klager ikke, sa Bernhard.
De nærmet seg trappen som førte opp til kontorene. Bernhard stoppet. Han hadde ikke lyst til å avslutte samtalen. Miranda stilte seg tett inntil ham, plasserte en finger på brystkassen hans og lot den løpe sakte nedover, mens hun så tankefull ut.
- Du har ikke overbevist meg. Jeg tror dette med orgasmene er noe som må forskes mer på.
- Hva mener du?
- Hvis jeg for eksempel fikk fri tilgang til kroppen din i tjue minutter. Da ville vi sett om du klarer å holde igjen.
Bernhard skvatt. Dette var rett på sak.
- Miranda, du er en gift kvinne, sa han.
- Ja. Men det ville ikke vært utroskap, det vile vært forskning, sa hun.
Miranda, sex og ingen forpliktelser hørtes ut som en perfekt kombinasjon i Bernhards ører.
- Alt for forskningen, hva?
- Mhm.
- Hva om du blir med opp på mitt kontor, så kan vi diskutere temaet nærmere, sa han.

alfa fire

Jeg trålte oppslagstavlene, lette blant reklamer for konserter, studentkomiteer og brukte bøker, på jakt etter bokstavkombinasjonen PSY. Endelig fant jeg en oversikt som koblet psykologifag til koder, og som fortalte meg hvilken sal som huset Mirandas hypnosekurs.
Da jeg fant salen med hypnosekurset var kurset avsluttet. Det viste seg at Miranda hadde bedt meg om å hente henne en halv time etter kurset, og på feil sted. Kanskje var det en misforståelse, kanskje hadde hun et ærend først. Uansett var det noe tid igjen til jeg skulle treffe henne, og jeg hater å sitte virkesløs og vente. Jeg prøvde å lete henne opp.
Hun var ikke i kantinen, og andre butikker greide jeg ikke å spore opp i bygget. Men min psykolog Bernhard burde ha kontor i nærheten. Kanskje han visste hvor hun var.

bravo fem

Bernhard viste Miranda Walthjof inn på kontoret sitt. Kontoret hadde både sofa og eget toalett. De satte seg på sofaen, Miranda lot fingrene gli rundt i håndflaten hans, hun lot dem løpe langs underarmen, opp overarmen, de fant veien til leppene, sitring ble samlet opp fra hele overkroppen og møttes i leppene til konferanse akkurat da Mirandas lepper traff hans egne. De kysset, de klinte, det var som en eksplosjon. Men kliningen fortalte Bernhard det samme som Miranda hadde sagt, dette handlet om sex, hun sugde tungen hans, han ble mer spist enn kjærtegnet.
- Ikke glem hvorfor vi er her nå, hvisket hun.
- Mhm.
- Tjue minutter.
- Mmmh.
Hvis han faktisk ønsket det, forventet han å greie å kontrollere seg i tjue minutter. Han var ikke tenåring lenger, han burde klare det. Særlig når det var første gangen med en ny kvinne. Nervøsiteten spilte på hans parti.
Miranda beordret klær av. Han bestemte seg for å holde ut. Det ville være det smarte å gjøre hvis han ønsket mer av fru Walthjof.
- Det blir et spørsmål om viljekraft. Meg mot deg, sa hun. Og så rett på ham. De katteaktige bevegelsene hennes mens hun dyttet ham ned i sofaen og krøp opp på ham røpet at dette kom til å bli noe helt annet enn han var vant til.
Bernhard svelget.
- Tjue minutter fra nå, sa hun.


- Da er vi direkte inne fra langrennsstadion i Asiago, og her drar det seg opp mot en duell mellom Bernhard og Walthjof. De ligger tett på hverandre. Hva tror du, Jon?
- Jeg vet sannelig ikke, Kjell Kristian. Walthjof ser fin ut i dag, men Bernhard er en rutinert mann. Jeg tror det kan bli jevnt.
- Tempoet var da veldig rolig. Walthjof tar det helt sakte og Bernhard følger like rolig med. De vokter på hverandre. Dette var ikke akkurat som ventet.
- Nei, det virker som et lureløp.
- Det skulle vel være en fordel for Bernhard, tror du ikke?
- Jo. Men sånn kan det ikke fortsette.
- Nå tar Bernhard initiativet! Han gyver på i lange seige drag. Men dette er da dårlig taktikk, burde ikke Bernhard være fornøyd med et lavt tempo, Jon?
- Det er vanskelig å si. Det koster selvfølgelig noe mer krefter å ta føringen, samtidig får han styre det hele i sitt eget tempo ...
- Jeg må si Walthjof følger lett.
- Ja, Walthjof ser farlig god ut i dag.
- Oioioi...
- Se på teknikken. Se de bevegelsene.
- Jeg lurer på om Bernhard begynner å slite allerede..
- Nå tar Walthjof over føringen. En brutal tempoøkning, se på det rykket! Dette er idrett på et helt annet nivå!
- Bernhard får kjørt seg nå. Men han biter tenna sammen, han har ikke tenkt å gi seg lett.
- Nå roer Walhtjof ned igjen, lar Bernhard ta seg inn.
- Jeg tror Walthjof leker med motstanderen. Dette er jo en finslepen teknikk av en klasse vi knapt har sett. Walthjof virker fullstendig uberørt.
- Det er ennå langt igjen. Bernhard har sin fulle hyre med å holde følge. Se som Walthjof knuser ham sønder og sammen.
- HER kommer et nytt rykk! OI har du sett!
- Bernhard kan umulig henge med lenge i dette hardkjøret.
- Dette er helt rått av Walthjof! Å holde et slikt tempo så lenge og likevel bevare teknisk perfeksjon, hver bevegelse er gjennomtenkt, det må vel være lov å si, Jon, at idrett på dette nivået er en estetisk nytelse.
- Følg med nå, dette må være nådestøtet!
- Ja, Bernhard puster tungt nå.
- Avgjørelsen ser ut til å falle tidlig ...
- DER! Det er avgjort! Det er avgjort! Vi har en vinner!

alfa fem

Å ta seg til instituttet var lettere sagt enn gjort. Jeg fant en heis, og ble stående sammen med en nerdestudine kledd i en brun, vanntett jakke. Det var tjue år siden jeg gikk på universitetet, men noen ting endret seg ikke, praktiske klær var fortsatt foretrukket foran mote.
- Vil ikke dit, mumlet hun da jeg trykket på heisknappen.
Jeg sa ikke noe, hun var åpenbart sprø.
Da heisen passerte etasjen jeg hadde valgt, skjønte jeg hva hun mente.
- Å, heisen vil ikke dit?
- Ja.
Jeg ble gående rundt på neste nivå og dra i stengte nødutganger, i jakt på en trapp ned til etasjen jeg hadde passert. Til slutt måtte jeg kapitulere, ta heisen ned, og finne en annen fremgangsmetode. En trapp i den andre enden av bygget hjalp meg til rett nivå. Endelig fant jeg en vegg med en lang navneliste hvor Bernhard stod på listen. Jeg fant frem til instituttets skranke. Jeg spurte den mannlige resepsjonisten som voktet instituttets disk om adgang til Bernhards kontor. Han trykket en callingknapp flere ganger for å varsle Bernhard om at han hadde besøk. Ingen svarte. Jeg antok han ikke var på kontoret, men resepsjonisten var sikker på at psykologen var inne, han sa jeg bare skulle gå til kontoret og banke på døren.

bravo fem

Miranda var forsvunnet inn på toalettet. Bernhard satt på sofaen og trakk på seg klærne da det banket på døren.
- Et øyeblikk, ropte han, og trykket skjorteflakene inn bak beltet. Han sjekket raskt speilet, han så lett herjet ut, men det var ikke så farlig, det var vel bare instituttkontoret som sendte over noen papirer.
Bernhard åpnet døra. Der stod Gard Walthjof. Hjertet hans ble kjempestort og ville opp spiserøret.
- Hei,
- Hei, hva gjør du her?
- Jeg skal hente min kone, men jeg finner henne ikke. Husker du om hun var på forelesningen i dag?
Bernhard tenkte kjapt. Han var nesten sikker på at Mirandas veske hang over stolryggen bak ham, og at det var den Gards øyne nå hadde festet seg på.
- Kom inn, hun er her. Hun låner toalettet.
- Ja ha?
- Jeg har diskutert fag med din kone. Bernhard sa ordene høyt og håpte at Miranda kunne høre ham der inne. Selv satte han seg bak skrivebordet, som om det var der han hadde vært hele tiden. Han viste Gard til stolen. Sofaen var antagelig varm ennå. Rommet stinket sex. Situasjonen var kritisk.
Bernhard så seg rundt etter noe å forsvare seg med hvis Gard gikk til angrep. Inntil videre så ikke mannen ut til å legge sammen to og to.
Miranda kom helt strøken ut av døra, med et behagelig overrasket ansiktsuttrykk, og ga mannen sin en god klem. Gard Walthjof lyste opp.
- Så snilt av deg å komme helt hit, Gard, sa hun. Hun tok vesken på skulderen og henvendte seg til Bernhard.
- Vi er ferdige, er vi ikke, professor?
- Jo ...
- Jeg fikk inntrykk av at du fant de empiriske argumentene overbevisende.
- Det ... eh ... jo.
- Så da kan vi forvente endringer i pensum?
- Ja, eller, det gjenstår selvfølgelig å se.
- Prøver du å si at det må forskes mer?
- Definitivt. Man bør ikke trekke konklusjoner basert på enkeltforsøk. Det kan ha vært feilkilder.
- Ja vel. Jeg forventer at jeg kan bidra senere i semesteret. Men akkurat nå passer det dårlig. Gard og jeg skal hjem og spise middag.
- Selvfølgelig. Takk for innsatsen, sa Bernhard. Han kunne knapt tro at Miranda hadde denne samtalen med ham rett foran øynene på mannen sin.
Han betraktet mann og kone i det de forlot kontoret. Gard fulgte sin kones bevegelser, gikk når hun gikk, stoppet når hun stod stille, som om hun var senter i solsystemet og han var en planet. Der har du en dame som har mannen sin snurret rundt lillefingeren, tenkte Bernhard.


alfa seks

Miranda er ikke romantisk anlagt. Hun sier hun ikke vil ikke ha noe dill, vi har ikke den stilen, det blir lite serenader og roseblader og småkyssing i tide og utide. At den ene parten er mer romantisk enn den andre, er vel ikke uvanlig i forhold, men det pleier ikke å være mannen som savner romantikken.
Jeg er håpløst romantisk. Jeg kunne strødd bakken min kvinne går på med roseblader, skrevet små dikt og sanger til henne, tatt henne med til romantiske byer og kysset henne på parkbenker i varme mørke kvelder. Det er en fantastisk ting å elske og å være elsket, jeg kommer aldri til å ta det for gitt. Jeg forstår ikke menn som er gjerrige med sine kvinner, kan ikke begripe hva som feiler menn som ikke spanderer den første middagen med en kvinne. Kan det finnes en bedre måte å bruke penger på? Jeg tror ikke det.
Dette er ikke noe jeg snakker ofte eller lett om. Men kanskje ble jeg romantisk fordi jeg måtte vente så lenge på å få kjæreste. Hvis jeg hadde veltet meg i jenter helt siden ungdomsskolen ville jeg kanskje gått lei. Men det har jeg altså ikke gjort.
Det er ikke utseendet som har hindret meg. Jeg får kanskje ikke modelloppdrag, men hvis du hadde dyppet ansiktet til alle de mannlige modellene i syrebad, tror jeg at jeg tilhører den gruppen som da hadde overtatt modelljobbene. Jeg har et pent ansikt.
Det som hindrer meg fra å trekke til meg damer på en bar, er kroppsspråket. Jeg blir avslørt når jeg beveger meg, jeg har ikke rytmesans og energi, jeg mangler bevegelsene som forteller verden at jeg er selvsikker og god i senga, jeg er ukoordinert, hengslete og nølende og søker ikke øyekontakt med ukjente.
Dessuten er det få på min bølgelengde, jeg finner ikke lett tonen med mennesker. Likevel fant jeg Miranda, etter tjuesju år av livet mitt, og da må du forstå at jeg kunne strødd bakken med roser for å beholde henne.

bravo seks

Noen dager senere satt Bernhard igjen på samme kontor som Gard. Denne gangen for psykoterapi. Egentlig passet det Bernhard bra at Gard forble en sipete, nervøs jentemann, det holdt Miranda i behov for skikkelig mannfolk. Samtidig var det Bernhards jobb å hjelpe Gard, og Bernhard var profesjonell.
- Du jobber altså som forsker. Du står i et laboratorium det meste av dagen. Føler du at du får nok maskuline impulser av jobben? spurte Bernhard, for å kretse seg inn mot temaet.
- Maskuline impulser? Hva sikter du til?
- Såvidt jeg skjønner tilbringer du fritiden enten alene eller med din kone, jeg lurer på om du har noen motvekt til det.
- Det er bare menn på laboratoriet. Vanligvis bare jeg og min bror, men iblant har vi assistenter.
- Jo, men da snakker dere fag, ikke sant?
- Vi snakker om alt mulig.
Bernhard noterte og sluttet linja med et spørsmålstegn. Man skal ikke ta alt pasientene sier for god fisk.
- Har du noen hobbyer? fortsatte han.
- Jeg har akvariet mitt, det bruker jeg en del tid på.
- Et akvarium?
- Ja.
- Har jeg forstått deg rett? Hobbyen din er en glassboks full av vann og fisker?
- Det var da en innsiktsløs analyse av hva et akvarium er.
- Er ikke du for gammel til å drive med akvarium?


alfa sju

Jeg fikk akvariet fra jobben. Vi hadde gjort forsøk med fisk, og når forsøkene var over tok jeg ansvar for fiskene, så de slapp å havne i porselensakvariet.
Og siden har jeg hatt akvarium. Fisk som kjæledyr passer for meg, jeg er ikke sosial nok for en hund eller katt. Sett bort fra min kone er jeg er ikke glad i å berøre andre, verken dyr eller ukjente mennesker. Men jeg har likevel et hjerte, jeg liker å vise omsorg.
Et forhold til fisker handler ikke om kyss, klapp og klem, men om å skape et så godt miljø at de formerer seg. Jeg er god særlig på guppy. Jeg avler så mye fisk at vi kunne trengt et enda større akvarium. Jeg prøvde å få med Miranda på å bytte ut en av veggene med akvarier, men det gikk ikke. Hun mener det vi allerede har er perverst stort. Og hun har et poeng. En voksen mann kunne fått plass oppi det.

bravo sju

- Jeg anbefaler deg å selge akvariet og kjøpe deg en motorsykkel, sa Bernhard.
- Hvorfor? sa Gard.
- En ting er at fisker ikke skal leve på så lite plass ...
- Det er tullprat. Fiskene mine trives.
- Hvordan vet du det? Snakker fiskene til deg, Gard?
- Nei. De formerer seg. Det betyr at de har et liv de føler er verdt å føre videre.
- OK.
- Balansen i naturen gjør at akvarium ikke er fangenskap. Hvis en innsjø har tusen fisker, og man tar ut hundre som akvariefisk, vil det etter en stund igjen være tusen fisker i innsjøen, pluss hundre i akvariene. Slipper du akvariefiskene tilbake i innsjøen blir de elleve hundre med en gang, men etter en tid vil det igjen være tusen fisker i sjøen. Akvariefiskene er fisk som ikke ville levd hvis vi ikke tok oss av dem.
- Men dette er ikke poenget mitt. Akvarier er noe unger driver med. Det du trenger er maskuline impulser. Det får du ikke på jobb, ikke av kona di, og definitivt ikke av fisker.
- Nå mister jeg respekt for deg, Bernhard! utbrøt Gard.
- Det er naturlig for klientene å reagere skarpt når jeg treffer ømme punkter. Det kan bety at vi er inne på noe. Du trenger tid til å fordøye disse tankene. Om en uke eller to vil du innse at fiskene må ut.
- Så du mener jeg får ro i sjelen hvis jeg kvitter meg med akvariet? Det er motsatt av hva jeg opplever. Akvariet gir meg ro.
- Men det fortrenger maskuline impulser. Du kunne brukt fritiden på en pub, drukket øl og snakket fotball, spilt poker med gutta fra jobben, mekket på en motorsykkel. Det ville gitt sjelen din mer balanse. Unnskyld at jeg sier det, Gard, men slik du fremstår nå er du en pingle.
- Er jeg en pingle?
- Ja, jeg sier ikke dette med lett hjerte, men iblant er det jobben min å opprøre deg. Når jeg så deg og din kone sammen, tenkte jeg at hun er mannen i forholdet. Du har blitt en jentemann. Derfor tror jeg du er i ubalanse med deg selv.
- Jeg har blitt en jentemann?
- Ja. Derfor lurer jeg også på om hun er bra for deg.


alfa åtte

Jeg hater psykoanalyse. Og du kan spørre, hvorfor går jeg da til en psykolog? Jo, det er for å snakke ut, tømme gørra over på en person som ikke er en del av hverdagen min. Den delen fungerer bra for meg. Men så kommer punktet hvor psykologen er lei av å lytte og skal analysere meg, og det blir som alternativ medisin, det fins sikkert folk som kan helbrede andre med håndpåleggelse, akupunktur, fotsoneterapi eller psykoterapi, men de fleste som driver med det er talentløse, og når talentløse folk skal helbrede gjør de vondt verre. Bernhard begynte å høres mistenkelig talentløs ut.
Jeg burde heller oppsøkt en prest og snakket ut til ham. Prester sklir ikke ut i psykoanalyse. Jeg måtte sikkert tålt en del religiøst svada, men heller det enn å betale gode penger for å bli kalt pingle.
Eller kanskje jeg skulle funnet meg en hore.
Betalt en hore bare for å prate til henne. Da hadde jeg slått to fluer i en smekk. Hun hadde fått en pause fra de mer unevnelige deler av yrket sitt, og jeg hadde fått snakket ut.
Men skal jeg gå over til en hore eller prest må jeg si nei til ny time med Bernhard, og det er faktisk ikke så lett. Man skulle tro halve psykologstudiet handler om å overtale pasienten til ny time. Han forteller om hva han vil høre om neste gang, at han ser frem til neste time, og så videre og så videre. Jeg får meg ikke til å si nei takk.
hmm
Er det pinglete av meg? Har fyren rett?
Nei, god oppdragelse er ikke pinglete.
Og Miranda er bra for meg. Der er han så helt definitivt på jordet.

bravo åtte

I ukene som fulgte traff Bernhard Miranda flere ganger. Hun berørte ham ikke, hun snakket saklig om fag og været, det var ingenting ved denne kvinnen som røpet at hun for kort tid siden hadde lekt rodeo på ham. Hun var som en annen person. Til slutt valgte Bernhard å ta opp temaet selv.
- Har du mistet interessen for forskning? sa han.
- Ah. Jeg syntes resultatet vi kom frem til var veldig entydig. Jeg er ikke sikker på at det er nødvendig med flere forsøk, svarte Miranda.
- Du har ikke sett det beste av meg. Dessuten hadde du en del triks jeg ikke visste om. Jeg kan love deg en ganske annen motstand neste gang.
- Du trenger ikke ta det personlig, Bernhard. Det vi gjorde var et kick. Men som du selv sa, jeg er en gift kvinne.
- Du er redd for at Gard skal finne ut noe?
- Nei, en dag kommer jeg sikkert til å fortelle ham om det. Det handler mer om hva det vil gjøre med ham. Og med meg. Og med deg også. Jeg vet ikke om jeg har tenkt igjennom alt dette.
- Dette er ikke et område som skal tenkes for mye på. Noen ganger må du la følelsene bestemme.
- Hva om ikke følelsene er enige?
- Jeg tror..
- Bernhard, vi kan ikke snakke om dette.
- Det er det eneste som hjelper.
- I så fall må jeg snakke med noen som hverken kjenner deg eller Gard. Dette er komplisert, Bernhard.
Hun gjorde hysj-tegn med pekefingeren foran munnen og gikk fra ham. Han så henne bevege seg, hun dannet kontrast til de stygge universitetskorridorene, som en stråle lys som hadde falt ned i denne forlatte verdenen og som nå døde hen.
Menn forenkler, kvinner kompliserer, tenkte han.

alfa ni

Miranda og jeg kan ikke få barn sammen. Det vil si, jeg kan ikke få barn. For å si det folkelig, jeg skyter løskrutt.
Legen min fant det ut ved en rutineundersøkelse. Jeg har en sykdom jeg ikke merker, og ikke kommer til å merke, men som har gjort meg steril.
Å få nyheten var som å lese slutten på en sterk kriminalroman. Forklaringen lå der rett foran nesen min lenge, men jeg hadde ikke sett den. Plutselig, som en bombe, kom avsløringen, og jeg sår alle trådene samle seg, alle spørsmålene få svar, alle bitene i puslespillet falle på plass. Hvis jeg hadde stoppet opp underveis og tenkt meg om kunne jeg skjønt svaret av meg selv, men jeg gjorde aldri det.
Nyheten utløste en tung tid i ekteskapet. Det ble en del gråt, en del taushet, samtidig var Miranda støttende til tusen. Vi kranglet ikke i den perioden. Dette var alvor og vi stod sammen.
Hun røper aldri min sterilitet i rene ord til andre. Hun sier, "vi kan ikke få barn," eller helst, "vi vil ikke ha barn." Hun kan snakke seg varm om hvor egoistisk det er å ønske seg egne unger, når så mange vokser opp uten foreldre.
Vi har diskutert adopsjon, det går nok den veien. Og når du venner deg til tanken føles det like bra som å sette egne barn til verden. Miranda maser mindre om unger nå enn hun gjorde før. Vi har jo bedre tid nå som vi slipper å tenke på Mirandas biologiske klokke.
Forholdet er annerledes. Miranda sier oftere at hun elsker meg, og særlig skriver hun det. Jeg liker måten hun sier det på, det er ikke rutinerte, koseaktige kjærlighetsdeklarasjoner, det er noe pasjonert, nesten desperat over dem.
Og jeg elsker henne mer enn noensinne.

bravo ni

Eksamen nærmet seg på hypnosekurset, og en dag spurte Miranda om Bernhard kunne ta et par privattimer med henne som forberedelse. At han som foreleser skulle komme hjem til en student og hjelpe med eksamenslesingen hadde til nå vært en uhørt tanke, men dette var Miranda, og Bernhard sa ja uten å nøle.
Da han møtte opp hjemme hos Walthjofs åpnet Gard døren for ham. Det skuffet Bernhard, han hadde håpet å få Miranda på tomannshånd.
Han ble vist inn i stuen for å vente, Miranda var opptatt på et annet rom, Bernhard oppfattet at hun snakket i telefonen. Walthjofs hadde en stor og flott stue, dominert av lyst tre. Bernhard merket seg med en gang den digre fisketanken som fylte det ene hjørnet av stua.
- Jøss, er det akvariet? Det er jo et badekar av glass! kommenterte Bernhard og gikk bort til akvariet.
- Haha, sa Gard, uten latter i stemmen.
- Beklager. Men blir ikke stueluften fuktig av så mye vann i stuen?
- Vi klarer oss.
Bernhard senket nesen ned mot glasset. Vannet krydde med fisk, det måtte være flere hundre innbyggere, alle var av den samme gulbrune og lite fargerike typen. Hvis han skulle hatt et akvarium ville han i det minste fylt det med mange forskjellige typer. Og kanskje hatt en piraja i et bur i hjørnet som kunne få komme ut og leke iblant.
- Hvorfor har du bare en type? sa Bernhard
- Det er guppyer, svarte Gard.
- Jasså, guppyer, sa Bernhard. Som om det er noen forklaring, tenkte han. Han festet blikket på bunnen av akvariet. Blant planter og røtter lå flere skipsvrak, sirlig spikket ut av mangrovetre, med huller i skrogene som fiskene svømte ut og inn av.
- Har du lagd skutene selv?
- Ja.
- Du har brukt mye tid på dette akvariet. Jeg mener fortsatt at du bør løsrive deg fra det og finne en mer maskulin hobby.
- Jeg skjønner ikke hvorfor du har så mye imot akvariet.
- Det handler om å bryte et mønster. Du er på et selvdestruktivt spor, noe i livet ditt må forandres slik at du kan komme ut av det. Jeg anser at det letteste er å ta tak i hobbyen, men hvis du heller vil skifte jobb eller kone ...
- Jeg vet ikke det.
- Dette er noe vi kunne sett nærmere på under hypnose.
- Jeg er skeptisk til det.
- Hvorfor?
- Blant annet fordi Miranda sier at du ønsker å hypnotisere meg tilbake til et tidligere liv.
- Ah, regresjonsterapi? Det gjør vi ikke hvis du ikke vil det selv. Regresjonsterapi er bare en liten del av hypnosen. Men jeg tror sinnet ditt skjuler mye interessant.
- Hvorfor?
Bernhard visste godt hvorfor han ville hypnotisere Gard. Han så Gard som en svak mann, og etter hans erfaring var svake, intelligente mennesker de beste mediene for hypnose. Skulle han noen sinne greie å ta en pasient tilbake til før fødselen, måtte det bli en veik person som Gard. Men denne teorien var ikke salgbar. Bernhard prøvde noe annet.
- Du virker så voksen og alvorlig. Det er som om du har en gammel sjel. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i den beskriveslen, men jeg opplever at noen mennesker er født voksne, og noen av oss er barnslige hele livet.
- Det kan jeg være enig i.
- Personlig tror jeg at dette henger sammen med om vi har levd før eller ikke. Jeg tror du ble født med bagasje.
- Det høres veldig alternativt ut.
- Du av alle burde vite at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.
- Det er sant. Men jeg syns ikke ... jeg tror ikke jeg vil hypnotiseres.
- Du får tenke mer på det.

Miranda kom inn i stua og hilste kort på Bernhard. Hun dro mannen sin til side og snakket lavt med ham, men Bernhard hørte dem.
- Kan ikke du ta turen nå, så vi får arbeidsro? sa Miranda.
- Nå? sa Gard.
- Nå ja. Husk jeg betaler for dette.
- OK.
- Bli borte minst en time da, vennen.
Gard gikk ut i gangen, kledte på seg, sa farvel og forsvant. Miranda danderte stuebordet med bøker og notater om hypnose.
- Hvor sendte du ham? sa Bernhard.
- Han har en runde han pleier å gå. Det tar akkurat en time. Du kan stille klokken etter ham.
Miranda bladde gjennom kortene i Bernhards lommebok mens hun snakket, lommeboken hadde havnet på stuebordet da han tømte lommene for notater.
- Alt for å slippe å lese, hva?
- Åh, hvor gammel er du på dette bildet?
- Førerkortet? Tjue, vel?
- Så søt du var! sa Miranda
Bernhard regnet det å kalle menn søte for kvinnelig hersketeknikk. Men han ble varm innvendig da Miranda sa det. Det var tross alt et gammelt bilde.
- Jøss! Du er jo stinn! sa hun da hun fant seddelrommet. - Går du med så mye penger på deg til vanlig?
- Nei, det er spesielt akkurat nå, sa Bernhard.
- Så hvis du mistet disse sedlene ville det svi?
- Det er ubehagelig mye penger å miste, ja, sa Bernhard og hadde lyst til å gripe etter lommeboken.
- Du ville stått på for å unngå å tape dem?
- Eh .. ja?
- OK, sa Miranda og ble stille. Hun ga ham et blikk han likte, men ikke var sikker på at han tolket rett.
- Hm? sa han.
- Sett at vi skulle gjenta eksperimentet vårt.
- Du tenker på vår seanse på kontoret?
- Ja. Meg mot deg. Tjue minutter.
- Det er ikke meg i mot, sa Bernhard, positivt overrasket over temaet. Blodet gikk til underlivet.
- Men denne gangen vedder vi dette beløpet, sa Miranda og holdt opp den tykke seddelbunken. - Kommer du for tidlig denne gangen, mister du pengene. Ville du da være mer motivert til å holde igjen?
- Det er for mye å spille om, sa han.
- Nettopp. Det er det som er kicket. Jo større konsekvenser, jo bedre. Hvis du synes dette er for mye, er vi begge garantert et kjempenummer.
- Er du seriøs?
- Absolutt. Tenk deg å ha en partner som knuller for livet. Jeg vil ha en mann mellom lårene mine som mister alt hvis han kommer, men som likevel ikke greier å holde igjen. Kan en kvinne få et større kompliment?
- Så du vil at jeg skal miste alt? sa Bernhard.
- Jeg vil deg godt, Bernhard. Poenget er at du må tro på straffen, tro på konsekvensene.
- Hva mener du med knuller for livet?
- Glem det. Jeg vet hva du tenker. Du tenker at det er feil Walthjof som går til psykolog, ikke sant? sa hun og la hodet på skakke.
- Nei, nei. Vi har alle våre fantasier.
Bernhard telte over pengene.
- Og hvis jeg holder i tjue minutter?
- Da får du like mye av meg.
Kombinasjonen av lyst og konkurranseinstinkt oversteg frykten for å miste pengene. Bernhard hadde ikke tenkt å tape denne gangen. Han trengte å sette seg i respekt hos Miranda.
Han gikk med på veddemålet. De forsvant inn på hvert sitt bad, og han tok seg god tid. Det regnet han som god taktikk, det gjorde at de ville få dårlig tid før Gard kom tilbake. Hvis de kom i tidsnød burde det være et større problem for henne, som var gift med mannen.
Ingen sa et ord da de møttes på stua. Miranda veltet ham over på sofaen og fjernet de få plaggene som var igjen.
- Liker du meg egentlig? sa han.
- Selvfølgelig.
- Hvis det er sant, hvorfor kan vi ikke gjøre dette uten konkurranse?
- Jeg prøver å finne noe med deg som jeg ikke har fra før.
- OK.
- Hysj.
De smeltet sammen, hun var myk og varm. Han holdt henne rundt håndleddene, han visste fra forrige runde hva hun kunne få istand med hendene. Men hun prøvde ikke å kjempe i mot. Hun var ikke like frenetisk som sist, hun bevegde seg estetisk og kattemykt som om hun hadde all tid i hele verden. Hun lagde mye lyd og stønnet navnet hans innimellom, rett inn i øret hans. Etter bare noen minutter virket hun på randen til å komme, og hun holdt seg der. Miranda hørtes ut som om hun hadde sitt livs sex.
Bernhard antok at ekstasen var skuespill, men oppdaget at taktikken hennes var vel så effektivt som den forrige. Han kunne lukke øynene, men ørene var ikke like lette å lukke. Hun kunne ikke stenges ute.
Men han holdt ut.
Denne gangen skulle han ikke tape.
De passerte halvveis.
- Husk mannen din, minnet han henne om.
- Konsekvenser, stønnet hun. Hun kveilet og buktet på seg som før, sang sangen sin like høyt, tanken på ektemannen som snart kom hjem så ikke ut til å plage henne et sekund.
- Gard ... kan være ... voldelig, hvisket hun i øret hans.
Bernhard skjønte hvem som lå best an til juling. Han sjekket klokka. Noen få minutter igjen å holde ut. Men også noen få minutter til Gard kom hjem.
Miranda tok over kroppen hans bit for bit, Miranda eide ham, han bølget viljeløst rundt på et opprørt hav. Han mistet kontrollen, som om en liten del av ham ønsket å tape, og en liten del var for mye under dette massive sansetrykket.
Da det var over visste han ikke med en gang om han hadde vunnet eller tapt. Han innså nederlaget da han åpnet øynene og så Mirandas hender strukket opp mot taket, da han forstod at lydene hennes var jubel.
- Fort, sa han.
De rasket sammen klær og rettet til et par puter. Miranda forsvant inn på badet og Gard trakk på seg klærne fortere enn noensinne. Han pakket sammen papirene sine, grep sin tomme lommebok og prøvde å rekke ut av huset før Gard nådde tilbake.
Han rakk det ikke. Gard kom inn døra mens Bernhard knøt på seg skoene.
- Jasså, dere ble ferdige? sa Gard.
- Ja, mumlet Bernhard til skoene sine.
- Takk for at du tar deg tid. Disse vekttallene er viktige for Miranda. Vi setter pris på dette.
- Ingen årsak, sa Bernhard og gikk for dørhåndtaket. Gard stod i veien.
- Jeg har tenkt på noe, sa Gard.
- På hva? sa Bernhard. Han hadde ikke sett seg i et speil ennå, han følte seg rødsprengt og med bustete hår, han ville ikke se Gard i øynene nå, han ville ut.
- Jeg vil prøve hypnose, sa Gard.

alfa ti

Jeg har mine grunner for å prøve hypnose, og det er ikke alt jeg kan si til deg, men det finnes mye gørr i fortiden min, og noe av det er ikke sånt som man går og husker på, men som likevel har fått lov til å bli en del av den personen jeg er.

bravo ti

Bernhard og Miranda stod i Walthjofs éntre. Det var time to av privatundervisningen, og på blikket til Miranda da hun åpnet døren ante det Bernhard at timen kom til å bli like faglig unyttig som den første.
- Hvor er Gard nå?
- Han er på laboratoriet. Han blir sen i kveld, kanskje må han jobbe hele natta.
- Er du sikker.
- Helt sikker. De avler frem bakteriekulturer som lever i kort tid, og når de har fått frem noe interessant må de gjøre forskningen der og da.
Det passet Bernhard fint. At Gard kunne storme inn døra når som helst var konsekvenser han greit klarte seg uten.
Da han gikk inn på stuen merket han en vesentlig forskjell. Det var umøblert, åpen plass der akvariet hadde stått.
- Hvor er oppdrettsanlegget? spurte Bernhard.
- Jeg vet ikke. Han fjernet det ganske plutselig. Og han sa det var på grunn av deg.
Bernhard jublet inni. Enda en triumf. Han kunne tydeligvis mobbe Gard dit han ville. Det ga ham en følelse av makt, han eide denne mannen.
- Det er nok til hans eget beste, sa han alvorlig.
- Bernhard, har du virkelig sagt til Gard at han skal bli mer mann? Kjenner du ham i det hele tatt?
- Ja. Han trenger mer maskulinitet for å komme i balanse. Men det er klart, du vil ikke være i stand til å se det, du vil ha et ønske om å holde ham under tøffelen.
- Jeg vet ikke det. En grunn til at jeg giftet meg med ham var at han kan by meg motstand. Få kan det.
- Det er mulig han ga deg motstand en gang. Men jeg tror kampen deres er over og at du har vunnet. Han er temmet. Og dette er selve beviset. Jeg mobber ham litt for akvariet, og vips slutter han med en hobby han har hatt i mange år. Jeg foreslår hypnose et par ganger, og vips gir han etter. Ingen motstand. Og det kommer til å føre til at han mister deg.
- Jeg har sagt at det er mer komplisert.
- Kvinner kompliserer. Menn forenkler.
- Det var i det minste en forenkling, sa Miranda. Hun åpnet soveromsdøra og gikk inn. Bernhard fulgte etter. Han tvilte på at de gikk inn her for å lese psykologi. Miranda åpnet klesskapet og snakket til det.
- Jeg trodde John Lennon var en ond mann i mange år. Det gikk sikkert hele tenåra før jeg aksepterte at han var en vanlig sanger. Selv nå synes jeg han ser ond ut med de mørke, runde solbrillene. Og vet du hvorfor?
- Nei.
- Fordi det første jeg lærte om John Lennon var at han ble skutt. Jeg var en liten jente da drapet på John Lennon var over alt i nyhetene. Jeg trodde de skjøt ham fordi han var slem. Gode mennesker blir ikke skutt. Og siden det var førsteinnrykket mitt av ham henger det så veldig godt i. På samme måte tror jeg du har fått et skjevt førsteinntrykk av Gard som du ikke kommer deg ut av.
- Men la oss si at Gard faktisk har forandret seg, og blitt en total pyse. Da vil ditt førsteinntrykk av ham sperre for at du kan se forandringen som er tydelig for oss som blir kjent med ham nå.
- Hmm.
- Tanken slo meg da du prøvde å påstå at Gard var voldelig. Han forekommer meg veldig lite voldelig.
- Det er en pirrende tanke.
- Men usannsynlig.
Miranda løsnet slipset hans og kysset ham på nakken. Han luktet håret hennes på nært hold, han forbant lukten med sex nå, kroppen reagerte umiddelbart.


bravo elleve

Gard og Bernhard møttes på Bernhards universitetskontor for den første hypnosetimen. Gard fant seg til rette på sofaen, den samme sofaen hvor Bernhard hadde blitt intimt kjent med Gards kone.
- Hva er det tidligste barndomsminnet ditt? sa Bernhard.
- Jeg husker hagen fra det første stedet vi bodde. Når jeg ser for meg hagen ser jeg den fra et punkt lavt nede, som om jeg er veldig liten.
- Husker du en hendelse knyttet til hagen?
- Nei.
- Hva er den første hendelsen du husker? Mange har en dramatisk opplevelse som første minne, kan du huske noe som opprørte deg?
- Ja. Jeg husker en dag mamma gråt, hun hylskrek som en unge, helt hysterisk, og det skremte meg. Hun gråt fordi Urban var borte.
- Urban er lillebroren din?
- Ja.
- Greit. Hold fast på det minnet. Nå må du gi slipp på kontrollen og lytte til meg.
Bernhard snakket suggeserende, rytmisk, monotont, han fikk pasienten til å slappe av og puste rolig. Bernhard førte Gard til et sted mellom søvn og våken tilstand. Bernhard registrerte at hans antagelser var riktig, Gards store hjerne lot seg lett temme, han fulgte med, strittet ikke imot. Sammen ryddet de Gards bevissthet unna slik at det som lå under trådte klarere frem.
- Nå skal vi lage en emosjonell bro til et tidligere liv, sa Bernhard. - Du kjenner den vonde følelsen du har etter drømmene dine. Kan du kjenne smerten?
- Ja, sa Gard.
- Nå går du tilbake til det livet hvor denne smerten først oppstod.
Bernhard holdt pusten av spenning. Her pleide det å gå galt, pasientene responderte ikke, de forstod ham ikke. Men Gard så ut til å forstå. Forskeren lå med lukkede øyne på sofaen og ansiktet skar seg i grimaser. Mannen led.
- Hvor er du? spurte Bernhard.
- Jeg er under jorden, i en hule. Jeg sitter fast.
- Hvilket år er det? sa Bernhard. Gard svarte ikke, han skar grimaser. - Er du gruvearbeider? fortsatte Bernhard.
- Det er anno femten syvogtredve, sa Gard. Han snakket i et annet og mørkere stemmeleie, ordene kom mer slepende. Bernhard fikk gåsehud.
- Femtentrettisju, gjentok Bernhard.
- Jeg er ikke i en gruve, jeg er i en katakombe.
- Er du gruvearbeider?
- Jeg er munk, sa Gard.
- Katakombe? Er du i Roma? Bernhard forbandt ordet katakombe med de underjordiske hulene som de første kristne gjemte seg i, før religionen deres ble tillatt.
- Nei. Jeg er her.
- Selvfølgelig er du her, men..
- Jeg er i Trøndelag.
- Du er her?
- Ja, det er det jeg sier. Jeg er i katakomben under festningen.
- Hvilken festning? Kristiansten?
- Hva?
Bernhard tenkte etter. Kristiansten ble bygd for å jage svensker. Og svenskene kom senere.
- Glem det. Hvor er du?
- På en holme ute i fjorden.
- Munkholmen?
- Nei, nei, lenger inn i fjorden. Det er mørkt og kaldt her. Og den største eikekista har veltet over foten min og kilt seg fast. Jeg prøvde bare å flytte den, jeg skulle ikke stjele noe, jeg sverger!
- Slapp av, sa Bernhard.
- Jeg er tørst.
- Det ordner seg. Vet du hva holmen heter?
- Nei, vi kaller den bare holmen. De kommer for å forsegle katakomben. De vet ikke at jeg er her, de kommer til å sperre meg inne.
- Forsegle? Stenge igjen? sa Bernhard. Han hadde aldri hørt om katakomber i Trøndelag. Men han mente å huske at det i middelalderen hadde ligget en festning på Steinvikholm, lenger inn i fjorden for Munkholmen. Den delen av historien kunne stemme.
- Katakombene skal lukkes til reformasjonen er nedkjempet. Det er erkebispens ordre, sa Gard.
Bernhard nikket gjenkjennende. Reformasjonen ble aldri nedkjempet.
- HJELP! HJELP! ropte Gard plutselig. Han så vill ut i blikket, han ropte flere ganger, så begynte han å gråte. Bernhard så overrasket på gråtingen, han valgte å la pasienten gråte ut. Det gjorde ham ingenting å se Gard Walthjof gråte.
Omsider førte han Gard ut av hypnosen.
- Hva skjedde, sa Gard, og kjente på en tåre i ansiktet. Han så forundret ut.
- Husker du ikke? sa Bernhard.
- Nei.
- Ingenting? Hvordan føler du deg?
- Jeg føler meg trist, og som om jeg nylig har vært redd. Lirtt som når jeg våkner etter et mareritt uten å huske drømmen.
- Det er ikke rart. Du nådde meget dyp hypnose. Da hender det at pasienten ikke husker noe etterpå.
- Hva skjedde?
- Du har levd før.
- Tuller du?
- Jeg tror ikke det. Men vi må nok ha en time til på dette.
- Fortell hva jeg sa!
- Neste gang, Gard. Dette er ting vi må bruke tid på å bearbeide sammen. Vi kan ikke begynne med det på slutten av timen.
Bernhard kunne se at pasienten var misfornøyd, men det fikk heller være. Han trengte å se nærmere på informasjonen Gard hadde gitt ham, han ville vite sikkert om dette var fantasier, eller om Gard kunne ha levd i 1537.

Bravo tolv

Bernhard hentet ned en støvete historiebok fra bokhylla for å avgjøre om historien Gard fortalte under forrige terapitime var drøm eller virkelighet.
Han fant 1537. Årstallet stemte, det var på slutten av reformasjonen i Norge. Reformasjonen var oppgjøret mellom protestantene og katolikkene som gikk gjennom Europa på den tiden. I Norge betød det kamp mellom Kongen og Kirken. Kongen var dansk, kirken var norsk. Kirken ble styrt fra Trondheim av erkebiskopen.
Og i 1537 kom danskekongens krigsskip for å ta byen og gjøre den protestantisk. Erkebispen og hans menn forskanset seg i to festninger som lå på holmer ute i fjorden, Munkholmen festning og Steinvikholmen slott.
Den 1.april flyktet Erkebispen til Nederland. Fire uker senere ga munkene i festningene opp motstanden, og danskene tok over makten. Munkene ble henrettet, bispene ble fjernet, erkebispestillingen avskaffet. Erkebispestolens store landområder ble inndratt av kongen.
Bernhard tenkte på fortellingen til Gard. Han var i en katakombe under jorda, han satt fast under en tung kiste. Og han var opptatt av at han ikke var der for å stjele noe. Kunne det være noe av verdi i kisten?
Bernhard visste at noe av grunnen til reformasjonen var at kirken var blitt avskyelig rik. Han bladde igjennom historieboken på jakt etter noe om verdisaker. Og han fant ut at danskene aldri fant kirkegullet. To kister med gullgjenstander, deriblant den kostbare altertavlen fra Nidarosdomen, forsvant i løse luften. Historieboken mente at kistene ble med erkebispen til Nederland, men selv om erkebispen døde etter kort til i landflyktighet greide ikke danskene å finne gullet.
Bernhard hadde vært en del i Nidarosdomen og Erkebispegårdens museum, han ville husket det hvis det fantes en altertavle av gull der. Hvis kirkegullet noen gang kom til rette hadde det ikke funnet veien hjem.
Bernhard kjente at det prikket i bena. Erkebispens reise til Nederland var dristig, hadde danskenes krigsskip kommet inn fjorden før han rakk å komme ut ville han bli fanget. Hvis munkene faktisk hadde en hemmelig katakombe under Steinvikholmen måtte det være et bedre gjemmested for kirkegullet.

alfa elleve

Jeg spurte min kone rett ut om hun er utro. Min bror mener hun hekker på denne psykologen, og jeg følte jeg måtte spørre. Hun så meg rett inn i øynene og sa blankt nei. Jeg er vant til å stole på henne, en tid trodde jeg Miranda aldri løy, man skaper seg et englebilde av den man er forelsket i. Det var et sjokk første gang jeg så henne lyve. Hun fikk telefon fra noen hun ikke ville treffe, og mens jeg hørte på diktet hun opp en historie, og hun var god, stemmen var blid og hyggelig mens hun liret av seg kullsvarte løgner. Men da løy hun til noen hun ikke likte, og meg liker hun, jeg har aldri tatt henne i å lyve til meg og hun sa altså nei på utroskap.

Alfa tolv

Min bror er macho, for tøff til å føle, han stenger alt inne, snakker aldri om følelser, viser aldri svakhet. Han har det samme steinansiktet uansett, så det er knapt mulig å se forskjell når han er glad eller rasende.
Mens jeg kan skvaldre ivei som et kvinnfolk om det som er inni meg. Jeg må gi Bernhard rett der. Kanskje kunne jeg bli mer mann på det punktet. Men er det en bra egenskap å ikke snakke om følelser?
Jeg vet jeg kan klare å holde kjeft om det som plager meg, og det kan gi en god følelse å takle vanskelige perioder uten å belemre andre med problemene mine, men det er ikke naturlig for meg.
Jeg må bestemme meg om å ta ansvar for problemene sine alene er en bra eller dårlig egenskap. Det er lett for Bernhard å si at jeg skal bli mer mann, men det er bra og dårlige sider med machokulturen. Jeg går ikke med på at å bytte et akvarium med motorsykler og fotball på puben vil gjøre meg til et bedre menneske. Det beviser i mine øyne bare at Bernhard er en udugelig psykolog.
Riktignok har jeg fjernet akvariet mitt fra stua, men jeg har mine grunner. Det er ikke fordi Bernhard mobbet meg til det. Jeg skylte ikke fiskene mine ned i kloakken for å bli mer macho.
Bra macho er å være en beskytter for sin kvinne, være helten, være den tøffe mannen som Miranda kan klamre seg til når vi går ned en mørk bakgate og passerer skumle typer. Og det kan jeg fungere som, jeg er høy nok. Jeg skjøt i været det siste året på ungdomsskolen. Jeg tror jeg også kan se skummel ut, det er bare å imitere steinansiktet til min bror. Jeg kan fortsatt ikke slåss. Men hvor ofte går man ned en mørk bakgate med sin kone? Jeg tror ikke at Miranda og jeg har vært i truende situasjoner en eneste gang.
Skal man være mann i hverdagen må man ta de typisk maskuline jobbene, løse problemene, og hos oss tar Miranda kranglingen med telefonselskaper, parkeringsvakter og kabelselskaper. Hun skifter til og med dekk på bilen mens jeg støvsuger gulvene. For henne er det kvinnekamp, og jeg bryr meg ikke. Jeg har latt henne gjøre manneoppgavene, og hvis man ser ekteskapet vårt utenfra slik Bernhard gjør, ser det ut som om hun har gjort meg til kona si, men det er ikke slik jeg opplever situasjonen.
Jeg var god til å ta konflikter da jeg møtte Miranda, men noe har skjedd et sted på veien, nå prøver jeg ofte å unngå konfrontasjon. Ikke av frykt, kanskje av latskap og uvane, man setter mer pris på ro og fred med årene. Når bilverkstedet tar full service på bilen, selv om jeg har bedt dem om å fikse bare et enkelt problem, og regninga blir skyhøy, ville jeg lagd en scene da jeg var yngre. Nå betaler jeg og går.
Og hvis en ung ekspeditør i en Thailandsk butikk beholder vekslepengene i håp om at du skal glemme dem, og pengene er en dagslønn for ham og lommerusk for deg, er du da mest mann om du tar konflikten, eller om du lar være?
Pick your battles, sier jeg.
Men greit nok, hvis det å ta flere konflikter er veien til å bli mer mann, og hvis det å bli mer mann får meg til å sove om nettene, skal jeg klare det. Og det vil være ironisk vakkert å begynne med å se Bernhard inn i øynene og si nei til flere psykologtimer.

Bravo tretten

Bernhard og Miranda sendte meldinger og mails til hverandre. Det hadde begynt allerede før første gang de hadde hatt sex, Miranda hadde en del praktiske spørsmål rundt studiet, meldingene var saklige og tørre. I denne perioden tenkte ikke Bernhard spesielt over om han hadde sendt melding til Miranda sist, eller om hun hadde sendt ham. Han hadde mange meldinger i innboksen.

Etter hvert som de ble intimt kjent, kunne utvekslingen være frekvent, ikke som SMS-ungdom, men han kunne på det meste få noe fra henne en gang hver dag. Han ble vant til en viss rytme, kroppen husket hvor lang tid hun hadde brukt til å svare på forrige beskjed. Når tiden passerte dette punktet, begynte Bernhards humør å synke. Han hadde en periode på et par dager hvor han kunne plages ganske hardt av at han ikke hørte mer fra Miranda. Deretter gikke smerten langsomt over. Plutselig, etter uker, kunne en ny Mirandamail dukke opp og en ny, frekvent samtale begynne. Miranda styrte humøret hans. De dagene han hørte fra henne var han i godt humør. Etter sex var han i skyene.
Bernhard innså at han ønsket mer tid med Miranda enn han kunne få. Sånn skulle det ikke være, han burde være fornøyd med uforpliktende sex. Varsellampene lyste rødt, men han var ikke i stand til å snu skipet.
Den siste mailen Bernhard hadde fått så slik ut:

"Og så kommer juni snikende med ny ferie og det hele. Vel. Rekker å sende deg en mail til før jeg reiser."

Miranda dro på ferie, og når hun dro på reiser hørte han aldri noe. Feriestillheten var ikke noe problem for humøret, den var han forberedt på. Men nå var ferien hennes forlengst overstått, og han hadde fortsatt ikke hørt fra henne. Det hadde vært en lang, seig pine.
Han bladde i meldingsboksen sin og oppdaget et mønster i de meldingene han hadde måttet vente lengst på.

"Kom tilbake forrige helg, og har hatt det rimelig travelt siden."

"begynner å bli en stund siden; siden sist har jeg vært i Oslo en stund og deretter prøvd å ta igjen alt som har skjedd mens jeg har vært borte."

"så er jeg tilbake fra ferie og har totalt mistet oversikten over tråder
av meldinger som har ballet på seg mens jeg var borte,så her begynner jeg
på en ny."

Hvis ekteparet reiste bort på langweekend kunne det gå en uke fra de kom hjem til han hørte fra henne. Hvis Miranda og Gard skulle spise ute en kveld kunne han glemme å høre fra henne på et par dager. Men i hverdagen, mens Gard nerdet på laboratoriet sitt, var Miranda høyst tilstede i Bernhards tilværelse. Forholdet mellom ham og Miranda ble styrt av kvaliteten i forholdet mellom Miranda og Gard.
Situasjonen var frustrerende. Han hadde hørt om menn som var tredje hjul på vogna i et ekteskap, disse patetiske slangene, han hadde tenkt at slik skulle han selv aldri bli. Nå var han havnet der, uten at han kunne styre det. Han så ingen ende på situasjonen, dette trekantdramaet kunne pågå i mange år. Han var ikke fri lenger, han følte seg som i lenker, som en okse ført inn i en bås og tjoret fast. Det beste ville være å utradere Miranda fra minnet og finne en singel dame. Men når hun tok kontakt ville han ha alt han kunne få av henne.
Han hadde ikke lenger overtaket på Gard. Greit nok, han knullet Gards kone, men Gard fikk sove med henne på nettene, spise frokoster og middager med henne, se TV med henne på kveldene, reise på ferie med henne. Gard føltes som en rival, det føltes som om Miranda var utro mot ham, med Gard. Han ville helst slippe å se Gard, eller tenke på Gard, han ville helst ikke vite at fyren eksisterte.
På den annen side ønsket Bernhard å grave mer i Gards fortid, avdekke historien fra 1537 og forhøre seg om det forsvunne kirkegullet. Når denne hypnosetimen var over ville han helst avslutte behandlingen. Og dette var noe nytt. Den maktfølelsen han hadde kjent da Gard gråt på sofaen hans var der ikke lenger.
Gard ankom kontoret, lett andpusten og fem minutter etter avtalen. Ansiktsmimikken hans var ellers normal, Bernhard lette alltid etter tegn på avsky når de møttes, men det var fortsatt ikke noe som tydet på at Gard visste om hva som foregikk.
Bernhard viste han på plass. Gard var igang med timen før han hadde satt seg, han var ivrig på å få vite hva han hadde sagt i hypnose. Bernhard ga ham en briefing, oppdaterte ham på historien han hadde fortalt fra 1537, men utelot detaljene rundt kisten, og han flyttet historien til Steinvikholmens mer kjente bror lenger ute i fjorden, Munkholmen.
- Har det gått greit disse ukene?
- Ja, jo...
- Ingen problemer etter hypnosen?
- Nei.
- Godt. Jeg vil gjerne hypnotisere deg igjen. Vi ble ikke ferdige sist, vi fant ikke roten til følelsene dine.
Gard var enig. Pasienten la seg tilbake, og på samme måte som sist Bernhard hypnotiserte Gard tilbake til 1537, tilbake til den ubehagelige situasjonen i hulen under jorden. Han stilte noen rutinespørsmål, før han kom til saken.
- Du arbeider for Erkebiskopen, ikke sant?
- Jeg tjener Gud. Og Erkebiskopen tjener Gud.
- Jo, men ... OK. Erkebiskopen har tatt vare på kirkegullet i Nidarosdomen, stemmer ikke det? Altertavlen av gull, blant annet?
- Ja.
- Hvor er gullet nå?
- Her.
- På Steinvikholmen?
- Ja. Det er gull i kisten jeg sitter fast under. Men jeg sverger, jeg skulle ikke stjele noe, jeg skulle bare flytte den.
- Selvfølgelig. Er altertavlen i kisten.
- Den er i den andre kisten.
- Og hvor er den? sa Bernhard opprømt.
- Den er også her, sa Gard.
Munken Gard befant seg i et veritabelt skattkammer. Bernhard ble nervøs for at pasienten skulle våkne fra hypnosen. Han prøvde å holde stemmen sin så rolig og messende som mulig.
- Beskriv tingene du ser der nede.
- Et par av erkebispens drakter henger her, og den delen av samlingen med hellige skrifter som biskopen ikke tar med seg, ligger i hyllene langs veggen.
- Og to kister med gull.
- Ja.
Bernhards håp svant da han husket hvor lenge dette var siden. På nesten fem hundre år burde noen ha funnet skatten.
- Hvis danskene tar Steinvikholmen, hva skjer da med gullet?
- De vil ikke finne det.
- Hvordan kan du vite det?
- Inngangen, den dype sjakten ned til katakombene, ligger skjult under en grav. Under gravstenen ligger et lag jord. Deretter en tykk eikelem. Når du fjerner eikelemmen vil du skue rett ned i den dype sjakten som fører ned til katakomben.
- Men hvis danskene blir på holmen en tid vil de før eller siden åpne graven, tror du ikke?
- Selvfølgelig.
- Og da?
- Vi er lurere enn dem. Sjakten er sperret av et tykt lag glass et stykke nede. Veggene i sjakten er tette, slik at det samler seg en dam av vann oppå glasset. Det kalles en vannlås. Ovenfra ser sjakten ut som en brønn. Den som ser ned i sjakten vil tro det er grunnvannet han ser, og vil ikke tenke på å lete under vannet.
- Genialt! rakk Bernhard å si, før han tok seg sammen. - Og hvordan ser det ut under vannet? sa han.
- Under vannet ligger inngangen til katakomben i veggen på sjakten. Også denne inngangen er sperret med eikelem og et jordlag. Man må komme seg under vannlåsen og grave i veggen for å finne hulen. Det greier ikke danskene å løse.
- Genialt, gjentok Bernhard.
En skatt gjemt på en så sinnrik måte kunne faktisk være der ennå. Han spurte ut Gard om detaljene rundt sjakten, hvordan han skulle komme seg ned og opp igjen, Gard svarte villig. Etter å ha pumpet pasienten for opplysninger skulle han til å avslutte seansen, da han husket det viktigste.
- Hvilket navn står det på gravsteinen? sa han.
- Gravsteinen?
- Graven som skjuler sjakten?
- Sjakten er markert med en kobberplate. Navnet på platen er Sigurd Bolt.
Bernhard noterte og gjorde seg klar til å ta Gard ut av hypnosen. Men han nølte.
Her lå Gard Walthjof på sofaen hans for siste gang. Bernhard kjempet med sin yrkesstolthet, diplomene på veggen så anklagende ned på ham. Han tok seg sammen, har man sagt A får man si B, han lente seg mot pasienten og messet:
- Fra nå av, når du er intim med din kone, vil du ikke få ereksjon. Du vil tenke på din kone som en søster eller mor. Uansett hva du prøver vil du ikke bli opphisset av Miranda.

bravo fjorten

Bernhard lå på Gards side av dobbeltsengen. Miranda lå på sin egen side. De var nakne og fysisk slitne. Bernhard stirret opp i det hvite taket.
- Nå kommer Gard snart hjem, ikke sant? sa han.
- Ikke på en god stund ennå, nei.
- Jeg lurer på hvorfor du til stadighet plasserer oss i situasjoner hvor Gard kan oppdage oss. Den gangen på kontoret mitt hadde du avtalt at han skulle hente deg omtrent samtidig som vi hadde sex. Og forrige gang kom han hjem fra turen sin rett etter vi var ferdige. Jeg tror du ønsker å bli tatt på fersk gjerning.
- Legg bort psykoanalysen. Du har fri.
- Jeg tror forholdet deres har kjølnet, og du gjør dette for å vekke mannen din så han gir deg mer oppmerksomhet.
- Jeg er ikke så dum at jeg tror at jeg kan piffe opp forholdet til Gard ved å ri rundt på deg. Dette har du ikke lært på psykologstudiet, det høres mer ut som såpeopera på TV.
- Så hvordan forklarer du det?
- Mest tilfeldigheter.
- Det tror jeg ikke på.
- Jo, jeg har aldri planlagt disse seansene våre. De bare skjer.
- Og at Gard lusker i nærheten plager deg ikke?
- Det både plager meg og tenner meg. Syns ikke du at det å kunne bli oppdaget gir ekstra trykk til det hele? Særlig at det er han som kan oppdage oss. Det hadde ikke vært det samme med mora mi, for å si det slik.
- Men du risikerer jo at ekteskapet ryker. Vil du ut av forholdet, men greier ikke å si det til ham? Så du foretrekker at nyheten blir fortalt ved at han finner en naken mann i skapet?
- Bernhard, privatlivet mitt er kaos akkurat nå. Det blir ikke bedre av at du begynner å analysere meg.
- Jo, det tror jeg det blir.
- Nei, jeg vil ikke svare, jeg kan ikke svare, jeg vet ikke, så Hold Kjeft!
- Det var godt ment.
- Det tviler jeg på.
- Jo.
- Jeg tror du må straffes, sa Miranda. Hun rullet seg rundt og havnet oppå Bernhard, med dyna over skuldrene som en supermannkappe.
- Har vi tid? gliste Bernhard.
- Har du råd? sa hun.

alfa tretten

Vi durer bare videre, vi mennesker. Vi fortsetter som hamstere inni små hjul, rett frem, vi ser oss alt for sjelden tilbake. Og hvorfor skulle jeg det? Hvis jeg ser tilbake oppdager jeg at kjærlighetslivet mitt er patetisk.
Jeg er midt i tredveåra og har hatt en sexpartner i hele mitt liv. Jeg måler virkelig ikke suksess i antall sexpartnere, men nå som forholdet er stein dødt, nå som jeg merker at jeg nyter å dupere henne, nyter å gi henne små stikk hele tiden, og hun stikker tilbake, vi rusjer utfor, vi kan ikke stoppes, tilliten er ødelagt for alltid, det er bare vane som gjør at vi fortsatt bor sammen, så altså, nå som forholdet er stein dødt og jeg teller opp, så er hun alt jeg har hatt. Og jeg vet ikke en gang om det var kjærlighet.
Noe var det helt klart, men det var ikke slik jeg så for meg den store kjærligheten. Det startet ikke en gang med forelskelse, det startet med tiltrekning og en rekke diskusjoner, vi ble sammen av mangel på grunner til ikke å bli sammen. Og ja, jeg var glad i henne, men kjærlighet? Kanskje har jeg omskrevet historien vår nå som vi går mot slutten, men jeg innbiller meg virkelig at det skal finnes noe mer enn det jeg og Miranda fant. Og jeg er redd for at jeg aldri skal finne det.
Det tok tjuesju år før jeg møtte henne. Jeg var jomfru i tjuesju år. Det er så pinlig at jeg knapt tør innrømme det for meg selv. Hvis det blir slutt nå, og det blir like vanskelig å finne en ny som det var å finne den første

Nei, jeg vil ikke se tilbake.

Bravo femten

Fjorden var svart. Bernhard rodde båten på utsiden av Steinvikholm før han fortøyde. De eneste lysene han kunne se var prikker langt borte på den andre siden av fjorden, som store stjerner. Blinde stjerner. Ikke en levende sjel visste at han var her ute i natt.
Han slo på hodelykten og trakk jolla i land.
I det hvite halogenlyset søkte han seg opp på land, frem til gravene, han visste hvor de skulle ligge. De gamle kobberplatene i bakken fortalte fortsatt navnene på sine døde, men ikke ett av dem var Sigurd Bolt.
Dette var en strek i regningen. Han burde skjønt det, en grav fikk sjelden være i fred i et halvt årtusen, vannlås eller ei.
Han lette på måfå etter en annen grav, det virket nytteløst. Holmen var for stor og nattsvart, vinden var sur og regnyr pisket ham.
Da slo det ham at jordsmonnet var for tynt nede ved fjæra, inngangen til katakombene måtte nødvendigvis ligge høyt. Han tok seg opp mot ruinene av Steinvikholmen Slott. Murveggen strakte seg rett opp mot himmelen, nattemørket la metre til den gamle borgen.
På det høyeste punktet, like ved muren, lå en einerklynge, et vissent kratt av forvridde vekster. Han la seg på knærne og lyste inn. Pulsen steg da han ante en skitten gammel kobberplate der inne. Han tvang den gjenstridige lyngen unna og lyste ned.
Sigurd Bolt.
Død 1537.
Yes baby.
Einerkrattet var det perfekte skjul for det som nå skulle skje. Han fant spaden og brakk vekk kobberplaten. Han tok ikke mange spadetak før spaden støtte mot noe. Det måtte være eikelemmen.
Nesten manisk skyflet han unna jorden mellom seg og den urgamle treplaten. Det gikk knapt fem minutter før hele platen lå blottet. Han lirket spaden ned langs kanten, brukte den som spett og tvang lemmen opp.
Akkurat som ventet skjulte den en sjakt. Han lyste ned i det beksvarte dypet. Enten glinste det i vann der nede, ellers var det ønsketenkning i hodet hans. Han var ikke sikker. Han slapp ned en småstein. Premien var et plopp.
Det VAR vann der nede. Akkurat som Gard hadde sagt, fremstod graven som en brønn. Men andre gravrøvere kunne ha vært her før ham, det behøvde ikke være vannlåsen, det kunne være det ekte grunnvannet han hørte.
Men hvis det var glass som holdt vannet oppe, skulle det være mulig å sjekke det uten å gå ned. Han ruslet en runde og fant en velvoksen kampestein, slet den med seg opp til graven og rullet den over kanten av det åpne hullet. Med alle krefter han kunne oppdrive, løftet han steinen og kylte den ned i den mørke sjakten.
Lyden var ikke til å ta feil av. Braket der nede fortalte om glass som gikk i tusen biter. En sky av grått støv nådde helt opp til toppen av sjakten.
Bernhard strakte hendene over hodet og måtte holde seg fra å juble høyt. I nesten femhundre år hadde glassplaten holdt stand. I natt hadde den møtt sin overmann.
Nå kom den vanskelige etappen. Psykologen måtte ned i den århundregamle graven. Bernhard tok noen tunge magedrag og kjempet mot sin egen klaustrofobi. Han knøt en taustige til den mest solide einerbusken han fant. Taustigen la seg pent til rette langs veggen av sjakten. Han tok ingen sjanser, han var alene her ute, hvis taustigen røk var han i alvorlige problemer. Han bandt et reserverep til en trelegg på motsatt side og slapp det ned i Sigurd Bolts grav.
- Det er ingenting skummelt der nede. Mørket skjuler ingenting. Mørke er bare mangel på lys, repeterte han for seg selv mens han tok de første stegene ned taustigen, mens hodet hans forsvant under gravkantens horisont.
Plassen var ikke god, sjakten var trang og luktet jord. Han sparket vekk glassbiter som fortsatt stod ut fra veggen og tok seg ned gjennom vannlåsen. Her hadde ingen vært på århundrer.
Da han nådde bunnen av sjakten ble han skeptisk. Føttene forsvant under gjørme, han måtte stå til midt på leggen i grått, leiraktig mudder skapt av vannet fra vannlåsen. Kampesteinen han hadde kastet var sunket dypt ned under alt mudderet. Han kunne kjenne både den og glassbiter der nede, han forsøkte å holde bena så rolig som mulig mens han konsentrerte seg om veggen.
Hendene hans skalv lett av spenningen mens han krafset med hagespaden i jordveggen.
Spaden støtte mot tre, og han sendte en sjelden, takknemlig tanke til pasienten sin. Det skulle Gard Walthjof ha, han kunne referere fem hundre år gamle minner presis.
Treet var pill morkent, det ga etter, helt motsatt av eikeplaten i toppen av sjakten, denne treplaten kunne han grave seg tvers igjennom med spaden, mer som han hadde forventet av så gammelt trevirke.
Åpningen foran ham vokste. Snart skulle han legge hendene på Nidarosdomens sagnomsuste altertavle av gull. Han ble nesten andektig. Han bøyde seg ned så godt han kunne og lyste inn i jordgangen. Det var noe der inne, noe som lå rett bak treplaten. Han stakk en finger inn og kjente, det var hardt og rundt.
Bernhard tok et solid tak med spaden og røsket en større del av veggen ut av sjakten. Hele den morkne treplaten ble med. Han stakk inn begge armene og tok tak i gjenstanden. Det var en rund kule. Han trakk objektet ut og lyste på det.
En blankskurt hodeskalle lå i hendene hans.
Han skvatt, han rykket til i hele kroppen -
han prøvde å rykke til. Føttene ga motstand. De stod bom stille. Han slapp fra seg hodeskallen, rykket i bena i panikk, de var urørlige. Den grå gjørma rundt føttene hadde stivnet. Han lyste ned på bakken. Han kjente igjen substansen, det gikk opp for ham hva den grå skyen hadde vært.
Sement. Han stod i sement.
Nå hylte Bernhard. Han hylte så lungene nær kom ut av kjeften. Natten svarte ikke.
Han brølte seg tom, ventet, skrek mer. Responsen var som han kunne vente, ingen visste at han var her.
I den trange tunnellen over ham glinset en enslig stjerne. Og rett over hodet hans glinset veggen av fuktig glass. Han styrte lykten mot den ødelagte vannlåsen, strakte armene opp og krafset i jorden. Det var glassplater der inne, glassplater rett bak jorden i alle fire veggene. Vannlåsen var en rektangulær glasseske av lokk, stor som et lite badekar, akkurat som...
Det gikk kaldt nedover ryggen.
Akkurat som et akvarium.

Tiggeren

Den utenlandske tiggeren imponerer meg. Han ser så fantastisk lidende ut, som et hjelpeløst barn, munnen halvåpen, som i sjokk, hver mine i ansiktet er innstilt på smerte. Ikke en akutt smerte, men en lang og seig, en som har vart. Det som gjør mest inntrykk på meg er at han ser ned i asfalten, han vifter ikke med koppen, prøver ikke å melke ansiktsuttrykket. Han er introvert, lider ikke for pengene men for lidelsen selv. En tiggingens indie-artist.

Han har aldri nådd inn til meg før, i dag treffer han i hjertet. Men jeg er på den andre siden av gaten. Og jeg gir ikke lett til mennene, da heller kvinnene. Jeg er en kjønnsfascist, jeg tror at mennene tigger til øl og sprit. Jeg sparer pengene. Går hjem til varmen i leiligheten min og maten i kjøleskapet.

Men det var et fantastisk ansiktsuttrykk han presterte. Hvor lærer de triksene sine? Har de egne skoler for sånt?

En mann jeg traff på fest fortalte meg at de utenlandske tiggerne er for profesjonelle skuespillere å regne.

Han sa at romanifolket tigger organisert i et strengt hierarki. Vi hjelper ikke personen vi gir til, pengene havner hos søkkrike høvdinger som kjører Mercedeser.

Han sa at hvis vi gir kommer det bare flere av dem til Norge.

Han sa at tiggerne er borgere av Romania, at Romania er EU-medlem, og et rikt land som har gode trygdeordninger. Ingen borger av EU trenger å tigge, de gjør det fordi de foretrekker en slik livsstil.



Et par dager senere tar jeg bussen forbi hans faste plass. En ambulanse står halvveis opp på fortauet. Ambulansepersonellet står utenfor, lent over et menneske som ligger på ryggen på asfalten. I det bussen min passerer løfter de armen opp på brystet, forbereder seg til å løfte kroppen inn i bilen. Så tar de en pause, og det slår meg at de har alt for god tid. Her står det ikke lenger om liv.

Jeg svelger. Jeg har ikke sett lik så alt for ofte.

En bil, to statsansatte, en kropp. Ingen gråtende pårørende ved siden av.

Han gikk alltid i den samme jakken, alltid i den samme buksen. Født i et land sør og øst i Europa, sikkert til sine foreldres kjærlighet, drømmer og håp som alle oss andre. Død i Oslo, alene, som søppel av kjøtt.

Jeg glemmer ikke ansiktsuttrykket jeg så på hans nest siste dag. Jeg vet ikke hvem han var, men jeg tror ikke han var skuespiller. Jeg tror asfalten i Oslo er hard.



Nordmenn definerer det som fattigdom hvis man ikke kan sende ungene sine på leirskole. Vi har godt av å ha tiggere i gatene, for nød er en stor del av verdenen vi lever i. Vi har godt av å se tiggerne i øynene og kjenne på følelsen det gir. Jeg tror at den følelsen er et bra kart, den hinter til oss om vi har levd slik at vi fortjener det vi har.

Vi har godt av å hjelpe. Og de har godt av at vi hjelper.

PS: Romania har lavere BNP per person enn Gabon, Iran, Botswana og Libya. Gode nordmenn drar dit for å drive barnehjem frivillig, siden staten ikke klarer det.

Stanken

Stanken slår mot meg, en sur stank, som spy, råtnende smør, døde dyr og levende sokker. Jeg går over Grønland, på vei til jobb, det er første dag etter ferien, jeg har vært borte og kommet tilbake. Jeg husket ikke stanken av Grønland, jeg må ha fortrengt den, kanskje er det en slik stank man venner seg til mens man bor her, kanskje merker jeg den bare hver Første Dag. Stanken kommer i doser, et drag i luften kan være utholdelig, overkommelig, det neste bomber nesehårene med lidelse, fyller bihulene med terror, presser mageinnholdet ut mot grensen.

Jeg betrakter menneskene, ser etter urinflekkene, søker etter møkkaflekkene som burde spre seg innenfra på buksen, leter etter kilden til lukten. Jeg gransker de våte flekkene på asfalten, scanner rennestenene og fortauskantene. Mannen foran meg har tøyvest utenpå skjorten, han er sikkert en uteligger og en doper, han er trolig en vandrende komposisjon av sine egne kroppssekreter. Jeg vil ikke vite, jeg holder avstanden for å beskytte neseborene.

Stanken har meg nå. Vi skulle lagt i den ekstra millionen og kjøpt på Majorstuen.

Jeg går inn på bensinstasjonen, Statoil Grønland. Jeg skal fylle statoilkoppen med gratis kaffe før jeg går på bussen. Jeg vipper koppen ut av sekken med de rutinerte bevegelsene til en skiskytter på standplass, jeg har gjort dette ritualet hver arbeidsdag i et år. Jeg tar lokket av statoilkoppen for å fylle kaffe.

Jeg brekker meg bastant.

I koppen min bor Kakao Rezerva anno før sommerferien. Hvite klumper av utgått melk bader i en væske med feil brunfarge. Kakaoen har gitt opp all form for attraktivitet og tiltrekningskraft, den har koagulert og formert seg, den er i metamorfose og mitose, og mens den utforsker nye veier for liv lukter den døde kyr, Hitlers underbukser og verdens undergang.

Jeg styrter mot Statoiltoalettet, men dørklinken er nådeløs. Jeg står utenfor toalettdøren og brekker meg en gang for hver gang jeg puster inn. Aldri mer fylle kakao i statoilkoppen igjen og aldri aldri aldri aldri aldri igjen på siste dag før ferien.

Der ute er Grønland. Gatene er rene, noen har børstet dem i natt også. Mannen med tøyvesten passerer utenfor vinduet. Han har et fokusert blikk, normal gange og rene klær.

Jeg stinker.

Bislett Superheltutleie

Ingen ekstrapoeng for å gjenkjenne bloggere.

Don't jugde a book by its cover

Trygdesnylterboken, som du finner i bloggens høyremarg, ble utgitt på Torstein Viddals forlag Askehaug før påske. Nå har Aschehoug gått til rettssak mot Askehaug. Aschehoug vant, og Askehaug har mistet retten til navnet sitt.

Synd for Torstein. Jeg anser meg ikke som part i saken, og i den grad jeg har lagt meg opp i Torsteins valg av forlagsnavn har jeg rådet ham fra det.

Men saken fikk en helside i Aftenposten i helgen. Der siteres Aschehoug på at Askehaug utgir titler som de ikke vil bli forbundet med, og nevner spesielt to, hvorav "Trygdesnylteren" er den ene.

Askehaug utgir ingen bok med det navnet, så jeg velger å tro at denne vokteren av det skrevne ord refererer til Trygdesnylterboken.

Trygdesnylterboken er en roman om to trygdesnyltere som gjennom hele boken havner i trøbbel som en direkte følge av at de snylter trygd. Hvis Aschehoug ikke vil bli forbundet med denne boken, må konklusjonen være at Aschehoug Forlag varmt omfavner trygdesnylting.

Folk som radikalt nok leste boken før de uttalte seg:
Hvitt kvalitetssikkel går aldri av moten
Trygdesnylterbokanmeldelse
Kommet på en Kindle nær deg

Hvordan skrive bok, del 4

I de tre første delene har du lært hvordan boken skrives. I siste del skal vi snakke om hvordan man skal få boken publisert.



Dette er et autentisk utdrag fra et forlags refusjonsbrev. Forlaget sier rett ut at du må ha et navn som allerede er kjent.

Det etterlater følgende muligheter:

1. Bli kjendis selv


Dette krever enten flaks eller masse slit. Du må bruke veldig mye av tiden din på annet enn å skrive, og kanskje må du synke ned til å drepe noen eller ligge med en tronarving. Vi skal derfor se på et annet alternativ:

2. Lån navnet til en kjendis


Dette er mye enklere. Du skriver boken, ringer en kjendis og avtaler at teksten utgis i kjendisens navn. Så deler dere inntektene på en eller annen måte.

Spørsmålet er, hvem skal man velge. Du kan sikkert skrive en bok som heter "underlivsplagene mine, med nærbilder" og ringe kronprins Haakon, men det er ikke sikkert han vil gå med på at den utgis under hans navn. Han er opptatt av sin anseelse, og har for mye å tape. Det er ikke sikkert Erlend Loe eller Lars Saabye Christensen sier ja heller. De skriver selv, har sin egen stil, og vil neppe ta sjansen på å miste lesere. Du trenger en kjendis som ikke skriver selv, har lite å tape og trenger penger.



David Toska er for eksempel et fint navn som bare lengter etter å bli tatt i bruk.

Når du skal velge kjendis er det ikke dumt å tenke på hva som passer å utgi under kjendisens navn. De fleste kjendiser har sin type kredibilitet. For Toska passer titler som 'Ranet', 'Dine penger er mine penger', etc. helt greit. Andre titler kan være mer og mindre vellykkede.


Og sånn er det for de fleste kjendiser, det kan være vanskelig å finne noen med kredibilitet innen alle områder.



Men har man bare en bestemt bok og en bestemt kjendis, får man ta det man har.



Uten kjendisen vil jo ikke boka bli utgitt.



Det kan virke vanskelig i blant. La oss si at man har skrevet en tung faglig bok om fotballtekniske detaljer. Drømmen er å utgi den under navnene til et par landslagstrenere i fotball. Det vil gi solid kred og salg.



Men som alltid, de som har kred, har også kred å tape, og landslagstrenerne sier trolig nei. Sannsynligvis ender du opp med en kjendis som ikke har noe kred på området. Jeg mener at det likevel er mulig å få suksess.



Så ikke gi opp. Følg drømmen, lytt til hjertet. Lykke til.

Hvordan skrive bok, del 3

I episode 1 fant vi ut at boken må være tungt rasistisk. I episode 2 fant vi ut at boken må hamres ut i stein. Vi har fulgt logiske linjer hele veien, det burde bli salgssuksess, og likevel hvisker en stemme i bakhodet at denne boken kanskje likevel ikke vil generere så store inntekter.

I episode tre skal vi derfor se på alternative mål for en bok, ut over det å tjene penger.


Her ser vi en del ord fra det engelske språket. Alle disse og nesten 3000 andre engelske ord ble laget av en og samme forfatter.

Forfatteren het Shakespeare. Men du trenger ikke bli den nye Shakespeare, du trenger ikke å føde 3000 nye ord. Om du lager bare ett eneste ord som overlever og blomstrer, er du udødelig.

Så hvordan lager man nye ord? Vi starter med navn. Norske navn har en del vanlige forstavelser, og en del vanlige endinger. Mange av disse kombinasjonene er normale navn, men noen er ubrukte. La oss sette det opp i tabell:



Her ser vi at Vegeir er ubrukt. Kaster man inn Vegeir i en tekst, skjønner leseren at det er et navn, likevel finnes det ikke i navneboka.

Slik kan man lage kaskader av tabeller og føde myriader av nye navn. For eksempel slik:



På samme måte som egennavn har også andre substantiver vanlige prefix og suffix. Man kan lage lignende tabeller:



Og ikke minst denne:



Dermed kan du starte neste kapittel av boken:


(fortsettes)